A Serbian Film (2011)

A Serbian Film, totalforbudt i flere land, blant annet her i Norge. Men jeg vil stille meg spørsmålet, hvor lenge vil det vare? Det er ikke noe nytt at det å forby noe som regel går mot sin hensikt. Ønsker man virkelig å sjekke ut The Serbian Film så er det like lett sagt som gjort for i tillegg til at det er veldig lett å bestille den fra en og annen utenlandsk nettbutikk som undertegnende har gjort, kan den også streames på nett. Gratis til og med. Etter min mening er A Serbian Film IKKE verre enn Cannibal Holocaust fra 1980 som var ulovlig her til lands frem til den usensurerte versjonen til slutt ble tillatt i 2006. Og hvorfor er Cannibal Holocaust på flere vis verre, først og fremst er det scener i den filmen som ikke er fake, da først og fremst dyremisshandlingen som var helt unødvendig. I A Serbian Film er det som har gjort filmen ulovlig å selge i det minste skuespill, effekter og juks.

Da den kom ble den i slutten av april 2011 sendt ut på det norske markedet, men ble veldig fort trukket tilbake da medietilsynet ble tipset av både politiet og vanlige folk som hadde sett filmen. Mediatilsynet så dermed filmen og gikk inn for å forby den da den vistnok bryter med noen paragrafer i Norges lover:
«Med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder eller med begge deler straffes den som utgir eller frambyr til salg eller leie eller på annen måte søker å utbre film, videogram eller lignende der det i underholdningsøyemed er gjort utilbørlig bruk av grove voldsskildringer.» – Utdrag fra paragraf 382…

Men..
Hva er egentlig plottet her?

Milos er en av verdens største pornostjerner som nylig har sluttet i bransjen og satt fokuset på familien. Han har en nydelig kone og en fem år gammel sønn som han elsker over alt på jord. En dag blir han tilbudt å gjøre et lite comeback innenfor pornoen, i tillegg til en betaling som sørger for at han ikke trenger å bekymre seg for det økonomiske resten av hans liv. Milos har som folk flest noe gjeld her og der han skulle blitt kvitt, i tillegg til at han og familien har ikke verdens beste råd. Det ender med at han signerer en kontrakt, til tross for at det ikke står et ord om hva filmen han snart skal medvirke i, skal inneholde.

Nilos aner tidlig at ting ikke er som det skal og ringer sin bror som jobber i politiet i håp om å få vite mest mulig om crewet på denne filmen. Researchen broren gjør ender ikke opp med de alt for oppsiktsvekkende avsløringene. Nilos fortsetter å gjøre det han blir bedt om, til tross for at oppgavene stadig blir verre og verre. Opptakene foregår på et nedlagt barnehjem, noe også Nilos kone stusser over når hun får vite om det.

Foto tilhører: Invincible Pictures

De mer uhyggeligere partene starter når han får en avsugning av en gråtende kvinne som han får beskjed om å slå i hodet. Senere i denne filmen kommer den en scene hvor han noe dopet knuller en kvinne bakfra mens han slår henne i ryggen flere ganger med knyttede never. Det er fort gjort å tenke at man har kommet over det verste i det han får et sverd i hånden som han kutter hodet av henne på, mens han fremdeles tar henne bakfra og herved har debutert som nekrofil. Har du derimot lest deg litt opp på denne filmen vet du at det kommer flere scener som får selv dette til å virke som en sekvens fra Sesam Stasjon.

Foto tilhører: Invincible Pictures

Den scenen som kanskje har støtt folk flest er nemlig når Nilos kommer inn i et rom hvor det ligger to mennesker han ikke får sett fordi det ligger laken over dem. Hans jobb er å knulle, uten å vite hva han stikker kjønnsorganet sitt inn i. Etter hvert kommer det en maskert mann og holder han med selskap. Til slutt tar den “fremmede” mannen” av seg masken og Nilos får se at det er hans egen bror som knuller det det som ligger ved siden av det han selv holder på med. Regissøren kommer bort til de og fjerner lakenet fra den personen hans egen bror knuller som viser seg å være Nilos kone. Nilos blir naturligvis sjokkert og sint over dette, men det blir absolutt ikke bedre når han til slutt innser det er hans 5 år gamle sønn som han selv har gitt en seksuell omgang i noen minutter nå.

Filmen ender svært brutalt i en del blod, drap og raseri. Til tross for at A Serbian Film inneholder en rekke voldtekter og penetreringer av både et nyfødt spedbarn, en 5 år gammel gutt samt en rekke mishandlede og drepte kvinner er dette likevel en film jeg ikke forstår hvorfor den er forbudt. Dette er på ingen måte en hyggelig film, heller ikke veldig underholdende, men det finnes en rekke lovlige filmer som jeg fremdeles synes er verre, blant annet Cannibal Holocaust med alle sine realistiske og virkelige scener med tortur av uskyldige dyr.

Foto tilhører: Invincible Pictures

Det som kanskje er det verste med denne filmen er at den speiler en virkelighet som ikke alt for mange vet om, eller helst ignorerer at den finnes. Det er ikke bare en sjokkerende film med en rekke morbide, perverse, groteske og banebrytende scener, A Serbian Film er også en viktig film med et sterkt budskap. Det er selvfølgelig lett å glemme det oppi alt man får servert i løpet av en og halv time, men først og fremst mener jeg at dette er en viktig film. Sånn sett er det kanskje bra at den er forbudt, for hadde den ikke vært det tror jeg færre hadde brydd seg om å se den. Ingen ting er så galt at det ikke er godt for noe, skrev en gang Thorbjørn Egner.

Så til dagens dom. Etter min mening er dette en meget god film på flere måter. Den er veldig godt regissert og man skulle ikke tro at dette faktisk er debuttfilmen til Srdjan Spasojevic, noe det faktisk er. Spasojevic har gjort en briljant god jobb og er en film vi kan vente oss å høre mer fra i fremtiden. Filmen har et utvilsomt godt og dystert soundtrack. Skuespillerne er alt annet enn noen amatører og da er det bare å rulle terning som gjenstår!

Vi reblogges!

Hvor ble vi av?

Skulle verden gå i knas på denne dag er det så mye jeg skulle fortalt deg.
Vi befinner oss på hver ende av spekteret, hver vår side av kloden.
Avstanden har vokst, det har grodd så mye torner i mellom.
Alle våre planer og vår urørlige harmoni, hvor tok de veien?
Blødende ender jeg opp i desperasjon etter å komme nær igjen.
Alle nålene skårer opp min skjøre hud, jeg sitter fast i krattet.

Men mitt hjerte har enda ikke sluttet å slå.
Med arr over alt kjemper jeg fremdeles over en pøl av blod.
Skulle vi aldri finne igjen vår gamle nærhet, så vit en ting;
Til tross for den enorme avstand mellom alle torner og sår, jeg elsker deg.

X antall kleine fakta du neppe visste

Mitt aller første kallenavn som jeg husker er Bassen.

Da jeg var barn var Sesam Stasjon det beste på tv.

I et av mine få bursdagsselskap da jeg gikk barneskolen var jeg og ei jente jeg hadde et godt øye til mer opptatt av å plukke blomster til min mor, enn å feire min dag.

Som barn ble jeg fortalt at min farfar var tidligere sjørøver, og at min farmor jobbet som heks på si. (Var farmor selv som plantet de fleste historiene i barndommen, som jeg trodde blindt på lenge)

Jeg var på et tidspunkt betatt av alle jentene i Spice Girls.

Jeg har bestått gangeprøven på barneskolen èn gang, da fordi jeg klarte å stjele et eksemplar av prøven dagen før og fylte ut alt på forhånd.

I går var det akkurat 11 år siden jeg var til frisøren for siste gang, på 11-årsdagen min.

Da jeg skulle vaksineres i sjetteklassa prompet jeg da nålen ble satt.

Min største drøm var en gang å bli en av Kaptein Sabeltanns menn, på ungdomskolen ble det endret til å enten bli pikkolo på Hotel Cæsar, eller stuntman i helt syke actionfilmer.

Jeg HATET skrekkfilmer og unngikk de best mulig frem til slutten av ungdomskolen.

Alfred Hitchcock`s The Birds (1963)

Melanie Daniels er en blond, vakker og rik kvinne som en dag er innom dyrebutikken for å hente en fugl. Fuglen hun har avtalt å hente er ikke kommet for øyeblikket og mens kvinnen i butikken går for å ta en telefon møter Melanie på den kjekke advokaten Mitch Brenner. Mitch later med vilje som han tror Melanie jobber i butikken og ber om hjelp til å finne lovebirds (som på norsk er oversatt til dvergpapegøyer). I stede for å fortelle at hun er en kunde som venter på fugler selv lar Melanie Mitch tro at hun jobber der og bestemmer for å finne de etterspurte fuglene.

Det går ikke helt til planen og først da innrømmer Mitch at han latet som han trodde hun jobbet der. Han mener han har sett henne før, i retten, og at han vil at hun skulle føle hvordan det er å bli spøkt med.

Neste dag bestemmer Melanie seg for å oppsøke Mitch hvor han holder til i Bodega Bay, først og fremst for å gi Mitch sin søster disse kjærlighetsfuglene (igjen tekstet til dvergpapegøyer i oversettelsen) etter at Mitch har fortalt at det var noe hun ønsket seg. Melanie får hjelp av andre beboere på Bodega Bay til å finne ut hvor Mitch bor og hva hans søsters navn er da hun også vil at det skal følge med et lite kort med fuglene.

Etter å ha sneket seg inn til Mitchs hjem og levert fuglene ligger hun spent i båten hun har leid for anledningen for å se at Mitch finner søsterens fugler. Når Mitch så kommer ut av huset igjen får han øye på Melanie i det hun drar avgårde. Han bestemmer seg for å kjøre etter med bilen. Når de så møtes igjen i byen blir Melanie angrepet av en større fugl. Hun får et kutt i panna, men ikke noe alvorlig.


© Bildet tatt fra borgdotcom.files.wordpress.com

Dette viser seg å bare være begynnelsen på en terror som ikke bare Melanie blir utsatt for, men etter hvert hele landsbyen.
“The Birds” er den neste filmen som Alfred Hitchcock gjorde etter “Psycho” fra 1960. “Psycho” er etter min mening en helt grei film, men “The Birds” enda bedre.

I tillegg til en god del godt skrevne dialogscener byr denne også på en rekke spektakulære scener hvor innbyggerne blir angrepet av disse blodtørstige og hissige fuglene som først ikke skåner noen når de bestemmer seg for å angripe. Det er ikke snakk om noen fugler, men mange. Spesielt med tanke på at denne klassikeren er såpass gammel som 50 år er det veldig beundringsverdig det man får se i løpet av de to timene. Alt for mange gamle filmer, spesielt så langt tilbake som 60-tallet byr på alt for mange sekvenser som ser tåpelig utroverdige ut. “The Birds” er her et sjeldent og overraskende unntak.


© Bildet tatt fra 1.bp.blogspot.com


© Bilde tatt fra blogs.canoe.ca

Selvfølgelig, det er ting som kunne gjort også denne filmen mer troverdig, men det blir egentlig småplukk i det store bildet. Skuespillerne leverer, selv barna her har gjort en bedre jobb. I rollene finner vi blant annet Tippi Hedren, Suzanne Pleshette, Rob Taylor og Jessica Tandy. Verdt å nevne er det at det ikke er noe særlig soundtrack, faktisk ikke noe musikk overhode. I de aller fleste tilfeller vil jeg si at en film uten soundtrack er en hakket kjedeligere film, her blir “The Birds” igjen et unntak.

Kort fortalt er dette en klassiker man ikke kan ignorere enten man liker horror eller ikke. Den er ikke spesielt skummel og ikke alt for blodig, man skal tåle å se denne med mindre man ikke har en over gjennomsnittet stor angst for fugler. Dette er en spennende og imponerende film på så mange måter. Ikke la muligheten til å se denne fly av gårde.

Terningkast

Vi reblogges!

Klistret til taket

Sommer og bursdagstanker

Folk har snart sommerferie, noen har det allerede. Jeg er en av de som har fri hele året. Eller fri og fri, kan man bruke ordet fri når man er 100% uføre og ikke har noe å gå til overhode om en stund igjen? Jeg antar at man kan det, siden jeg ikke har hørt noe regel om det motsatte går jeg for det.

Saken er i hvertfall at jeg savner å være i nærheten av vennene mine. De jeg bare kommuniserer med via Snap Chat, Skype, Facebook og sms fordi at de bor så langt unna. De nærmeste bor “bare” sånn 5-6 timer unna, ca. Jeg håper ikke på at dette blir en lang og trasig sommer, men jeg frykter det. Som skrevet så jævlig mange ganger før er de bekjente jeg har i kommunen eller fylket for den saks skyld stort sett bare tidsfordriv for meg. Kanskje stygt å skrive, men jeg er i alle fall ærlig. Ingen av de i nærområdet er i nærheten av å gi meg det samme som de vennene jeg virkelig skulle vært blant nå.

Det er ikke bare å besøke de heller. Enten er de for det meste hjemme hos foreldrene i ferien, eller så er det andre spesifikke grunner til at det ikke er særlig aktuelt at i hvertfall jeg kan reise hos noen på en stund. Så er det også de som har sommerjobb og knapt har noen dager fri. Kort fortalt må jeg forbrede meg på å tilbringe en hel og lang sommer alene. Jeg er i det minste godt vandt. Alt for godt vandt.

Så har jeg liksom bursdag om tre dager. Da blir jeg 22 år. Noen har spurt om jeg har planer for dagen, svaret er nei. Nei i den forstand at jeg ikke skal noe spesielt. Men samtidig er ikke “nei” hele sannheten. Det er foreløpig hele sannheten i den forstand at jeg ikke har bestemt meg for noe enda. Men det kan være at jeg har en “plan” likevel. Saken er at jeg bare vurderer å slå av telefonen totalt, slette Facebook for den dagen, og bare gi faen. Jeg vet ikke om jeg gidder alle de “gratulerer med dagen. masse glad i deg og savner deg”-meldingene da jeg føler meg såpass alene for tiden at jeg har problemer med å tro på den slags.

Skulle jeg velge å være tilgjengelig er det fordi jeg har bestemt meg for det motsatte, og da ønsker jeg trolig mest mulig oppmerksomhet likevel. Men igjen har jeg tenkt mye og mangt på å ikke eksistere den dagen. Det er nesten så jeg føler meg schizofren til tider. Det er veldig enten eller med meg, det vet alle som tror de kjenner meg. Igjen får jeg bare ta en ting av gangen. Nå vet dere i hvertfall hvorfor hvis Facebooken min er deaktivert den 15. juni og jeg blir umulig å få kontakt med på noen måter. Jeg føler meg forbanna ensom, ikke hele tiden. Men spesielt nå som vi snakker om spesielle dager som helligdager, bursdager, ferier og den slags faenskap.

Igjen, jeg får se hvilket humør jeg er i på den dagen. Kommer sikkert til å tenke mest på at da er det nøyaktig 11 år siden jeg var til frisøren for aller siste gang på 11-års dagen min etter en svært klaustrofobisk og vanskelig hendelse som skjedde i stolen den dagen… Fuck det. Jeg har i alle fall to positive ting å fokusere på akkurat i dag, først og fremst sesongavslutningen av Hotel Cæsar som blir lagt ut på Tv2 Sumo i kveld, også kommer det antageligvis to pakker med totalt 23 Blu Ray-filmer i kategori horror igjen idag som jeg må hente på postkontoret.

Sånn, det får være nok for denne gang.
Vi reblogges.

Gir pent faen når du..

Det er alt for mange mennesker der ute som bare ikke interesserer meg. Jeg har så mange ganger skrevet om hvor lite jeg liker folk flest at jeg har ikke telling lenger på hvor mange innlegg som dokumenterer nettopp det. Nå i kveld har jeg nettopp gått meg en tur og det er gjerne da jeg kommer på å tenke på sånt. Spesielt på en sånn varm og dryg dag som dette er det lett at en og annen tur føles ekstra kjedelig og lang, så da forekommer gjerne det faktum at jeg går rundt og “hater” folk i tankene litt ekstra. Selv om jeg går et sted hvor det knapt er andre mennesker, bare en syklist i ny og ne.

Siden jeg er litt lei av å smøre mitt “hat” til menneskeheten utover bloggen min så har jeg tenkt å gjøre noe litt annet for denne gang. I utgangspunktet ser jeg ikke mye mening og slettes intet mål med det jeg skal skrive nå, men på en annen side er alt egentlig meningsløst i verden samme hvordan man snur og vrir på det. Vi skal alle dø, det eneste vi kan påvirke er hva livene våre skal inneholde. Men når vi så dør så er det likevel irrelevant hvordan vi levde. Jeg antar at jeg skriver dette innlegget som resultat av et snev av kjedsomhet.

Men for faen, på tide å komme til det jeg egentlig skulle skrive om. Jeg hadde tenkt at dette innlegget skulle dreie seg om ting jeg pent overser og ikke interesserer meg for når det kommer til andres blogger. Det første som gjør dette innlegget litt meningsløst er at jeg neste ikke leser noe blogg uansett. Den andre årsaken til at dette egentlig er meningsløst er det faktum; Hvem bryr seg uansett?

Så skal jeg omsider komme til den lille listen jeg hadde tenkt å lage. Har på følelsen av at innledningen her blir lengre enn selve “saken”. Det er skrekkelig mange blogger der ute som er helt blåst, jeg mener helt håpløse. Hvordan kan jeg vite det som ikke leser blogger? Jeg leser sjeldent noen blogger fast, de få bloggene jeg titter innom kan jeg telle på en hånd liksom. Men det hender jo at jeg foreksempel tar meg en snartur innom noen av dere som foreksempel kommenterer. Og jeg må bare si det igjen, det er virkelig mye dritt der ute etter min smak. Kall meg gjerne sær, i hvertfall er jeg klar over at jeg er det selv.

Vel, la meg begynne.. Forresten, en ting til. Jeg har på følelsen av at jeg har gjort et slikt innlegg før, men som jeg skrev i går skader det ikke å gjøre et innlegg på nytt da man gjerne får nye lesere der og da. Sånn, nå skal jeg begynne.

Jeg gir pent faen når du…

Skriver innlegg om perfekte deg
Først og fremst gidder jeg ikke lese innlegg om hvor deilig og fantastisk selv synes du er. Jeg er ikke den som har noe i mot å skryte av seg selv. Man SKAL fuckings like seg selv om man kan, gjerne elske seg selv høyt også. Men å lese innlegg om hvor godt draget du har, hvor perfekt kropp du har og generelt om hvor perfekt du er… Det er rett og slett kjedelig lesning. Igjen, det er ikke noe galt med det. Jeg har selv slike innlegg her inne, men samtidig innser jeg at det kanskje ikke er den mest spennende lesningen for andre. Men igjen, DU SKAL KUNNE elske deg selv og samtidig tørre å innrømme det, det er bare som sagt ikke så spennende lesning.

Blogger om fester og venner
Her kommer vi ikke bare til et punkt jeg ikke interesserer meg for, men samtidig til et tema jeg har problem med eksisterer. For ordens skyld vil jeg si at jeg ikke enda snakker om venner, men fester. Jeg kjenner svært negative følelser bare jeg tenker på det og jeg hater virkelig når folk bare snakker om fester. Jeg driter i om det er feste-fest, burdsdagsfest, julebord, jubileumet til arbeidsplassen din, skoleball eller hva pokker det er du blogger om av festlige og sosiale anledninger. Jeg HATER DET!

Så over til blogging om venner. Vennene dine trenger ikke være like uinteressant og kjedelig som de overnevnte punktene, men siden folk flest er totalt uinteressant er også de fleste blogginnlegg om andres venner det samme. Det har jo vært skrevet et og annet underholdende og spennende innlegg om venner innimellom, men igjen, folks flest venner interesserer meg på ingen måte.

Legger ut outfiten din
Også her finnes det et ytterst sjeldent unntak. Noen av dere der ute klarer å legge ut sexye og vålgale bilder av dagens outfit som tiltrekker meg på en eller annen måte. Men, de fleste jenter har alt for kjedelig og tam smak etter mitt beger. Det finnes de som ikke kjøper klærne sine på KappAhl, Hennes & Mauritz, Dressmann, Cubus, Big Bok, Lindex og de andre døde klessbutikkene for folk flest, men de aller fleste kjøper gjerne outfiten sin fra en av de nevnte… Folks flest sine klær er kjedelige og jeg ser ikke helt vitsen med å legge ut outfiten av et og annet plagg som man kan få tak i nesten hvor som helst.

Skriver om hverdagen din på en vanlig måte
Det er ikke sånn at hverdagsinnlegg må være kjedelig skrevet selv om du har en ganske normal hverdag. Men skriver du bare om hva som har skjedd i det siste og hva som foregår i livet ditt nå uten å skrive på en mer spesiell måte og gjerne med noen overdrivelser, ja så blir det kjedelig. Har noen lyst å telle hvor mange ganger jeg har brukt ordet “kjedelig” i dette innlegget?

Folk flest (igjen et populært uttrykk i dag) som dokumenterer hverdagen sin gjør det på en uinspirerende måte, og ja, også kjedelig selvfølgelig. Ikke alle er like begavet når det kommer til litt fantasi, og det er heller ikke meningen. Det skal finnes kjedelige folk for at det også skal finnes kule folk, litt som meg selv. Hihi.

Og ja, selv frokosten din kan være interessant DERSOM du forteller om den på en spesiell måte. Dagfinn Lyngbø skulle virkelig hatt blogg…

En ikke så hyggelig barndom – Del 2

Ungdomskolen – En ny sjanse
Etter en lang og spent sommerferie var det endelig klart for å starte på ungdomskolen. Med blanke ark og fargestifter til, som noen sier enda i dag. Som nevnt før, jeg hadde ikke noen nevneverdige venner på barneskolen, så jeg tenkte at det ikke kunne bli noe verre denne gangen. På noen måter ble det dessverre sånn, men ikke med en gang. Den første uken dro åttende trinn på tur for å bli bedre kjent med hverandre. Jeg hadde nettopp begynt i en helt ny klasse som var sammensatt av elever fra tre eller fire forskjellige barneskole-klasser, så de fleste var helt ukjente for meg. En ting jeg tenkte kunne være både bra og dårlig. Jeg startet å tenke på dette som en ny sjanse med nye erfaringer og opplevelser, og selvfølgelig, det ble det også.

På den bli-kjent-turen skjedde det noe klumsete som skulle bli skjebnesvangert. En av de mer fremmede guttene i nyklassa hadde ved en feil tatt min sekk i stede for sin egen. Jeg oppdaget at han hadde den på seg relativt tidlig og jeg gjorde han oppmerksom på det med en gang. Han ga meg sekken og virket noe flau over det hele, vi presenterte oss for hverandre og gikk for å lete etter sekken hans som vi klarte å finne fort. Det ble så vi hang sammen resten av den dagen, og nesten resten av det skoleåret, jeg, han og en kompis han har kjent flere år fra før fra barneskolen de hadde gått i lag på.

Jeg syntes de virket grei og vennlige de første ukene. Men det tok ikke lang tid før de fant ut av ting og tang som gjorde at de fort fant det underholdende å begynne å erte meg. Jeg tror ikke jeg tok den ertingen i starten så ille opp. Hadde opplevd mye verre på barneskolen, og de hadde ikke kommet opp i mobbenivå riktig enda. Selvfølgelig var det bare et tidsspørsmål før ertingen oppgraderte seg til mobbing, og det tidsspørsmålet forble ikke et tidsspørsmål særlig lenge. Det som i starten var nærmere en hakket mer uskyldig form for verbal erting utviklet seg brått til noe jeg kjente mer igjen…

Når jeg i dag ser tilbake på ting burde jeg tatt hintene ganske tidlig… Jeg burde droppet de som “venner” mye før enn det jeg gjorde. Etter en kort stund begynte de også å ta lua jeg hadde på om vinteren og kastet den foreksempel opp en og annen rulletrapp så jeg måtte stresse meg opp den for å få tak i lua før jeg risikerte at den skulle sette seg fast eller noe. Det var særlig populært å ta ting fra meg, men jeg husker også en episode hvor jeg ble invitert på filmkveld. En kveld hvor jeg godt kunne vært hjemme…

80% av den filmkvelden jeg ga et forsøk, endte med at han som den første uka på ungdomskolen tok ryggsekken min ved en feil, satt og og dyttet borti meg tett og ofte på den siste av totalt to filmer vi så den kvelden når vi ikke satt rundt et bord og spiste pizza. Jeg husker at det var “Terkel i knipe” og “Resident Evil: Apocalypse” vi så, og på sistnevnte satt altså han ene og dyttet meg og skremte meg så ofte som mulig. Det ble med andre ord ikke flere hjemmebesøk hos “venner” etter det, det året.

Jeg var nå i en periode hvor jeg følte at alt var så ufattelig meningsløst og tungt at jeg bestemte meg på et tidspunkt å ta mitt eget liv. Jeg brukte to eller tre timer på å gå meg en tur opp Allmannberget som er Oppdals flotteste og mest kjente fjell, hvor jeg altså hadde bestemt meg for å ende det hele. Den kvelden endte med at jeg fikk såpass god tid på å tenke meg om på den oppoverturen at jeg ombestemte meg får jeg kom helt opp…

Nevnes kan det også at jeg ved et par anledninger, faktisk ikke alt for få ganger har angret på at jeg ikke fullførte det jeg begynte på da. Opp gjennom livet har jeg forsøkt å tatt mitt eget liv ca. 8 ganger tror jeg, de andre enda mer seriøst enn den gangen som altså var første forsøk… De andre forsøkene var forsøk som ikke skulle være like langdryge, men samtidig mer smertefulle som at jeg har forsøkt å slutte å puste ved å stramme et buksebelte så stramt rundt halsen som overhode mulig…. Men det har vært mer i enda litt senere tid igjen…

Tilbake til mobbingen på ungdomskolen…:
Det skal også nevnes at de spesielt i et friminutt fant det for godt å jage meg med sånne små ishockey-mål, og køller. Og det var særlig på dette tidspunkt at jeg begynte å revurdere om jeg skulle kalle de for mine venner lenger. Men, på en annen side, det var enten dem eller ingen slik jeg så det da, så jeg holdt ut med dem nesten helt til sommerferien. Altså et år.

Mobbingen de utsatte meg for ble en dag oppdaget på en veldig tilfeldig og samtidlig noe merkelig dag. Faktisk skjedde oppdagelsen en uke vi faktisk hadde mobbing og psykisk helse som tema. De hadde skrevet en lapp som var meningen skulle havne i min hylle. En lapp jeg aldri da eller senere har fått vite hva som sto på. Hastverk ble for dem lastverk til de grader den dagen, de klarte nemlig å legge den i feil hylle. Den som hadde fått lappen i stede for meg hadde varslet noen av lærerne. Det som sto på den lappen var såpass oppsiktsvekkende at det ble satt i gang en del handlinger for å komme i bunns med hvem som hadde skrevet lappen, og hvem den var tiltenkt til. Han som var kontaktlæreren min det året samarbeidet med kontaktlæreren i en av parallellklassene, og de nektet å fokusere på stort annet frem til de skyldige ble funnet.

De gikk fra klasse til klasse både i 8., 9., og 10. klasse for å spørre om hvem som hadde skrevet den lappen. Hele forbanna ungdomskolen på en god del elever snakket om dette, hvem som hadde skrevet lappen og hvem den var til. Til slutt ble jeg kontaktet av han som var kontaktlæreren min om en samtale mellom han og han andre læreren. Jeg tenkte det verste akkurat da, og var redd for at noen hadde klart å gi meg skylden. Da jeg kom inn til det rommet samtalen skulle foregå på så jeg nettopp de to rasshølene som hadde plaget meg det skoleåret.

Han ene gråt ganske bra, og det var faktisk han som hadde brukt mest energi av dem på å plage meg. De to lærerne i rommet fortalte at de hadde skrevet en lapp som var ment å havne i min hylle, at de hadde tilstått. Lærerne var også veldig interessert i å høre mine syn på ting, og jeg hadde ikke rent lite å fortelle da for å si det sånn. Alle episodene jeg klarte å ramse opp ble sett på som veldig alvorlige og de skyldige fikk sin fortjente straff for å si det sånn.

De trodde kanskje det var ydmykende nok for dem å bli presset til å innrømme det de hadde utsatt meg for. Men jeg tror ikke de syntes det var var mye mer stas at de etter en lengre samtale attpåtil måtte stå foran hele klassen på litt over 20 personer for å fortelle at de gjennom et helt skoleår hadde utsatt meg for psykisk og fysisk mobbing. Ja, i tillegg til melding hjem, og at hele ungdomskolen i tillegg til vår klasse fikk vite alt. Vi tre ble faktisk litt kjendiser kan man trygt si, og det var jeg som bestemte at de skulle stå foran hele klassen på toppen av det hele den dagen. Ironisk at denne episoden kom nettopp den ene uken vi hadde om mobbing. Jeg tror ikke de har følt seg så veldig kule i ettertid, jeg ble i alle fall latt være i fred.

Fra og med 9. klasse startet jeg å henge mer sammen med to andre gutter i klassen. Dette skulle vise seg å være et mer riktig og klokt valg. For uten om noen krangler og uenigheter som kom opp innimellom så er det ikke noe mer fra ungdomskolen å nevne i dette innlegget.

Videregående – For det meste bare ensomt, men..
Nå som vi er ferdig med ungdomskolen går vi avslutningsvis over til videregående. Utenom barneskolen har videregående utvilsomt vært en av de mest ensomme periodene i livet mitt. De vennene jeg hadde i 9. og 10. klasse hadde nå begynt i helt andre linjer enn jeg valgte, så det var kun i friminuttene vi så hverandre. Det som var nå var at de helst ville sitte inne i kantina med noen av gutta i de nye klassene de hadde begynt i. Jeg ville ikke sitte i kantina, for mye folk.. Så, jeg satt hvert eneste friminutt for det meste helt alene i gangen ved kantina. Alene med matpakka mi, hvis jeg hele tatt hadde med mat noe jeg sjeldent brydde meg om.

Andre året var ikke disse på videregående her i Oppdal i hele tatt, så da ble det en enda større ensomhet. For det var ikke mye selskap å hente sånn sett i de jeg skulle gå i klasse med på videregående. Første året var jeg den eneste gutten i klassa med 8-10 jenter som snakket alt for mye om blant annet hår og frisørting, som gjorde det noe utfordrende å være i klasserommet en del ganger siden jeg som kjent svimer av om folk snakker for mye om kroppskunst-relaterte emner…. Stort hjalp det ikke at vi var nabo med nettopp frisørlinja. Snakket de ikke om fag eller skoleoppgaver så baksnakket de den jenta som ikke var i rommet, eller kontaktlæreren (som virkelig var udugelig).

De to neste årene på videregående begynte jeg i spesialundervisning. En linje som er for de som trenger mer tilrettelagt hjelp. Da var det bare gutter, totalt 3 stykk det første året og 3-4 det andre og siste året. Jeg hadde ikke mye felles med de heller, annet enn at jeg sliter litt mer enn de fleste på skolen av en del forskjellige årsaker som konsentrasjonsvansker, angst ved for mange mennesker rundt meg, et behov for å få det meste repetert flest mulig ganger, og i det hele tatt vansker med å henge med.

I løpet av de tre årene på videregående husker jeg kun en opplevelse utenom alle de ensomme friminuttene, lønsj-pausene og skoletimene som var litt kjip utenom det vanlige. På den tiden holdt jeg enda på å lage mine egne amatørfilmer med bekjente på fritiden. Det hadde blitt kjent at jeg hadde spilt inn en nakenscene i en av mine filmer som blant annet inneholdt en sekvens hvor karakteren jeg hadde spilt hadde tatt seg en runk. Da var det at en gutt som jeg tror gikk i mekk-klassen hadde kommet bort til meg å sagt at jeg er en forbanna idiot, at han ikke tåler meg eller liker meg, og at jeg skulle slutte å sitte i nærheten av han. Dilemmaet her var at han satt nettopp i lag og pratet med en av de få vennene jeg hadde. Som sagt, de to vennene jeg hadde fra 9. og 10. klasse satt for det meste i kantina hvor det uansett var uaktuelt for meg å sitte ved de, men det hendte også en sjelden gang at de satt i gangen og da hadde jeg som oftest sittet sammen med dem, og han fyren som nå tydelig hatet meg.

Til tross for at jeg fortalte om dette til de to vennene mine så mente de jeg bare måtte ignorere det hele og at jeg fortsatt kunne sitte ved dem i gangen når de gjorde det, uansett om han ene satt der. Men siden de fortsatt var interessert i å henge i lag med han fyren og ikke tenkte tanken på det motsatte, så ble det så jeg holdt meg unna. Som vanlig.

Den gang nå
Etter at jeg sluttet på videregående har jeg ikke opplevd spesielt nevneverdige mobbe-episoder. Noen har jo dukket opp, men ikke de helt interessante. Jeg tror det er først de tre siste årene at jeg mer har klart å få fred fra sånt. Jeg har funnet min egen, sorte stil, jeg har blitt mer sikker på hvem jeg er og flinkere til å gi faen. Spesielt etter jeg begynte å blogge så har jeg fått såpass respekt blant enkelte, jeg har blitt en kjendis i distriktet. En god del i Oppdal vet hvem jeg er, først og fremst på grunn av bloggen, og ikke fordi Oppdal er en “alle-kjenner-alle”-bygd da Oppdal faktisk har blitt litt “for stort” til å være bare det, faktisk er det mer en småby i dag enn en bygd.

Jeg har i dag endt opp med dårlig tro på fremtiden. Selv om det meste er bedre i dag enn noen gang, så er det fremdeles alt for mange hull som ikke er til å tette. Jeg har opplevd at de to vennene som har vært mine bestevenner det siste halvannet året mer har gått fra å være “bestevenner” til “venner” igjen. Når det er sagt har ikke de gjort noe galt, faktisk har spesielt den ene av de stilt opp for meg maksimalt når jeg har trengt det, og vært en skikkelig god venn. Men, saken er at jeg sliter alt for mye med meg selv av overnevnte årsaker. Jeg er paranoid og kan ofte være veldig utilregnelig og urettferdig, spesielt mot de som ikke fortjener det. Jeg klarer ikke være en god venn for andre lengre i lengden… Jeg gir alt for fort opp ting, jeg blir skrekkelig fort sjalu, irritabel og sint, og kort fortalt er og blir alle mine vennskap bare midlertidige… Bedre blir det ikke av at jeg misliker folk flest og ikke går særlig ut av døren.

Det forekommer ukentlig at jeg legger meg eller våkner med ønsker og tanker knyttet til døden, selvmord. Noen perioder er det ikke så ille, mens noen ganger føles det virkelig en belastning å være til. En belastning å være en som folk kjenner til, og skal bry seg om og være glad i..

Jeg har ikke noe tro på at jeg blir her på jorden i veldig mange år til… Samtidig er jeg ikke synsk, men jeg er absolutt ikke positiv til fremtiden, og det er mye takket være nettopp fortiden min dere har fått et lite glimt av nå.

Mobbing og ensomhet er ikke noe kult. Alene kan jeg leve med, men ensomheten vil jeg ikke ha!

En ikke så hyggelig barndom – Del 1

Når det blir snakk om fortiden min bruker jeg ofte ord som “fortrengt” og “glemt” for å understreke først at jeg har hatt en ganske kjip oppvekst. Men har egentlig så mye gått i glemmeboka, hvis jeg ser bort fra det jeg skulle ha lært på skolen? Vel, vi kan jo se nå hvor mye jeg husker ved å forsøke å skrive et lite innlegg igjen. Det har før blitt skrevet om min historie med mobbing. Tviler på at særlig mye av det som blir skrevet nå, ikke er skrevet allerede. På en annen side har det blitt en del nye lesere siden sist. Så, hvorfor ikke?

Men, dette er ikke noe jeg skriver opp igjen for nye og ferske innom-tittere. Først og fremst så gjør jeg dette igjen for min egen del, off corpse.

Barnehagen
Kjipe hendelser som skulle merkes både fysisk og psykisk begynte allerede i barnehagen. Jeg husker for det meste den tiden som en grei og fredfull periode, men ikke helt uten unntak. Det sterkeste minnet jeg har fra den gang var når to eller tre andre barn sterkt mot min vilje holdt meg nede en iskald vinter, mens det ble forsøkt å grave ned hodet mitt under mest mulig snø. Jeg husker episoden som ganske klaustrofobisk og fæl, og jeg husker at jeg gråt og var fryktelig redd.

Jeg har også noen andre episoder på minnet som inneholder spesifikt en gutt som jeg aldri har likt verken da eller når vi senere skulle møtes igjen på ungdomskolen. En fyr med heftig temperament som blant annet løp etter meg noen ganger. Kan ikke huske noe særlig av hva han ville, men jeg husker at jeg var redd. Utenom at jeg til tider ble jaget for en eller annen grunn husker jeg en episode i baksiden i barnehagen, nærmere bestemt sandkassa. Igjen er det litt svekket hukommelse på detaljer, men jeg tror jeg ble kastet en del sand på av den gutten og kanskje også av en venn av han. Jeg tror dette kan være en av flere hendelser fra barndommen som har resultert i at jeg har grått en del, og igjen følt på angsten.

Men for å gjenta meg selv så husker jeg barnehagen for det meste som grei. Jeg hadde i det minste noen venner der en periode, gode venner. Ja, nå som jeg tror jeg har fått med det som er å nevne derifra kan vi forflytte oss til barneskolen… La oss få det klart med en gang.. Jeg HATET barneskolen. Måtte den brenne intenst i helvete…

Barneskolen – De første årene
I det første året hadde jeg noen jeg lekte med der og da, men ingen jeg vil kategorisere som gode venner. Vi var leke-venner, men ikke så mye mer enn det. De første årene på barneskolen husker jeg ikke var så preget av mobbing. Fra første klasse dukket det opp en og annen uheldig hendelse der og da, men det var ikke før 4. klasse at det virkelig begynte å bli veldig vanskelig. Noe jeg selvfølgelig skal komme tilbake til.

1. klasse må sies å være det tryggeste og beste skoleåret jeg hadde. Hadde som sagt leke-venner å leke med innimellom. Fra 2. klasse merket jeg en litt større endring, jeg vet ikke hvorfor, men det året ble en del mer ensomt enn første året. De jeg hadde lekt med først lekte jeg plutselig ikke like mye med lenger. Fra og med 2. klasse ble hvert friminutt mer og mer ensomt. For det meste satt jeg alene på en huske. Dersom husken jeg pleide å sitte på var opptatt gikk jeg for det meste på baksiden av skolen, alene. Var det noen der så var jeg et annet sted.

Saken var ikke den at jeg ikke ville være blant andre. For dette var en tid hvor jeg enda ønsket å forsøke å være sosial, å ha i det minste noen venner. Å gå seks skoleår alene i hvert friminutt for det meste, er noe man fort blir veldig trist av i lengden. Og det var det som skulle bli et faktum. En sjelden gang kunne det hende jeg fikk gjøre noe med andre, men godt over tre fjerdedeler av friminuttene og skoletimene generelt, husker jeg som ensomme, langdryge og mørke.

Så kom 4. klasse som et nytt kapitell i mitt liv. Og det skulle altså være her at mobbingen skulle komme mer og mer inn i hverdagen igjen, nå mye oftere for ikke å snakke om verre enn de få episodene fra førskolen/ barnehagen. Det begynte her med mer psykisk mobbing. Særlig noen av gutta i klassa over skulle gjøre narr av meg for hvordan jeg var kledd, og ikke minst hva jeg likte på den tiden. Disse gutta skulle ha det til at Kaptein Sabeltann og Star Wars foreksempel var noe dritt, og at spesielt førstnevnte var noe jeg burde legge fra meg og vokse fra nå… Må få minne om at vi fremdeles befinner oss på barneskolen, selv om man godt kan digge Sabeltann OG Star Wars uansett alder.

Det var som regel en større gruppe gutter som hadde samlet seg rundt meg for å terrorisere meg grunnet det jeg mente, det jeg likte, hvordan FORELDRENE MINE kledde meg og egentlig alt som kan nevnes. Det hendte også at jeg ble dyttet litt i en ring, fra en til en annen og at lua eller capsen jeg mot formodning skulle ha på den dagen ble tatt fra meg. Mamma og pappa mener jeg tidlig begynte å merke at det var noe, men uten at det helt hadde noe bilde av hvor tøft jeg egentlig kunne oppleve det. For jeg hadde i det minste en trøst utenom skolen, nemlig min beste venn, min farfar.

Farfar var høydepunktet i livet mitt enden det var hverdag eller helg i 11 år, frem til han døde i slutten av desember 2002. Jeg hadde i alle fall noe å glede meg til når jeg var kommet hjem. Farfar har aldri jobbet så lenge jeg har levd, han ble pensjonert før jeg ble født. På barnehagen var det nesten alltid han som hentet meg, mye oftere enn mamma eller pappa. Han hentet meg også gjerne en del ganger på barneskolen, selv om jeg som oftest tok buss da. Han var utenom min lillebror den eneste vennen jeg hadde som man kan kalle en venn, da de første ordentlige vennene mine fikk jeg først i 9. klasse, altså andre året på ungdomskolen..

Men, la oss fokusere på barneskole-årene en liten stund til. Mamma og pappa begynte som sagt tidlig å ane at ikke alt var som det burde, men siden jeg ofte var så flink til å fokusere på å få være i lag med farfar så klarte jeg delvis å legge noe mer skjul på ting.

Det var for det meste noen gutter i trinnet over meg, eller to trinn under meg som var de som plaget meg mest. Men det var også en jente i klassen min som kunne være småjævlig mot meg. Jeg har aldri forstått hvorfor, for hun var faktisk blant de jeg hadde som venner på barneskolen og vi var bittelitt wannabe-småkjærester i førsteklassen etter det jeg husker.. Men på et tidspunkt ble hun ganske tidlig en bitch.

Var det sånn at klassen skulle se film ble det ofte plassert noen benker etter hverandre. Hun skulle bevist sitte rett bak meg et par ganger, og hun benyttet dermed muligheten til å slå meg og også sparke meg i hode og særlig rygg. Jeg husker at særlig en av lærerne merket dette noen ganger, uten å gripe særlig inn. Det var ikke sjelden at jeg satt og forsøkte å ikke begynne å gråte, for da hadde jo hun vunnet, tenkte jeg… Det var i en gymtime at jeg husker det sterkeste minnet mellom meg og hun. Hun forsøkte en gymøkt å kaste en ball av det hardere slaget så hardt og fort hun absolutt maktet mot meg, hensikten var å treffe meg i hodet. På refleks klarte jeg å dukke unna.. Episoden endte med at det var jenta litt bak meg som ble truffet, og hun begynte å blø ikke så rent lite neseblod. Hun som hadde kastet benyttet nærmeste anledning til å kjefte på meg for at jeg hadde dukket mens lærerinnen i salen var opptatt med å trøste hun som ble truffet ganske bra.

Barneskolen – De siste, verste årene
Så tenker jeg det er greit å hoppe til det verste skoleåret jeg hadde på den skolen. 6. klasse skulle bli det verste året på mer enn bare en måte. Det var her de hyppigste og mest voldsomme episodene fant sted. Og jeg har tenkt å bare gå rett på den verste opplevelsen jeg hadde. Det hele foregikk på et grustak. Nå var det gutta i klassen to hakk under meg som var fast bestemt for å gjøre det ubehagelig. Sjefen i gjengen forsøkte å få i gang en slåsskamp mellom meg og han. Jeg ville ikke slåss, jeg var redd og jeg innså at skulle jeg klare å fikse han ville alle de andre banke meg opp. Det var absolutt ingen voksne i nærheten, det var bare meg og dem.

Etter at det hadde dryget litt begynte jeg å løpe. Sjefen og de rundt løp like i hælene på meg. Det var ikke bare bak meg det var fiender, men det spratt også frem en og annen som hadde ligget og ventet på meg i en eller annen grøft, eller bak et og annet tre. Jeg klare å komme meg unna, ved “bare” å motta noen få slag mot brystet, og noen spark i leggen. Den dagen var den jeg gråt hurtigst gjennom en hel skoledag og det var først etter denne episoden at samtlige av lærerne tok grep da jeg løp i mot en av de som jobbet der da, kastet meg rundt henne og forsøkte å si noe som kunne gi henne en ide om hva jeg nettopp har vært gjennom. Det ble nok ikke noe konkret jeg klarte å si, jeg var nesten gråtkvalt og det var bare ord uten mye mening som jeg kanskje klarte å få ut av meg… Jeg mener også å huske at jeg ganske fort forsvant videre, og hun måtte sammen med kontaktlæreren min finne meg igjen for å få noe tydelig og sammenhengbart ut av meg.

Jeg klarte etter en liten stund samme dag å fortelle de ting. Det hele endte med at alle gutta som hadde forsøkt å ta meg fikk melding med hjem og alle måtte sitte en stund oppe hos rektor. Jeg husker at jeg satt i klasserommet med tårer begge de to siste timene etter det friminuttet. Husker også at jeg var redd for at de skulle hevne seg en lengre periode etter jeg sa i fra. Noe hevn ble det aldri, men det hendte at en og annen ropte “feiging!!!” til meg, uten noe videre dramatikk også året etter.

Etter denne episoden var det noen av guttene i min klasse som ville være med meg i noen av friminuttene. Flere hadde sympati for meg etter dette, og var med på å støtte meg i en periode, frem til barneskolen var slutt og jeg havnet i ny klasse på barneskolen…

Vel, jeg finner fremdeles en grunn til å fokusere på 6. klasse enda. For den absolutt verste episoden av dem alle var noe som ikke skjedde på skolen, men som skjedde utenom, i jula. Desember 2002 skjedde det som en dag måtte skje, farfar var ikke lenger blant oss. Min absolutt beste venn som jeg hadde gått uendelige mange turer med, han jeg hadde sittet på fanget til for å høre eventyr, han jeg hadde underholdt med egne skuespill-stykker til, han jeg hadde vært med til butikken for å kjøpe potetgull med, han som hadde dyttet meg i gang med en veipinne mens jeg skulle kjøre tråtraktor, han som jeg hadde hatt alle de beste og morsomste opplevelsene med i elleve lange år var plutselig død etter å hvert syk i en lengre periode. Til tross for at jeg hadde vist at dette snart skulle skje en stund på forhånd, så kom det likevel veldig brått på… Nå var det positive punktet jeg hadde å fokusere på i skoletiden helt vekk… Død… Ikke noe mer… Bare historie. Død…

Slik jeg husker det var det først her at selvmordstankene ble et faktum. Men det var ikke før ungdomskolen at det første selvmordsforsøket skulle komme.

Føler at jeg nå har tatt med det som er å nevne fra barneskoletiden, så la oss like gjerne hoppe over til ungdomskolen… (fortsettelse følger i part 2)

Your favorite all time horror movie (or one of :) )

Så var det klart for det veldig siste innlegget av “30 Days of Horror Movie Challenge”. Jeg er stolt for at jeg har laget et innlegg hver eneste dag i denne utfordringen den siste måneden. Ikke en eneste dag har jeg glemt det, eller latt være å gjøre den, noe som trodde kanskje kunne skje, spesielt da jeg begynte.

Avslutningen vil ha det til at jeg skal ta frem min absolutte favoritt, eller i det minste en av de. Siden jeg ikke har èn bestemt film, så må jeg velge det siste som står i parentes. Det er ikke første gang jeg må velge, men i alle fall den siste nå. I denne omgang.

Filmen jeg har bestemt meg å avslutte det hele med er den fantastiske foreldreløse “Orphan” fra 2009. Vi blir kjent med Kate og John som nettopp har måtte gi tapt på et ufødt barn. Fra før har de allerede en sønn og døv datter, men de skulle gjerne hatt et barn til. Det hele ender med at de adopterer den søte, uskyldige og sjarmerende Esther. Da John møter Esther for første gang er det alene på et rom hvor hun sitter og maler, hun leker ikke med de andre barna og er vandt til å være noe annerledes og ensom.

Men hver eneste ting man skal komme over i livet har minst to sider. Etter at Esther kommer inn i deres idylliske hjem begynner idyllen mer og mer å falle fra. Mer grusomme og tragiske ting begynner å skje med alt for korte mellomrom. Kate blir stadig mer overbevist om at det er Esther som står bak alt, og desto mer sikker hun blir på det, desto mer sikker blir John på at kona har blitt gal. Dessverre for Kate har hun en fortid som alkoholiker, så hun får en del problemer med troverdigheten. Og på en annen side, hvordan kan en så søt og uskyldig liten pike være skyldig i så mye fælt?

“Orphan” er et vakkert mareritt. Den slår etter min smak andre foreldreløs-filmer som “The Omen”, og den byr på noen fantastiske, uventede twister. Esther er som man skjønner ganske tidlig, ikke det englebarnet hun gir seg ut for å være. Men hva er hun? Sånn egentlig? Og, hva er det hun vil? Hva er hun ute etter?

Filmen er regissert av Jaume Collet-Serra som også hadde regi på “House Of Wax” (2005). Av produsenter finner vi selveste Leonardo DiCaprio sammen med Joel Silver, Susan Downey og Jennifer Davisson Killoran. I rollene som Kate og John finner vi Peter Sarsgaard og Vera Farmiga, og i rollen som Esther finner vi Isabelle Fuhrman.

Jeg er ikke sikker på hvor mange ganger jeg har sett hele denne filmen fra start til slutt uten å spole eller hoppe i noen scener nå, men det har blitt noen ganger. Denne filmen er fantastisk, den er gjennomført ond og er udødelig vakker på samme tid.

Foto: Warner Bros. Pictures

Day 1- your first horror movie
Day 2- the last horror movie you saw in the theater
Day 3- favorite classic horror movie
Day 4- a horror movie you thought you’d love and didn’t
Day 5- favorite horror remake
Day 6- favorite vampire movie
Day 7- a horror movie you think no one has seen
Day 8- favorite foreign horror
Day 9- favorite supernatural horror movie
Day 10- horror movie every one loves but you don’t
Day 11- favorite horror/ comedy
Day 12- your most disturbing horror film
Day 13- favorite zombie movie
Day 14- favorite indie horror movie
Day 15- favorite monster movie
Day 16- horror film with a great soundtrack
Day 17- favorite 80’s horror
Day 18- favorite horror movie filmed in black and white
Day 19- best use of gore
Day 20- favorite horror character
Day 21- best horror franchise
Day 22- best death scene
Day 23- a great quote from a horror movie
Day 24- horror movie character that describes you
Day 25- favorite Christmas/ holiday horror movie
Day 26- horror movie for a chicken
Day 27- your guilty pleasure horror movie
Day 28- horror film you’d like to see remade/ rebooted
Day 29- worst horror movie
Day 30- your favorite all time horror movie (or one of 🙂 )

Hva er din absolutt favoritt?