Addams-portrett, Girls and Corpses og Motel Hell

Tenkte jeg skulle vise dere noen flotte ting jeg fikk i posten i går. Først vil jeg starte med å vise det flotte maleriet som min gode venninne Catzy har laget som hun begynte på i april 2010, og ble ferdig med i november 2013. Da hun startet med det var det i utgangspunktet et oppdrag fra en annen person, som etterhvert fant ut ikke ville ha det likevel…

Siden da har det ikke blitt malt videre på inntil jeg spurte om hun ville fullføre bildet og selge til meg. Bildet er på 60 cm x 50 cm og er malt i akryl. For dere som ikke kjenner igjen personene på det er det Morticia og Gomez Addams fra tv-serien “The Addams Family”. Jeg er fornøyd for å si det sånn ^^ Vil nok en gang råde dere til å ta turen innom både Facebook-siden hennes, bloggen og hjemmesiden hun har.


Og ja, kommenterer du det faktum at jeg har hengt opp bildet noe skjevt så kommer jeg og lemlester deg…

Det andre jeg tenker å skryte litt av er at jeg fikk fire “nye” Girls and Corpses-blader i postkassa mi i går, hvor tre av dem er signert av diverse skuespillere, pornostjerner og modeller. Selvsagt hadde de ikke igjen flere signerte utgaver av det bladet jeg helst kunne tenkt meg var signert, men fornøyd bare jeg fikk tak i bladet likevel.

Som dere med øyne kan se er det blad nummer 3 i bildet jeg ikke har fått tak i signert. Som noen kanskje ser er coveret av Sid Haig og Scout Taylor-Compton. To fuckings gode skuespillere fra noen jævlig gode filmer! Føler det ikke være nødvendig med noen presentasjon her, så da går jeg videre.

De tre bladene som derimot er med signatur er signert av Rikki Six, Shawna Kenney, Hollis Ireland, Corpsy (redaktøren for Girls and Corpses), Tera Patrick,
Quina Feldstein, Liana Mendoza, scream Queen Victoria De Mare og Laume Conroy.

Og så fikk jeg også en film igjen i posten i går, nemlig “Motel Hell” på Blu Ray ^^

Ønsker dere en morbid kveld videre.
Vi reblogges!


Et bilde er fjernet fra Facebook

For første gang i mitt “liv på Facebook” har det nå blitt fjernet et bilde av Facebook selv på min profil. Bildet ble rapportert fordi noen har funnet det “støtende”, på en pornografisk måte. Er kort fortalt snakk om et eldre bilde jeg la ut av en erotisk årskalender jeg hadde for en stund tilbake, som jeg ville vise frem da jeg hadde fått den. Og jeg har selv sensurert det som måtte være “støtende”. Man ser ingen kjønnsorganer. Man så ikke en gang noe som ser ut som noen som penetrerer en annen. Det eneste støtende man kunne se var noen puppper jeg ikke hadde sensurert…

Jeg finner det veldig ironisk at dette bildet er det eneste som er rapportert med tanke på at man skal ikke lete lenge før man finner en del bilder av både meg selv og andre som viser det som kan minne om selvskading, tortur og det som verre er. Igjen er sex verre enn volden. Forstå det den som kan, jeg kan ikke. Ikke første gangen jeg har opplevd noe sånt. Da jeg for rundt to år tilbake hadde et blogginnlegg som tok for seg det at folk reagerer ofte sterkere på nakenhet enn vold så ble det full baluba fordi jeg hadde lagt til et usensurert bilde av meg selv for å lage et eksempel. Et eksempel som da ble veldig sterkt bekreftet da folk gikk noe amok med kommentarene, noe som ALDRI har skjedd når jeg har lagt ut mer voldelige og groteske bilder… Enkelte er og blir idioter.

Helt til slutt har jeg en enkel melding. Dersom du ikke liker det jeg skriver og publiserer. Enten det er her på bloggen, på Facebook eller andre steder jeg er aktiv; det er virkelig ingen som tvinger deg til å være inne på mine sider. Finner du det jeg legger ut så støtende, fjern meg gjerne som venn. La vær å se på det jeg lager, deler og publiserer. Ikke vær en sånn jævla drittunge.

Og en ting til. Meg og mitt blir dere ikke kvitt uansett, dere må bare leve med det!

Vi reblogges!

Det beryktede rasisme-kortet

Har de siste timene vært en viss debatt på Facebook-siden min etter at jeg delte et blogginnlegg fra den flotte bloggeren Jane Teland. Innlegget dreier seg kort fortalt om innvandrere som ikke kan å oppføre seg i Norge. Her har dere en link!

Så fort jeg hadde delt det på min Facebook begynte det å renne inn med kritikk mot dette innlegget. De første tingene folk begynte å kritisere var noe så smålig som at hun har to “selfies” mot slutten. Altså to bilder av seg seg. Virkelig, har det noe som helst å si? Altså bildene har ikke noe særlig med teksten å gjøre, men jeg har en anelse av en viss misunnelse da de som har kommentert dette kun er jenter. Samme med de som har likt disse kommentarene.

Ellers har den aller største kritikken gått ut på at hun ikke har noen kilder for det hun skriver… Og selvfølgelig, det at hun “drar folk under en og samme kam”. At hun skriver rasistisk.

Og det er akkurat det resten av dette innlegget skal dreie seg om. Jeg tror jeg har skrevet om hvor raske folk er med å ta opp rasismekortet før, men siden dette er en sak som jeg brenner såpass for kan det godt skrives om igjen.

Etter min mening er det ingenting i noen av innleggene jeg har lest fra Jane Teland hittil jeg finner rasistisk. For meg er en rasist en (innvendig) stygg person som hater en eller flere bestemte grupper mennesker, og som ikke har noe toleranse eller respekt for en eller annen gruppe, kultur, etc.

Det unge Teland skriver er at vi må kaste ut de innvandrerne som ikke kan oppføre seg. De som ikke klarer å respektere norsk lov! De og KUN de er det hun sikter til! Og om det skulle være noen tvil, jeg er 100% enig med henne i hvert jævla ord som står i det overnevnte innlegget.

Setninger som “Jeg har mange utenlandske venner, som jeg elsker at jeg har i livet mitt, med forskjellige religioner og opphav enn hva jeg har.”, “Nå snakker jeg ikke om alle, men enkelte. Jeg sier heller ikke at vi nordmenn er bedre og at det er ingenting galt på oss, NEI!” og “Selvfølgelig, de utlendingene som virkelig oppfører seg som normale personer, og som faktisk ønsker å jobbe er hjertelig velkommene i mine øyner.” virker det som en større del av de som har kommentert rett og slett har ignorert…

Er man er rasist fordi man vil at de utlendingene vi har i Norge som ikke klarer å oppføre seg mot andre og som bryter med norsk lov skal sendes tilbake dit de kommer fra? Er man rasistisk for at man vil at norske og utenlandske innsatte skal plasseres hver for seg? I såfall er jeg nemlig rasist. For jeg er for begge disse tingene jeg nevnte nå. Jeg er OGSÅ for LUKKET asylmottak om noen måtte lure.

Mot slutten vil jeg nevne en ting til som ble skrevet på Facebook etter jeg delte innlegget hennes. Kommentaren gikk ut på at det å skrive “er ikke rasist, men…” blir som “no offence, men” eller “jeg mener ikke å blande meg”. Og jeg vil nå gjenta det jeg svarte på denne kommentaren.

Eller… Siden jeg er litt lat nå skal jeg kopiere det jeg har skrevet tidligere:
Eller så kan det faktisk hende at hun er såpass vandt med å bli kalt rasist. Jeg kjenner mange, inkludert meg selv som ofte kan starte en setning med “Jeg er ikke rasist, men”, rett og slett fordi det er en del som har slengt “rasist” etter meg.

Når det er sagt hjelper det selvfølgelig lite å si/ skrive dette, hvis folk har bestemt seg uansett for at man er rasist, men…”‘

Helt til slutt. Slutt å misbruk rasisme-ordet! Det må gå an å kunne være kritisk til innvandring og faktisk også kunne skrive at man vil umiddelbart kaste ut enkelte av de for godt, uten å bli kalt rasist…

Har dessverre ikke noen bilder akkurat nå som passer til innlegget. Eller, jeg kan alltids bruke noe fra Google, men prøver å unngå å bruke andres bilder så mye som mulig, pluss at jeg synes innlegg uten et eneste bilde er kjedelig. Så:

Jeg er uansett gutt så jeg kommer vel lettere unna…

Vi reblogges!

“Fanget” i aspergeren

Akk, det er så frustrerende når jeg blir opphengt i det ene etter det andre på en sånn måte at jeg ikke får gjort noe. Nå foreksempel har jeg sittet flere timer og vekslet mellom to nettbutikker, sammenlignet priser og varer. Deretter har jeg klart å dryge ut tid på å bestemme meg for om jeg skal sende en bestilling på de varene jeg har lagt til i handlekurven eller ikke. Eventuelt om jeg skulle sette meg ned med en film eller et spill og heller gå tilbake til nettsiden og se om jeg har gjort meg opp en endelig beslutning senere. Det hele resulterer i at jeg blir sittende helt stille og ikke gjøre noe. Bare veie frem og tilbake i tankene, skal, skal ikke, skal, skal ikke. Bruke pengene på noe annet, eller ikke… Endte selvfølgelig opp med å sende bestillingen. Om jeg bare hadde gjort det med det samme, så hadde jeg kanskje kunne brukt to timer eller mer på noe annet. Vi lever alle på lånt tid…

Det er så frustrerende når jeg blir sittende og tenke såpass mye at det utgjør det faktum at jeg ikke får gjort noe. Igjen, jeg blir bare “sittende fast”… Er så utrolig vandt til dette nå, har tross alt levd med dette i 22 år… Vet ikke hva jeg skal kalle det. Eneste jeg vet er at dette er en av de flere utfordringene som kommer med den ene diagnosen min (aspergers syndrom). Jeg blir rett og slett så sugd fast til tankene at jeg får ikke utredet noen handlinger. Sånn er det med så mye. Det verste er når det går utover maten. Altså at jeg sitter her uten at jeg klarer å bestemme om jeg skal ut på butikken å handle noe mat, eller om jeg bare skal fikse meg noe av det jeg allerede har… Nå antar jeg at flertallet av dere stemmer for å spise det man alt har, men… Uansett, denne greia med at jeg ikke klarer å bestemme meg resulterer ofte i at det drøyer veldig lenge mellom vært måltid, som igjen resulterer i en del andre ting som ikke er helt bra i lengden… Konsentrasjonsproblemer, sinne, svimmelhet, etc.

Utenom det som har med mat å gjøre så er det nest verst når det gjelder venner eller i hele tatt det sosiale. At jeg foreksempel tenker veldig mye frem og tilbake på noe så simpelt som om jeg skal sende en liten melding til noen eller ikke. Har vedkommende lyst til å snakke med meg, eller er vedkommende for opptatt nå og har mer enn nok med sitt? Skal jeg i hele tatt skrive “hei” til noen i chatten på Facebook, eller over Skype? Eller skal jeg bare fortsette å holde meg for meg selv en stund til å se om noen heller tar kontakt med meg? Ja, sånne tanker sitter jeg som regel “fast i”, lenge… Det kan være at jeg sitter og KUN veier frem og tilbake på disse tingene i timesvis, uten at jeg gjør noe som helst annet…

Før så var det verste når jeg skulle stå opp. Altså mens jeg enda hadde en jobb å gå til, eller skole. Særlig mens jeg enda bodde hjemme da mamma og pappa har gått og vært frustrert, skuffet, og innimellom sint og irritert over visse tregheter og fravær med meg i mange, mange år. Da var jeg stadig i diskusjon med meg selv om jeg skulle gå på jobben/ skolen eller ikke. Eller så kan det hende hodet mitt var et helt annet sted, at jeg lå i senga og tenkte på helt andre ting og dermed ikke kom meg avsted. Om ikke dette er det aller mest slitsomme og mest utfordrende ved å ha aspergers syndrom, så er det i alle fall noe av det verste med diagnosen. Det synes i alle fall jeg. Og jo, både mamma og pappa har virkelig prøvd å fått meg opp og ut lenge før jeg flyttet for meg selv og etterhvert ble uføre. De har virkelig prøvd, og maset lenge, men mange ganger uten stort hell. Særlig de siste årene før uførepernsjonen ble realitet. Og igjen, de har virkelig forsøkt.

Det å forsvinne litt mentalt inn i sine egne tanker, eller det å diskutere litt med seg selv høyt eller lavt er ikke nødvendigvis negativt… Men når det blir såpass intenst som jeg ofte opplever daglig… Da er det ganske utmattende og faktisk også deprimerende etter en stund… Samtidig ønsker jeg heller ikke at jeg skulle vært mer spontan, fordi det føler jeg allerede at jeg er mer enn nok også…

Du tror kanskje du forstår, men jeg tror ikke det. Prøv først å forestille deg hvordan et gjennomsnittelig kvinnemenneske kan være når det gjelder å tenke for mye, ta deretter og gang det med 10!

Vi reblogges!

I Spit On Your Grave 2 (2013)

Den unge gladjenta Katie har nylig flyttet til New York. Som de fleste på hennes alder trenger hun penger og forsøker å forsørge seg så godt hun kan som modell. Hun har ikke de helt store oppdragene og særlig mange er de heller ikke. En venninne av henne mener at hun må sprite opp portofolien da den hittil kan minne om en kvinne fra Midtøsten.

Katie bestemmer seg for å ringe et firma som kan hjelpe henne og raskt bedt om å ta et bilde av seg selv som hun sender som MMS. Etter hun har sendt et bilde får hun raskt en melding om at de ønsker å møte henne. Når hun ankommer studio viser deg seg tidlig at fotografen og de andre mennene i rommet ønsker et par noe mer utfordrende bilder enn hun har sett for seg. Katie er en bestemt kvinne og setter foten ned, forså å gå sin vei.

Når det så har blitt natt og hun har lagt seg får hun etter en stund en ubehagelig overraskelse. Hun får ikke helt sove og slår på lyset igjen forså å oppdage at en av mennene fra fotosessionen sitter og filmer henne med en mobiltelefon. Hun reagerer med å skyte han med en strømpistol forså å løpe etter hjelp. Dessverre lykkes hun ikke. Hun blir tatt igjen og lagt ned på gulvet hvor hun blir bundet fast og deretter voldtatt.


© Bildet er tatt fra s11.postimg.org

Etter akten ringer overgriperen til noen kompiser, blant annet hans bror som kommer for å hjelpe til med å rydde opp i det han har stelt i stand. Katie blir dopet ned og når hun så våkner igjen våkner hun opp (i Bulgaria!) i en mindre hyggelig kjeller hun ikke kjenner til. Nok en gang blir hun voldtatt, men denne gang av en av de andre mennene. Man skjønner fort at helvete så vidt har begynt!

De neste minuttene i filmen blir hun både tisset på, banket opp, og kort fortalt torturert på den ene etter den andre måter før hun til slutt blir lagt i en kiste og begravd levende. Men alt er dog ikke over. Katie klarer nemlig å komme seg opp og ut igjen. Og hun er SÅ klar for hevn!


© Bildet er tatt fra alienbee.net

En etter en oppsøker hun de som er skyldig i smerten og frykten hun har følt både psykisk og fysisk, nå skal hennes overgripere få oppleve det samme helvete, og det til gangs. Allerede tidlig i denne filmen kommer det frem at hun kan å sette opp feller for små kryp, og hun har så aldeles ikke glemt sine kunster.

I Spit On Your Grave 2 er oppfølgeren til I Spit On Your Grave fra 2010, som altså er remaken av den første I Spit On Your Grave fra 1978. Altså er dette IKKE en remake, men ganske enkelt oppfølgeren til en remake.


© Bildet er tatt fra img.moviepilot.com


© Bildet er tatt fra cdn.bloody-disgusting.com


© Bildet er tatt fra filmracket.com

Etter min personlig mening er denne filmen absolutt ikke noe dårligere enn de to andre som nå er nevnt. Man får det man skal forvente av en rape and revenge-film. Filmen er i begynnelsen stort sett bare ubehagelig og provoserende på flere måter. Mens slutten er både ubehagelig og tilfredsstillende.

Akkurat som med 2010-versionen er det også denne gang Steven R. Monroe som har regi. Først som sist sitter man igjen med en film som er godt klippet, bra filmet og godt produsert. Soundtracket er som en kameleon, det går i takt med resten av filmen og er med på å prege den stemningen hver enkelt scene ønsker å gi.


© Bildet er tatt fra horror-asylum.com

Det er lite selvfølgelig også lite som er overlatt til fantasien. Torturscenene er svært lite sensurerte og på de verste scenene får vi selvfølgelig ganske detaljerte nærbilder av det vi gjerne vil se. Eller ikke se. Jemma Dallender gjør en svært imponerende jobb som både et livredd, skrikende offer, men også som en til slutt svært hevngjerrig, nådeløs og kald bitch.

Det burde ikke eksistere noe tvil om min dom. I Spit On Your Grave 2 er ganske enkelt et groteskt mesterverk, og heldigvis på ingen måte en blodig fornærmelse i hensyn til verken de to andre filmene i denne serien, eller andre gode rape and revenge-filmer!

Terningkast

Vi reblogges!

28 Weeks Later (2007)

Det har nå gått over et halvår siden jeg så den fantastiske post-apokalyptiske skrekkfilmen 28 Days Later fra 2002. Så er det selvfølgelig lov å spørre seg hvorfor jeg ikke har sett oppfølgeren til denne perlen nå før i kveld? Helvete, jeg aner virkelig ikke.

Det har gått seks måneder siden Storbritannia ble rammet av et virus som gjør at alle som får det i seg dør og forvandles til zombier. I denne filmen blir vi bedre kjent med familiefaren Don og hans to barn Tammy og Andy som han har vært adskilt fra en stund etter at viruset slår til. Når han møter de igjen og får spørsmål om hva som har skjedd med deres mor forteller Don at han så henne bli drept og at det var ingenting han kunne gjøre.


© Bildet er tatt fra thecinemamonster.com

Når Tammy og Andy uten farens tillatelse bestemmer seg for å oppsøke huset de en gang bodde i finner de moren i andre etasje og det viser seg at hun lever, men er blitt bitt. Til tross for bittet er hun ikke forvandlet til noe zombie og de menneskelige sidene er fortsatt til stede hos henne. Militæret er raske med å finne igjen de to barna og tar dem og moren med tilbake til et sikrere sted. Moren blir det så tatt en rekke prøver av og militærlegen Scarlet slår fast at kvinnen er unik og kan være nøkkelen til en motgift.

Når Don møter igjen sin kone beklager han for at han bare løp den gangen og ender opp med å kysse henne. Kysset viser seg å være av det mest skjebnesvangerte da han i løpet av sekunder blir infisert og det hele ender med at han dreper henne på en ganske brutal og umenneskelig måte.


© Bildet er tatt fra mlbpark.donga.com

Så fort det blir kjent hva som har skjedd slår militæret kode rød og bestemmer seg for å skyte ned absolutt alt og alle som rører på seg. En rekke sivile, friske mennesker blir slaktet ned, sammen med de som er smittet. Marerittet som folk har håpet på var over er igjen blitt blodig alvor og absolutt ingen er trygge.

Som dere kanskje allerede har forstått så elsket jeg 28 Days Later, og vet dere hva, jeg kan nå si at jeg også elsker 28 Weeks Later. Dette er ikke en av de oppfølgerne som har skuffet, heller tvert i mot. Akkurat som den opprinnelige filmen får vi også her servert en adrenalinpreget historie som vi ikke gir slipp på før det er over. Filmen får meg til å bry meg om det som skjer og jeg opplever at jeg sitter og nærmest BER om at det går bra med Tammy og Andy, jeg vil ikke se søskenparet bli adskilt, jeg vil ikke se noen av de dø.

Man blir brått gjort oppmerksom på at i likhet med den første filmen så kan også denne gang hvem som helst dø, når som helst. Filmen er brutal, det er noe som skjer stort sett hele tiden og du kan bare glemme å slappe av. Musikken er først som sist både emosjonell, dramatisk og moderne.


© Bildet er tatt fra thedoublevision.wordpress.com


© Bildet er tatt fra fanpop.com

Etter min mening er 28 Weeks Later nærmest perfeksjonistisk. Men det er en liten ting jeg må nevne mot slutten likevel som kunne vært litt bedre. Enkelte av de pålagte effektene kunne vært jobbet litt bedre med. De er absolutt ikke dårlige, men særlig når man sitter foran en skjerm på 55″ så ser det i alle fall ut som om foreksempel enkelte røykskyer er litt animerte, og det er en nattscene jeg mistenker er filmet på et noe lysere tidspunkt av døgnet. Men igjen, de visuelle effektene er absolutt verken dårligere eller bare helt ok, jeg bare ser at de likevel kunne vært litt mer jobbet med.

Alt i alt er dette en jævlig fettbra film. Jeg tror på historien, jeg glemmer at det er en film jeg faktisk ser på og nå sitter jeg bare og vil se den på nytt!

Terningkast

Vi reblogges!

The Fog (1980)

Antonio Bay. Et fredelig fiskesamfunn med sine stolte innbyggere, et sted som ble grunnlagt for 100 år siden. Jubileet skal selvfølgelig feires, men en snikende tåke skal etterhvert sørge for at dagen ikke bare blir like idyllisk som håpet på.

The Fog er et av John Carpenters mest kjente verk. Inntil i dag hadde jeg bare sett 2005-remaken og jeg må dessverre si at denne er noe kjedelig i forhold. Historien er grei nok, og at filmen er original særlig med tanke på når den ble laget, er det lite å si på. Som de fleste andre filmer jeg har sett fra Carpenters verden er også dette en film med et godt soundtrack som er med på å sette den rette stemningen.

Skuespillerstaben i denne er ikke den mest beskjedne. På rollelisten finner vi blant annet Adrienne Barbeau. Jamie Lee Curtis, Tom Atkins og Janet Leigh. Skuespillermessig er det ikke noe å si på verken staben eller prestasjonene.


© Bildet er tatt fra joblo.com


© Bildet er tatt fra moviesaredamngood.files.wordpress.com

Men dessverre har ikke denne filmen klart å gjort meg til like stor fan som jeg er foreksempel Halloween-filmene. The Fog er først og fremst kjedelig etter min mening. Jeg kan skjønne de som syntes filmen var spennende da den kom ut i sin tid, men nå er det vel og merke år 2013, og da bør og skal det også være med 2013-øynene denne filmen nå skal dømmes utifra.

Effektene vi får servert er helt greie, det vil si. God til å være fra 1980, men i dag føles de bare ikke spesielt overbevisende. Jeg får meg rett og slett ikke til å kjøpe det, jeg får ikke til å leve meg spesielt inn og tenker hele veien at dette bare er en film. Noe det også forsåvidt er…


© Bildet er tatt fra lightriderjournals.wordpress.com

Jeg føler nå jeg har fått sagt det som er å si for min del. John Carpenter, du er en stor man, et stort talent. The Fog var helt sikkert en veldig bra film på mange måter i sin tid, men jeg tror mange med meg vil si at i dag føles The Fog heller mer kjedelig sammenlignet med nyere filmer i denne sjangeren. Jeg vil heller anbefale 2005-versionen med samme navn.

Terningkast

Vi reblogges!

“Prøvd å tenke positivt noen gang??”

Jeg vet jeg kanskje ikke burde, men enkelte tankeløse kommentarer er likevel ikke så lett å unngå å hisse seg opp over. Særlig når man allerede har noen tøffe dager som jeg har nå. Det jeg snakker om denne gang er en kommentar jeg fikk på Facebook rett etter jeg postet det forrige blogginnlegget som jeg publiserte for en times tid siden.

Kommentaren låt som følger:
Prøvd å tenke positivt noen gang??”

Først og fremst så vet ikke vedkommende om hva han snakker om, for det andre, han vet VIRKELIG ikke hva han snakker om.
Hadde vedkommende lest bloggen min litt oftere, vært mer inne på Facebooken min eller kjent meg personlig så hadde han visst at jeg til tider kan være veldig god på å fokusere positivt. Det er liksom som om jeg med vilje fokuserer negativt og VIL ha det vanskelig?

Jeg må bare spørre… Er det noen som helst der ute som på ramme alvor faktisk TROR at det finnes noen som innerst inne vil ha det jævlig og som ikke vil ha det bra? Eller, vet dere, det er faen meg likegyldig om noen tror det… Jeg VIL i alle fall IKKE ha det som jeg har det nå.

Spesielt siden idioten bak denne kommentaren er en person som bruker såpass mye tid på å ruse seg for å ha det gøy burde jeg i alle fall ikke tatt den kommentaren seriøst… Men jeg har klart å gjøre det nå likevel. Grunnen til at jeg nå har valgt å skrive dette innlegget er rett og slett for å få ut frustrasjonen mot slike ignorante og uvitende mennesker som dette. Folk som ikke vet hva de snakker om.


© Bildet er tatt fra safeblogshopper.com

Jeg kjenner jeg virkelig blir provosert av mennesker som har en sånn holdning om at folk som sliter bare må ta seg mer sammen så blir alt så mye bedre… Jeg sliter og prøver hver eneste dag. Jeg vil ikke være deprimert… Jeg prøver hver dag så godt jeg kan å få ting til å forandre seg. Jeg har mer og mer utfordret meg selv ved å gjøre nye ting, mestre ting jeg ikke har vært like god på før, eller ikke gjort i hele tatt. Generelt føler jeg selv at jeg faktisk gjør en del for å få det bedre, men enkelte dager er det dessverre lettere sagt/skrevet enn gjort.

Sånn som nå har jeg skrevet et innlegg igjen, og jeg kjenner allerede nå at det hjelper. I alle fall mot den ene frustrasjonen som den ene kommentaren fra den ene uvitende idioten klarte å komme med…

Vi reblogges..