Den siste fordøyelse

Livet kan til tider være ganske bedritent. For de fleste er det bare metaforisk, men for enkelte har det blitt og til tider endt nokså bokstavelig. Fortellingen dere skal få servert nå er basert på en sann historie og med hensyn til diverse pårørende er ikke menneskene som blir beskrevet i denne teksten presentert med sine virkelige navn.

Det var en iskald oktoberkveld. Ifølge meteorologene den kaldeste kvelden på mange tiår. Tyveåringen Vilma Sofie Rosè satt alene i foreldrenes hytte og prøvde å finne varmen foran ovnen. Hun var godt inntullet. På seg hadde hun to t-skjorter, en strikkegenser, tre strikkejakker, to strømpebukser, en joggebukse, fire par sokker, tre par votter, rundt halsen hadde hun et langt, grått og noe slitt skjerf og på hodet hadde hun den litt for store strikkeluen hun hadde fått av mormoren til jul året før hun døde av hjerneslag.

Uansett hvor mye klær hun hadde tatt på seg så frøs hun nærmest alle kroppsdelene av seg. Hun hadde sittet foran ovnen i drøyt to timer i håp om å få ordentlig fyr, men hver gang det endelig hadde begynt å se litt lyst ut hadde håpet slukket omtrent like fort som det kom.

Hun var mutters alene og hadde ingen som kunne hjelpe henne. Vilma hadde ikke så veldig stor greie på å tenne ved, det har som regel alltid vært noen andre som har stått for det arbeidet. Men denne kvelden var hun altså helt alene – hjelpeløs og kald. Det var vel og merke en liten elektrisk ovn som sto på i rommet, men varmen som kom derfra var så svak at hun ikke merket forskjell på om den var av eller på utenom at vifta i den bråkte litt.

– Kvelden kan omtrent ikke bli stort jævligere, tenkte hun for seg selv mens hun satt og hakket tenner og følte på en sterk tvil om det i hele tatt var noe mening i å prøve mer. Hun sjekket fyrstikk-esken, en igjen… Hun ofret et raskt blikk på et lite maleri av Jesus som hadde hengt på veggen så lenge hun kunne huske og ba om litt flaks. Hun krysset fingrene i det hun forsøkte å tenne den siste fyrstikken. Men, nei… Hun fikk tent en liten, ubetydelig flamme som forsvant etter bare noen mikrosekunder, akkurat som de 666 andre forsøkene.

Imens hun hadde sittet og kjempet med nærmest livet på spill for å få noe varme hadde hun fra tid til annen vurdert å ringe foreldrene for å be dem komme å hente henne, men staheten hennes hadde alltid stoppet henne. I tillegg til at Vilma var en over gjennomsnittet sta ung kvinne var det også en annen grunn til at hun ikke ville ringe dem og det var årsaken til at hun var på hytta i utgangspunktet. De siste ukene hadde hun regelrett kranglet med foreldrene og den siste krangelen hadde endt med at hun hadde skreket at hun hatet dem intenst og at de var helt ubrukelige.

Hun hadde forsøkt å ringe bestevenninnen Charlotte et par ganger, men uten hell. Det var Charlotte som hadde kjørt henne opp til hytten, men nå var hun ikke å få tak i. De fire gangene Vilma hadde prøvd å ringe bestevenninnen var det alltid telefonsvareren hun fikk i stede, og Vilma visste hvorfor. I motsetning til henne selv hadde Charlotte en jobb og akkurat denne kvelden hadde hun senvakt som betyr at hun som regel er like vanskelig å få tak i som en liten perle noen måtte ha mistet i vasken. Ikke umulig, men svært vanskelig.

Vilma satt iskald på det litt for harde gulvet med tidenes ultimatum. Skulle hun bli på hytta til neste morgen når Charlotte endelig var ferdig på jobb og mulig å få tak i, og samtidig risikere å fryse ihjel? Eller skulle hun ta mot til seg, ringe foreldrene og oppleve nok en elendig helg med krangel, sinne og nye skjellsord hun ikke hadde hørt før fordi de ble funnet opp der og da siden alle de kjente ordene var mer enn bare litt oppbrukt.

– Helvete heller… Jeg får bare ta og ringe… Da har jeg i hvertfall sjansen til å overleve siden den type krig har jeg i det minste en del erfaringer med, skalv hun. Men da hun tok opp telefonen fikk hun bare lyst til å gråte. Den hadde blitt så kald at den nå var gått i svart. Det hjalp heller ikke å sette den på lading, det var simpelthen for kaldt til at den ville funke.

Ifølge ordtaket er det ingen røyk uten ild og en ulykke kommer sjeldent alene… Plutselig kjente hun at hun snart burde tatt seg en tur på do. Bare tanken på å gå ut gjorde at hun følte seg ti kaldere. Det fantes kun en do i nærheten, og det var en utedo omtrent 50 meter unna hytta. Kanskje var det bare en fordel om hun gjorde på seg i stede for å tømme seg der ute. Hun tenkte tilbake på en naturfagtime hvor læreren Kurt hadde fortalt om folk som hadde fått varmen i seg i mer ekstreme situasjoner ved å rett og slett gjøre på seg. Og dette måtte kunne kalles for en ekstrem situasjon.

Sånn satt hun og tenkte i 10 minutter før hun bestemte seg for å likevel gå ut. Hun reiste seg fra gulvet, snudde seg og stirret mot døren ut. Hun kunne umulig bli kaldere enn hun nå allerede var, og varmen fra avføringen ville uansett bare blitt kortvarig. Det var rett og slett ikke verdt det. Lukten ville hun neppe ha kjent siden luktesansen var så godt som ihjelfrosset, men det var først og fremst tanken på hvor mye hun ville bli ertet i ettertid av særlig Charlotte som plaget henne. Og igjen, det var rett og slett ikke verdt det med tanke på at den eventuelle varmen det ville gi bare ville vare en liten stund.

Da hun omsider etter enda litt flere om og men hadde kommet seg ut kom hun på en gammel myte hun fikk høre om som barn. Ifølge myten skal det befinne seg en liten hissig krabat som holder til i selve toalettet. Nærmere bestemt en dodraug med et voldsomt temperament og et endeløst hat rettet mot mennesker generelt. Selv om hun personlig aldri hadde trodd helt på disse historiene visste hun at det har forsvunnet folk i nærheten – folk som aldri har blitt hørt fra igjen! Nei, nå måtte hun ikke tenke mer på det.

Det finnes ikke noen dodraug, og de gangene noen hadde forsvunnet var det sikkert av en og annen naturlig grunn, tenkte hun. Nå var det neppe lenge igjen til hun var fremme. Selv om hun ikke så noe som helst følte hun likevel at hun kjente stien såpass godt at hun like godt kunne tatt den baklengs i blinde.

Men så skjedde det at hun plutselig begynte å føle seg usikker. Hun så seg rundt og prøvde å få øye på lyset fra hytta. Så hun den kunne hun i hvertfall vite om hun hadde begynt å gå i feil retning eller ikke. Samme hvilken vinkel hun snudde hodet, hun ingen ting. Alt var fullstendig bekmørkt. Hadde hun bare hatt lyset fra mobilen i det minste. Det var heller ingen lyder hun kunne basere seg på hvor hun var. Alt hun hørte var den endeløse ulingen fra vinden, og den virket som å komme fra alle steder.

– Nå skulle jeg ha vært der… Kan jeg rett og slett ha gått forbi, spurte hun seg selv. Det var jo en mulighet. Men skulle hun snu, eller skulle hun fortsette den samme retningen litt til? Hun bestemte seg for å gå for det siste, igjen bokstavelig talt. For hvert skritt hun tok, desto mer økte usikkerheten. Plutselig syntes hun at hun hørte en lyd litt fra venstre. Akkurat som noe som knakk. – Hallo? Er det noen der? Hallo?

Vilma fikk ikke noe svar og i stede for å tenke seg om begynte hun løpe. Hun løp ikke lenge før hun kolliderte med noe hardt. Det måtte være utedoen. Vilma løftet den ene hånden i håp om å finne dørhåndtaket. Og ganske riktig, det var utedoen hun hadde løpt inn i. Da hun omsider fikk kommet seg inn klarte hun å gripe tak i snoren man må trekke i for å få noe lys. Lyspæren lyste ikke mye, men nok til at hun fikk se den noe lunde slitne plakaten av en lettkledd Lesley Gore som faren hadde hengt opp for mange år siden når hadde tatt med seg noen kompiser for å drikke seg drita i en alder av 15 år.

Hun satte seg ned og priset seg lykkelig for at hun ikke kjente noe til lukten som mest sannsynlig var på stedet. Hun følte urinen som rant ut av henne og hørte også den aller første klatten bæsj som hun nå hadde fått klemt ut. Men så hørte hun en lyd hun ikke dro helt kjensel på. Ok, det var sikkert ingenting.. Hun fortsatte å la ting gå naturens gang da hun hørte den samme lyden en gang til. Det var akkurat som om noen knurret. For alt Vilma visste kunne det være henne selv hun hørte, hun var så kald nå at hun ikke var særlig i stand til å tenke klart.

Hun lente seg litt nedover med hodet. Hun stirret ned og alt hun så i tillegg til sitt eget underliv var et endeløst mørke. Det var absolutt ingen ting å få øye på av det som måtte være rett under henne. Hele kroppen hennes skalv, og hun kunne nesten ikke føle noe som helst lengre. Det føltes som kroppen ikke eksisterte. Det var akkurat som hun var et spøkelse, som om hun hadde vært død i en lengre tid.

Brått kvapp hun til da hun fikk øye på noe som blinket like under henne. Det var akkurat som om to røde øyne lyste opp fra toalettet og stirret på henne i to-tre sekunder. Det tok ikke lang tid før tanken om dodraugen kom tilbake i hodet hennes. Selvfølgeligheten om at det ikke finnes noe dodraug var ikke lenger like sterkt til stede i Vilmas hode. I et desperat forsøk på å overbevise seg selv om at det bare var fantasien som satt henne et puss og den slettes ikke skulle få lov til å ta helt over begynte hun å nynne på de aller første strofene til “You Don’t Own Me”.

Til hennes store forskrekkelse grep plutselig noe hardt tak i den ene rumpeskinka hennes. Vilma pilte opp og ut døren forså å snuble og falle ned mot bakken. Nå hørte hun ikke lengre bare ulingen fra vinden, men hun kunne også høre sine egne, desperate hjerteslag. Hjertet som hun forlengst hadde fått høre var av is slo nå hardere enn noen gang, men hun var for redd til å legge spesielt merke til det.

I en bråhast reise hun seg opp igjen og begynte å løpe før hun hadde rukket å trekt på seg buksene og undertøyet ordentlig. Dessverre kom hun ikke mange meterne før hun igjen snublet og falt. – Faen, faen, faen, kom det ut fra henne i det hun for andre gang skulle til å reise seg før hun plutselig hørte noe musikk ikke veldig langt unna. Lyden var noe utydelig, akkurat om den gikk gjennom ei pute eller to, likevel kjente hun igjen sangen. Det var den samme låta hun selv hadde nynnet på for litt siden.

Hun reiste seg og ble stående stille i noen sekunder. I stede for å fortsette å løpe tilbake til hytta gikk hun nå med langsomme steg tilbake to toalettet. «I’m young and I love to be young. I’m free and I love to be free. To live my life the way I want. To say and do whatever I please», kom det fra toalettet. Nå sto hun igjen rett foran døra til toalettet, hun åpnet den veldig langsomt og forsiktig. «I don’t tell you what to say. Oh, don’t tell you what to do».

Når hun halvveis hadde åpnet opp døra så hun at det lå en mobiltelefon rett ved siden av doskåla. Det var hennes egen. Hun så på displayet at det var hennes far som ringte. «I’m young and I love to be young. I’m free and I love to be free».

Vilma skulle til å ta telefonen, hånden hennes var nå bare et par ubetydelige centimeter unna fra å ta den idet hun igjen så de røde øynene hun hadde sett stirre opp mot henne. Opp fra det mørke hullet dukket det opp en liten, skrøpelig hand med sylskarpe negler. Den grep tak i henne og før Vilma rakk å reagere ble hun brutalt i en lynfart dratt ned og gjennom toalettskålen…

Hva det eksakt var som dro tak i henne er det ingen som vet helt sikkert en dag i dag. Bare to dager senere ble det som i dag er blitt bekreftet som Vilmas skalp funnet i bunnen av et delvist knust ute-toalett. 20 år gamle Vilma Sofie har siden den iskalde oktoberkvelden verken blitt sett eller hørt fra igjen. Og når det gjelder hva det enn var som trakk henne ned så sies det at det nå har funnet et nytt sted å bo, og bare ligger og venter på noe nytt å gripe tak i.

 


Er nå en liten stund siden jeg sist skrev en historie forså å love enkelte av dere at jeg snart ville komme tilbake med en ny igjen. Har rett og slett som vanlig manglet litt motivasjon og også inspirasjon, men nå (i skrivende stund: natt til 28. september 2014) har jeg rett og slett bare kastet meg i det igjen.

Skal sies at når jeg begynte å skrive på denne historien (som i skrivende stund er noen få timer siden) så hadde jeg ikke så veldig mange ideer om hvordan ting skulle utvikle seg og gå på forhånd. Men når jeg først fikk på plass de aller første linjene var det akkurat som om resten skrev seg selv, først som sist.

Hva synes dere om den lille grøsseren min?

Vi reblogges!

Husker dere Hotel Cæsar-Åge?

Autografsamlingen min har akkurat fått et nytt medlem. For noen dager siden møtte mamma på selveste Karl Sundby kanskje mest kjent som Åge Nygård fra Hotel Cæsar på Tv2. Hun gikk bort og snakket litt med han og hans kone/ kjæreste og fikk også med en autograf til meg. I følge mamma var han en veldig avslappet og grei person å snakket med og han gikk visstnok rundt og plystret, hehe.

Som dere kan se så har mannen også sine kunstnertalenter i boks!

For dere som enten er for unge eller som rett og slett ikke husker Åge Nygård, her har dere et par klipp:

Hva er ditt favorittminne med Åge?

Vi reblogges!

Batman og alle de andre dyra fra Koklimonke-skogen!

I dag kjære medfisker har jeg for ente gang oppdatert film- og spillsamlingen min. To pakker lå i postkassen min i ettermiddag, to pakker med innhold som skal gi meg timevis av nytelse. Jeg har nemlig kjøpt et par SM-filmer og hadde også gleden av å finne et par erotiske spill her om dagen.

Neida, jeg bare tuller med dere. Det som ankom heimen i dag er nok ikke av det mest erotiske materielle. Eller, hva vet vet jeg, vi har alle våre fetisjer. Og come an, hvor mange av dere jenter og tarmfresere der ute blir ikke litt skjelven i strikken bare ved tanken på Jack Nicholson som Batmans erkefiende Joker?

For det er faktisk Batman som i stor grad skal fylle tiden min de neste timene, etter jeg har publisert dette innlegget. For 2-3 dager siden hadde jeg en god venninne som var så sjenerøs å gi bort bursdagsrabatten hun hadde fått fra Cdon på 50 kroner. Jeg var ikke sein med å klikke meg innom for å se hva jeg kunne benytte koden til og fant altså blant annet de to første Batman-filmene som Tim Burton har lekt seg med, to filmer jeg enda ikke har sett.

Ja, dere har sikkert som meg MYE å gjøre før natten.. Legge barn, leke at man lager barn, ta seg en røyk på senga og spise kvelds! Jeg skal ikke oppholde dere mer enn nødvendig. Kan egentlig bare legge ut noen bilder av dagens “fangst”. Et bilde sier som kjent mer enn tusen horer..

Starter altså med å vise dere de “nye” filmene mine først. De eneste jeg har sett fra før av er 1408 og Evil Dead II. Sistnevnte har jeg faktisk på Blu Ray fra før, men da i en litt kjipere versjon uten særlig til ekstramateriale og norske undertekster.

Så var det spillene. De øverste spillene dere ser til PS3 hadde jeg fra før på Xbox 360. Men som kjent spiller jeg så og si aldri på den konsollen lengre. Som enkelte sikkert også har registrert seg har jeg fått litt trophy-dilla, såååå, ja. Derfor kjøpte jeg altså disse GTA IV-spillene (“GTA IV: The Complete Edition” inneholder nemlig både “GTA IV”, “The Lost and Damned” OG “The Ballad Of Gay Tony” ^^) samt Resident Evil 5 opp igjen på nytt. Dessuten, dette er ikke akkurat de verste spillene man kan finne på å kjøpe flere ganger!

Helt i tampen av dette innlegget har jeg som dere med velfungerende øyne kan se valgt å legge ut et bilde av noe godis, som er fra Nille. Jeg var der i utgangspunktet fordi jeg trodde de hadde fått inn noe Halloween-snop. Det har de også, MEN de hadde ikke fått ryddet plass til det enda, så jeg fikk heller gjøre comeback der til neste uke. Jeg valgte likevel ikke å gå tomhendt, til tross for at jeg allerede HAR noe snop liggende så tenkte jeg at det skader jo ikke med litt ekstra påfyll. Man dauer tross alt om ikke så skrekkelig lenge uansett.

Hva for noe digg har livet bragt deg i dag? 

Vi reblogges!


Planene fremover

I går postet jeg et innlegg hvor jeg fortalte litt om den mer negative hverdagen min nå for tiden. I det samme innlegget lovet jeg også at jeg snart skulle komme med et annet innlegg som tok for seg det mer positive som er å nevne. Vel, jeg er en fisk for mine blobb, så her kommer det lystige innlegget.

Jeg kan starte med å fortelle at jeg har sikret meg en del billetter til Oppdal Kulturhus denne uken. Allerede i kveld skal jeg på kino å se actionfilmen Lucy med blant annet Scarlett Johansson og Morgan Freeman i hovedrollene. Trailerne jeg har sett ser veldig kule ut og utifra de anmeldelsene jeg har lest så er det lite som tyder på at jeg ikke vil like den.


 
Den andre billetten jeg har sikret meg er billetten til det nyeste stand up-showet til Bård Tufte Johansen, “Mann (44)”. Helt siden jeg så Team Antonsen for første gang tidlig på 2000-tallet har jeg alltid syntes at Bård er en veldig morsom mann. Faktisk har jeg hatt gleden av å oppleve han live en gang før, nemlig i desember da han sammen med Johan Golden og Nils Ingar Aadne (Nilsi) var i bygda i forbindelse med Lattergalla 2013. Han skuffet ikke da for å si det sånn, og jeg tviler også på at han vil gjøre det nå i oktober.


© Bildet er tatt fra opdalingen.no – Fra Lattergalla 2013 – Kjenner dere igjen han i den hvite hettegenseren? :p
 
Og sist, men absolutt ikke minst så har jeg skaffet meg et all access-pass til årets Ramaskrik. Ramaskrik er for dere som ikke vet det Oppdals egen skrekkfilm-festival. I fire dager blir det vist den ene skrekkfilmen etter den andre. Jeg er ganske spent på å få se den fullstendige lista over årets filmet. I år er det det fjerde året for Ramaskrik, men for meg blir det første gang siden jeg ikke har giddet å gå tidligere.

Det jeg gleder meg mest til foreløpig med tanke på denne festivalen er årets klassiker som de skal vise, nemlig The Texas Chain Saw Massacre som feirer 40 års-jubileum i år. Jeg har lenge vært litt misunnelig på de som faktisk fikk sett den på kino den gangen den kom ut, og skal jeg være ærlig hadde jeg aldri trodd at jeg skulle være så heldig å få sett den på det store lerretet selv. Med andre ord ble jeg meget positivt begeistret da jeg fant ut at det faktisk er TCSM som er årets klassiker!

Ellers har jeg også ganske god tro på de nye filmene som blir vist. Foreløpig har ikke kulturhuset skrevet så alt for mye om hvilke filmer det blir, men de filmene jeg i skrivende stund vet de skal vise er Housebound, The Forgotten, Doc of the Dead, The Canal, Among the Living, American Burger og ABCs of Death 2. Sistnevnte er jeg litt ekstra spent på siden mine facebook-venner Jen og Sylvia Soska (“American Mary“, “Dead Hooker in a Trunk“) har et bidrag til den, så det skal bli skrekkelig spennende.

Kort fortalt har jeg altså et og annet å se frem til nå. I tillegg venter jeg også som vanlig på et par “nye” og nye spill og filmer i posten, hehe… Overrasket? Helt avslutningsvis så kan jeg også nevne at fotokameraet mitt endelig kom tilbake fra reparasjon i går. Av en eller annen grunn sluttet blitsen å virke så, så derfor har jeg vært uten fotokamera de siste ukene. Men nå er det altså fikset. Jeg vet ikke hva som var galt, alt jeg vet er at de har byttet blits, og det er godt nok for meg.

Ah, åh! En ting til – Jeg har ENDELIG fått meg en ny bukse som ser ut til å passe! Juhuuu!!

Sosialt så er det dessverre lite å heise kuken for. Jeg sitter, som vanlig, bare og venter på å bli invitert hos noen – eller at noen skal spørre om de kan ta turen hit. Men foreløpig ser det ut som jeg skal takle ensomheten en liten stund til da jeg altså har litt å distrahere meg med en stund 🙂

Har du noen planer fremover?

Vi reblogges!


Narsissistiske meg

Dersom noen skulle ha behovet for å se en levende berg- og dalbane med føtter og puls er det bare å ta turen innom meg. For jeg er en.. Jeg har tider hvor jeg kan være veldig høy på meg selv, tenke at jeg nærmest er verdensmester i alt mens jeg koser meg med mitt. Men så skal det ikke mye til før jeg brått blir forvandlet til verdens mest selvutslettende og depressive einstøing. Skiftet kan godt bare ta noen millisekunder.

I den siste tiden har jeg brukt mye tid på å kose meg med mitt. Jeg har spilt en del, jeg har sett en del på film, skaffet meg litt planer fremover… Men de mer lystige tingene tenker jeg å skrive litt mer om i et annet innlegg. Så velkommen tilbake til “den store deppe-spalten”.

Akkurat som alle andre ønsker også jeg å finne godkjennelse og følelsen av å være likt. Dessverre, mer enn “alle andre”. Så og si hver eneste dag bruker jeg en del energi på å finne bekreftelse hos folk på sosiale medier. Legger jeg ut en status på Facebook som innen en liten time eller to ikke har fått noe særlig respons blir den gjerne slettet. Jeg vil at folk skal like meg, og jeg ha den følelsen nærmest hele tiden…

Det er ikke lengre en naturlig del av meg som menneske, det er blitt mer og mer en besettelse, en sykdom. Det går i stor grad utover kvaliteten på hverdagen min. Jeg stresser med å få ting til, og når resultatet ikke blir som jeg hadde håpet blir jeg naturligvis enda mer deprimert enn jeg var fra før av. Selv mistenker jeg at jeg har begynt å utvikle det som kalles for en narsissistisk personlighetsforstyrrelse, noe jeg vurderer å sjekke opp med profesjonelle.

De gangene jeg føler at jeg får ting noen lunde til så er det ikke måte på hvor høyt jeg kan forgude meg selv. Når jeg derimot igjen begynner å tenke over feil med meg og ting jeg mangler for å få det mer “perfekte” liv, ja da er selvforakten uendelig stor.

I løpet av de siste dagene har jeg nå begynt å betale Facebook for at de skal sponse samtlige av de blogginnleggene som jeg er mest fornøyd med. Per dags dato ligger lesertallene mine på ca. 80 unike lesere om dagen, det er veldig lite i sammenligning til hva jeg en gang har vært vandt med.

Men det er ikke bare på blogg jeg ønsker å være best mulig, det er også på Snapchat… Tragisk nok. Jeg vil gjerne ligge øverst på bestevenn-lista til samtlige, ikke alle, men noen. Finner jeg ut at jeg plutselig har falt ned en grad eller at jeg i verste fall ikke er blant de tre beste vennene hos enkelte lengre i hele tatt, ja da tar jeg det personlig. Det har blitt så ille at her om natten gikk det utover nattesøvnen min når jeg fant ut at jeg var blitt degradert et sted.

Før jeg la meg natt til i dag pusset jeg naturligvis tennene som jeg pleier mens jeg delvis sto og så meg selv i speilet. Jeg likte ikke det jeg studerte. Jeg begynte å registrere feil etter feil og til slutt ble jeg bare stående å hate meg selv. Hvor ble det av han fyren som påstår at han nærmest kan runke av sitt eget selvbilde? Vel, den mannen var ikke til stede i går i hvertfall.

Oppi det hele så skammer jeg meg litt over denne sykdommen. Jepp, for det er det det har blitt. Jeg vil jo som dere skarpeste der ute har skjønt ikke at noen skal tenke eller vite at det finnes noen feil med meg. Derfor har jeg også prøvd så godt jeg kan å ikke snakke til noen om dette. Vel, når sant skal sies er det to årsaker til at jeg har prøvd å holde sannheten om hvor ille det er for meg selv. Den andre årsaken er at jeg er redd for at de personene jeg bryr meg mest om (som heldigvis har begynt å blitt latterlig få) skal få dårlig samvittighet for ting og føle at det er de som gjør noe galt ved å ikke være nok til stede over alt, hele tiden.

Samtidig som jeg kan være veldig selvutslettende så mener jeg at jeg også har veldig god selvinnsikt, faktisk langt bedre enn gjennomsnittet. Jeg VET at det ikke er andres skyld at jeg har det sånn. Det er kanskje ikke min skyld heller, akkurat det er jeg litt usikker på hva jeg skal tenke om… Men det er i hvertfall ikke noen andres skyld. Det er ikke en gang mine mobberes skyld lengre. For jeg kunne ha flyttet fra Oppdal for en stund siden nå, om jeg bare hadde giddet å bli enda flinkere på å spare penger, og ikke stadig fylle opp leiligheta med enda flere ting som blir å flytte på senere.

Per dags dato så tenker jeg at hvis jeg ikke har fått flyttet innen jeg fyller 30 år så gir jeg meg. Dersom jeg fremdeles bor i Oppdal til da så skal min storebror/ søster få viljen sin, for da skal jeg gi meg og gjøre opp for det urettferdige faktumet at jeg ble født i stede for han/ henne.

Men, jeg vil ikke gi meg enda. Det er fremdeles en liten del av meg som mener at den hevnen jeg har blitt utsatt for i 23 år er feil, til tross for at jeg altså forstår og er enig i at det er urettferdig at det er jeg som ble født, og ikke det barnet som opprinnelig skulle komme først… Men i hvertfall, til den dagen jeg fyller 30, den 15. juni 2021, så må du kjempe i mot meg litte granne til… Jeg nekter å gi meg helt enda, selv om tanken ofte streifer meg.

Vi reblogges!

Catzy Munster: – He never drinks.. Wine. And neither do I.

Akkurat som at det i kriker og kroker i mitt hjem finnes en og annen mørk og dyster ting så “skjuler det seg” et og annet monster også i vennegjengen, de fleste egentlig ganske så harmløse.

Kvinnen dere forhåpentligvis skal bli bedre kjent med nå kunne godt ha vært en skikkelse i en og annen Tim Burton-film. Hun er i motsetning til gjennomsnittet virkelig noe for seg selv, en skikkelig nærmest utdødd original med “hjartet på rette staden”.

Hennes hjerte banker og skamslår i veldig stor grad for det mystiske, det morbide, det forferdelige og det grusomme. Med andre ord meg horror.

I tillegg til at hun er fanatisk opptatt av enkelte, særlig KLASSISKE skrekkfilmer er hun også kunstner, autografjeger, en veldig god venn og sist, men ikke minst dagens intervjuobjekt.

Så hva venter vi på? Jeg vet ikke med alle dere heffalumper der ute, men jeg venter egentlig bare på å starte selve intervjuet… Og vet dere hva? NÅ STARTER DET, IT’S ALIVE!!! IT’S ALIVE!!! IT’S ALIVE!!!!!!


 Catzy Munster. Først og fremst, hva er du aktuell med for tiden?
– Vel, det skjer ikke mye i min hverdag utenom å prøve å være kreativ, så jeg holder på med en tegnebok for nybegynnere som vil bli flinkere å tegne med penn, som jeg foreløpig er halvveis på. Også er jeg aktuell som en del av det digitale slideshowet som er en del av en kunstutstilling på Bram Stokers Film Festival i England i slutten av Oktober.

Hvor lenge har du jobbet med denne tegneboken og når tipper du at den helst blir ferdig?
– Jeg begynte med tegneboka i februar, og kom kort tid etterpå opp med tittelen “Permanente linjer” som jeg kommer til å gå for. I dette øyeblikk holder jeg på å sette sammen forsiden, men regner enda med at det kommer til å ta noen måneder før den er ferdig. Kanskje jeg blir ferdig til jul, hvis ikke er mitt personlige mål å få alt klart iløpet av januar 2015. Har enda ikke bestemt meg for å gå for selvpublisering eller kun nedlastbar e-bok.

I tillegg til “Permanente linjer” er du også som du nevnte aktuell med en del av kunstutstillingen på Bram Stokers Film Festival i England. Hva er din historie der?
– Det hele begynte ifjor da jeg fikk forespørsel fra en som heter Mark som hadde fått i oppgave å finne mindre kjente artister fra hele verden som lagde motiver fra skrekkfilmer og horror-sjangeren generelt for å delta i festivalens første kunstutstilling. Han hadde sett noen av maleriene mine og lurte på om jeg ville delta.

Jeg sa selvfølgelig ja og fikk 10 bilder i slideshowet for de som ikke kunne møte opp personlig på festivalen, og det viste seg at dette nye tiltaket på festivalen ble så godt mottatt at det kommer til å bli en årlig greie. Så jeg ble spurt om jeg ville være med i år også, og det sier man jo ikke nei til!

Hvor lenge har du drevet på med tegning og maling? HVORDAN ble den kreative monster-kunstneren skapt?
– Tegning har jeg aldri tatt pause fra siden jeg var liten, mens å male begynte jeg først med når jeg var 15 da jeg begynte på formgivning. Monster-kunstneren ble skapt samme året da jeg begynte å eksperimentere med farger, for skrekkfilm og monster interessen har alltid vært der, men nå hadde jeg funnet en måte å kombinere begge interessene mine på. 


© Catzy Munster – Fra Desucon Fantasy i april.


© Catzy Munster – Akrylmaleri med motiv fra horrorfilmen Ginger Snaps.

Coverne på “Famous Monsters of Filmland” magasinene var til stor inspirasjon til jeg fant min egen stil og fargebruk, og ved å grave litt dypere ned i skrekkfilmhistorien ble det enklere å knytte farger til monstrene ved å vite mer om bakgrunnen til både produksjonen og skuespillerne bak dem.

Filminteressen min er veldig stor når det kommer til eldre skrekkfilmer, spesielt fra svart-hvitt eraen.

Apropos film. Husker du den aller første skrekkfilmen du så som gjorde mest inntrykk?
– Jeg har et vagt minne fra da jeg var veldig liten at jeg så vindmølla i 1931-versjonen av “Frankenstein” står i brann, men den første skrekkfilmen som jeg så i sin helhet som gjorde mest inntrykk på meg var Romero’s “Night of the living dead” (1968). Tror jeg var mellom 10-12 år og zombier var skumle, og når jeg tenker over det så har kanskje den filmen originalt skylden for svart-hvitt interessen min.


© Catzy Munster – Fra Halloween 2008


© Catzy Munster – Fra Halloween 2008

Hva er det med særlig eldre skrekkfilmer som du liker så godt?
– De har en sånn sjarm over seg. De var så kreative med å lage effekter for hånd og å finne smarte løsninger på alt, og alle som spilte monstre satt timesvis i sminkestolen. Ingen data-effekter, kun hardt arbeid.

Også handlingene i filmene var da originale og nyskapende, mens mer eller mindre alt vi ser i dag er lagd fra før eller er tatt fra tidligere filmer. Svart-hvitt-filmene satte en standard, og i mine øyne kan den ikke slås.

Lugosi ga en standard på hvordan Dracula’s aksent skulle være, mens Frankenstein-bruden som egentlig kun hadde knappe 5 minutters scenetid i “Bride of Frankenstein” aldri ser ut til å dø ut i dagens popkultur – de hvite stripene på siden av håret hennes er blitt et symbol som går igjen i skrekkfilmer den dag i dag.

Pluss at monstrene var alle misforståtte og utstøtte, og det er derfor jeg føler meg knytta til dem på et mer personlig nivå.

En annen personlighet jeg vet du har meninger om er den ikke så veldig ukjente filmskaperen Tim Burton. Hva er ditt forhold til Burtons første verk sammenlignet med det han produserer i dag?
– Ah, Tim Burton! Jeg synes han begynte ganske bra, “The Nightmare before Christmas” er jo en nydelige klassiker. Og spesielt “Edward Scissorhands” og den første kortfilmen hans om “Frankenweenie” (kan ha noe med at førstnevnte er med skrekklegenden Vincent Price og sistnevnte er veldig inspirert av Frankenstein) har jeg godt forhold til, men i de siste årene nå føler jeg det blir for mye Johnny Depp og Helena Bonham Carter for min smak..

Sier ikke at de ikke er fantastiske skuespillere, men jeg ville likt å se noen andre skuespillerprestasjoner til en forandring, så jeg liker stop-motion filmene hans best, helt klart. Jeg tror det blir på en måte litt som med Beetlejuice, vi har bare gjentagenede sett Depp og Bonham Carter FOR mange ganger at nå vil de ikke gå bort igjen!

Alle av Tim Burtons filmer har særlig en ting til felles. Nemlig misforståtte, ganske snodige og sære karakterer. Har du en absolutt favoritt-skikkelse innenfor Burton-universet? Og mens vi er inne på det, kan du også nevne én som ikke har falt like godt i smak?
– Det er sant. Min absolutte favoritt tror jeg er Jack Skellington fordi han er så bra gjennomført, med Beetlejuice på en god 2. plass. Lydia fra samme filmen er også høyt på listen.

Egentlig liker jeg de fleste av karakterene hans, men den eneste ene karakteren jeg ikke kan like er hans Willy Wonka. Hele filmen var bare så corny og skremmende, og ikke på en positiv måte, at den unngår jeg på det nivået at jeg later som den aldri ble laget. Men det er jo en barnefilm tross alt, jeg er bare for gammel til å like den vil jeg tro. Beste med filmen var Oompa Loompaene – fordi Deep Roy er kul!

Vet ikke hvor godt du kjenner til konseptet “Kill-Fuck-Marry”, om du har hatt noe lignende på din egen blogg, eller om dette spørsmålet blir din debut, men.. Frankenstein, Dracula og The Invisible Man – Hvem går du til alters med, hvem hopper du til køys med og hvem tar du livet av?
– Oi.. Den var vrien. 

Kill: Frankenstein-monsteret. Sorry honey, men du skaper bare kaos i gatene.
Fuck: Dracula. Because he never drinks.. Wine. And neither do I. 
Marry: Invisible Man. I håp om at han gir meg litt av serumet sitt så jeg kan kødde rundt med folk også.

I tillegg til at du er opptatt av film og kunst så er du også en intervjujeger. Hvor mange autografer har du per dags dato?
– Jeg har mellom 60-70 signerte bilder, tegninger, brev og bøker fra forskjellige skuespillere, forfattere og musikere som jeg har skaffet de siste tre årene. Noen har jeg skaffet personlig ved å møte vedkommende, men de aller fleste har vært gjennom fanmail.

Det er egentlig en hobby som krever mye tid og research for å ikke gjøre feil og for å skrive brev, men det er veldig verdt det når man først får svar. De autografene jeg er mest glad i er de som er med personlige trekk knyttet til noe jeg har skrevet. Det svaret jeg har fått som jeg er mest glad i er et jeg fikk fra Carla Laemmle, som nylig døde i en alder av 104 år, som var niesen til Carl Laemmle som grunnla Universal Studios. Hun var med i stumfilmen “Phantom of the Opera” (1925) og “Dracula” (1931), og hun skrev et langt brev til meg tilbake og signerte bildene mine.


© Catzy Munster

Også kan du plutselig få overraskende svar med en morsom twist. Jeg skrev et brev til Aidan Turner (Kili fra “Hobbiten”) og sendte med en lapp om at han ikke måtte skrive med sølvpenn fordi de pennene sitter sjeldent på glatte underlag som fotografier, og på bildet jeg fikk signert i retur skrev han “GOLD! Even better”. Jeg ler for meg selv enda når jeg ser på det bildet!

Av de kjendisene du har møtt personlig, hvilke har gitt best inntrykk? Og har du møtt noen du nærmest skulle ønske du ikke hadde truffet av diverse årsaker?
– Oh, fikk helt klart best inntrykk av den amerikanske UFOlogisten Richard Dolan. Jeg er stor UFO og alien entusiast, og han hadde foredrag på Litteraturhuset i Oslo så jeg hadde med den nyeste boka hans for å få signert og han var så utrolig koselig, høflig og tok seg tid til å snakke med både meg og de som sto i kø etter meg.

Han dro meg med opp på podiet der for å få ordentlig underlag for å signere boka mi, det var veldig gøy for han tok det med et stort smil og var veldig morsom!

Jeg har enda til gode å møte noen jeg ikke skulle ønske jeg hadde truffet. Selvfølgelig noen ganger kan folk virke likegyldige eller slitne etter å ha sittet i over en time på signering,  men de er ikke uhøflige ovenfor fansen fordeom og det er viktig. Så nei, ingen på negativ-lista enda.

Vi mennesker er verdensmestre i å finne noe annet enn oss selv å gi skylden dersom noe går galt. Om noen går løs på en skole og dreper sine medelever tar det ikke lang tid før noen foreksempel klandrer en og annen film for det som har skjedd. Hva er dine tanker om denslags? Skaper voldelige filmer voldelige mennesker?
– Både og ja og nei tror jeg. Jeg tror faktorer som skaper voldelige mennesker har mye å si på familiebåndene, utvikling og intelligens kombinert med gener og kulturbakgrunn. Avhengig av hvordan man stiller seg utifra dette så kan kanskje en voldelig og blodig film eller spill trigge personen til å ville gjøre noe lignende selv.

Vi mennesker baserer kanskje det voksne livet vårt utifra hva slags barndom vi har hatt og om det har vært positivt og negative hendelser i bildet. Voksne vet vanligvis at film er film, mens barn kanskje ikke alltid tar den koblingen.


© Catzy Munster – Fra Game of Thrones-utstillingen som var i Oslo i april.

Men at feks. folk som er mobbeofre går løs på elever og lærere med våpen viser svikt i systemet i mine øyne, og har lite med film og spill å gjøre, for slikt hat er sterkt for den det gjelder og kan fint trigge hevnaksjoner. Så jeg tror det spørs veldig på omgivelsene. Jeg sier både ja og nei som svar på denne.

Vi skal fortsette å snakke litt om samfunnsspørsmål. Hva slags saker i samfunnet generelt er det som opptar deg mest?
– Jeg tror jeg er en middels engasjert ungdom som alle andre med ting som miljø, dyrevelferd, diverse rettigheter, nei til mobbing, strengere med innvandring, EU/EØS, et bedre NAV-system o.l. I den forstand.

Spør du meg om noe så har jeg garantert en mening om det og en formening om hvordan jeg mener ting burde være og hva som burde forandres. Jeg tror jeg har en fot innen alle de viktigste punktene.

Men det som står høyt på lista er at jeg vil at vi skal ha dyrepoliti, og strengere straffer ved mishandling. De som har null problem med å skade et dyr kan lett skade mennesker også.

Hvor god synes du Norge er til å bekjempe mobbing? Blir det gjort nok?
– Vi liker jo å fremheve at norske skoler er imot mobbing og jobber en del med dette, men utifra egen erfaring så synes jeg det ikke blir gjort nok. Nå er det noen år siden jeg gikk på ungdomsskolen, men jeg ble selv mobbet gjennom 10 års skolegang og jeg fikk inntrykk på ungdomsskolen at det var jeg som var problemet.

Det var jeg som fikk tilbud å bytte skole, og ikke de som var imot meg. Det var alltid jeg som ble innkalt til samtale med lærer og ikke de andre. Jeg fikk tilbud å sitte inne i friminuttene for at de skulle slippe å ta tak i noe ubehagelig som kunne skje ute på skolens områder. Det er ikke å bekjempe mobbing, det er å børste det under teppe.

Jeg gikk ut av ungdomsskolen uten noen nye langvarige vennskap, og middels gode karakterer etter mye fravær, fordi jeg til slutt nektet å møte opp på skolen fordi det ble ikke gjort nok. Jeg vet ikke om det er blitt noe bedre siden den gang, men det virker som problemene fortsatt er der utifra det jeg har hørt av folk rundt meg.

Problemet ligger også litt i at lærere ikke vet hvordan de skal gå frem, og at det finnes trangsynte foreldre der ute som tror at de har englebarn, og vil ikke innse at de egentlig har et problembarn istedet – beklager å si det.

Vi kan helt klart bli bedre, selv om det vil alltid være noen som må henge ut andre der ute fordi det får dem til å føle seg bedre.

Hva kan vi gjøre for å bli enda bedre til å kjempe imot mobbing enn det vi er i dag?
– Jeg tror Norge trenger mindre snakk om temaet og heller satse på å vise det fra en annen side, og da med skoleelever opp til 10. klasse i fokus. De burde høre historier fra mobbeofferene selv i alle aldere og hvordan det har gått med dem, eller eventuelle etterlatte der mobbingen tok overhånd for noen dem hadde nær.

De burde høre både negative og positive ettereffekter av mobbing fra de som har opplevd det på alle de verste måtene og innse at det følger og former en person ut livet. Noen får noe positivt ut av det de har vært gjennom, mens for andre går det bare nedover – alle takler ting forskjellig.

Målet er at de burde få se konsekvensene av mobbing nære og på et mer personlig nivå uansett om det skyldes stil, sykdom, kultur osv.

Før vi kaster oss løs på siste spørsmål så skal vi innom det neste presidentvalget i USA. Jeg har hørt at både Freddy Krueger, Hannibal Lecter, John Kramer og Darth Sidious også kjent som Palpatine skal stille. Hvem skulle du helst ha gitt din stemme til?
– Hoho! Jeg tror jeg hadde stemt på Darth Sidious – let’s all join the dark side!


© Catzy Munster

Helt til slutt. Takk for at du ville stille opp på intervjuet og alt det der. Det siste spørsmålet som nå gjenstår, som jeg tror flere lurer litt på – Hva er greia bak navnet, Catzy Munster?
– Takk for at jeg fikk stille! Historien bak navnet er egentlig ikke noe kul i det hele tatt. Jeg fikk kallenavnet Catzy på tull når jeg var mindre, du vet, etter hårproduktet, og brukte det i min første mail-adresse når jeg var 9 år, og det ble vist værende. Munster-navnet er rett og slett fordi jeg er diger fan av tv-serien “The Munsters”, og artigere familie skal man lete lenge etter!


Har dere kjære lesere der ute enda ikke fått nok av dette munsteret og bare vil ha mer, mer, mer så slapp av så fortvil ikke. Alle skal få.

Catzy Munster er aktuell både på blogg, og Facebook, samtidig som hun også kan forskes på gjennom catzymunster.com!

Vi reblogges!

1408 (2007)

“Who you gonna call?”, “I ain’t afraid of no ghost”..


© Bildet er tatt fra fan-de-cinema.com

Spøkelser? Næh… Overtro!
Mike Enslin (spilt av John Cusack – “Being John Malkovich”, “High Fidelity”, “2012”) er forfatteren som jobber med å besøke såkalte hjemsøkte steder forså å fortelle verden hvor ufarlige de skulle vise seg å være. Han er blant de som mener at alt har en logisk grunn og lar seg heller ikke skremme når han får høre om de grusomme hendelsene som har foregått på Dolphin Hotel, rom 1408.

Når han en dag bestemmer seg for å sjekke inn på det lite populære rommet møter han en sterk motstand fra hotellets ansatte. Men sta som han er ignorerer han advarsel etter advarsel. Han skal utforske dette rommet, koste hva det koste vil.

Han får til slutt viljen sin og tar sine første steg inn i det som ganske snart skal vise seg å være et skikkelig helvete. Ved første øyekast virker 1408 som et helt vanlig rom. Det hele må være en dårlig spøk, tenker han mens han spaserer rundt og forteller en lydopptaker han har med seg hva han ser, tenker og hører.


© Bildet er tatt fra filmweb.no

Men plutselig, ganske så brått begynner ting å skje.. Okei, det er helt sikkert bare noen som tuller med han, kan det være hotellsjefen Gerald Olin (spilt av Samuel L. Jackson – “Pulp Fiction”, “Star Wars”-episode 1, 2 og 3, “Django Unchained”) som spiller han et puss, mannen han akkurat har hatt en lengre samtale med? Mannen som ved flere anledninger sterkt frarådet han å sjekke inn?

Til slutt innser han at han ikke er blitt lurt. Hver eneste advarsel han har fått burde han ha tatt en del hakk mer alvorlig. Den neste timen blir et mareritt som han i likhet med barna fra Elm Street ikke er sikker på at han vil overleve… Men en ting er sikkert – Dersom han overlever, vil neste bok bli en garantert suksess!

Ondskapens Hotell 2
På mange måter minner denne filmen meg om den kjente, og for veldig mange, den kjære klassikeren “The Shining” (Ondskapens Hotell). Man skulle neste tro at dette var en film basert på en eller annen historie skrevet av Stephen King… Hmm.. Hold on the horses… Filmen ER jo basert på en historie av Stephen King.

Det er mange der ute som sier at toeren alltid er en dårligere enn den første (homofobi?), men personlig liker jeg denne filmen bedre enn den første “Ondskapens Hotell”. Vel, nå er egentlig ikke “1408” en oppfølger av noe som helst, men det kunne den ha vært som de sier oppi Nydalen.. Jeg tror nok de aller fleste av dere foretrekker “The Shining” fremfor denne, men jeg er igjen ikke en av “de fleste”.

Så.. Hvorfor liker jeg “1408” bedre enn “The Shining”. Først og fremst er ikke denne filmen så uutholdelig lang. Man må ikke vente en drøy halvannen time før det endelig begynner å skje ting. Man slipper denne gang å kjede seg før showet starter.


© Bildet er tatt fra filmweb.no

Likevel, det er ikke alt i “1408” som slår “The Shining”. Først og fremst er det neppe noen replikker, ord og utrykk som vil være like uforglemmelig i generasjon etter generasjon her som “The Shining” hadde å komme med. På en annen side, hvor rettferdig er denne sammenhengen? Jeg mener, folk flest hadde ikke sett like mye film på begynnelsen av 80-tallet som folk gjør i dag. Nå skal det mer til for at ting skal bli “uforglemmelig”.

Som en 1980-film “The Shining” udiskutabelt bedre enn hva “1408” er som en 2007-film. Likevel, denne anmeldelsen ble ikke skrevet på 80-tallet, men i 2014. Hadde “The Shining” og “1408” kommet ut samtidig og vært de samme filmene med de samme skuespillerne, de samme replikkene, de samme effektene, den samme regien, de samme bildene, de samme lydene etc… Ja, da er jeg ikke i tvil om at dere hadde vært enig i at “1408” hadde vunnet.

Sånn, da er jeg ferdig med å sammenligne. Jeg innser at dette kanskje ikke er den mest saklige og beste anmeldelsen jeg har skrevet, at jeg denne gangen har skrevet mer om en annen film enn den denne anmeldelsen egentlig handler om. Særlig hvis du ikke har sett “The Shining” så vil neppe denne anmeldelsen si deg alt for mye. Men, jeg går utifra at de fleste som leser min blogg er folk som har noenlunde respekt for seg selv og skrekkfilmer, derfor har de fleste av dere sikkert også sett “The Shining”.

Så veldig kort og enkelt oppsummert. Liker du “The Shining” vil du mest sannsynlig like “1408” enda bedre – med mindre du er et spøkelse fra fortiden.


© Bildet er tatt fra filmweb.no


© Bildet er tatt fra filmweb.no

Helt til slutt. Det er et spørsmål dere sikkert sitter med som jeg burde ha besvart. Et spørsmål som er ganske vesentlig å stille når det kommer til skrekkfilmer. Er “1408” skummel? Nei, jeg syns ikke det, men som nevnt før – Jeg finnes ikke særlig representativ lengre når det kommer til å bedømme noe som skummelt eller ikke da jeg er blitt nærmest immun.

Terningkast 

Vi reblogges!