«Love Hurts» sang The Everly Brothers i 1960, og jeg er smertens enig!
På fredag bestemte jeg meg for å teste det som i følge “onde tunger” er VERDENS STERKESTE LOLLIPOP!! – «The Toe of Satan».
På baksiden av esken utfordres man til å holde ut i fem minutter før man eventuelt døyver smerten med et eller annet meieriprodukt. Holder jeg tiden ut? Eller må jeg kaste inn håndkledet og simpelthen innse at jeg ikke rekker «the prince of darkness» til tærne en gang? 😈
Det er både fascinerende, litt vemodig og noe urovekkende hvordan et menneske, et hvert menneske, først blir født i det ene øyeblikket, for så å dø i det andre. Livet er gjerne så endeløs langt, og nådeløst kort på en og samme tid.
Noen lever et langt lengre og seigere liv enn andre. Noen blir bokstavelig talt frarøvet livet dagen etter, eller i noen tilfeller samme dag som de er blitt “gitt det”. Mens andre igjen presterer å bli både 80, 90 og godt over 100 før gardinene trekkes for en aller siste gang.
På mange måter er det viktig å være klar over dødens eksistens. For det kjipeste jeg kan tenke meg er å ligge på dødsleiet og angre på alt man ikke våget, eller ikke gadd mens muligheten enda sto ved like. Samtidig er det viktig at man ikke tenker for mye på det hele, da en brått risikerer å bli overfalt av tristesse, en overveldende sky av «hva er vitsen?». Og er det noe livet er ALT for kort til, samme om får 100 dager eller 100 år av det, ja så er det å angre på alt man skulle gjort, alt man burde-burde, men aldri gjorde, eller alt man slettes ikke burde fylle livet med, som tanker og anger om det man burde-burde, eller skulle ha gjort.
Her for leden var jeg innom en nettside med navn og bilde på folk i Oppdal og Rennebu som har gått bort. I og med at Oppdal/ Rennebu ikke er SÅ stort, er det veldig, veldig mange ansikter jeg lett kjenner igjen. Jeg har jo sett de aller fleste innbyggerne både en og tusen ganger, så igjen: ikke så rart!
Men når jeg så finner navn på hele tre lærere som har dødd det siste halvannet året, og hvor to av de viser seg å ha gått bort med bare en dags mellomrom, og alle tre er mennesker jeg har hatt relativt godt forhold til.. ja da er det fort gjort å bli litt rar i hodet. Og så tar jeg meg i å tenke på hvor flink jeg egentlig har vært til å hilse på de forskjellige da jeg tilfeldig har “støtt på de” i senere tid (altså etter “skoletid”).
Og derifra er det igjen lett å begynne å tenke på hvor mange andre som har gått bort de senere årene som man skulle ønske man var flinkere til å slå av en prat med, mens det enda lot seg gjennomføre.
I dag har jeg satt meg som mål å ikke la den sosiale angsten “ødelegge”. Ser jeg noen jeg vet av når jeg etter hvert får kommet meg ut, ja så skal jeg i alle fall hilse, sett at det ikke er en av de få jeg overhode ikke ønsker å ha noe som helst å gjøre med what so ever. For livet er også stadig for kort til å sløse tid på de som ikke fortjener den!
Man vet aldri når siste sjanse byr seg. Og selv om flesteparten i Norge stemples ut som gammel skjer det av og til unntak som kan slå til når som helst. Og det unntaket kan finne på å ta seg av.. hvem som helst!
Så bruk tiden din godt. Våg å si hei til de du liker og heier på, enten du kjenner de eller ikke. Vis de som betyr noe at du bryr deg på din måte. I morgen kan det være for sent.
Da jeg var veldig liten ble jeg gitt en bok i gave som het «Mamma! Hvor kommer barna fra?». Jeg kan ikke huske at noen voksne (eller barn for den saks skyld) leste den høyt for meg, noen gang. 🤔 Men den lå der i bokhylla. Og jeg minnes at jeg i en periode tok den frem relativt ofte, og at jeg så på noen av tegningene midt i boken som den gang var nok til å pirre hele meg.
For boken var en barnebok om barneproduksjon. Og i en barnebok er det naturligvis nok av bilder eller tegninger å se på. I dette tilfellet var det det sistnevnte. Men selv om dette var en barnebok jeg hadde fått av mamma som veldig liten, og selv om bildene i boken var tegnet kjente jeg stadig på en viss frykt for at noen skulle komme inn og se hva jeg tittet på.
Senere skulle jeg oppdage pornografi via pappas pc. Og dette oppdaget mamma og pappa relativt fort da de (les pappa) tok en titt på loggen. Og det var ikke så populært for å si det sånn! 😱😱 Jeg husker at jeg ble snakket til ganske strengt flere ganger (hadde vanskelig for å holde meg unna når “skaden” først var gjort), og jeg følte ofte at jeg hadde gjort noe galt! På kanten av kriminelt! Måten jeg ble snakket til på da de oppdaget hva jeg hadde sett fikk meg til å føle meg enda mindre enn jeg strengt talt “burde”. Jeg fikk på ingen måte følelsen av at å se på porno var verken greit eller “normalt”. I stede fikk jeg et stadig økende inntrykk av at dette var noe ulovlig man skulle skamme seg over! Noe som skulle straffe seg!
«Sesam sesam!» (åpne deg opp)
For noen år siden bestemte Gro Dahle seg for å skrive en barnebok om pornografi. Boken heter «Sesam sesam» noe jeg syns er ekstra gøy å tenke på tatt i betraktning hvilken kjent barne tv-skikkelse søsteren hennes (Hanne Dahle) ga liv til utover det fargerike 90-tall.
I «Sesam sesam» “møter vi” brødrene Al og Kas som deler samme soverom, teppe, mamma, og pc. Storebror Kas tar ofte med seg sine “røvervenner” på besøk, og det resulterer oftest i at Al må gå ut av rommet mens Kas “og de førti røverne” okkuperer pcen, og alt annet som også er Al sitt.
En dag, like etter at Kas og “røverne” endelig har forlatt huset setter Al seg foran pcen i fred og ro. Endelig er Kal og de bråkete vennene hans borte. Endelig er Als tur til å sitte foran pcen igjen. Al taster inn pcens kode og skvetter nærmest til side når pcen “våkner til live”. 😵💫 På skjermen er det masse bilder og videoer som ikke minner om noe Al har sett før. Og han syns først at det hele er veldig ekkelt og ubehagelig. Han føler han har sett noe han ikke burde se, og har lyst til å klikke vekk alt sammen, alle vinduene, men får det ikke helt til.
Etter hvert begynner han å kjenne en litt rar god-følelse av alle de videoene og bildene som lyser opp foran han. Men brått så åpner døren til soverommet seg opp, moren hans kommer inn, og Al rekker ikke å lukke alle vinduene før mamma har sett alt sammen. Al har mest lyst til å bare forsvinne, men det er ingen steder å gjemme seg. Det er for sent.
Det tar litt tid før Al eller moren sier noe særlig. Det er middagstid, men mens de to sitter rundt bordet har Al problemer med å spise. Er moren hans skuffet over han? Er moren sint? Er hun flau over han? Er hun kanskje ikke en gang glad i han lengre?
Til slutt begynner moren å snakke, og til Als lettelse er hun verken sint eller skuffet. Moren viser seg å være på langt nær så dømmende som først fryktet, og betrygger Al i at det han har sett er helt normalt, og ikke noe å skamme seg over. Men at porno er et skuespill for voksne som ikke gir et reelt bilde av hvordan man “koser seg”, at porno fort kan gi både barn og voksne feil ideer om ting man “må” gjøre, eller hvordan man “må” se ut.
«Sesam sesam» er en bok jeg skulle ønske jeg selv hadde da jeg vokste opp. Og som mine foreldre skulle ha lest for meg, men også for seg selv. For en dag i dag så mener jeg at den responsen jeg fikk da jeg ble “tatt” ikke er den riktige måten å reagere på når man finner ut at barna ser på porno. Det er helt klart mye i porno som er kritikkverdig, men det å få barna sine til å nærmest føle seg kriminelle og ekle når samtalen senere blir tatt (om den blir gjort i hele tatt), er ikke veien å gå, og kan i verste fall være minst like skadelig som pornoen selv.
«Sesam sesam» er veldig godt skrevet bok. Den er skrevet med en varme og åpenhet, men også en lekenhet som gjør at den føles akkurat så trygg som en barnebok om pornografi kan gjøre. 💖 I tillegg har forfatterens datter (Kaia Dahle Nyhus) tegnet en rekke flotte og gøyale tegninger som kler historien som mamma Gro har skrevet veldig godt.
Om denne boken ikke er å finne i alle norges barnehager og barneskoler, samt i de fleste barns hus og hjem så burde den jammen gjøre det! Dette er ei veldig fin og viktig bok, om noe som fortsatt en del voksne kvier seg for å snakke med barn om, eller med hverandre for den saks skyld.
Porno forsvinner ikke fra internett, og internett ser heller ikke til å forsvinne, men i stede bli en stadig viktigere og større del av folks liv. Og om så du har sikret ditt barns ipod, pc eller hva enn mot å komme inn på visse sider, så vil de mest sannsynlig komme over og se på porno hjemme hos vennene sine. Og dessuten, porno er mye mer utbredt enn “bare” på de typiske nettsidene man kan tenke på å “blokkere” ut. Noen ganger holder det å scrolle seg gjennom Youtube, Instagram, Facebook, eller Tik Tok for den saks skyld. Pornoen er over alt, det er så og si uunngåelig, og den har cummet for å bli – enten man liker det, eller ikke.
I forbindelse med den noe vemodige skjebnen til Dragens Hule har jeg i kveld lyst til å hedre de en siste gang med å vise frem NOE av det jeg har kjøpt fra nettbutikken opp gjennom årene – DET ER IKKE LITE! Og jeg skriver NOE for det er ikke alt jeg lengre har. Noe har jeg gitt bort, og noe er blitt kastet. Hadde f.eks en pose “blod” i dusjen før som ville vært litt rart å tatt vare på “for evig og alltid”, men for de som måtte være interessert, HER er et innlegg som kan tittes på!
Og mens jeg er inne på ting jeg ikke lengre har.. hadde også en sort paraply som det sto “VAMPIRE” på. Den hadde jeg en god stund, den var av bedre kvalitet enn samtlige paraplyer jeg har kjøpt andre steds i nyere tid.. men dessverre så tok vinden til slutt knekken på den. Bokstavelig talt. Anyways, HER finner dere noen bilder av den også.
Alt i alt har det gått svimlende store summer til dragens konto en gang i tiden. Særlig i 2011 og 2012 gikk det nærmest én bestilling i uken. Spare penger? Nei, fuck det da! Kan brått ligge død og begravet om en ukes tid.. Har gått litt tilbake i arkivet, og fant just et innlegg postet 19. januar 2012 hvor jeg har skrevet følgende; «Siden 22. mai 2011 har jeg brukt 14 884 kroner og 50 øre på Dragens Hule! Og da har jeg enda ikke regnet hva jeg har brukt på cdon.no, platekompaniet.no og andre nettbutikker! Hehe!»
Så ja, man kan trygt si at det har blitt “noen” kjøp opp gjennom.
Jeg har i dag gått litt frem og tilbake i leiligheten på jakt etter ting jeg fortsatt har. NOE er kjøpt i nyere tid, men det aller, aller meste er fra “de gode, gamle” dagene.
Av en eller annen grunn var visst ikke mamma så fan av den siste t-skjorten da jeg kjøpte den. Rart med det. Og apropos mamma. Bodde fortsatt hos henne på det tidspunktet denne skjorten ble kjøpt (våren 2011). Og med tanke på hvor mye t-skjorten har blitt brukt så syns jeg virkelig kvaliteten/ trykket har holdt seg meget godt! Dette er en t-skjorte jeg fremdeles bruker relativt ofte.
Det samme kan jeg for så vidt godt si om alle tre. Har btw flere t-skjorter fra Dragens Hule liggende, men disse tre er altså de jeg liker best! <3
I tillegg til denne sekken og sminkepungen så har jeg også hatt noen «Emily the Strange»-buttons som jeg til slutt ga bort til ei venninne. Og jeg har fremdeles en vekkerklokke som jeg konsekvent har latt stå i det rommet jeg har oppholdt meg minst i alle bostedene den har vært med. Simpelthen fordi den tikker og takker for høyt. Haha!! Og selv om den vanligvis bare står og støver ned et sted så sørger jeg likevel for å stille viserne en time frem og tilbake hvert år. Og går batteriene tom for strøm, ja så skifter jeg – SELV OM den altså bare står og samler støv som jeg samler pokémons i «Pokémon Go».
And yes!!: Vet for øvrig at «Emily the Strange» er en tegneserie. Dessverre har jeg aldri somlet meg til å kjøpe noe fra den, og har heller ikke lest den noe sted. Men tror jeg tenkte at jeg sikkert kom til å gjøre det en gang da jeg kjøpte disse merchendisene. Og jeg mener… selv om man aldri har hørt ei eneste låt fra et band så må det vel være lov å kjøpe merch fra de om man syns noe ser kult ut?
Vet ikke om det er noe særlig av bloggfølgerne mine fra “den gang da” som husker det, men jeg gjorde en greie ut av disse badeendene da jeg først “fikk de”. Spurte om dere ikke hadde noe navneforslag. Og på DEN TIDEN ga det mening å spørre leserne sine om sånt, for på DEN TIDEN så SVARTE folk som regel når man spurte. Og man fikk som regel svar på en del ting man streng talt ikke spurte om også.. Ah, det var tider.. da man faktisk fikk kommentarer her inne!!
Hmmmm… men usikker hvor vidt jeg brukte noen av forslagene jeg fikk da. Tror jeg endte med å døpe de noe jeg kom opp med selv. En av de ble i alle fall kalt opp etter en av mine favorittblogger på den tiden, og det tror jeg verken denne bloggeren selv, eller noen andre hadde foreslått. (For veldig spesielt interesserte: “dåpen” kan sees her!)
Som dere kan se med deres helt egne øyne.. jeg har MAAAAANGE buttons!! Så det å velge ut 13 stykk til et “best off”-bilde var ikke bare-bare, og jeg er fortsatt ikke helt sikker på om jeg faktisk har valgt ut de 13 jeg faktisk liker best, men, men.
Av disse fire som kan sees på det andre bildet er disse “hjemmelaget”. Dragens Hule har lenge tilbudt seg å lage knapper med den teksten du selv måtte ønske. Og da jeg sendte en mail med youtube-logoen min som png-vedlegg så fikk jeg til svar at de godt kunne lage noen buttons med den på.
Hadde en annen buttons som det sto “Aylar Von Kuklinski” på. Den hadde hvit tekst på sort bakgrunn. Og jeg har dessverre mistet den. Frykter den kan ha falt av mens jeg har vært ute og gått. ELLER så kan den ha rullet ned fra ei hylle på badet i sokkelen jeg bodde i før, og forsvunnet i sluket..
Kall meg rar veldig gjerne, men jeg syns det er litt koselig å tenke på at så og si alle som har vært og besøkt meg på et tidspunkt etter at jeg flyttet hjemmefra HAR satt sine bein på denne dørmatta! Den var noe av det aller første jeg bestilte etter at jeg flyttet på hybel, så den har vært med meg nesten hele året jeg bodde der, + alle 9 årene jeg bodde i sokkelleiligheten, + de to årene jeg har bodd i den leiligheten jeg holder til i nå.
Og ja.. Det er vel meningen at man skal ha den ute, men jeg tør helt ærlig ikke ta sjansen på at ingen stjeler den. Har jeg forresten fortalt om den gangen jeg kom hjem fra en Oslo-tur, til at det sto et føkkings veiskilt rett utenfor døra mi?? Kontaktet politiet umiddelbart, og det kom en (politi)bil og hentet det ganske umiddelbart. Så ja, man vet aldri helt med folk..
Bortsett fra «fullstendig kaos»-buttonsene lengre oppe er vel denne drømmefangeren det eneste i dette innlegget som jeg ikke har lagt ut i tidligere “se hva jeg har kjøpt fra Dragens Hule DENNE GANGEN”-innlegg.
Har ikke renset den før bruk slik jeg vet er anbefalt, da jeg mest har kjøpt den til å ha som pynt. Men jeg har særlig det siste året blitt mer og mer åpen for det spirituelle, så det kan hende jeg kommer til å bruke den sånn på ordentlig en dag. Only time will show.
Utenom «Emily the Strange» er det helt klart Victoria Francés-ting jeg har kjøpt desidert MEST AV inne på denne fine, fine siden. Og jeg skulle gjerne hatt mer. Dragens Hule har ikke solgt noe Francés-stuff på noen år nå, tror jeg. Og jeg har heller ikke lykkes i å finne noen andre norske nettbutikker som har gjort det i senere tid. Ikke utenom noen bilder/ malerier eventuelt.
Publiserte forresten et innlegg i 2019 som viser det meste jeg har av samleobjekter fra denne fantastiske kunstneren, HER kan dere ta en titt på det! Ser at jeg glemte å ta bilder av noen sengesett denne gangen, som jeg fortsatt har liggende, men innlegget viser i det minste sånn typ 90% av Francés-ting jeg har liggende.
Ja. Det var visst det..
Eller, altså.. som nevnt over – dette er ikke ALT jeg eier og har, men noen dels tilfeldig utvalgte favoritter.
Utenom de Victoria Francés sengesettene som jeg akkurat skrev om så har jeg også noen andre sengesett fra Dragens Hule som ikke har noe med Francés å gjøre.
Tusen takk Dragens Hule for alle gode minner! Det har vært en sann fryd å handle hos dere, og jeg tror ikke jeg har hatt EN eneste dårlig erfaring med dere, til tross for at jeg ga dere 101 sjanser (minst!) til å gi et eller annet kjipt inntrykk. Og jeg er ikke sånn altfor bitter for at jeg aldri ble sponset, til tross for at jeg stadig la ut nye blogginnlegg med bilder av stuffs jeg akkurat hadde kjøpt og “fått”.
Det har vært en stor, stor fryd å handle hos dere – og jeg tviler som sterkest på at dere kommer til å havne bak glemselens lås og slå! 🐉
Menneskelige relasjoner. Fryktelig uforutsigbart til tider. Det mest forutsigbare i hele verden til andre tider. 😏 Mye kommer selvfølgelig an på hvem man forholder seg til, mer enn selve tidsaspektet. Men tid og sted, joda, det har en del å si til tider, det også.
I møte med andre mennesker kan jeg ofte bli nervøs på forhånd. Ser jeg noen kjente eller “kjente” fjes ute i den store “åpne” verden kan jeg få litt smått panikk. 😵💫 Har litt sosial angst. Om noen vil vite spesifikt hva det er jeg kjemper med og i hvor stor grad så har jeg laget en video for et års tid siden som kan sees HER! Med det sagt; på noen felt har ting blitt bedre det siste året, men jeg har fortsatt litt å jobbe med fremdeles.
En ikke-invitert invitasjon! Dog var det ikke den sosiale angsten jeg tenkte å legge ut om igjen nå, men ting jeg sier eller gjør i sosiale settinger (som selvfølgelig kan være en rot til sosial angst, men NOK OM DET FOR DENNE GANG!! 😅). For noen uker siden mens jeg sto og spilte «Pokémon Go» i nabolaget kom det bort ei til meg som jeg ikke kjenner, og det ble åpenbart etter en kort stund at hun ikke ante hvem jeg er. Dvs. JEG vet av henne fra “gammelt av”, men det ble tydelig etter hvert at det ikke helt gikk begge veier.
Samtidig som fuglene fløy frem og tilbake, og de ytterst få skyene som var på himmelen denne milde ettermiddagen svevde stille forbi så pratet vi oss gjennom det ene samtaleemnet etter det andre. Det ble generelt veldig lite smaltalk (takk faen for det!) fra noen av oss, og for det meste så dreiet det seg om de større samfunnstemaene. Ensomheten på toppen. Rikdom vs. fattigdom. Onde handlinger. Gode handlinger. Mobbing. Utenforskap. Selvmord. Rus. Sånt no. 🌎
Samtalene var ikke alt for kjedelige, og jeg syns sånn sett det var ok å stå der og prate (selv om jeg egentlig bare hadde tenkt å ta en gym i «Pokemon Go», og så hjem igjen..). Men avslutningsvis ble jeg nok en gang obs på at jeg skravlet litt fortere enn jeg fikk tenkt meg om. For brått så sa jeg noe om at jeg bor like i nærheten, og tok like så godt og løftet høyre hand og rettet pekefinger i retning hjem. 🙄 Jeg mente ikke noe annet enn å bare fortelle at jeg bor der jeg bor. At hun like etter skulle spørre om adressen slik at hun kunne notere ned, for så å komme på kaffe en dag hadde jeg ikke tatt med i regnestykket, der og da.
I etterpåklokskapens ånd burde jeg skjønt at det å plutselig si noe á la: «og forresten, jeg bor faktisk like i nærheten, jeg. Der borte!» lett kan tolkes som en invitasjon til å komme på besøk en dag. 🤔 Men igjen.. noen ganger kommer kjeften tankene i forveien.
Nå har det gått noen uker og jeg har ikke hørt fra henne siden. Hun fikk nummeret mitt, men har verken ringt eller sendt sms. Og hadde hun tatt kontakt og spurt om å komme på besøk, eller om vi skulle finne på noe et annet sted så hadde det sikkert gått fint. Det er ikke det. Poenget er at jeg der og da kjente at jeg ble litt oppgitt over meg selv for hvordan jeg i enkelte situasjoner ikke helt er i stand til å forutse hvordan ting jeg er i ferd med å si.. eller gjøre.. vil bli tolket av den/ de jeg sosialiserer med.
«Det er sluttsummen på kassalappen som teller!» Hadde denne samtalen foregått som en chat hadde jeg trolig visket ut den ene setningen før den var blitt sendt. 👀 Og jeg er jo blitt flinkere til å tenke meg om når jeg prater med folk irl de senere årene, men må likevel si at jeg av visse grunner fortsatt nå og da foretrekker skriftlig kommunikasjon.
I bunn og grunn er det til syvende og sist dette livet handler om. Ta sjansen på å gå ut av huset. Og lære av de tingene man eventuelt føler man gjør “feil” på veien. Men bare for å få det på det “rene”; Det var ikke nødvendigvis “feil” å gi vedkommende adressen min, navn og telefonnummer. For hvem vet, kanskje vi kunne blitt venner i fremtiden. Det er først og fremst at det skjedde så brått, og at jeg spilte med og ga henne adressen, pluss et nummer (telefonnummer!!) selv etter at jeg skjønte at hun ønsket å komme innom en dag, som har plaget meg litt i etterkant.
