Har du noen gang tatt deg selv i skrittet og tenkt følgende: Åh gud, for en blogger han Aylar er. Om jeg bare kunne supporte han enda litt flere steder enn “bare” her inne på bloggen hans.
Min kjære medskapning – dette er herved din (og min) store lykkedag! For selv om jeg utvilsomt er (nest) mest aktiv her inne på bloggen om dagen, så finnes det altså et par andre steder også hvor jeg liker å benytte mine kreative rariteter en gang i blant.
Og siden jeg er en såpass god venn av både deg og meg selv for tiden så skal jeg nå gi dere en aldri så liten liste over alle stedene dere KAN supporte meg, hvis dere har frivillig lyst til det. For all del, det er ingen tvang i gården til han onkel Kuklinski, nei.
Dere bestemmer selvfølgelig selv, MEN som min gode venn og store forbilde Jan Hanvold ville ha sagt: – Hvis du ønsker å håne djevelen er det bare å gi. Følg meg og støtt meg, ja gi meg 15 000 likes nå i dag. Også skal du skrive “ha-ha, ho-ho, hi-hi, hehe, HALELUJAH!!”. Så skal du bare se at du håner djevelen med å gi, og djevelen sier: “Nei, du skal ikke gi, du skal ikke gi”. Og du skal selvfølgelig få bestemme helt selv, men vit at hvis du ønsker å komme inn i himmelen så er det guds store vilje at du gir nå i dag, for gud liker nemlig ikke gniere.
Det er flere hendelser den siste tiden som nok ville gitt “gamle meg” bakover-sveis, jeg mener – på den tiden jeg faktisk hadde noe hår. For noen år tilbake var jeg en ganske sterk motstander av det aller meste her i verden. Jeg var generelt mye sint, og listen over hva jeg likte føltes ihvertfall mye mindre enn listen over alt det jeg HATET. Jeg hatet enkeltmennesker, jeg hatet flere spesifikke grupper med mennesker, jeg hatet konserter og festivaler, russ, alkohol, Paradise Hotel, toppbloggere, rosabloggere, Kvinnegruppa Ottar, Nrk, norske filmer, norsk musikk, pop, sex, kjæresterier, trenings-narkomane, kostholds-eksperter, folkene bak blogg.no, religion sånn generelt, utlendinger, ironi og sarkasme, og sist, men desidert ikke minst – Jeg hatet meg selv!
I dag føler jeg ikke at jeg med hånden på hjertet kan si at jeg lengre hater noe som helst av det jeg ramset opp her nå. Faktisk er det nesten ikke noen ting av det som ble nevnt ovenfor som jeg har noe særlig i mot i hele tatt mer. Dvs: Det er fortsatt noen veldig få enkeltmennesker jeg ikke er nevneverdig begeistret for, og dersom det skjer at noen holder en høylytt fest like i nærheten av der jeg bor eller befinner meg der og da, ja så kan jeg føle noe på angst og depressive tanker en stund, men utover det.. Nei. Intet mer hat.
Og faktisk så er det flere ting jeg den gang da hadde et MEGET anstrengt forhold til, som jeg i dag nærmest har tatt til mitt bryst, og ikke bare lært meg å akseptere, men også like. Og årsakene til det er flere og delvis litt komplekse, så det kan vi heller ta i et senere innlegg – kanskje. Men det jeg nå derimot SKAL GJØRE er å ramse opp et par eksempel på ting jeg før nærmest hatet – eller som jeg faktisk hatet – men som nå har dukket opp i livet mitt som en mye mer positiv greie som ikke lengre bare tapper meg for energi, men som faktisk GIR meg (en positiv) energi.
Greit, nå har ikke Vidar Villa vært på markedet av det jeg kjenner til så altfor lenge. Faktisk ante jeg ikke hvem han var i hele tatt før nå i vinter, men for å si det sånn.. Hadde han vært en greie i 2011-2014 eller noe, ja så er jeg nesten helt sikker på at jeg hadde hatet han. Om ikke det så ihvertfall musikken hans.
For hva er det Vidar Villa gjerne synger om? Jo – one night-stands, nash, fyll og festing. Den perfekte oppskriften for å fyre opp i peisen hos den noe mer gretne onkel Kuklinski før i svartedager. Fyll og festing har jeg forsåvidt fremdeles ikke så mye til overs for, men sangene til Vidar Villa derimot har blitt MYE spilt på repeat de siste ukene for å si det sånn, da det blant annet ikke er noen jeg vet om og misliker som spiller musikken hans av hva jeg har hørt – så jeg har ikke fått noe ødelagt sånn sett – og selv om temaene til Villa kanskje er litt “smale” foreløpig så har han i det minste noen veldig morsomme tekster som blir fremført med en positivt smittende energi det er noe vanskelig å IKKE bli glad av. Rett og slett.
Lady Gaga Bildet er tatt fra: AFP
Mens jeg nå har begynt å skrive litt om en norsk artist, kan jeg forsåvidt fortsette å skrive litt om en helt annen ikke-norsk artist. Nærmere bestemt: Lady Gaga. For det var en tid for en god del år siden hvor jeg virkelig DIGGET Lady Gaga. En tid hvor jeg hørte på musikken hennes nesten ustoppelig – med kjærlighet og glede. Men så en dag kom de mørkeste av de mørke skyer svevende over tilværelsen min og forgiftet det aller meste jeg den gang hadde holdt kjær, og byttet ut det som fantes av kjærlighet med frykt, sjalusi og hat.
Uten å gå så alt for spesifikt inn på de faktiske detaljene rundt dette kan jeg si såpass som at jeg i en periode følte meg TRUET av Lady Gaga. Og særlig da forholdet mellom meg og det som heldigvis fortsatt er en veldig god venn av meg begynte å bli mer og mer komplisert, så ble også “forholdet” mellom meg og dette legendariske pop-ikonet også verre og verre. Mye fordi denne vennen min forgudet henne noe veldig på et tidspunkt, noe som for meg føltes ekstremt provoserende der og da, da jeg helst skulle ønske at det heller var MEG som ble forgudet av denne vennen, IKKE Lady Gaga.
Ja, også er det jo neppe heller noen hemmelighet at musikken til denne ladyen var og ER nok fremdeles nokså populær på en del festlige arrangementer rundt om kring i verden. Og det gjorde heller ikke akkurat vondt om til bedre mens hatet da enda var et alt for reelt faktum. Men HELDIGVIS (og dessverre..) er det ingenting som varer evig. En vakker dag begynte den iskalde vinteren sakte, men sikkert å smelte. Og for å si det sånn: Jeg og mama monster har igjen klart å blitt veldig gode venner, og en gang i blant hender det faktisk at vi elsker bak lukkede de gardiner.
Så til det som kanskje er det minst overraskende for folk at jeg en gang har hatet ganske kraftig da DET jeg skal til å skrive om nå virkelig ikke er noe jeg akkurat har klart eller brydd meg om å skjule i noe særlig nevneverdig grad. Alkohol. Rusmidler generelt i grunn på et tidspunkt, men da særlig alkohol. Den helt spesifikke forhistorien (som jeg er litt usikker på om eksisterer) til hvordan dette hatet fikk lov til å blusse opp er jeg ikke helt sikker på, men jeg har et par teorier.
For det første har jeg i flere år følt litt på det samme med alkohol som jeg en gang gjorde i forhold til Lady Gaga: Sjalusi. Jeg var lenge svært bitter over at så og si alle vennene mine heller prioriterte å drikke i helgene fremfor å heller finne på noe helt annet sammen med meg. I TILLEGG hadde jeg lest artikkel på artikkel om alle farene folk gjerne blir ekstra utsatt for når man har valgt å sløve seg ned på det ene eller det andre. Så i tillegg til sjalusi bygget jeg også stadig opp en altfor svær angst for at det skulle skje noe med de jeg var mest glad i – uten at jeg hadde noe som helst kontroll, eller mulighet til å være der for folk og hjelpe om det f.eks skulle forekomme en voldtekt, et tilbud om noe sterkere, eller et ran.
Så er det heller ingen hemmelighet at en del som blir påvirket av alkohol gjerne blir noe mer høylytte, og for en såpass fortsatt sensitiv person som meg selv så var og er heller ikke det med på å gi noe stjerne i boka. Og sist, men ikke minst – jeg var forsåvidt delvis inne på dette i ste – men jeg er altså en person som ikke liker å være sløv. Jeg er en kontroll-freak, jeg hater generelt å glemme ting selv om det er snakk om noe vanskelig og tungt. Jeg liker simpelthen å være til stede. Men likevel – per dags dato så er jeg faktisk ikke et avholdsmenneske lengre. Jeg har fortsatt “til gode” å bli full – det er heller ikke noe jeg har tenkt til å bli. Men jeg hater ihvertfall ikke alkohol mer, og nå hender det faktisk at jeg kjøper meg en cocktail eller to, men da først og fremst for å kose meg, og jeg drikker ALDRI alkohol i et spesielt høyt tempo.
Jeg føler i grunn at dette innlegget begynner å bli sånn passe langt nå, så før bare de færreste av dere gidder å lese gjennom det skal jeg straks gi meg. Men jeg vil likevel innom ET tema til før jeg stopper hat og elsk-fanfaren helt. For det var jo også en tid hvor jeg stadig støtt kritiserte rosabloggere. Mange av argumentene og meningene jeg en gang brukte her inne har jeg forsåvidt fremdeles noe av en dag i dag i dag i dag. Men jeg har likevel innsett at de aller FLESTE av de tingene jeg måtte mislike med samtlige av disse rosabloggerne eksisterer også blant en hel del andre type bloggere der ute, deriblant meg selv.
Og la oss bare være ærlige. Rosabloggere er folk som “folk flest” de også. Som alle andre gjør også de feil, men samtidig også mye, mye bra. Og særlig DER hadde jeg øynene lukket igjen i litt for stor grad en gang i tiden. Jeg var alt for fokusert på det jeg mislikte ved disse bloggerne, så i stede for å holde meg nysgjerrig og åpen valgte jeg ene og alene å BARE velge å se det jeg ikke likte, eller i det minste det jeg TRODDE at jeg ikke likte.
Og apropos “rosabloggere”: harru sett denne? ↑
I dag har jeg flere gode venner som man trygt kan kalle for en rosablogger. Individer jeg faktisk ikke bare liker personlig, men som jeg også liker bloggene til. Og faktisk så finnes det også et par rosablogger jeg liker i dag, uten at jeg har noe særlig forhold til individet bak. I 2011-ish kunne jeg stort sett melde at jeg hatet disse bloggene, samt bloggerne bak – i 2018 kan jeg derimot gledelig melde at jeg ELSKER rosabloggere, og VI TRENGER rosablogger(e). Rosabloggere er mine venner, rosabloggere engasjerer, provoserer, motiverer, inspirerer og produserer: Håp, glede, hat, elsk og KJ(ÆRLIGHET). Alt det som gjør dette livet, DETTE SELVE LIVET verdt å leve.
Verden er et SYKT, SYKT sted!! – Her for leden kom jeg over diverse spørsmål (og svar) på bloggen til det som er en av mine absolutte favoritt bloggere for tiden, Linn Steen. Linn hadde svart på totalt 19 forskjellige ultimatum hvor flesteparten av de enten var sånn passe morbide, eller ganske forskrudd på en eller annen annen måte. Og nå skal ryktet ha det til at jeg jo er en ganske morbid og forskrudd person, så at dette innlegget knullet med mine såkalte smaksløker er neppe noen overraskelse for særlig mange, sant?
Ikke bare ble jeg begeistret, jeg klarte også å la meg inspirere, og helt siden jeg kom over dette innlegget har jeg gått rundt og vurdert om jeg skulle ha prøvd meg på det samme. I DAG tok jeg den dramatiske, og svært så skjebnesvangerte avgjørelsen – jeg bestemte meg for å gjennomføre det. Og det har jeg nå også gjort, ikke i form av et skriftlig innlegg, men en SVÆRT så muntlig video.
Og som jeg forsåvidt allerede har sagt i denne rykende ferske videoen så vil jeg nå veldig, veldig gjerne utfordre mine flotte medskapninger Ole Johannes, Irlin Elixir og Julia Friberg til å prøve seg på det samme – spørsmålene skal dere få sporens straks på sånn derre mail! 😉
Det begynner å bli en god stund siden jeg skrev eller snakket noe særlig om de greiene med aspergers nå. Og årsaken til det er først og fremst at jeg ikke har lyst til å bli stemplet som “han med asperger”, samt at jeg føler egentlig at jeg har fått sagt det som er å si om temaet for min del – både her inne på bloggen, men også på Youtube. Men nå har jeg likevel bestemt meg for å gjøre et innlegg til igjen. For siden sist har jeg jo blitt et par år eldre, det er flere ting som har forandret seg, jeg merker mindre til de typiske aspergers-“forbannelsene” nå enn før, og ja.. Jeg ønsker rett og slett å komme med en aldri så “liten” oppdatering på hvordan Aylar 26 år nå har det i forhold til de mest klassiske kjennetegnene ved denne diagnosen.
Aylar 26 VS. forandringer La oss bare starte med disse forandringene som livet stadig støtt har å by på, for HER har det skjedd ting. Jeg er fortsatt den gutten som sitter for meg selv og bruker i overkant mye energi og tid på å analysere hvordan ting KAN komme til å utvikle seg eller gå hvis jeg bestemmer meg for å gjøre det og det, men når DET igjen er sagt så lar jeg det heldigvis ikke styre meg i like stor grad som før.
I løpet av den aller første perioden min som blogger (opprettet denne bloggen i 2010, men det var først i 2011 at jeg VIRKELIG begynte å blogge) så følte jeg meg nærmest helt avhengig av å ha med meg noen hvis det i hele tatt skulle være snakk om å dra til et sted utenfor kommunen. Det var flere jeg så gjerne ville besøke, men som aldri ble noe av fordi jeg konsentrerte meg for hardt om “hva hvis jeg går av på feil sted?”, “tenk om jeg setter meg på feil tog”, “hva om sjåføren ikke gidder å si fra på høytalerne når vi er fremme selv om jeg spør han om det?”, også videre.
Men våren 2013 så skulle denne isen endelig begynne å smelte. For en uke i februar dette året så tok jeg endelig sjansen på å besøke blant annet min beste venninne Sara som på den tiden holdt reir i Nordfjordeid, som er sånn ca 331 km unna der jeg bodde da, og fremdeles holder til nå hvis man først kjører E6 og deretter Rv15.. Jeg tok først toget til Otta før jeg deretter satt på buss de resterende fire timene. Om jeg grudde meg på forhånd av denne reisen? Hell yes!! Faktisk var jeg så bekymret for alt som kunne gå galt at jeg faktisk var på nære nippet med å kansellere alt sammen.. I dag er jeg VELDIG glad for at jeg ikke gjorde det.
For til min store lettelse gikk det hele veldig, veldig greit. Jeg fant fort ut hvor på toget jeg skulle sitte, passasjerene fikk klar og tydelig beskjed når toget nærmet seg Otta, og det var heller ikke noe problem å finne rett buss når jeg først hadde kommet meg på Otta for *kremt* – det var bare en eneste buss på Otta på det tidspunktet jeg skulle videre derfra da Otta ikke akkurat er det mest populære stedet i Norge, for å si det sånn. Uansett – det eneste jeg kjente litt på når jeg først hadde kastet meg ut på denne reisen var at jeg begynte å bli litt lei av å sitte på buss den siste timen jeg hadde igjen før jeg var helt, helt fremme. Men sånn bortsett fra det så gikk det hele nærmest som en drøm.
Og siden den gang har jeg våget å dratt ut av bygda helt på egenhånd ved flere anledninger da jeg blant annet har vært innom Voss, og til og med Bergen (som er “bittelitt” større enn Nordfjordeid) et par ganger. Og det er ikke “bare” med tanke på reising at jeg har blitt tøffere i det siste når det kommer til å prøve ut nye, og litt uforutsigbare ting. Jeg tar stadig med meg nye matvare-produkter fra butikken, så jeg blir stadig tøffere og tøffere også i matveien. Jeg er langtifra så mager og konservativ når det kommer til hva jeg gidder å utforske av tv-serier, filmer, musikk og spill – sammenlignet med hvordan jeg var for bare 3-4 år siden, og jeg har desidert blitt flinkere til å ikke bare bestemme meg for at folk ikke egentlig vil ha noe med meg å gjøre når jeg først ønsker å sosialisere meg med noen – bare for å nevne NOEN eksempel.
Men igjen.. Det eksisterer fremdeles et viss forbedringspotensiale. For NÅR jeg foreksempel legger merke til at jeg har noen færre “venner” på Facebook enn for et par dager siden så hender det fortsatt at jeg lar det gå utover humøret mitt, at jeg blir sittende og lure på hvorfor vedkommende nå har fjernet meg, og hva jeg eventuelt kunne ha gjort for å beholdt vedkommende ihvertfall en stund til. Så avvisninger er fremdeles noe jeg kan slite en del med, men da helst i etterkant når det faktisk HAR skjedd, og altså ikke så mye FØR det eventuelt skjer.
Aylar 26 VS. det sosiale Så var det disse greiene med sosiale antenner, sosial angst, etc. Også her mener jeg selv at jeg helt åpenlyst har forandret meg. Jeg liker nemlig fortsatt å se gjennom gamle blogginnlegg fra tid til annen, og når jeg først gjør det kommer jeg raskt over flere ting jeg neppe ville skrevet eller sagt i dag, i hvertfall ikke med den samme formuleringen som jeg brukte den gang da. Og jeg tror også det faktum at det i dag tar lengre tid mellom hver gang noen bestemmer seg for å kutte meg ut også bekrefter dette ganske greit. Da særlig hvis vi legger til det faktum at jeg nå STORT SETT har vært ganske sosial med en del forskjellige venner og bekjente den siste tiden, som regel en nokså knirkefri “affære”.
Jeg er med andre ord en person som er villig til å lære av mine feil. Jeg vil ikke lengre være den fyren som legger all skyld på alle andre hvis noe først skjærer seg, jeg vil ikke lengre være han som sier “jeg har aspergers syndrom, så jeg kan ikke noe for det”. Selvfølgelig – noen ting mener jeg fremdeles at folk bare bør og “MÅ” godta, ikke alle er verdt “ALT” heller, men igjen: Jeg har altså innsett de siste årene at jeg ikke bare kan skylde på alt og alle andre. Jeg har en del ting jeg må jobbe med selv også, og jeg ønsker, og jeg vil virkelig å være den beste utgaven av meg selv.
Også var det denne angsten.. Vel, jeg er fortsatt ikke så gira på å gå ut og handle en lørdag formiddag når butikkene er stappa full med folk, og jeg er fortsatt stort sett ikke så glad i å handle når antallet besøkende her og der bare ligger på et helt middels stadiet heller, men når det igjen er nevnt så merker jeg det ikke like sterkt på kroppen nå som før hvis jeg først er ute blant “litt” flere mennesker enn jeg strengt talt hadde foretrukket. Herregud, jeg har til og med sittet 12 timer i strekk på en og samme buss til Bergen som har vært nærmest stappa full med fremmede. Og det har faktisk gått veldig fint sånn med unntak av et par irritasjonsmomenter når det kommer til et par lyder her og der.
Aylar 26 VS. motivasjon En annen ting mange med min ene diagnose som oftest sliter med er motivasjon, da særlig når det kommer til ting som ikke er helt innenfor de absolutte særinteressene. Og på dette feltet er jeg faktisk litt usikker på hvorvidt jeg har utviklet meg noe særlig, eller ikke. For STORT SETT så gjør jeg jo nesten bare ting jeg faktisk vil holde på med, da særlig etter at jeg ble 100% ufør og ikke lengre har så mange plikter og ting jeg “MÅ” gjøre mer. Det forekommer ofte at jeg ikke gjør slik som jeg hadde tenkt at jeg skulle gjøre dagen før, enten det er snakk om noe jeg liker, eller noe som er litt mer kjedelig, men STORT SETT så gjør jeg altså NESTEN bare ting jeg faktisk har lyst til, og føler for der og da. Og slik har jeg jo mer eller mindre alltid vært.
Men ja, jo greit. Også her har jeg enda et par forbedringspotensiale som jeg faktisk er ganske klar over selv. For jeg kan fortsatt bli flinkere til å IKKE utsette neste måltid i så veldig mange timer.. Og i løpet av et helt år har det fortsatt gått alt for mange dager hvor jeg har ligget alt for lenge i senga, ikke fordi jeg synes det er så “digg” å ligge der, men fordi jeg simpelthen ikke har orket å stå opp, selv om det innerst inne har vært flere ting jeg egentlig har ville gjort den og den dagen.. Men der og da har det tatt meg litt i overkant mye krefter å “minne meg selv” på disse tingene fordi jeg har latt et eller annet negativt (som f.eks at jeg ganske nylig har lagt ut et nytt profilbilde på Facebook som nesten ingen har brydd seg om) få skygge fullstendig over. Men også dette er jo noe som har “forfulgt meg” så og si gjennom nesten hele livet.
Aylar 26 VS. det ikke-bokstavelige Siste stopp!: Humor og ironi. Og nå må jeg faktisk tenke meg godt om, for jeg kan faktisk ikke huske sist gang det oppsto en litt rar, klein eller uheldig situasjon basert på en misforståelse som har hatt noe med sarkasme, ironi og den slags å gjøre. Jeg er nok ikke helt “kurert” her heller, men det er ikke langt i fra. Nå kan det selvfølgelig hende at jeg har tolket en del ting feil uten at jeg har tenkt noe over det i ettertid, men da har det isåfall vært såpass små og ubetydelige ting at det faktisk ikke er verdt å nevne en gang. For ellers så hadde jeg vel på et eller annet vis funnet ut av det nå, hehe xD
For liksom: Bestevenninna mi skulle jo nærmest hatt Sarkasme som et av sine mellomnavn, for er det ET menneske fra “den virkelige verden” som jeg virkelig har kunne trent meg på her så er det henne. Og sånn utenom hun igjen så er jo praktisk talt ALT jeg har sett på på Youtube de siste årene innhold som nærmest bader i tull og tøys da kanaler som PewDiePie, Prebz og Dennis, Amalie Olsen, SandrathBeauty og Saft og Svele fortsatt er blant de jeg helt klart har ofret mest tid på også i løpet av de aller siste ukene (når jeg da ikke har drevet på med noe annet).
Og sånn sett bort ifra alt det der igjen så er jeg jo utvilsomt og ironisk nok en ganske ironisk og sarkastisk person selv også. Jeg simpelthen elsker ironi og sarkasme, og jeg vil faktisk gå så langt som å si at ironi og sarkasme er blant mine beste venner her i livet når det kommer til å finne nok ork til å gå gjennom en ny dag. Før hadde jeg et slags elsk-hat-forhold til det, men nå i 2018 vil jeg helst ikke vært foruten. LENGE LEVE IRONI OG SARKASME!! <3
Det dere nå snart skal være vitne til er – tro det eller ikke – MYE kjappere enn forhandlingene på vårt kjære storting.. Og det du snart skal få høre er bare LITT tryggere enn det å leke hoga boga med ørten jomfruer og en lilla pyjamas.. Og han som du snart igjen skal få se er akkurat sånn passe BILLIG til at han stadig støtt må lokke til seg sine “kunder” (altså dere der ute) med disse såkalte klikk-fellene som er så innmari poppis blant ungdommen i dag.
Med andre ord: JEG har i kveld anstrengt meg noe helt skikkelig for å kunne gi dere nok en ærlig, redelig og kvalitetssikret video – som jeg HÅPER dere vil dra nytten av, og sette pris på. På samme linje som alle kattungene dere har tatt inn og oppfostret de siste årene. Yes da.. Det er nemlig på tide at vi skrur opp varmen litt igjen, og blir enda litt bedre kjent. Det vil si – DERE skal få bli ørlite, bedre kjent med meg. Her har dere 10 kjappe fakta dere forhåpentligvis ikke visste fra før!!:
Og med de talende ord er det bare for meg å trekke meg tilbake, gjemme meg bak gardinene, og vente på mitt neste offer. Håper dere alle sammen, nei.. Ikke alle forresten, men at de aller FLEEEEESTE av dere har det riktig så bra, og at dere får en knill-knall-sommer-knull, fin kveld videre. Og husk!: Gjør gjeeerne en hel MASSE som jeg aldri ville ha hjort!
– Du skal ha skrevet en MEGET god kommentar for at jeg ikke skal la meg irritere over at du på et eller annet punkt bestemmer deg for å skyte inn “ta en tur innom min blogg”?.. Jeg skjønner greia, jeg ønsker også at flest mulig skal ta turen innom den fantastiske bloggen min, og enda mer at folk faktisk legger igjen noe etter seg. Men når det først er sagt så holder jeg meg for god til å smiske og tigge i ANDRE BLOGGERES KOMMENTARFELT!… Bare et ørlite hint om at du ønsker at jeg skal “gjengjelde” din kommentar er fort nok til at jeg på trass bestemmer meg for å svarteliste nettopp DIN BLOGG.
For liksom: La oss si at du er ansatt på Rema 1000 – ville du da ha gått inn på Coop og spurt om folk ville være så snill og handlet der i stede? Mest sannsynlig ikke. Det er tross alt noe som heter folkeskikk og sosiale antenner. #sorrynotsorry
– Jeg setter STORT SETT pris på at folk kommer med tips til en eller annen tv-serie, film, eller et spill de tror jeg vil like. Det jeg derimot IKKE liker så godt er når folk bestemmer seg for å poste tipsene sine på helt randome steder, under innlegg som ikke egentlig har noe som helst med hva-det-enn-måtte-være-du-vil-jeg-skal-sjekke-ut å gjøre.. Så om du på død og liv vil ha meg til å sjekke ut noe – send meg en privat melding på Facebook.
– Folk har tydeligvis et behov for å hate. Hvis det er noe man virkelig ikke liker, ja så skal helst hele verden få vite om det.. Og her inne på bloggen min er det STORT SETT “greit”, ja til og med om du er en feig, ussel drittunge som velger å holde deg anonym. STORT SETT velger jeg faktisk å godkjenne kommentarer hvor det er ganske åpenbart at vedkommende bak sliter med et såkalt tunnelsyn, et ubeskrivelig sterkt hat, eller rett og slett bare er full av dritt. Og noen ganger kan jeg også finne på å dedikere et eget innlegg til disse kommentarene, med screenshoots og hele pakka, så disse idiotene selv kan få føle på hvordan det er å få dritt slengt mot seg. Ja her er altså drittslenging STORT SETT nokså fritt frem.
Livet humper og går. Noen ganger går det så det freser, og da er det fort gjort å svi motoren, SAMTIDIG som man har oppdaget litt for sent at man faktisk har kjørt seg noe fast i en sump. Jeg vil ikke akkurat påstå at jeg verken har brent noe motor eller kjørt meg fast i det siste, men det har definitivt gått litt tregt. Ikke her inne forsåvidt, her har det STORT SETT gått unna som et olja lyn. Men inne på Instagram har jeg ikke vært like aktiv etter nyttår, som jeg var før.
Vi befinner oss nå midt i februar-måneden, og siden forrige Instagram Lately-innlegg (postet 31. desember 2017) har jeg nå bare lagt ut 12 nye bilder. Det er akkurat nok det til at jeg nå sitter her og produserer nok et skryte/ tigge-innlegg. For oppmerksomhet kan tydeligvis min generasjon aldri få helt nok av. Ja, det er nesten så jeg syns synd på våre forgjengere, for hadde de visst at vi skulle ende opp slik er jeg neimen ikke sikker på om de hadde orket å sette oss til livs. Uansett – her er NOE av hva jeg har klekket ut på Instagram den siste tiden:
Så ja.. Jeg ser nå at det ikke “bare” er aktiviteten og kreativiteten som har kommet og gått litt “siden sist”, det samme kan man visst også si om det berømmelige ansiktshåret, eller PELSEN som vi sier her i Trøndelag. Uansett – har du lyst til å se flere slike bilder, eller har du simpelthen bare lyst til å se disse 9 bildene i full oppløsning og hali-ali, ja så er det igrunn bare å gå innpå @aylarkuklinski nå- og du må GJERNE abonnere 😉
Miljøet slutter forhåpentligvis aldri å være “in”. Ihvertfall ikke før det er helt ute. Og sånn bør det også være, og sånn skal det også være. Ja, nå skal ikke jeg skrive et sånn superlangt innlegg om miljøet, ihvertfall ikke ikveld.. Det jeg derimot har tenkt å skrive pittelitt om er matsmart.com som jeg bestemte meg for å gi en sjanse i uken som gikk.
Matsmart.com er kort fortalt et nettbutikk som selger varer som “vanlige” butikker ellers ville ha kastet enten fordi det er varer som snart går ut på dato, sesongvarer, eller pga bytte av forpakning. Bare for å nevne noe. Og fra denne nettsiden kan man få bestilt ganske mye forskjellig, blant annet drikke, pålegg, hygieniske produkter, vaskemidler, skjønnhetsprodukter, treningsprodukter, krydder, baby-produkter, og godteri. Igjen! – bare for å nevne noe. Og HER kan dere se hva JEG har kjøpt i denne første omgangen:
Må bare beklage for litt dårlige bilder her igjen nå. Jeg sliter med å få til gode bilder av flere ting samtidig. Er stort sett et eller annet som blir noe ufokusert, og når det kommer til plastikk så har lys og faens oldemor en evig tradisjon til å la seg reflektere, og DET merker jeg at jeg er litt lei av nå.. Er ikke akkurat min far opp av dage når det kommer til fotografering riktig enda, nei.
Men ja, ta gjerne og sjekk ut matsmart.com alle sammen – det vil være å gjøre både miljøet og økonomien deres en tjeneste. Så fremt dere faktisk kjøper noe da, vel og merke! xD
Dette er helt forferdelig, og nærmest helt ubegripelig. I alle år har jeg tenkt at dette skjer aldri meg, jeg er jo såpass flink med å bytte passordene mine såpass jevnlig, og jeg har alltid passet på å ikke ha de for enkle. Men i kveld innså jeg at det også hadde hendt meg. Noen har rett og slett greid å hacke seg inn i pcen min og forsynt seg av flere av mine aller mest private filer og data.
For å nå forhindre at disse forbryterne skal få noe særlig mer tilfredsstillelse utav denne forbrytelsen enn de alt har fått har jeg nå i kveld valgt å publisere noe av de mest “oppsiktsvekkende” filene som de har fått tak i. Min første, og absolutt aller siste intim-video.. Og til mamma og pappa.. Sorry!..
