“Hvorfor blogger du aldri om asperger mer?”

I går så bestemte jeg meg for første gang på ganske så lenge å igjen trekke frem det faktum at jeg har aspergers syndrom her inne på bloggen. Og en liten stund senere så tok jeg meg selv i å omtale innlegget som et aspergers-innlegg når jeg så skulle reklamere for det på Snapchat. Og grunnen for det er enkel: Situasjonen som jeg hadde beskrevet gårsdagens innlegg (som kan leses her!), er en av de jeg ikke tror jeg hadde vært borti om jeg var foruten denne diagnosen, eller om jeg ikke hadde hatt en annen diagnose som er innenfor det nokså så brede autismespekteret.

Og som jeg såvidt nevnte i innlegget fra i går så skjer heldigvis slike ting sjeldnere, og sjeldnere. Jeg som alle andre møter fortsatt på en rekke utfordringer nå og da, men de aller fleste utfordringene jeg står ovenfor stort sett nå, er ikke av den typen som jeg anser som “forbeholdt for folk med autisme”. Ja, og så var det en annen ting.. Hvis jeg på død og liv skulle å begynt å nevne at jeg har de forskjellige diagnosene jeg har i tide og utide, ja så vil det fort ende med at det er disse diagnosene jeg først og fremst ville blitt assosiert med, og akkurat det behovet har jeg ikke.

Det er synd å si det, men det er ihvertfall sånn MIN hjerne fungerer. De gangene jeg har fulgt noen som så og si har blogget “KUN” om en eller annen diagnose (eller sykdom) som han eller hun, har eller har hatt, ja så har det fort blitt nettopp denne diagnosen (eller sykdommen) jeg har forbundet dette individet med. Så derfor velger jeg personlig å fortsatt være åpen om at jeg har det og det, men UTEN at jeg liksom “må” minne folk på det hele tiden. Så, ja.. Kort fortalt er det altså derfor jeg så sjelden velger å lage de såkalte “aspergers” eller “add”-innleggene mine, for jeg vil simpelthen ikke ende opp med å bli diagnosene mine! xD

PS: Ingen kosedyr ble alvorlig skadd under produksjonen av dette blogginnlegget!


#asperger #aspergers #aspergerssyndrom #autisme #autismespekteret #syndrom #diagnose #diagnoser #sykdom #hverdag #helse #psykiskhelse #samfunn #problemer #psyke #åpenhet

KRISE på Rema 1000!!

Nå skal jeg fortelle dere om noe jeg i går tenkte at jeg ikke skulle gidde å bry dere med, men som jeg nå altså har skiftet litt mening rundt. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg i går tenkte at dette ikke var noe å blogge om, kanskje det skyldes at jeg syns det er litt flaut, at det jeg nå skal til å fortelle dere får meg til å føle meg pitte litt dum.. Jeg vet ikke. Uansett, etter litt om og men har jeg nå bestemt meg. Jeg SKAL gi dere hele historien, uten filter, uten sensur. Vel, ikke at det er så mye å filtrere ut, men.. Okei, nå kan ting bare gå en vei.. Jeg burde ha lært for lenge siden at man skal være forsiktig med å skyte folks forventninger for mye opp i luften sånn, men.. Okei, NÅ begynner jeg. Helt seriøst.

I går bestemte jeg meg for å handle litt på Rema. MEN da jeg hadde kommet inn oppdaget jeg at det ikke var noen flere handlekurver igjen, så jeg gikk ut igjen.. Og det er vel nå jeg bør skyte inn at jeg har aspergers, sånn for de av dere som ikke vet det fra før av. Så når det dukker opp enkelte forandringer, ting som bryter litt med hvordan jeg er vandt med fra før av.. Ja, så KAN ting fort låse seg for meg, og jeg kan bli stående et sted, eller sittende, eller liggende, og ikke helt vite hva jeg skal gjøre. Dette er ikke noe som skjer så veldig ofte lengre, sammenlignet med f,eks 5 år tilbake, men det kan fortsatt forekomme, og i går, på Rema 1000, ja så gjorde det altså det.

Og nå som jeg sitter og skriver dette innlegget tar jeg meg selv for ente gang i å tenke “hvorfor kunne jeg ikke bare tatt en av de handlevognene, slik som alle andre som gikk inn der og da?”. Og vel.. I bunn og grunn kan vi vel koke det hele ned til et ord: Aspergeren. Jeg visste innerst inne nesten med en gang at dette ikke egentlig trenger å være noen big deal at all, men likevel lot jeg det få bli det. Så.. Hva skulle jeg gjøre? Skulle jeg gå til Coop i stede? Vel.. Isåfall “måtte” jeg gå hjem igjen først, tenkte jeg, for å hente Coop-bærenettene da jeg helst ikke vil kjøpe flere enn hva jeg allerede har. Og plastpose?.. Nei. Så.. Etter at det hadde gått enda noen minutter bestemte jeg meg for å gå rett til Bunnpris, ene og alene fordi at fra den butikken hadde jeg ingen bærenett, enda.

Sååååå, hva skjer så? Jo, jeg går til Bunnpris, som har plenty av handlekurver tilgjengelig, jeg fyller opp handlekurven, og går så til kassa for å betale. Gjett hva jeg så finner ut der? Jo, de har gått tom for bærenett.. Så jeg ender opp med å for første gang på flere måneder kjøpe meg plastpose igjen.. Jeg KUNNE sikkert bare brukt de Rema 1000-bærenettene som jeg allerede hadde tatt med, men nei. Det hadde hjernen min også bestemt seg for er feil.. Så siden jeg ikke vil være uhøflig mot Bunnpris ved å putte varene mine i Rema 1000-bærenett, og siden jeg absolutt ikke ønsker å bære på alt sammen i armene mine (noe som virkelig ikke hadde funket at all), ja så ender jeg til slutt opp med å igjen si ja til en fuckings plastpose..

Gjenkjennelses-faktor enyone? xD


#autisme #asperger #aspergers #aspergerssyndrom #atypical #atypisk #normer #forandringer #utfordringer #bærenett #plast #søppel #plastpose #handlekurv #rema1000 #bunnpris #coop

ASPERGERS 2018

Det begynner å bli en god stund siden jeg skrev eller snakket noe særlig om de greiene med aspergers nå. Og årsaken til det er først og fremst at jeg ikke har lyst til å bli stemplet som “han med asperger”, samt at jeg føler egentlig at jeg har fått sagt det som er å si om temaet for min del – både her inne på bloggen, men også på Youtube. Men nå har jeg likevel bestemt meg for å gjøre et innlegg til igjen. For siden sist har jeg jo blitt et par år eldre, det er flere ting som har forandret seg, jeg merker mindre til de typiske aspergers-“forbannelsene” nå enn før, og ja.. Jeg ønsker rett og slett å komme med en aldri så “liten” oppdatering på hvordan Aylar 26 år nå har det i forhold til de mest klassiske kjennetegnene ved denne diagnosen.

Aylar 26 VS. forandringer
La oss bare starte med disse forandringene som livet stadig støtt har å by på, for HER har det skjedd ting. Jeg er fortsatt den gutten som sitter for meg selv og bruker i overkant mye energi og tid på å analysere hvordan ting KAN komme til å utvikle seg eller gå hvis jeg bestemmer meg for å gjøre det og det, men når DET igjen er sagt så lar jeg det heldigvis ikke styre meg i like stor grad som før.

I løpet av den aller første perioden min som blogger (opprettet denne bloggen i 2010, men det var først i 2011 at jeg VIRKELIG begynte å blogge) så følte jeg meg nærmest helt avhengig av å ha med meg noen hvis det i hele tatt skulle være snakk om å dra til et sted utenfor kommunen. Det var flere jeg så gjerne ville besøke, men som aldri ble noe av fordi jeg konsentrerte meg for hardt om “hva hvis jeg går av på feil sted?”, “tenk om jeg setter meg på feil tog”, “hva om sjåføren ikke gidder å si fra på høytalerne når vi er fremme selv om jeg spør han om det?”, også videre.

Men våren 2013 så skulle denne isen endelig begynne å smelte. For en uke i februar dette året så tok jeg endelig sjansen på å besøke blant annet min beste venninne Sara som på den tiden holdt reir i Nordfjordeid, som er sånn ca 331 km unna der jeg bodde da, og fremdeles holder til nå hvis man først kjører E6 og deretter Rv15.. Jeg tok først toget til Otta før jeg deretter satt på buss de resterende fire timene. Om jeg grudde meg på forhånd av denne reisen? Hell yes!! Faktisk var jeg så bekymret for alt som kunne gå galt at jeg faktisk var på nære nippet med å kansellere alt sammen.. I dag er jeg VELDIG glad for at jeg ikke gjorde det.

For til min store lettelse gikk det hele veldig, veldig greit. Jeg fant fort ut hvor på toget jeg skulle sitte, passasjerene fikk klar og tydelig beskjed når toget nærmet seg Otta, og det var heller ikke noe problem å finne rett buss når jeg først hadde kommet meg på Otta for *kremt* – det var bare en eneste buss på Otta på det tidspunktet jeg skulle videre derfra da Otta ikke akkurat er det mest populære stedet i Norge, for å si det sånn. Uansett – det eneste jeg kjente litt på når jeg først hadde kastet meg ut på denne reisen var at jeg begynte å bli litt lei av å sitte på buss den siste timen jeg hadde igjen før jeg var helt, helt fremme. Men sånn bortsett fra det så gikk det hele nærmest som en drøm.

Og siden den gang har jeg våget å dratt ut av bygda helt på egenhånd ved flere anledninger da jeg blant annet har vært innom Voss, og til og med Bergen (som er “bittelitt” større enn Nordfjordeid) et par ganger. Og det er ikke “bare” med tanke på reising at jeg har blitt tøffere i det siste når det kommer til å prøve ut nye, og litt uforutsigbare ting. Jeg tar stadig med meg nye matvare-produkter fra butikken, så jeg blir stadig tøffere og tøffere også i matveien. Jeg er langtifra så mager og konservativ når det kommer til hva jeg gidder å utforske av tv-serier, filmer, musikk og spill – sammenlignet med hvordan jeg var for bare 3-4 år siden, og jeg har desidert blitt flinkere til å ikke bare bestemme meg for at folk ikke egentlig vil ha noe med meg å gjøre når jeg først ønsker å sosialisere meg med noen – bare for å nevne NOEN eksempel.

Men igjen.. Det eksisterer fremdeles et viss forbedringspotensiale. For NÅR jeg foreksempel legger merke til at jeg har noen færre “venner” på Facebook enn for et par dager siden så hender det fortsatt at jeg lar det gå utover humøret mitt, at jeg blir sittende og lure på hvorfor vedkommende nå har fjernet meg, og hva jeg eventuelt kunne ha gjort for å beholdt vedkommende ihvertfall en stund til. Så avvisninger er fremdeles noe jeg kan slite en del med, men da helst i etterkant når det faktisk HAR skjedd, og altså ikke så mye FØR det eventuelt skjer.

Aylar 26 VS. det sosiale
Så var det disse greiene med sosiale antenner, sosial angst, etc. Også her mener jeg selv at jeg helt åpenlyst har forandret meg. Jeg liker nemlig fortsatt å se gjennom gamle blogginnlegg fra tid til annen, og når jeg først gjør det kommer jeg raskt over flere ting jeg neppe ville skrevet eller sagt i dag, i hvertfall ikke med den samme formuleringen som jeg brukte den gang da. Og jeg tror også det faktum at det i dag tar lengre tid mellom hver gang noen bestemmer seg for å kutte meg ut også bekrefter dette ganske greit. Da særlig hvis vi legger til det faktum at jeg nå STORT SETT har vært ganske sosial med en del forskjellige venner og bekjente den siste tiden, som regel en nokså knirkefri “affære”.

Jeg er med andre ord en person som er villig til å lære av mine feil. Jeg vil ikke lengre være den fyren som legger all skyld på alle andre hvis noe først skjærer seg, jeg vil ikke lengre være han som sier “jeg har aspergers syndrom, så jeg kan ikke noe for det”. Selvfølgelig – noen ting mener jeg fremdeles at folk bare bør og “MÅ” godta, ikke alle er verdt “ALT” heller, men igjen: Jeg har altså innsett de siste årene at jeg ikke bare kan skylde på alt og alle andre. Jeg har en del ting jeg må jobbe med selv også, og jeg ønsker, og jeg vil virkelig å være den beste utgaven av meg selv.

Også var det denne angsten.. Vel, jeg er fortsatt ikke så gira på å gå ut og handle en lørdag formiddag når butikkene er stappa full med folk, og jeg er fortsatt stort sett ikke så glad i å handle når antallet besøkende her og der bare ligger på et helt middels stadiet heller, men når det igjen er nevnt så merker jeg det ikke like sterkt på kroppen nå som før hvis jeg først er ute blant “litt” flere mennesker enn jeg strengt talt hadde foretrukket. Herregud, jeg har til og med sittet 12 timer i strekk på en og samme buss til Bergen som har vært nærmest stappa full med fremmede. Og det har faktisk gått veldig fint sånn med unntak av et par irritasjonsmomenter når det kommer til et par lyder her og der.

Aylar 26 VS. motivasjon
En annen ting mange med min ene diagnose som oftest sliter med er motivasjon, da særlig når det kommer til ting som ikke er helt innenfor de absolutte særinteressene. Og på dette feltet er jeg faktisk litt usikker på hvorvidt jeg har utviklet meg noe særlig, eller ikke. For STORT SETT så gjør jeg jo nesten bare ting jeg faktisk vil holde på med, da særlig etter at jeg ble 100% ufør og ikke lengre har så mange plikter og ting jeg “MÅ” gjøre mer. Det forekommer ofte at jeg ikke gjør slik som jeg hadde tenkt at jeg skulle gjøre dagen før, enten det er snakk om noe jeg liker, eller noe som er litt mer kjedelig, men STORT SETT så gjør jeg altså NESTEN bare ting jeg faktisk har lyst til, og føler for der og da. Og slik har jeg jo mer eller mindre alltid vært. 

Men ja, jo greit. Også her har jeg enda et par forbedringspotensiale som jeg faktisk er ganske klar over selv. For jeg kan fortsatt bli flinkere til å IKKE utsette neste måltid i så veldig mange timer.. Og i løpet av et helt år har det fortsatt gått alt for mange dager hvor jeg har ligget alt for lenge i senga, ikke fordi jeg synes det er så “digg” å ligge der, men fordi jeg simpelthen ikke har orket å stå opp, selv om det innerst inne har vært flere ting jeg egentlig har ville gjort den og den dagen.. Men der og da har det tatt meg litt i overkant mye krefter å “minne meg selv” på disse tingene fordi jeg har latt et eller annet negativt (som f.eks at jeg ganske nylig har lagt ut et nytt profilbilde på Facebook som nesten ingen har brydd seg om) få skygge fullstendig over. Men også dette er jo noe som har “forfulgt meg” så og si gjennom nesten hele livet.

Aylar 26 VS. det ikke-bokstavelige
Siste stopp!: Humor og ironi. Og nå må jeg faktisk tenke meg godt om, for jeg kan faktisk ikke huske sist gang det oppsto en litt rar, klein eller uheldig situasjon basert på en misforståelse som har hatt noe med sarkasme, ironi og den slags å gjøre. Jeg er nok ikke helt “kurert” her heller, men det er ikke langt i fra. Nå kan det selvfølgelig hende at jeg har tolket en del ting feil uten at jeg har tenkt noe over det i ettertid, men da har det isåfall vært såpass små og ubetydelige ting at det faktisk ikke er verdt å nevne en gang. For ellers så hadde jeg vel på et eller annet vis funnet ut av det nå, hehe xD

For liksom: Bestevenninna mi skulle jo nærmest hatt Sarkasme som et av sine mellomnavn, for er det ET menneske fra “den virkelige verden” som jeg virkelig har kunne trent meg på her så er det henne. Og sånn utenom hun igjen så er jo praktisk talt ALT jeg har sett på på Youtube de siste årene innhold som nærmest bader i tull og tøys da kanaler som PewDiePie, Prebz og Dennis, Amalie Olsen, SandrathBeauty og Saft og Svele fortsatt er blant de jeg helt klart har ofret mest tid på også i løpet av de aller siste ukene (når jeg da ikke har drevet på med noe annet).

Og sånn sett bort ifra alt det der igjen så er jeg jo utvilsomt og ironisk nok en ganske ironisk og sarkastisk person selv også. Jeg simpelthen elsker ironi og sarkasme, og jeg vil faktisk gå så langt som å si at ironi og sarkasme er blant mine beste venner her i livet når det kommer til å finne nok ork til å gå gjennom en ny dag. Før hadde jeg et slags elsk-hat-forhold til det, men nå i 2018 vil jeg helst ikke vært foruten. LENGE LEVE IRONI OG SARKASME!! <3

Stay goregeous!


#aspergerssyndrom #asperger #aspergersyndrom #autisme #ironi #sarkasme #forandringer #nyheter #normer #regler #sosialangst #angst #sensitiv #sensitivitet #hverdag #humor #tull

Asperger VS. multitasking


Foto: Rune Heggvoll

Jeg har aldri vært sånn super-flink til å gjøre flere ting samtidig. Foreksempel er jeg en av de som stort sett foretrekker å kun ha en samtale gående i Facebook-chatten om gangen. Selvfølgelig, om det skulle være snakk om et par stykker som knapt er til stede, altså hvis det er noen som ikke er sånn veldig aktiv der og da, ja da skal det som regel gå fint med, vel 3-4 åpne vinduer om gangen. Så får jeg heller lukke et par av dem om det skulle bli gjennomtrekk, hehe.

Utfordringen her ligger i at det som hos mange andre også er sånn med meg at det er veldig begrenset hvor godt jeg klarer å fokusere på flere ting om gangen. Og en annen ting er at flere samtaler samtidig gjerne gjør meg stresset, samtidig som sjansen for at et svar som egentlig skulle vært sendt til Lars i stede for havner hos Kjell-Bente blir større og større desto flere jeg prater med.

Men så er det en annen ting som kanskje ikke dekker ordet multitasking like godt som jeg nå føler mitt forrige eksempel gjorde, men som ihvertfall ligger i samme “skuffe”.. Når jeg spiser så drikker jeg nesten aldri før etter at jeg har fått i meg all maten. Har jeg mekket meg fire brødskiver så venter jeg som regel til alle fire skivene er nede, før jeg så “skyller ned” med et eller annet drikkbart. Riktignok så hender det en sjelden gang at jeg klarer å variere litt, men som regel så er all mat borte før jeg i hele tatt har rørt det glasset jeg måtte ha ved siden av.

Også har vi kommet til det aller siste eksempelet for i dag. Når jeg en sjelden gang er ute og reiser vil jeg helst forholde meg den/ de jeg er på besøk hos der og da. Hvis jeg foreksempel besøker et vennepar jeg har i Bergen så møter jeg helst ingen andre under den turen, selv om jeg kanskje kjenner flere i det samme området som jeg er minst like gode venner med som de jeg er hos akkurat da.


Foto: Rune Heggvoll

Når jeg først er hos noen syns jeg blant annet det er ubehagelig og kleint å spørre de om de vil være med å møte noen andre som de kanskje ikke aner hvem er en gang. Og det samme gjelder også hvis jeg skulle dratt ut for å møte noen på egenhånd mens jeg allerede overnatter hos noen spesifikke. Haken ved å la være å møte de andre jeg vet av innenfor samme region er at jeg kan få litt dårlig samvittighet. Men det føler jeg nesten alltid uansett når slike ultimatum blir en realitet.

Uansett, det var alt jeg hadde for denne gang, kjøkken og stue. Det skal sies at det nok er flere ting hvor jeg, vel, helst foretrekker å forholde meg til den ene “tingen” før jeg eventuelt fokuserer på eller gjør noe annet også, men det er først og fremst de tre eksemplene jeg har skrevet om til nå som jeg føler er mest relevant å nevne, som sagt, for denne gang.

Hvordan er ditt forhold til såkalt multitasking?

Vi reblogges!

Utredning for asperger?

I skrivende stund er klokken 01.03, det er natt, det har akkurat blitt søndag, jeg kjeder meg, tankene prøver jeg så godt jeg kan å sortere etter beste emne, men det er ikke så lett da det rett og slett er ganske mye som går på kryss og tvers over hverandre nå..

Kort fortalt har jeg mest sannsynligvis for godt mistet to av de “beste” vennene jeg har hatt de 2-3 siste årene, ene og alene på grunn av det jeg ihvertfall selv ser på som en veldig lei og tåpelig misforståelse, men av diverse årsaker føler jeg ikke for å skrive noe mer om det. I hvertfall ikke nå..

Det jeg derimot har tenkt å bruke dette innlegget på er å komme med noen enkle ord og tips til dere der ute som måtte gå rundt og være usikker på om dere kan ha diagnosen asperger syndrom. Nå kunne jeg lett listet opp de aller vanligste trekkene man bør være aller mest oppmerksom på ved denne diagnosen, men siden jeg for noen år siden laget en video som jeg er ganske fornøyd med en dag i dag vil jeg heller ta og legge til den her og nå.

Som det blir sagt en del ganger i videoen over så er det ganske individuelt fra person til person med denne diagnosen hva vi sliter mest med. Men det aller vanligste som går mest igjen hos de fleste er gjerne det med et noe smalt interesseområde, utfordringen i å forstå sosiale spilleregler (“rett og galt” hos folk UTEN as kan ofte vise seg å være noe forskjellig fra det mange av oss MED as anser som “rett og galt”), problemer med å tolke spøk og ironi, og sist, men ikke minst det å måtte forholde seg til forandringer, alt det uforutsigbare som livet ofte har å by på.

Jeg leste for litt siden et innlegg på et slags forum jeg er medlem i. Et innlegg skrevet av et medmenneske som rett og slett har begynt å blitt mer oppmerksom på enkelte ting ved seg selv og denne diagnosen, og som nå lurer på om han/ hun rett og slett burde gå til utredning eller ikke. Jeg personlig kan på ingen måte svare for alt og alle der ute som nå av en eller annen grunn måtte sitte og spekulere i dette. Først og fremst fordi at selv om jeg jo har asperger selv, så er det likevel ikke min jobb å bekrefte eller eventuelt avkrefte hvem som kan ha denne diagnosen, eller ikke.

Det jeg derimot kan og veldig gjerne vil si er at når JEG går rundt og er usikker på noe, nesten samme hva det måtte være, så har jeg stort sett funnet ut at det har vært bedre å simpelthen finne ordentlig ut av det, fremfor å gå rundt over lengre tid og bruke energi på å lure og spekulere til jeg nærmest har fått helt vondt i hodet.

Så med andre ord.. Føler du deg ganske annerledes i dette såkalte samfunnet.. Mistenker du at du rett og slett kan ha et eller annet syndrom (eventuelt sykdom), så er det nesten alltid bedre å gå til noen som virkelig kan disse tingene og eventuelt få stilt en ordentlig diagnose, og i ettertid få den hjelpen og støtten du måtte ha rett på, fremfor å gå gjennom hele livet usikker og uviten, og i verste fall gå glipp av mye god hjelp som kunne gjort at en hel del vanskelige utfordringer i hverdagen i hvertfall ville blitt litt enklere.

Vi reblogges!

Ha dere vekk!


© Bildet er tatt fra tilbaketillivet.com

Som et resultat av at vi en gang våget å bli født vil vi alle bli straffet på en eller annen måte i livet. Eller straff og straff. Klarer man å legge godviljen godt nok til kan man kanskje kalle det aller meste for en utfordring. Men jeg er ikke i modus for å skvise ut noe som er jålete positivt nå. Så til alle som foretrekker lys og varme: STIKK!!

Det er helg, det er ettermiddag og jeg finner det for godt å ta meg en tur til butikken. Det er ikke sånn at jeg har så skrekkelig lyst, men utsetter jeg det har jeg ikke noe særlig til frokost i morgen. Og nei, jeg kan ikke bare vente til senere i kveld.

Hvor jeg tar handleturen hen er i dag ikke så viktig, bare det helst blir på Rema 1000 eller Domus. Nå er ikke Domus blant mine favoritter når det kommer til å unngå folk jeg ikke liker, men det er likevel der man har det rikeste utvalget. Det er ikke så lenge siden jeg var på Rema sist, så i dag tar jeg turen innom Domus. For variasjonens skyld..

Jeg merker fort at jeg angrer på valget jeg har tatt. Men jeg har gått inn og tatt meg en handlekurv nå, til og med omsider begynt å pante noen flasker. Det er like greit å fullføre handelen her og nå. Nesten samme hvor jeg går er det folk. Hver for seg og sammen i flokk. Det første går som regel helt fint, det er de jævla gruppene jeg derimot har et større problem med.

Okei, jeg burde egentlig gått dit nå med tanke på hva jeg skal ha, men der er det en familie på fem som står og snakker med en annen familie på fire… Jeg går et annet sted, kommer tilbake om litt.. Får bare håpe de har flyttet på seg til da.


© Bildet er tatt fra helplink.no

For hvert minutt som går kjenner jeg meg bare mer og mer ukomfortabel. Aller helst vil jeg bare kansellere hele driten, men jeg skal nok holde ut. Jeg går frem og tilbake. Kunne jeg ikke bare vært flink og handlet i dag tidlig? Skal vi se… Hva var det jeg skulle handle igjen? Jeg har sikkert sett på handlelisten åtte ganger nå.. Lurer på om noen har fått med seg det…

Til slutt har jeg omsider fått tak i alt jeg skal ha. Jeg går og betaler på den motsatte siden av der jeg kom inn. Der er det ikke like mange folk. Snart ute nå, snart ut i det fri. Om en liten stund er jeg hjemme igjen og da slipper jeg alle de overfladiske barnefamiliene, alle de skremmende positive menneskene og de minst like skumle barna…

Sånn…. Jeg er ute… Jeg klarte det.. Marerittet er over.. Jeg skal hjem!

Får du litt noia ute blant andre mennesker?

Vi reblogges!

Ondskapens impulshakk

Hakk i plata
Alle er litt impulsive fra tid til annen. Det er ikke noe galt i det. Ikke nødvendigvis. Men når dine impulsive handlinger gjentatte ganger har laget store, stygge riper på den blanke platen merket “Livet – med Aspergers syndrom”, da er det ikke lengre bare gøy.

Livet mitt kan i veldig stor grad oppsummeres som en plate med hakk i. Jeg har lært meg spesielt et vers sykelig godt nå, både forlengs og baklengs. Det gjentar seg igjen og igjen. Det tar aldri stopp.

Særlig er låta “Vennskap” blitt temmelig hakkete med åra. Jeg klarer liksom aldri å hoppe til neste spor. De første minuttene spilles om og om igjen. Nå virker det som jeg igjen begynner å nærme meg den delen hvor vennskapet tar slutt, og da er det på`n igjen.

Jeg kommer aldri til den delen hvor ting blir bra igjen og faktisk bedre enn noen gang. Det er bare to første minuttene jeg får, gang på gang. De siste tolv minuttene får jeg aldri på grunn av alle hakkene..

Har lenge prøvd å overdøve denne sangen ved å spille andre låter på så høyt volum som mulig. Men før eller siden må jeg tilbake til den siden av rommet som platespilleren med den hakkete plata står og spiller. Og jeg kan ikke bare slå den av… For stopper den å spille, stopper jeg å spille. Det er mitt livs forbannelse.

Ondskapens impulsivitet
Så er jeg der igjen. De fleste uønskede tankene og følelsene er tilbake. De er blitt like uforutsigbare som julekvelden på kjæringa. Jeg sitter inne med så mye slitasje, angst og frustrasjon. Frustrert over ting som har skjedd i fortiden, engstelig for ting jeg er redd for at jeg skal komme til å si, skrive eller gjøre.

Jeg er redd for at jeg skal gjøre alvor av en eller flere av de mest ekstreme tankene jeg har båret på de siste ukene. Lar jeg de tankene jeg har nå få vinne så må jeg igjen starte fra bunn av. Da har alt jeg har oppnådd de to siste årene vært ganske forgjeves…

Jeg frykter mine egne spontane handlinger. Akkurat nå føler jeg at jeg klarer å holde den verste aggressive delen av meg i sjakk, men det kan forandre seg i løpet av brøkdelen av et sekund. Jeg er ikke sterk nok til å bekjempe beistet i meg på egenhånd i evigheter. Det er bare et tidsspørsmål før det bryter seg løs igjen og raserer alt jeg har bygget opp den siste tiden.

Heldigvis har jeg et par venner i skrivende stund som sliter med noe av det samme selv og som jeg kan skrive med fra tid til annen… Men jeg har ingen her fysisk som kan oppmuntre meg til å holde hodet kaldt. Det har jeg aldri hatt. Jeg trenger så sårt en venn i nærheten nå, men det ønsket lar seg tydeligvis aldri helt oppfylle.

Før eller senere vil jeg sovne fra vaktposten jeg nå sitter på, og da har jeg ingen kontroll på hva som kan komme til å skje. Alt jeg vet er at byen jeg har bygget opp igjen kommer til å bli terrorisert ned til grunnen.

Jeg er lei nå. Lei av å være til, lei av å leve. Men samtidig har jeg verken motivasjon eller guts til å reise over til den andre siden.

Vi reblogges!

Her, nå og da

Omvendt dårlig samvitthet
I og med at det nå er påske så tenkte jeg å skrive noe så kriminelt kjedelig som et slags hverdagsinnlegg. Så blir det opp til dere å finne en løsning i slutten av uka på hvorfor jeg nå velger å gjøre akkurat det.

Nå, hvordan står det til med onkel Kuklinski i dag? Jo takk, for det meste bra. Det er som alltid noe støy som jeg ikke får vekk, men samtidig føler jeg at kvaliteten for det meste er såpass grei at jeg ikke gidder klage. Jeg har den siste tiden vært überflink til å prioritere meg selv. Vært flink til å gjøre det JEG har lyst til. Vært flink til å holde meg aktiv med noe. Vært flink til å stort sett fokusere på positive fremtidsprosjekter, fremfor negative fortidselementer…

Men det er altså noe som plager meg der og da nå også.. Dere er helt sikkert begynt å gått lei av alle de innleggene hvor jeg føler meg ignorert av folk, også videre… Til dere som er det kan jeg berolige med at dette innlegget skal ikke bli et av de. Derimot har jeg litt lyst til å heller klage litt på meg selv denne gangen.

For akkurat nå er det faktisk sånn at det er jeg som går rundt og føler dårlig samvittighet ovenfor andre. Har vært flere tilfeller de siste ukene hvor noen har tatt kontakt, også har jeg vært opptatt.. Som regel er det jo alle de andre som er opptatt eller av en eller annen grunn ikke kan svare. Så litt rart at det faktisk har vært jeg som har gitt de fleste avslagene akkurat nå..

Til alle dere som har forsøkt å fått til en samtale uten særlig hell den siste tiden: Jeg håper dere forstår at det ikke er sånn at jeg ikke vil snakke med dere, men de gangene dere har mislykket har jeg rett og slett hatt hodet helt andre steder. Og for å si det sånn, hadde det vært slik at jeg faktisk ikke ville snakke med dere hadde dere foreksempel ikke vært blant mine Facebook “venner” og venner.

Jeg, meg og de andre
Ah, også en liten gladnyhet. Lenge har terapeuten min, foreldrene mine og et par til forsøkt å oppmuntre meg til å f. eks gå i et og annet møte hvor det går andre med lignende diagnoser som meg. Først og fremst asperger. Og jeg skjønner tankegangen, det hadde jo vært flott om jeg hadde funnet noen andre aspergere der ute å bli kjent med. Men jeg har aldri giddet å gå i noe møte eller forening…

Derimot har jeg en stund vært medlem på en Facebook-side som heter “Asperger(s) Syndrom”.. For å gjøre det hele kortest mulig er det spesielt tre stykker jeg har fått ganske god kontakt med den siste tiden. Ei av de har jeg riktignok visst om en stund, men vi har liksom aldri pratet noe særlig for nå nylig.

To av de andre ble jeg presentert for forrige uke, og særlig ei av de har jeg funnet ut at jeg har en god del felles med, og DET syns jeg er ganske så herlig. Er veldig glad for dette for med disse tre personene føler jeg at jeg ikke trenger å forklare meg like mye når det kommer til diverse ting som “normale” mennesker uten as ikke helt skjønner.

Selvfølgelig. Det kan oppstå misforståelser oss aspergere i mellom også, men tror likevel det er litt lettere for andre med min diagnose å forstå når det skulle forekomme noe, enn for en person uten.

Nok en gang er det bare for meg å si skrive: Livet er herlig! ^^

Hvor viktig for deg er det å ha likesinnede venner?

Vi reblogges!