Usunn fokus
Utvilsomt har jeg til tider vært noe krass mot mennesker med en eller annen form for religion.
Jeg har kommet med utspill som jeg egentlig kunne latt vær å bruke, da en del av de har vært ord og setninger som kan virke veldig krenkende og sårende.

Ved flere enn bare en anledning har jeg kommet med linjer som “tilbakestående idioter” og lignende om både kristne og muslimer. Har ikke skrevet noe om andre type religioner enn akkurat de to.

Nå for tiden er det en del nyheter om radikale muslimer, og Farmen-deltageren Andreas Nørsterud. En mann med gamledagse holdninger og meninger som ikke hører hjemme noen sted i dag.
Selv har jeg ikke sett noe på Farmen i år, rett og slett fordi jeg eier ikke interesse. Men jeg har likevel sett noen enkeltklipp på nett som holder mer enn nok.

Annonsørinnhold

Black November: Kupp julegavene til elleville priser!

Farmen-Andreas har blant annet kritisert det at menn og kvinner sover på samme rom uten å være gift, han har kritisert at kvinner ikke kler seg sømmelig nok og at de da ikke respekterer tilværelsen rundt.. Og før han deltok på Farmen skal han ha skrevet en kommentar et sted på nettet hvor han har uttalt at homofil praksis burde vært straffet.

Det har også kommet frem at denne “mannen” hadde en baktanke med deltagelsen, nemlig å bli kjent nok til å øke sjansen i å lykkes med å starte en ny type sekt som mener noe av det samme som han selv.

Jeg trodde verden hadde nok sekter, og at vi var kommet lengre i 2012, men nei da.

HELDIGVIS finnes det en god del religiøse mennesker som IKKE har samme holdninger som denne “mannen”.
Nå kjenner jeg ikke til mange religiøse mennesker, da de fleste av mine venner er enten humanetikere eller satanister, men jeg vet av noen. Faktisk har jeg ei god venninne som tror på Jesus, som bærer det kristne korset rundt halsen sin daglig, og som anser seg selv som kristen.

Når jeg nå tenker over det håper jeg ikke hun har lest noen av de sterkeste innleggene mine hvor jeg har kommet med utsagn som “tilbakestående idioter” om folk med religiøs tro. For det er forskjell på å være troende, og å være fanatiker.

Denne venninna jeg trekker frem nå er ikke den jeg har mest kontakt med, men vi har hatt våre samtaler på telefon, på nett, og vi har møttes så vidt i virkeligheten. Hun er en jente man kan si og mene mye om, men hun er verken tilbakestående, eller en idiot. Hun er ikke fanatisk, hun er til og med lesbisk kristen! Så igjen, ikke alle kristne skal draes under samme kam, selv om jeg fort glemmer meg og har til tendens til å nettopp dra alle religiøse under samme kam.

Et av de største årsakene til at jeg har har noen ganske sterke fordommer til religion er først og fremst at jeg aldri har hatt noen skikkelig nære forhold til noen med religiøs tilknytting, verken familie eller venner. Når jeg har lest eller hørt om religion har det som regel vært via blogger til fanatikere, artikler om fanatikere (nå for tiden har det blitt usunt mye lesning om muslimske ekstremister), YouTube-videoer av fanatiske mennesker med holdninger og tanker som jeg ikke har mye til overs for.

Jeg har lest en del innpå enkelte kristen-fanatiker-blogger. Både funnet jenter og gutter i veldig forskjellige aldre, men med veldig like, skremmende holdninger.

Ja, jeg bruker når sant skal sies alt for mye energi på å bekymre meg over at fanatiske mennesker skal ta for mye plass i samfunnet (noe de forsåvidt alt gjør). At de en gang skal ta over makten, og at det vil ta livet av veldig mange rettigheter folk har i dag, forså å totalforandre samfunnet til et strengt sted å være der folk ikke lenger skal få si nøyaktig hva vi vil og mener.

Jeg er redd for at ytringsfriheten skal kveles enda mer enn den alerede har blitt, jeg er redd for at sensuren vil vokse mer enn den alerede har vokst. Jeg føler meg personlig truet av mange religiøse holdninger, og nettopp fordi jeg har følt at fremtidens frihet er såpass truet, så har jeg til slutt låst meg sånn inn i den frykten at det kommer ut som hat veldig ofte når jeg skal utale meg om noe som har med religion å gjøre.

Jeg sliter rett og slett å tenke på religion uten at det vekkes negative følelser i meg.
For tiden er jeg veldig innestengt i min egen verden. I hele dag har jeg totalignorert når folk har forsøkt å fått kontakt med meg.

Det har kort fortalt blitt for mye av en del ting i det siste. Jeg har blant annet lest den ene artiklen etter den andre, sett den ene repotasjen etter den andre, og frykten for det jeg nevnte over, ELLER at det snart vil forekomme nye terrorangrep igjen har tatt alt for mye fokus og energi hos meg nå. I det siste har det vært for det meste om Islam, som sagt. Jeg syns ikke vil trenger slippe inn flere muslimer inn i landet vårt nå, og det faktum at flere “norske” Islamister nå har dratt til utlandet for en eller annen trening, skremmer!

Og nå kommer en av de grunnene til at jeg har vært mer fraværende de siste dagene.
At jeg ikke har bloggen noe stort i det siste er som jeg har nevnt før at jeg har bestemt meg for å satse mer på kvalitet enn kvantitet. Men når det er sagt har jeg samtidlig ikke motivert meg noe i hele tatt for å finne noe å skrive om, og når jeg først har kommet med en ide har jeg tenkt som følger: At det ikke er noe vits i å gjøre noe lengre, før eller siden vil alt bli sensurert og fjernet, og glemt uansett!

“På krigsstien” med tidligere “venn”
I tillegg har jeg vært truet av en tidligere “venninne” til å slette to videoer jeg har lagt ut. Denne såkalte “eks-venninna” er ikke noen jeg har laget videoer med. Derimot har jeg laget to videoer til henne, hvor den første snakket jeg varmt om henne og utalte en del om hvor mye jeg digget henne og bloggen hennes, og den andre var en video jeg la ut kreditert til henne julaften i fjor da hun ble nummer 24 i adventskalenderen jeg hadde her på bloggen. Dette var videoer hun viste hun ble glad for da, noe jeg skjønte på forhånd siden vi snakker om en tidligere blogger som er over gjennomsnittet opptatt av seg selv, og som tydelig elsker oppmerksomhet.

I januar skrev jeg et innlegg om arrangert utroskap, hvor jeg skrev mine meninger om temaet.
Vedkommende som har andre meninger om utroskap enn meg mente jeg var dømmende og fant det forkastelig at jeg hadde skrevet det innlegget hvor jeg var i mot konseptet. På hennes fanside/tilhenger-side på facebook hadde vi samme dagen en liten diskusjon om temaet utroskap, og da jeg følte at hun var veldig keen på å nedverge meg dersom jeg skrev noe som ikke var riktig faktamessig, eller noe hun var uenig i så begynte jeg å miste mer og mer respekt. Og jeg skrev et eller annet til henne på privat melding om at jeg syntes hun var en dårlig eller falsk venn. Jeg husker ikke hva jeg skrev, men jeg mener å huske at jeg skrev at hun enten var en falsk eller dårlig venn.

I og med at jeg fra før visste at hun er kjent for å nedverge folk som tråkker henne på tærne, og at hun er veldig kvass og spydig når noen ikke er enig med henne, så kunne jeg kanskje latt vær å kommentere i første omgang da det hele startet med at jeg leste en status på fansiden hennes der hun gikk litt til angrep mot en jente/dame som vistnok var fordømmende mot utroskap. Da jeg selv heller ikke syntes så særlig om utroskap, arrangert eller ikke, så valgte jeg å skrive litt om hva jeg mente, følte og trodde, og det falt som dere skjønner ikke helt i god jord.

Samme dagen kuttet hun totalt kontakt med meg, slettet meg både som venn på facebook og blogg.no.
Først for to dager siden ringte hun meg og truet med å gå til politiet dersom jeg ikke fjernet de to videobloggene jeg hadde spilt inn i fjor høst/vinter. Jeg vil igjen få minne om at dette er videoer jeg laget på et tidspunkt jeg enda hadde respekt for henne, og at det ikke er noe i noen av de videoene som virker krenkende, eller som er laget for å håne henne på noe som helst vis. Uansett, hun har bestemt seg for at de skulle fjernes, så det har jeg altså gjort.

Dagen før hun ringte hadde hun postet en kommentar på bloggen min hvor hun ba om dette, samtidlig som hun også hadde fått en av våre fellesvenner på facebook til å gi en beskjed til meg. Årsaken til at hun hadde brukt en fellesvenn av oss er at det ikke går ann å sende meldinger til meg på facebook, med mindre man er venn med meg. Uansett, jeg svarte til denne fellesvennen at jeg skulle fjerne de to videoene dersom hun fjernet en video hun har laget om meg.

I løpet av den telefonsamtalen med denne eks-bloggeren fikk jeg klar beskjed om at det ikke har eksistert noen video hvor hun snakker om meg. Videoen hadde noen sekunder som var om meg var en video som i utgangspunktet handler om det faktumet at jenter ofte blir kalt for horer, mens gutter ikke blir. Så hadde hun tatt frem en gutt med en blogg som et eksempel, som jeg trodde kunne være meg. Hun beskrev i denne videoen gutten som over 18 år, at han er jomfru, at han skriver bare om sex, at det har vært lagt ut nakenbilder med erigert penis og at han ved flere anledninger hadde sutret over at han vil føle seg elsket også videre.

Rundt den tiden hun kuttet kontakt med meg var en tid hvor jeg av en del andre fikk høre at det hadde blitt veldig mye fokus på sex her inne. Jeg er 21 år, altså over 18 år, og jeg er fortsatt en dag i dag jomfru. Jeg har som mange av dere vet skrevet en del deprissive innlegg hvor folk lett kan ha trodd at jeg satt å gråt bak tastaturet, mens jeg har skrevet om hvordan jeg skulle ønske jeg var mer elsket og hadde en kjæreste til tider. OG jeg har lagt ut bilder av meg selv hvor man kan se alt, det eneste som ikke stemte med de beskrivelsene hennes var det med erigert penis. Jeg har ikke lagt ut bilde av min erigerte penis, derimot har jeg lagt ut bilde hvor SKYGGEN av min erigerte penis har kommet frem gjennom noe toalettpapir. Den gutten hun snakket om snakket hun om på en noe slem og kynisk måte, og jeg trodde altså at det var meg – Og jeg håper det er flere enn meg som mener at jeg hadde gode grunner til å mistenke det uten at jeg blir sett på som innbilsk eller ustabil av den grunn.

Da jeg tok opp at jeg trodde hun snakket om meg i denne videoen, da hun ringte meg søndag, fikk jeg høre at jeg var så utrolig ustabil og at jeg måtte stikke hodet ut av medisinskapet. Hun la også på så fort hun hadde kommet med sin ordre, uten at jeg skulle få si noe som helst. Fikk også en melding hvor hun skrev noe om at jeg hadde et problem og at dette var mine farger og ikke hennes.

Foto: Jannike Grøtte Warberg.

Poenget er (for å gjøre det kort): De to videoene hun har bedt meg om å slette, de er fjernet. Det holdt ikke å skrive om overskriftene og sånt på de, de skulle totalfjernes!

I og med at den ene videoen altså tilhørte innlegg nummer 24 i julekalenderen jeg hadde på bloggen i fjor, har jeg like så godt slettet alle 24 innleggene, samt kategorien “Julekalender 2011”, siden jeg ikke ser stor mening i at det innlegget skal være på nettet når ikke videoen jeg laget kan det. Og når jeg da følte at innlegg nummer 24 ikke kunne ligge der lenger, så ble det også litt rart med en julekalender hvor siste innlegg manglet, derfor har jeg altså fjernet hele 24 innlegg fra bloggen.

Jeg har som dere vet asperger syndrom. Når man har den diagnosen er det veldig vanskelig å takle det å bli kritisert såpass som jeg føler jeg har blitt av hun, uten at jeg føler jeg har gjort noe galt. Og nesten like ille for en autist som meg er det med forandringer, spesiellt når de forekommer i så stor grad innenfor noe av det jeg brenner og engasjerer meg mest for.

Så helt til slutt vil jeg komme med hovedårsaken til hele dette innlegget!
De største årsakene til at jeg har manglet motivasjon til både å blogge, snakke med noen som helst, og i hele tatt stå opp, har vært overdose med bekymring for fremtiden med tanke på det jeg har skrevet om religion og kveling av ytringsfrihet ovenfor, men det som faktisk har gått mest innpå meg de siste dagene har vært nettopp denne, tidligere “venninna”.

Jeg er en person som takler forandringer svært dårlig, og jeg bruker generellt en god del tid på å bekymre meg for fremtiden med tanke på skumle forandringer. Jeg er en person som kort sagt faller veldig fort ut av kontroll dersom noe uforutsigbart forekommer.

Så helt til slutt til dere som har vært bekymret for meg, og forsøkt å fått kontakt uten å lykkes. Jeg beklager…
Det er fortsatt stor sannsynlighet for at jeg blir vond å få kontakt med, men nå vet dere som har lest dette i alle fall hvorfor.

Vi reblogges!

Så sitter jeg her igjen, i den kvelende tåken.
Ikke lett å skille, mellom venner og fiender.
Alt jeg gjør føles så meningsløst, så dumt.
Mine tanker om døden blir igjen et tema.

Når andres godhet blir til for godhetens skyld
føler jeg at jeg like gjerne kan holde alt inn.
Jeg tror ikke lenger at noen egentlig vil forstå,
jeg tror ikke engang jeg vil bry meg om de gjør.

Hva vet vel andre om hva som brenner her inne?
Hva godt vil føre med seg å dra dem mot samme bål?
Jeg skulle slippet taket fra heksedama da jeg kunne,
nå okkuperer hun meg, og destruerer bare mer og mer.

Annonsørinnhold

Black November: Kupp julegavene til elleville priser!

Mine hender står i flammer, de er ikke lenger kreative.
Mine bilder om håp og forbedring har blitt til aske.
Jeg kunne like gjerne dødd akkurat nå.
Men jeg innser en ting.

For å kunne dø, må man kunne leve.
Akkurat nå er jeg verken levende eller død.
Jeg er ikke en gang i koma, jeg er ingen!
Min identitet eksisterer ikke, den er borte.

Jeg må kunne stå opp igjen for å ta grep.
Rart hvor vondt det føles å være ingenting…

Jeg er misfornøyd!
Rett og slett, vanskeligere var det ikke å starte dette innlegget. Nå kan jeg fokusere om fortsettelsen.

Ja, jeg er misfornøyd.
Faktisk har jeg vært litt i dårlig humør i de siste dagene.

Spesielt var jeg ikke så jævlig fylt av glede i går.
Følte på en måte at dagen i går var en dag hvor jeg sløste bort tiden min.
Skulle jeg i hele tatt stått opp i går?

Annonsørinnhold

Black November: Kupp julegavene til elleville priser!

Ok, så forferdelig ille var det ikke.
Men likevel, jeg er misfornøyd.

Derfor tenkte jeg her og nå at jeg skal sette opp en liste over ting med forbedringspotensiale, eller rett og slett bare ting jeg er misfornøyd med. Med eller uten håp for forbedring.

I. Kontakt med venner
Først og fremst er jeg misfornøyd med min egen evne til å kommunisere med mine venner på. Jeg er misfornøyd med innsatsen min på en del måter. Jeg har aldri vært flink til å holde på noen lenge. De fleste vennene mine snakker jeg med en sjelden gang, og da blir det gjerne sånn at en av partene (jeg eller den andre) skriver “Hei”, så skriver vi litt.. Også er det plutselig ingen som har noe mer å skrive. Samtale slutt.

Jeg er dårlig på å motivere meg til å være en god venn i lengden.
Det jeg er god på er å trøste og muntre folk når noen har det vanskelig. Det er virkelig en god egenskap jeg vet jeg har, som jeg har fått høre en del ganger at jeg har. Men det å være interessant i lengden, det å kunne snakke ofte med en og samme person over tid, og den slags.. Det er for meg et problem, tydeligvis.

Jeg er mer flink til å rote det til..

II. Kvalitet på hobbyene mine
Nest etter mine lave evner til å sosialisere med andre, og å være en god venn i lengden så er jeg misfornøyd med kvaliteten min angående hobbyene mine. Først og fremst bloggen min.

Når det er sagt så skal jeg legge til at jeg selv føler jeg har overgått meg selv litt i det siste, på en positiv måte.
Alle som har fulgt meg en stund har sikkert latt merke til at jeg skrev flere innlegg i uken for litt siden, enn jeg har gjort i de siste ukene.

Rett og slett har jeg følt at mange av de innleggene jeg har skrevet, har vært søppel. Og hvorfor det?
Jo, først og fremst for at jeg ofte har tvunget frem innlegg, kun for å ha noe å oppdatere bloggen med daglig.

For det andre; Jeg har stresset med å få til x antall innlegg pr. dag.
Har lenge hatt som mål å ha 3 innlegg daglig, og da har det blitt mer kvantitet fremfor kvalitet! I tillegg har det ført til at jeg fortere har gått lei hele bloggen.

Nå har jeg derimot utfordret meg selv i å være mer tålmodig. Jeg tar meg mer tid på hvert enkelt innlegg før publisering. Og jeg legger kun ut det som jeg er fornøyd med. Og jeg ser nå at det har lønt seg. Har alltid hatt et veldig godt tall med lesere. Har alltid hatt hundrevis med lesere. Men etter at jeg nå har fokusert på kvalitet fremfor kvantiteten, så har jeg faktisk gått enda litt mer opp i populæritet!

III. Klesstilen min
Egentlig blir det litt feil å skrive om klesstilen min på en liste over ting jeg er misfornøyd med. Jeg er ikke misfornøyd med den, det er jeg aldeles ikke! Sannheten er mer den at jeg skulle ønske at den var anderledes. Det som er så innmari kjipt er at de type klærne jeg har mest lyst på i hele verden er klær som ikke finnes på norske butikker. Norge har kort fortalt et alt for smalt og ensformig marked.

Så, hvorfor ikke bestille fra utlandet?
Jo, det skal jeg forklare kort. Årsaken til det er at når man bestiller fra andre land enn det landet man befinner seg i får man fort det som kalles for toll. Toll er dyrt! Eller, det kan fort bli det.

I tillegg til at toll gjerne er dyrt, er det ikke sånn at jeg får vite den eksakte prise totalprisen på forhånd. Toll er noe som kommer i ettertid.. Og jeg er en person som mildt sagt takler usikkerhet, overraskelser og denslags veldig dårlig. Derfor holder jeg meg (dessverre) kun til det jeg finner i Norge.

Ha, angående klær så får jeg nesten et punkt til å føre opp; Jeg er misfornøyd med å være gutt da man finner bredere utvalg for jenter, også innenfor den stilen jeg brenner for! Urettferdig..

Og når vi er inne på det; Dette gjelder ikke bare i forhold til klær, men også ting generelt!

IV. Kostholdet
I motsetning til punktet over er dette et punkt jeg er misfornøyd med.
Jeg spiser sjelden. Jeg spiser lite variert. Dvs; Jeg har forbedret meg en del, sammenlignet med hvordan jeg var før.

Jeg har blitt noe mer forfengelig de siste åra.
Jeg har lært meg at kvisene er ikke lenger min venn, men de er som noen uønskede, nye landsmenn som snikerobrer trynet mitt.

Jeg forsøker foreksempel å spise mindre pølse med brød, da ketsjup blant annet er noe jeg har lært er fy-fy for huden. Jeg har så og si sluttet å spise potetgull. Rent sukker er noe jeg holder meg mest mulig unna. Jeg vil fortsette å leve livet, og man SKAL falle ut noen ganger. Men ikke daglig.

Men det er først og fremst ikke hva jeg spiser som er mitt største problem for tiden, men hvor sjelden jeg spiser. Jeg spiser som sagt alt for lite, noe som resulterer i lav energi og at jeg blir lettere sint, frustrert og irritert.. Ikke bra.

Sånn. Da skal jeg finne meg noe frokost og forhåpentligvis bygge opp litt mer positivitet rundt meg.
Vi reblogges!

Kjære alle mine disipler!
Vi lever i en verden full av bedrageri, løgn, svik og misbruk. En verden full av respektløse, uvitende og ulojale mennesker som tapper andre for tid, energi og kraft. Uten å gi stort tilbake.

Det er ikke slik vi skal ha det.
Det som er så synd er at dere fleste der ute lar folk få holde på. Har dere virkelig så lav selvrespekt?
Naivitet er en skummel fiende. Å la noen tråkke på deg en gang, er invitasjon til å la det skje igjen.
Lar du det skje en andre gang lar du det også skje en tredje, og mest sannsynlig en fjerde, femte og sjette også.

Når det så har blitt en vane er det vanskelig å kutte den.
Har du latt noen skuffe deg etter x antall ganger har du en eneste idiot å takke. Deg selv!

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Det handler om å kjenne sin begrensning, og å respektere den.
Det handler om å våge å kutte ut slike mennesker som sløser tid livstid.
Dessverre er det typisk norsk å være både naiv, dumsnill og det å ha en alt for stor uvane til å tilgi, selv når man burde gjøre seg selv den tjenesten å ikke gjøre det. Det at folk lar seg skuffe ser likevel ikke til å være en grunn til at folk tørr å gjøre det tilbake, selv om det hadde vært som fortjent.

Hva glemmer du da?
Jo, du glemmer for det første at du ikke lever evig.
Du glemmer også at du hadde gjort vedkommende en forbedrende lærepenge når han/hun/de da hadde lært at man kan ikke ta folk like forgitt lenger – Da du i såfall er en av de som har latt det frøet spire og gro, enda du visste at det ikke var sunt!

Folk som gang på gang beviser at de ikke kan holde avtaler. Folk som gang på gang bruker din tid, uten at du får stort tilbake. Folk som sløser med tiden din.. Slike mennesker fortjener ikke å bli sett på noe annet enn et patetisk menneske.
Menneskeheten er en skam, for det meste!

Det finnes noen sjeler som er lojale, gode, ærlige og varige.
De er det dessverre ikke mange av. Men det gjelder å finne de veldig få menneskene som faktisk er verdt tiden din, fremfor å menge seg med den gjengen av sauer som fremdeles veldig mange av oss tilgir gang på gang av en usunn uvane, eller fordi vi har så liten tro på oss selv at vi ikke tror vi vil finne noen bedre. Og til slutt, uansett hvor irriterende slike mennesker kan være: Ikke hat dem, for da har du igjen latt tiden til gå til spille på borkastede krefter.

Dessuten, hvorfor skal man hate sauer?

Vi reblogges!

Eksperter, leger, foreldre, lærere og “folk flest” diskuterer det.
Så fort noen får en diagnose eller sykdom er det gjerne sånn at vi skal medisinere det bort.
Vi har i dag medisner mot nesten alt. Noe av det “lille” vi sitter igjen med, som vi enda ikke har fått utryddet er kreft og religion.

Men hva med autisme? Hva med aspergers syndrom?
Er det noe vi som har det bør ta medisiner mot?
Nei! Nei, nei og atter nei!

Jeg mener personlig at det skal man ikke.
En ting er at asperger syndrom gjerne byr på en del utfordringer for oss som har det. Ting som andre folk tar forgitt, som for oss er veldig vanskelig å få til, forstå, eller takle.
Hva de forskjellige utfordringene er, varierer fra individ til individ.

Annonsørinnhold

Skjønnhetskalenderne du fortsatt kan sikre deg

Og ja, det å gi medisiner til noen med asperger kan gjøre at vedkommende får bedre livskvalitet på enkelte områder. At man kan få sove bedre, at man kan takle bedre å være ut blant andre… Osv.
Men når man medisinerer bort det “negative” tar man også vekk mye av det positive som diagnosen gir!

En med asperger har ofte høyere motivasjonsvansker enn ikke-autister på ting som ikke ligger hjertet nærmest. Dersom det ikke er noe man brenner så og si over gjennomsnittet normalt for, så er det ofte et helvete å motivere seg til det.

Derimot er vi ekstremt gode og konsentrerte om vi bare får holde på med det vi aller helst vil. Det er nemlig det vi er til for, i tillegg til mye annet fint.
Hvis vi får bearbeide og dyrke det vi brenner for, så er vi i stand til å gjøre en god del store og unike underverker. Mozart hadde asperger syndrom, han skrev sin første symfoni som 8 år gammel. Hadde han tatt medisiner hadde han mest sannsynlig ikke vært kjent en dag i dag.

Vi med asperger er veldig perfeksjonister på våre områder. Jeg er foreksempel veldig perfeksjonistisk på hvordan jeg skal ha det her hjemme. Og hvordan jeg IKKE skal ha det.

Jeg er veldig kresen på hva jeg skal skrive om, og ikke skrive om.
Og jeg ser veldig gode resultater i bloggingen min som er en av mine største interesser i dag.

Enda jeg har publisert veldig lite her inne i de siste ukene, så har jeg hundretalls med faste lesere hver dag. Så noe må jeg gjøre rett! 🙂

Før jeg begynte med bloggingen laget jeg laaange amatørfilmer, gjennom 5 år (2006-2012) har jeg ene og alene fått med godt over 200 forskjellige mennesker til å medvirke i filmene mine som det har blitt 60 stykker av.
Før filmingen laget jeg tegneserier konstant mellom perioden 2002-2006.

Og allerede før 2002 (da var jeg 11 år) var jeg hyppig etterspurt av HELE klassen på rundt 15-20 stk om å skrive en historie eller lignende som læreren vår kunne lese i matpausen.

Hadde jeg medisinert meg så hadde jeg ikke kunne fullført de prosjektene jeg er mest stolt av med like gode resultater. Jeg tviler i alle fall på det!

Til tross for alle utfordringene som kommer med på kjøpet, er det verdt det!
Jeg har asperger syndrom, og jeg er stolt av å ha det.
Det jeg er stolt av, vil jeg verken dempe eller drepe!

Vi reblogges!

Jeg vil ikke være en av de som har virket for overtroisk etter min død, likevel er det enkelte ting som noen ganger virker for gjentagende til å være tilfeldig.

Var nettopp ute og trakk litt “frisk luft” i lungene. På vei hjem igjen kjørte min far forbi meg noen meter unna. Han så ikke meg, på grunn av at det var en del trær mellom oss, og en vei. Så jeg tenkte at jeg skulle se på klokka. Hvis jeg kommer på å si at jeg har vinket til han uten at han har sett meg så er det typisk han å spørre om tidspunktet.

Ja, hva var egentlig tidspunktet?
Jeg sjekket altså klokken på mobilen; 12.21.
Det bakerste tallet blir det fremste tallet baklengs, og omvendt.

Ok, det skjer igjen. I skrivende stund skulle jeg nettopp nå tilfeldig sjekke ut klokken… Hva er den når jeg skriver denne linjen? 13.14!

Nå har det altså skjedd to ganger på en dag at når jeg har sjekket klokken tilfeldig, så har tallene enten hvert speilvendte fra hverandre.. Eller så har det fremste tallet vært det tallet som i tallrekken kommer før det andre tallet, eller omvendt.

Dette er ikke bare i dag. Jeg sjekker ikke klokken så veldig ofte. Veldig sjelden. Poenget er at det så og si alltid har vært slike tall som nettopp 12.21, 13.14, 00.00 PRESIS, 01.10, 21.12, 11.11… Ja.. Dere skjønner?

Fotograf: Jannike Grøtte Warberg

Så kall meg gjerne gæern.
Men jeg lurer på om det er noe mening med dette?
Dette er ikke bevist. Kan jeg ha en sånn ubevist evne til å sjekke klokken på spesielle tidspunkter?

Det finnes folk som påstår de er synske. Det finnes folk som påstår de kan gjøre andre friske med tankekraft… Så hvorfor kan ikke jeg ha en ukjent evne, et forhold til tall som jeg ikke har oppdaget før? For alt jeg vet så kan det være en makt jeg sitter på som jeg ikke har fått brukt enda, en makt som består av veldig sjeldne evner som bare venter på å bli oppdaget. Evner som venter på å vekkes til live.

Jeg tror ikke på noen guder. Jeg tror ikke på noe øvre makter da slikt får være noe som tilhører de mer mentalt tilbakestående. Når alt kommer til alt tror jeg ikke at det er noe andre enn en større rekke tilfeldigheter. Men det er litt gøy å tenke over likevel. Hadde jeg tatt opp dette temaet i forrige uke hadde jeg vel hatt større sjanser for meningsfulle svar da tallet 42 er svaret på alt, altså var forrige uke, uke 42.

Vi reblogges!

Candyman,
Candyman,
Candyman,
Candyman…
Candyman!

Den blonde, unge studenten Helen Lyle (spilt av Virginia Madsen) er tydelig fascinert av fenomenet rundt Candyman. Men er det bare et fenomen? Originalt skal Candyman ha vært en mann som var sønn av en slave. Han var en mørk mann, en god kunstner. Da han en dag fikk barn med en hvit kvinne ble han forfulgt, fanget. Hånden hans ble kappet av, han ble smurt inn i honning og deretter stukket ihjel av veps.

Annonsørinnhold

Lekreste kjolene til festsesongen: Finn din favoritt

Helen får også høre om en kvinne som ble drept kort tid etter at hun så inn i speilet på badet, mens hun sa hans navn fem ganger, forså å slå av lyset.

Helen blir så fascinert av historien at hun bestemmer seg for å trosse alle advarslene hun får rundt den. Hun etterforsker saken, og trår så langt inn i den at hun ikke kommer ut igjen.
En rekke nye, barbariske mord blir begått. Helen blir pågrepet fordi hun tilfeldigvis ender opp på åstedene idet politiet har kommet frem forså å finne henne i svært uheldige situasjoner som er umulige å forklare seg ut av.

Utenom bestevenninnen Bernie (spilt av Kasi Lemmons) er det bare mannen hennes Trevor (spilt av Xander Berkeley) som tror henne når hun påstår sin uskyld.

Candyman kommer stadig tettere og oftere innpå, og samme hva så blir hun ikke trodd. Alle tror hun er blitt gal.

Dette er en av de gode horror-filmene som virkelig har overrasket meg positivt!
Den er grotesk slik jeg forventer at horror-filmer skal være. Men den er langt mer enn bare det. Historien i denne filmen er utrolig fangende. Dette er virkelig en av de bedre horror-fortellingene som er laget.

Den er ikke fæl bare for å være fæl, den er så mye mer. Du blir virkelig grepet hardt av Candymans krok, og han lar deg ikke puste ut før etter rulleteksten!

© Bildet tatt fra thisgirldigshorror.blogspot.com

© Bildet tatt fra thisgirldigshorror.blogspot.com

Slutten på denne filmen er en overraskende twist. Alt i alt har regissøren Bernard Rose gjort en sjelden god jobb med denne. Tony Todd kunne etter min mening spilt rollen som Candyman enda litt mer vemmelig, men det får bare være når filmen ellers er så god.

Til slutt vil jeg også gi et honnør til Philip Glass som har produsert den magiske musikken til dette verket av en stor bølge sort tilfredsstillelse!

Terningkast

Vi reblogges!

Frykt og fobier finner vi i et hvert menneske.
Frykt og fobier finner du om i veldig mange av mine innlegg her inne.

Det har gjennom de siste to årene blitt en del skriverier om ting som uroer og skremmer andre.
Men hva er det egentlig jeg har av frykter?

Jeg har sagt til de fleste vennene mine at det ikke er veldig mye jeg egentlig lar meg skremme over, og det er fremdeles sant.
Likevel skal jeg ikke si (eller skrive) at jeg er helt uten angst for noe, jeg heller. Jeg har ingen Freddy Kruger som forfølger meg i marerittene mine når jeg har falt i søvn. Nei, om natta er jeg egentlig veldig lite belastet for ting som plager meg, må heller innrømme at jeg hadde blitt mer tilfredsstilt enn plaget om jeg kunne få være jaktofret til Freddy.

Annonsørinnhold

Lekreste kjolene til festsesongen: Finn din favoritt

Men ja, hva er det egentlig jeg er redd for?

I. At menneskerettigheter fjernes og det å være seg selv skal bli ulovlig
Det jeg bruker mest tid på å bekymre meg over er at menneskerettighetene skal viskes ut av religiøse fanatikere, nazister, rasister og andre idioter. Når jeg foreksempel leser at den britiske islamisten Anjem Choudary har en visjon om å innføre sharia-lovene over hele verden som gjør at blant annet homofile skal henrettes og at utukt skal straffes med piskeslag så blir jeg oppgitt, provosert og jeg kan fort bruke alt for mye tid på slike fanatiske idioter. Generelt kjenner jeg en oppgitt følelse hver gang en eller annen idiot prøver å kjempe i mot noe som er helt menneskelig og naturlig.

Det er ikke bare religiøse fanatikere som forsøker å forby helt vanlige, menneskelige ting. Jeg er heller ingen tilhenger av huleboerne i Kvinnegruppa Ottar heller, selv om de ikke akkurat er farlige for noen sånn sett, og dessuten er de i tillegg veldig ufrivillig underholdende. Kort fortalt, jeg misliker alt som er i mot at folk skal få leve, og være seg selv. Jeg misliker fordommer, jeg misliker janteloven, jeg misliker ekstremister, fanatikere, nazisme, rasisme.. Ja, dere har forstått poenget. Kort sagt/skrevet er jeg redd for det som vil hindre folk i å leve, det som forsøker legge lokk på menneskelig natur!

II. Sykdom
En annen ting jeg frykter er å bli alvorlig syk. Jeg tenker ikke nå på forkjølelse og innfluensa, men heller mer alvorlige sykdommer. Jeg er redd for å foreksempel bli så hjelpesløs at jeg er totalt avhengig av andre. Jeg er redd for å bli lam fra topp til tå, jeg er redd for å få en eller annen kreftsvulst som skal spise meg opp sakte og smertefullt. Kort fortalt, jeg er redd for alvorlige sykdommer, og da regner jeg også som langvarig depresjon som en sykdom, bare sånn at jeg også har skrevet det!

III. At noe fælt skal skje med mine nærmeste
Det som nå er blitt punkt nummer tre er kanskje det som mange forventer skulle vært det første jeg skulle nevnt. Jeg snakker nå om frykter for at det skal skje mine nærmeste noe galt. Årsaken til at dette ikke ligger lengre opp er fordi at de overnevnte fryktene vekkes oftere til live, fordi det er så mye saker i media for tiden som jeg leser, og som gjør at det er de som hjernen min rett og slett husker best å bruke mest mulig tid på..

Men selvfølgelig er jeg redd for at det skal skje noe forferdelig med noen av mine nærmeste. Jeg er redd for at vennene mine skal bli voldtatt og seksuelt missbrukt. Jeg er redd for at vennene mine skal forelske seg i en voldelig drittsekk og havne i et forhold som de vil få vanskeligheter med å komme ut av. Jeg er redd for at noen av mine nærmeste skal bli alvorlig syk. Jeg er redd for at noen av mine nærmeste skal dø, og at jeg må leve et langt liv uten å få snakke med de igjen.

IV. Frykten selv
En god venninne, et godt forbilde og en god inspirasjon skrev for en stund siden til meg at man skal ikke frykte annet enn frykten selv. Det er jeg veldig enig i! For farligst av alt er nettopp frykt! Mange mener at frykt er det som gjør at vi overlever bedre da vi er mer forbredt på ting. Og ja, det er bra å være skeptisk til ting, men lar vi frykten overta så spiser den opp oss helt!

Den verste demperen for å leve ut sine drømmer og verdier er frykten! Den verste kreften som kan spise oss opp er frykten! Den verste fiender til oss selv og våre venner er… Frykten! Frykten har helt siden universets fødsel vært med på å skape tragiske hendelser. Mennesker har drept andre mennesker i frykt, rett og slett fordi de har vært anderledes! Folk har drept seg selv på grunn av frykt for morgendagen..

Frykt har gjort at uendelige mange individer har begått katastrofale avgjørelser. Så mest av alt burde den frykten jeg bærer mest på være nettopp det å ha andre frykter. Likevel er det faktisk bare på fjerdeplass av hva jeg bruker mest tid på å bekymre meg over.

Nå, hva er det så du frykter?
Vi reblogges!

Vi befinner oss på en av de mørkeste sidene av 2. verdenskrig. Adolf Hitler herjer i verden og mennesker i naziuniform jakter på mennesker som noen sadistiske udyr.

En gruppe unge kvinner ankommer konsentrasjonsleir nr. 5. Det de har til felles er en fortid som prostituerte.
Kvinnene blir delt opp i to grupper. Den ene gruppen skal underholde og tilfredstille nazistene seksuelt, den andre gruppen skal brukes til forsking. Forsking som går utover kvinnenes liv dersom noe ikke går riktig vei.

Annonsørinnhold

Black November: Kupp julegavene til elleville priser!

I åpningscenen får vi servert ekte sorthvitt bilder som ikke er for de svakeste sjelene. Vi får se bilder fra virkeligheten av utellelige mange kropper. Tynne jøder som er blitt filmet før døden. Kort fortalt er introen til filmen en serie med harde bilder av lik, død og forferdeligheter.

Selve filmen er dog ikke en dokumentarfilm, men introen er da brukt for å forsterke virkelighetsinntrykket av historien. Vi blir minnet om at krigen faktisk har funnet sted, for nå 70 år siden.

En av mine favorittkarakterer i denne filmen er den mørkhudede dama Alina (spilt av Rita Manna). Man skulle kanskje tro at hun er en av de nazistene ville kvitte seg med fortest mulig grunnet hudfargen, men i stede ender hun opp som en av de faste elskerinnene til en av nazistene, som forøvrig driver med et dobbeltspill selv. Alina blir bedt av de andre jentene om å hjelpe de ut. De innser at de trolig vil dø likevel, så spørsmålet er om de vil dø i forsøket på å faktisk komme ut i det fri, eller om de vil bli drept når nazijævlene går lei de, eller når de ikke lengre er atraktive nok.

© Bildet tatt fra mubi.com

Når et rømningsforsøk mislykkes og jentene som prøvde seg på rømmen blir brent ihjel i et kammer, er nazistene snar med å fatte at de har fått hjelp av noen av de andre. Samtlige av jentene blir så lenket fast, og torturert på det mest smertelige. Blant annet har vi en scene hvor en av kvinnene får neglene sine revet av.

Heldigvis er det håp så lenge det enda finnes liv. Jentene er ikke helt alene om å ville komme seg til et bedre sted. En av jentene i leiren har nemlig en far som jobber blant forskerne. Med litt hell og hjelp får de gitt nazistene sin egen medisin med at noen av de blir gasset ihjel, men det er fremdeles nok å ta av før de er trygge og kan komme seg fri.

På slutten av denne filmen kommer det opp en tekst som vil vi skal huske hva som skjedde på den tiden. Til tross for at filmen ikke er en dokumentar er det en historie som godt kunne vært sann. Filmen får virkelig frem for umenneskelig og grotesk mennesker kan bli, og hvordan vi jakter på hverandre som dyr. Til å være såpass gammel som fra 1977 så er dette en film som virkelig overrasker i hvertfall meg positivt. Man kan selvfølgelig finne mange filmer som minner, både før og etter, men det gjør ikke filmen mindre verdt et øyekast for den del.

© Bildet tatt fra cinema-italiano.de

© Bildet tatt fra forum.dead-donkey.com

Jeg likte filmen. Musikken skal heller ikke klages på da den er både melodiøs, stemningsfull og vakker på sin passende måte.
Dette er ikke en av de horrible filmene man nødvendigvis får sånn gladvold-følelse av, da den er forhåndsvis ganske mørk og trist så og si hele veien, men det får så være. Ikke alle filmer skal være sånn heller, selv om det er noe som hadde hjulpet på et høyere terningkast for min del.

Terningkast

Vi reblogges!

Jeg håper virkelig at vi aldri helt slutter å la oss provosere og sjokkere av film. Vi tåler stadig mer enn før, men likevel dukker det opp en og annen film som provoserer. Man trenger ikke være ekstrem-Islamist for å la seg provosere eller følelsesmessig bli berørt av en, eller flere filmer.

Jeg har bestemt meg for å skrive litt kort om noen filmer som har brent seg fast i meg. Til dere som nå ikke er så glad i kjøtt, involler og blod, som vurderer å klikke dere ut av dette innlegget fordi dere tror jeg kun har tatt med slike filmer kan jeg berolige dere med at jeg har ikke det. Jeg har lage en liten liste over filmer av forskjellige sjangre og som av ulike årsaker har brent seg fast.

Til dere som ikke har sett disse filmene vil jeg på forhånd advare mot en rekke avsløringer av filmenes handlinger som kan ødelegge noen overraskelser dere ellers ville fått, om dere ikke visste om de på forhånd.

Cannibal Holocaust (1980)

© Bildet er tatt fra sandgent.co.uk

Handling: Når fire filmskapere blir meldt savnet etter å ha dratt til Amazonas for å lage dokumentarfilm om kannibalstammer bestemmer professor Harold seg for å ta med seg et team i håp om å finne igjen disse ungdommene. Etter å ha lett litt med livet på spill finner de til slutt rester av disse unge menneskene, i tillegg til en filmopptakene. Harold reiser så hjem igjen og ser gjennom det som er filmet. Etter å sett gjennom filmen blir det bestemt at den skal brennes, og ikke vises til folket.

Derfor husker jeg den: Cannibal Holocaust er en kontroversiell film med sterke bilder og scener som virker svært realistiske, provoserende og groteske. Noe de også er. En av de sterkeste scenene i denne filmen er scenen hvor disse fire ungdommene har jaget de innfødte i Amazonas-jungelen inn i stråhusene sine, forså å tenne på. Barn, kvinner og menn blir levende brent ihjel. I tillegg er dette en film som du vil huske spesiellt godt dersom du er en dyreelsker. Dyr ble nemlig slaktet, plaget, torturert og drept i virkeligheten under opptakene. Og til slutt den scenen som kanskje er best husket av “folk flest; scenen hvor en kvinne blir voldtatt av noen gutter, hvor vi etterpå får se at de har plassert kroppen hennes på et spyd.

Tidligere skrevet en anmeldelse om denne filmen som kan leses her!

American History X (1998)

© Bildet tatt fra thisdistractedglobe.com

Handling: Etter tre år i fengsel slipper omsider Derek Vinyard ut for drapet på to mørkhudede menn. Han får fort vite at hans lillebror Danny har blitt aktiv i nynazist-gruppen som han selv ledet før han ble fengslet. Han forsøker så godt han kan å holde familien sammen, holde en viss idyll oppe, og samtidlig få broren ut av nazimiljøet. Det skal selvfølgelig ikke være bare-bare.

Derfor husker jeg den: I tillegg til at denne filmen har en trist slutt hvor Dereks lillebror blir funnet drept så har denne filmen en del scener som faktisk var så voldelige at den i starten var ulovlig å vise. Scenen som har vekket mest avsky eller begeistring (alt etter som) hos folk er scenen hvor Derek holder en mørk mann nede mot fortauet, tvinger han til å bite rundt fortauskanten og deretter sparke han i bakhodet.

Carrie (1976)

© Bildet er tatt fra dbcovers.com

Handling: Carrie er en ung, pen jente som er oppvokst uten noen far, men derimot med en ekstremt fanatisk og psykotisk mor. Når hun en dag får sin første menstruasjon i skolens dusjrom freaker hun ut. Hun løper mot de andre jentene og ber sårt om hjelp. Med tanke på sin religiøse, overbeskyttede mor vet hun ikke en gang at mensen finnes, og derfor blir hun naturligvis svært redd. De andre jentene på skolen håner henne og mobber henne på det grovestet. Det nærmer seg skoleball, og når Carrie til sin overraskelse blir invitert er hun naturligvis veldig skeptisk, spesielt med tanke på at gutten som inviterer er en gutt som kan velge hvem han vil, enda han har dame. Det viser seg at noen av jentene på skolen har koket sammen en djevelsk, umenneskelig plan for å offentlig ydmyke Carrie på det mest forsvarsløse – På ballet blir nemlig en større bøtte griseblod tømt over vakre, nypyntede Carrie, og den fineste kvelden i hennes liv ender opp med å bli den verste.

Derfor husker jeg den: Først og fremst er dette en veldig provoserende film, spesielt for de som opplever eller har opplevd mobbing selv. Hovedpersonen Carrie blir psykisk og fysisk terrorisert på det groveste, selvtilliten hennes skal rives ned av det lille som finnes. Scenen jeg husker som mest nervepirrende er slow-motion-scenen hvor hun går opp mot scenen for å motta en pris, forså å få bøtta med griseblod over hele seg. I tillegg til alt blodet fra bøtta utvikler scenen seg til å bli enda mer amper når Carries sinne koker over, og med sine psykiske og overnaturlige evner dreper absolutt alle som ikke klarer å komme seg ut av skolen, også den personen som har vært hennes eneste og beste støtte – Nemlig lærerinnen hennes. Sluttscenen hvor en av de få overlevende går mot Carries grav mot slutten (ja, Carrie dør), full av dårlig samvittighet er også med på å tatovere seg inn i hjernen din.

Tidligere skrevet en anmeldelse på denne filmen som kan leses her!

Brødrene Løvehjerte (1977)

© Bildet er tatt fra filmweb.no

Handling: Unge Karl Løvehjerte er alvorlig syk og vet selv at han om ikke lenge skal dø. Hans beste venn og støtte er storebroren Jonatan som forteller at når han dør vil han ende opp i en vakker eventyrdal som heter Nangijala, og at tiden i Nangijala er helt anderledes enn verdenen de nå lever i. Han forteller også at det vil føles som bare noen få dager for Karl uten Jonatan i Nangijala, mens for Jonatan vil det vare et helt liv før han skal få se broren igjen når han selv skal dø som en gammel mann. Ting blir derimot ikke som de tror og under en dramatisk brann ender det opp med at eldstebroren er den som dør først når han ofrer livet for å redde Karl. Noen dager etter Jonatans heltemodige død, dør også som forventet Karl av sykdommen. Brødrene treffes så igjen i Nangijala, og Karl er ikke lenger syk. Likevel skal det vise seg at ikke alt av bekymringer, lidelser og motgang er over. I dalen herjer og styrer nemlig den onde, maktsyke Tengil – En mann som tar menn fra sine familier, og tvinger dem til å jobbe til de til slutt ikke orker mer, forså å fôre dragen Katla med dem!

Derfor husker jeg den: Først og fremst fordi det første vi møter er en dødssyk gutt som knapt kan være rundt 11 år. Denne filmen har karakterer som har et veldig nært og sterkt vennskap, i tillegg til at vi blir knyttet tett til karakterene selv. I tillegg til scenen hvor unge Karl ligger i sengen å hoster og venter på å dø, har filmen scener som også vekker sinne i tillegg til tristhet. Scenen hvor Tengil peker ut menn i landsbyen Nangijala som skal være hans slaver til døden, sees gjerne med et tungt sukk. Det er vondt å se når disse mennene blir revet fra de enslige kvinnene og barna de har. Det gjør også noe med meg når en av mennene som protesterer mot Tengil blir henrettet forran hele byen etter å ha spyttet Tengil i ansiktet. Sluttscenen hvor brødrene Løvehjerte endelig har beseiret ondskapen i byen, men likevel møter på motgang når Jonatan er blitt lam av Katlas flammer, er også sterk. Spesielt når Karl forteller at han ikke lenger er redd for døden, og tilbyr seg å hoppe utfor kanten med Jonatan på ryggen, som da Jonatan ofret seg for han først. De velger altså å dø på nytt, forså å reise inn i enda en ny verden som skal være enda bedre enn Nangijala og den verden vi lever i.

Saw (2004)

© Bildet tatt fra barparblog.wordpress.com

Handling: Når to menn våkner opp i en og samme kjeller med en død mann mellom seg skjønner de at noe alvorlig har skjedd, og at noe er i ferd med å skje. Adam Faulkner har jobbet med å snike seg innpå folk for å ta bilder av de, bilder som kan brukes mot disse menneskene i ettertid. Dr. Lawrence Gordon er kirurg og jobber på et sykehus hvor de for en tid tilbake hadde en kreftsyk pasient ved navn John Kramer. Gordon mistenker at John kan ha noe med situasjonen deres å gjøre. Fastlenket prøver de så godt de kan å komme seg ut, evnen til å samarbeide settes på prøve, og de spiller et spill på liv og død. Når de kommer over èn kassetspiller og hver sin kasset får de hver sin beskjed om hva de skal gjøre for å overleve. Det viser seg at de har blitt plassert i kjelleren på bakgrunn av sine feil/uvaner i livet, og at mye av det som venter dem de neste timene er svært symbolsk med hva de har gjort av dårlige/umoralske valg.

Derfor husker jeg den: Utvilsomt er dette en film som var svært original med sitt konsept da den kom ut. Dette er ikke en typisk vold-film som mange uvitne tror. I motsetning til mange andre filmer i samme sjanger har denne filmen en mer original historie med uventede twister. Moralske spørsmål taes opp. Men selvfølgelig, i tillegg til de moralske eller umoralske spørsmålene filmen stiller, så er dette også en skrekkfilm med morbide bilder og hendelser. Blant annet når en overvektig mann med fortid som selvskader ironisk nok må gjennom en jungel med piggtråder for å kunne fødes på ny.

Den scenen folk flest husker best er likevel når Dr. Gordon tar den skjebnesvangerte avgjørelsen om å skjære av seg foten forså å krabbe ut og hente hjelp til Adam som fremdeles er lenket fast. Heller ikke skal vi glemme den uventede twisten helt på slutten hvor mannen som har ligget helt stille i blod gjennom hele natten plutselig reiser seg, forså å rive av noe påklistret make up-blod som tyder på at han bare har vært dopet, forså å spilt død hele tiden – Og ja, den døde mannen midt på gulvet John Kramer.

Be – Skitne, syndige meg (2001)

© Bildet er tatt fra kjellemann.wordpress.com

Handling / Derfor husker jeg den: Til slutt skal jeg faktisk skrive litt om en norsk film som i motsetning til de overnevnte filmene ikke er fiksjon, men faktisk en dokumentarfilm fra virkeligheten. Filmen tar utgangspunkt i Bjørn Erik Andersens liv som kristen, men også homofil. Den 20. oktober 1992 forsvant Bjørn Erik fra der han bodde, og det tyder på at han tok sitt eget liv. Filmen inneholder intervjuer med hans beste venninne, hans foreldre og andre nære. Vi får også innblikk i sterke sitater fra Bjørn Eriks dagbok, og det er tydelig at han har slitt veldig sterkt med den han var, og ikke minst hvordan folk rundt ville takle at han var homofil.

Filmen er sterk på flere måter, blant annet fordi produsenten bak denne filmen har fått kommet så tett innpå de etterlatte, og fått såpass ærlige intervjuer og kommentarer fra dem. I tillegg er det de færreste normale som ikke vil bli provosert spesielt av flere utalelser som en kristen prest i filmen kommer med som går ut på at homofili er en synd som skal slås ned på og bekjempes. Filmen avsluttes med Kjell Magne Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland sine syn på homofili om at de aksepterer homofili, men at vi ikke skal akseptere homofil praksis. Dette er en film jeg vil ambefale alle uansett religion og legning å se, til tross for at den er noen år gammel.

Har tidligere skrevet om denne filmen i dette innlegget!

Vi reblogges!