Det er ikke meningen å dyrke enda mer negativitet enn hva som allerede har grodd opp, ved å nå gi negativiteten enda mer fokus ved å igjen skrive om den, men jeg føler likevel at jeg vil skrive et innlegg. Se om det hjelper..
Det siste døgnet har jeg for å være ærlig følt meg mindreverdig. Tre skuffelser på et døgn fra tre forskjellige mennesker. Når det er sagt klandrer jeg ingen av de. Alle skuffelsene er basert på tre ting jeg har sett frem til, hvor ingen av de altså ble noe av. Greia er at jeg ikke egentlig burde være sååå deppa da ingen av disse var noen fast bestemte avtaler, altså ingen ting var bestemt. Men når man har så lite å fokusere på i hverdagen som det jeg har så blir det fort en stor nedtur når de få positive tingene man har håpet på ikke ble noe av…
Det er liksom som at jeg ikke er noe viktig. Jeg er ikke den som fullfører noe særlig lenger. Jeg er ikke den som oppnår noe… Jeg klarer ikke en gang å ta mitt eget liv, da også det blir bare til en av mange ting som forblir en tanke jeg tenker en del på, men aldri får gjennomført…
Når jeg føler at jeg er såpass langt nede til at jeg tenker at nå klarer jeg snart å forsvinne herfra, så klarer det alltids å dukke opp noe som gjør at all den suicidale tenkingen bare har vært bortkastet energi og tid… Så fokuserer jeg på positive ting igjen for en stund, ting igjen faller sammen og jeg er igjen der jeg “begynte”.
Jeg er alltid så halveis. Jeg sitter fast, ting går aldri videre. Det går bare opp og ned, men aldri fremover… Venner kommer, og forsvinner. Er jeg heldig varer et vennskap med noen i BESTEFALL i 2-3 år… Også tar det slutt igjen… Det er fort gjort å tenke at det er omverden som svikter, men sannheten er at den som svikter er faktisk meg selv, og hvorfor det? Jo, fordi jeg er den taperen jeg er!
Tenkte å legge igjen en liten post for å skuffe de som hadde håpet på at det ikke var mer liv igjen her. Men å skrive et innlegg om kun det for seg selv ville vært litt vel ensformig, selv for meg. Derfor skal jeg se om jeg ikke klarer å skvise ut litt mer. Det er tross alt blitt et stort stykke mellom hver gang jeg blogger i den siste tiden.
I går satt jeg og kjedet meg litt, som ikke er fult så sjeldent. Jeg bestemte meg for å teste ut noe på Youtube. De fleste vet at hvis man skriver inn et ord på Google så kommer det gjerne opp et eller flere ved siden. Foreksempel, skriver man “jeg” så får man opp “jeg ser”, “jeg velger meg april” og “jeg er jonatan”. Uansett, jeg var altså inne på Youtube i går, og skulle til å skrive inn bloggadressen min for å se om det dukket opp noe jeg kunne bli klok på. Jeg trengte bare å skrive inn de fire første bokstavene før det kommer opp “fullstendigkaos.blogg.no sorg”.
Hadde det bare vært så vel for tiden. Sannheten er at selv i Oppdal har det vært sol, sol, sol nå. Med få unntak med regn og ørlite torden. Vel, greia er at jeg føler ikke jeg klarer å være meg selv i dette sommerværet. All den varmen, all den sola gjør at jeg ikke klarer å konsentrere meg fult ut om å være den jeg er. Jeg klarer simpelten ikke å se svart lenger… I bestefall klarer jeg å se litt rødt på ting, eller grått, HVIS jeg er heldig… Klarer noen av dere siviliserte solslikkere der ute i hele tatt å forstå for fortvilende dette er?… Høsten og vinteren føles så helvetes langt unna. Tiden går til og med saktere enn en zombie-snegle nå, føler jeg. Ok, kanskje jeg overdrev litt nå, men det ligger jo i min dødelige sjarm, gjør det ikke?
Ellers har jeg lite mer å legge til. Livet mitt har vært mest viet til spill de siste ukene. Og det er vel ikke noe flesteparten av dere der ute forstår dere på, selv om det er tusen ganger mer underholdende enn “the real life”. Folk flest vet bare ikke sitt eget beste.
Jo, en ting til… Har tenkt en del på å bare legge ned bloggen de siste dagene, da den ikke har vært mye i bruk det siste året likevel. Har ikke bestemt meg. Ved å legge den ned mener jeg ikke å fjerne/ slette den. Bare å legge den ned i den forstand at bruken ikke er oppe lenger XD. Kort sagt vil det uansett ikke bli noe forskjell dere vil merke likevel. På en annen side, når har det egentlig skjedd at dere siviliserte livsjokkere har merket noe som helst?
Flere har garangtert fått med seg Dark Shadows nå, et av de nyere “verkene” til Tim Burton. Igjen har han ansatt sin gode venn Johnny Depp, og kona har han heller ikke denne gang latt være igjen hjemme.
Det er flere årsaker til at jeg har utsatt denne filmen en stund. Først og fremst er ikke jeg blant de største tilhengeren av verken Helena Bohem Carter, Depp eller Burton. Ikke misforstå, jeg har ikke noe i mot de. Det er helvetes godt stykke som skiller dem fra foreksempel… Ja, en del av de personene jeg faktisk ikke liker her i verden. Men til poenget. En av årsakene til at jeg har latt denne filmen vente en stund er først og fremst at både Depp og Burton har tapt seg en del med årene, jeg har sluttet å forvente noe særlig av de begge, og jeg er ikke blant de som stresser med å se det jeg ikke har all verden tro på lenger. Og la oss være ærlige, Tim Burton er en av de mest oppskrytte filmskaperne som noen gang har gått omkring.
Handlingen starter på slutten av 1700-tallet. Vi blir introdusert for Barnabas Collins (Johnny Depp) som i starten er et menneske, inntil den sjalue heksa Angelique kaster en forbannelse over han som innebærer blant annet at hans kjæreste kaster seg utfor en klippe. Som ikke det skulle være ille nok gjør hun han i tillegg til en vampyr forså å stenge han inne i en kiste som graves ned under jorden.
200 år senere, nærmere bestemt i 1972 blir kisten funnet av noen arbeidere. De åpner den, noe de så vidt rekker å angre på før Collins dreper dem en etter en, raskt og overlegent uten motstand. På vei tilbake til sin gamle herregård kommer han over en rekke ting han virkelig ikke aner hva er da det blant annet ikke fantes biler og Mac Donalds da han ble begravd.
Dark Shadows er en film som forsøker å være en slags skrekk-komedie. Dessverre feiler den ganske udiskutabelt i å være både skremmende, spennende og morsom. Det er vel ikke for ingenting at denne filmen har fått en noe begrenset kinovisning blant annet her til lands… For å sette det litt på kanten er dette et oppkast av forskjellige ting Burtin og Depp har gjort før. Det er ikke noe originalt å hente, hele filmen er en klisjè. Den er kjedelig, Burton har kort fortalt ikke turt å gjøre noe utenfor den sikre oppskriften på hva folk pleier å like. Det er vel og bra å holde seg til det man fungerer, men etter en del filmer går folk lei og man vil se noe nytt. Å lage film handler faktisk også om det å våge å gjøre noe risikabelt, tørre å ta en risk!
Det er heller ikke å komme utenom at i tillegg til klisjèfylte replikker, og et meget klisjèrammet plott så har man for sikkerhets skyld ansatt folk foran kamera som man vet har en del fans. I tillegg til gjengangerne Depp og Bohem Carter møter vi også igjen Christopher Lee, vel og merke i en av de mindre rollene. Alice Cooper er også invitert i rollen som seg selv. Eva Green, godt kjent fra blant annet James Bond-filmen “Casino Royale” er ansatt som filmens bad-girl. Michelle Pfeiffer spiller Elizabeth Collins Stoddard, en av de nye eierne i Barnabas hjem. Chloë Grace Moretz spiller Elizabeths datter, og så må vi ikke glemme at Bella Heathcote også er med på leken som Barnabas flamme. Alt i alt en gjeng med veldig kjente og sikre støttespillere.
Det som trekker mest opp er filmens effekter, på det filmatiske er det faktisk intet å hakke på da vår kjære regissør er en perfeksjonist. Og ja, Dark Shadows er fremdeles en bedre kjærlighetshistorie en Twilight. Dessverre holder det langt i fra på vekten denne gangen, den andre siden veier for tungt.
For å oppsummere det hele ganske kort. Depp og Burton begynner å bli slitsom, for ikke å snakke om Burtons kone som vi aldri blir kvitt så lenge de to er sammen. Burton er redd for å gjøre noe utenfor det han vet fungerer, og det må vel være en av hans største forbannelser i livet som den outsideren han alltid vil være. Selv perfeksjonister må tørre å være litt vågale innimellom. Jeg vet i alle fall om tre personer som burde vurdere pensjon snart…
Forresten, en siste ting. Filmen er basert på en tidligere tv-serie ved samme navn. En serie både Burton og Depp forguder, noe som kan gjøre filmen ekstra lite forutsigbar om man har sett serien, da den visstnok skal være veldig tro mot originalen ifølge det jeg har lest.
Vært på posten og hentet en pakke fra Gamezone i dag. Med intet mer enn 4-spill og en 38 cm høy figur fra filmen “Resident Evil – Afterlife”, håndmalt. Limited på 500, det vil si det er bare jeg og 499 andre på verdensbasis som har akkurat en sånn ^^
Pakken kostet litt over 3000 kroner når merverdiavgiften kom med på 653,44 kroner 😛 Men, det var verdt det!
Sitter nå og delvis angrer og er bitter på et valg jeg har tatt. Jeg vet ikke om jeg kan si at det var så veldig impulsivt da det til tross er noe jeg har tenkt på i en veldig lang stund nå, mer enn et halvår. Det som har skjedd er at jeg for noen timer siden kuttet kontakt med den personen i livet mitt som utvilsomt har betydd mest for meg de to siste årene. Den jenta som har stilt opp mer for meg og forsøkt å forstå mer enn jeg føler at noen andre har gjort, noen gang.
Jeg har grått en del det siste halve døgnet, særlig under den aller siste samtalen jeg hadde med henne i går kveld. Kvelden begynte med at jeg sendte henne en sms fordi jeg tenkte å snakke om noe jeg tenkte på der og da. Hun hadde tid og vi fikk snakket om det jeg ville. Etter at vi hadde snakket om det jeg i utgangspunktet ba henne om å logge seg på for at vi skulle snakke om kom jeg igjen inn på tanken om å avslutte vennskapet, ikke helt plutselig, men det kom noe brått på i denne samtalen likevel, med tanke på det vi hadde snakket om først.
Saken er at dette er en person jeg har veldig sterke følelser for. VELDIG, VELDIG sterke følelser for… Men hun liker ikke meg, ikke sånn, det skrev hun senest i går… Kort fortalt så har fokuset mitt blitt alt for rettet mot det vanskelige, mot sjalusi, fortvilelse og sorg. Til tross for at vi gjentatte ganger har snakket om disse tingene har jeg alltid innerst inne håpet på at hun en dag kan få de samme følelsene for meg, og at vi en dag kunne ende opp som noe mer… Jeg har også sagt gjentatte ganger til henne at jeg egentlig ikke vil det skal bli noe forhold av oss, siden jeg er redd for at det skulle ødelegge mellom oss. Men saken er vel at jeg egentlig at jeg tror så lenge jeg har de følelsene jeg uansett har fått for henne så er det beste som kunne skjedd at hun nettopp hadde fått de samme følelsene og at vi hadde kunne blitt kjærester tross avstand og alt sånn som egentlig burde gå greit for to som virkelig elsker hverandre?
Vel, nå er det i hvertfall klart at det aldri kommer til å bli noe. Hun har uansett aldri hatt slike følelser for meg. Jeg har levd så lenge i håpet og faktisk også trodd og tenkt at hun kanskje kunne bære på noe ekstra hun også, spesielt de gangene vi har kommet ganske litt tett på fysisk som at vi har holdt hverandre i hånda enkelte ganger hun har vært her og klemmet en del og sånn… Samtidig har jeg også skjønt at det er sånn hun er med de fleste vennene hun har nær, uten at det betyr noe spesielt… Jeg må bare innse at jeg har feiltolket en god del ting… Skulle bare ønske at ting kunne vært gjort og kommunisert annerledes… Nå som følelsene og tankene om dette har blitt for mange og kommet for ofte for meg slik at det har blitt for vondt og takle de egentlige faktumene.
Mot slutten i går ville hun at jeg skulle tenke på dette i alle fall til i dag. For hun er lei av at jeg flere ganger nå har snakket om å kutte kontakt, forså å ombestemme meg igjen. Hun har flere ganger vært redd for at NÅ er det slutt. Samtalen som foregikk på Skype i går ble aldri helt avsluttet da pcen hennes gikk tom for strøm, noe av det siste jeg skrev til henne var at jeg var i tvil igjen om å kutte kontakt og at jeg tenke på det til i dag. Jeg fikk litt senere en Snapchat-melding om at det gikk greit.
I natt har jeg altså tenkt og tenkt… Har vært en veldig vanskelig og trist natt. Ikke bare har jeg ligget å angret på at jeg nå igjen har snakket om å kutte kontakt og sånn, men jeg slettet også alle videoene og bildene vi har sammen fra nett i går, og det var for å være helt ærlig en del å fjerne. Hvorfor jeg har gjort dette forstår jeg ikke, og hun skjønte heller ikke det… Akkurat det er i alle fall noe jeg kan si var veldig impulsivt. Har også slettet hele 12-14 venner på Facebook som var felles venner av oss. De aller fleste bare folk jeg har lagt til mer tilfeldig, så akkurat det er ikke noe stort tap sånn sett, men… I tillegg til alt dette har jeg også slitt med suicidale tanker i natt.. Jeg har gjentatte ganger ligget å tenkt på å sjekke om det går noe tog gjennom Oppdal i natt, forså å vurdere om jeg skulle gi opp hele forbanna dritten…
I dag tidlig, for omtrent en time siden sendte jeg henne en melding hvor jeg skrev at så lenge jeg har de følelsene jeg har, og så lenge de er ugjensidige og ofte holder meg så nede så er det slutt, også skrev jeg “Farvel” med et hjerte mot slutten…
Det er så ufattelig mye som er borte nå. Jeg har ikke egentlig mistet bare en god venninne, men faktisk to da jeg også kuttet kontakt med tremeningen hennes som utenom henne har vært den personen jeg har hatt mest kontakt med i to år. Også videoer og bilder med henne er fjernet. Alt som minner meg om hun jeg har følelser for er fjernet på nettet. Det eneste jeg nå har igjen er de bildene som jeg har i rammer og fotoalbum. De skal jeg beholde for alltid, for jeg vil ikke glemme de helt. Det kommer jeg aldri til å gjøre uansett med tanke på hvor mye spesielle, uerstattelige og gode stunder vi har hatt sammen… Kjenner igjen nå at tårene presser på og at jeg atter en gang blir mer og mer emosjonell… Hva er det som har skjedd? Hva har jeg gjort?
Jeg er virkelig veldig usikker på om jeg har gjort det rette. For selv om jeg nå har fjernet en person jeg har veldig sterke følelser for så betyr ikke det at jeg ikke vil få disse utfordringene og følelsene igjen for noen andre senere som kanskje også blir ugjensidig. Hun er heller absolutt ikke den første, men hun er likevel den som har prøvd å støtte meg og forstå meg mest, og jeg tviler på at jeg noen gang vil finne noen som er mer forståelsesfull, tålmodig og snill enn henne. Slik jeg ser det nå har jeg ikke først og fremst kuttet kontakten med ei jeg har hatt vanskelige følelser til, jeg har aller først kuttet kontakten med den beste vennen jeg noen gang har hatt…
Livet er så jævlig sårt… Jeg håper i alle fall at hun i det minste får et bedre liv nå, og at hun kan tilgi meg for at jeg har skuffet henne sånn som jeg har gjort ved å droppe henne, noe hun virkelig ikke har fortjent… Jeg angrer sånn…
Ingen familier er like. Særlig kan man si at familien Addams er noe for seg selv. Mange unge i dag tror kanskje at Addams Family først og fremst ble “født” via tegneserien “The Addams Family” på Cartoon Network, eller gjennom de tre spillefilmene som kom ut tidlig på 90-tallet. Vel, det er lov å være uvitende og ung for en liten stund.
Faktumet er at den ganske spesielle familien var populær allerede på 60-tallet som gikk fra 1964 til 1966, på totalt 64 episoder. Men sannheten er at vi skal faktisk enda litt lengre tilbake for å komme til begynnelsen. Familien Addams dukket nemlig opp for aller første gang i magasinet The New Yorker, da i tegnet utgave fra 1938 til 1988 da tegneren Charles Addams døde som 76 år gammel.
Familien holder til i deres hjem som er et museum. Hjemmet deres er nok i likhet med dem selv ganske sær for folk flest noe gjestene merker allerede de går gjennom husets grind som åpner og lukker seg selv, uten noe teknisk hjelp. Ringeklokken derimot er kanskje hakket mer spesiell. Når man kommer inn i selve huset kan man blant annet se en utstoppet fisk på veggen hvor det stikker ut et menneskebein fra fiskens munn. På gulvet ligger det et isbjørnskin som brøler hver gang noen trår på det.
Familien, dyrene og plantene Det er dessuten ikke bare utstoppede dyr å finne i dette huset. De har levende kjæledyr også, som blant annet en løve ved navn Kitty Cat som er redd for mennesker. Kanskje ikke så rart med tanke på hvilken familie den deler hjem med. I tillegg til løven har de også en blekksprut, flere edderkopper, en kråke, to pirajaer kalt Tristan og Isolde og en gribb. Så må jeg absolutt ikke glemme den kjøttetende planten Cleopatra, eller Thing som er en levende menneskehånd.
Familien selv består av Gomez og Gomicia Addams som har to barn sammen, Pugsley og Wednesday. De bor også sammen med bestemor Grandmama og onkel Fester. I tillegg bor også den Frankeinstein-lignende butleren Lurch under samme tak, som så og si er blitt en del av familien. I tv-serien fra 60-tallet har Gomez og Gomicia bare to barn, men i filmen Addams Family Values fra 1993 har de et tredje barn kalt Pubert.
60-tallets Addams Family 60-tallserien har alle sine episoder i sort-hvitt og er en type sitcom-serie (situasjonskomedie). I bakgrunnen hører vi stadig et publikum som ler, men i likhet med mange andre slike serier var det aldri noe ekte publikum til stede. Noe som passer bra da serien er veldig god på å fokusere på det som er litt creepy. Addams Family spøker ofte med litt mer alvorlige og mørke ting som døden, men kommer alltid godt unna med det med sin elegante og særegne sjarm. Uten den smågroteske humoren hadde ikke Addams Family vært Addams Family.
Den gang var det Carolyn Jones, John Astin, Ted Cassidy, Jackie Coogan, Ken Weatherwax, Lisa Loring og Marie Blake som var blandt de største stjernene.
Noen av dem var mer i rollene enn andre, da vakre, vakre Carolyn Jones pleide å ha fester hjemme hos seg selv hvor hun var kledd som Morticia Addams, og du kan gjette hvem som signerte invitasjonene? Dessverre døde Jones alt for tidlig av kreft i 1983 og ble ikke mer enn 53 år, en av mange stjerner som sluknet alt for tidlig med andre ord. Men den av de som døde yngst er det likevel Ted Cassidy (butler Lurch) som skulle trekke lengste strået da han gikk bort i 1979, 46 år.
Har du enda ikke reist på ferie i sommer, kanskje du enda ikke vet helt hvor du skal? Hvorfor ikke ta deg en tur denne muntre og samtidig dystre gjengen? Kanskje kan de lære barna dine å knipse også!
Advarsel – Dette innlegget inneholder enkelte spoilere om tv-serien Dexter. Er du en treig motherfucker som enda ikke har sett alle episodene som er vist, leser du dette på eget ansvar.
Det begynner å bli noen år siden folk ble presentert for Dexter Morgan i tv-serien “Dexter” basert på novellen “Darkly Dreaming Dexter”. Serien har rullet og gått på Showtime siden 1. oktober 2006 og har hele veien vært en stor suksess, av flere bloddryppende grunner. Jeg er helt avhengig etter at jeg bestilte de seks første sesongene på Blu Ray for noen uker siden, etter at jeg har utsatt dette så jævlig noe jeg ikke forstår hvorfor nå. True Blood kan gå å legge seg ^^
Serien handler først og fremst om Dexter som på dagtid jobber som blodekspert for Miami-Metro-politiet. Men han har en såkalt “dark passenger” med seg i livet, helt siden han var barn har han hatt en større behov for å drepe. Hans far var den første og lenge den eneste som kjente til den mørke hemmeligheten da han begynte å komme over en del rester av døde dyr som sønnen hadde drept. Faren, Harry Morgan, bestemte seg der og da for å lære sønnen å bruke de behovene. Tross alt finnes det en rekke mennesker der ute som ikke fortjener å leve!
Harry har brukt mye av sine år som far på å lære Dexter det som skal til for å bli den perfekte og rettferdige seriemorder. Han har laget en egen kodeks, et sett av regler som Dexter har brukt og for det meste holdt seg til siden. Regel nummer èn, ikke bli tatt. De andre reglene er regler som igjen går ut på å forhindre det den første sier. Regel nummer to er å bare drepe den som fortjener det.
I løpet av serien blir kodeksen brutt enkelte ganger og de gangene det skjer får det ofte noe tyngede konsekvenser. Spesielt i siste episode av sesong 4 angrer han på at han i alle fall har brutt èn regel, da han finner sønnen gråtende i en blodpøl på kjøkkenet og sekunder senere ser sin egen kone Rita død i badekaret.
I tillegg til Dexter selv, så handler serien også en del om en rekke andre som er så sentrale at de kan kalles hovedkarakterer de også. Da særlig Dexters fostersøster Debra Morgan. En fantastisk personlighet med et stort hjerte fort sin bror, og en like stor kjeft med et sett av banneord. Deb banner omtrent like mye som en diva tenker på utseendet sitt. Noe av det jeg liker best med Deb er at hun er mer som en mann når det kommer til væremåte og personlighet. Hun sier det hun mener, lager ikke noe unødvendig drama og er rett på sak, og hun er veldig intelligent og på ingen måte blond. Hun kan være litt naiv, men det er ikke mye. Hun er heller ikke den kvinnen som bruker mye tid på å tenke på utseendet sitt, men heller det som har noe å si. Når det er sagt ser ut utrolig godt ut som hun er.
Etter min mening er en av de beste scenene nettopp de mellom Deb og Dexter. Må forresten legge til at skuespillerne Michael C. Hall og Jennifer Carpenter som altså spiller disse karakterene, ble sammen da de traff hverandre på settet. Og da særlig med problemer de har hatt sammen på privaten i senere tid så skal de ha all kred for at det tross alt ikke synes å påvirke arbeidsforholdet på noen måte.
I serien også blir faktisk ekstra følelser dem i mellom et tema da Deb i slutten av sesong 6 innser at hun kan være forelsket i broren og etterhvert begynner å få noe intime drømmer om han, særlig om natten. Men på samme tid som hun begynner å bli oppmerksom på sine følelser hun egentlig har hatt ganske lenge skjer det også at hun tar han i å begå et av sine drap, og vips ser hun på han med litt andre øyne enn før da hun er en av mange som aldri har ant noe om at han egentlig er en seriemorder. Dette blir ikke bare utfordrende for henne å takle som søster, men også som hans sjef i Miami-Metro-politiet.
Det som for min del blir mest spennende nå er naturligvis hvordan hele serien ender. Jeg har sett en rekke teorier i diverse forum på nettet hvor det både det at Dexter tar selvmord til slutt eller at han blir drept av Deb er blant de mest hyppige. Selv håper jeg på en dyster og fæl avslutninger. En lykkelig slutt er for pyser. Håper på noe som får oss som ser på til å blir forbanna, håper på det aller mest uventede i tillegg til at jeg tror at Dexter blir drept i siste episode.
Har dere noen teori om hvordan det hele avsluttes? Og minst like interessant, tror dere at sesong åtte blir den siste sesongen som lovet? For min del må det mer enn gjerne komme flere sesonger da jeg ikke er blandt de idiotene som mener at åtte sesonger er to for mye. Ikke i dette tilfelle!
Den noe ignorante, bestemte og strenge Grace Stewart bor alene med sine to barn Anne og Nicholas. Vi befinner oss mot slutten av andre verdenskrig noe som i utgangspunktet er med på å sette en litt dyster stemning.
En dag dukker det opp tre mennesker på døra som blir deres nye tjenere etter at de forrige har forsvunnet så og si sporløst. En eldre kvinne og mann og en yngre kvinne som ikke kan snakke. Bak Grace sin rygg snakker de om en forandring som skal skje, når tiden er inne. De tre tjenerne har flere ting de holder tilbake som Grace og barna enda ikke vet, en “hemmelighet” som skal vise seg å være nokså… Mørk.
Anna og Nicholas lider begge av en sterkere allergi mot lys. For barnas beste har moren en del regler hun har laget for å passe på dem. Blant annet skal det aldre være mer enn èn dør i huset som er ulåst om gangen, og gardinene skal alltid være trukket igjen. Barnas far og Grace sin mann befinner seg ute i krigen, og ingen vet helt sikkert om han er i live.
I tillegg til usikkerheten om mannens livsstatus og barnas allergi skal Grace også få en utfordring med det som kan se ut til å være en hjemsøkelse. En hjemsøkelse hun fornekter og i begynnelsen gir barna og tjenerne skylden for når det skjer noe som at det foreksempel kommer bråk fra etasjen over. Etter en stund begynner det å gå opp for henne at ting absolutt ikke er som hun har trodd. Faktumet er nemlig at det er gjenferd i huset, men hvem er det som hjemsøker hvem?
The Others er en film det ikke blir laget alt for mange av i dag. Den har en mørkere stemning fra første scene som holder seg stabil hele veien. For mange kan nok dette virke som en litt kjedelig film da særlig i begynnelsen da det ikke er mye som skjer. For min del går den litt tregt, men er man tålmodig nok så kan man finne ut at det var verdt det likevel.
Man får underveis en rekke hint om hva som egentlig er tilfeldig, og når sant skal sies tror jeg ikke mange vil få den helt store aha-opplevelsen. På den positive siden igjen så er filmen i alle fall godt skrevet og skuespillerne gjør en seriøs og troverdig jobb. Når det kommer til rollefigurene kunne det vært mer å hente, men det er ikke verre enn at det funker ok.
I de mest sentrale rollene finner vi Nicole Kidman som Grace, som er i godt selskap med blant annet Fioonula Flanagan, Alakina Mann, James Bently, Eric Sykes og Elaine Cassidy.
Alt i alt havner The Others verken blant filmer som har gjort meg svært begeistret eller svært mindre begeistret, den er som jeg nettopp skrev helt ok. Kan det være at den hadde vært hakket bedre om ikke Tom “Scientologi-Freak” Cruise (eksmann av Nicole Kidman) hadde hatt noen fingrer med bak kulissene? Ja, jeg tror det.
Når det kommer til meg selv så er det egentlig lite jeg egentlig ikke forstår når jeg tenker meg godt nok om og er ærlig med meg selv. Jeg har det man kan kalle god selvinnsikt. Det er ikke noe jeg vil si at alle “rundt” meg har i like imponerende grad. Jeg er klar over mine egne begrensninger, mine muligheter, mine muligheter, mine evner og mine vaner og uvaner. Jeg vet også at jeg som alle andre ikke er perfekt, annet enn at jeg kanskje er perfekt i øynene på noen andre, metaforisk sett.
Alt for mange av dere lyver for dere selv, mange også uten å være klar over det. Et eksempel er foreksempel det faktum at mange lurer seg selv til å tenke at det blir bedre av seg selv bare man tar tiden til hjelp, mens faktumet er at det faktisk ikke er realitet så lenge du ikke gidder å gjøre noe. Mirakler finnes, men jeg tørr ikke satse og håpe på sånt. Det finnes rett og slett ikke tid. Tid er bare en illusjon, en vrangforestilling skapt av oss mennesker.
Med fare for å virke selvgod så vet jeg selv at jeg er et veldig intelligent menneske, sånn egentlig. Ikke det mest populære å skrike ut offentlig, men det er også noe jeg gir konstant faen i nå. Jeg sier ikke at jeg vet bedre enn noen, men jeg mener selv at jeg er intelligent på mine områder, det som betyr noe for meg. Det er mye jeg ikke vet noe om, igjen noe ganske vanlig. Selv mener jeg at foreksempel terapitimene jeg går i, og har gått til i noen år nå ikke har store betydningen lenger. Jeg får ikke særlig ut av de, annet enn det lille sosiale for en times tid. Og det er det.
Jeg har på egen hånd innsett hva jeg har å gå på, hvor det ligger utfordringer. Jeg vet hva jeg burde ta tak i, og hvordan. Hadde det ikke vært for at terapeuten min er gratis hadde jeg ikke gått der i hele tatt, og det har ingen ting med at jeg er gjerrig, noe jeg forsåvidt er i en viss grad. I en lengre tid har jeg slitt med et viss nederlag, en depresjon og helvetes frustrasjon. Jeg har hele tiden innerst inne visst hva jeg skulle gjort fra dag èn, men av visse grunner har det tatt meg en god del tid å psyke meg opp til å gå til verks med de nødvendige handlingene. Samtidig var jeg også klar over at alt sto på meg i dette tilfellet. I de fleste situasjoner gjennom livet er det bare man selv som kan gjøre noe.
Noe av det jeg er mest takknemlig ovenfor meg selv for er at jeg ikke rømmer vekk fra virkeligheten ved å foreksempel drikke det bort. Jeg boltrer meg heller ikke fast til en ynkelig fantasi utover det jeg selv vet eksisterer, ser og føler. Den beste personen jeg har i livet er meg selv, hvis jeg skal stole på noen overhode, så må den personen jeg skal stole mest på være, meg selv. Det handler ikke om at jeg ikke stoler på andre, noe man også skal gjøre, men bare i en viss nødvendig grad.
Livet er for kort til å være svak. Du har ikke tid til å nøle for lenge med noe som helst. Anger er for folk som har alt for mye tid, og det er det som jeg har skrevet lengre oppe ingen som har. Likevel er det folk som går rundt og angrer på ting. De som angrer mest er ofte de som ikke har selvinnsikt nok, de som ikke har nok mellom ørene for å si det jævlig pent. Det handler også litt om selvtillit. Har du en smule selvtillitt og litt mellom ørene så går du ikke rundt og angrer. Selvfølgelig, ingen går gjennom et liv uten å ha angret på noe noen gang, men nå sikter jeg mer til de som går og angrer jevnlig på ting.
Man kan godt se at man har gjort noe feil uten å angre på det, men heller se det slik at nå har man i hvertfall lært eller forminsket muligheten for gjentagelse. Kort fortalt lære og gå videre. Trekker forresten tilbake på en bråkdel av det jeg har skrevet tidligere om at jeg ikke er en bedreviter. Jo, jeg er en bedreviter, på enkelte felt. Men la meg stille et spørsmål, hva er egentlig så galt med å være bedreviter? Etter mitt syn er ikke alle mennesker like mye verdt, i utgangspunktet er vi alle det, men etter hvert som vi blir eldre er det enkelte som dessverre synker litt bort og blir en idiot uten at jeg føler det trenger noen videre og nærmere forklaring. Får heller svare på spørsmål i kommentarfeltet om noen skulle være usikker på hva jeg egentlig mener på det siste punktet.
Fyll livet med det som er bra for deg. Ikke det som er bra for andre. Ikke ignorer problemene, men heller ikke gi de oppmerksomhet nok til at de vokser seg større. Ikke nøl med å tilintetgjøre det som instinktet ditt sier er ødeleggende eller distraherende for at du skal klare å komme deg videre i livet. Hver din egen Gud, absolutt alle andre er dine disipler. Den mektigste personen i ditt eget liv er deg selv, du trenger ikke tjene noen andre. Hvis det foreksempel fantes en Gud og han skapte mennesket for at vi skal tilbe han, snakke om han og gi han oppmerksomhet, er ikke det i seg selv jævlig egoistisk?
Forresten, er det bare jeg som lukter at jeg trenger å skifte sokker nå?
