Opptatt? Singel? “Det er komplisert”? Det siste døgnet har det florert et par rykter om at jeg nå kan ha fått meg en kjæreste. Først og fremst syns jeg det er mest gøy at dette nok en gang er blitt et tema. Jeg elsker oppmerksomhet (kanskje fått med deg? ^^), og jeg har som regel ikke noe i mot rykter rundt min egen person, men akkurat denne gangen har jeg likevel lyst til å fortelle dere hva som stemmer med virkeligheten og hva som (i hvertfall foreløpig) ikke gjør det.
Nei, jeg er ikke sammen med noen per dags dato. Jeg har flere gode venner av det motsatte kjønn som jeg trives veldig godt med når jeg en sjelden gang ser de, men jeg har ikke noe forhold til noen på den måten her og nå.
Årsaken til at jeg velger å ta bladet vekk fra munnen er at jeg ser at denne snakkisen kan gjøre det litt vanskeligere enn ellers å faktisk få meg en kjæreste dersom folk tror at jeg allerede er opptatt. Spesielt siden jeg nå har vært singel (og jomfru) i snart 24 år så syns jeg det er greit å få avkreftet slike rykter. Med andre ord, jeg er per dags dato fremdeles singel og jeg har heller ingen elskerinner at the moment.
Gårdagens video-stunt! Ehm, ja. Så var det en ting til. I går la jeg og min gode venninne Maren ut en videoblogg som en god del av dere nå har fått med dere. Videoen har såvidt vært ute et lite døgn og allerede er den sett rundt 150 ganger.
Dessverre er det likevel ikke alle som har fått til å se den helt uten problemer. Det er særlig enkelte mobilbrukere som ikke har fått til å se videoen via Youtube-appen, men når man har forsøkt å sett den på bloggen har det som regel gått greit.
De fleste jeg har snakket med som har sett den har først og fremst sett den på pc. MEN også der har det vært litt individuelt hva som har vært en utfordring og ikke. Jeg snakket med min bror litt tidligere i dag og han har det motsatte problemet som visse mobilbrukere har. Når han har sett den siste videoen min på sin pc har han nemlig ikke fått til å se den via bloggen, men via Youtube i stede.
Jeg kjenner at jeg ikke helt klarer å bli klok på dette. Og til jeg eventuelt klarer å finne ut hva som er galt, forså å forhåpentligvis rette opp i det så har jeg nå i tillegg til at jeg fremdeles lar videoen ligge på Youtube, så har jeg også lastet den opp på Facebook i håp om at dere som har problemer med å se den på Youtube/ blogg.no kanskje får sett den (i storskjerm til og med) på Facebook. Klikk her for å se “Mamma! IKKE SE!!” på Facebook.
Hadde forresten satt veldig stor pris på om flest mulig av dere som har/ har hatt problemer med å åpne noe jeg har publisert og/ eller delt et eller annet sted den siste tiden kan fortelle meg om det.
Hva er det dere ikke har fått åpnet/ sett? Hvilke tekniske duppeditter har dere opplevd disse problemene på (nettbrett, mobil, pc, Play Station, Xbox osv.)? Kort sagt, desto flere opplysninger jeg får, desto større sjanse er det for at jeg klarer å finne ut hva som er galt 🙂
Så er den store dommedagen kommet. Dagen jeg har sett frem til med meget blandede følelser. Videoen dere nå skal få se er kanskje ikke for de med høyest mulig moral eller svakt hjerte, og det er heller ikke spesielt pent det dere sporens straks skal være vitne til.
Kjære alle sammen. Slik gikk det til da jeg og ei venninne av meg skulle bytte klær!
En fryd med bismak! Det begynner nå å bli en liten stund siden sist jeg blogget om og for Hotel Cæsar, og jeg hadde egentlig tenkt at det forrige innlegget mitt skulle være det siste hvor jeg prøver å overbevise dere som ikke (lengre) ser på serien om å begynne å se på igjen, men etter en nedslående artikkel fra kampanje.com forrige uke har jeg nå følt en viss trang til å komme med minst et innlegg til. Artikkelen jeg sikter til kan leses her.
Nå er det fortsatt sånn at det er først og fremst alle andre nettaviser enn Tv2 selv som har skrevet om en eventuell nedleggelse. Fremdeles er ingenting avgjort, ingenting er enda bekreftet eller av-bekreftet, men jeg syns at all usikkerheten begynner å bli såpass ubehagelig at det rett og slett er med på å påvirke hverdagen min.
Litt før og etter nyttår skrev jeg noen innlegg om den kommende vårsesongen (som nå går på tv), om hvor bra den skulle komme til å bli og hvor mye nytt som snart skulle bli sprøytet inn i det fantastiske universet som jeg syns at Hotel Cæsar er. Riktignok har det ikke kommet så mye skriverier fra meg ETTER at de helt nye episodene til Marie Hafting kom på luften, så det har jeg tenkt til å gjøre noe med nå.
Helt siden månedskiftet mars-april har vi fått sett Hotel Cæsar fra ganske så nye sider enn hva man har vært vandt til før. Vær eneste uke har det skjedd noe, vær eneste episode har de siste ukene rett og slett vært en fryd. Før gjorde det ikke så mye om man tok litt “ferie” fra hotellet, men nå… Dersom man i dag skipper f.eks tre episoder, ja så har man faktisk gått glipp av en del.
Ting går altså i et mye raskere tempo enn det har gjort før. Men selv om ting går fortere, så er ikke det det samme som at historiene har blitt dårligere. Et kjent ordtak vil ha det til at hastverk er lastverk, og jeg skal innrømme at jeg var litt spent på hvordan den kommende sesongen ville bli med tanke på at alt skulle speedes såpass opp. Men nå kan jeg ikke si annet enn at jeg er rett og slett imponert over den kvaliteten de nye episodene faktisk har til tross for hastigheten. Det er rett og slett helt unikt.
I tillegg har serien fått mer varme enn den hadde for f.eks to måneder siden da det meste var ganske kaldt, ensformig og det meste var fokusert på den ustabile psykopaten “Edvin Holte” (R.I.P). Serien har i dag blitt mye morsommere, noen vil kanskje si at det er på vei til å tippe over og at Hotel Cæsar nå nesten er mer en komedie-serie enn en såpe-serie, men det er ikke jeg enig i.
For selv om det utvilsomt er mye mer humor og feelgood så er det fremdeles en såpeserie med dramatiske hendelser, intriger og glamour. Som Juni Anker Hansen så fint kommer til å si til en viss Winther (Geir Børresen) i morgen: – Selv om man prøver nye ting så betyr ikke det at man mister seg selv, eller at man trår bort fra sine røtter. Identiteten består jo.
Det er noen år siden jeg gjerne så en og samme episode flere ganger etter hverandre. Men etter at de helt nye episodene kom på skjermen i vår har det rett og slett begynt å skje igjen. Jeg syns at de episodene som går nå er så utrolig underholdende, jeg er så skrekkelig begeistret for de tingene som skjer på favoritthotellet mitt for tiden at jeg kan ikke beskrive det godt nok. Jeg koser meg, jeg ler, jeg trives på Hotel Cæsar, men dessverre er det noe som er med på å gjøre at god-følelsen likevel ikke er like høyt oppe som den kunne ha vært….
Hotel Cæsar kan IKKE erstattes! Og det er nå vi vender tilbake til årsaken til at jeg nå skriver dette innlegget. For i følge ryktene leter nå Tv2 etter en eventuell ny såpeserie som skal erstatte Hotel Cæsar etter jul. Hvis det skjer at Cæsar forsvinner fra skjermen og blir erstattet av noe annet kommer jeg til å bli både veldig lei meg, sint og frustrert.
Da jeg leste den ene artikkelen her om dagen ble dagen min ødelagt. Jeg tenkte på å skrive noe her inne allerede da, men er glad for at jeg ventet litt med tanke på hvor provosert jeg ble den kvelden. Jeg har veldig mange rare tanker om dette, og det er ekstremt få av de som er nevneverdig positive. Først og fremst er det tanken på hvor utrolig stort tomrom som kommer til å oppstå dersom Cæsar legges ned som preger meg her og nå….
Men… Jeg er også bekymret for hva som vil skje med diverse vennskap dersom noen av mine nåværende venner begynner å følge med på og i verste fall like den eventuelt nye serien. Særlig de som eventuelt ikke gidder å en gang gi de nye Cæsar-episodene som går nå en sjanse fordi de har bestemt seg for at Cæsar ikke er noe for dem basert på et eller annet som var for noen år tilbake…….
For å si det rett ut jeg er rett og slett bekymret for at jeg ikke kommer til å takle det særlig bra, og jeg tror faktisk at HVIS det skjer at noen av de som ikke en gang gidder å se på en eneste episode av Hotel Cæsar dette året kommer til å like den eventuelt nye arvtageren… De vennene kommer jeg antageligvis ikke til å orke å ha noe mer med å gjøre lengre… Jeg kommer til å se på de som svikere, rett og slett.
Men, nå skal jeg ikke ta alle sorgene på forskudd. For selv om jeg er veldig bekymret nå, så er jeg vel først og fremst (innerst inne) mest optimistisk på at ting skal gå bra, at Tv2 vil skrive en ny kontrakt med Metronome Spartacus (selskapet som produserer Hotel Cæsar), og at flere av dere som ikke har sett Hotel Cæsar denne våren fordi dere tror at Hotel Cæsar fremdeles er sånn og sånn som det var for en stund siden likevel vil gi serien en ny, fair sjanse og faktisk blir ganske overrasket over hvor mye som har forandret seg siden sist.
Helt til slutt vil jeg dele noen enkle oppfordringer fra HC-bloggen til Ole Johannes Ferkingstad om hva vi alle sammen nå bør gjøre for å redde Hotel Cæsar fra å bli stengt til jul:
Talkshow kan være både interessant, spektakulært og riktig så underholdende – Særlig når gjestene faktisk ikke aaaaaaner hvem de er!
Helt siden Tv2s nye lørdags-konsept «Alt Er Lov» dukket opp på skjermen for noen uker siden har det vært en av mine store høydepunkter i hverdagen. Særlig har jeg likt “I kveld med hvem?”-delen så godt at jeg nå har latt meg inspirere til å lage et lite talkshow selv – hvor gjesten altså ikke vet hvem han/ hun er.
Slik gikk det til da jeg og Rune forsøkte oss på hverandre i går kveld!
De aller fleste av oss har gjerne gjort oss opp en mening på et eller annet tidspunkt om hvordan drømmepartneren vår skal se ut og ikke minst være. Og selvfølgelig ender vi gjerne opp med noen som, vel, ikke akkurat er sånn som vi så for oss på forhånd. Hvor mange gutter der ute har vel ikke drømt om en Lara Croft-lignende ting forså å endt opp med en Willow Rosenberg i stede?
I det siste har jeg sittet ved en dam og fisket. Foreløpig har det ikke vært mye liv i snøret og det ser ut som jeg må sitte her en stund til før jeg eventuelt får napp, men uansett.. Mens jeg venter tenkte jeg nå å gi dere et lite bilde. Jeg har det ikke på meg for øyeblikket, så fint om dere delvis klarer å skape et bilde oppi hodene deres selv, basert på diverse beskrivelser jeg nå skal komme med.
Først og fremst. Det må være en kvinne. Ikke bare nå, men helt fra fødselen av. Jeg har ikke noe i mot folk som har skiftet kjønn på et eller annet tidspunkt, jeg kunne sikkert hatt en bestevenn(inne) som har byttet kropp en eller annen gang… Hmm, og jeg kunne kanskje også klart å hatt en kjæreste som har gjort det også, men da skulle jeg virkelig vært forelsket i vedkommende. Spesielt mens vi hadde hatt sex tror jeg at hjernen hadde lurt meg til å tenke at jeg egentlig hadde hatt meg med en mann, og det tror jeg hadde vært litt turn off for min del. Det samme gjelder også bodybuildere. Kvinner som ser ut som menn – Ikke veldig tiltrekkende!
Når vi derimot legger kroppen litt til siden så skal det sies at jeg likevel ikke ønsker meg en kvinne som er kvinne 100%. For selv om hun skal se ut som en kvinne så kan hun samtidig godt tenke delvis som en mann. Jeg er foreksempel ikke interessert i en kjæreste som er alt for dramatisk av seg (altså – IKKE EN FUCKINGS DRAMAQUEEN!). Hun skal heller ikke være så redd for å si hva hun tenker, og hun skal ikke være en av de nekene dere ute som sier det hun tror at andre vil høre om det ikke er det hun faktisk mener. Noe av det mest irriterende jeg vet om er falske folk, og sier man det man tror folk vil høre fremfor sin egentlige mening, ja, så er man per definisjon FALSK! Eller søppel for å bruke et litt bedre ord..
Interessemessig hadde det vært en stor fordel om dama hadde en viss interesse for gaming. Hun verken trenger eller bør heller ikke være en fanatiker, men det hadde vært flott om hun ihvertfall var i stand til å nevne minst åtte spill som kommer ut i løpet av 2015. Også hadde det vært flott om hun ikke først og fremst bare var interessert i en spesifikk sjanger, men at hun er i stand til å prøve seg på litt av hvert. Ehm, og alt det jeg nå har skrevet angående gaming vil jeg også påpeke at jeg også mener når det kommer til film.
Hmm.. Hun KAN forresten være feminist (men trenger absolutt ikke), bare hun ikke kommer fra Ottar liksom xD Sånn, da har jeg fått med det også.
Ah, og ja. Hvis man skal være sammen med meg sier det seg selv at man trenger å være litte granne gal. Man trenger ikke nødvendigvis være det for å være venn med meg (men det er en fordel), men som dama mi er det et must. Og med gal så mener jeg ikke Breivik-gal, men gal på en litt mer “normal” og sunn måte.. Om det gir mening.
Altså. Hun skal foreksempel ikke være livredd for å prøve nye ting (men en viss skepsis skal hun selvfølgelig ha hun også), hun skal i likhet med meg selv være ganske spontan til tider og kort fortalt ikke ta seg selv og sitt alt for selvhøytidelig. Med andre ord – Gal på en kul måte.
Ehm, ja, så var det en ting til jeg gjerne ville legge til i denne kategorien. Jeg er jo som dere kanskje har skjønt ganske glad i å vise meg frem over sosiale media. Det hadde ikke vært noen bakdel om hun også var sånn, for å si det sånn, men akkurat det er ikke lengre et like stort must for meg lengre som for en stund siden. Altså, det er jo først og fremst en kjæreste jeg ønsker meg, ikke nødvendigvis en bloggpartner. Så dersom hun ønsker å være mer anonym og ikke nødvendigvis vil poppe opp i videoene mine og sånn “hele tiden” så er det helt greit for meg.
Og når jeg skrev at jeg hadde en ting til å legge til under denne overskriften i ste så mente jeg TO. For jeg må også legge til at drømmedama må ikke være 100% avholds, men er hun som gjennomsnittet av de på min alder når det kommer til alkohol, festing og sånt drit så hadde det vært like greit om hun fant seg en annen.
Helt til slutt skal jeg skrive litt om utseendet. Det sier vel seg selv at jeg ikke først og fremst leter etter en ork, eller et troll for den saks skyld. Når det er sagt så skal ikke jeg være sååå kresen akkurat der, men noen formeninger har jeg selvfølgelig. Om hun foreksempel har noen kilo ekstra så gjør ikke det noe, bare hun ikke er en flodhest (eller troll som jeg var inne på i ste xD). Jeg tror forresten at jeg heller ville vært sammen med noen som hadde var bittelitt “tykk” fremfor ei som er alt for tynn. Altså beinrangel, liksom.
Når det kommer til håret så er jeg heller ikke så kresen akkurat der, men for å si det sånn… Hun bør ha noe hår. Når vi snakker om kvinner uten hår så kommer jeg igjen litt tilbake til det med “kvinner som ser ut som menn”, og… Ja ok, jeg kunne kanskje vært sammen med ei som var skalla, men fy Sants Petersburg! – da skulle hun ha vært bra søt.
Da er det slik jeg ser det bare en ting som gjenstår. KLÆRNE. Og det er nå jeg nok en gang skal si “at akkurat på den fronten er jeg ikke så kresen”. Øverst på ønskelista mi har jeg ei som helst bare går i mørke og mer alternative klær, men om hun hadde handlet garderoben sin på Kappahl eller Cubus så skulle jeg klart å sett gjennom fingrene på akkurat det. Cubus selger i hvertfall heldigvis IKKE så mye burka at det gjør noe, sist jeg (ikke) sjekket.
I skrivende stund har undertegnende akkurat tatt seg en dusj etter å blant annet vært en tur i sentrum for å hente en pakke, og vil nå vise en hel verden hva det var som gjemte seg på innsiden av all pappen.
Først og fremst har jeg gått til innkjøp av noen nye sko/ sneakers. Det paret jeg har hatt til nå begynte å bli moden for dynga, så med andre ord et fornuftig kjøp jeg har gjort nå. Det nye paret passer føttene mine perfekt, MEN det er litt vanskelig å trø særlig den venstre sneakeren på. Høyre sneaker får jeg på foten tvert, men venstreparten måtte jeg slite litt med. Dumme hæl!
Før denne filmanmeldelsen virkelig skal begynne å våkne til live har jeg en litt pinlig innrømmelse å komme med. Jeg har lenge utsatt Warm Bodies. Jeg har til og med tenkt at jeg aldri skal komme til å se den. Jeg hadde bestemt meg på forhånd for at denne filmen ikke var verdt en sjanse.
Heldigvis har jeg blitt litt yngre til sinns siden den gang. Den gretne, fordomsfulle, negative, kjedelige og pessimistiske gamle gubben i meg har gått og lagt seg. Og takk for det. Sånn! Da erklærer jeg herved denne filmanmeldelsen for åpnet.
Du…. Meg… Sammen. Hils på “R” (spilt av Nicholas Hoult). Et vandrende kadaver som så vidt det er kan snakke. En dag møter han den vakre jenta Julie (spilt av Teresa Palmer) som i motsetning til han selv ikke er død. I og med at “R” er et vandrende lik er det vel neppe nødvendig å si at Julie blir ganske så skeptisk når de møtes for første gang. Etter hvert som tiden går kommer “R” Julie stadig til utsetning ved å redde livet hennes et par ganger.
Etter en stund begynner hun å føle seg trygg på at han ikke anser henne som mat og de kommer stadig tettere innpå hverandre. Men som i et hvert (u)normalt vennskap og forhold vil det alltid være at en eller annen bærer på en og annen hemmelighet fra fortiden. “R” var nemlig den som åt Julies tidligere kjæreste.
Skal han fortelle det? Kommer hun til å forstå? Vil hun reagere med å plassere et krater i skolten på han? Og dersom vennskapet deres overlever denne litt morbide sannheten – hvor lenge skal de fortsette å gjemme seg for de andre? Og sist, men ikke minst… Hvordan er “R” egentlig i stand til å bry seg om Julie han som bare en råtten zombie?
Litt benskjør, men vandrer helt greit. Først og fremst. Historien om “R” og Julie er langt i fra original. Jeg mener.. “”R” og Julie”. Utenom akkurat det der med zombieapokalypsen så har vi sett og hørt det meste før. Han og hun møtes. De forelsker seg. Forholdet deres blir satt på prøve. De kommer begge fra to forskjellige “miljøer” hvor begge parter ikke akkurat slikker hverandre opp etter hælene. Begge går litt frem og tilbake (på hvert sitt vis). Og.. Ja, jeg tror dere forstår hvor jeg vil hen.
Warm Bodies utgir seg for å være en romantisk zombie-komedie. Når det kommer til komedie-delen må jeg innrømme at jeg ikke lo noe særlig. Faktisk kan jeg ikke komme på at jeg lo i hele tatt. Når det kommer til den romantiske delen har jeg heller ikke så mye å si, men mest fordi romantiske filmer bare ikke er helt min sjanger. Men når det er sagt, jeg vil heller se Warm Bodies om igjen fremfor å se.. Vel, en annen romantisk komedie xD
Likevel. Jeg synes ikke at denne filmen var så verst. Den kunne hatt litt mer kjøtt på beina enkelte områder. Den kunne vært litt mer spennende, den kunne ha vært litt morsommere og den kunne også vært enda litt mer romantisk. Men når det er sagt så må jeg innrømme at den var bedre enn hva jeg hadde trodd på forhånd. Warm Bodies er ikke helt Twilight for å si det sånn, og takk for det. Selv de heldøde zombiene i denne filmen har flere ansiktsuttrykk enn Edward og Bella, for eksempel.
Hakk i plata Alle er litt impulsive fra tid til annen. Det er ikke noe galt i det. Ikke nødvendigvis. Men når dine impulsive handlinger gjentatte ganger har laget store, stygge riper på den blanke platen merket “Livet – med Aspergers syndrom”, da er det ikke lengre bare gøy.
Livet mitt kan i veldig stor grad oppsummeres som en plate med hakk i. Jeg har lært meg spesielt et vers sykelig godt nå, både forlengs og baklengs. Det gjentar seg igjen og igjen. Det tar aldri stopp.
Særlig er låta “Vennskap” blitt temmelig hakkete med åra. Jeg klarer liksom aldri å hoppe til neste spor. De første minuttene spilles om og om igjen. Nå virker det som jeg igjen begynner å nærme meg den delen hvor vennskapet tar slutt, og da er det på`n igjen.
Jeg kommer aldri til den delen hvor ting blir bra igjen og faktisk bedre enn noen gang. Det er bare to første minuttene jeg får, gang på gang. De siste tolv minuttene får jeg aldri på grunn av alle hakkene..
Har lenge prøvd å overdøve denne sangen ved å spille andre låter på så høyt volum som mulig. Men før eller siden må jeg tilbake til den siden av rommet som platespilleren med den hakkete plata står og spiller. Og jeg kan ikke bare slå den av… For stopper den å spille, stopper jeg å spille. Det er mitt livs forbannelse.
Ondskapens impulsivitet Så er jeg der igjen. De fleste uønskede tankene og følelsene er tilbake. De er blitt like uforutsigbare som julekvelden på kjæringa. Jeg sitter inne med så mye slitasje, angst og frustrasjon. Frustrert over ting som har skjedd i fortiden, engstelig for ting jeg er redd for at jeg skal komme til å si, skrive eller gjøre.
Jeg er redd for at jeg skal gjøre alvor av en eller flere av de mest ekstreme tankene jeg har båret på de siste ukene. Lar jeg de tankene jeg har nå få vinne så må jeg igjen starte fra bunn av. Da har alt jeg har oppnådd de to siste årene vært ganske forgjeves…
Jeg frykter mine egne spontane handlinger. Akkurat nå føler jeg at jeg klarer å holde den verste aggressive delen av meg i sjakk, men det kan forandre seg i løpet av brøkdelen av et sekund. Jeg er ikke sterk nok til å bekjempe beistet i meg på egenhånd i evigheter. Det er bare et tidsspørsmål før det bryter seg løs igjen og raserer alt jeg har bygget opp den siste tiden.
Heldigvis har jeg et par venner i skrivende stund som sliter med noe av det samme selv og som jeg kan skrive med fra tid til annen… Men jeg har ingen her fysisk som kan oppmuntre meg til å holde hodet kaldt. Det har jeg aldri hatt. Jeg trenger så sårt en venn i nærheten nå, men det ønsket lar seg tydeligvis aldri helt oppfylle.
Før eller senere vil jeg sovne fra vaktposten jeg nå sitter på, og da har jeg ingen kontroll på hva som kan komme til å skje. Alt jeg vet er at byen jeg har bygget opp igjen kommer til å bli terrorisert ned til grunnen.
Jeg er lei nå. Lei av å være til, lei av å leve. Men samtidig har jeg verken motivasjon eller guts til å reise over til den andre siden.
Det var akkurat en ting som gikk opp for meg. Noe som nesten burde være selvsagt, men som jeg likevel kan forstå om enkelte ikke har tenkt på da jeg ikke har tenkt særlig på det selv før nå nylig.
Når jeg en sjelden gang bruker min Samsung Galaxy s5 til å være på forskjellige nettsider så holder jeg den som regel loddrett. Det er nesten bare når jeg har brukt den til å se videoer på f.eks Youtube at det har vært noen unntak.
Men når jeg tittet innom bloggen min med mobilen for litt siden så jeg at teksten blir litt annerledes oppdelt når man holder mobilen loddrett i stede for vannrett. Har tatt noen screenshoots for å vise dere hva jeg mener.
Loddrett – Dette er FEIL:
Vannrett – Dette er RIKTIG:
Pleier du å holde mobilen vannrett eller loddrett når du leser blogg?
