Lysglimtet som forsvant (om flytting, lydsensitivitet og asperger/autisme)

Jeg har brukt denne beskrivelsen før, og den finnes ikke original, men likevel – livet er som en berg- og dalbane. Følelsene mine, tankene mine. Ja, hele freakshowet. Det swinger seg i stein og roll.

For noen dager siden ble det lagt ut en egenleilighet til leie på Facebook som raskt lokket til seg min interesse. En noe mindre leilighet enn sokkelen jeg nå snart har bodd i på niende året, men av hva jeg har fått inntrykket av – ikke i nærheten av så kald på vinteren, og enda bedre, langt i fra så lytt!!

Som nevnt (til det kjedsommelige) er det det siste jeg har vært mest plaget med de årene jeg har bodd her. Naboene mine er nokså allrighte og greie folk som ikke fester noe særlig ofte, og det skjer så og si “aldri” noe her i nabolaget. Rett og slett fredelig og rolig for det aller meste.

Likevel er det som det er når man har asperger syndrom og har valgt å bo i en sokkel som er såpass gammel som fra 70-tallet – alle lydene som litt småhøy musikk, tapping av vann, gåing, prating, snøfresing, klipping av gress.. Lyder som andre folk utenfor autismespekteret lettere klarer å sortere ut som bakgrunnslyder, kan for en med innen spekteret bli et veldig utmattende og tøft helvete.

Lenge har jeg tenkt at det bare er jeg som må “skjerpe meg”. Men med årene har jeg sett en rekke videoer, og lest et og annet annet innlegg, både faglig, men også fra andre mennesker som selv har asperger. Og jeg har etter hvert skjønt at disse plagene gjør meg veldig normal mtp den diagnosen jeg altså har.

Og trolig vil jeg, så lenge jeg har hørselen i behold, streve med dette resten av livet, til en viss grad. Og selvfølgelig, du kan alltids tenke at jeg bare må ta meg sammen. Men ville du bedt en du visste har adhd om å roe seg ned? Ville du bedt en med kronisk utmattelsessyndrom om å ikke “være så forbanna treg”? Tenkte meg det.

i utgangspunktet var jeg mest positiv da jeg kom over denne annonsen for en leilighet som ikke hører til et annet hus, hvor man ikke bor vegg i vegg, eller i mitt tilfelle tak til gulv med andre mennesker. Men så hang jeg meg litt opp i det med plassen, samt at jeg var litt redd for at jeg kanskje ikke har spart nok på flyttekontoen mtp depositum, flyttebil, utvask + husleie til han jeg leier hos nå hvis han ikke klarer å finne en annen overtager innen 3 måneder.

Såååå jeg gikk fra å først være mest positiv, til å så “legge det fra meg”, til å senere innse at jeg faktisk ville fått plass til de tingene jeg eier likevel. Og angående depositum er det jo “bare” å spørre fordi.. Herregud. Men igjen.. “Gøy med asperger”!!

Bedre sent enn aldri, men dog..

Startet gårdagen med å sende en melding på Facebook til ene bestevenninna mi om at jeg hadde bestemt meg for å ikke ta kontakt med utleier, til å faktisk TA KONTAKT med utleier 3-4 timer senere, og deretter hype meg veldig opp, bli veldig glad og optimistisk, for så å falle mer og mer i kjelleren av usikkerhet og pessimisme desto flere timer som gikk og jeg fremdeles ikke hadde fått noe svar.

Til slutt fikk jeg en melding fra utleier om at depositum ligger på månedsleie x2, altså hadde jeg spart meeeeer enn nok på “Flyttekontoen”, men dessverre.. Leiligheten var mest sannsynlig allerede utleid. Dog ikke helt sikkert da, men nå… ca. 12 timer senere er annonsen tatt ned og jeg antar at leiligheten nå har gått til den som tok kontakt før meg.

Så i dag har jeg rett og slett vært litt skuffet og frustrert ene og alene på meg selv. Jeg var tilfeldigvis på Facebook så og si det minuttet annonsen ble lagt ut!! Hadde jeg bare ikke brukt 2-3 dager på å tørre å ta kontakt så hadde livet mitt trolig vært ganske annerledes til det bedre fra og med mai en gang.

Eh, jaja.. Hvis jeg skal dra noe positivt ut av det, for det syns jeg er viktig så langt det lar seg gjøre (og det lar seg stort sett ALLTID gjøre 🙂), så blir det trolig lettere å ta kontakt raskere neste gang en lignende anledning skulle by seg frem. Har hatt så lyst til å finne meg et annet sted i så mange år nå, og dette var første gangen jeg turte å til omsider kontakt. Det er fremskritt det!

Jeg er i det minste stolt over at jeg jeg gjorde det, selv om det denne gangen kom litt for sent. Igjen en ting noen av dere nå sikkert tenker; “men kan det være så vanskelig?” Og ja. For det så mange gjerne tar for gitt og ser på som en største selvfølge kan for mange med en eller annen form for autisme oppleves som det største mareritt.

Stay goregeous! 👽

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Wonder Woman 1984 (2020)

Dette innlegget skal ikke handle om Marvel VS. DC, men la meg likevel få skrive ned noen setninger om hvor komplekse mine følelser ovenfor disse to superhelt-universene er.

Når det kommer til hvem som har produsert de kuleste filmene de siste 15 årene vinner Marvel overlegent. Av nyere DC-filmer kan jeg bare komme på to jeg har likt mer enn helt “meh”: «Birds of Prey» (2020) (selv om den var nokså nær middelmådigheten den og), og «Wonder Woman» (2017).

Skal vi dog fokusere på hvem som har de råeste figurene og skikkelsene: DC!! – “bare” Harley Quinn alene gjør at DC vinner denne kampen i mitt hjerte any second of the year. Ja også syns jeg jo at prinsesse Diana av Themycira aka. Wonder Woman er forbanna rå hun og.

Ja jo, DC har helt klart noen balleknusende kvinneskikkelser der ute. Ok, på tide å gripe tak i den filmanmeldelsen dere klikket dere inn på i utgangspunktet.

Foto tilhører DC Films/ Warner Bros. Pictures

1984 på avveie!

Da jeg så den “første” «Wonder Woman»-filmen befant jeg meg i en aldri så liten ekstase. Dette var den beste filmen jeg har sett fra DC på en årrekke etter den ene skuffelsen etter den andre. Jeg virkelig elsket det den hadde å tilby, og selv om jeg er ekstra svak for filmer med sterke, kvinnelige hovedroller, så tror jeg likevel at hvis Wonder Woman hadde vært en mann, ja så hadde jeg fortsatt digget «Wonder (Wo)man» anno 2017.

Men så kom den litt skumle oppfølgeren «Wonder Woman 1984». Har den klart å overføre suksessen etter den forrige? Er det til og med mulig at dette er en av de toer-filmene som er bedre enn originalen (ref. «Empire Strikes Back», «Harry Potter and the Champer of Secrets», «The Conjuring 2» og «The Dark Knight»)? Ellllller hadde den falt litt i samme grøft som de fleste toere der ute?

Da jeg for en tid tilbake så de første bildene og teaserne for denne filmen tenkte jeg at dette ville være en supernostalgisk film som ville gjøre mye av det samme riktige som Netflixs suksesserie “Stranger Things”. Jeg mener HALLO, filmen foregår i 1984, og den har til og med 1984 i tittelen. Dette bare MÅ være drømmefilmen for alle superhelt-entusiaster som attpå til har en stor bankende boner for 80-tallet? Am I right. Njaaaish… 😅

Filmen har absolutt et og annet vink til den gang da. Credit-teksten i åpningen (og mot slutten forsåvidt) “glitcher” på en sånn måte at det er klin umulig å ikke tenke tilbake til de gode, gamle VHS-kassettene. Og bare i løpet av den første timen har en av de mest sentrale kvinne-karakterene, Barbara Minerva (spilt av Kristen Wiig), skiftet seg gjennom hele kles-katalogen til både Levi, Gucci, Tommy Hilfinger, og gudene vet ikke hva, av det som var å “in” på den tiden. Likevel, det hele føles noe halvhjertet, og det er fult innafor å spørre seg: hvorfor foregår denne filmen egentlig i 1984?..

Foto tilhører DC Films/ Warner Bros. Pictures

En ting som kunne vært gjort annerledes her er musikken. Nå skal jeg utale meg litt forsiktig da det tross alt er Hans Zimmer som er komponisten, men.. Soundtracket føles OG ER stort sett veldig moderne. Den kler rett og slett ikke det nostalgiske inntrykket filmen kvartvis prøver å gi. Det er på ingen måte noe dårlig musikk som er blitt komponert av Zimmer heller denne gangen, tvert imot! Men den føles på ingen måte så retro som den burde vært når filmen tross alt bærer den tittelen som den faktisk den gjør.

Du vet.. Du har forberedt tidenes fastfood-kveld til en rekke B-filmer med den litt harrye bestevennen din. Og så har bestevennen fått det for seg at dere skal drikke den fineste kvalitetsvinen som finnes til denne kvelden. Litt den følelsen.

ALLE SKAL FÅ… men kan dette gå?

Vi har alle vært der, de fleste av oss svaier fremdeles innom tanken minst én gang i uken: “Akk og ved om jeg bare var en helt annen. Om jeg bare var mer som Fredrik. Han har DEN råkule og elegante drømmedama i a Jeanett. En god del flere abonnenter på youtube enn meg. Og for ikke å snakke om den utømmelige energien, og KARISMAEN!”.

Men Fredrik har sitt å stri med han også SELV OM han får mer kjærlighet, oppmerksomhet og respekt i sosiale media enn det jeg gjør, og generelt har oppnådd en rekke ting jeg trolig bare kan drømme om.

Og nettopp disse tingene handler mye av «Wonder Woman 84» om. Tidvis så lykkes filmen med å spille på mine følelser her. Særlig i starten hvor vi blir presentert for en middelaldrende kvinne (Barbara Minerva) som mildt sagt føler seg usynlig, usett og glemt av så og si alle andre enn en og annen venn hun har ute på gata. Men da filmen nærmer seg slutten kjenner jeg at jeg bryr meg mindre og mindre om hva som måtte bli hennes skjebne.

Det er fortsatt noe i uttrykket “jo flere pornostars, jo mer får den faktiske vaskehjelpen å vaske opp etter opptak“. For Barbara er på ingen måte den eneste. Hun får litt ekstra rampelys i starten. Men så blir fokuset på at ALLE ØNSKER SEG NOE ANNET så generelt og upersonlig som man få det at heller ikke her klarer filmen å være den sjelsettende opplevelsen den fort KUNNE blitt.

Mer meh, enn wonder denne gangen.

Foto tilhører DC Films/ Warner Bros. Pictures

Det er synd å si det, men «Wonder Woman 84» klarte altså ikke å tilfredsstille meg på samme vis som «Wonder Woman» fra 2017 gjorde.

Den har mye kult ved seg. Når Wonder Woman først kicker ass så er det tøft å se på. Gal Gadot gjør en eksepsjonelt god jobb i rollen sin først som sist. Musikken til Hans Zimmer er som alltid umenneskelig helt rå. Og filmen har også et og annet “aww”-øyeblikk som fikk meg til å føle litt medmenneskelig igjen, i tillegg til et og annet humoristisk gullkorn.

Alt i alt har denne filmen alle de riktige ingrediensene for en potensiell suksess. Men dessverre så er disse ingrediensene blitt blandet litt rotete og upersonlig sammen denne gangen. Og enkelte av ingrediensene har man dessverre vært litt for sparsommelig med.

Foto tilhører DC Films/ Warner Bros. Pictures

«Wonder Woman 1984» er på ingen måte en dårlig pizza. Men den er laget av noen som ikke helt ser ut til å ha bestemt seg for hva slags pizza man ville servere da man sto på kjøkkenet. Jeg kan greit spise denne pizzaen igjen, men bare for å sette en ekstra understrek under poenget mitt – den forrige pizzaen smakte BEDRE!!

Jeg gir «Wonder Woman 1984» 6 av 10 stjerner!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Narkohandel på Vestlandet?

I dag har jeg igjen lyst til å vise frem bestevenninna mi Lillian!!

I likhet med meg selv har også hun studert mediefag en gang i tiden, og da hun for noen år tilbake gikk på Vågen VGS ble det til at hun sammen med div klassekamerater laget en rekke.. litt merkelige videoer.

Noen av disse har hun lagt ut på sin egen youtube-kanal som jeg har tatt meg friheten til å snoke litt ekstra i nå, i form av det som tro det eller ei er MIN ALLER FØRSTE REACT-VIDEO!! 😲😲

PSST!!: Jeg vil på forhånd advare om litt sensitive tema da tvilsom “narkohandel”, frekt sjokoladetyveri, og plagsomme pekefingre er bare noe av det som står på programmet.

Med andre ord – jeg har fremdeles ikke lyktes i å produsere verdens første youtube-video som ALLE kan like like godt uten å føle seg hysterisk krenket eller dødelig bored.. 😘

Stay goregeous! 😁

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Back to the very early 00s!

2021 er åpenbart det “store” året hvor samtlige apper skal testes inn og testes ut – av det som for noen av dere fremdeles er den o store, og o eneste favorittblogger, per c, d, e.

I helgen lastet jeg blant annet ned TikTok.. MEN det er ikke det jeg tenkte å “tease” dere med nå.. for jeg lastet nemlig også ned den hakket mer kjente rakkeren “Photomyne” – dere vet, den man bruker får å scanne de fotografiene måtte ha liggende i en og annen gammel konvolutt fra FotoKnudsen, for så å ha muligheten til å f.eks få inn farver i originale sort-hvitt bilder osv.

Har dog ingen sort-hvitt bilder liggende, 🤨 men et og annet farve-fotografi, ja jo, det har jo blitt tatt en gang i tiden.

I går bestemte jeg meg for å teste denne mobilappen på samtlige bilder. Og da jeg først satt der tenkte jeg “hvorfor ikke la de søte bloggleserne mine få ta litt glede-vrede i dette også?“. 🥰

Så hver så god alle som en.. HER har dere intet mer enn 18 fotografier hittil aldri publiserte bilder fra ca. år 2000-2003!!

…. såååå. Nå som vi atter en gang har nådd bunnen sammen gjenstår det étt spørsmål.

Keen på flere slike bilder? 😄

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

En film jeg…

En film jeg elsker: Først av alt.. la meg bare få rage ørlitte over det faktum at jeg er “nødt” til å plukke bare ÉN film her… DAMNIT JANET!!!!

Sånn.. ferdig.

«Rocky Horror Picture Show», 1975-utgaven. Den eneste filmen jeg etter fylte 18 har giddet å se hele 10 ganger!!! ELSK-ELSKETTI-ELSK!!

En film jeg hater: Haha, faktisk samme film som i ste, bare IKKE: «The Rocky Horror Picture Show – Lets Do the Time Warp Again» fra 2016.

Såååååå.. jeg har sett en del remakes opp gjennom som jeg ikke har sett helt vitsen med da originalmaterialet er selve definisjonen av TIDLØST. Jeg har sett temmelig kjedelige remakes, jeg har sett helt rævva remakes, jeg har sett.. En god del gode remakes, hvor samtlige også har vært langt bedre enn førsteutgavene. Så jeg hater heller ikke på remakes (eller reboots for den saks skyld) som et konsept i seg selv.

Men Rocky Horror anno 2016………………… NEXT!!! 😡😡😡😡

En film jeg syntes er dårlig: «Episode 50», (2011)

En liten funfuck: jeg fikk faktisk solgt denne på Finn for noen uker siden hvor jeg reklamerte med at dette er den eneste filmen jeg per dags dato har gitt terningkast 1 her på bloggen..

Selv ikke «Mega Piranha» (2010), eller noe av det rælet jeg har skrevet om fra Reinert Kiil har jeg vært SÅ streng med..

En film som er nostalgisk: «Toy Story» (1995).

“Du har en venn i meeeeeeg… du har en veeeenn i meg”!!

Et av de første “spillene” jeg spilte var faktisk «Disney’s Toy Story Animated Storybook». Pløyde gjennom denne storyboken igjen, og om og om igjen, fleeere ganger FØR jeg omsider fikk sett filmen.

Ikke så lenge siden jeg så den sist, og den holder seg fremdeles godt, for å si det sånn – mot evigheten og forbiiiiiii!!!

En Disney favoritt fra barndommen: «Dumbo» (1941).

En koselig, og til tider vond og vemodig film om det å bli utstøtt fra så og si ALLE rundt seg #denfølelsen, #detvarengang #closetomaddafakkinhome.

En fordømt modig film som nokså tidlig tok et tydelig opprør mot både mobbing og trakassering, men også hvordan samtlige sirkus behandler dyr. FANTASTISK FIN FILM!!

En film jeg ser når jeg trenger komfort og/eller savner vennskap: «Drømmen om Kaptein Sabeltanns rike» (1996).

Da jeg var liten så jeg veldig opp til Ruben den røde, og mye av dette har å gjøre med den nydelige rolleprestasjonen Svein Haagensen gjorde i både forestillingene i Kristiansand Dyrepark, men også denne spillefilmen som var siste gang vi fikk sett Svein som Ruben, og Terje (Formoe) som Sabeltann, på skjerm.

Sveins tolkning av Ruben er etter min mening helt uslåelig. Svein VAR Ruben da han tok på seg denne rollen og tilførte en masse troverdig menneskelighet og sjel, som jeg IKKE syns hans arvtagere har greid like godt siden, uten å fremstå som noe kunstig og parodisk.

Screenshoot fra filmen «Drømmen om Kaptein Sabeltanns rike» (1996).

For meg var Svein Haagensen/Ruben så godt som en bestevenn den gang da, og denne følelsen satt jeg fremdeles med da jeg så opp igjen denne kultklassikeren tidligere i vår.

Veldig trist at Svein gikk bort såpass tidlig. Norge mistet en virkelig stor stjerne den 26. september 2001 🖤

En film jeg ser når jeg er glad: «Olsenbanden og Dynamitt-Harry på sporet» (1977).

Vet ikke om dette er min favoritt av de 14 filmene som ble laget av “voksenversjonen”, men det er noe med denne her som har begynt å appellere mer og mer til meg de senere årene.

Og så var det også denne filmen jeg så på natta før den siste Oslo-turen min i 2019, da jeg nærmest døgnet på sofaen for at jeg ikke skulle forsove meg til toget mitt kl. 10.05. Kjipt når reise-planene sporer av pga døgnrytmen ikke er helt i rute, mener jeg.

En film som får meg i romantisk humør: «Fucking Åmål» (1998).

En kjempeviktig film som jeg håper å få sett igjen om ikke alt for lenge sånn at jeg en dag kan gi den den anmeldelsen den virkelig fortjener, selv så mange år etter. Forresten.. Flere som brått fikk lyst på et glass Oboy her nå??

En film som er ikonisk: «Star Wars – A new hope» (1977)!!

En film det til tider nokså kalkulerende og utspekulerte Disney-konsernet heldigvis IKKE har greid å tappe kraften ut av i nyere tid. 🤪

Altså. Jeg er ingen Disney-hater. Mye av det Disney har produsert liker jeg veldig godt en dag i dag, av både gammelt og nytt. Men bortsett fra «The Mandalorian», og «Rogue One», ja så syns jeg Disney så langt har kjørt på i overkant safe og kynisk med det som har blitt laget av Star Wars-stuff, etter at de “grabbet til seg” rettighetene fra George Lucas.

En feel-good film: Okei, så jeg VEEEET at det er en del mer seriøse og “deprimerende” øyeblikk i «Bridget Jones′s Diary» (2001) også.

Som da hun trøstespiser og det er ikke måte på… Butt still. For meg er dette en av de mer “trivelige” og koselige filmene jeg kan se, uten at det blir “FOR kossy”.

En film som får meg til å føle meg bad ass: «Freddy VS. Jason» (2003).

Tror det er best at jeg lar være å skrape noe særlig dypere inn på hvoooorfoooor akkurat i dette tilfellet. Tch-tch-tch-ah-ah-ah!!

En film som gjorde inntrykk i barndommen: «Jakten på nyresteinen» (1996) – hvorfor kan dere dykke videre inn på heeer! 💗

En skrekkfilm jeg digger: «Saw» (2004).

For øvrig den film-franchisen i verden jeg har desidert mest effekter fra etter «Star Wars». Har min helt egne Saw-kortstokk, ei klokke på veggen i gangen, to t-skjorter, en kjempesøt Billy-figur på kjøkkenbenken… Osv, etc.

En film jeg anbefaler: Pixars «Soul» (2020).

En modig film som tar opp viktige og såre tema som døden, psykisk helse, samt viljen til å leve på en fantastisk smart og familievennlig måte. En minst like viktig film for de som vet å virkelig pris-sette livet og som har lite problemer med å stå opp om morgenen, som de som sitter på den helt andre siden av bordet. Om omvendt.

Ja, for å si det som det sant er: en sjelsettende opplevelse som dere alle burde unne dere, om dere ikke har gjort det alt. Og har dere alt sett den 1 eller syv ganger – se den igjen da vel!! 😊

(Spørsmålene til dette innlegget har jeg fått “låne” fra rla.blogg.no)

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Hun fikk meg til å gråte!

Da jeg flyttet inn i sokk(el)en min høsten 2012 kjøpte jeg samtidig et lite bord fra søskenbarnet mitt som jeg da nettopp hadde tatt over hjemmet til. 😁

For det meste har dette bordet fått stå temmelig stille.. Jeg har fra tid til annen dunket innom tanken om at jeg EN dag skal stikke bort på Byggmix og skaffe noe maling, slik at jeg får tilført en hakke mer personlig (og feminin) touch – men frem til denne helgen har det bare blitt med tanken.

Før jeg begynte å male:

… og ETTERPÅ:

Ser jeg har glemt å fikse de få centimeterne som malerkosten IKKE hadde berørt da jeg redigerte dette siste bildet. For ordens skyld: den lille umalte flekken til høyre er blitt malt over etter at dette bildet ble tatt – kors på halsen og ti patroner i sideflesket! <3

Syns helt ærlig det ikke ble så aller verst. Ikke i hele tatt.

Eneste jeg lurer litt på er om jeg hadde tilfredsstilt meg selv enda litt mer om jeg ikke hadde gått for en så lys kontur. Men det får jeg heller ta etter at det har gått 9 nye år, eventuelt!

Vil forresten legge til at vloggen over ikke bare er jeg som maler. Det blir også skravlet temmelig løst og fast om diverse ting som har foregått oppi hodet mitt den siste tiden, men også litt i den virkelige verden. SOM f.eks da en av mine “venninner” fikk meg til å gråte nå i helgen.. 😢

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Kristin Bortolotti: Gutten i tempelet

Jeg har lenge ikke akkurat vært en av de man helst ser for seg vinke med et flagg hvor det står “jeg <3 religion” på…

Så da jeg ble gjort oppmerksom på at Kristin Bortolotti sin bok nr. 2 dreier seg rundt den kjente, men ikke akkurat bare kjære historien til Jesus – ja, så merket jeg at det var en del av meg som ble litt skeptisk, til tross for at jeg virkelig likte-likte hennes første bok som jeg endte med å gi 8 av 10 stjerner.

Men nok en atter-gang: Skepsisen jeg hadde følt litt på ble raskt og elegant dyttet til side da jeg begynte å bla meg fra side til side. For mens mye av det jeg har vært borti av bibel-skriverier en gang i tiden f.eks på blogg.no har handlet om hvordan enkelte mener at andre mennesker bør være og ikke være, og da særlig i forhold til hvor vidt det er greit å være homofil, eller ikke, og da i de fleste tilfeller endt opp med IKKE GREIT – ja så tar «Gutten i tempelet» frem et helt annet lys – selv om dette heller ikke akkurat er ren koselesing fra skapelse til “slutt”.

I denne boken stifter vi et lite bekjentskap til en gutt som ikke er som alle andre. Denne gutten har en litt annen forståelse av ting. Og han er attpåtil utstyrt med evner og ferdigheter som ikke det vanlige “trollet i gata” besitter.

Enten man er 5, 16, snart 30, eller 80 for den saks skyld, ja så får man trolig tidlig en følelse av hva som er i ferd med å skje rundt denne gutten. De dømmesyke blir stadig mer og mer besatt på at de MÅ klare å finne feil ved han, slik at han kan dømmes, og ydmykes. Dessverre et samfunnsproblem som er minst like aktuelt nå som det var for 2000 år siden.

Denne tematikken tar forfatteren tak i på mesterlig måte. Akkurat som «Den magiske pappesken» er også denne boken veldig godt skrevet, for å ikke si smart. Det kan være at det jeg skal gå litt inn på nå ikke er tilfellet, og at det er min egen overanalysering som slått seg på igjen; men jeg TROR at i tillegg til å være en slags forkortet barnebok-utgave av en bibelhistorie vi alle kjenner til, ja så er det også et og annet pek til nåtidens virkelighet, uten at dette på noen måte føles unaturlig “presset inn”. Blant annet så nevnes en tenåringsjente som vil redde planeten i en liten setning. Og det tviler jeg av flere grunner på at er en tilfeldighet hvis man vet litt om hvordan Kristins første bok ble til, og man samtidig skjønner hvem denne jenta trolig er en referanse til.

I tillegg til en veldig fin og smart skrevet historie så blir man også denne gang skjemt litt bort med tegninger så vakre og levende at man blir sittende og stirre på de, og veeeeente på at en eller annen fugl av gjørme, eller noe annet magisk skal fly ut av boken, sette seg på skulderen din, og plystre.

Alt i alt en kjempeflott bok med pulserende vakre bilder, og en flott, samt tankevekkende historie som passer vel så godt for barna som for “de voksne”. Dog tror jeg kanskje jeg ville vært litt forsiktig med å lese denne boken for de minste barna rett før lyset på soverommet skal slukkes.

For hvordan man husker avslutningen føler jeg kan variere litt fra person til person. I mine øyne slutter historien vakkert, men trist. Men jeg kan se for meg at noen kan henge seg mer opp i den triste og vonde delen, kanskje glemme det lyse litt, og så la det triste få fritt omløp til å fabrikkere et og annet mareritt den kommende natten.

Likevel. Selv om dette ikke er en bok som slutter “også levde alle sammen lykkelige og i fred og harmoni med hverandre til…”, ja så er det en grunn til at den slutter som den gjør. Og jeg tror at dette er en bok som på lik linje med Harry Potter, Ringenes Herre, og mange andre fine bøker som har gjort sterke inntrykk, at også «Gutten i tempelet» vil bidra til å gjøre at de barna som leser den vil tenke seg om en gang ekstra, eller fem før de retter den lange, mørke dømme-fingeren mot andre som ikke helt er som dem selv.

Jeg gir “Gutten i tempelet” 8 av 10 stjerner!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos