© Bildet er tatt fra innerconflicts.com

Noe er over, men hva?
Livet er og blir som en berg- og dalbane. Det går i bølger. Man bør jammen meg be om at livet ikke har spilt deg et puss, og at det viser seg at du egentlig er en antilope. Uansett.. Som tittelen tilsier – Jeg er singel igjen.

Nå sitter jeg og lurer litt på om det jeg har hatt de siste månedene faktisk kan defineres som et forhold i hele tatt. Joda, skal man se litt vrangt på det så har alle mennesker som har en viss kontakt med hverandre et eller annet type forhold. Men.. Jeg skal omformulere meg litt. Kan det jeg har hatt de siste månedene egentlig på en forsvarlig måte kalles et kjæreste-forhold?

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Mens vi har vært “sammen” har vi aldri møttes in persona. I hele tatt har vi bare hatt med hverandre å gjøre face2face en helg, og det begynner å bli noen måneder siden nå. Og når det er sagt – det har vært gode nok grunner til at det har blitt utsatt noen ganger. Årsaker som jeg kan forstå, og som jeg ikke har noe problemer med å akseptere… Men den siste måneden har jeg likevel begynt å lure mer og mer på om det noe jeg ikke har blitt fortalt.

I gode og onde dager, inntil…

© Bildet er tatt fra picturefordesktop.com

Før jeg skriver noe mer innser jeg at enkelte av dere nå tenker at utifra det jeg har skrevet foreløpig at det kanskje ikke har vært noen lyspunkter i hele tatt. Det er feil. For det har absolutt vært en del fordeler også, det er først og fremst den siste måneden at de har blitt mindre og mindre synlige..

For mens kontakten mellom oss enda var på topp har jeg gått rundt og følt meg veldig energisk, glad og heldig. Nå skal det sies at jeg allerede var i en veldig allright periode før vi ble “sammen” også, men etter at vi ble det så har det kort fortalt vært enda vanskeligere å føle seg nedenfor. Og nei, det er ikke sånn at jeg har sittet å prøvd på å føle meg deppa, hehe..

Men sånn, nå har jeg lagt til at det så absolutt har vært en del positive ting også, nå kan jeg forhåpentligvis fortsette der jeg “slapp”. Vent litt.. Hvis jeg har sluppet noe må jeg antakeligvis bøye meg ned og ta det opp igjen… Argh, det får vente. Nå sitter jeg litt for godt i sofaen.

Okei. Som jeg var inne på i ste er livet som en berg- og dalbane, og man bør helst ikke være en antilope. Forresten, er det noen av dere som har skjønt greia med den antilopen nå? Bare lurer. Ah, avsporinger igjen, enda bra jeg ikke er jernbanedirektør.

Den siste tiden

© Bildet er tatt fra thecalmzone.net

Sånn, NÅ skal jeg fokusere på “forholdet” mitt igjen. Og det er NÅ på tide å beskrive den siste uken. Den siste uken kan utvilsomt få bli omtalt som kjelleren i forholdet. Det har kort fortalt vært så vanskelig å få kontakt med henne noe sted at jeg nå ikke orker å lure på lengre hva det er som faktisk foregår. Og jeg orker heller ikke å gå rundt å ha dårlig samvittighet fordi jeg føler at jeg maser, selv om jeg stort sett har holdt meg til 1-2 meldinger om dagen..

Jeg vet at hun har sitt å streve med hun også, og at hun blant annet er noe opptatt med et data-prosjekt for tiden.. Men den responsen jeg såvidt har fått den siste uken har vært så dårlig at jeg rett og slett ikke orker lengre. Det å gå rundt og i hele tatt lure på om vi er sammen lengre føles rett og slett som en slags type selvskading, så igjen.. Jeg orker ikke dette her lengre.

Jeg orker ikke lengre å gå rundt og vente i timesvis på et simpelt svar, jeg har vært heldig om jeg har fått hørt noe som helst innen 12 timer de siste dagene, noen ganger har det tatt et døgn.. Jeg kjenner at jeg sakte, men sikkert har kommet til å blitt helt gal om dette skulle foregått stort lengre. Kort fortalt, jeg gidder ikke mer.

Til syvende og sist er det nok bedre å være singel enn å være fastlåst i dette tankekjøret og den helt nytteløse energibruken. Jeg er ikke sint på henne, hun er ei veldig god jente som sikkert har sine grunner, ei jente jeg helst ikke vil såre, men noen ganger må man bare ta de litt vanskelige valgene…

© Bildet er tatt fra motaen.com

Apropos det. Til slutt nå har det ikke vært et valg som har særlig vanskelig å ta. Når det til slutt føles så naturlig å gjøre det slutt, ja, da er det kanskje like greit at det faktisk ble slutt til slutt.. Det føles selvfølgelig litt sårt, for hun er ei veldig god jente jeg har hatt noen flotte stunder med, stunder jeg kommer til å savne.. Men det får ikke lengre hjelpe.

Sånn, da ser jeg frem til å puste normalt igjen. Kanskje kommer jeg til å stikke hodet under vann igjen om en stund for å se om det fremdeles er flere fisker igjen, men akkurat nå tenker jeg å rett og slett bare nyte singellivet.

Bob bob deri deri, bob bob sue?

Vi reblogges!

For en måned siden postet jeg et innlegg for å minne meg selv (og andre) på hvor utrolig heldig jeg er. Faktisk har jeg vært så heldig den siste måneden at jeg ikke har hatt en dritt å skrive om, haha, så heldig er jeg.

Okei, jeg er faktisk litt usikker selv nå på om jeg var sarkastisk i ste, eller ikke.. Det er jo et godt tegn, sant? Vel, greit.. På tide å blogge igjen før noen holder en minnestund for meg i tro om at jeg har rullet syv og tredve synåler under jorda.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

I og med at jeg var såpass positiv forrige måned er det på tide å skape litt balanse ved å skvise ut et ikke fult så positivt innlegg denne gangen. Jeg skal nå benytte anledningen til å lage en såkalt klage-liste. En liste over ting jeg er lei av for tiden.

Sååå, siden livet er så alt for kort, og i og med at en av de tingene jeg er litt lei av er å kaste bort dyrebar tid velger jeg herved å starte denne listen NÅ. Introduksjons-tekst ferdig.

JEG ER FOR TIDEN LEI AV:

 Tinder! Eller.. Ikke Tinder i seg selv, men det faktum at jeg aldri klarer å oppnå det jeg faktisk vil med denne appen. Nemlig å finne noen som ikke bor alt for langt unna som jeg kan møte mer enn bare 1-2 ganger i året.. Noen jeg har litt mer enn en eneste interesse felles med. No offence til enkelte som eventuelt måtte føle seg “truffet” nå.. Det er absolutt ikke min hensikt å skyte folk.

Jeg har vel og merke fått et par matcher de siste ukene, hurra!.. Nei, ikke hurra. Faktisk har hver eneste match enten forsvunnet så fort jeg har skrevet “hei”… Eller så har det vist seg å være falske profiler som kun har vært opprettet for å lokke meg inn til et og annet grumsete sted på nettet. Jeg har fortsatt kjæreste, så for meg er den slags spontane sex-treff like aktuelle som å operere bort nesen fra ansiktet forså å sy den fast to centimeter over rasshølet mitt… Nei.. Bare nei. Jeg er såå nær ved å faktisk opprette en kontaktannonse nå.

 Terror/ IS! Først og fremst. Nei, IS er ikke de eneste som bedriver terror og faenskap på denne kloden. Men det er først og fremst de vi hører og leser om nå. IS og Justin Bieber.. IS har bare blitt en av flere grunner til at jeg prøver å holde meg mest mulig unna diverse nyhetssider på nett. Jeg har aldri, og jeg kommer neppe heller til å helt forstå meg på slike “folk” som ikke gjør stort annet enn å ødelegge for andre.

Etter min mening er ikke disse IS-“folka” annet enn… Hmm, jeg kommer sannelig ikke på noen ord som er dekkende nok… Barbariske, inkompetente idioter av noen rasstapper føles liksom ikke nok, men det får holde for nå. Slik jeg ser det gjør ikke IS noe som helst annet enn å ødelegge. De ødelegger for andre muslimer rundt om verden som sliter med mer enn nok rasisme og fordommer fra før av. De bidrar til å gi hjernedøde innenfor høyreekstreme miljøer mer å gå på. De bidrar til at generelt enda flere mennesker rundt om kring i verden (uansett politisk tilknytting, religion og hudfarge) føler seg utrygge…

Ikke bare ødelegger de så og si for alle andre (med unntak av media eventuelt), men de ødelegger også for seg selv. Etter det som skjedde i Frankrike i helgen har de nå tatt på seg skylden. Greit nok, med mindre noen andre hadde tatt på seg skylden og kunne bevise det så hadde trolig IS fått skylda likevel. Men, jeg mener… Tror de virkelig at de vil komme unna med dette? Svaret er antakelig ja, de gjør faktisk det. De tror at de en dag skal vinne. At de med sine sinnssyke ugjerninger en dag skal klare å gjøre hele verden om til en islamsk slave. Man skal aldri si aldri, men… Det ser jeg bare ikke for meg kommer til å verken skje, kniv eller gaffel. Ikke i morgen, ikke om 10 år, ikke om 50 år… Jeg kan like gjerne bare si det… “Aldri”.

 Mistolkinger! Blablabla, jeg har nevnt dette en god del ganger nå, og jeg skal skrive det igjen. Jeg er fortsatt diagnostisert med aspergers syndrom. Og allerede nå er det en større sannsynlighet for at noen av dere har misforstått meg ved å tro at jeg mener at folk med AS har monopol på misforståelser. Vel, det er så absolutt ikke det jeg mener i hele tatt. Årsaken til at jeg igjen nevner AS nå er at man med denne diagnosen har en lei tendens til å stadig bli misforstått en god del ganger mer enn hva man trolig hadde blitt om man var uten.

Jeg skal komme med et eksempel. Med asperger er man gjerne veldig direkte, og opptatt av fakta. Jeg blant annet har en viss uvane av å rette på folk om noen sier noe feil. Det har gjentatte ganger gjort at folk har oppfattet meg som både irritabel og kranglete, selv når jeg ikke egentlig har vært det. Greit, jeg har mine dårlige dager jeg også hvor jeg kan være begge disse tingene (irritabel og kranglete), men likevel.. Ved de fleste tilfellene jeg har fått disse to stemplene på meg har jeg ikke egentlig vært noen av delene.

Andre misforståelser som lett forekommer har gjerne med spøk/ ironi å gjøre. I motsetning til en del andre med AS/ autisme er jeg noe bedre trent på å skille spøk fra alvor, men det er fortsatt en utfordring. Folk som ikke er alt for godt kjent med meg kan f.eks fort tro at jeg fleiper og er ironisk i en rekke tilfeller hvor jeg ikke er det i hele tatt. Sånt forekommer ikke like ofte nå lengre som for en tid tilbake, men det skjer likevel såpass ofte at jeg har en grunn til å bringe det opp på denne listen her og nå.

 Overanalyseringer! Jeg er fremdeles en mester når det kommer til nettopp det å overtenke ting. Noen ganger kan det være en bra ting som hindrer meg fra å gjøre impulsive ting jeg fort ville ha angret på i ettertid. Men det får meg også til å angre innimellom på ting jeg IKKE har gjort.

Fordi… I ganske mange tilfeller er nettopp denne overtenkingen med på å hindre meg i å få gjort en god del ting jeg egentlig kunne hatt godt av. Et klassisk eksempel som aldri slår feil er følgende: Jeg har lyst til å være sosial med en venn, men ender opp med å ikke ta kontakt fordi hjernen overbeviser meg om at vedkommende er for bra for meg, at han eller hun er opptatt, eller rett og slett bare ikke vil ha kontakt med meg sånn egentlig, men ikke tør å si det fordi han eller hun er for “snill” til sånt.

Men dette rammer ikke bare det som går på det sosiale, det kan også gå minst like utover bloggen f.eks. Eller kanskje verst av alt… Å i hele tatt orke å stå opp enkelte dager.

 Selvmordstanker! Nei, jeg er ikke kvitt de. Man skulle kanskje tro det nå med tanke på at jeg har fått meg kjæreste og sånn, men nei… Selvmordstankene mine er kommet for å bli. Selv under de beste periodene mine er de der med jevne mellomrom.

Og i motsetning til IS så er jeg hakket mer redd for at mine selvmordstanker kommer til å vinne over meg og mitt en dag. Jeg ser ikke for meg at det kommer til å bli realitet med det første. Til tross for en rekke ganske tøffe utfordringer innimellom føler jeg at jeg fremdeles har nok energi og grunner til å ikke “legge meg under kniven”. Men jeg er usikker på hvor lenge det kommer til å vare.

Bare det å tenke på hvor mange dager i løpet av livet jeg har tenkt tanken på å gjøre slutt på alt er deprimerende i seg selv. Jeg har helt forgjeves kastet bort så mye tid og energi på disse tankene, og jeg lar det fortsatt skje. Senest i går gjorde jeg en ny vurdering på om livet var verdt å fortsette – og hvis nei – hvordan skal jeg klare å stoppe det.

Det som har reddet meg til syvende og sist i de aller mest ekstreme tilfellene foreløpig er at jeg har lest litt for mange artikler om folk som har overlevd helt utrolige ting. Kort fortalt… Uansett om det er snakk om å henging, fall fra tusen meter, påkjørsel fra et tog, et møte med en flokk rasende dinosaurer (også kalt fugler)… Jeg er redd for å overleve forså å ende opp som en stakkars krøpling som er lam fra (under)livet, (opp) og ned. DET er hovedårsaken til at jeg fremdeles “lever”.

Sånn, da er det ikke så skrekkelig mye mer jeg har på hjertet for denne gang. Det er fremdeles en del ting som plager meg for tiden, men det er enten såpass små bagateller at de bare blir kjedelig å lese om, eller så er det ting jeg ikke bør skrive om med mindre jeg vil risikere å bli uvenner med en eller annen fjott. Akkurat nå føler jeg det er nok krig og ufred i verden fra før av…

Så.. Hva er du lei av for tiden?

Vi reblogges!