Hva er egentlig svik? Når vet man helt sikkert at man har sveket noen? Og hvis man først har blitt offer for svik, men selv ikke kjenner til det, og heller aldri blir gjort obs på det før djevelen en dag kommer svermende tilbake to år senere for å ene og alene lette på sin samvittighet – ja, hva da?.. Det dere skal få fråtse dere i av lesestoff nå er neppe noe de fleste av dere kommer til å tro på, eller forstå, og det er helt greit. For inntil ganske nylig så ville jeg også bare ha forkastet et lignende skriveri som “fake news”. Men vit en ting – det hviler et mørke der ute i høstkulda som de færreste av oss kan se for seg. Og blant skyggene så skjuler det seg en rekke skapninger som bare venter på å utnytte deg som den lille forsvarsløse museungen du tross alt er – som vi ALLE er!!
Så.. Hvor skal jeg så begynne.. Ah, jo.. 4. oktober 2016. Det er tidlig, tidlig morgen. Jeg går ut for å hente posten fra dagen før, og uten at jeg egentlig er spesielt forberedt på det i hele tatt tar mørket og presenterer meg for den tilsynelatende hyggelige nabojenta, Sabina. Vi finner raskt tonen, ja kanskje litt for raskt.. Jeg mener, jeg har jo aldri sånn egentlig vært så flink med andre mennesker? Så hvorfor skulle ting gå så lekende lett denne gangen? Kanskje fordi det hele i bunn og grunn bare var en lek som jeg ikke ante at jeg var en del av? En liten brikke i et lite usselt spill? Et spill jeg totalt skulle glemme hver eneste detalj av ca. en måned senere? Et spill som i all hovedsak bare handlet om “et par” dråper blod, en “uskyldig flørt”, og litt begjær?
Av forskjellige årsaker kan jeg ikke fortelle dere alt det jeg vet nå i kveld. Litt fordi det er noen detaljer som fremdeles er litt “borte i natta”, men også fordi det er et og annet jeg simpelthen bare ikke vil dele med noen. Men det jeg godt kan si er at jeg de siste tre årene har vært en mus. En mus som har blitt lekt med, tappet for blod, manipulert, og på et tidspunkt fått et hvert nitriste minne om tort og tue lokket ut av sin lille musehjerne. Stol aldri på en katt sier jeg bare. Spesielt ikke de som etter midnatt får en helt egen evne til å fly. Du tror kanskje at katten er en av dine egne, på et tidspunkt tror du til og med at katten er en mus. Men i det du får øye på dens vinger, og kirkens klokker begynner å klinge, og du fremdeles ikke har begynt å løpe din vei..
Vel.. Nå er det omsider, forhåpentligvis, over. Det viste seg nemlig at jeg skulle invitere katten på date i kveld. Om invitasjonen ble sendt av fri vilje, eller om det var basert på manipulasjon og styggedom det også, vet jeg ikke, men jeg vet noe.. Jeg inviterte katten til mitt hjem, og katten tålte neimen ikke hvitløk. Og når det så går opp for deg at middagsgjesten er allergisk mot noe du akkurat har servert henne, ja da blør hjertet ditt så mer enn gjerne etter å få sagt unnskyld, og du vil så veldig gjerne gjøre ditt, og helst mer til for forhindre at allergien skal få lov til å gå for langt. Men hva om du innerst inne visste at katten var allergisk? Hva om katten ikke var den perfekte manipulatoren som den tydeligvis trodde at den var to år tidligere likevel? Ja, hva da?
Statistisk sett så skal ikke en mus ha de alt for store mulighetene til å bekjempe en katt som ATTPÅTIL har evnen til å fly. Men noen ganger hender det at vår herre våkner fra døsa, og gjør det som står i hens makt for at du skal komme deg ut av denne mildt sagt kinkige situasjonen. Og synet som da venter deg er ikke akkurat det vakreste bildet verdens vederstyggeligheter har malt, eller er det kanskje det? Jeg antar at det kommer an på øyet som ser, eller ikke ser? For å ikke snakke om skriket. Kattens desperate mjauing når den skjønner at leken har gått for langt. Når kattens innvoller svir opp innenfra, og blodet den har stjålet fra deg den siste tiden bare fosser ut gjennom øynene.. Og etter noen sekunder er det bare pelsen igjen – og snipp, snapp snute, ja så var både katten, og dens rødmalte bokstaver – ute..
Er livet ditt helt usaklig kjedelig til tider? Yeah.. Been there, felt that. Men heldigvis så finnes det ET HAV med ting du faktisk kan gjøre for at livet ditt kan bli ihvertfall noe mer interessant.
1. Gå rett inn! Glem alt du har lært om å banke på. Bare gå rett inn, sånn med mindre vi snakker eiendommen til helt vilt fremmede da selvfølgelig. For den slags risikosport blir ihvertfall litt i overkant spennende for min del.
2. Si det rett ut! De fleste av oss er nå en gang satt sammen med en viss sperre på hva vi sier til hvem, når og hvor. Men hva om vi utfordret disse grensene litt. Hva om vi ble litt flinkere til å si nøyaktig det vi faktisk mener og tenker der og da? Ja, hva da?
3. Kast deg på! Verden KRYR av diverse klubber, forbund, sekter, gjenger, samfunn, og gudene vet hva som man kan melde seg inn i hvis man bare gidder det. Så hvorfor ikke bare melde deg inn en plass? Jeg mener, de aller fleste steder kan man jo alltids melde seg ut igjen uten å få hodet skjært tvers av mens man ligger og sover. Stort sett.
Sånn!! Det var det jeg hadde av tips for i kveld. Om noen av dere faktisk tar noen av disse “utfordringene” så vil jeg gjerne høre om det, SÆRLIG hvis de skulle føre med seg noen gøyale eller spennende historier. Enyway! – vi lever bare en gang, så hvorfor ikke bare være litt cry-cry før alt mørkner fullstendig?
I disse Halloween-tider så spøker det fælt rundt om i omgivelsene mine nå. Men ikke helt på det viset man kanskje skulle tro. For greit nok, jeg holder til i en noe gammel, (og om vinteren) kald leilighet, bygget på 70-tallet. En leilighet med en del historie som har blitt skrevet både før, og etter at jeg flyttet inn hit høsten 2012. Men det er ikke først og fremst i leiligheten min det spøker mest for tiden, men i hodet mitt. Tankene mine. Det store, lille rommet i hodet hvor det døgnet rundt sitter en masse små demoner og diskuterer så busta fyker om hvilke avgjørelser og valg jeg skal ta, hvilke impulser jeg skal holde meg unna, og hvilke jeg skal gå god for.
Og som kjent så har ikke disse små grå vennene mine alltid vært like flinke til å ta de rette avgjørelsene. Men jeg syns likevel at i år har vi vært ganske flink. For i løpet av 2018 så har det kommet ut ganske mange spill som jeg utvilsomt har hatt veldig lyst på lenge nå, men enda ikke gått til anskaffelse for, SELV OM jeg faktisk har hatt råd. Og grunnen til dette er at mine små venner fra beslutsomhets-avdelingen har fått det for seg at vi skal vente til Black Friday med å kjøpe meg spill som Red Dead 2, det siste Tomb Raider, Spider Man, Detroit: Become Human, og Assassins Creed: Odyssey. Dette er en plan jeg fortsatt ønsker å følge, men som nå har blitt litt truet etter at jeg blant annet i går fant ut at på Power så kan man få kjøpt Red Dead 2 til en litt billigere penge, enn om man f.eks skal kjøpe og laste det ned digitalt fra Play Station Store..
Jeg vil ikke akkurat kalle meg selv for så veldig overtroisk, men i går kveld så opplevde jeg et par ting som jeg ikke helt kan forklare nå ihvertfall. Og HELDIGVIS så var jeg ikke helt alene, for hadde jeg vært det hadde sjela mi trolig hoppet ut av kroppen, forså å aldri vende tilbake.. Jeg kan begynne med å si såpass som at jeg tilbragte mesteparten av gårsdagen på Ladppo Hotel, sammen med ei venninne av meg som heter Sabina. Altså hun som jeg traff ganske random ved Vangs-kirka forrige uke, og som jeg NESTEN endte opp med å “følge hjem”, hehe.. Vi har kort fortalt hatt en del kontakt den siste uken, så når hun ringte meg i går formiddag og spurte om jeg ville holde henne med selskap på et hotellrom hun nå har måtte leie fordi en løk av en rørlegger hadde “gått amok” sånn nesten hele førsteetasjen i leiligheten hennes er blitt oversvømt, ja så var jeg ikke så veldig vond å be, for å si det sånn. Jeg mener, hva har man egentlig venner for? Ja, nemlig.
Klokka var vel sånn ca halv åtte da jeg først var der, og i og med at ingen av oss hadde noe behov for å henge noe særlig andre steder bestemte vi oss for å (stort sett) bare holde oss på det nye rommet hennes. Og kvelden var igrunn ganske fin sånn til å begynne. Først var vi to som satt på gulvet og spilte Monopol, men sånn rundt klokken 21 ble vi tre en liten stund da ei venninne av Sabina som heter Elin også hadde lovet å ta turen innom. Og, ja.. Ikke spør meg om hvem av oss som gjorde det dårligst spillmessig den kvelden. Men for å si det sånn.. Det var ikke akkurat jeg som ble sittende igjen med flere tusen på konto mot slutten, for å si det på den måten. xD Men uansett – etter at det hadde gått sånn omtrent en times tid måtte Elin dra hjem igjen til seg selv, da hun blant annet har en flamme som også følte for å få litt kjærlighet.
Så da satt vi der igjen da, jeg og Sab, mutters alene på et litt mørkt hotellrom. Eller, det var ihvertfall det vi nok tenkte en stund, helt frem til klokka begynte å nærme seg midnatt og vi begynte å legge merke til noen bankelyder i veggene. Og i starten så valgte vi å ignorere det så godt vi kunne, men etter en stund ble Sab litt lei og bestemte seg så for å ringe ned til resepsjonen for å klage. Og det er NÅ de litt ekle tingene begynte å skje.. For visstnok så skulle det ikke være noen på noen av hotellrommene ved siden av oss der og da. For sikkerhets skyld ble noen sendt opp for å sjekke, for det kunne jo være at noen har brutt seg inn på en eller annen måte, men etter at noen av de ansatte hadde sjekket begge naborommene ganske grundig. Ingen tegn til innbrudd, eller noe.
Men like etter at de ansatte hadde dratt igjen kom banken tilbake, noe som gjorde at jeg ikke akkurat følte meg mer komfortabel, for å si det sånn.. Så.. Siden ingen av oss hadde særlig lyst til å være der stort lengre da så endte vi til slutt opp med å bare gå hjem til meg. Og i det jeg nå sitter og skriver på dette innlegget sitter så faktisk Sab ved siden av meg, og prøver så godt hun kan å ihvertfall få så mye penger som mulig tilbake for hotellrommet som hun ganske så forståelig ikke er så keen på å leie mer (leien hennes skulle egentlig vart til mandag). Og det ser heldigvis ut som hun får igjen pengene som hun ville ha brukt om hun faktisk skulle blitt “boende” der til mandag, men de andre pengene virker det dessverre som hun nå ikke får igjen.. Og akkurat det syns jeg helt ærlig er litt kjipt da..
Da jeg først begynte å blogge fast for 7-8 år siden fikk jeg raskt både en del bloggvenner og blogg”fiender”, samt kjennskap til bloggere jeg bare likte å følge. Og når jeg ser meg tilbake er det med noe blandede følelser. For flere av de jeg hadde kontakt med da, eller bare fulgte, har for lengst lagt ned blogglivet sitt i dag. Og ikke alle disse er folk jeg har kontakt med lengre per dags dato heller, av forskjellige grunner. Men heldigvis så er det NOEN som fremdeles står igjen fra den gang da, som en dag i dag er aktiv med blogg, og blant de finner vi den meget reflekterte, halvgærne (i positiv forstand!) og ikke minst modige Jessica Waldorf, som jeg nå har fått gleden av å gjøre et aldri så lite intervju med! ^^
Og for de av dere som har fulgt meg siden så og si siden starten, så er det nok en kjent sak at intervjuet dere nå skal få lese ikke bestandig har vært en selvfølge at jeg skulle gjøre. For det var en gang en “litt” fordomsfull og TRANGSYNT Aylar Kuklinski som tett og ofte kunne bruke både tid og krefter på å “slakte” andre bloggere, og da spesielt unge jenter med et visst image og rykte. Og dessverre, og dette skammer jeg meg litt over en dag i dag, så var Jessica en av de som fikk gjennomgå litt her inne den gangen. Men heldigvis – ting har forandret seg siden den gang. Jeg har omsider fått kastet de store, tunge skyggelappene, og med tiden innsett hvilken fantastisk person Jessica virkelig er.
Men jau, nå er det nok om meg og mine gamle synder, kviser og fordommer. Kjære alle lesere, her har dere Jessica Waldorf! ^^
Først av alt, takk for at du ville stille til dette intervjuet – hvordan går det med deg for tiden? – Takk som spør! Her går det supert!
Gjennom alle årene du har hatt blogg har det tydeligvis vært en del som har latt seg provosere. Hvilke ting har du fått aller mest refs for? – Det må nok være alt som har med vekt å gjøre. Etter å ha slitt med å gå ned i vekt i flere år, fant jeg som nittenåring en metode som fikk kiloene til å rase av, og konkluderte raskt med at dette kunne være til hjelp for andre i samme situasjon også. Dermed delte jeg dietten og treningsplanen min på bloggen, samt før – og ettervekt, noe som ikke ble særlig godt mottatt. Mange mente metoden min var alt for ekstrem og nærmest en “oppskrift på anoreksi”. I ettertid har jeg heldigvis fått et mye sunnere syn på saken og forstår at det jeg drev med faktisk var helt sykt. Det forsto jeg dessverre ikke den gang.
Og mens vi er inne på “provoserende bloggere” – hvilke bloggere har provosert DEG mest gjennom alle tider? – Kristina Andersen, Ida Wulff og Rannveig Heitmann.
Fins det noe du per dags dato tenker at du ikke vil komme til å blogge om noen sinne, what so ever? – Nei, det tror jeg ikke. For fem år siden ville jeg sagt at jeg aldri kom til å vise meg toppløs på bloggen, men vi ser jo hvordan det gikk. Haha.
Hvordan takler du det når de aller verste av de verste kommentarene først kommer inn? – Jeg tenker slik at ingen mennesker som har det bra med seg selv, bruker tiden sin til å hakke på fremmede mennesker. Folk hakker på hverandre av tre grunner: 1) de vil ha oppmerksomhet. 2) De har det så ille med seg selv at den eneste måten de kan føle seg bedre på, er å finne feil hos andre, eller 3) vedkommende man hakker på har gjort noe ugreit. Jeg vet med meg selv at jeg aldri har vært slem mot noen, ergo hakker folk på meg enten fordi de vil ha oppmerksomhet, eller fordi de ikke har det bra med seg selv. I begge tilfeller handler det ikke egentlig om meg, og derfor tar jeg det heller ikke til meg.
Hva føler du er de(n) største forskjellen(e) på bloggeren Jessica Waldorf i dag, kontra bloggeren Jessica Waldorf for fem år siden? – Den største forskjellen er vel at jeg for fem år siden blogget mest for lesernes del. Jeg ønsket oppmerksomhet og bekreftelse fra andre mennesker fordi det var noe jeg fikk særdeles lite av privat, og vinklet derfor gjerne blogginnleggene mine slik at de fremsto mer underholdende enn de egentlig var. Hendelser ble fremstilt mer dramatisk, meninger ble ytret mye krassere, og overskriftene var for det meste provoserende. I dag er jeg trygg på meg selv og føler ikke lengre jeg trenger å “tigge etter” oppmerksomhet på samme måte. Bloggen min i dag viser et ærlig bilde av livet mitt og meningene mine, og er ikke vinklet for å skape drama.
DERSOM du fikk muligheten til å reise tilbake i tid for å gi en beskjed til deg selv – hvor langt tilbake ville du ha dratt, og HVA ville du ha sagt til deg selv? – Godt spørsmål. Jeg ville dratt tilbake til sommeren 2008, til onsdagen før sommerferien var over, og fortalt meg selv at den venninnen jeg hang sammen med den dagen, og som jeg var så uendelig glad i, hadde planer om å ta livet av seg. Hadde jeg visst at den dagen ville bli siste gang jeg så henne i live, ville jeg aldri sluppet henne av syne.
Hva mener du er det aller mest positive med bloggnorge per dags dato? – At flere bloggere tør å snakke om psykisk helse, diagnoser og andre problemer. For bare noen års tid tilbake skulle man male et slags glansbilde av virkeligheten, der alt handlet om å se bra ut, reise mye,være lykkelig og ha masse penger. Nå, derimot, er det helt innafor å fortelle at man har vaginisme, angst og det som ellers er. Det liker jeg. Det er et veldig stort steg i riktig retning, og forhåpentligvis påvirker det yngre jenter og gutter til å tørre å prate med lege, psykolog, foreldre og / eller hverandre dersom de har et problem.
Og hva mener du er det absolutt mest negative? – At mange bloggere svindler leserne sine. Alle påstår at deres meninger ikke er til salgs, likevel ser vi ofte at de mest populære bloggerne roser tannbleking og betakaroten-piller opp i skyene. Dette til tross for at tannblekingen som selges i Norge ikke inneholder blekemiddel, og at betakaroten slettes ikke gjør deg brun, men farger leveren gul innenfra og dermed gir huden et gulskjær. At betakaroten også er kreftfremkallende og ikke bør brukes av røykere, nevner de heller ikke et ord om. Her snakker vi altså om å bevisst lure sine – ofte svært unge – følgere til å bruke penger på noe som ikke gjør annet enn skade på kroppene deres, og det er absolutt ikke ok!
Hvor ofte er du innom andres blogger, og hvilke blogger følger du? – Jeg leser sjeldent blogger, men forsøker å holde meg oppdatert i alle fall månedtlig. Da er jeg innom din, stina.blogg.no og mammasom16.blogg.no. Dette er de eneste jeg leser “fast”, men det hender jeg er innom andre blogger også.
Hvem eller hva er din aller største inspirasjon i livet? – Det høres nok rart ut, men det er faktisk meg selv. Jeg forsøker alltid å være bedre enn den personen jeg var dagen i forveien, og sammenligner meg ikke med andre.
La oss si at det finnes en gud, og at det er “bare” én gud. Plutselig en dag tar gud ferie, og bestemmer seg så for å la deg ta over fullstendig for en ukes tid. Hva ville du brukt denne uken til? – Hohoho, det skulle vært artig! Det første jeg ville gjort er å vise meg for menneskeheten, så de fikk et bevis på at gud faktisk eksisterte. Deretter ville jeg bedt alle gå hjem og brenne bibelen sin, med klar beskjed om at dette slettes ikke er guds ord og at jeg ikke kan stå for et eneste ord som er skrevet i den. Jeg ville fortalt mennesker at det spiller ingen rolle hvem du har sex med, så lenge dere begge er single og villige. At du ikke kommer til helvete for å ha sex med noen av samme kjønn, eller utenfor ekteskap. At helvete er et sted for dem som begår seksuelle overgrep, er utro mot partnerne sine, mobber, misbruker sin maktposisjon og lignende ondskap. Jeg ville også bedt dem om å ikke gi penger til kirken, men til de fattige.
Videre ville jeg oppfordret dem til å lære bort kjærlighet og medmenneskelighet, istedenfor religion. Å elske verden de har blitt gitt, og hver eneste skapning i den, og jobbe for å bevare planeten, istedenfor å ødelegge den. Jeg ville sagt man ikke trenger å gå i kirken for å prate med gud, men at man like gjerne kan gjøre det hjemme i sitt eget hus.
Viktigst av alt, ville jeg sagt at man ikke skal be om mirakler dersom man selv har muligheten til å være miraklet som trengs. Ikke be om at et mirakel skal redde det syke barnet – ta ham med til sykehus og skaff ham profesjonell hjelp isteden! Ikke be om at et mirakel skal gjøre slutt på fattigdom, men vær selv den som kjøper mindre, så du har mer å gi. Så lenge noen tar mer, vil andre alltid ha mindre. At så lenge du er en god person og gjør ditt beste for å gjøre verden til et bedre sted, har du ingenting å frykte, for jeg som gud ville passe på deg. Er du derimot egoistisk og slem, tenker kun på deg selv og ødelegger for andre for din egen vinning, ville jeg vende deg ryggen, slik du har vendt ryggen til meg.
Til slutt ville jeg reddet dem som fortjente det: Kurert den syke fireåringen med kreft, og gitt hans kreft til en voldtektsmann isteden. Fjernet blindheten fra den snille, gamle damen, og gitt den til et nettroll isteden, og så videre.
Jeg ville brukt mine syv dager som gud på å gjøre verden til et bedre sted, og håpe at den ble værende slik.
Dersom du skulle blitt bestevenn med en dukke som viste seg å være lys levende, og du måtte velge mellom Annabelle, Barbie og Woody (“Toy Story”), hvem ville du gått for da, og hvorfor? – Hmm.. Det måtte nok blitt Barbie. Hun virker ganske kul, i alle fall i filmene. Toy Story husker jeg i grunn ikke så mye av, ettersom det er år og dag siden jeg så den. Annabelle må jobbe med imaget sitt. Hun er jo ikke hyggelig i det hele tatt! :p
Du skal strande en øde øy på ubestemt tid. Du aner ingen ting om denne øya på forhånd, og for av en eller annen grunn bare lov til å ta med deg 3 ting, døde eller levende. Hva og/ eller hvem ville du ha tatt med? – Kjæresten min, telt og kniv.
Og helt til slutt: Hvor ser du deg selv om 10 år? – Om ti år er jeg 38 år, og har forhåpentligvis giftet meg, bosatt meg i hus, og klart å overtale mannen til at det ville være koselig med enda flere katter!
Tusen, tusen takk til deg Jessica som ville stille opp på dette intervjuet. Som nevnt litt tidligere i chat så er dette et intervju jeg har hatt lyst til å gjøre en god stund nå, men som jeg ikke helt har fått meg til å spørre deg om, litt på grunn av noen av de tidligere omtalene jeg kom ut med for noen år siden, men også fordi det alltid føles litt skummelt å skulle intervjue noen som man innerst innen faktisk har såpass respekt for en dag i dag. Det har vært en ære å nå omsider fått lov til å intervjue deg, rett og slett.
Og til alle dere andre. Hvis dere ikke følger bloggen til Jessica enda, så kan dere lett gjøre det ved å klikke her – god fornøyelse! ^^
Hei bloggen, hvordan har det? Fint? Godt å høre! Hvordan jeg har det? Meh.. Nei du vet, det er jo en del ting dette året som ikke akkurat har gått min vei. I sommer foreksempel så hadde jeg en del planer og drømmer. Jeg skulle blant annet til Oslo en tur, men den turen ble aldri noe av, den invitasjonen jeg nærmest var blitt lovet kom aldri. Ja, også hadde jeg store ambisjoner om å ta kontakt med diverse Paradise-deltagere i Trondheim, forså å få gjort et intervju eller tre til Youtube-kanalen min. Vel, etter en stund så ga jeg visst opp det prosjektet der. Å ja, så skulle jeg jo melde meg på Paradise selv også, men jeg feiget ut, igjen. Åh!! Også må jeg ikke glemme det store foto-prosjektet som jeg hadde flere gode ideer til. Ja hva skjedde egentlig med det?
Og nå denne helgen så så det ihvertfall en liten stund ut til at det skulle skje noe som jeg hadde gledet meg til i over ET ÅR nå. Men så kom det noe i veien, som det en gang gjør, og her sitter jeg da altså og lurer på om det er SÅNN livet mitt skal fortsette å være fremover.. I skrivende stund så er jeg altså (mildt sagt) “litt” lei av at ting ikke blir noe av. Og ikke minst så er jeg lei at jeg stadig svikter meg selv. For det skal sies, ikke alt den siste tiden er min skyld, eller noens skyld egentlig. Men til syvende og sist så er vi jo alle mer eller mindre ansvarlige for vår egen lykke. Og helt ærlig syns jeg ikke selv at jeg de siste månedene har gjort en god nok jobb med å skape gode nok minner og opplevelser til meg selv, få til ting som gjør at livet virker ihvertfall noen lunde meningsfullt.
Men.. Av en eller annen grunn så har jeg fortsatt ikke gitt opp håpet. En liten del av meg har fremdeles troa på at ting kan forandre seg til det bedre. At jeg snart vil få se igjen flere av de jeg har gått rundt og savnet så jævlig lenge nå. At jeg snart vil få meg et nytt sted å bo hvor jeg trives bedre enn her jeg holder til i dag. At jeg snart vil reise meg, og gjøre det et par hakk bedre på Youtube og bloggen igjen. At jeg snart, på en eller annen måte, vil bli mer fornøyd med meg selv og mitt liv enn det jeg altså er akkurat nå..
Når jeg legger meg i natt er det i full bevissthet om at verden absolutt ikke er et perfekt sted å være. Når jeg først har lagt hodet på puta, og kroppen ligger trygt under en varm, deilig dyne så vet jeg at det finnes flere der ute som ikke har noe sted å bo og som må nøye seg med noe kald, gjennomvåt papp. Og i det jeg er på vei inn i drømmeland så vet jeg innerst inne at det samtidig er så alt for mange som akkurat nå opplever noe helt for jævlig. Kanskje en overfallsvoldtekt. Kanskje noen akkurat har fått slag og ligger totalt hjelpeløs et eller annet sted og ikke vil bli funnet før det er for sent. Kanskje noen akkurat der og da opplever å se sitt kjære hjem gå opp i røyk, eller kanskje noe mye, mye verre. Mest sannsynlig alt sammen, og samtidig så mye mer hjernen min bare ikke er i stand til å tenke ut. Og det kan jeg på sett og vis bare være glad for.
Ja, av en eller annen grunn så kommer jeg sannsynligvis til å få sove ganske greit i natt også, SELV OM jeg vet at klokken tikker. SELV OM jeg vet at den globale oppvarmingen bare fortsetter, og fortsetter. SELV OM jeg vet at kroppen min forfaller litt etter litt hver eneste dag. SELV OM jeg vet at noen jeg har et visst forhold til mest sannsynlig snart skal dø. SELV OM jeg vet at det finnes mange sinte mennesker der ute med meget skumle og mildt sagt tvilsomme tanker og ideer. Og det i seg selv syns jeg igrunn er litt fantastisk. For det er absolutt ikke sånn at jeg ikke bryr meg, for det gjør jeg jo, til en viss grad. Men samtidig – til tross for at det ihvertfall kan virke som himmelen for lengst forfalt og vår verden er et eneste stort helvete, ja så kommer jeg, sannsynligvis, til å få sove trygt og godt i natt også. Og det er i grunn ganske utrolig, er det ikke?
Jeg har ganske lenge nå hatt en greie hvor jeg har følt meg rimelig sikker på at jeg vet sånn omtrent hva som venter meg de neste 12-14 timene når jeg først har stått opp, ELLER hva som ligger og venter på meg “i morgen” når jeg skal til å legge meg. For STORT SETT så er dagene mine nokså like, og da er det kanskje ikke så rart at jeg ofte tenker at “i dag skal jeg mer eller mindre, nok en gang, gjenoppleve gårsdagen”. Og STORT SETT så har jeg dessverre helt rett, men heldigvis ikke alltid. Og jeg kan nå godt lyve og si at jeg i går tidlig hadde en anelse om hva som ventet meg på kveldstid, men alle vet hva som skjer med folk som lyver til slutt?.. Nei, ikke jeg heller.
Uansett. Like etter at klokken hadde passert sånn 20.30 bestemte jeg meg for å gå meg en tur ut for å svi av et par kalorier. Og i og med at jeg er litt ekstra i “det morbide hjørnet” for tiden (KAN det ha noe med at vi befinner oss i oktober, tro?) så valgte jeg nok en gang å ta meg en tur opp mot kirkegården, som i følge skrittelleren min ligger en halv mil unna der jeg bor, med andre ord en helt grei tur for å “få brent litt fett”.. Da jeg omsider var fremme så var det første jeg gjorde å grave opp mobilen fra lomma, forså å gå inn på Spotify og skifte til et annet album enn det jeg hadde hørt på på veien opp. Men i det jeg var i ferd med å omsider bestemme meg (valgets kvaler skal man ikke undervurdere!!) så merket jeg at noen prikket meg på skulderen.
Og sensitiv som jeg er for denslags så skvatt jeg selvfølgelig litt også denne gangen, jeg snudde meg, og der sto det ei som jeg brått dro kjensel på (men som jeg i det dette innlegget blir skrevet fremdeles ikke vet navnet på xD), nemlig hun som “helt random” hadde sagt unnskyld til meg på butikken for 2-3 uker siden. “Unnskyld, det var ikke meningen å skremme deg altså!”. “Hehe, det går helt fint, det skal ikke akkurat så mye til for å skremme meg uansett”, svarte jeg tilbake, og det kan tenkes at jeg følte meg LITT klein sånn der og da. Ja, nå skal jeg ikke prøve å sitere alt som ble sagt, men jeg kan si såpass som at vi ble stående en liten stund og snakke om alt mulig rart, alt fra filmer vi liker, til hvor teit verden har blitt når det kommer til “krenk” i dag.
Og etter sånn omtrent et kvarter eller noe sånt så fant vi ut at vi begge skulle den samme veien en stund, så vi endte faktisk opp med å neeesten følge hverandre hjem. Og kort fortalt så ble det en overraskende hyggelig tur, særlig hvis vi tar i betraktning at jeg som oftest ikke er så glad i å snakke med fremmede. Ja, faktisk ble det såpass “kos” at vi valgte å legge hverandre til på Facebook rett før “vi skiltes”. Så alt i alt vil jeg absolutt si at dagen i går nå stiller som et av de bedre dagene jeg har gått gjennom dette året. Det eneste som dog suger litt er at jeg følte meg litt svimmel igjen når jeg var kommet hjem, noe jeg nok må få sett å få gjort noe med nå, da jeg igrunn er ganske lei av denne jernmangelen. Men bortsett fra det – terningkast 666! ;-D
Sånn nå og da får jeg gjerne spørsmål fra venner og familie, og vennlige familiemedlemmer om det er noe spesielt jeg går rundt og ønsker meg, og da har jeg svart at “jeg vil ikke ha noe”. Noe som forsåvidt er sant, hvis man bare ser det fra den rette synsvinkelen. Men når DET er sagt – selv om jeg ikke vil at noen skal gi meg noe (fordi gaver er ikke lengre helt min greie xD), så betyr ikke det at jeg ikke ØNSKER meg noe. For det gjør jeg forsåvidt. Joda, jo, jeg gjør jo det.
“Jamen, HVA ønsker du deg da??”. Hehe, så random at du skulle spørre. For realiteten er nå en gang slik at jeg akkurat har filmet, redigert, rendret og publisert en aldri så liten video hvor jeg snakker ut om nettopp det. Så ja.. Da er det igrunn bare å finne frem julemarsipanen først som sist. ;-D
Riktig så god aften alle sammen. Har dere det bra i dag? Jeg hååååper dere har det bra i dag!! Men JEG derimot vet ikke helt hvordan JEG har det, for i skrivende stund så har jeg “nettopp” stått opp.. Hvorfor være våken om dagen og risikere å få hudkreft når man kan sove og hele være oppe om natta, sier jeg bare.. Neida, jo.. Nei.. Okei, jo kanskje. Men ihvertfall, like før jeg la meg sånn i 06-tiden i dag så gikk jeg ut for å sjekke postkassa, og DER lå det ei pakke som jeg har gledet meg litt til å få i et par dager nå!! ^^
Så som dere skjønner, så kommer jeg fortsatt ikke til å gå tom for lesestoff riktig enda. Den kalde, fine tida er like rundt hjørnet, og da er det så viktig at man har et par damer som kan passe litt på deg. Eller, hva sier dere? ^^
PS: Jo det stemmer forresten at jeg har eid denne Lady Gaga-boka tidligere, at jeg da var på vei til å kaste den i søpla, men endte opp med å heller gi den til ei venninne, fordi jeg simpelthen befant meg i en ganske bekmørk hatperiode hvor blant annet Mrs Gaga sto oppført på den ganske så lange lista over folk og ting jeg ikke likte spesielt godt lengre.. Men heldigvis: det som kan forandre seg til det dårligere, kan takk og lov forandre seg tilbake til det bedre igjen!! 😀
