MUJAFFA SPILLET!!

Det var en gang hvor et av verdens mest populære spill, i Norge, gikk ut på å stashe opp biler, sanke respekt blant gangsterne på gata, og pimpe de innvaginale åpningene til en og annen tilfeldig blondine. Nei, jeg snakker ikke om GTA, jeg snakker ene og alene om “Mujaffa BMW” – aka. MUJAFFA SPILLET!!!! 😄

For en uke siden kunne Dagbladet melde at dette spillet forsvinner rundt nyttår, og i den forbindelse har jeg nå tørket støv av denne gamle klassikeren en aller siste gang, men OGSÅ.. min gamle gaming-kanal “Kuklinskis Playroom”.

Deres beste minner rundt Mujaffa? 🥰

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

“Skummelt” diabetes-parteh!!

Da var vi omsider kommet halvveis denne måneden til en av de datoene i året jeg ser aller mest frem til.. Ah nei, ikke 24. desember, fordi.. Vi er faktisk ikke i desember-måned riiiiiiiktig enda, og 16 x 2-ish er tro det eller ei ikke 24!!! 🤔 Ja, og så er det vel ingen som egentlig helt oppriktig bryr seg, og gleder seg til jul lengre, er det det da?

Jo, ja, nei, altså. Det er selvfølgelig den 31. oktober jeg stadig sikter til, og sikter meg mot nå. Man SKULLE kanskje tro at dette skyldes at superkjente individer som Larry Mullen, Zaha Hadid, Dick Francis og Sigurd Moen har bursdag nettopp denne dagen, eller at det har noe med at Peru ble medlem av FN da i 1945. Og så kan man selvfølgelig friste seg til å være litt kødden i to sekunder og foreslå at det har noe med Halloween å gjøre?!

Men bare LOL – hva tror dere om meg egentlig?

Grunnen til at jeg ser frem til den 31. er utelukkende for at da kan jeg omsider fråtse meg i det lille godteriet jeg har kjøpt fra Party King denne uka!!

Men ja, neeeei.. Selv om jeg altså har fått alt dette snopet i dag må jeg pent vente til 31. oktober til jeg kan spise noe som helst av det. Tvangstanker er tross alt til for å adlydes. Tvangstanker er dine beste venner. Tvangstanken er roten til all verdens lykke. Tvangstanker er fiiiiiiint.

Etc.
Etc..
Etc…

Så inntil videre…

God helg alle samlet!! 😶

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

KAN JEG? (gjøre noe med det)

På lørdag var det som sikkert flere av dere vet, og fikk med dere, den store verdensdagen for psykisk helse.

Tilfeldighetene ville ha det til at jeg nokså sent på natta satt på badet og skrev en liten tekst der og da – helt uvitende om hva slags dag jeg satt og skrev det på.

En tekst jeg for så vidt kunne publisert samme dag, men i og med at jeg føler jeg har brukt opp en viss kvote når det kommer til å publisere ting litt for fort igjen den siste tiden – ting som helt klart burde vært litt mer “polished” før “release” – ja så velger jeg heller å slippe løs tankene mine fra nettopp den natta nå.

Og til de som måtte lure. Det går helt fint med meg. Tankene i videoen under er tanker, og følelser, som kommer og går nå og da. Men jeg kjenner meg litt bedre igjen allerede nå 🙂

Helt avslutningsvis vil jeg bare få understreke viktigheten av å ha noen å snakke med. Ikke alle føler de har det, og det i seg selv er ganske trist. Heldigvis finnes det alltid råd. Man kan blant annet ringe Kirkens SOS. Det er 100% anonymt, og de som jobber der er frivillige med TAUSHETSPLIKT.

Kirkens SOS tlf-nr: 22 40 00 40.

Telefonen er åpen hele døgnet. Også i helligdager. Kø kan oppstå, men du vil få svar til slutt 🖤

Stay goregeous!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Mer kos og mindre kaos?

Det er selvfølgelig en viss mulighet for at jeg jinxer de neste par månedene for meg selv nå, men jeg tar sjansen.. Jeg trooooor at denne høsten kan bli ganske så grei. Det har den stort sett vært tidligere år også, men da har det vært særlig to ting som har ligget litt bak i kulissene og laget skurr..

“Tenk om jeg bruker opp all veden!!!!!!”
Noen husker kanskje da jeg dro til Bergen helt alene for et par år siden. Jeg satt mutters alene på hotellrommet i flere timer og turte ikke gå ut i tilfelle jeg KUNNE ha misforstått, eller ikke fått med meg noe viktig av det resepsjonisten akkurat hadde fortalt meg om hvordan nøkkelkort, og generelt låser og dører på hotell fungerer. Så i frykt for å gjøre noe galt ble jeg sittende og kjede meg leeeeeeeenge uten å gjøre noe som helst med det.

Og dette høres egentlig ganske ille ut, ikke sant? Og tro meg: dette er så langt ifra å være et engangstilfelle i mitt liv over saker hvor jeg har sittet og overtenkt, og endt opp totalt handlingslammet og “hjelpeløs” – at strengt talt burde jeg fått profesjonell hjelp for flere år siden med å gjøre noe med nettopp denne form for “handlings-blokkering!”.

Helt siden jeg flyttet inn i den leiligheten jeg bor i nå, som er litt over åtte år siden, så har jeg alltid vært veldig, VELDIG sparsommelig med veden. Jeg har alltid nøyet meg med en palle hvert år, og da har den samme pallen gjerne vart i… 3 år maybe? Noe som er ganske lenge med tanke på at jeg bor i en kald sokkelleilighet (som ligger i kjelleren), hvor verken ytterdøra, eller samtlige vinduer er spesielt tette at det gjør noe.

I tillegg holder jeg til i ei fjellbygd hvor det slettes ikke er uvanlig med ganske mange minusgrader. Og nå holdt jeg nesten på å glemme at leiligheten jeg leier dessuten er bygget på 70-tallet, og av hva jeg vet ikke sånn kjempe oppusset og modernisert siden den gang.

Og legger vi også til det faktum at det ikke er noen dører mellom kjøkken, gang og stue, ja så sier vel det seg selv at jeg har sittet og vært mye kald opp gjennom årene, for jeg mener – det er jo begrenset hvor mye de forskjellige elektriske ovnene faktisk funker når det har vært så og så kaldt ute også.. Og varmepumpa? Nei, den takket for seg første vinteren jeg bodde her (den var allerede ganske gammel der og da), og jeg har bare ikke giddet å kjøpe ny..

Men nå blir det i hvert fall litt annerledes. For noen uker siden gikk jeg nemlig til innkjøp av en ekstra stoooor palle med ved, i tillegg til at jeg fortsatt har en nesten full en fra tidligere år. Så nå burde jeg virkelig kunne kunne fyre litt oftere i peisen, uten å være redd for å bruke opp alt f.eks i desember, og risikere å sitte helt ved-løs i en periode i januar med 30 minus.

Bråket “utenfra”
Ja, også er det enda en ting som har gjort meg ganske urolig, trist, nervøs og nedstemt de siste årene, og det er frykten for at det plutselig bare skal SMELLE i nabolaget med tanke på HØY, HØØØY festing. For det har skjedd 3-4 ganger hvert år til nå. Plutselig har naboene begynt å feste med en god del roping, HØY BASS og i hele tatt.. Helt uten noe som helst forvarsel.. Og det har ført til at jeg alt for mange dager i året har gått rundt og gruet meg sterkt, og aldri vært helt sikker på når det plutselig vil smelle igjen neste gang.

Tidligere i vår fikk jeg heldigvis samlet nok mot til meg til å si fra, og være ganske ærlig på hvor big deal dette faktisk er for meg. Noe som har ført til at jeg i hvert fall har fått beskjed nå i ettertid litt i forveien, noe som gjør at jeg per dags føler at jeg kan slappe litt mer av også på denne fronten.

For det å stadig gå rundt og engste seg for sånne ting… når man er litt lydsensitiv, har litt angst og i hele tatt… ja, nei. Det har for å si det rett ut vært helt forjævlig til tider, for å si det mildt. Og dette har bidratt til at jeg har følt meg veldig liten til tider også, for.. “Hvem er jeg, liksom?”.

Så ja.. I år har jeg endelig samlet nok mot til å ta et lite oppgjør med TO ting som virkelig har lagt en adskillig større demper på livskvaliteten min veldig, veldig lenge. Det kommer sikkert til å komme tøffere, og vanskelige perioder fremover også, det er ikke til å komme utenom, men når alt kommer til alt tror jeg likevel dette blir en av de mer avslappende og harmoniske høstene og vintrene på en god stund.

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Et høstdiktatur

Hvordan kan noe så fargerikt og vakkert,
bli ansett så deprimerende og trist?

Der andre ser en trussel for tilværelsen
bærer jeg en regnbue av drømmer

Der andre ser død, lidelse, og enda mere død,
maler jeg Non Stop med farver og kontraster

Du kan bli med på denne festen du også,
det er meeeeeer enn nok til oss alle

Bare ikke lås deg inn i det trange rom,
riv så ned din blokkade av en vegg

Riv den, knus den, smash-etti-smash!!
.. og la så utsikten ut være din poster

For høsten kan absolutt være fantastisk,
– alt du trenger er å åpne de bitte små

Flere som DIGGER høsten? 😊

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Ingen coverlåter på meg, takk?!

Først som sist, som sist som først – jeg er et komplekst individ!!

Jeg er stiller gjerne beina åpen for mye rart, og det trenger slettes ikke være så originalt lengre heller. Jeg kan fint se en og annen trendy video på Youtube nå og da, og lets Face IT – de “norske” reality-seriene jeg driver og engasjerer meg i er ihvertfall ikke superoriginale på noen som helst måte!

Pærra f.eks – en amerikansk reality-serie som norge, i likhet med så mange andre land, har laget sin versjon av. Tvens svar på “coverlåter”, basically!

Men hvordan stiller jeg meg egentlig til coverlåter for tiden? Vel, jeg trodde at jeg likte det veldig godt, men nå er jeg ikke sikker lengre. For er det en person som har covret en hel del, ja så er det min daddy issue in hell, Marilyn Manson, som uten noe diskusjon er en av de beste i verden til gjøre andres låter om til sine egne.

“Tainted Love” var jo det som fikk meg interessert i Manson i utgangspunktet. Det var lenge den eneste låta jeg hadde hørt, og som jeg hadde på en eller annen BRENT cd (ja, så gammel er altså jeg). Og guuuuud skal vite jeg har hatt “This is Halloween” meget mye på repeat opp gjennom åra også!!!!

Og til dags dato så hører jeg fortsatt en del på Manson. Men vet dere hva jeg har tatt meg selv i gjøre stadig oftere nå? I løpet av det siste året, eller fanden vet hvor lenge dette egentlig har pågått, så har jeg rett og slett stadig SKIPPET til neste låt hver gang Spotify eller Itunes har begynt å spille cover-låtene hans, i stede for hans egne originalsanger.

HVORFOR DET EGENTLIG?? HVOR LENGE HAR DETTE PÅGÅTT? Og igjen… HVORFOR???????????

Jeg vet helt ærlig ikke. For igjen.. Etter min mening er coverlåtene hans fremdeles GULL, GULL, GULL!! Har jeg rett og slett begynt å blitt mer “fin på det”? Er dette en merkelig form for “forfengelighet” som har sneket seg på? Og det er ikke bare Manson dette gjelder heller, andre artister også. Så ja, nei.. Jeg forstår stadig støtt ikke hva som foregår oppi skolten på meg. Og det gjør antageligvis ikke dere søte, små heller. Så jeg skal ikke engang spørre.

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Jeg bryr meg ikke om fitta di!!!!

Det er ikke akkurat slik at mine inboxer og chat-rooms renner over av våte vaginas. Men noe har likevel kommet opp gjennom årene, og vel.. Jeg kan jo forstå hvorfor enkelte tenker at det er innafor å sende meg den slags tatt i betraktning at jeg muligens har det frekkeste bloggnavnet i Norge i dag, og attpåtil har en fortid som nokså uredd “sjokk-blogger”.

Jeg har til og med publisert et og annet innlegg i 2020 hvor jeg har snakket om litt forskjellige livsmål og diverse som absolutt er av den mer kinkye typen, men når DET først er sagt.. Selv om jeg har det bloggnavnet jeg har, SELV OM jeg har en fortiden jeg har her inne, og SELV OM jeg elsker Paradise Hotel, og har en liten drøm om å se noen ha sex live – ja så bryr jeg meg likevel fint lite om å få tilsendt randome videoer og bilder på Snapchat (eller andre steder) av det kvinnelige kjønnsorgan – SPESIELT fra jenter jeg overhode ikke kjenner, og som for alt jeg vet kan være under 18 år til og med…..

Jeg skal ikke disse verken det ene eller andre kjønns kjønnsorgan her nå, men jeg personlig syns kjønnsorgan i seg selv er ganske snorketti snork. For å si det sånn; det er større sannsynlighet for å få tent de fire adventslysene i meg om du sender meg et (gjerne påkledd) bilde av ditt pene ansikt, fremfor ja.. Pupp, rumpe, og fitte.

Mennesker er etter min smak sååååå mye spennende og pirrende enn noen simple kjønnsorgan. Så igjen.. Til alle som tenker at det er en god ide å sende meg sånt no – please dont! 😎

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Anette Moe: Skjebnens harde hånd

(Flere) statister i omløp!
I løpet av de siste ukene av 2019 leste jeg meg gjennom Anette Moes mørke og dystre «Tause ofre». En bok jeg hyllet da jeg anmeldte den i januar, og som har fått meg til å savne Moes noe dystre, fiktive, men høyst realistiske og troverdige verden siden.

Nå har jeg omsider fått lest meg gjennom enda en av hennes krimbøker, denne gangen «Skjebnens harde hånd» fra 2011, og jeg kan allerede nå avsløre at jeg fremdeles tørster etter mer Moe-krim – for å si det sånn!

.. Noe av det første som gikk opp for meg da jeg begynte på denne boken for en stund tilbake var at det her er litt flere navn og skikkelser å holde styr på. Noe som til tider kan ha medvirket til at jeg lettere falt litt ut nå og da, enn jeg gjorde da jeg leste «Tause ofre».

Men heldigvis popper det aldri opp så mange skikkelser at det føles “to much”. Og man skjønner tidlig hvem av karakterene som er viktig å feste sin fokus til, og hvem som først og fremst er litt “mindre betydelige” “statistroller”. Og til syvende og sist er det ca like mange hovedkarakterer i «Skjebnens harde hånd», som i «Tause ofre» – bare at førstnevnte altså tilbyr litt flere “statister”.

Løse tråder som virker tilfredsstillende
Akkurat som med forrige bok så foregår også denne (for det meste) i Kristiansand. Fire menn blir med kort tids mellomrom funnet døde, hvor særlig tre av dødsfallene virker litt mer mistenkelig enn det første. Har disse mennene noe til felles? Kjente de til hverandre? Og sist, men ikke minst – HVORFOR døde de alle såpass unge?

Uten å selvfølgelig avsløre for mye kan jeg si såpass som at jeg tok meg selv i å tenke hvem de egentlige ofrene i denne historien egentlig er. Og jeg tror nok at det vil være noe delte meninger rundt dette spørsmålet. Noen vil nok mene disse døde mennene. Noen vil heller lene seg litt ekstra på de pårørende rundt disse døde mennene. Mens andre igjen vil antagelig legge mesteparten av sin sympati og empati på noen helt andre.

Med andre ord: selv om dette er en nokså mørk krim-roman, en nokså mørk og dyster krim-roman som utelukkende byr på sort skrift på hvite ark – ja så vil jeg likevel påstå at denne boken ikke er sånn nevneverdig sort-hvitt når man virkelig har åpnet den opp, og begynt å lese et lite stykke. For i løpet av de drøyt 250 sidene man får servert er det flere historier man får presentert, og som fikk meg til å undre; “hvem er de EGENTLIGE ofrene i denne historien?”.

Og jo flere historier som på en eller annen måte (helst) skal surres sammen, desto større kluss kan en forfatter risikere å ende opp med både før og etter. “Jo flere kokker, jo mere søl”, også videre. Men igjen så må jeg bare ta av meg detektivhatten for Anette Moes elegante evner som “roman-strikker”. For selv om det er en del tråder å holde styr på her, spesielt i begynnelsen, ja så føles alle disse trådene likevel nødvendige når alt kommer til alt. Og de kommer aldri i veien for hverandre på en unødvendig frustrerende måte – slik som tråder, tau og ledninger har en lei tendens til å gjøre.

I løpet av de første kapitlene ble det en del “har dette noe med det store bildet å gjøre, eller har vi med en liten avsporing eller distraksjon om du vil å gjøre her?”. Og igjen skal jeg ikke avsløre for mye nå, men denne boken tilbyr svært lite unødvendige “distraheringer”. Punktum.

Nødvendig ondt”
Boken er for det meste veldig rett på sak og man får sjeldent “tid til” å kjede seg. Man kommer tett innpå de karakterene som er relevante, uten at det verken føles som man kommer “for tett på”, eller at man tar seg i å ønske at man helst skulle vært enda tettere. Og den elegante, men dog lettvinte måten alle de forskjellige trådene nøstes opp i mot slutten er noe som både tilfredsstilte og gledet meg som leser.

I tillegg skal Moe også få litt skryt for å aldri gå over streken når det kommer til det som brått for mange kan virke som unødvendig overdrevne voldsskildringer. Misforstå meg rett, mye av det som skildres i “Skjebnens harde hånd” er brutalt og forjævlig, men aldri på en sånn måte at det føles svekkende for troverdigheten på verken den ene, eller den andre måten. Og det er til syvende og sist kanskje det som nok en gang nå har klart å skremme meg aller mest..

Stay goregeous! 😊

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos