Kontrazter i hverdagen

For en del år siden lot jeg en eks av meg få scrolle gjennom ALT av album som jeg hadde på min kjære, kjære Ipod Classic – R.I.P!

Etter at hun hadde tegnet seg et bilde av som var på den tok det ikke mange sekundene før hun bare måtte erkjenne at hvis hun hadde funnet denne Ipoden (RIP!!!! <3) helt random et sted uten å ant hvem den tilhørte, så hadde hun tenkt at den tilhørte en voksen, med barn.

Og kinda litt sånn kan man vel tenke om mye av det jeg ellers har valgt å ha rundt meg også. “Her MÅ det da bo en satanist, en influencer og et lite barn liksom??”. 🤔 Samtlige av mine interesser er nemlig så på hver sine side av to vidt forskjellige spekter at jeg faktisk blir litt fascinert bare av å tenke på det selv.

For de av dere som har fulgt meg en stund nå kom neppe det som noe sjokk. Og noe annet som nok heller ikke kommer som noe “freelancer på deadline”, er det faktum at jeg også er ganske glad i å ta litt bilder. Så jeg har rett og slett tatt en liten “fotoshot” av et og annet jeg har i leiligheten, gjerne rett ved hverandre, men som i manges øyne kanskje krasjer litt! xD

Eier du noe som “ikke passer helt i hop”! 🙂🙃

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Koronatestet meg i går!

I går gjorde jeg noe jeg I DAG skulle ønske at jeg hadde gjort mye tidligere. Det er ikke akkurat til å stikke innunder et nesebor at jeg ikke er spesielt tøff når det kommer til det aller meste som angår leger og sånt no, så det siste året har jeg virkelig krysset fingrene for at jeg IKKE skal bli syk, ELLER gå rundt og føle meg litt småpjusk – slik at jeg igjen skulle slippe å ta noe koronatest.

Det begynner å bli en liten stund siden jeg hørte to damer som jeg liker ganske så godt utale seg om hvor skrekkelig denne testen er. I podden “Janka og Martes podcast” kunne nemlig Janka Polliani som selv er i tidlig 40-årene, og som har satt to barn til verden, fortelle at ubehaget ved å få den berømmelige bomullspinnen kjørt et godt stykke opp i nesen nærmest var enda verre enn begge fødslene hun har vært gjennom. 😱

Og for en som allerede kan bli såpass nevrotisk såpass fort bare ved tanken på å oppsøke lege eller lignende, ja så var ikke akkurat dette et utsagn ørene mine trengte å høre.

Så.. Da jeg for noen dager siden hadde begynt å kjenne på litt svake symptomer som minner veldig om de man gjerne går rundt med en liten stund før en eventuell forkjølelse aktiveres fult og helt, ja så gikk jeg noen runder med meg selv, før jeg til slutt endte med å ta den endelige beslutningen om at samme hvor mye jeg grudde meg til dette… så skulle jeg være en ansvarlig voksen og TA denne testen. 🤟

Og rundt klokken 12.00 i går var det gjort. Jeg ble først “skrapt” litt i munnhulen av en slags bomullspinne. Jeg var ikke langt unna ved å brekke meg i et lite sekund, noe som for meg er veldig vanlig – bare jeg står og pusser tennene kan jeg fint gjøre nettopp det. Men det var helt greit, liksom – langt i fra det verste jeg har vært med på! Etter ca. 5 sekunder med munnskraping var dog tiden kommet til det jeg hadde grudd meg desidert mest til… jeg skulle få den berømte pinnen kjørt opp i det ikke fult så berømte neseboret.

Jeg skal ikke tøffe meg og si at jeg ikke kjente på noe ubehag i hele tatt. For jeg merket jo at det “svidde” litt i de få sekundene det hele skjedde. Men det var ikke i nærheten av så ekkelt som jeg på forhånd hadde fått inntrykket av. Og det fantes ikke vondt. Jeg anser meg selv som ekstremt lite tøff når det kommer til veldig mye man kan utsette kroppen for, men det å bli pirket litt i det ene neseboret slik jeg ble i går kunne jeg fint taklet flere ganger daglig.

Da jeg så snudde og begynte å gå hjemover så hørte jeg en latter som virket litt kjent. Latteren viste seg å være min egen: «VAR DETTE ALT?» 🤣

Samtidig var jeg på ingen måte overrasket. For listen over ting jeg har svidd av umettelig med tid på å grue meg temmelig heavy til, men som knapt har vært noen sak i hele tatt når jeg først har hoppet uti det har med årene vokst seg til å bli temmelig lang. Så der sto jeg altså, lo litt for meg selv, litt av meg selv, og jeg kjente på følelsen av hvor lettet jeg var for å endelig ha gjort det.

Så til alle som enda ikke har tatt denne testen, og som er nærmest livredde for å en dag måtte gjøre det.. jeg vet hvordan dere har det. <3 På mitt svakeste tirsdag kveld var jeg ved flere anledninger ikke langt fra å feige ut, og rett og slette avbestille hele greia. Tenkte jeg kunne holde meg hjemme til jeg føler helt fin igjen, og gi totalt F i å la noen skyve noe som helst, noe som helst sted. Så nei.. jeg har på ingen måte problemer med å skjønne at folk gruer seg, særlig tatt i betrakting de skrekkhistoriene som blir servert litt her og der.

MEN IGJEN! Jeg har en usjarmerende lav smerteterskel, og når selv jeg ikke synes at denne pirkingen var noe stress, ja så bør det ikke være det for dere heller.

Slik jeg har forstått det så har denne testen blitt noe mildere siden de først begynte med den i fjorvår. Jeg kjenner flere som har tatt testen flere ganger, og det kan virke som at man nå ikke kjører den like langt og hardt opp som man f.eks gjorde i mars/april. Med andre ord – jeg anklager verken Janka Polliani eller noen andre for å ha løyet om hvor ubehagelig denne testen var for de, for vi er alle forskjellige, og igjen – mye tyder på at ting har blitt bedre de siste månedene.

I skrivende stund har jeg enda ikke fått resultatet for testen. Men i og med at det ikke har vært noen i Oppdal som har vært bekreftet smittet på flere uker nå, samt at jeg knapt har sosialisert meg med noen som helst “face2face” det siste halve året, ja så er det vel større sjanser for å vinne milliongevinst i lotto akkurat nå, enn at jeg om noen dager vil bli oppringt fra Oppdal kommune som kan fortelle at; “gratulerer – du har fått korona!!!!”.

Stay goregeous! 💜

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Lyset i kjelleren

«Leave A Scar»
Den siste uka har vært litt utfordrende, dryg og til tider føltes litt tung.

Anklagene som har rent inn mot Marilyn Manson siden mandag har påvirket humøret mitt litt mer enn hva jeg tenkte det skulle gjøre da jeg satt og skrev på det forrige innlegget mitt rundt hvorvidt jeg tenker han er skyldig i det han er blitt anklaget for, eller ikke – samt hvordan jeg stiller meg til om jeg fremdeles ønsker å støtte han som artist og entertainer, eller ikke.

Med min asperger-diagnose har jeg som kjent en del utfordringer med å begrense meg når det kommer til hvor mye tid og energi jeg skal “svi av” på en ting/tanke, før jeg omsider flytter fokuset over til noe annet. Og tatt i betraktning at jeg har et viss snev av ADD i tillegg, ja så er det ekstra fort gjort at ting som påvirker meg, positivt eller negativt, ofte blir enda mer overveldende enn om jeg ikke hadde de hatt det, og det, og det.

«Så kaldt det er, tiddelibom!»
Så er det heller ikke å komme bort fra at det har vært ganske kaldt den siste uken. På ettermiddagen har graderstokken stort sett ligget mellom -13 og -16, mens tidlig på dagen, og nærmere natta har det gjerne ligget og krøpet nærmere – 20.

Jeg er som nevnt i tidligere innlegg glad i vinter, anser meg absolutt ikke som en “hater” der. Men når det blir så kaldt som det har vært nå, og som det ser ut som det fortsatt vil være i hvert fall frem til 15. februar, ja så kjenner jeg at det bidrar til å legge litt ekstra tungt på psyken og humøret. Og heller ikke på vedfronten har jeg fremdeles helt greid å finne en mellomting. For to dager siden hadde jeg fyrt såpass lenge at jeg til slutt kjente at jeg ble veldig varm, energien stupte, jeg følte på en utrettelig tretthet, og et lite snev av vondt i hode.

I går ble det dog litt motsatt igjen. Da var jeg ganske flink til å fyre på starten, men så på kvelden lot jeg meg sitte og fryse stund, før jeg fikk revet meg vekk fra det jeg drev på med der og da, og jeg på ny satt foran peisen, og sakte, men sikkert fikk tryllet frem atter en “varmebølge”.

«Ute var det lyst»
Jaja, jojo. Så har ikke denne uken vært den aller beste. Men når det er sagt så ser jeg meg både litt bak, men mest frem, med et smil. 😊 For sammenlignet med tidligere år har jeg absolutt blitt merkbart flinkere på de tingene som innimellom er noe utfordrende for meg. Selv om jeg fortsatt kan bruke noe unødvendig med tid på å “skifte kurs”, enten i form av tanker eller faktiske handlinger, ja så er jeg likevel blitt mye flinkere i dag, enn hva jeg var for 2-3 år siden.

Og selv om det er kaldt ute nå, så er jo dette veldig, veldig midlertidig. Det er helt normalt med kalde vintre i Norge, så akkurat DET gidder jeg ikke å erge meg noe særlig over. Jeg tenker at kulda får bare være som den er, og strømregninga tar jeg når den tid kommer. Selvfølgelig – jeg forsøker å IKKE bruke for mye strøm og sånn, men tatt i betraktning hvor billig strømmen var i fjor, ja så tenker jeg det er helt naturlig at mange nå vil få en som vil svi litt ekstra nå denne vinteren.

Så ja. Det var altså noen refleksjoner rundt ting jeg har tenkt på, og som på sett og vis har preget meg i det siste. Godt og igjen få det sort på hvitt at SELV OM det altså har vært enkelte gråe, kalde skyer, så klarer jeg likevel stort sett å fokusere ganske lyst og positivt likevel, tatt i betraktning hvor mye dystrere jeg faktisk kunne ha malt mine mentale malerier.

Stay goregeous! 🖤💜

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Marilyn Manson – et narsissistisk monster?

Foto: Interscope / Getty Images / MTV / Empire Musicwerks

I svært mange år har jeg vært en STOR Marilyn Manson-fan.

Da jeg var i tenårene forgudet jeg alt som hadde med bare LITT med han å gjøre. ALT!! Jeg kunne sitte i flere timer og bare se på de samme intervjuene om og om igjen. Det var dager hvor jeg knapt gjorde annet enn å høre på musikken hans, saumfare internett for smått og stort av merchandise jeg ville bruke penger på, og da bloggen fremdeles var rimelig fersk var jeg til og med så fan at jeg endte opp med å lage meg et “alias” ut ifra samme oppskrift som det Manson og originalbandet hadde gjort – ta fornavnet fra en kvinnelig skjønnhet, etternavnet fra et mannlig monster. I mitt tilfelle Aylar Lie og Richard “Ice Cold” Kuklinski.

Siden har “Aylar”-navnet vært det stadig flere (og flere) har brukt når de har omtalt meg i sosiale medier, det navnet folk har brukt når de har snakket til meg – enten man har vært klar over at på passet mitt står det noe helt annet, eller ikke.

Men for noen år siden så begynte ting å endre seg. Det ene etter det andre oppsiktsvekkende videoklippet poppet opp, hvor særlig samtlige har bidratt til at jeg har stilt stadig flere spørsmålstegn bak hvorvidt dette er en mann jeg egentlig bør, eller vil for den saks skyld, støtte.

Etter mye om og men, samt en periode hvor jeg knapt hørte på musikken hans i hele tatt, begynte begeistringen sakte, men sikkert å blomstre opp igjen. Etter en lengre periode med ganske “meh” sceneopptredener og album hadde han endelig begynt å ta seg skikkelig opp igjen som artist – og det har lenge virket på meg som han har blitt til et snillere og roligere menneske privat også. For jeg skal være ærlig med dere – det er særlig rundt det sistnevnte at det brått skrantet “a lot” hos meg, for noen år siden.

De siste par årene har jeg vært mer fan av han generelt enn på ganske lenge, men i går dukket det opp diverse ting i sosiale media som har fått meg til å tenke igjen.. At skuespiller Evan Rachel Wood hadde et turbulent og utfordrende forhold til Manson en gang i tiden er å ingen måte noen hemmelighet. Og at Manson ikke akkurat tok bruddet mellom dem særlig bra var mildt sagt vanskelig å IKKE få med seg, både fordi media skrev om det, men også fordi han i 2009 slapp et album som ikke akkurat oppsummerte… en lykkelig kjærlighetshistorie.

Foto: AP

MEN jeg har lenge tenkt at de drøyeste og rareste utsagnene han kom med der og da, både i form av intervjuer og låter.. At dette først og fremst “bare” var… kunstneren, den misforståtte wierdoen og scenekunstneren som snakket. Det til tross for at jeg for 5-6 år siden (?) så et klipp på Youtube, hvor det virket som Manson og et par andre fysisk torturerte og plagde en “tilfeldig” kvinne som gråt og gjentatte ganger ba dem om å stoppe. Dette klippet var stort sett mest lyd, så for alt jeg visste kunne det være noen helt andre, men likevel.. Jeg følte meg rimelig overbevist om at det var han jeg hørte der og da.

Enyways. I går sto Evan, samt fire andre kvinner frem på Instagram med svært forstyrrende historier med voldtekt, fysisk vold, psykisk terror, ekstreme kontrollbehov, rasistiske utsagn, samt hevndrap på kjæledyr som noen av stikkordene. Og jeg skal igjen være helt ærlig nå. Ikke no av det jeg har lest overrasker meg nevneverdig. Joda, det kan være snakk om nok en sak hvor en noe “snål” kjendis har blitt gjort til lett offer for folk som først og fremst bare er ute etter å skinne mer i rampelyset selv, penger.. hvem vet?.. Men enn så lenge er det svært få bein i kroppen min som tviler på at disse grufulle historiene er faktisk sanne.

Jeg HÅPER jeg tar skammelig feil, at jeg vil angre på at jeg skriver dette i fremtiden, for jeg vil så gjerne at disse anklagene skal være sterkt overdrevet. Helst ha så lite rot i virkeligheten som overhode mulig. Men dessverre.. Jeg har sett så mye forskjellige klipp de senere årene hvor Manson har gjort og sagt det ene nokså oppsiktsvekkende etter det andre.. Alt fra at han skjeller ut en haters i full offentlighet på en konsert, og roper at denne fyren vil bli tatt “prison-style” på vei ut av lokalet igjen, til at han har gått til faktisk fysiske angrep på egne bandmedlemmer, men også en og annen misfornøyd publikummer.

Så ja.. At Marilyn Manson i hvert fall har hatt sine mildt sagt ikke sjarmerende sider – ja det har jeg kjent til lenge.

Likevel sitter jeg her nå igjen og lurer på.. Vil jeg fremdeles støtte musikken hans? Og akkurat her har jeg et nokså klart svar: ja! På samme måte som jeg også støtter filmene og seriene fra The Walt Disney Company som ikke akkurat heller bare har helt rent mel i posen, så kommer jeg fortsatt til å høre på musikken til Marilyn Manson også.

For jeg har lenge ment, og jeg står fortsatt ved at det er viktig og riktig å skille kunsten fra kunstneren. Iblant er det enklere sagt enn gjort, og hadde de forskjellige innleggene fra i går kommet som en faktisk nyhet på meg så hadde jeg nok ikke vært like sikker her og nå. Men som sagt så var dette strengt talt ingen nyhet for meg. Det pluss at det virkelig virker som Manson er på et langt mer “fornuftig” sted i dag, enn for f.eks 5 år tilbake, gjør det dessuten enda litt lettere for meg å forsvare MUSIKKEN HANS.

Når det igjen er sagt.. Skulle anklagene som har poppet opp igjen nå vise seg å være sanne, ja så håper jeg virkelig at et hvert offer får den rettferdigheten de sårt fortjener, og at Manson får sin straff. For uansett hvem man er i denne verden – samme hvor mange trofaste fans man har, hvor mange fantastiske album man har produsert… ELLER hvor vanskelig og tøff oppvekst man selv må ha hatt… – man skal likevel ikke kunne gå ustraffet dersom man har begått slike ondsinnede gjerninger som Mr. Manson nå er anklaget for.

Og en siste ting… Helt uavhenging om han er skyldig eller ikke. Hver så snill og legg fra dere tankene om at mennesker som ser “slik er sånn ut” faktisk er sånn eller slik grunnet utseendet, naturlig eller ei. Man kan uansett være verdens snilleste person som jobber rævva av seg for Røde Kors, eller være en notorisk voldtektsperson som må drepe kjæledyra til nabobarna for å i hele tatt “få den opp”… Slike ting kan man faktisk ikke se på et annet menneske basert på valg av sminke, klær og eventuelle operasjoner. Så jeg ber dere – STOPP med det!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

POSITIVE ting som har skjedd i januar!

• Nesevis på Instagram!
Mot slutten av 2020 fikk jeg en melding i insta-inboxen som jeg brått bare kunnet funnet på å ha ignorert. Men akkurat der og da så valgte jeg etter litt om og men å svare på følgende forespørsel:

“Hey, Aylar! I was wondering, would you be cool with me sharing your photo on my insta? My approach is always positive, and my goal is to show that you can have a large nose and still be a super good looking guy. 🙂

Jeg valgte å svare… følgende:
“Sure! But I would appreciate if you could tag me in those photos 👃

Og resten er historie-ish. 1. januar fikk jeg æren av å være første “mann” ute, for 2021, til å “flotte meg” inne på instagram-kontoen bigmanlynoseappreciation – fordi, hvorfor ikke liksom?

 

Se dette innlegget på Instagram

 

Et innlegg delt av Kaye Bee (@bigmanlynoseappreciation)

• Hot like ved!
I litt for mange år har jeg vært alt for sparsommelig med veden. Har ikke tall på hvor mange dager jeg har sittet og fryst, mens jeg lett kunne fyrt opp i ovnen og fått det klamt og varmt, men at jeg likevel har latt være fordi det ikke har vært “kaldt nok”, dvs – 20.

“Hva om jeg bruker opp all veden til Sibir-kulda kommer?”. Etc, etc.

Ja, jeg er som dere vet en tragikker på å tenke i sånne baner leeeeeenge. Men nå har jeg tatt meg sammen. De siste 31 dagene har jeg vært virkelig flink og brukt vedovnen når jeg har kjent på kulda, SELV OM vi ikke har hatt noe særlig med – 20, enda.

• Heeerrrrlig vinter!
Denne vinteren syns jeg virkelig vi har vært heldig i Oppdal. Myyyye snasen snø. Mange herlige dager med – 8 til -14 grader. Bygda har rett og slett vært utrolig hvit og vakker den siste måneden, og jeg håper dette holder seg en god stund til, ja gjerne til jul for min del!!

For så lenge det bare ikke blir kaldere, eller vi går rundt og tråkker i grå, ekkel slush… Ja så syns jeg vinteren er helt amesesnowballs!! 😍

• Beroligende blogg.no-svar!
Jeg har lenge uroet meg for fremtiden til bloggen. For hva skjer egentlig hvis blogg.no går nedenunder en dag? Det er jo ikke akkurat sånn at blogging er like in som det f.eks var for 10 år siden, og etter at blogg.no gjorde noen forandringer i 2018 har flere og flere valgt Nouw som foretrukken bloggplattform.

Så.. Hvis blogg.no en dag må legges ned.. Ja hva da med denne bloggen? “Her om dagen” sendte jeg de en mail hvor jeg luftet mine bekymringer, og alt dagen etter fikk jeg et svar som har gjort meg noe mer avslappet siden:

• “Fått meg” Octopus Tripod!
Og sist, men FAKTISK ikke minst vil jeg trekke frem mitt nye “leketøy” Octopus Tripod. Et lite stativ som holder både min Iphone SE og mitt speilreflekskamera (sett at jeg ikke skrur på noen ekstra linser, for daaaa bøyer det seg fort). Føttene er bøyelige slik at man f.eks kan knytte stativet fast til en lyktestolpe.. eller en tynn grein for den saks skyld.

Med denne fantastiske skapelsen har det brått åpnet seg helt nye muligheter for meg både når jeg skal ta bilder og filme fremover, og jeg gleder meg til å se hva denne vidunderheten kan hjelpe meg med å skape i tiden fremover! 😃

Stay positive!! 😁

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

STOPP MOBBING! – Rettsak mot skole

Vi har alle et eller annet forhold til mobbing. Enten så har vi opplevd mobbing som tilskuere, eller så har vi spilt en av de større rollene – enten som angriper, eller som offer.

Selv har jeg spilt alle rollene i dette dystre og triste “teateret”. Jeg har vært vitne til mobbing, jeg har i årevis vært et offer for mobbing, og jeg hadde også en periode hvor jeg deltok i å mobbe andre..

For en del år tilbake fikk en venn av meg virkelig kjenne mobbingens smertefulle slagkraft på kroppen, fysisk som psykisk. Og selv om dette er en stund siden nå er dette fremdeles en svært stor del av hans hverdag og psykiske helse.

Foto: pixabay.com

STOPP MOBBING!

Uansett om det er tap, blir det vinn. Saken blir lyst opp, og vi som samfunn er et skritt nærmere nulltolranse mot mobbing. 

Et lite barn med et godt hjem, god familie, gode venner, og store drømmer og forhåpninger til verden. Dette var min samboer i ferier. Helt til skolen begynte på igjen. Da snudde alt. Har du noen gang blitt såret? Har du noen gang blitt urettferdig behandlet? Har du noen ganger blitt slått? Har du noen ganger blitt mobbet? Min samboer opplevde dette daglig gjennom hele ungdomskolen. Men det er ikke det værste. Det værste er at når et barn samler alt mot og går å sier fra til de som skal være “trygge voksne” så blir han ikke hørt. Har du opplevd og ikke blitt hørt før? Det har min samboer, flere ganger, og måtte bite tenna sammen og finne seg i å bli mobbet. I elevmappen står det blant annet følgende:

“Kenneth var innom rektors kontor i dag. Kenneth påstår at han blir mobbet. Kenneth må jobbe med hvordan han oppfatter andre. Kenneth er overvektig. Kenneth er manipulerende og løgnaktig. Kenneth blir pisket og slått, han blir lei seg av det. Kenneth går til helsesøster for å jobbe med vekten sin”

For et og et halvt år siden tok min samboer et stort skritt videre i livet med å saksøke sin ungdomsskole, der han ble mobbet daglig når han var ung. Han er i dag 27 år. Og sliter med PTSD. Det er mange flere der ute som har opplevd det samme, og dette trenger mere fokus. Kenneth tok det skrittet for et og et halvt år siden, og det hadde vært skipt å gitt opp nå. Skolen sier de ikke har gjort noe galt, noe både advokat og pårørende er uenige i. Kenneth er 200 000 kr unna rettferdighet. 200 000kr i rettsomkosninger for rettsak. 150 000kr er det som mangler i dag. Og de pengene skal ikke han måtte betale. For det er prisen for å ta de kriminelle, ungsomskolen. Penger som betales tilbake etter rettsaken. Penger som samles inn går til Blå Kors for deres jobb for barn og unge som opplever mobbing, om saken kommer i Kenneth’s favør. 

Uansett om det er tap, blir det vinn. Saken blir lyst opp, og vi som samfunn er et skritt nærmere nulltolranse mot mobbing.


Den røde teksten dere nå leste er hentet fra spleis.no.

Foto: pixabay.com

Som nevnt tidligere har også jeg vært et offer for mobbing. Selv var jeg ganske heldig da jeg omsider turte å si fra om det. Jeg ble riktignok møtt med et par kritiske spørsmål, men jeg ble trodd – og de ansvarlige ble stilt til ansvar.

Dessverre er det ikke alle som har vært like “heldige” som meg der. Det er ikke alltid at de som har vært offer for helt grusomme opplevelser blir trodd, eller at de som har ansvar for å gjøre noe faktisk gidder, men heller velger å lukke øynene og bare forbli passiv.

HER har dere link til den fullstendige Spleis-artikkelen som har har valgt å “stjele fra” over. Har du lyst til å bidra til at Kenneth får den rettferdigheten og oppreisingen han sårt fortjener så hadde det vært helt fantastisk om så mange som mulig vil dele denne saken videre – samt legge inn noen kroner i denne utrolig viktige Spleisen.

Måtte Kenneth få den oppreisningen han fortjener!! 🖤

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos