Helt siden jeg fikk det sort på hvitt at jeg har asperger syndrom har jeg flere ganger spurt meg selv om hvorvidt diagnosen egentlig er en venn, eller en fiende. («skal vi være venneeeeeeeeeer, venner eller…» *host, host*, beklager! 😅)
For det er utvilsomt visse fordeler ved befinne seg på autismespekteret. Og det er heller ikke til å stikke under en stol at det også følger med en rekke utfordringer som spesielt kan være nokså tøffe å deale med om man er ung.
.. som igjen fører oss tilbake til det store spørsmålet;
Tenk at det har gått hele 9 år siden min desidert mest sette Youtube-video «De vanlige trekkene med asperger syndrom» ble til!
Selv nå i 2021 får denne videoen over 100 views HVER MÅNED. I skrivende stund er den sett hele 27 047 ganger, vs. 8697 views som andreplassen har just “as we speak”.
Selv har jeg litt blandede følelser rundt at det er nettopp denne videoen som herjer på tronen. Jeg skjønner hvorfor den er så populær. Den ble laget i en tid hvor det fremdeles var veldig begrenset med hva man kunne finne rundt diagnosen, da særlig på norsk fra individer som har asperger syndrom selv.
Videoen er utvilsomt informativ og har nok hjulpet med å gjøre en god del litt klokere. Men på en annen side.. Jeg kunne GODT ha klippet den litt før jeg publiserte den!! 😅 Vel, vel, jeg antar man gjorde slike ting i datiden for å føle seg bedre rundt sine fremdrifter i nåtiden.
Enyways: Siden dette likefult er en såpass populær og viktig video har jeg nå “oppgradert” den ved å legge til norske undertekster. Det kan være at noen av dere ikke hører så godt, eller av andre årsaker har utfordringer med å henge med. Så ja, nå er denne videoen omsider blitt tekstet. 😀
Opp gjennom årene har jeg fra tid til annen blitt kontaktet av barn og voksne som enten er blitt diagnostisert med diagnosen asperger syndrom/ autismespekter selv, eller som kjenner noen som har den.
I videoen over besvarer jeg noen av spørsmålene jeg har fått flest ganger vedrørende mine erfaringer og kunnskap rundt asperger. 😊
For bør man som forelder skjerme sitt autistiske barn for ironi og sarkasme? Hvordan er min historie vedrørende trygd? Og sist, men ikke minst – hvordan fikk jeg diagnosen i utgangspunktet?
For snart 15 år siden fikk jeg etter en del runder hos BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk) vite at jeg har asperger syndrom (en mild form for autisme).
MYE har forandret seg siden da. Flere av symptomene har blitt “svakere”, og nå har jeg rett og slett gått inn for å sjekke hva en noe mindre omfattende nett-test sier om hvor vidt jeg har asperger, eller ikke.. 😳
Jeg har brukt denne beskrivelsen før, og den finnes ikke original, men likevel – livet er som en berg- og dalbane. Følelsene mine, tankene mine. Ja, hele freakshowet. Det swinger seg i stein og roll.
For noen dager siden ble det lagt ut en egenleilighet til leie på Facebook som raskt lokket til seg min interesse. En noe mindre leilighet enn sokkelen jeg nå snart har bodd i på niende året, men av hva jeg har fått inntrykket av – ikke i nærheten av så kald på vinteren, og enda bedre, langt i fra så lytt!!
Som nevnt (til det kjedsommelige) er det det siste jeg har vært mest plaget med de årene jeg har bodd her. Naboene mine er nokså allrighte og greie folk som ikke fester noe særlig ofte, og det skjer så og si “aldri” noe her i nabolaget. Rett og slett fredelig og rolig for det aller meste.
Likevel er det som det er når man har asperger syndrom og har valgt å bo i en sokkel som er såpass gammel som fra 70-tallet – alle lydene som litt småhøy musikk, tapping av vann, gåing, prating, snøfresing, klipping av gress.. Lyder som andre folk utenfor autismespekteret lettere klarer å sortere ut som bakgrunnslyder, kan for en med innen spekteret bli et veldig utmattende og tøft helvete.
Lenge har jeg tenkt at det bare er jeg som må “skjerpe meg”. Men med årene har jeg sett en rekke videoer, og lest et og annet annet innlegg, både faglig, men også fra andre mennesker som selv har asperger. Og jeg har etter hvert skjønt at disse plagene gjør meg veldig normal mtp den diagnosen jeg altså har.
Og trolig vil jeg, så lenge jeg har hørselen i behold, streve med dette resten av livet, til en viss grad. Og selvfølgelig, du kan alltids tenke at jeg bare må ta meg sammen. Men ville du bedt en du visste har adhd om å roe seg ned? Ville du bedt en med kronisk utmattelsessyndrom om å ikke “være så forbanna treg”? Tenkte meg det.
Så i utgangspunktet var jeg mest positiv da jeg kom over denne annonsen for en leilighet som ikke hører til et annet hus, hvor man ikke bor vegg i vegg, eller i mitt tilfelle tak til gulv med andre mennesker. Men så hang jeg meg litt opp i det med plassen, samt at jeg var litt redd for at jeg kanskje ikke har spart nok på flyttekontoen mtp depositum, flyttebil, utvask + husleie til han jeg leier hos nå hvis han ikke klarer å finne en annen overtager innen 3 måneder.
Såååå jeg gikk fra å først være mest positiv, til å så “legge det fra meg”, til å senere innse at jeg faktisk ville fått plass til de tingene jeg eier likevel. Og angående depositum er det jo “bare” å spørre fordi.. Herregud. Men igjen.. “Gøy med asperger”!!
Bedre sent enn aldri, men dog..
Startet gårdagen med å sende en melding på Facebook til ene bestevenninna mi om at jeg hadde bestemt meg for å ikke ta kontakt med utleier, til å faktisk TA KONTAKT med utleier 3-4 timer senere, og deretter hype meg veldig opp, bli veldig glad og optimistisk, for så å falle mer og mer i kjelleren av usikkerhet og pessimisme desto flere timer som gikk og jeg fremdeles ikke hadde fått noe svar.
Til slutt fikk jeg en melding fra utleier om at depositum ligger på månedsleie x2, altså hadde jeg spart meeeeer enn nok på “Flyttekontoen”, men dessverre.. Leiligheten var mest sannsynlig allerede utleid. Dog ikke helt sikkert da, men nå… ca. 12 timer senere er annonsen tatt ned og jeg antar at leiligheten nå har gått til den som tok kontakt før meg.
Så i dag har jeg rett og slett vært litt skuffet og frustrert ene og alene på meg selv. Jeg var tilfeldigvis på Facebook så og si det minuttet annonsen ble lagt ut!! Hadde jeg bare ikke brukt 2-3 dager på å tørre å ta kontakt så hadde livet mitt trolig vært ganske annerledes til det bedre fra og med mai en gang.
Eh, jaja.. Hvis jeg skal dra noe positivt ut av det, for det syns jeg er viktig så langt det lar seg gjøre (og det lar seg stort sett ALLTID gjøre 🙂), så blir det trolig lettere å ta kontakt raskere neste gang en lignende anledning skulle by seg frem. Har hatt så lyst til å finne meg et annet sted i så mange år nå, og dette var første gangen jeg turte å til omsider kontakt. Det er fremskritt det!
Jeg er i det minste stolt over at jeg jeg gjorde det, selv om det denne gangen kom litt for sent. Igjen en ting noen av dere nå sikkert tenker; “men kan det være så vanskelig?” Og ja. For det så mange gjerne tar for gitt og ser på som en største selvfølge kan for mange med en eller annen form for autisme oppleves som det største mareritt.
I dag tenkte jeg å ta et skikkelig balletak rundt samtlige myter som dreier seg om folk med asperger syndrom, og generelt autisme – 6 myter det virker som flere fremdeles tror er riktige.
Og mytene jeg tar for meg i min aller nyeste video er: – folk med asperger/autisme er følelseskalde mennesker som ikke bryr seg om andres følelser – folk med asperger/autisme liker å krangle – folk med asperger/autisme hater fysisk kontakt – folk med asperger/autisme forstår ikke humor, ironi og sarkasme – folk med asperger/autisme er late – folk med asperger/autisme har en “overnaturlig” evne innenfor sine interesser
«Leave A Scar» Den siste uka har vært litt utfordrende, dryg og til tider føltes litt tung.
Anklagene som har rent inn mot Marilyn Manson siden mandag har påvirket humøret mitt litt mer enn hva jeg tenkte det skulle gjøre da jeg satt og skrev på det forrige innlegget mitt rundt hvorvidt jeg tenker han er skyldig i det han er blitt anklaget for, eller ikke – samt hvordan jeg stiller meg til om jeg fremdeles ønsker å støtte han som artist og entertainer, eller ikke.
Med min asperger-diagnose har jeg som kjent en del utfordringer med å begrense meg når det kommer til hvor mye tid og energi jeg skal “svi av” på en ting/tanke, før jeg omsider flytter fokuset over til noe annet. Og tatt i betraktning at jeg har et viss snev av ADD i tillegg, ja så er det ekstra fort gjort at ting som påvirker meg, positivt eller negativt, ofte blir enda mer overveldende enn om jeg ikke hadde de hatt det, og det, og det.
«Så kaldt det er, tiddelibom!» Så er det heller ikke å komme bort fra at det har vært ganske kaldt den siste uken. På ettermiddagen har graderstokken stort sett ligget mellom -13 og -16, mens tidlig på dagen, og nærmere natta har det gjerne ligget og krøpet nærmere – 20.
Jeg er som nevnt i tidligere innlegg glad i vinter, anser meg absolutt ikke som en “hater” der. Men når det blir så kaldt som det har vært nå, og som det ser ut som det fortsatt vil være i hvert fall frem til 15. februar, ja så kjenner jeg at det bidrar til å legge litt ekstra tungt på psyken og humøret. Og heller ikke på vedfronten har jeg fremdeles helt greid å finne en mellomting. For to dager siden hadde jeg fyrt såpass lenge at jeg til slutt kjente at jeg ble veldig varm, energien stupte, jeg følte på en utrettelig tretthet, og et lite snev av vondt i hode.
I går ble det dog litt motsatt igjen. Da var jeg ganske flink til å fyre på starten, men så på kvelden lot jeg meg sitte og fryse stund, før jeg fikk revet meg vekk fra det jeg drev på med der og da, og jeg på ny satt foran peisen, og sakte, men sikkert fikk tryllet frem atter en “varmebølge”.
«Ute var det lyst» Jaja, jojo. Så har ikke denne uken vært den aller beste. Men når det er sagt så ser jeg meg både litt bak, men mest frem, med et smil. 😊 For sammenlignet med tidligere år har jeg absolutt blitt merkbart flinkere på de tingene som innimellom er noe utfordrende for meg. Selv om jeg fortsatt kan bruke noe unødvendig med tid på å “skifte kurs”, enten i form av tanker eller faktiske handlinger, ja så er jeg likevel blitt mye flinkere i dag, enn hva jeg var for 2-3 år siden.
Og selv om det er kaldt ute nå, så er jo dette veldig, veldig midlertidig. Det er helt normalt med kalde vintre i Norge, så akkurat DET gidder jeg ikke å erge meg noe særlig over. Jeg tenker at kulda får bare være som den er, og strømregninga tar jeg når den tid kommer. Selvfølgelig – jeg forsøker å IKKE bruke for mye strøm og sånn, men tatt i betraktning hvor billig strømmen var i fjor, ja så tenker jeg det er helt naturlig at mange nå vil få en som vil svi litt ekstra nå denne vinteren.
Så ja. Det var altså noen refleksjoner rundt ting jeg har tenkt på, og som på sett og vis har preget meg i det siste. Godt og igjen få det sort på hvitt at SELV OM det altså har vært enkelte gråe, kalde skyer, så klarer jeg likevel stort sett å fokusere ganske lyst og positivt likevel, tatt i betraktning hvor mye dystrere jeg faktisk kunne ha malt mine mentale malerier.
I dagens nye video tar jeg for meg fem ting som fort blir ekstra utfordrende og tøft, ja rett og slett ekstra vanskelig med aspergers syndrom.
Fem ting som gjerne ikke trenger være noen sak i hele tatt for mange ikke-autister, men som brått kan vise seg å være et sant HELVETE fra en annen underverden for vi som befinner oss i spekteret! 🤯
Hvilke av disse fem punktene strever du selv mest med? Har du autisme, eller kjenner du noen som er i spekteret? 😊
For mange kan nok aspergers syndrom virke som en begrensning. Og det ER det jo også, på enkelte felt. Men disse begrensingene trenger slettes ikke være så begrensende som man først måtte tenke.
For til syvende og sist – de største begrensningene i livet er gjerne de man setter selv! 😇
En liten gutt på Orkdal fødeavdeling så liten og skjør, liten og skjør så lenge trygt gjemt i mammas favn, gjemt litt for lenge utenfor venter verden så stor, så alt for stor så alt for lenge
Årene går og gutten han vokser interessene kommer og består, vennene de går, de går interessene fortsetter å bli, vennene fortsetter å gå gutten vokser ja, men han vokser ikke med dem
Første skoledag, han står sårbar og spent syv år som kommer, med lærdom og lekser syv år som kommer, med lek og med sang syv år som kommer, med tåke, lyn og torden
På slaget elleve kapteinen kaster sitt anker guttens besteste venn har dratt sin los hans besteste venn er som sunket i havet “god seilas kaptein, ser deg aldri igjen”
På rommet han sitter der helt alene fordypet i sin egen fantasi fordypet i sine egne farver og kontraster på dypet av sitt, men mest seg selv
Slik skal han sitte lenge og utenfor leker klassekameratene utenfor festes, flørtes og drikkes det men ingen kommer inn der inne
På slaget femten han leser en skrift “du er ikke som de andre”, står det “dine mørke farver har alle et navn” “ja, de lyse farvene også – hilsen bup”
Årene går, men vennene de kommer noen fortsetter å gå, mens andre forblir noen forblir lenge, andre bare over natten noen misforstår og går, andre ikke misser, de står
Rundt slaget tyve han skaper en maskin en maskin som skal gi han så mye en maskin som fra han så mye skal ta han omprogrammerer seg selv, dott no
Via maskinen han sender ut mye forskjellig pøser ut både informasjon og tanker informasjon omkring den lappen tanker rundt sin fullstendighet og kaos
Rundt slaget tjuefem han begynner å forstå forstå alle de sosiale kodene akseptere de usosiale tegnene en ny verden åpner seg opp, og han mer med den
En liten gutt på Orkdal fødeavdeling slettes ikke klar for verden der ute store deler av den så klar til å slette han en liten gutt bak aspergers friheter og slå
