Ofte kan de letteste og mest tilgjengelige løsningene vise seg å være de vanskeligste å komme over. Simpelthen fordi de er for åpenbare for den menneskelige IQ som har en helt egen evne til å overkomplisere og mørkelegge mer enn “nødvendig”.
Jeg husker veldig godt fortvilelsen jeg kjente på under en kjæledyr-uke i 6. klasse på barneskolen hvor alle i klassen gikk rundt og stilte hverandre diverse spørsmål om hvem som har dyr, hva slags dyr, osv. Til slutt hadde jeg spurt alle. Unntatt én. Av en eller annen grunn hadde jeg ikke notert ned navn ved siden av de forskjellige svarene, så til slutt gikk jeg rundt og spurte “har jeg snakket med deg?” 🤓.
Like ved start av friminutt gikk det opp for meg at blyanten jeg hadde lett etter befant seg rett over høyre øre – den jeg hadde glemt å ta med, og notere ned i spørreundersøkelsene var jo meg selv!!
Litt sånn følte jeg det igjen i går. For siden mandag har jeg slitt med å få oppvaskmaskinen til å starte å vaske. Men i motsetning til kjæledyruke-tabben på barneskolen så skulle denne fortvilelsen komme til å koste meg litt cash. Og jeg var på et tidspunkt vært bekymret for at det skulle komme til å koste meg enda mer.
På søndag brakte det nemlig løs i Oppdal, i flere timer. Nå og da kunne man tydelig høre (og se) at det lynte ned fra himmelen. Jeg var rimelig kvikk med å ta ut de fleste kontaktene. Dvs. alt unntatt kjøleskap, kjøkkenovn, og oppvaskmaskin.
Så tordenværet var helt klart det første jeg tenkte hadde skylden da jeg gang på gang forsøkte å starte opp oppvaskmaskinen mandag ettermiddag. Men det var likevel noe som gjorde at jeg tenkte nokså tidlig at det ikke var sikkert at det var det likevel. For begge lampene som skal minne folk om påfyll av salt og glansemiddel lyste rødt. 😊😅 Så jeg tenkte at dette var noe jeg sikkert MÅTTE fylle på for at den i hele tatt skulle starte. Salt hadde jeg fra før av, men glansemiddel måtte jeg ned på Europris for å kjøpe, så da gjorde jeg det.
Men da jeg var kommet hjem igjen og hadde fått fylt på både det ene og det andre skulle det fortsatt vise seg at… nei, oppvaskmaskinen ville bare ikke starte å vaske. Søren også.. Til slutt måtte jeg bare ta kontakt med huseier å fortelle alt. Jeg fortalte at kjøleskap og kjøkkenovn fremdeles funket som bare det, og da skrev huseier at det neppe var tordenværet som hadde skylden. Men.. var vannet på? Jeg svarte at jeg hadde ikke skrudd av noe vann i hvertfall. Jeg ble så bedt om å sjekke en vrider som befinner seg rett under kjøkkenkranen. Og HER hadde plutselig asperger-delen ved meg som liker å tolke ting bokstavelig, tatt seg en ferie.
For i stede for å faktisk sjekke rett under kranen som han skrev, tok jeg i stede en titt… under vasken. Den lille vrideren på/under selve kranen tenkte jeg ikke over som en eksisterende ting i hele tatt på dette tidspunktet. Og det gjorde jeg ikke før faren til huseieren tok seg en snarvisitt innom for å hjelpe i går kveld.
Og der og da flashet det noen lys foran øynene mine. Hodet kjørte i gang en liten kortfilm i fra noen dager tidligere i sepia hvor jeg sto og fiklet med denne vrideren/bryteren, for å se om det fortsatt kommer vann eller ikke fra KRANEN hvis jeg vrir den litt slik eller slik. 🧐 Sånn sett ikke så rart at jeg ikke tenkte på dette som en ting i hele tatt, før i går. Jeg var så sikker på at denne vrideren bare er en del av vannkranen – punktum.
Så inntil i går var dette en like sannsynlig løsning som at et av håndtakene på et av dørene i huset skulle ha noe med saken å gjøre. Pluss at sist jeg hadde brukt oppvaskmaskinen hadde ikke Tor nylig viftet og slått seg løs med hammeren 4-5 timer i strekk.
Det å bestemme seg for noe er ikke det samme som at det faktisk blir gjort. 😬 Det er flere ting jeg har “bestemt meg for” å gjøre, men som aldri har skjedd, eventuelt som har tatt meg langt lengre tid enn først “bestemt”.
Mine mål og forsetter for de siste årene er et greit eksempel på det. Men de skal jeg la ligge i fred nå. 😅 Skal i stede fokusere på det jeg har foran meg her og nå. Og når sant skal sies så ligger jeg veldig godt an med å oppfylle de målene og kravene jeg har satt meg for 2021.
Det desidert største og viktigste målet, som jeg var mest usikker på om jeg skulle klare da jeg strengt talt har hatt dette som et ønske i en årrekke har jeg endelig greid å oppfylle, altså det med flyttingen. Så hva står nå igjen?
Jo, jeg skal innen året er omme “være flinkere til å støtte lokale restauranter og generelt ting i Oppdal!”. Det er det jeg har skrevet opp. Men da jeg skriblet ned dette var det i all hovedsak spise-delen jeg først og fremst hadde i tankene. Generell-delen slang jeg mer eller mindre på fordi… fordi det bare ble sånn. 🤔
Uansett! Nå som jeg bor såpass nært Pizzabakeren burde ikke det være noe problem. Men samtidig… jeg har aldri vært SÅ glad i å spise ute. Og det rimeligste for økonomien er uansett den maten man mikser selv. Og DEN maten har jeg alltid kjøpt lokalt, så jeg vet ikke jeg.. vurderer helt ærlig å skippe dette målet. Skal ihvertfall ikke handle masse dyr(ere) “bare” for å gi meg selv en *check* her.
Neste mål på lista: “Komme meg ut av Oppdal igjen!”.
Bare jeg får vaksina mi så tenker jeg dette punktet kan strykes temmelig kjapt, så jeg kan vel mer eller mindre “checke av” dette med det samme. Men ta det heeeeelt med rooo – jeg skal selvfølgelig vente til jeg får gjort det ordentlig. 😊
Og sist, men ikke minst: “Nå 500 abonnenter på Youtube!”.
Absolutt ikke et umulicum. I skrivende stund ligger jeg med 353 stykker. Men med tanke på hvor lang tid det har tatt å nå dette tallet så tillater jeg meg å være bittelitt skeptisk. 🤨😒 Det hadde utvilsomt vært en boost for selvtilliten om jeg kunne k(r)ysse 500 innen nyttårsskiftet, men samtidig vil jeg ikke lage masse stuff “bare” for å få mest mulig views, likes og subs på så og så kort tid.
Det har jeg delvis prøvd på før, og det kan til tider være gøy. Men blir dette fokuset for stort og “eneherskende”, ja så vil det fort skade både kanalen og skapergleden mer enn det gjør noe en tjeneste.
Så jeg tror vi sier det sånn at jeg skal fortsette å lage de videoene jeg selv har mest lyst til å lage når jeg vil lage de. 😃 Ikke tenke for mye på hvor bredt den og den videoen vil treffe. Og så får jeg i stede bare fortsette å se på alt annet som en fornøyelig bonus.
Men når det er sagt igjen. Hvis dere vil hjelpe meg med å nå dette målet så hadde jeg vitterlig satt pris på det. Fremdeles er et betydelig flertall av mine seere folk som angivelig ikke abonnerer (eventuelt som stadig ikke er pålogget), så er du en av de, eller hvis du kjenner noen du tror ville likt det jeg lager hadde jeg satt stor pris på om dere ville gå inn å abonnere (LINK!).
Det er ikke alltid så lett å vite hva en burde gjøre når ting først er noe kjipt. Noen ganger er det beste man kan gjøre å ikke gjøre noe. For det er mye som vil gå over av seg selv og som brått vil vokse seg større om man fôrer det unødig.
Og når man først bør gjøre noe er det ikke alltid bare-bare da heller. For hvor ligger det egentlige problemet? Er det fast og håndfast, eller er det litt mer “Jesus-aktig”? Og ikke minst; er det noen andre som er problemet, eller er det deg/ meg selv?
I 2012 var livet mitt på mange måter et nokså tilgrisete og rotete bord å sitte inntil. På skuldrene bar jeg minst et dusin tunge usikkerheter rundt meg selv, venner, familie og universet generelt. Livet var et totalt kaos, og det var mye som absolutt ikke var helt okei.
De senere årene har jeg derimot fått tatt noen kraftige oppgjør med både meg selv, og egne holdninger, samtidig som jeg har kvittet meg med mye som ikke akkurat har gjort meg bare godt.
På mange måter er jeg en helt annen person nå enn jeg var da. Jeg omgir meg med helt andre type mennesker. Jeg støtter ikke lengre alle de samme type forbildene og idolene. Jeg bor ikke lengre på det samme stedet.
For en ting jeg også har innsett er at man kan komme langt ved å rydde opp i vennegjengen en gang i blant. Bli flinkere til å utfordre seg selv ved å stadig prøve ut og åpne opp for nye ting og erfaringer. Legge om kostholdet. Bli mer fysisk aktiv. Trene.. Osv.
Men det har også en del å si at man trives med det stedet man har bosatt seg. Og det har jeg helt ærlig ikke gjort helt og fullstendig de siste 9 årene. Nabolaget jeg har holdt til i har vært veldig stille, vennlig og fredelig. Et av de desidert roligste og tryggeste i hele Oppdal, meeeeen..
Ja, kort fortalt har de jeg har leid hos, og som attpåtil har vært de aller nærmeste naboene ikke akkurat vært den beste matchen. Da jeg flyttet inn hadde jeg ganske mange slike relasjoner som ikke var blant de beste for meg og mitt vel og ve – så det er én grunn til at nettopp dette oppgjøret har tatt meg så mange år å ta, i tillegg til en overbevisning jeg hadde satt opp ovenfor meg selv om at det først og fremst var JEG som var problemet, og at det fort ville være enda verre om jeg flyttet til et annet sted igjen.
Det faktum at jeg faktisk ble advart av samtlige før jeg flyttet dit viftet jeg bare bort. Ingen skulle fortelle MEG hva jeg skulle gjøre, og hvem som var bra for meg eller ikke. På dette tidspunktet hadde jeg ikke akkurat det beste ryktet i bygda selv heller, som også ble en faktor for at jeg lukket øynene for de advarslene jeg fikk. Og skulle de som hadde advart meg vise seg å ha rett skulle jeg i hvert fall ikke gi de rett siden, men heller stå i det. Koste hva det nesten kostet vil.
Heldigvis forandrer de fleste mennesker seg over tid, og gjerne til det bedre. I dag innrømmer jeg gjerne når jeg tar feil. Slik jeg ser det er det alt annet enn svakt i å vise sine svakheter, heller tvert om. Jeg vet ikke alltid best. Jeg gjør ofte feil. Ikke oftere enn folk flest, eller mindre for den saks skyld, men jeg som deg gjør feil nå og da. Det å flytte inn i sokkelen i 2012 føltes riktig for meg der og da. Og kanskje var det en grunn til at universet førte meg nettopp dit den gangen også. Men å bli værende SÅ lenge, i så mange år.. Nei, jeg har bodd der på overtid. For å si det mildt!
Nå er det sikkert en del som lurer. Hva var egentlig så galt med å bo der over den perioden som jeg til slutt endte opp med å gjøre? Hva slags folk er det egentlig jeg har bodd og leid hos? Ganske vanlige folk. Snille og fredelige mennesker. Men med visse holdninger og en fremtoning som i og for seg ikke er superuvanlige i lille Norge, men heldigvis ikke i overrepresentativt heller.
Ingen av de har noen sinne gjort meg noe slemt. DET er veldig viktig å presisere. I bunn og grunn er det så enkelt som at noen mennesker passer bedre “sammen” enn andre, og vel… jeg følte virkelig ikke at jeg passet inn der de siste 6-7 årene.
Jeg er som nevnt i tidligere innlegg ganske følsom. Jeg blir lett påvirket, og enkelte type mennesker med en viss type energi og attitude har jeg derfor spesielt lite godt av å ta inn energien til. Noen mennesker er flinkere til å “stenge av” denne antenna lettere enn andre. Men har man først de diagnosene som jeg har (asperger f.eks), er det nærmest en umulighet.
Nå er dette endelig et kapittel som er så godt som avsluttet. Det skulle gå en del overtalelsesforsøk både fra bekjente, familiemedlemmer og venner både i og utenfor bygda å komme dit. For ikke å snakke om eks antall overtalelsesforsøk fra meg selv. Bare det at flere advarte meg en stund før jeg flyttet inn dit burde gjort dette til en ikke-sak i utgangspunktet.
Men nå har jeg lært, og jeg har gjort opp for meg selv, ovenfor meg selv. Det er lenge siden jeg har følt meg så levende som jeg har gjort de siste ukene. Livsgnisten har sakte, men sikkert vendt tilbake. Jeg kjenner at jeg endelig kan puste hel ut, og inn igjen. Og når sant skal sies er den avgjørelsen jeg har tatt nå trolig den viktigste, og riktigste avgjørelsen jeg har tatt i hele mitt liv.
Jeg var litt usikker noen dager etter at den nye leiekontrakten ble underskrevet i slutten av mai. Men da jeg sist var innom sokkelen for å lese av strømmen og jeg omsider fikk slengt litt passiv aggressivt mot meg at “du tåler ikke pain så godt du!” fra noen som vet at jeg har slitt mye med psyken og angsten veldig lenge.. at jeg virkelig har vært langt nede i lange, vonde og ensomme perioder (stort sett av andre ting som ikke har hatt noe med de eller det stedet å gjøre).. Ja da ble virkelig de siste fnuggene av usikkerhet og tvil blåst borte vekk. Han mente muligens ikke noe slemt med det, men samme hvor mye (eller i dette tilfelle lite) forståelse man har for andres problemer, selv om man måtte tenke at det bare er “tull”, at den og den “bare må ta seg sammen”, at det er alt for mange som syter og blir for lett krenket osv… man sier bare ikke sånt. Barn kan finne på å si sånn, og det er ikke greit da heller. Og det er i hvert fall ikke greit at en “voksen” oppfører seg, og sier slikt da det er så ignorant og umodent gjort at jeg vet ikke hva mer jeg skal si…
Og det er dette jeg mener med visse holdninger og en attitude som ja.. Rett og slett ikke hører hjemme noe sted. Og som ikke er spesielt oppbyggende og sunt å omgi seg med og ta til seg i like stor grad som jeg har gjort alt for lenge. En holdning og en attitude som mange nok ville ignorert og ikke tenkt mer over neste dag. Men som har vært veldig, veldig viktig for meg å komme bort og vekk fra da de til tider har bidratt til at jeg har følt meg en del mindre enn jeg har “trengt” å gjøre, og innimellom har ført til at jeg har grudd meg til å gå hjem igjen når jeg har vært ute, i tilfelle flere lignende tanketomme oppgulp skulle vente seg.
Men bare så det er sagt også. Det er ikke slik at jeg har fått slike stikk daglig, eller månedlig for den saks skyld. De mest oppsiktsvekkende kommentarene har heldigvis vært så få og sjeldne at de kan telles på en hånd. Men igjen.. Man sier ikke slike ting til folk som har slitt, og fremdeles sliter, eller til folk generelt. Det er rett og slett bare slemt, uavhengig av hva hensikten måtte være, om man har noe hensikt med det i hele tatt.
Vedkommende var litt ekstra sinna på meg der og da på grunn av de blogginnleggene hvor jeg har skrevet rundt aspergeren og min lydsensitivitet, og de utfordringene dette har bragt med seg ved å bo der da hen mener at det setter de i et dårlig lys, og at disse innleggene (som f.eks dette) for folk flest vil bli mistolket som at de bråker mer enn normalt, i stede for at de faktisk setter lys på hvordan det er å leve med de diagnosene og utfordringene jeg har – noe jeg fremdeles ikke ser eller er enig i, men igjen.. For meg ble dette absolutt siste dråpen som gjør at jeg i dag ikke er det minste usikker på at valget jeg har tatt har vært det eneste riktige.
Grunnen til at jeg nå har valgt å skrive og dele dette innlegget er for å legge et siste punktum en gang for alle. Folk som kjenner de vet jo allerede hvordan de er, hvilke holdninger de har og osv. Og det samme med de som allerede kjenner meg. Og det er kun de som vet hvem de gamle huseierne er. Så det er med dette i bakhodet, samt at jeg fremdeles ønsker å være mest mulig ærlig med dere som følger med meg i tykt og tynt her inne på bloggen at jeg nå velger å publisere dette siste innlegget om boforholdet fra den eldgamle sokkelen.
Helt avslutningsvis vil jeg komme med en oppfordring til andre som lever under forhold som ikke akkurat er de mest givende – livet er altfor kort til at man skal leve med folk man ikke trives, eller går så godt overens med. Så enten det er venner, kjæreste, familiemedlemmer, naboer eller andre relasjoner som nager og får deg til å føle deg liten og nedstemt – ikke finn dere i det!! Kan det løses med dialog er selvfølgelig det det beste, men enkelte mennesker går bare ikke overens.
Så før disse relasjonene rekker å forpeste alt for mye rundt deg, og man enda har livsgnisten og gleden i behold; kutt disse menneskene ut av livet ditt. Bruk heller energien på mennesker som ser deg som det fine mennesket du er, og som ikke kommer med flåsete og tankeløse stikk, men som heller oppmuntrer og gir komplementer, forståelse, ros og kjærlighet.
Dagen i dag har uten tvil vært en av de beste dagene i ny-leiligheten – til nå! 😊
For det meste har varmen, særlig i overetasjen, vært så uutholdelig at jeg simpelthen ikke har orket noe. “Her om dagen” lå jeg på sofaen og orket ikke reise meg, ble bare liggende alt for lenge to ganger på en og samme dag. Det til tross for at jeg ikke hadde sovet dårlig natten før. Soverommet er heldigvis nede hvor det er friskt og kjølig.
Men de to-tre siste dagene har det TAKK OG LOV vært mer levbart igjen, og det kombinert med at det ble levert noen pakker jeg har ventet på siden forrige uke, saaamt at jeg nå har begynt å føle meg mer og mer hjemme her, har gjort denne dagen til en veldig allright dag!
Det som utvilsomt hadde tatt mest av plassen i postkassa var min siste bestilling hos ark.no. Jeg har lenge vært ganske nysgjerrig på «Omgitt av idioter» etter at jeg ble anbefalt den av min gode venn, og kollega Aurora i fjor. Og når jeg så først var inne og så på den falt det seg bare helt naturlig å legge ved oppfølgeren i sammen slengen.
Og så har jeg også hatt «Yt etter evne, få etter behov» av Olaug Nilssen på ønskelista mi en stund nå etter at min kjære sjelevenn og “tvillingsøster” Kristin anbefalte den for meg tidligere i vår.
Sist, men desidert ikke minst så er det en bok til som… har fått blodet mitt til å bruse etter at jeg fant ut at den er en greie. «Syndige folkeeventyr»: en større samling gamle folkeeventyr samlet og skrevet av blant andre Asbjørnsen og Moe. Eventyr det ikke virker som alt for mange vet eksisterer, da det blant annet ikke var like innafor å gi ut den slags da de ble til, uten å bli straffet med dyre bøter og fengsel.
Har ikke begynt å lese i den enda, men jeg har bladd gjennom og sett på samtlige av illustrasjonene. Jeg lar være å vise de her da en del av det er ganske “hardpornografisk”, og det er helst disse bildene jeg skulle ha vist frem dere!! 😅😅 MEN skulle noen ha lyst til å titte litt så er samtlige av tegningene fra denne boken tilgjengelig på syndigefolkeeventyr.no, hvor man dessuten har mulighet til å kjøpe bildene i litt større format og henge de opp på veggen hjemme.
Jeg for min del tror jeg skal nøye meg med å “bare” ha de “gjemt” inne i denne boken.
Sist, men ikke minst så kan jeg nå erklære en årelang skattejakt som avsluttet. Som barn var jeg veldig glad i Sesam Stasjon. Og det er jeg fortsatt. Jeg sitter ikke og ser alle episodene som er lagt ut på Youtube i tide og utide, men musikken, DEN går hyppig på re-peat!
Og i dag kom den aller siste cden jeg har manglet i cd-samlingen. Som ironisk nok var den første jeg eide som barn, bare at det det var på kassett. Med andre ord den jeg har mest nostalgi knyttet til, ved siden av jule-cden som jeg klarte å karre til meg via Finn i fjor sommer.
Nå som jeg har alt av Sesam-stuff som jeg bryr meg om å ha (er ikke sååå på alle bamsene, lekene osv.) vet jeg helt ærlig ikke hva jeg skal jakte på fremover. Hotel Cæsar-boksamlingen ble komplett i fjor. Og jeg er bare én cd unna å si det samme om Kaptein Sabeltann cd-samlingen min.
Hømm.. Kanskje jeg bare skal begynne å samle på kjendis-kadavre? 🤔
