The very sick wannabe-whore

Hallo og hei. Dette er den jævla loser manneblogghora som skriver litt igjen. Vel ihvertfall hvis vi skal tro diverse “anmeldelser” som har tikket inn fra diverse menn som pusher 50 inne på Facebook den siste måneden.

Men det var ikke akkurat DET jeg tenkte å vie min oppmerksomhet til i dag, men det faktum at jeg har rukket å fylle år siden sist *kremt,* OG at det hele har blitt “feiret” med pittelitt sykdom. For en ukes tid siden begynte jeg å kjenne litt kløe i halsen, og på torsdag.. Vel, særlig den dagen eksisterte ikke energinivået mitt LITT en gang. Jeg var helt nede for telling så og si hele dagen. Heldigvis begynte jeg å føle meg litt bedre igjen allerede på fredag (sånn bort ifra et mindre angstanfall på kvelden..). Men for å si det sånn, formen er fortsatt ikke heeeelt der jeg foretrekker at den skal være.

Men tja, ellers er ting altså som før, more or less. Jeg fiser til med et nytt innlegg her inne i ny og ne når jeg føler for det, spiller litt Pokémon Go når jeg føler for det, ja også er det fremdeles TAKK OG LOV diverse barske mannemenn oppi en viss alder der ute som gidder å skrive akkurat hvor dritt de syns at denne bloggen er når de måtte føle for det, og takk for det!

Kort oppsummert – sånn bortsett fra at det er noe HERK å være forkjøla, ja så er alt annet heldigvis akkurat slik det SKAL være!! <3

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!

I natten er alle tanker grå

Jeg har veldig, veldig lenge vært av den oppfatning at så lenge jeg ikke har noen spesifikke avtaler eller planer, ja så er det beste for min del å stå opp og legge meg når kropp og sjel føler for det. Særlig etter at jeg ble ung ufør er dette en tanke og holdning jeg har hatt veldig, veldig lenge. Men nå i det siste har ting forandret seg litt. Jeg har lært meg å like dagen bedre, og jeg har også lært meg å sette mer pris på et mer fast mønster som ikke går ut på at jeg i løpet av neste dag skal stå opp og legge meg 2-5 timer senere enn dagen i dag.

Og tro det eller ikke, men jeg har faktisk greid å holde på en noen lunde stabil døgnrytme i nesten hele år. Men helt problemfritt har det selvfølgelig ikke vært. For dette har jo resultert i at jeg har lagt meg enkelte ganger før trettheten har begynt å sige inn, og DET igjen har flere ganger ført til at jeg bare har blitt liggende og tenke. Og da som oftest ikke de aller hyggeligste tankene som oftest går på hvor lite jeg egentlig føler jeg har fått gjort i løpet av livet, og hvor lite tid jeg frykter at jeg har igjen. Ting jeg skulle sagt til den og den personen før vedkommende enten bestemte seg for å blokkere meg på alle mulige plattformer, eller døde.. Eventuelt alt det jeg absolutt IKKE skulle ha gjort opp gjennom, men som jeg gjorde likevel.

Akk nei, tanker og søvn er ikke alltid like lett (fremdeles) altså.

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin! <3

PIKA-PIKA!! :-D

Det sies at den som venter på noe godt, forgjeves ventes ikke. Og etter et lite flaksfunn nå i kveld gjennom Pokémon Go, ja så ser det jammen ut til at jeg gledelig kan tilføre enda en lykke-hendelse på listen over ting som tilsier at det faktisk ER noe i nettopp det! ^^

Men!! Selv om jeg nå endelig har greid å både finne og FANGE (liker ikke egentlig det ordet, men la gå..) Pikachu, ja så er jakten på langt nær over – har fremdeles et par hundre unike pokémons til å fange, før jeg kan kalle meg den beste pokèmon-treneren som noen sinne var.

Mon tro om jeg er den eneste bloggeren I VERDEN som fortsatt spiller Pokémon Go!

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin! <3

Disaster (2005)

Man skal ikke dømme en bukk etter dens utseende, heter det. Vel, dessverre er det noe i det, og litt dessverre, og litt heldigvis, var ikke jeg smart nok til å skjønne det i en alder av 14, 15, 16, 17, 18 år. For måtte gud tilgi meg, men jeg har brukt SÅ MYE penger på film opp gjennom åra som jeg først og fremst har kjøpt på grunn av dets cover. Og den gang da var det noe med at jo mer vulgært og “utfordrende” et filmcover var, desto mer “verdt det” ville de 69-199 kronene være..

I de siste par ukene er det særlig en film fra den gang da som har tittet opp igjen fra hukommelsen, og klistret seg fast til tankene mine som “et par” sider i et godt brukt voksenblad, nemlig den SVÆRT så politisk ukorrekte dukkefilmen “Disaster” som jeg tror jeg kjøpte på den gamle Mix-kiosken i Oppdal sommerferien 2006, eventuelt engang i 2007. En dukkefilm jeg husker at jeg likte meget godt da jeg SKYHØY på snop og brus fråtset meg gjennom den DEN GANGEN, og som jeg nå de siste par ukene altså har gått rundt og tenkt at “det KUNNE jo vært interessant med en liten reprise”.

Og okei, før vi nå scroller videre til hva den i dag 27 år gamle meg måtte mene kontra det som en gang var en langt mindre sunn, langt mer kvisete (og generelt noe klissete..), og SÅ mindre erfaren 16/17(?)-åring.. – la oss ta en aldri så liten titt på hva som faktisk står skrevet BAK på det “berømmelige” dvd-coveret, og som neppe gjorde det vanskeligere for tenårings-meg å gi denne oransje dvden sitt endelige “JA!!”, den gangen.

Med andre ord.. Dette er en film som lover en HEL DEL! Og som kjent i både land og på strand er det fort gjort å bli sittende fast med møkk langt opp til hengepungen dersom man har lovet mer enn man strengt talt kan holde. Og etter min mening er det nettopp det “Disaster” her har gjort. Okei, nå har jeg ikke sett så veldig mye av “Beavis & Butthead” så den sammenligningen kan jeg ikke analysere for dere i kveld. Det jeg derimot har sett PLENTY FØKKING MØTSJ fra tid til annen er South Park, og vel.. Det er mulig at “Disaster” sparker mer rumpe enn South Park og Team America, men for å si det sånn.. South Park og Team America sparker langt BEDRE og langt HARDERE når de først gidder å sparke rumpe.

Greit.. Kanskje jeg skal prøve å si litt om handlingen også mens jeg er så godt i gang. Kort fortalt: Helt siden de første menneskene penetrerte hverandre som noen kåte og forvirrede FRP-pensjonister på ferie i Gran Canaria har det vært en evig kamp mellom “mannen” og moder jord. I “Disaster” er denne kampen dog blitt fremstilt som en nokså fysisk SLÅSSKAMP mellom klode og ja, mennesket, for bare i åpningsekvensen får vi se en fjellklatrer bli slått halvt ihjel av fjellet han forsøker å bestige. Ah, ja.. Også truer Sean Connery med å banke livskiten ut av oss alle.

Bildet tilhører Scanbox Entertainment

Bildet tilhører Scanbox Entertainment

Dvs. ikke SKUEspilleren Sean Connery, men PLANETOIDEN Sean Connery. En svær stein i verdensrommet som stadig nærmer seg jorden for hver dag som går. Og ja, du gjettet helt riktig, det er selvfølgelig amerikanerne som skal redde oss fra den skjebnesvangerte katastrofen. Og vet dere hva.. Vanligvis holder jeg meg for god til å spoile filmer for dere, men denne filmen her er kind off så “forutsigbar” fra FØRSTE STUND at det neppe er noen som vil bli overrasket over at amerikanerne faktisk klarer å redde oss til slutt også. Og jaggu greier en av (de litt mer kjipe) hovedrollene å true med en oppfølger like før rulleteksten begynner å ru(l)le..

Om “toeren” faktisk ble laget til slutt har jeg ikke giddet å google enda, MEN med tanke på hvor mange enda “dårligere” filmer som faktisk har fått FLERE oppfølgere der ute (*kremt* “MAMMA MIA”-filmen..), ja så ville jeg ihvertfall ikke bli sjokkert om toeren også har blitt laget, og deretter penetrert av SAMTLIGE der ute.

Men greit, NÅ er det på tide at jeg straks begynner å skrike med litt andre toner. For selv om jeg skal innrømme at jeg ikke klarte å kose meg like mye nå i kveld som jeg gjorde da både filmen, og meg selv, var relativt fersk og nyklekket fra hver våre skapere, ja så er det likevel ikke slik at jeg HATER “Disaster” i 2019. Den har fremdeles noen sekvenser som får meg til å trekke på smilebåndet, dukke-animasjonene er stygge som fy (på en OKEI måte), og SELV OM humoren er like billig og forstyrrende som han ene onkelen til bestevennen din.. Ja, så er faktisk ikke manuset så hakkende gæernt, tatt i betrakning hva filmen faktisk forsøker å være.

Bildet tilhører Scanbox Entertainment

Bildet tilhører Scanbox Entertainment

Og skal jeg nå være 110% (apropoooos: filmen har faktisk KIND OFF en Paradise Hotel-“referanse” i seg, sånn nesten helt mot slutten xD) rettferdig, ja så er det i bunn og grunn ikke filmens skyld at jeg nå sitter her og er litt mer lunken enn hva jeg skulle ønske at jeg var. Og jeg antar at ihvertfall FLESTEPARTEN av dere har hørt om party-spillet “Cards against humanity” nå. Og vel.. Jeg tror denne filmen lett kan sammenlignes med nettopp det. For greia er.. Når jeg nå så denne filmen igjen på nytt, ja så så jeg den alene. Hadde jeg derimot sett den sammen med en god venn, ja så kunne det fort ha vært at jeg hadde endt opp med å gi den en svak terningkast 5, dvs. HVIS jeg fremdeles hadde gitt terningkast på filmer jeg anmelder.

Men ehm, ja. Skal man først og fremst ta og anmelde en film for nettopp hva den prøver å være – i dette tilfelle en meget vulgær dukkefilm fra 2005 med STORE mengder politisk ukorrekt humor, store doser blod (og avføring), og ikke så rent få “kleine” sex-scener som til tider er mer enn bare “litt” pornografiske av seg – ja, så er ikke denne filmen så verst. Problemet er vel egentlig bare at det har kommet så mye bedre “sjokkfilmer” av denne typen i ettertid fra blant andre.. Ja, Sacha Baron Cohen.. Men også, *kremt* skaperne av South Park, både før, men også etter.

PS: Tanken var egentlig at denne anmeldsen skulle vært helt finito nå, men jeg tok akkurat en liten titt på rollelista inne på IMDB og det er faktisk de FAKTISKE medlemmene av Mötley Crüe som har stemmen til de FAKTISKE (eks-)medlemmene av Mötley Crüe (R.I.P), og.. Eli Roth, Isaac C. Singleton Jr., Jim Cummings og Glenn Morshower står også på lista, så hvis det skulle være noen fans av disse der ute, så.. Ja, så er kanskje en liten katastrofe-date kanskje ikke det mest katastrofale dere kan gjøre i helgen likevel.

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin! <3

Utkast, oppkast, reprise!

Jeg er ikke helt som klukken, ei heller helt som Fantomet.

Jeg kommer og går, men jeg er ikke han som tikser og takser.

Jeg kommer og går, men jeg er aldri han som bare går.

 

Folk flest vet sjeldent hvor man har meg, men sannheten er at jeg er litt her og litt der hele tiden konstant.

Og det kjære venner, DET er den spinkle, lille “hemmeligheten” – stort sett.

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!

Oh, its just my bittersweet Pærra-tears!..

Bildet er tatt fra viafree.no

Altså, hva skal man si liksom.. Jeg har akkurat sett ferdig kveldens Paradise Hotel (på Viaplay), og NOK EN GANG har årets FANTASTISKE(!!) sesong klart å få meg til å felle noen tårer. Og igjen, hva skal jeg egentlig si?.. Sånn med tanke på at det neppe er alle som har tenkt å se episoden som har fått gjort det enda, så tror jeg at jeg gjør lurest i å ikke si noe særlig i hele tatt. Joooo, jeg kunne alltids lagt igjen noen spoilere lengre nede som jeg hadde advart dere “kraftig” mot på forhånd med kjempestore bokstaver og gud↓ vet ikke hva, men jeg har igrunn ikke så veldig behov for akkurat det heller her jeg sitter nå.

Men det jeg derimot VIL si er.. Herregud↓ for noen flotte mennesker som har vært med i år. Joda, det har jo vært noen i år også som jeg ikke har hatt like mye til overs for, men stort sett har årets deltagere simpelthen bare vært en sann drøm å følge med på. Og de som jeg ikke har likt har jeg stort sett elsket å hate.

Bildet er tatt fra: TV3.no

Og i kveld vil jeg særlig ta av meg hatten for Henrik, Thea og Andreas/TIX – tre kjempeflotte mennesker som jeg både har heiet litt for og i mot nå og da (Pærra er sånn sett litt som Game of Thrones), men som jeg til syvende og sist ikke kan gjøre annet enn å bare klemme HARDT inntil hjertet, og som jeg håper jeg får muligheten til å følge en god stund til, selv om årets sesong nå nærmer seg slutten..

Elsk!!! <3 <3

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!