Det gamle hatet

Etter at verktøykassen til blogg.no ble forflyttet fra Blogsoft til WordPress er det særlig en del mindre bilder på eldre innlegg som har blitt “litt” fucket up, samt at WordPress dessverre ikke støtter alle de samme metodene man i Blogsoft kunne benytte seg av til å legge inn videoer og diverse på. Så på grunn av dette er det jo en del ting som etter overføringen har forsvunnet fra diverse innlegg. Noe som igjen har ført til at jeg særlig i romjula satt og la inn enkelte stuffs i enkelte innlegg på nytt. Dette er noe jeg fortsatt jobber litt med, men ikke i nærheten så ofte nå som før nyttårsskiftet, fordi – HVOR MANGE er det egentlig der ute som faktisk er innom og leser de gamle innleggene mine lengre uansett? Og!!: er det ikke STRENGT TALT bedre å fokusere på å produsere nye innlegg, fremfor å bruke time etter time på å reparere gamle innlegg? Jo, igrunnen. Men noen ganger er det visst ikke så lett.

Men enyway. Jeg har altså brukt “litt” tid på å gjenbesøke gamle prosjekter de siste tre-fire månedene. En del innlegg er takk og lov mest kos å besøke, mens andre.. Ikke spesielt kos i hele tatt. Ja, for å si det sånn – jeg SKAMMER meg faktisk litt over hvor utrolig trangsynt, fordomsfull og HATSK jeg en gang har vært. Hvor hard jeg en gang var, og hvor blind jeg attpå til var som satt størknet fast i mitt eget mørke rasshøl, og bare skrev nedlatende dritt om det ene og det andre, til tross for at jeg i mange tilfeller var og gjorde nettopp de samme tingene jeg kritiserte og gikk så hardt ut mot.

Jeg har hatt SÅ MANGE meninger og holdninger som rett og slett ikke har vært annet enn skadelige, og i flere tilfeller ikke riktige. En oppførsel og et verdenssyn som jeg har tviholdt så hardt på, og som på sikt ikke har gjort annet enn at jeg har støtt fra meg flere og flere følgere i sosiale media, og nesten enda verre: “venner” i den virkelige verden. Og når jeg nå går gjennom kommentarfeltet på særlig de mest meningsløse innleggene jeg har lagt ut så tar jeg meg selv i å tenke at “her HÅPER jeg at noen har reagert og ihvertfall prøvd å sette meg litt på plass!”. Og for å si det sånn.. DET har folk gjort! Men dessverre så ser det ikke ut til at det hjalp så veldig der og da. For i stede for å svare disse “haterne” med respekt, ja så har jeg heller gått i full forsvarsposisjon (stort sett, ikke alltid, men STORT SETT), og ja..; de som ikke var enige med meg, ja de var gjerne “tilbakestående” og hadde ganske enkelt FEIL!!..

HELDIGVIS begynner dette å bli en stund siden nå. Jeg har takk og lov forandret meg en del siden særlig de aller mest ekstreme tilfellene. Jeg har fortsatt en vei å gå enkelte steder, men jeg er i det minste ikke i nærheten av så negativ, dramatisk, kvass, trangsynt, hatsk og tverr nå som jeg en gang var. Og skal man først se noe positivt med disse innleggene, så.. Ja så må det vel være at de er et ganske greit bevis på at selv hvor håpløse enkelte kan bli i sin tankegang og væremåte, ja så er det alltids håp for at folk kan endre seg til det bedre likevel. Så lenge det er liv er det håp, er det visst noe som heter, og det er faen meg så sant altså!

Stay goregeous!

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!

Forelska i tannlegen?

Ja stemmer det, DET holdt jeg faktisk nesten på å glemme – jeg skulle jo gi dere en aldri så liten oppdatering etter at jeg hadde vært hos tannlegen.. Vel, i går hadde jeg omsider time, og i motsetning til den drømmen jeg hadde natten før så var jeg IKKE et ekorn som hadde haiket meg på baksiden av en motorsykkel temmelig stresset fordi jeg hadde forsovet meg. For i virkeligheten klarte jeg å stå opp i 05-tiden og timen min var ikke før 10.30 så akkurat det var ikke noe stress i hele tatt. Eller, 10.30 på papiret, men klokken ble vel nærmere 10.50 da jeg først fikk komme inn grunnet litt forsinkelser, men enyway;

Da det OMSIDER ble min tur var det første jeg gjorde å hilse på den nye tannlegen min. En VELDIG hyggelig og allright dame med sort, langt hår i hestehale, et veldig vakkert ansikt og i hele tatt som jeg mistenker er ca på min egen alder. Hun kan ihvertfall ikke være særlig mye eldre. Isåfall holder hun seg satans godt. Jeg tenkte først at vi skulle håndhilse, men i og med at hun hadde på sånne gummi-hansker ble det heller til at vi avstands-håndhilset “på liksom”. Etterpå spurte hun om jeg trodde at jeg hadde hull, sånn med tanke på de få opplysningene jeg hadde skrevet inn på mail da JEG SELV ba om å få time forrige søndag. Jeg forklarte henne hvordan ting har vært den siste uken – at det har gjort litt vondt på den ene siden av tannkjøttet når jeg har pusset der, men at det var blitt betydelig bedre igjen nå (typisk nok), + at jeg ihvertfall TRODDE jeg hadde sett noe som jeg fryktet kunne være hull.

Deretter ble det tatt noen røntgenbilder, før hun så senket stolen jeg satt i så langt ned som under hodet mulig. Hun gransket munnen min med sine egne øyne veldig grundig og kunne ikke se noe som hun mente er grunn til bekymring. Og etter at hun hadde sett ferdig lurte hun på om jeg ville ta en sånn vanlig rutine-sjekk-og-rens mens jeg først var der. Det følte jeg absolutt ikke at jeg hadde noen grunn (eller lyst) til å si nei til, så jeg sa med andre ord JESS til det. Så la hun en sånn vannslange-faen ned i munnen på meg, og begynte deretter å skrape bort litt tannstein, og sånne andre ting som er vanlig at tannleger gjør under vanlig rutine-sjekk. Mot slutten klarte jeg med min nokså så sensitive sensitivitet å brekke meg av den hersens slangen som nærmest lå begavd ned i halsen på meg. Hun unnskyldte seg for at hun nesten “kvalte” meg, og spurte om jeg ville at hun skulle ta ut slangen igjen, og tja..

Så var omsider røntgenbildene klare for titt og se, og jeg som nå hadde ligget der og følt meg ihvertfall sånn noen lunde trygg og avslappet (womans touch skal man ikke undervurdere!!) kjente nå at paranoiaen svakt var på vei til å stikke frem igjen. Har jeg kreft? Har jeg hull? Må jeg tilbake igjen neste uke? Kommer jeg til å dø innen sommerferien? “Det ser veldig fint ut her altså. Null hull”. Og i det DE ordene ble sagt (sånn OMTRENT slik som jeg nå har prøvd å gjengi de) så følte jeg på en ikke helt ubetydelig lettelse, og jeg skjønte at jeg godt kunne tilføye dette på den etterhvert så nokså lange listen over bekymringer jeg har hatt i livet som jeg nok har latt få tappe unødvendig mye av tiden og energien min. Men når DET er sagt – jeg er likevel veldig glad for at jeg tok denne timen – for det er bedre å gå hos en tannlege (eller “vanlig” lege for den saks skyld) et par ganger for ofte, enn litt for sjelden.

Stolen ble så heiset opp igjen, og jeg ble spurt om når jeg ønsket at neste time kunne være. “Hmm. Om et år kanskje? Eller, hva er det egentlig som er mest vanlig for folk på min alder?”. “Vet du, jeg har egentlig mest lyst til å ta deg inn igjen om to år, jeg. Du har noen veldig fine, gode og friske tenner, så jeg tviler på at det vil være nødvendig å ta deg inn igjen før om sånn 22 måneder”. Med andre ord – sånn som det alltid har vært. Den forrige tannlegen min har nemlig også skrytt veldig av tennene mine når jeg har vært hos han. Noe av det siste den “gamle” tannlegen min sa sist jeg var hos han høsten 2017 var at jeg har noen tenner som er av sjeldent god og stabil kvalitet for folk på min alder. Og sånn apropos det, jeg nevnte denne historikken min for hun nye i går også, og hun så bort på meg, smilte litt og sa: “Man skulle nesten tro at foreldrene dine er tannleger!”, ja også mener jeg å huske at hun blunket til meg etter det igjen.

Altså. Jeg skal ikke si at jeg digger hun nye tannlegen min enda, men de inntrykkene jeg fikk mens jeg var hos henne i går er utelukkende veldig positive. Hun viste flere ganger at hun absolutt har humor, det skjønte jeg allerede da hun “liksom-håndhilste” på meg i det jeg akkurat hadde satt meg i stolen. Og hun var attpåtil så utrolig vennlig, tålmodig, rolig og snill at.. Ja, jeg skulle igrunn ønske at det var behov for å gå til tannlegen litt oftere faktisk! xD Og bare så det er sagt, jeg likte også den forrige tannlegen min godt, bare så ingen misforstår og tror at han var teit eller noe sånt, for det var han absolutt ikke. Sånn bortsett fra han regulerings-tannlegen min så har jeg vært VELDIG heldig med de to andre tannlegene jeg har hatt til nå. Og jeg håper så inderlig at det er hun samme jeg var hos i går som jeg også skal se på meg NESTE GANG. For hun var en sann melkedrøm uten like.

Ah, ja… Så var det betalingen min da. Jeg ble spurt om jeg ville ta det med kort. Det ville jeg selvfølgelig, MEN.. For ja, det er et men her. For da jeg hadde satt inn kortet i terminalen og var klar for å betale, ja så poppet det opp en aldri så liten feilmelding etter at jeg hadde tastet inn pinkoden. Jeg prøvde en gang til, men etter at andre forsøk resulterte i NØYAKTIG samme resultat innså jeg at jeg faktisk hadde klart å GLEMME hva pinkoden min var. Jeg prøvde en tredje gang og kjente nå at dette begynte å bli noe kleint og pittelitt ubehagelig – samme feilmelding. Jeg prøvde en fjerde gang, og takk GUD – DET VIRKET!! Det viste seg at jeg nesten hadde tastet riktig hver gang, men at det kun var det ET SIFFER jeg husket litt feil sånn der og da. Heldigvis skjønte hun at jeg fremdeles var litt nervøs og sånn, og vi mennesker har jo lett for å bli litt tåkete i hodet av stress og “grue seg til”, så hun tok det ihvertfall heldigvis bare med et pent smil.

Men jeg syntes det var litt pinlig likevel da. For det er ikke sånn at jeg nettopp har fått meg ny kode heller. Jeg har faktisk hatt den samme pinkoden i.. 11 år nå? Og i løpet av de siste 11 årene har jeg vel i snitt tastet inn denne koden på diverse butikk-terminaler 2 ganger i uken. Så ja. Det er simpelthen helt utrolig hvor surrete hukommelse og rasjonalitet kan bli når vi først har latt oss distrahere av litt angst, stress og paranoia. Men til syvende og sist en veldig hyggelig og flott tannlege-time, uten tvil. Og jeg kan jo si at dette er første gangen i mitt 27 år korte liv så langt hvor jeg NESTEN har greid å forelske meg i tannlegen min.

Forresten dere – jeg trekker tilbake det jeg skrev skrev litt lengre opp. Jeg DIGGER visst henne likevel, jeg!! xD

Er DU fornøyd med din tannlege?
Når var DU hos tannlegen sist?

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!

F**k f**ketti off Mr. F**ckings X!!

Bildet tilhører Capcom

Bare for å få det sagt med en eneste gang – selv om du går rundt med hatt og store muskler av stål, jern og fandens slagkraft, ja så gjør det deg IKKE automatisk verken tøff eller skummel.

Og misforstå meg helt rett. Det er ikke sånn at jeg hater på Resident Evil 2 (remaken) nå. For det ER et bra spill, men i skrivenes stund kjenner jeg meg “litt” lei av en viss Mr X. Hmm okei, jeg skal herved prøve å skrive dette innlegget på en sånn måte at selv dere som ikke har noe særlig kjennskap Resident Evil-serien fra før av likevel skal ha en sjans til å sette dere inn i min frustrasjon nå.

Resident Evil 2 er en remake av et gammelt spill med samme navn som opprinnelig først ble gitt ut 21. januar 1998. Og i store deler av spillet må du helt på egen hånd bevege deg gjennom et nokså svært og klaustrofobisk bygg med maaaaaange mørke og traaaaange ganger. Og for å komme deg videre i spillet må du stadig finne forskjellige type nøkler, koder og lignende for å låse opp enda flere rom med ENDA FLERE nøkler og hint.. Og sånn fortsetter du basically til du omsider har klart å finne den siste nøkkelen eller what ever det er som skal til for å komme seg helt ut.

Bildet tilhører Capcom

Og for å si det sånn.. I løpet av et par timer spilling har man gjerne lusket seg gjennom de samme rommene og etasje en hel del ganger. For på flere av de første rommene man får tilgang til fra starten av er det altså en del låser og sånt no man ikke får gjort noe med får man har fått kloa i det riktige passordet, den riktige nøkkelen også videre som man først kommer over… En del senere. Og en annen ting: Dette er IKKE et spill hvor man er så heldig å ha en eller annen GPS i et eller annet hjørne som holder deg i hånda og viser hvor du skal. Den eneste hjelpen du får til å finne frem er noen kart som dessverre ikke er helt enkle å forstå seg på til alle tider.

Ja.. Også er området du beveger deg på dessuten infiltrert av en rekke zombier og andre type monstre. Og for å si det sånn… I Resident Evil 2 kan det faktisk være en fordel å bare la de være, for du har på ingen måte lommene full av krutt her, så det er dessverre ikke bare på plaffe løs på alle som prøver å drepe deg. Ja, og nå syns jeg omsider det er på tide å karve oss tilbake til det som opprinnelig fikk meg til å ville skrive dette innlegget. Mr X. En SVÆR jævel med hatt og frakk som bare ikke lar seg drepe. Jeg prøvde for “moro skyld” å bruke absolutt ALT jeg har av ammunisjon og sprengstoff mot han tidligere i dag, og innså at.. Han tar rett og slett ikke skade overhode.

Bildet tilhører Capcom

Og jo.. Jeg har vært inne på tanken om at jeg kanskje bare ikke har hatt nok ammo.. Men så gjorde jeg omsider litt re-search på det store, åpne, skumle internettet, og ganske riktig… Han kan faktisk ikke drepes. Ihvertfall ikke der jeg er i spillet foreløpig. Så ja.. For meg som surrer en del til vanlig (altså “i den virkelige verden”) når det kommer til å lære meg kart, nye steder og sånn, som HATER å være den som blir jaktet på og forfulgt og som attpå til faktisk ikke engang KAN felle den som STADIG slår meg RETT NED når jeg kommer litt for nær (noe som altså ikke skal så mye til med tanke på de stort sett ikke alt for store rommene).. Ja, jeg sier det rett ut. Resident Evil 2 er et forbanna helvete.

Igjen et veldig bra spill. Jeg vet at det er mange som ELSKER dette spillet av hele sitt hjerte, uavhengig om man har hatt noe forhold til original-spillet, eller ikke. Og jeg er altså heller ikke en av de som hater på spillet. Men for meg personlig som har klart å surre så SYKT mye frem og tilbake uten nevneverdig fremgang i et par timer nå, og som har blitt slått ned gang på gang på gang i den ene trange dritt-gangen etter den andre.. Ja, så vil jeg bare ha sagt at jeg syns Mr X er mest av alt bare jævlig irriterende nå enn noe som helst annet!..

xxx out!

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!

KRISTIN + SOPHIE = SUNT? – 5 TING SOM VIL SKJE INNEN FEM ÅR!

Jeg skal ikke akkurat skryte på meg at jeg er noen velutdannet spåmann, men likevel har livet gitt meg noen “hint” nå og da på ting som stort sett har vært nokså nærstående.. Så har ting skjedd, OGSÅ har jeg tatt meg i å lure på HVORFOR I HULESTE RØRLEGGER-DILDO jeg ikke gjorde mer for å forhindre det og det og det FØR det ble for seeeeent da de frempekene jeg har fått til nå ikke akkurat har vært knyttet til nevneverdig hyggelige ting, for å si det meeeeget forsiktig.

Og ja.. Jeg er kanskje ikke verdens beste spåmann når jeg selv først ønsker, prøver og øver, men det med det sagt er ikke det det samme som at jeg aldri frivillig kan treffe blink enytime?! Vel, jeg har ihvertfall bestemt meg for å gi den frivillige fremtids-spåinga et lite forsøk, så HER har dere 5 ting jeg helt oppriktig ser for meg kan ha skjedd innen FEM ÅR:

Så.. Ka dokker tru??

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!

Har bestilt tannlegetime

I de siste par dagene har jeg IGJEN vært litt plaget av litt ubehag i tannkjøttet. Ikke noe nevneverdig sånn til vanlig, først og fremst når jeg pusser tennene. Og for å være ærlig så har jeg ikke tenkt noe særlig over det for jeg har jo opplevd litt ubehag ved tannpuss fra ende til annen før også, og det har alltid gått over etter noen dager. Men i kveld var det noe som likevel gjorde meg litt bekymret, som igjen førte til at jeg nå har sendt avgårde en mail til Oppdal Tannklinikk og bestilt meg time.

For da jeg i kveld tok meg en liten titt i speilet så oppdaget jeg et veldig, veldig lite hull nederst på høyre side på tannkjøttet, og ved siden av det lille, lille hullet er det nå en ca like liten hvit prikk. Det trenger ikke være noe alvorlig i hele tatt, men for å si det sånn; jeg ønsker ikke å gamble med den slags, så nå er det igrunnen bare å håpe at jeg får time fortest mulig slik at jeg slipper å gå rundt å spekulere på dette lengre enn “nødvendig”. For sånne ting tar så utrolig lett fokus bort fra andre ting, og det går helt klart utover livskvaliteten min.

PS: Hva skjer med at skyggen min på bildet over ligner en creepy morder-gorilla, egentlig?

PSS: Og JAAAA, jeg har oransje tannbørste, og NEI – det har ikke`no med å gjøre at det snart er 17. mai.

Fortsettelse følger!

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!

Vegg i vegg med tante Dask

I kveld har jeg gjort noe jeg har utsatt “litt” lengre enn jeg helt vet om jeg gidder å erkjenne her inne – jeg har vasket veggene + dørkarmene og dørene i “storegangen”. En aktivitet jeg akkurat nå NESTEN ikke skjønner hvorfor jeg har utsatt sånn, fordi.. Ja, det er mulig det bare er meg som føler og mener dette, men JEG syns ihvertfall det er litt terapi i å vaske. Det står selvfølgelig ikke så veldig langt oppe på den listen over de tingene jeg elsker å gjøre aller mest her i livet, men jeg kan for å si det sånn ihvertfall nevne “et par ting” som står BETYDELIG lengre ned også!..

Men ja.. Så var det en ting som “uroet meg litt” i det jeg holdt på. Og det er hvor fort grått vaskevannet faktisk ble. Jeg skal ikke påstå at jeg er overrasket, men det er ihvertfall noe jeg fant og fremdeles finner bittelitt frustrerende. For i kveld har jeg jo bare tatt gangen, og da skiftet jeg vaskevannet ut kun EN gang, mens jeg kanskje strengt talt burde skiftet det ut ihvertfall tre ganger eller noe for å fått renest mulig resultat, såå.. Hvordan skal det egentlig bli når jeg skal gå løs på stua som er både enda litt større, og enda litt nærmere vedovnen?? 😮 Nei jeg kan ikke si at jeg direkte GLEDER meg til å sette i gang med akkurat DEN jobben altså!! xD

Stay goregeous!

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!

Insta Lately 14isss

@aylarkuklinski

Stay goregeous!

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!

Sol i både hjerte og fisering

Vet dere hva? Livet mitt, det er faktisk fremdeles ikke så alt for verst. Det KAN selvfølgelig ha litt med å gjøre at jeg nå akkurat har fått penger på konto igjen, at jeg akkurat har betalt de få regningene jeg har (husleie + strrrrrrøm), samt overført litt penger til de forskjellige sparekontoene mine og funnet ut at jeg fremdeles har litt jeg kan kose meg med de neste ukene fremover. Men sånn utenom det også: livet mitt er faktisk ikke så alt for verst.

Jeg har sikkert skrevet det før, og jeg vil så gjerne skrive det igjen. 2019 tror jeg til syvende og sist vil ende opp som et av de virkelig bedre årene av mitt liv, so far (butt also your mom). Bare disse tre første månedene har jeg gjort og opplevd nesten mer av positive stuffs enn jeg føler jeg gjorde gjennom hele 2018 til sammen. Og dere: Paradise Hotel er ENDELIG tilbake i tittekassa, og det er faderullan meg ikke lenge til det samme blir et faktum igjen med Game of fucking Thrones også!! Nei, jeg bare sier det jeg. Livet. Er. Kuli. Livet. Er.. IKKE KJEFT!!

Stay goregeous!

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!

BERGEN GOT MY BALLS!

Dere vet.. Sånn opprinnelig skulle jeg jo EGENTLIG vært på farten til Bergen natt til mandag. For da jeg akkurat hadde skrevet og publisert mitt forrige innlegg søndag kveld var jeg så og si på vei ut døren forså å ta meg en aldri så liten “ferie” fra Oppdal en stund og virkelig utfordre meg selv på et litt større og skumlere sted i et par dager.

Tilfeldighetene skulle likevel ikke ha det til at det ble noe Bergen på meg på mandag. For å si det sånn: shitts did happend!..

MEN det ble heldigvis en liten tur på meg likevel fra og med tirsdagen av. Og for å si det sånn, jeg har MASSE rart å dele med dere nå som dere kan se og høre om i videoen over ^^ Ja, det er forresten mulig dere må spelte dere godt fast om dere skal se denne videoen her, for jeg anser det ihvertfall ikke helt umulig at noen av dere nok kan bli litt overrasket over å se “en helt ny side av meg”, en temmelig SPORTY side – om jeg får være så fri.

Og HER har dere dessuten et aldri så liten bildedryss, sånn helt på tampen 😀

Yes da, det var faktisk min uke det. Da er det igrunnen bare for meg å ønske dere alle sammen en skikkelig knallhelg. Bruk den godt, for vi kan aldri helt sikkert vite hvor mange helger vi faktisk har igjen <3

Stay goregeous!

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!

En NEVROTISK uke i vente!!

Så – helgen ble altså flyttet på. For i de to siste innleggene mine har det jo i mellom et og annet ord om forkjølelse og fandens tipp tipp oldemor også vært nevnt at jeg har fryktet litt at diverse planer jeg opprinnelig hadde for helgen også skulle infiseres. Men heldigvis ble realiteten aldri SÅ ille. Jeg har takk og lov vært ganske frisk de siste dagene, men helgens store planer derimot.. De ble IKKE noe av. Dvs, DET er jo ikke helt sant. Det som derimot ER helt utrolig sant er at planene bare er blitt pitte litt flyttet på. Eller med andre ord: om ikke sånn kjempelenge drar jeg omsider til hele Norges fitteby igjen, altså Bergen.

Og sånn opprinnelig var det meningen at jeg skulle henge der med Sara igjen. Men så kunne ikke Sara likevel, og da vurderte jeg å droppe det hele en liten stund jeg også, for altså.. Jeg er jo ikke akkurat så veldig kjent i Bergen. Og nå har jeg ikke lengre noen garanti for at noen kan hjelpe meg med å finne frem til riktig buss når jeg skal hjem igjen, en bekymring som jeg har latt plage meg en hel del tidligere, og SÆRLIG når det kommer til såpass store og kaotiske byer. Så ja.. Nå reiser jeg altså til Bergen igjen, og jeg vet helt ærlig ikke om jeg får noen til å hjelpe meg med å finne frem til bussen min denne gangen, slik som tidligere.

Men på en annen side – jeg vil ikke være den lille gutten med støttehjul lengre. Livet skjer virkelig ikke innenfor komfortsonen, og selv om jeg kanskje kommer til å kjenne litt på noiaen om et par dager, ja så krysser jeg fingra for at jeg på et eller annet vis skal fikse dette også. Jeg bare MÅÅÅ det nå..

Ønsk meg gjerne lykke til – eller lkke – det er helt opp til dere!

Aylar Von Kuklinski

Følg G.J.E.R.N.E bloggen min på Bloglovin!!