9 TEKNOSTALGISKE OMGS!!

Sååå kjære forfølgere, interessenter, medindivider, venner, beundrere og generelt bare fucked up stalkere, hvordan har nå dagen min vært i dag?? Jo takk – helt grei i grunn og bunn.

Det hele startet med litt frustrasjon, som så ble oppgradert til litt rent hat og sinne, som så ble nedgradert til mild frustrasjon igjen etter at det var gått en stund. Har den siste uken nemlig bestemt meg for å gi det gamle PS3-spillet (Vin Diesel) Wheelman en sjanse, ca. 10 år etter at jeg gikk hen og kjøpte det et eller random sted i bygda. Et spill som absolutt har sine (posi-hive) sider. Men noen oppdrag er altså noen sidespor røffere enn jeg tydeligvis takler.. Ja, også tror dere ikke at når jeg endelig har klart å komme meg til det jeg ihvertfall TROR er finalen på det hele så blir jeg møtt med tidenes mest irriterende cock blocker av en glitch fra en heeeelt annen verden?

Akk nei.. Ah ja, også ble jeg forresten overtalt av windows til å oppdatere pcen min igjen i kveld. Hadde jeg derimot visst hvor lang tid dette ville ta så hadde jeg nok satt det hele litt på vent, ihvertfall til jeg var ferdig med å redigere, rendre og legge ut min aller siste video som.. Faktisk er ute NÅ!!

Og den er godt mulig veldig litt sånn apropos disse tekniske oppdateringene og oppgraderingene verden stadig “må” stå over for.

Håper du kinda likte video!! ^^

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos

Oslo eller Bergen? PT. 2

For to uker (+ en dag) siden tenkte jeg sånn passelig høyt på hvilket sted som burde bli mitt neste reisemål. Bergen? Eller Oslo? Siden dette innlegget ble publisert har det skjedd noe positivt i livet mitt igjen – jeg har nok en gang fått påfyll på konto. Og enn så lenge har jeg greid ganske greit å ikke sløse noe særlig, hvilket som igjen betyr at jeg i teorien har økonomiske muligheter til å bare pakke kofferten og dra et eller annet sted i landet nesten nå når som helst.

Hvis jeg vil så er det absolutt mulig for meg å bare dra allerede i morgen. Kanskje ikke det beste valget jeg kan ta sånn med tanke på at togbilletter og hotellopphold gjerne blir litt billigere om man har klart å bestille ihvertfall noen dager i forveien? Men så fremt jeg ikke plutselig får det for meg at jeg skal bo på et av de dyrere hotellene, hvor enn jeg måtte dra, ja så KAN jeg helt fint pakke og dra nesten hvor som helst, når som helst her og nå.

Og jeg kan avsløre såpass som at jeg nå har bestemt meg hvor hvor. Eneste som gjenstår nå er bare.. Når? Og per dags dato så står det mellom tre alternativer, og alle disse alternativene har til felles at de alle befinner seg i det jeg vil kalle for nokså snart. Jeg må bare få kartlagt litt bedre hvor når de forskjellige folka jeg kan tenke meg å treffe der har best tid og sånn. Samt prøve å finne noen som veldig gjerne kan følge meg til riktig plattform når jeg skal dra hjemover igjen. Og akkurat det burde ikke være så vanskelig, forhåpentligvis.

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos

Euphoria (2019)

Bildet tilhører: Home Box Office (HBO)

Tidens tann er for mange en av de mest råtne tennene som noen gang har eksistert. For i løpet av dens eksistanse rekker den å forderve absolutt alt som den er en aldri så liten del av. For min del har den blant annet klart å sørge for at jeg ikke lengre er i nærheten av å ha det samme engasjementet for tv-serier som det jeg en gang hadde. Før kunne jeg lett binge to til fire eller TI episoder av en og annen serie i løpet av et snaut døgn. Nå derimot er det nærmest et mirakel om jeg i hele tatt har sett tre-fire episoder av noe som helst i løpet av en uke. Men det har jeg derimot klart denne uken, og vel så det. For på mandag begynte jeg på første episode av HBOs kritikerroste ungdomserie Euphoria. Og i går (altså onsdag), så hadde jeg faktisk sett alle 50-60 minutters episodene som sesong 1 har å tilby.

Hadde derimot Euphoria vært en mer fiksjonstroe “tulleserie” så hadde ikke dette vært en like stor “sjokk-nyhet”. For stort sett når jeg skal se på noe velger jeg helst noe som ikke minner for mye om den virkelige verden jeg (av og til) lever i. Og skal det først ha noe rot i virkeligheten, ja så foretrekker jeg at det er av den mer lystige og køddete sorten, stort sett. Og er det det, ja så kan det være at jeg gjør noen unntak utenfor “den nye” serie-normen min, av og til. Og for de av dere som har fulgt litt med i timen så er det blitt en ganske kjent sak at Euphoria ripper opp i temmelig myyyee dritt som dessverre veldig mange unge (og voksne) må lide seg gjennom hver jævla dag. Med andre ord den rake motsetningen av hva jeg stort sett ser etter i en god serie til vanlig.

Bildet tilhører: Home Box Office (HBO)

Og det stopper ikke der.. For nå er det ikke helt sånn at Euphoria er den aller første, litt tunge og virkelighetsnære serien jeg helt oppriktig har endt opp med å like nokså høyt. Jeg likte jo de to første sesongene av Skam ganske greit også, for å ikke snakke om bygde-utgaven Lovleg. Men det disse to seriene har til felles som derimot skiller seg litt ut fra Euphoria er at Euphoria skulle for meg vise seg å bli kjærlighet fra aller første titt. Jeg trengte ikke å ta tiden til hjelp ved å la den vokse på meg – jeg var simpelthen frelst nærmest før jeg hadde rukket å sette den på, og DET er en bragd man ikke skal skimse av!!

Serien åpnes opp med at vi blir presentert for den unge rebellen, rusmisbrukeren, filosofen, outsideren, selvtorturisten og propagonisten Rue Bennett (spilt av Zendaya) som allerede fra fødselen av ikke akkurat hadde de aller beste fremtidsutsiktene. Hun ble nemlig født bare tre dager etter at tvillingtårnene i USA ble felt den 11. september 2001, og helt siden hun som en rykende fersk baby fikk sett disse forferdelige tv-bildene, ja så har hun mildt sagt altså ikke vært så lett å hanskes med. (Nå kan det forsåvidt sikkert diskuteres og debatteres temmelig heftig hvorvidt det er realistisk eller ikke at en liten baby blir “ødelagt” av noe den først og fremst får se gjennom tv-nyhetene, men DEN diskusjonen får dere eventuelt ta med noen andre enn meg da jeg verken har noe særlig til barne-ekspertise eller psykolog-utdanning)

Bildet tilhører: Home Box Office (HBO)

Og nå kan jeg se for meg at det er noen der ute som enda ikke har fått sett serien selv, og som tenker at: “å herlig, enda en slitsom, selv-medlidende emokid. Flott!!.. Som om ikke Hannah Baker (fra 13 Reasons Why) var ille nok, liksom..”. Og til de som måtte tenke det – ta dere en chille-pille!! For for det første så blir det å sammenligne Rue Bennett med Hannah Baker litt som å sammenligne Linn Skåber med den norske youtuberen Tappelino bare fordi de begge både sier og gjør litt drøye ting nå og da. Og for det andre.. Ja, så blir det å sammenligne Hannah med Rue VELDIG som å sammenligne Linn Skåber med Tappelino.

For greit. Rue Bennetts historie er så langt unna det man kan kalle for en solskinnshistorie som man kan komme. Men i motsetning til unge 13RW-Baker så har Rue både sjarm, karisma, selvironi og humor i bøtter og spann. (Ja.. Det samme vil jeg forsåvidt også si om noen skulle føle seg fristet til å spørre meg om å generelt sammenligne disse to noe kontroversielle seriene.) Og hvis ikke Zendaya allerede har fått, eller om hun ikke blir tildelt en rekke priser i nærmeste fremtid for sin helt OVERLEGNE rolletolkning, ja så er det faktisk noe alvorlig galt ikke “bare” i verden generelt, men også blant de som driver å slenger priser, pokaler og tornekratt etter det som både kan krype og jokke i denne såkalte underholdningsbransjen.

Bildet tilhører: Home Box Office (HBO)

Men nå er det forsåvidt ikke “bare” Zendaya som har gjort seg fortjent til en virtuell håndjager, for jeg ønsker også å nevne Hunter Schafer som spiller Rues “bestevenninne” Jules Vaughn, Angus Cloud som spiller den “moralske” narkodealeren Fezco, Eric Dane og Jacob Elordi som for å si det litt forsiktig spiller far og sønn fra den noe kjipere delen av helvete, og sist, men ikke minst Barbie Ferreira som spiller den overvektige Kat Hermandez som på et tidspunkt finner ut av at hun kan tjene ganske fett på å opprette en Pornhub-konto for menn som har en greie for unge jenter med et ekstra lag på kroppen. Og for de av dere som nå har HAR sett Euphoria og måtte føle på en trang for å minne meg om at det også er flere som høyst fortjent burde vært nevnt; jeg er helt, helt enig. Det er så absolutt flere enn de jeg nevnte nå som også fortjener heder og ære herfra og til Venus, men de jeg valgte å plukke frem nå er altså de jeg har som mine personlige “hits 4 kids”, hvis det er innafor å si.

Ja, også er jeg simpelthen bare nødt til å gi litt ros til disse geniene som har skrevet, regissert, produsert og filmet denne mildt sagt ganske så fucked up krydra high school-kaka. For det å være i stand til å skape en serie OG FENOMEN som jeg tror at både en hel del Skam, Deadpool og Stephen King-fans kan knytte til sitt hjerte og sette såpass stor pris på (vel og merke av litt forskjellige årsaker), ja det er ikke bare svært modig, litt dumdristig samt et helfrekt genitrekk i samme slengen, det viser seg nemlig å være rimelig velfungerende også. Ps!: for de av dere som nå måtte lure på hvordan jeg i all verden kan tillate meg å trekke inn både Deadpool og Stephen King her nå – bare sett dere ned, og se den selv.

Bildet tilhører: Home Box Office (HBO)

Jeg er altså, som dere skjønner over meg av begeistring. Jeg hadde IKKE trodd at jeg var i stand til å like en såpass mørk, realistisk og tidvis opprivende high school-serie SÅ hardt, men det skulle altså vise seg å være tilfelle. Jeg anbefaler Euphoria til absolutt ALLE.. som måtte ha kropp og psyke for det. Er du for tiden litt skjør – eller sliter du for tiden med å komme deg ut av en ganske tøff og vond periode av livet, ja så kan det kanskje være greit å legge den litt på vent.. Men til alle dere andre som måtte være 15 år gamle eller mer.. Bare ta og kryss ut denne bloggen nå, og fuckings SE Euphoria!!

Åh, forresten.. – hvis noen har lest litt i media de siste dagene og måtte lure på hvor mye manne-pikk man får se i løpet av serien (spesielt de 3-4 første episodene) så er fasiten pinlig enkel… Akkurat NOK til at jeg nesten følte for å poste en liten #me2 på Facebook mens kukuleringen foregikk på sitt aller verste. Men heldigvis ble det aldri SÅ ille at jeg faktisk gikk hen og GJORDE DET.

😅

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos

I mørket er alle tanker grå

Bildet er tatt fra: pixabay.com

Jeg er ute og går i høstmørket, det er kaldt, men jeg fryser ikke. Hjernen er nemlig for opptatt til å ta i mot slike signaler fra kroppen akkurat nå. Veien jeg går langs er en vei jeg kjenner meget godt, ja litt for godt egentlig. Her kunne jeg ikke gått meg vill om så noen puttet bind foran øynene mine og tvang meg til å spinne rundt og rundt til jeg ble helt susete i magen. Og det gir meg igrunn en ganske god følelse. Trygghet. Jeg tar meg selv i å føle litt ekstra på dette ordet og jeg merker med ett at jeg ikke lengre er helt sikker på hvor godt jeg egentlig setter pris på det, sånn egentlig. Ja, også var det et ord til som snek seg innpå meg nå. Forutsigbarhet. Og så, enda en gang – trygghet.

Jeg legger merke til at det begynner å vrenge seg i hele sjela, og jeg føler en stigende trang etter å kaste opp. Men jeg får det bare ikke til. Jeg begynner i stede å løpe, først i et litt roligere temp, så bittelitt fortere, og så enda fortere. For hver tredje kilometer jeg passerer setter jeg opp tempoet enda et hakk. Og etter fire minutter løper jeg så fort at jeg ikke lengre er i stand til å se hvor jeg egentlig er. Har jeg havnet i Sverige nå? Jeg aner ikke, og helt ærlig så bryr det meg ikke så veldig heller. Jeg bare fortsetter, og fortsetter, helt til jeg plutselig ikke gidder mer, stopper opp, og tar meg selv i å stå og stirre ned på bakkene. Føttene mine derimot, borte som solen.

Nå ja, det er forsåvidt ikke så viktig. For hvem trenger egentlig føtter når alt kommer til stykket? Jeg blir stående et eller annet sted i verden mens jeg rolig lar pusten få sige tilbake. Det er lenge siden pulsen slo SÅ hardt og så fort nå. Igrunn en ganske deilig følelse, tror jeg. Jeg vet ikke helt, men jo. Jeg tror det.

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos

JEG er ukas Youtuber!

Hallo og god kveld kjære by(gde)-folk, samt alle dere som måtte bo langt inni en skog, på havet, eller noe sånn der midt i midten.

Jeg har ikke så skrekkelig mye å meddele siden siste sist, så derfor skal jeg nok en gang gjøre et tappert forsøk på å holde meg kort – jeg har blitt kåret som årets Youtuber!

Og jeg skal ikke lyve. Det at det fremdeles finnes noen der ute som tør å anbefale mitt såkalte “arbeidet” til andre da jeg ikke akkurat har det reneste bordet i Youtube-Norge, ja det setter jeg faktisk litt pris på.

Hmm, ja, og apropos det å ikke lyve. Noen av dere vil nå sikkert ha et håndfast bevis på at jeg ikke bare sitter her og finner på igjen, sååååå:

Så tusen takk til min kjære med-trønder HansiBOY som altså har tatt seg bryet å lage en faktisk ganske kul video på meg og mine fin-underlige særheter 😎

Aylar “Den Onde” out!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos

Tre undervurderte filmer ALLE bør se!

Bildet er tatt fra: pixabay.com

Hvem elsker vel ikke en god film? For et tåpelig spørsmål, alle gjør jo det. Spørsmålet er bare – hva ER en god film? Og svaret på det igjen.. Er meget individuelt. For noen er en god film først og fremst noe hvor ALT er så teknisk overlegent proft gjort at selv Egon Olsen hadde rullet av seg bowlerhatten. Og for noen er en god film først og fremst en saklig, og gjerne en litt tung dokumentar. Ja også har vi de som er litt mer som meg selv, som mener at en god film først og fremst er noe som underholder, litt uavhengig av hvor BRA den egentlig måtte være sånn ellers.

(Men når det er sagt syns jeg helt oppriktig av hele mitt iskalde hjerte at de tre filmene jeg skal anbefale dere i dag er helt super både når det kommer til manus, musikk, skuespill, story og… Ja, hele morskaka, rett og slett)

Så med andre ord så kommer listen jeg nå har tenkt å gi dere IKKE til å tilfredsstille alle 100%. Men likevel så mener jeg helt fuckings alvorlig at de tre filmene vi nå skal gi bittelitt oppmerksomhet er tre meget undervurderte filmer, og som hadde fortjent en SÅ mye større fanskare en dag i dag!

Jakten på nyresteinen (1996)
Åhh, jeg har så mye frustrasjon knyttet til denne her. IKKE til filmen i seg selv da dette er en film som er intet mer enn et perfekt mesterverk på nærmest alle plan. Men ja, for å det første så er jo altså dette en film som (totalt ufortjent) har gått i glemmeboka hos folk flest nå. Og for det andre var det IKKE “Full pakke”-reklamen (til Grandiosa) som ble Jenny Skavlan sitt gjennombrudd slik som enkelte stadig liker å hevde i dag, men JAKTEN PÅ NYRESTEINEN hvor hun som bare 10 år spilte en av hovedrollene. Først seks år senere var hun med i den denne ene grandis-reklamen, men da hadde hun jo allerede gjort en del film og tv-stuffs – så det så! xD

Men oki. Nok om Jenny Skavlan og “pizza” Grandiosa. Hva handler så denne filmen om, og HVA er det som gjør den så eventyrlig bra? Vel, for det første har den en historie som er like god som den er både enkel og genial genial! Vi møter 8-åringen Simen (spilt av Torbjørn T. Jensen) som bor hjemme hos sin bestefar (spilt av Terje Strømdahl). For mange år tilbake døde Simens bestemor og siden da har bestefar aldri helt vært seg selv. Han har vært mye trist og deprimert, og med årene har helsa hans stadig blitt verre og verre. Mye hosting og harking om nettene, og ja, ting er i hele tatt ganske utrivelig.

Og som den gode gutten Simen er så vil han så veldig gjerne hjelpe sin syke bestefar. Men hva kan vel en liten gutt på 8 år egentlig gjøre? Vel, nå har det seg en gang slik at Simens bestevenn tilfeldigvis er en amerikansk teddybjørn (spilt av Toralv Maurstad) som både kan tenke og snakke selv, og som på magisk vis greier å hjelpe Simen med å bli så bitteliten at han til slutt er i stand til å gå inn i bestefars munn, for så å ta en reise gjennom bestefars kropp – med et håp om å kunne finne det som gjør at bestefar ligger og hoster og lider sånn om nettene. Og hvem vet, kanskje finner han løsningen på bestefars mangeårige hjertesorg også?

Og for de av dere som nå måtte være redd for mange kjipe og for lengst utdaterte dataeffekter som bare vil ta dere ut av hele filmopplevelsen – slapp av!! Det er få noen scener som har noen effekter som er gjort på data, men sånn 85% av det vi får se er ting som faktisk befant seg i studio da ting ble filmet. Og FOR ET arbeid som er lagt ned med å gjøre disse omgivelsene og effektene så troverdige (og tidvis litt ekle) som overhode mulig!! Jeg vil faktisk dra det så langt som å si at arbeidet som er gjort med de praktiske effektene her er MINST like imponerende som det som ble gjort i de første utkastene av de tre første Star Wars-filmene fra 1977-84. Og faktisk så er Jakten på nyresteinen på mange måter “Norges svar på” Star Wars. For i tillegg til en herlig historie alle kan sette seg inn i og forstå, et dusin av herlige og PRAKTISKE effekter, ja så byr denne filmen også på en FANTASTISK orkestermusikk – et soundtrack som meget mulig er det beste en norsk film har fått servert NOENSINNE!!

Vi skal straks gå videre over på neste film, men først vil jeg bare nevne noen kjentfolk som også er med i denne filmen i tillegg til de jeg nå allerede har nevnt. HARALD EIA hadde nemlig en liten rolle i denne filmen som han ene som skal bestemme over bestefars (aka. gamle ørn) tårer. En annen kjent, norsk komiker som også var med på laget er HELÉN VIKSTVEDT som sammen med HERBORG KRÅKEVIK spilte to kjærlighetsvakter som voktet for bestefars hjerte. Og sist, men ikke minst så MÅ det bare også nevnes at The Monroes-vokalist LAGE FOSHEIM hadde en liten rolle som “Galle junior”.

PS: Det må forresten sies at dette er en film som lett vil få noen og enhver til å ty litt til vannkrana, så er du blant de mer følsomme der ute kan det være lurt å ha et aldri så lite lommetørkle klart på forhånd – just sayin 😉

It Follows (2014)
Ja, så tenkte jeg vi skulle bevege oss litt over til en hakke nyere film, nemlig kultfilmen “It Follows” fra 2014. Og tja. Her kan det være greit å legge til at også aldersgrensen har hoppet opp noen hakk. For mens “Jakten på nyresteinen” er en film som de fleste barn ned til 7-8 år helt fint kan se (med noen voksne), så er It Follows en film som med god grunn har fått 15 års-grense i Norge.

Nesten helt siden skrekkfilm-tidenes morgen har seksuell status vært en greie. Er du jomfru? Ja, da har du STORE fordeler hvis du og dine venner mot all formodning skulle bli kjeppjaktet og forsøkt slaktet ned en etter en. Men har du hatt sex, og det svært nylig.. Chi-chi-chi-ah-ah-ah!!..

Tja, hva skal jeg egentlig “si” nå uten å si FOR MYE.. Hm. Den seksuelle statusen til folk har absolutt noe å si også her, for å si det sånn. Bare at.. Denne gangen er ikke den seksuelle statusen først og fremst en “artig” side-greie som helst de mer ihugga fanatikerne der ute vil tenke mest på. Niks, i It Follows er den seksuelle statusen til folk nemlig blitt gjort til en ganske vesentlig del av selve PLOTTET. Taaaa den ring og laaaaa den vaaaandre, fra den eneeee til den aaaaandre, ringen er skjult det seer jeg seeeeelv.

Åja, det må også nevnes.. For enda en ting som er i likhet med en drøss andre “slike filmer” er at også her blir en flokk med “kids” jaktet på av noe(n) som er ute etter å drepe de. Bare at denne gangen kan døden være absolutt hvem som helst. Kort fortalt.. Her bytter døden form stadig støtt og kan lett gå fra å se ut som han ene vaktmesteren i skolegården som ingen helt vet navnet på i det ene øyeblikket, til å se ut som hun rålekre jenta over veien i det neste. Og for å si det sånn.. Det faktum at døden kan være hvem som helst til en hver tid.. Gjorde at jeg ble PØKKINGS paranoid da jeg så filmen første gangen. Jeg satt stadig ogfulgte med på de forskjellige statistene i bakgrunnen mens jeg forsøkte å gjette meg frem til hvem eller hva døden kunne være for noe nettopp nå. Og denne mentaliteten klarte jeg ikke å legge fra meg så fort rulleteksten hadde begynt å rulle. Og siden dette var en film jeg så først på kino, ja så… Jeg har ALDRI gått så fort hjem igjen noen sinne. For. Å. Si. Det. Sånn.

“Okei, men hvordan er så disse kidsa da?”. Vet du, for en gangs skyld snakker vi her om en skrekkfilm hvor det faktisk er litt vanskelig å hate alt for hardt på de som er med. Klart, noen irritable sider eksisterer jo. Og det er særlig EN som nok vil få en og annen til å tenke “okei, han der fortjener ihvertfall et spark rett i snabelfanten!!.”. Men i motsetning til SÅ mange andre filmer i denne gaten er IKKE It Follows en film full av “kids” man bare ønsker å se lide så fort som muligheten byr seg. For ungdommene vi blir introdusert for her føles helt særr som ekte og GODE MENNESKER av kjøtt og blod. Folk man simpelthen bryr seg om, og som (man med mindre man selv er en psykopat) IKKE vil skal dø. ÅH! – er det forresten noen som husker at jeg anbefalte Netflix-serien “Atypical” for en tid tilbake som handlet om autisten Sam, samt hans familie og nærmeste vennekrets? “SAM” (dvs. Keir Gilchrist) ER MED I IT FOLLOWS! Og jaa – jeg vet ikke om dette er tilfelle, men jeg blir altså ikke overrasket om det skulle vise seg at Keir Gilchrist faktisk ble “typecastet” som Sam i Aypical på bakgrunn av rollefiguren han gjorde i It Follows i 2014, for å si det.. Sånn.

“Meneh.. Hmm, neei. Jo altså, det høres jo ut som en interessant film, men jeg er ikke så glad i blod og sånn. Og dessuten så HATER jeg jumpscares!” Vet du, akkurat når det kommer til biten om å hate jumpscares: me2. Altså, jeg er helt enig! Jumpscares er en alt for billig og lettvint måte å “skremme folk på”, så DERFOR kjære leser(e) kan jeg herved berolige på at i It Follows finnes det nesten ikke en eneste jumpscare. Og den ene(ste) jeg greier å komme på nå føler jeg lett kan forsvares. Så med andre ord: Ingen unødvendige jumpscares i It Follows. Og angående det som har med blod og innvoller å gjøre så er dette faktisk en nokså blodfattig film. Det drypper litt i en scene helt på starten, men bortsett fra det. Svært, svært lite.

Og før vi nå går over til den siste filmen på programmet så vil jeg bare få lagt til at It Follows har et av de beste soundtrackene jeg har hørt i en nyere skrekkfilm på mange, MANGE år. Har du f.eks en greie for musikken fra gamle John Carpenter-filmer, ja så er du simpelthen dømt til å falle forelsket over ende når du ser og hører It Follows. Er du generelt veldig glad i filmer basert på verk av legender som Carpenter, Steven Spielberg og Stephen King? Ja så er sannsynligheten for at du vil ELSKE denne filmen både svært og meget høy.

Dumbo (1941)
Bare for å ha det helt klart.. Jeg ELSKET Dumbo som liten. Det har helt siden første stund alltid vært en av mine absolutte Disney-klassikere, og er mulig også den MODIGSTE filmen Disney noen sinne har laget.

Historien til Dumbo er sirkus like enkel som den er sår. Dumbo har noen ører som er litt for store og blir fra dag 1 mobbet og trakassert ganske grovt for nettopp det. For hvem kan vel egentlig elske slik en juppling med SÅ store ører? Vel, heldigvis har i hvertfall Dumbo moren sin, en stund. Ja.. For det er vel neppe en særlig stor spoiler at dette ikke akkurat varer altfor lenge. For er det EN ting man nærmest kan ta som en kjempestor selvfølge i særlig de eldste Disney-klassikerne, ja så er det at barna vi blir glade i skal IKKE få beholde sine foreldre spesielt lenge. Og her er heller ikke Dumbo akkurat blitt gjort til noe unntak. *snufs*.. Men HELDIGVIS eksisterer det også i dette universet andre sjeler med et hjerte for de som mildt sagt har snublet litt utenfor den store folkevogna. For etter en liten stund så møter vår kjære elefant på den lille musa Timmy (norsk stemme Øyvind Blunck), og disse to vil etter hvert utvikle et vennskap som mildt sagt er av det mer magiske.

Og for å si det på denne måten. Hadde det ikke vært for Timmy, ja ville nok Dumbo blitt en film som hadde vært i det absolutt mørkeste laget. For dette er uten tvil en av de mørkeste, tristeste og mest vemodige barnefilmene jeg kan komme på for øyeblikket. Åja.. *kremt*.. og i likhet med de to førstnevnte filmene så byr også denne her på en og annen syretripp som jeg vet har klart å skremme bleieskiten av flere små mus i løpet av de siste 78 årene.. For på et tidspunkt så bestemmer Timmy og Dumbo seg for å leske seg med litt vann. Greia er bare at.. Vannet de bestemmer seg for å drikke er ikke helt rent. Og VIPPS så begynner de begge å hallusinere nokså heftig. Og jeg skal være ærlig.. Store meg syns nå at dette ene rave-partyet bare er funny, men lille meg for sånn 20 år tilbake.. Not that much.

Men, ja.. Bortsett fra at noen nok vil mene at Dumbo er i mørkeste, tristeste og skumleste laget for å være en barnefilm fra 1941, så er dette helt udiskutabelt uansett en meget BRA og tidvis underholdende(!!) tegnefilm. Man blir fôret med den ene sangen etter den andre som bare flakser seg inn i solidaripleksusen din, og som du med urimelig stor sannsynlighet vil komme til å nynne på leeeeeeenge etter at du har sett den ferdig – (“BOM-BOMBOMBOMBOMBOM-BOM!!“).

Selv så har jeg forresten kun sett den norske versjonen av filmen. Og i løpet av det siste året har jeg sett opp igjen flere gamle klassikere som jeg likte som barn, filmer som jeg ikke syns at den norske dubbingen fungerer like godt i dag som jeg følte at den gjorde den gang da. Men når det kommer til Dumbo, ja så syns jeg at de norske stemmene fremdeles funker fjell.

Hvilke filmer syns DU er noe undervurdert en dag i dag??

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: aylarvonkuklinski

Tilbake i svart?

Hele Norges favorittblogger har igjen begynt å rangle litt på den mørkere siden av garasje-taket. Klarer han å komme seg ned igjen på det trygge og idylliske bakkeplan, eller kommer han nok en gang til å falle utfor stupet?

Ingen vet. Bare gud – som angivelig ikke egentlig finnes.

Men hvem vet om gud egentlig finnes?

Bare gud.

Stay goregeous!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: aylarvonkuklinski

BekmørkT

Her inne er alt blitt gjort til en evig tåke
veien til optimisme, den vibrerende gåte

For nå i kveld jeg frykter for fremtidens syn
og frykten den brer seg, kjapt som et lyn

Mine tanker de fylles med fryktens propaganda
om alt fra et iskaldt anger, til det gloheite klima

Hva er egentlig vitsen, jeg undrer og jeg spør
for alt omkring oss – oss selv – det dør, det dør

Men takk for at du tok deg tid til å lese mitt dikt
gå nå og lev, smil, kom igjen – oppfyll din plikt

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: aylarvonkuklinski

Rutete Ninja (2018)

Dette vil sikkert være nærmest umulig for enkelte der ute å tro, men jeg har faktisk vært teenager en gang i tiden, jeg også. I 2004 var jeg en mildt sagt kvisete tenåring med regulering og hormoner så utagerende at det er et lite mirakel i seg selv at det aldri kom bort noen for å slå meg ned. Dette året ble det dessuten en god del dvd-film på meg, og tja.. Sånn “oss to” imellom – det ble strengt talt ikke så mye annet på meg dette året.. Uansett, i 2004 så jeg for det meste filmer jeg ikke kunne relatere sånn veldig til, men som jeg stort sett digget fordi om. Men det var likevel EN film som klarte å nikke appellerende til gjenkjennelsesfaktoren, SAMTIDIG som den greide å være kul og underholdende (styrte stort sett unna ting som minnet “for mye” om mitt eget liv den gangen) i samme slengen: Terkel i Knipe.

Bildet tilhører: Nordisk Film Distribusjon.

Men ja, nei. Det er forsåvidt ikke den filmen jeg skal skrive om nå, ei heller oppfølgeren (som foreløpig ikke finnes), men en slags “spin off”. løpet av filmens første par minutter blir vi vitne til det som fort kunne vært noen meget deprimerende bilder hadde det ikke vært for at dette først og fremst er en “fjasete” animasjons-komedie med “noe attåt”. Filmen starter ganske enkelt med litt barnemishandling i Thailand, og JA det er muuuuulig at vi allerede her får servert ei lita referanser til den beryktede “første-filmen”, eller to. Men greit.. Ting skjer!! – ting som dessverre også forekommer i den virkelige verden – og som et resultat av disse tingene skjer det plutselig noen magiske greier med en håndlaget ninja-dukke som nokså kjapt bestemmer seg for å bli sprell levende og gi disse stakkars ungene litt rettferdighet.

Og tro det eller ikke, men det er faktisk ikke kun i Thailand at barn i 2018/19 kan ha det litt tøft nå og da. Det eksisterer nemlig noen av de i Danmark også. Ja, ta lille Asgeir foreksempel. Han har nettopp kommet i puberteten, blir stadig mobbet av den “kuleste” gutten på skolen, og er i tillegg dødsforelsket i ei jente som han er sånn passe overbevisst om å aldri kunne “få”. Syke greier, jeg vet. Og når det ser ut som ting ikke kan bli stort sykere så skjer DET – Asgeir og den lille ninja-dukken fra Thailand møtes!! BAM-BAM-BAAAAAAAA!! Verden er tross alt ikke stort større enn rasshølet til naboen din i etasjen over..

Bildet tilhører: Nordisk Film Distribusjon.

Hmm, hvor var jeg. Åja, jo. Ninja og Asgeirs veier krysses altså ganske tidlig, og etter litt om og men (fra Asgeir sin side) bestemmer de seg for å hjelpe hverandre. Ninja hjelper Asgeir med  å hamle opp med bøllefrø og håpe-stupps forelskelse, og Asgeir hjelper Ninja med å få sin blodhevn mot kyniske menn – både i og utenfor Thailand. Og man kan si mye rart om dette universet. Det er til tider ganske vulgært og grovt, og ting er gjerne veeeeeeeeeeldig satt på spissen, men det er også laget rom for en viss hjertevarme som ikke føler var like sterkt til stede i den stadig nevnte Terkel-filmen fra 2004. Ja, ta vennskapet til Ninja og Asgeir da. Det hele starter litt som et lite tvangsekteskap, men det tar ikke lange stunden før vi aner at disse karakterene faktisk har begynt å bry seg om hverandre med all sin oppriktighet.

Det er særlig én scene nærmere slutten som tok meg “litt på senga”. En sånn passelig koselig sekvens som riktignok blir avbrutt av en helt okei sex-vits etter en liten stund, men som dog klarte å holde seg seriøs og “aww” i et lite minutt. En annen ting jeg har lyst til å nevne er at dette også er en film som er hakket snillere enn sin “forgjenger”. Neida, frykt ikke!: pedo-vitsene, skjellsordene, gladvolden og stereotypene er der fremdeles. Men i motsetning til sin “forgjenger” har Ternet Ninja klart å holde seg “for god til” “å hakke” litt ekstra ned på spesielt en bestemt “gruppe” i samfunnet. #feitedorris #verdenhargåttvidere

Bildet tilhører: Nordisk Film Distribusjon.

Men greit.. Nå har jeg utsatt det STORE spørsmålet som “alle” sikkert måtte sitte inne med lenge nok: Hvordan er egentlig Ternet Ninja UTEN Aksel Hennie?? Funker Herman Flesvig som hans “arvtager”, eller burde man bare se den på sitt originalspråk i stede? Vel.. Nå har jeg ikke sett den danske versjonen enda, men det føler jeg uansett ikke er særlig relevant i denne sammenhengen fordi.. Jeg var en av de som ble litt skeptisk da jeg fikk vite at Aksel ikke skulle gjenta sin legendariske dubbe-jobb fra 2004. Men da jeg omsider fikk sett det ferdige resultatet i går, ja så ble alle fordommene jeg eventuelt måtte ha gjort til skamme rimelig fort. Spesielt når det kommer til alle de nye karakterene så var det ikke noe “problem” for meg overhodet. Jeg tenkte litt på det når jeg en sjelden gang fikk et lite gjensyn med Onkel Stewart, Arne, eller.. Terkel for den saks skyld. Men alt i alt syns jeg virkelig at Flesvig har gjort en FENOMENAL jobb med å dubbe alle de godt over hundre(?) skikkelsene han faktisk har gitt sin stemme til.

“Oki greit, det er tydeligvis ting du liker med denne filmen, men hva er det som trekker denne filmen ned?” – vet du, det er faktisk et godt spørsmål. I skrivende stund har jeg helt oppriktig ingenting å utsette på den. For da jeg i går slo på denne filmen så jeg ikke ned på mobilen mer enn kanskje bare EN gang, og da var det bare snakk om noen usle sekunder, hvilket som dessverre er blitt meget sjelden i nyere tid. Ternet Ninja finnes ikke kjedelig. Den er morsom, og den er drøy, men samtidig ikke SÅ drøy at jeg “skammer” meg over å le. Den har flere øyeblikk som faktisk er litt hyggelige, uten at det heller blir dratt for langt. Vi blir introdusert for flere gamle, men først og fremst NYE skikkelser det er umulig å ikke bli glad i. Ja, også blir man også denne gangen servert den ene god-låta etter den andre som helt seriøst er nokså fengende, men som dessverre ikke er å finne på Spotify på norsk det denne setningen du nå leser blir skrevet..

Det eneste jeg her og nå klarer å trekke frem som et slags “minus” er at jeg er litt usikker på hvor mye jeg kommer til å huske om en måneds tid. For jeg er altså ikke helt sikker, men jeg tror dessverre at “Ternet Ninja” er en av de filmene som man koser seg MASSE med der og da, men som muligens viskes litt vekk fra hukommelsen, etter et par ukers tid.

Hva syns du om “Ternet Ninja”??
Team Aksel ELLER Team Herman?

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: aylarvonkuklinski

Oslo eller Bergen??

I sommer skulle jeg virkelig ha reist et eller annet sted. Det var et mål jeg hadde satt meg tidligere i vår, et mål som jeg nå kinda ikke anser som gjennomført. Og grunnen til det er både enkel og komplisert: Meg.

Men i løpet av høsten så SKAL jeg virkelig ut på tur igjen, jeg bare skal, skal, SKAL!! Og selv om jeg har veldig lyst til å vende nesa ned mot Bergen igjen, ja så skal det sies at jeg også har tenkt en hel del på om jeg i stede skulle tatt meg en tur til Oslo nå. Fordi at Bergen har jeg jo dratt til 2-3 ganger på rad nå når jeg først har dratt noe sted mer enn som bare en liten dagstur. Bergen føler jeg meg såpass trygg på sånn med tanke på at jeg vil klare å finne frem til rett buss på tur hjem igjen, og 2019 skulle jo være det året hvor jeg virkelig skulle få utfordret meg en del ekstra..

Ja, så er det forsåvidt en ting til som har holdt meg litt unna Oslo en stund nå, noe som har gjort det lettere å heller bare reise til Bergen enda en gang, for så enda en gang til, også enda en gang. Og det er at i Bergen har jeg ikke noe særlig med folk jeg virkelig ikke er så keen på å treffe. Eller, okei – det er forsåvidt to “spøkelser” fra fortiden min jeg ikke er SÅ gira på å møte på der også.. Mens i Oslo er det derimot – hakket mer anstrengt. Ingen jeg er direkte redd for, DET må sies, men.. Ja, jeg tror ikke jeg skal gå særlig dypere innpå dette, her inne.

Men ja, igjen. Når alt kommer til alt er vel dette bare enda en god grunn til at Oslo faktisk burde vært det stedet jeg bør ha som mitt neste reisemål nå, for skal først 2019 være “utfordringens år”, ja så burde jeg slutte å la slike ting hindre meg fra å gjøre ting jeg i bunn og grunn har ganske lyst til å få til!

Stay goregeous!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: aylarvonkuklinski