Posterboy på restefest!

Da jeg i går var ute i skog og kratt på jakt etter det perfekte bildet som skulle gjøre underverkene for min nyeste bloggheader (den dere ser over right now), ja så ble det som det pleier – en del prøving og feiling. 🤨

Først gikk jeg til et terreng hvor naturen delvis var i mot meg. Et sted hvor det er veldig, veldig tett med trær og greiner, og greier OVERALT.. Så det ble fort en helt egen utfordring å finne et sted hvor jeg fikk akkurat nok sol, i tillegg skulle jeg helst ikke ha noen greiner rett fremfor linsa som forvirret fokusen unødig.

Samtidig skulle jeg i utgangspunktet ha en grein rett ved siden av meg, eventuelt rett over, som jeg skulle “plukke” det berømmelige eplet fra 🍎. Men DEN ideen måtte jeg bare skyve vekk til slutt.

Prøvde noen knips hvor jeg lot som, tenkte at jeg kan alltids bare animere inn en falsk grein senere, men da jeg satt foran redigeringsmaskinen fikk jeg en helt annen ide – og den magiske greina fikk aldri livets rett.

Enyways!! Her kan dere se NOEN av de bildene som jeg ser hadde hatt et potensiale, men som jeg likevel valgte å skrote som min neste header:

Dette var altså NOE av det jeg hadde å velge mellom da jeg var ferdig med gårdagens shoot.

Er det noen som har lyst til å prøve å gjette hvilke ideer jeg har hatt mens jeg har utført de forskjellige “posene”? Kan avsløre at de to siste bildene ikke er brygget på samme idekonsept som de tre første.

Og er det igjen noen som skjønner hvordan denne 50 talls-vibben har fått innpass? For uten å avsløre for mye kan jeg likevel røpe at dette er en helt egen greie igjen, som ikke har så mye med alt det andre å gjøre.. bortsett fra.. eple.

Ja, det var i grunn det. For denne gangen. Det vil si! – jeg har visst ett bilde til i arkivet som jeg for så vidt også kan dele! Og denne gang spørs det om jeg i hele tatt var klar over at jeg “knipset meg selv”.. 😬

Stay goregeous!!!!!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Rykende ny bloggheader!

Det begynner å bli noen år siden jeg sist laget min helt egne bloggheader nå. Helt siden 2012(?) har jeg nemlig fått andre til å gjøre den jobben for meg. Men i de siste ukene har jeg tenkt en del på det faktum at det kanskje er på tide å skape noe helt, helt selv igjen.

Og resultatet, vel det kan dere nu se over her. Er litt usikker rundt hva jeg selv syns for øyeblikket. Er for det meste fornøyd, men det er noe med lyset og fargene som jeg ikke helt klarer å bestemme meg for om jeg er helt fornøyd med eller ikke.

Men mulig dette bare kommer av at jeg har sittet og jobbet med dette i så og si hele dag, at jeg nå bare er litt lei og noe “farget” av det, og at jeg som med så mange andre ting også vil like dette bildet enda bedre – bare jeg får rukket å “fått det litt på avstand” 😊

Ny header!:

Redigert 110% av meg selv

“Gammel” header:

Redigert av Albertine Løseth Vestvik

Skulle noen forresten klare å ta begge referansene i den aller nyeste headeren.. ja så er du rykende god!!

Hva syns dere? 😀

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Den som flyter ved røret synker ikke?

8.. 9.. 12.. 9.. 11.. halv 9.. 12.. 14!!

Omtrent sånn har jeg drevet og teaset meg selv de siste dagene. Jeg har nok en gang greid å holde på en ganske ok døgnrytme i cirkum en måned nå, men i dag har det virkelig klart å skli over til en side jeg ikke foretrekker at den nå ligger på. Igjen: igjen!!

Som vanlig den siste uken ringte også alarmen i dag i 9-tiden. Som vanlig har jeg hørt den – og stoppet den! Og som vanlig har jeg fortsatt bare ligget der, men ikke til 11-tiden sånn som i går, dagen før, eller… Neida. I dag skulle klokken være nærmere 14.00 før jeg klarte å karre meg opp, og WOEH!!!!..

Throwback til «Folk uten døgnrytme»:

Så hva skal jeg gjøre i natt mon tro? Skal jeg forsøke å legge meg i 3-4-tiden i håp om at jeg i morgen greier å komme meg opp til senest 11-ish, eller skal jeg bare ta en drøy en – holde meg våken så lenge jeg gidder de neste par dagene til “stå opp”-tidspunktet nok en gang ligger rundt.. 6, 7-tiden?

Skal på kino neste uke å se “Spiral”, og så går hver eneste dag nå ut på å vente og håpe på at en ledig leilighet snart skal poppe opp et eller annet sted, og at jeg forhåpentligvis er våken og full rulle da, sånn at jeg rekker å ta kontakt med utleier såpass raskt at jeg forhåpentligvis får dratt på visning, forså å “vinne” dette “nye stedet”.

Generelt går mye av tiden for tiden ut på å vente.. og vente.. ikke “bare” på ny leilighet, men også på at jeg skal få vaksine. Ikke først og fremst for at jeg da kan reise mer med god samvittighet, det også, men mest fordi jeg helt ærlig gruer meg litt. Ikke så mye til selve stikket lengre, men mest til ubehaget jeg har hørt flere gå gjennom særlig 5-8 timer etterpå. Ser veldig, veldig frem til å bare få dette ubehaget bak meg.

Så for å avslutte innlegget med noe mer positivt. Høsten ser jeg virkelig frem til. For jeg har virkelig troa på at jeg i løpet av de neste par månedene, maks tre, at jeg da har klart å finne et nytt sted å bo som ikke gir meg alle disse utfordringene som sokkelen jeg fremdeles bor i av og til kommer med. 🙃 Og at jeg i løpet av høsten er fullvaksinert (forhåpentligvis edru), og simpelthen kan konse enda sterkere på helt andre ting som foregår der og da, OG som ikke føles like.. nervepirrende, utmattende og meh.

Stay goregoeus! 💜

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Mørket kommer (det bare tar og tar)

Foto: pixabay.com

Hvordan kan en så ren tanke,
kun skitt og smerte sanke?

Alt vi ville var å gi en gave,
vi fant den i slangens hage

Prinsessa smilte og sa takk,
én bit – det var alt hun rakk

Gleden ble usedvanlig kort,
hele riket er nå kledd i sort

For giften den sprer seg omkring,
der ligger Petter og lille Tingeling

Et speil i tusen biter knøtte små
heksa kom, og nå må vi alle gå

Skal dette mareritt aldri gå over,
før hele landet ligger “og sover”?

Akk nei, det skal visst ikke det
for intet håp er snart igjen å se

Du store min, hva er det jeg ser??
sola titter frem, den bare ler og ler

En ubehagelig drøm, og det var det?
jeg som trodde alt var på vei ned

Ta så vare på det lys du enda har
for mørket kommer – det bare tar, og tar

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

11 ting du kan si om korona, men ikke om kjæresten!

Hva går egentlig helt fint å si om korona, men IKKE om kjæresten? 😅

(Vil for øvrig få benytte anledningen til å beklage meg ovenfor Kari Jaquesson som til evig tid vil benekte at denne videoen faktisk finnes, og sist til Charter-Svein som tenker at denne videoen er nok veldig reel, men at jeg har dratt det hele for langt…)

Håper du likte videoen, og dersom du vil dele den videre hadde jeg satt SYKT stor pris på det <3

Kommer du på andre gøyale setninger? 😊

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Jenter som kommer, og?… (reagerer til gamle blogginnlegg)

Den bloggen du sitter og leser på nå ble ikke akkurat opprettet i går.

11 år har det gått siden mitt aller første innlegg så nattens lys, og siden den gang har det blitt skrevet og gjort en hel del forskjellig, for å si det med en klype forsiktighet!

Mye av det som har vært er jeg veldig, veldig STOLT av. 😇 Men noe av det.. not so much! 🤯 Og det er særlig de litt mer “uheldige” uttalelsene, samt bildene jeg tatt et aldri så lite tilbakeblikk på nå i min siste (men forhåpentligvis ikke siste!) video hvor jeg går gjennom noe av det som ble postet fra perioden 2010-2012.

Noen som husker da jeg hadde for uvane å provosere de “dumme jentene” som den gang lå på topplisten? Eller den gangen jeg ikke klippet neglene mine på et halvt år? Eller… eks antall strengt talt ikke særlige morsomme vitser på bekostning av Hannah Montana?… Oh, its all there ⇓

Stay goregeous!!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Nattens bortkomne får!

I natt lå jeg på ny i en synkgjørme av frustrasjon og uro.

En liten stund før jeg la meg hadde jeg en samtale med ei veldig god venninne av meg som dreiet seg rundt.. en ikke fult så god venn.

Jeg nevnte i denne samtalen noen av de tingene som har plaget meg mest med denne personen, før jeg så skiftet kurs i samtalen. Men da jeg hadde lagt meg kom dette temaet atter en gang på ny, og da jeg først hadde begynt å grave frem litt gammel dritt, ja så kom det brått kjørende en hel snøfreser som bare spylet meg ned og fast til sengen i stadig enda mer skitt.

På et tidspunkt lå jeg og vurderte om jeg bare skulle prøve å stå opp igjen, og heller prøve å legge meg på nytt litt senere. Men jeg ble liggende.

Etter at det var gått enda litt mer tid kom jeg på det med alle sauene. Tidligere har jeg bare sluttet å telle fordi jeg i utgangspunktet ikke har hatt helt troa. Men i natt skulle jeg virkelig gå inn for å bare telle, og telle, helt til jeg….

Så jeg begynte å telle. 1.. 2.. 3.. så langt veldig greit. Men etter at jeg hadde kommet opp i de tresifrede tallene kjente jeg at jeg måtte konse mer og mer. “To hundre og søtten… to hundre og atten… to hundre og nitten”.

På et tidspunkt kom jeg helt ut av det. Jeg hadde mest sannsynlig stoppet opp av en eller annen grunn – kanskje jeg hadde duppet av en liten stund – forså å glemme hvor langt jeg var kommet da jeg omsider klarte å minne meg på det igjen.

Men i bunn og grunn så er det ikke så viktig om jeg kom til 270, 353, eller 1001. Takket være at jeg tvang meg selv til å konsentrere meg om denne tellinga så klarte hodet til en viss grad å slappe mer av enn det det gjorde da jeg lå der og sloss på alle de mer opprivende tankene og følelsene.

Fremdeles skulle det ta en stund til før jeg fikk sovet noe særlig. Men etter alle disse “sauene” merket jeg altså en vesentlig forskjell når det kommer til all den psykiske torturen.

Kjenner jeg meg selv rett vil det nok ta en stund før jeg kommer på å gjøre dette igjen ved en neste anledning. For når man først blir grepet av alt mørket, ja så er det “gjerne” ikke så lett å verken se, eller huske helt klart alt det som vanligvis er så lett å nå frem til “i lyset”.

Stay goregeous! 💜

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Facebook, Insta og perhaaaps Apple… OMAGADDD!!!!

Hvem hadde jeg vært uten sosiale medier? Hvor hadde jeg levd uten sosiale medier? Uten smarttelefoner, og alt jeg daglig omgir meg med fra den så store, tekniske skattekista.

Ja se DET mine kjære venner er spørsmål vi kan dykke videre ned i ved en senere anledning!! 🤪

Her og nå nøyer jeg heller med å lufte noen små frustrasjoner vedrørende Facebook og Instagram. I går hadde ene bestevenninna mi bursdag, og siden jeg har tradisjon med å være den første som poster en gratulasjon på hennes wall – ja så hadde jeg ikke tenkt at heller 2021 skulle bli det året hvor denne straiken gikk opp i røyk.

Ved midnattstider satt jeg klar til å poste en liten tegning jeg hadde tegnet på mobilen (i fattigmanns “Paint”!!), samt en liten skriftlig gratulasjon. «Publiser!». “Men hva er dette?.. Hvorfor ble den postet dobbelt? Jaja, får slette den ene da..”.

Den ene utgaven er slettet. Jeg refresher siden. Viser seg at begge er borte. Legger så ut på nytt. Nøyaktig det samme skjer. Damniiiiit!!

Til slutt skrur jeg på pcen. Prøver så lykken derifra i stede. Nøyaktig det samme skjer igjen, ISH. Dvs. fra pc er det ingen siamesiske kloner som ønsker å vise seg frem. Men det siste forsøket fra pcen utgir seg likevel for å være nettopp det inne på min Iphone. Altså en “klone”.

“Jaja, da er det trolig “bare” mobilen min som er fucket da…”, tenkte jeg i dag, halvannet døgn senere. Så jeg sikkerhetskopierte alt mulig av innstillinger og filer, og slettet så deretter alt av innhold på telefonen, og lot den så legge inn sammen igjen på nytt. Det kunne jo være at den bare trengte “en ny start”…. Men nope.

Da denne resett-prosessen omsider ble ferdig viste det seg at de siamesiske klonene på Facebook fortsatt er en greie, både på min egen vegg, men også andres. Ikke alle innlegg forresten, først og fremst det aller siste.

Og ikke nok med det. For når jeg er inne på enkelte grupper, og jeg forsøker å klikke meg inn på noen av “forfatterne” sine profiler, ja så får jeg opp en feilmelding og jeg må derifra bare krysse ut og åpne Facebook på nytt for å i hele tatt kunne bruke appen videre.

ALT I ALT bare bagateller. Jeg får fortsatt i aller høyeste grad brukt Facebook på mobilen, men vi kommer likevel ikke unna det faktum at jeg finner dette pittelitt frustrerende – og jeg håper at dette blir fikset sporens striks.

Og. En. Siste. Ting.
Nå er det visst ikke lengre noe poeng i å bruke hashtags på reels (vertikale 30 sekunder-videoer) som man legger ut på Instagram. Man kan fint legge de inn, men de virker ikke. Verken hos meg selv, eller hos andre (trust me babies – jeg har gjort min research). Arghhhhhh!! 😝😝

Det er liiiiiike før jeg kjøper mine egne baller på Finn nå og spiser de med det ene munnbindet Charter-Svein brente her forleden, fordi jeg føler det gir like mye mening som… ja, alt jeg har skriblet ned om nå… 😅

Stay goregeous!!!!!!!!!!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Den store asperger-testen!

For snart 15 år siden fikk jeg etter en del runder hos BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk) vite at jeg har asperger syndrom (en mild form for autisme).

MYE har forandret seg siden da. Flere av symptomene har blitt “svakere”, og nå har jeg rett og slett gått inn for å sjekke hva en noe mindre omfattende nett-test sier om hvor vidt jeg har asperger, eller ikke.. 😳

Flere som har “testet seg”? 😀

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Lysglimtet som forsvant (om flytting, lydsensitivitet og asperger/autisme)

Jeg har brukt denne beskrivelsen før, og den finnes ikke original, men likevel – livet er som en berg- og dalbane. Følelsene mine, tankene mine. Ja, hele freakshowet. Det swinger seg i stein og roll.

For noen dager siden ble det lagt ut en egenleilighet til leie på Facebook som raskt lokket til seg min interesse. En noe mindre leilighet enn sokkelen jeg nå snart har bodd i på niende året, men av hva jeg har fått inntrykket av – ikke i nærheten av så kald på vinteren, og enda bedre, langt i fra så lytt!!

Som nevnt (til det kjedsommelige) er det det siste jeg har vært mest plaget med de årene jeg har bodd her. Naboene mine er nokså allrighte og greie folk som ikke fester noe særlig ofte, og det skjer så og si “aldri” noe her i nabolaget. Rett og slett fredelig og rolig for det aller meste.

Likevel er det som det er når man har asperger syndrom og har valgt å bo i en sokkel som er såpass gammel som fra 70-tallet – alle lydene som litt småhøy musikk, tapping av vann, gåing, prating, snøfresing, klipping av gress.. Lyder som andre folk utenfor autismespekteret lettere klarer å sortere ut som bakgrunnslyder, kan for en med innen spekteret bli et veldig utmattende og tøft helvete.

Lenge har jeg tenkt at det bare er jeg som må “skjerpe meg”. Men med årene har jeg sett en rekke videoer, og lest et og annet annet innlegg, både faglig, men også fra andre mennesker som selv har asperger. Og jeg har etter hvert skjønt at disse plagene gjør meg veldig normal mtp den diagnosen jeg altså har.

Og trolig vil jeg, så lenge jeg har hørselen i behold, streve med dette resten av livet, til en viss grad. Og selvfølgelig, du kan alltids tenke at jeg bare må ta meg sammen. Men ville du bedt en du visste har adhd om å roe seg ned? Ville du bedt en med kronisk utmattelsessyndrom om å ikke “være så forbanna treg”? Tenkte meg det.

i utgangspunktet var jeg mest positiv da jeg kom over denne annonsen for en leilighet som ikke hører til et annet hus, hvor man ikke bor vegg i vegg, eller i mitt tilfelle tak til gulv med andre mennesker. Men så hang jeg meg litt opp i det med plassen, samt at jeg var litt redd for at jeg kanskje ikke har spart nok på flyttekontoen mtp depositum, flyttebil, utvask + husleie til han jeg leier hos nå hvis han ikke klarer å finne en annen overtager innen 3 måneder.

Såååå jeg gikk fra å først være mest positiv, til å så “legge det fra meg”, til å senere innse at jeg faktisk ville fått plass til de tingene jeg eier likevel. Og angående depositum er det jo “bare” å spørre fordi.. Herregud. Men igjen.. “Gøy med asperger”!!

Bedre sent enn aldri, men dog..

Startet gårdagen med å sende en melding på Facebook til ene bestevenninna mi om at jeg hadde bestemt meg for å ikke ta kontakt med utleier, til å faktisk TA KONTAKT med utleier 3-4 timer senere, og deretter hype meg veldig opp, bli veldig glad og optimistisk, for så å falle mer og mer i kjelleren av usikkerhet og pessimisme desto flere timer som gikk og jeg fremdeles ikke hadde fått noe svar.

Til slutt fikk jeg en melding fra utleier om at depositum ligger på månedsleie x2, altså hadde jeg spart meeeeer enn nok på “Flyttekontoen”, men dessverre.. Leiligheten var mest sannsynlig allerede utleid. Dog ikke helt sikkert da, men nå… ca. 12 timer senere er annonsen tatt ned og jeg antar at leiligheten nå har gått til den som tok kontakt før meg.

Så i dag har jeg rett og slett vært litt skuffet og frustrert ene og alene på meg selv. Jeg var tilfeldigvis på Facebook så og si det minuttet annonsen ble lagt ut!! Hadde jeg bare ikke brukt 2-3 dager på å tørre å ta kontakt så hadde livet mitt trolig vært ganske annerledes til det bedre fra og med mai en gang.

Eh, jaja.. Hvis jeg skal dra noe positivt ut av det, for det syns jeg er viktig så langt det lar seg gjøre (og det lar seg stort sett ALLTID gjøre 🙂), så blir det trolig lettere å ta kontakt raskere neste gang en lignende anledning skulle by seg frem. Har hatt så lyst til å finne meg et annet sted i så mange år nå, og dette var første gangen jeg turte å til omsider kontakt. Det er fremskritt det!

Jeg er i det minste stolt over at jeg jeg gjorde det, selv om det denne gangen kom litt for sent. Igjen en ting noen av dere nå sikkert tenker; “men kan det være så vanskelig?” Og ja. For det så mange gjerne tar for gitt og ser på som en største selvfølge kan for mange med en eller annen form for autisme oppleves som det største mareritt.

Stay goregeous! 👽

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos