Den 1. januar dette herrens år innviet jeg ved å spise pai til frokost mens jeg nøt en varm kopp kaffe. Det hadde jeg til da aldri før gjort, men det var lenge en kombinasjon jeg hadde tenkt å prøve. Lite visste jeg da jeg satt der med skjea og koppen, at det jeg tror er mannen jeg kan takke for denne ideen skulle fordufte bare drøye to uker senere.
David Lynch er død. Folk dør. Det er slettes ingen anormalitet. Men det føles likevel litt snodig når folk som har hatt en så stor innflytelse på deg har vandret inn i tåken og blitt borte. Lynch ble riktignok 78 år. Det er absolutt noe. Jeg vet minimalt om hans privatliv, men jeg håper han hadde et fint liv.
Jeg vil trolig alltid forbinde Lynch med det rare og sære, det mørke og dystre, det melodramatiske og tvers gjennom geniale! Selv har jeg bare sett «Lost Highway» og «Twin Peaks» (sesong 1 og 2). Jeg har med andre ord en solid katalog med filmer under status usett. Men jeg likte «Lost Highway» og jeg elsker«Twin Peaks»!
Tredje sesong har jeg i noen uker tenkt at jeg skal bestille så fort jeg får penger igjen i dag, det har jeg nå fått og gjort. Nok en gang har “tilfeldighetene” slått inn. For det var i går døden banket på og gjorde krav.
Flere av mine videoproduksjoner har utvilsomt vært preget av Lynchs mesterverker. Det må også nevnes at visse blogginnlegg, Instagram-poster og andre ting jeg har gjort opp gjennom årene absolutt ikke hadde vært til, eller hadde vært noe annerledes om det ikke var for de dype sporene David Lynch har lagt mellom mine indre daler og fjell.
Dette innlegget skal ikke handle så mye om meg, men jeg vil dra frem ét eksempel på et av mine tidligere verker hvor Lynchs innflytelse utvilsomt har trukket i en og annen snor. Høsten 2020 laget jeg en video som heter «Takknemlighets-takstameteret». Selve plottet til denne kortfilmen kom mest fra mine egne tanker. Men måten å fortelle historien på var helt klart noe Lynchete.
Denne videoen ble ikke det siste jeg har laget som jeg delvis kan takke Lynch for at ble som det ble. Og fremtiden vil nok vise at selv om dette enestående geniet av en annen verden nå har forlatt oss, så vil likevel hans innflytelse fortsette å prege så uendelig mye av både filmer, serier, musikk, spill, tegneserier, bøker, og annen kunst i lang, lang tid!
Ja trolig så lenge mennesket skal fortsette å eksistere vil hans arbeide være med å prege ting som vi, og kommende generasjoner har å se frem til.
David Lynch har kanskje “gått bort”, men det han skapte vil aldri forsvinne! Lynch var en av de virkelig store og geniale! Han var ikke redd for å lage ting som skilte seg greit ut! Han var ikke redd for å stå i bransjen for det som var smalt og sært! Han var ikke redd for å velge kvalitet fremfor kvantitet!
Han gikk sine egne veier, og vel så det – og for det er jeg han evig takknemlig!
Det er ikke alltid så lett å vite hva en burde gjøre når ting først er noe kjipt. Noen ganger er det beste man kan gjøre å ikke gjøre noe. For det er mye som vil gå over av seg selv og som brått vil vokse seg større om man fôrer det unødig.
Og når man først bør gjøre noe er det ikke alltid bare-bare da heller. For hvor ligger det egentlige problemet? Er det fast og håndfast, eller er det litt mer “Jesus-aktig”? Og ikke minst; er det noen andre som er problemet, eller er det deg/ meg selv?
I 2012 var livet mitt på mange måter et nokså tilgrisete og rotete bord å sitte inntil. På skuldrene bar jeg minst et dusin tunge usikkerheter rundt meg selv, venner, familie og universet generelt. Livet var et totalt kaos, og det var mye som absolutt ikke var helt okei.
De senere årene har jeg derimot fått tatt noen kraftige oppgjør med både meg selv, og egne holdninger, samtidig som jeg har kvittet meg med mye som ikke akkurat har gjort meg bare godt.
På mange måter er jeg en helt annen person nå enn jeg var da. Jeg omgir meg med helt andre type mennesker. Jeg støtter ikke lengre alle de samme type forbildene og idolene. Jeg bor ikke lengre på det samme stedet.
For en ting jeg også har innsett er at man kan komme langt ved å rydde opp i vennegjengen en gang i blant. Bli flinkere til å utfordre seg selv ved å stadig prøve ut og åpne opp for nye ting og erfaringer. Legge om kostholdet. Bli mer fysisk aktiv. Trene.. Osv.
Men det har også en del å si at man trives med det stedet man har bosatt seg. Og det har jeg helt ærlig ikke gjort helt og fullstendig de siste 9 årene. Nabolaget jeg har holdt til i har vært veldig stille, vennlig og fredelig. Et av de desidert roligste og tryggeste i hele Oppdal, meeeeen..
Ja, kort fortalt har de jeg har leid hos, og som attpåtil har vært de aller nærmeste naboene ikke akkurat vært den beste matchen. Da jeg flyttet inn hadde jeg ganske mange slike relasjoner som ikke var blant de beste for meg og mitt vel og ve – så det er én grunn til at nettopp dette oppgjøret har tatt meg så mange år å ta, i tillegg til en overbevisning jeg hadde satt opp ovenfor meg selv om at det først og fremst var JEG som var problemet, og at det fort ville være enda verre om jeg flyttet til et annet sted igjen.
Det faktum at jeg faktisk ble advart av samtlige før jeg flyttet dit viftet jeg bare bort. Ingen skulle fortelle MEG hva jeg skulle gjøre, og hvem som var bra for meg eller ikke. På dette tidspunktet hadde jeg ikke akkurat det beste ryktet i bygda selv heller, som også ble en faktor for at jeg lukket øynene for de advarslene jeg fikk. Og skulle de som hadde advart meg vise seg å ha rett skulle jeg i hvert fall ikke gi de rett siden, men heller stå i det. Koste hva det nesten kostet vil.
Heldigvis forandrer de fleste mennesker seg over tid, og gjerne til det bedre. I dag innrømmer jeg gjerne når jeg tar feil. Slik jeg ser det er det alt annet enn svakt i å vise sine svakheter, heller tvert om. Jeg vet ikke alltid best. Jeg gjør ofte feil. Ikke oftere enn folk flest, eller mindre for den saks skyld, men jeg som deg gjør feil nå og da. Det å flytte inn i sokkelen i 2012 føltes riktig for meg der og da. Og kanskje var det en grunn til at universet førte meg nettopp dit den gangen også. Men å bli værende SÅ lenge, i så mange år.. Nei, jeg har bodd der på overtid. For å si det mildt!
Nå er det sikkert en del som lurer. Hva var egentlig så galt med å bo der over den perioden som jeg til slutt endte opp med å gjøre? Hva slags folk er det egentlig jeg har bodd og leid hos? Ganske vanlige folk. Snille og fredelige mennesker. Men med visse holdninger og en fremtoning som i og for seg ikke er superuvanlige i lille Norge, men heldigvis ikke i overrepresentativt heller.
Ingen av de har noen sinne gjort meg noe slemt. DET er veldig viktig å presisere. I bunn og grunn er det så enkelt som at noen mennesker passer bedre “sammen” enn andre, og vel… jeg følte virkelig ikke at jeg passet inn der de siste 6-7 årene.
Jeg er som nevnt i tidligere innlegg ganske følsom. Jeg blir lett påvirket, og enkelte type mennesker med en viss type energi og attitude har jeg derfor spesielt lite godt av å ta inn energien til. Noen mennesker er flinkere til å “stenge av” denne antenna lettere enn andre. Men har man først de diagnosene som jeg har (asperger f.eks), er det nærmest en umulighet.
Nå er dette endelig et kapittel som er så godt som avsluttet. Det skulle gå en del overtalelsesforsøk både fra bekjente, familiemedlemmer og venner både i og utenfor bygda å komme dit. For ikke å snakke om eks antall overtalelsesforsøk fra meg selv. Bare det at flere advarte meg en stund før jeg flyttet inn dit burde gjort dette til en ikke-sak i utgangspunktet.
Men nå har jeg lært, og jeg har gjort opp for meg selv, ovenfor meg selv. Det er lenge siden jeg har følt meg så levende som jeg har gjort de siste ukene. Livsgnisten har sakte, men sikkert vendt tilbake. Jeg kjenner at jeg endelig kan puste hel ut, og inn igjen. Og når sant skal sies er den avgjørelsen jeg har tatt nå trolig den viktigste, og riktigste avgjørelsen jeg har tatt i hele mitt liv.
Jeg var litt usikker noen dager etter at den nye leiekontrakten ble underskrevet i slutten av mai. Men da jeg sist var innom sokkelen for å lese av strømmen og jeg omsider fikk slengt litt passiv aggressivt mot meg at “du tåler ikke pain så godt du!” fra noen som vet at jeg har slitt mye med psyken og angsten veldig lenge.. at jeg virkelig har vært langt nede i lange, vonde og ensomme perioder (stort sett av andre ting som ikke har hatt noe med de eller det stedet å gjøre).. Ja da ble virkelig de siste fnuggene av usikkerhet og tvil blåst borte vekk. Han mente muligens ikke noe slemt med det, men samme hvor mye (eller i dette tilfelle lite) forståelse man har for andres problemer, selv om man måtte tenke at det bare er “tull”, at den og den “bare må ta seg sammen”, at det er alt for mange som syter og blir for lett krenket osv… man sier bare ikke sånt. Barn kan finne på å si sånn, og det er ikke greit da heller. Og det er i hvert fall ikke greit at en “voksen” oppfører seg, og sier slikt da det er så ignorant og umodent gjort at jeg vet ikke hva mer jeg skal si…
Og det er dette jeg mener med visse holdninger og en attitude som ja.. Rett og slett ikke hører hjemme noe sted. Og som ikke er spesielt oppbyggende og sunt å omgi seg med og ta til seg i like stor grad som jeg har gjort alt for lenge. En holdning og en attitude som mange nok ville ignorert og ikke tenkt mer over neste dag. Men som har vært veldig, veldig viktig for meg å komme bort og vekk fra da de til tider har bidratt til at jeg har følt meg en del mindre enn jeg har “trengt” å gjøre, og innimellom har ført til at jeg har grudd meg til å gå hjem igjen når jeg har vært ute, i tilfelle flere lignende tanketomme oppgulp skulle vente seg.
Men bare så det er sagt også. Det er ikke slik at jeg har fått slike stikk daglig, eller månedlig for den saks skyld. De mest oppsiktsvekkende kommentarene har heldigvis vært så få og sjeldne at de kan telles på en hånd. Men igjen.. Man sier ikke slike ting til folk som har slitt, og fremdeles sliter, eller til folk generelt. Det er rett og slett bare slemt, uavhengig av hva hensikten måtte være, om man har noe hensikt med det i hele tatt.
Vedkommende var litt ekstra sinna på meg der og da på grunn av de blogginnleggene hvor jeg har skrevet rundt aspergeren og min lydsensitivitet, og de utfordringene dette har bragt med seg ved å bo der da hen mener at det setter de i et dårlig lys, og at disse innleggene (som f.eks dette) for folk flest vil bli mistolket som at de bråker mer enn normalt, i stede for at de faktisk setter lys på hvordan det er å leve med de diagnosene og utfordringene jeg har – noe jeg fremdeles ikke ser eller er enig i, men igjen.. For meg ble dette absolutt siste dråpen som gjør at jeg i dag ikke er det minste usikker på at valget jeg har tatt har vært det eneste riktige.
Grunnen til at jeg nå har valgt å skrive og dele dette innlegget er for å legge et siste punktum en gang for alle. Folk som kjenner de vet jo allerede hvordan de er, hvilke holdninger de har og osv. Og det samme med de som allerede kjenner meg. Og det er kun de som vet hvem de gamle huseierne er. Så det er med dette i bakhodet, samt at jeg fremdeles ønsker å være mest mulig ærlig med dere som følger med meg i tykt og tynt her inne på bloggen at jeg nå velger å publisere dette siste innlegget om boforholdet fra den eldgamle sokkelen.
Helt avslutningsvis vil jeg komme med en oppfordring til andre som lever under forhold som ikke akkurat er de mest givende – livet er altfor kort til at man skal leve med folk man ikke trives, eller går så godt overens med. Så enten det er venner, kjæreste, familiemedlemmer, naboer eller andre relasjoner som nager og får deg til å føle deg liten og nedstemt – ikke finn dere i det!! Kan det løses med dialog er selvfølgelig det det beste, men enkelte mennesker går bare ikke overens.
Så før disse relasjonene rekker å forpeste alt for mye rundt deg, og man enda har livsgnisten og gleden i behold; kutt disse menneskene ut av livet ditt. Bruk heller energien på mennesker som ser deg som det fine mennesket du er, og som ikke kommer med flåsete og tankeløse stikk, men som heller oppmuntrer og gir komplementer, forståelse, ros og kjærlighet.
Vi har alle et eller annet forhold til mobbing. Enten så har vi opplevd mobbing som tilskuere, eller så har vi spilt en av de større rollene – enten som angriper, eller som offer.
Selv har jeg spilt alle rollene i dette dystre og triste “teateret”. Jeg har vært vitne til mobbing, jeg har i årevis vært et offer for mobbing, og jeg hadde også en periode hvor jeg deltok i å mobbe andre..
For en del år tilbake fikk en venn av meg virkelig kjenne mobbingens smertefulle slagkraft på kroppen, fysisk som psykisk. Og selv om dette er en stund siden nå er dette fremdeles en svært stor del av hans hverdag og psykiske helse.
Uansett om det er tap, blir det vinn. Saken blir lyst opp, og vi som samfunn er et skritt nærmere nulltolranse mot mobbing.
Et lite barn med et godt hjem, god familie, gode venner, og store drømmer og forhåpninger til verden. Dette var min samboer i ferier. Helt til skolen begynte på igjen. Da snudde alt. Har du noen gang blitt såret? Har du noen gang blitt urettferdig behandlet? Har du noen ganger blitt slått? Har du noen ganger blitt mobbet? Min samboer opplevde dette daglig gjennom hele ungdomskolen. Men det er ikke det værste. Det værste er at når et barn samler alt mot og går å sier fra til de som skal være “trygge voksne” så blir han ikke hørt. Har du opplevd og ikke blitt hørt før? Det har min samboer, flere ganger, og måtte bite tenna sammen og finne seg i å bli mobbet. I elevmappen står det blant annet følgende:
“Kenneth var innom rektors kontor i dag. Kenneth påstår at han blir mobbet. Kenneth må jobbe med hvordan han oppfatter andre. Kenneth er overvektig. Kenneth er manipulerende og løgnaktig. Kenneth blir pisket og slått, han blir lei seg av det. Kenneth går til helsesøster for å jobbe med vekten sin”
For et og et halvt år siden tok min samboer et stort skritt videre i livet med å saksøke sin ungdomsskole, der han ble mobbet daglig når han var ung. Han er i dag 27 år. Og sliter med PTSD. Det er mange flere der ute som har opplevd det samme, og dette trenger mere fokus. Kenneth tok det skrittet for et og et halvt år siden, og det hadde vært skipt å gitt opp nå. Skolen sier de ikke har gjort noe galt, noe både advokat og pårørende er uenige i. Kenneth er 200 000 kr unna rettferdighet. 200 000kr i rettsomkosninger for rettsak. 150 000kr er det som mangler i dag. Og de pengene skal ikke han måtte betale. For det er prisen for å ta de kriminelle, ungsomskolen. Penger som betales tilbake etter rettsaken. Penger som samles inn går til Blå Kors for deres jobb for barn og unge som opplever mobbing, om saken kommer i Kenneth’s favør.
Uansett om det er tap, blir det vinn. Saken blir lyst opp, og vi som samfunn er et skritt nærmere nulltolranse mot mobbing.
Den røde teksten dere nå leste er hentet fra spleis.no.
Foto: pixabay.com
Som nevnt tidligere har også jeg vært et offer for mobbing. Selv var jeg ganske heldig da jeg omsider turte å si fra om det. Jeg ble riktignok møtt med et par kritiske spørsmål, menjeg ble trodd – og de ansvarlige ble stilt til ansvar.
Dessverre er det ikke alle som har vært like “heldige” som meg der. Det er ikke alltid at de som har vært offer for helt grusomme opplevelser blir trodd, eller at de som har ansvar for å gjøre noe faktisk gidder, men heller velger å lukke øynene og bare forbli passiv.
HER har dere link til den fullstendige Spleis-artikkelen som har har valgt å “stjele fra” over. Har du lyst til å bidra til at Kenneth får den rettferdigheten og oppreisingen han sårt fortjener så hadde det vært helt fantastisk om så mange som mulig vil dele denne saken videre – samt legge inn noen kroner i denne utrolig viktige Spleisen.
Måtte Kenneth få den oppreisningen han fortjener!! 🖤
Det er ikke akkurat slik at mine inboxer og chat-rooms renner over av våte vaginas. Men noe har likevel kommet opp gjennom årene, og vel.. Jeg kan jo forstå hvorfor enkelte tenker at det er innafor å sende meg den slags tatt i betraktning at jeg muligens har det frekkeste bloggnavnet i Norge i dag, og attpåtil har en fortid som nokså uredd “sjokk-blogger”.
Jeg har til og med publisert et og annet innlegg i 2020 hvor jeg har snakket om litt forskjellige livsmål og diverse som absolutt er av den mer kinkye typen, men når DET først er sagt.. Selv om jeg har det bloggnavnet jeg har, SELV OM jeg har en fortiden jeg har her inne, og SELV OM jeg elsker Paradise Hotel, og har en liten drøm om å se noen ha sex live – ja så bryr jeg meg likevel fint lite om å få tilsendt randome videoer og bilder på Snapchat (eller andre steder) av det kvinnelige kjønnsorgan – SPESIELT fra jenter jeg overhode ikke kjenner, og som for alt jeg vet kan være under 18 år til og med…..
Jeg skal ikke disse verken det ene eller andre kjønns kjønnsorgan her nå, men jeg personlig syns kjønnsorgan i seg selv er ganske snorketti snork. For å si det sånn; det er større sannsynlighet for å få tent de fire adventslysene i meg om du sender meg et (gjerne påkledd) bilde av ditt pene ansikt, fremfor ja.. Pupp, rumpe, og fitte.
Mennesker er etter min smak sååååå mye spennende og pirrende enn noen simple kjønnsorgan. Så igjen.. Til alle som tenker at det er en god ide å sende meg sånt no – please dont! 😎
Er det to ting i verden som virkelig får frustrasjonen og tristheten i meg til å skyte opp til nye høyder så er det når jeg leser om, eller ser/hører mobbing og urettferdighet.
Cathrin Prana MOBBET på vei hjem – “ingen” reagerte I natt like før jeg skulle legge meg så så jeg en Insta-video inne hos modell, moteikon, feminist, dyreforkjemper og forbilde Cathrin Prana som opprørte meg en hel del. Da hun her forleden var på vei hjem fra jobb, og satt å ventet på toget ble hun grovt trakassert, og plaget av tre yngre gutter som kalte henne masse stygge og slemme ting, de kastet stein på henne, og kastet mobilen hennes i bakken gjentatte ganger
Dette mens det var en rekke andre til stede som bare satt rolig og gjorde absolutt INGEN TING – det til tross for at det i videoen Cathrin selv har delt er helt tydelig at hun gråt og gråt, mens guttene bare fortsatte.. Og fortsatte.
Det som Cathrin her er blitt utsatt for finnes det ingen unnskyldninger for i hele verden. Verken det faktum at Cathrin tør å skille seg såpass ut som hun gjør, eller det at disse guttene mest sannsynlig ikke har det helt bra med seg selv rettferdiggjør disse ugjerningene. Slik type oppførsel er stygt, det er direkte ondt, og kan i verste tilfelle føre til at liv går tapt. Enten i form av selvmord, eller at de (i dette tilfellet de tre guttene) blir tatt livet av selv. Jeg har lest og sett nok saker opp gjennom mine 29 år hvor begge tilfeller dessverre har skjedd.
Nå tror jeg heldigvis at Cathrin er sterkere enn som så. Men poenget er at man vet aldri hvem man hakker på, hva deres historie er, og hva de måtte tåle før det renner skikkelig over, og man ikke orker mer. Og selv om det ikke skulle gå så langt at liv går tapt er dette helt klart en veldig skadelig og slem ting å gjøre mot noen uansett. Og ikke “bare” det. Det disse småguttene her har gjort er også straffbare handlinger, noe de forhåpentligvis vil komme til å merke ganske snart.
Edvin Eriksen BANKET OPP fordi han er homofil
Bildet tilhører: Edvin Eriksen
Ja, så er det en sak til som også har opprørt meg en det siste døgnet. For da jeg akkurat hadde våknet i dag scrollet jeg meg gjennom nyhetene, og leste om 22 år gamle Edvin Eriksen som for en uke siden ble banket opp på en buss i Oslo sentrum, og av hva jeg har forstått skal årsaken være at han hadde en regnbue-farvede glorie på hodet som en gjeng på fire ikke likte, og det faktum at han er homofil.
Og i likhet med Cathrin Prana sin sak så er jeg heller ikke er overrasket på noen måte her. Jeg blir først og fremst trist, oppgitt og provosert når jeg hører om sånne saker igjen, og igjen, og igjen. Ikke fordi jeg er lei av at media, ofrene, og andre skriver og snakker om det. Men fordi slikt i 2020 fremdeles forekommer hver ENESTE DAG over, så og si hele verden.
Hadde dette “bare” forekommet en gang i året, ja så hadde det fortsatt vært en gang for mye. Og med fare for å virke som en ødelagt cd-plate med riper i nå: SLIKE TING SKAL IKKE SKJE. Det å gå til fysisk eller verbalt angrep på noen som ikke har gjort deg noe, men som du misliker kun fordi de har en annen legning, hudfarve, livsstil og/eller tro enn deg selv er direkte svakt. Og mennesker som gjør sånt mot andre basert på så små grunnlag er i mitt syn noen veldig små og triste sjeler som er langt mindre enn de de har utsatt for et eller annet angrep.
Og en annen ting. Selv om hatkommentarene du poster i sosiale media får en god del likes, eller selv om folk ler og heier på deg når du går til angrep på folk irl så betyr ikke det at du har rett i det du skriver, sier eller gjør. Får hatkommentaren du har skrevet likes, eller blir hathandlingene du utfører irl “belønnet” med klapp og latter – ja så er de som liker, klapper og ler minst like ynkelige idioter som deg selv.
Og til dere som bare sitter og ser på, eller later som at dere ikke får med dere når andre blir plaget i større eller mindre grad. Ved å ikke gjøre noe når slikt skjer er dere faktisk en del av problemet. Ved å ikke si eller gjøre noe gir dere et signal om at det disse slemmingene gjør er greit, at dere er enige i det som blir gjort. Jeg forstår at det virker skummelt å blande seg inn, tro meg, det forstår jeg virkelig. Det er mange der ute, inkludert meg selv, som sliter med både angst og konfliktskyet. Og jeg kan ikke love 100% at jeg hadde turt å gjøre noe selv i noen av disse situasjonene. Men jeg håper det, for hvis ikke.. Ja så hadde jeg på en bidratt i å la Cathrin eller Edvin lide jeg også. Selv om det overhode ikke hadde vært hensikten.
Helt avslutningsvis vil jeg komme med en aller siste bønn: VÆR SNILLE MED HVERANDRE. Ta vare på de dere er glade i, VIS DE DERE ER GLADE I AT DERE ER GLADE I DEM. Og er det først noen dere ikke liker så la de heller være, eller enda bedre – prøv å gi disse personene en sjanse: VÅG å bli bedre kjent med de, prøv å forstå de, prøv å bli kjent med de, fremfor å dømme. Og sist, men desidert ikke minst: Spre KJÆRLIGHET, ikke hat!!
I løpet av et levd liv er det så og si helt uunngåelig at man vil miste en og annen på veien. Folk man kanskje har vokst litt ifra, folk man ikke helt kunne stole på, folk man har en eller annen misforståelse med som aldri helt er blitt oppklart, folk som bare tok kontakt når de trengte noe selv uten å helt gidde å gi noe tilbake hvis bordet først ble snudd.. Og selvfølgelig – folk man bare ikke føler man har nok til felles med.
Ikke bare er endringer i venneflokken nærmest helt umulig å unngå, for ikke å snakke om naturlig, de er også helt, helt nødvendige SÅ FREMT du tilhører en knøttliten del av befolkningen som fikk utdelt alle de “riktige menneskene” fra fødselen av.
Og du tenker nå kanskje at dette innlegget fra nå av vil handle om hvilke mennesker jeg tenker man ikke trenger? Kanskje en liten liste over signaler på at de og de menneskene ikke er bra for deg? Vel, jeg har vært inne på tanken om å skrive et slik innlegg en dag også, men akkurat nå tenker jeg heller å ta for meg hvorfor man bør vurdere å BEHOLDE diverse i “gjengen”, selv om matchen ikke alltid er “sånn der”.
Først kan jeg ta og starte med det jeg anser som den mest selvfølgelige grunnen: Holder vi oss først og fremst kun til folk som stort sett er enige i “alt” vi sier og gjør, ja så ender man gjerne opp med å få et ganske så innskrumpet syn på ting sånn generelt. Mennesker trenger mennesker med andre verdier enn seg selv for å vokse og utvikle seg videre. For et liv uten mangfold og multisosialisme tenker jeg ikke bare er usunt i det lengre løp, men også direkte FARLIG.
For er det EN ting historien har vist oss gang på gang, så er det at mennesket er redd for det ukjente. Og det trenger ikke handle om folk fra andre land og kulturer en gang. Ta bare en titt i kommentarfeltet til f.eks VG når det har blitt skrevet en artikkel om noen som er både født og oppvokst i Norge, som har både foreldre og besteforeldre som er herfra, men som dessverre ikke har blitt utdelt de beste kortene i livet når det kommer til en og annen usynlig sykdom som har gjort de uføre.
Og så har vi den andre årsaken til at man ihvertfall bør vurdere å beholde samtlige i flokken selv om man kanskje ikke alltid helt blir klok på de, selv om kan irritere seg litt over enkelte ting, også videre. Og jeg innser nå at det jeg straks skal gå nærmere innpå forsåvidt lett kan gjelde hvem som helst man måtte ha rundt seg, enegget tvilling eller ei, men jeg mener like fult at det fremdeles er et nokså vesentlig punkt å tenke litt over.
Fordi.. Jeg vet ikke med dere, men jeg har i hvert fall lettere kunne tatt tak i enkelte mindre heldige sider ved meg selv fordi jeg først har gått rundt og irritert meg over NOEN ANDRE som har gjort eller sagt DE EKSAKT SAMME TINGENE. For eksempel har jeg noen venner som jeg en dag i dag anser som noe i overkant konservativ når det kommer til å prøve ut nye ting, og som nærmest bruker enhver unnskyldning i hele verden til å ikke en gang han, hun, hen eller det en skikkelig sjanse.
Slik var jeg selv også en gang i tiden. Og det er ikke bare at jeg på et tidspunkt begynte å irritere meg over andre som hadde den samme usunne tankegangen som gjorde at jeg etterhvert begynte å utfordre meg selv mer og mer til å faktisk sjekke ut nye, “ukjente” ting som jeg tidligere nærmest hadde bestemt meg for på forhånd at ikke var noe for meg – men det har så absolutt vært en ikke helt uvesentlig faktor det også.
For det er jo ingen hemmelighet. Vi mennesker har skrekkelig lett til å se andres “feil og mangler” lenge før vi eventuelt snur speilet og ser oss selv. Og dessverre kan det virke som det er noen der ute som ikke er i stand til å se seg selv i hele tatt noen sinne, om så de ble stengt inne i et rom hvor det ikke fantes noe annet enn bilder av dem selv.. Men jeg velger å tro at disse er av en såpass mikroskopisk del av befolkningen at de ikke er vesentlig å skrive mer om akkurat nå.
Ja, så har vi omsider kommet til sluttkonklusjonen. Ikke alle kan være venner og bekjente bestandig. Noen folk MÅ man bare kutte ut for å ikke – i verste fall – risikere å bli dratt ned i en eller annen mørk undergrunn. Samtidig som det også er så viktig å beholde noen vesener som kan by på en og annen ubehagelighet, rett og slett fordi er det en ting vi alle har godt av en gang i blant – så er det folk som har evnen til å trekke oss utenfor vår kjære komfortsone.
Hvis vi setter oss inn i tidshjulet og løper hele åtte år tilbake, ja så er det på mange vis en helt annen meg vi vil komme til å finne. Mest sannsynlig noe “gjemt vekk” på en liten, men dog koselig hybel – med gardinene trekt for, tastaturet i fanget, og A LOT med tunge og destruerende følelser og tanker som bare gjennomsyrte og skadet min kropp, og mitt sinn.
For høsten 2011 var på ingen måte mitt livs beste høst. Jeg hadde mye frustrasjon og en hel masse sinne inni meg. Jeg følte ikke at det var noen særlig som forsto meg, og folk som levde et annet liv, eller som trodde og mente noe annet enn meg selv var helst idioter jeg ikke ønsket å assosieres med – sett borti fra at disse individene skulle KRANGLES med i alle mulige kommentarfelt, og gjerne HENGES UT der de henges ut kan.. *kremt*.. Kunne..
Heldigvis er det mye som har endret seg siden da. I videoen over ser jeg tilbake på en gammel video som ble lagt ut 4. oktober 2011. Og sammen med dere skal jeg nå prøve å finne ut av hva som gjorde at ting til slutt gikk såpass galt. Hvorfor mitt indre inferno fikk vare såpass lenge som det gjorde, og sist, men ikke minst; HVORDAN jeg har kommet meg til det punktet i livet jeg er på i dag hvor bortimot alt føles SÅ mye bedre! <3
Kjære ven(n)e(r)!! – i dag er det altså SÅ umenneskelig varmt igjen at det simpelthen ikke finnes LITT gøy engang. 30 varmegrader er fremdeeeeles sånn typ 15 grader for mye etter min form og psyko. Og med tanke på at vi stadig fortsetter å misbruke jordas ikke akkurat ubegrensede midler, ja så blir det neppe noe særlig kjøligere neste år heller, for å si det sånn.
Og DER skal jeg slutte å klage sånn i dette innlegget. For selv om det er litt i overkant varmt nå, og selv om det fremdeles er en hel del vi mennesker kan bli langt bedre til med tanke på miljøet, ja så har det takk og lov skjedd fleree positive forandringer de siste par ti-årene også.
Jeg vet ihvertfall at jeg har klart å ta en del grep som jeg har blitt flinkere og flinkere til å forbedre meg på i det siste, og nå tenkte jeg rett og slett at jeg skulle sette opp en liten “skryteliste” over NOE av det jeg så absolutt har blitt bedre på “siden sist”.
1. Drastiske shopping-kutt Som kjent har jeg leeeenge vært en fyr som eeeeeeeelsker å nett-shoppe. Og vel, jeg mener fremdeles at penger er til for å brukes, men når det igjen er sagt bruker jeg ikke lengre i nærheten av like mye penger på FYSISKE ting, slik som jeg f.eks gjorde for 3-4 år siden.
Før kunne jeg kjøpe sånn rundt 12-16 t-skjorter I ÅRET, men i løpet av de siste 365 dagene tror jeg at jeg “bare” har kjøpt to. Men nå er det ikke først og fremst på klesfronten at den aller største forandringen har kommet, for den ligger nemlig i spill og film-land. Per dags dato så bruker jeg fortsatt en god del penger på begge deler, bare at i dag er så og si ALT digitale innkjøp.
2. Kjøper ikke lengre plastposer I løpet av det siste året har jeg kanskje bare sagt ja til pose to eller tre ganger. Hvilket som er en MEGET stor forskjell hvis man foreksempel setter det opp mot hvordan det så ut året før da jeg sa ja til minst en pose HVER eneste gang jeg var ute og handlet. Men i fjor sommer/høst bestemte jeg meg endelig for å skaffe meg sånne flerbruks tøy-nett, og det er rett og slett det det går i nå. Enten det, eller så putter jeg bare alt nedi i en ryggsekk som jeg stort sett har på meg når jeg er ute og går uansett.
3. Mindre kjøtt Enda en ting jeg har blitt langt flinkere til det siste året er å kutte ned på kjøttspisinga. Jeg spiser fremdeles “kjøttdeig”, “pølser” og sånn, men nå foretrekker jeg helst de vegetarvennlige kjøttvariantene uten kjøtt, og også helst uten soya. Det eneste minuset her er at det er noen kroner dyrere enn jeg skulle ønske at det var, men sånn bortsett fra det igjen er det bedre for både helsa mi – og miljøet. Ja, samt at jeg helt oppriktig syns at DE FLESTE vegetarvariantene nå smaker BEDRE enn de såkalte “ekte varene” også!
Og mens vi er inne på det kan jeg i tillegg legge til at også på godtefronten har det skjedd ting. Før var jeg veldig glad i snop som smågodt, seigmenn, samt “Party Mix”-posen til Coop, og.. Ja, dere skjønner tegninga. Mens i dag foretrekker jeg rett og slett forskjellige poser med nøtter og tørket frukt, og kanskje bittelitt sjokolade.
4. Mindre ferdigmat Ikke så mye å si her egentlig annet enn at jeg altså ikke kjøper Big One og Grandiosa lengre, for det er pokker meg mat som både SMAKER og SER UT som plast, for å si det sånn. Og akkurat når det kommer til disse to liksom-pizzaene har jeg blitt så ekstrem i “moralen min” at jeg helt seriøst har vurdert å slette enkelte venner et par ganger når de har lagt ut bilder av enten det ene eller det andre på f.eks Snapchat-storyen sin…. ÆSJ!!!!
Den eneste ferdigpizzaen jeg kan tillate meg å spise nå og da i dag MÅ være fra Dr Oetker, ellers er det helt, helt uaktuelt. Eh ja, også spiser jeg generelt mye mindre ferdigmat når det kommer til andre ting også.. Bare så DET også er blitt nevnt.
5. Laaaaangt bedre kildesortering Det var en gang hvor jeg hadde en meget enkel type form for kildesortering.. Restavfall, papp/papir og tomflasker. Hadde jeg noen filmer jeg var lei av så gikk de gjerne i restavfallet, og det gjaldt også all plast-embalasje og.. Ja, alt som det ikke var pant på, eller som kunne defineres som papp eller papir.
Men I DAG derimot kildesorterer jeg daglig både plastembalasje og metal, og skal jeg først slanke film, spill eller cd-hylla litt, ja så gir jeg det enten bort til noen venner, eller så SELGER jeg det gjennom Facebook!! Heia gjenbruk, arv og miljø!! <3 <3
Hvilke grep har DU tatt for miljøet de siste par årene?
Du skulle ønske du var akkurat som meg, sier du? Så hyggelig da, men samtidig, også litt trist. For jeg tenker, hvorfor ikke heller være litt mer som deg selv i stede? Det er ikke det at jeg ikke forstår følelsen å se opp til noen, men.
Okei, la oss gjøre et aldri så lite tankeeksperiment. La oss si at du faktisk lykkes i å bli akkurat som meg. Hva med de som har gått rundt, kanskje litt i hemmelighet, og tenkt at de skulle ønske at de var mer som DEG? Og hva med de personene som skulle ønske at de var akkurat som de igjen?
Nei, jeg er ikke helt sikker på hvem du som nå leser denne teksten er. Men JEG er glad for at du er DU, og det til tross for hva du har gjort, eller ikke gjort, som du eventuelt ikke måtte være så stolt av nå. For tro meg – alt kan repareres. Og alt kan bygges opp, og forbedres.
Jeg er sikker på at du har et HAV av gode potensialer, evner og sider. Så i stede for å se på hva du anser som så mye bedre i alle andre – hva med å heller ta en titt inn i DITT fantastiske kabinett av interesser og personligheter, bortsett fra det å rakke ned på deg selv, og ønske at du var noe helt annet.
Ta tak i noe du virkelig liker, samme hvor sært det enn måtte være. Ingen har rett til å dømme, vel, så lenge det ikke er noe kriminelt da. Og om folk kommer til å dømme deg likevel? Hva gjør vel egentlig det? Hva så om folk ler? Jo da, ubehagelig.. Jeg vet jo godt hvordan det der kan være jeg også. Men den som ikke våger, vinner intet vet du.
Og akkurat nå føles det kanskje ikke som et eneste bein i kroppen har det som skal til for å en dag lykkes. Du tenker at med mindre du ikke blir slik som meg (eller noen andre), ja så vil du for all tid være en ingen. Men det er nettopp der du tar helt feil. For det er først den dagen du lykkes i å bli som noen andre at du virkelig ikke lengre er noen lengre – annet enn en blek og kjedelig kopi.
Så igjen. Grip fatt i DINE innerste drømmer og lengsler. Ta opp alle verktøyene du har blitt gitt, og bli den beste versjonen av deg som bare DU kan være!!
