Hvis jeg ble borte, ville du…

Se videoversion av et dikt jeg har skrevet i dag ↑
Diktet er dog fremført på dialekt.

For dere som foretrekker bokmål, kan det heller leses der ↓


Hvis jeg ble borte, ville du…
Gledene er så kort. Smertene så lange.
Jeg vandrer rundt i mitt eget løp,
alt jeg kan tenke på er bare deg.

Ville du tenne et lys for meg,
dersom mitt lys slukner?
Ville du huske meg for det gode?

Tiden har gått så alt for fort.
Avstanden blir bare større,
hvem vet hva fremtiden bringer?

Ville du felle en tåre for meg,
dersom min tid hadde rent ut?
Ville du huske meg som den jeg var?

Ensomhet er en smertelig ting,
ikke til å unne noen.
Likevel er det så mange som lider.

Ville du savnet min stemme
dersom min røst engang ble stum?
Ville du huske alt jeg sa til deg?

Du er den beste venn jeg har hatt.
Har aldri elsket ei som deg.
Har aldri savnet ei som deg.

Ville du fremdeles vært glad i meg,
selv 10 år etter at jeg ble borte?
Kunne noen erstattet min plass?

Kjærlighet er ingen lett sak.
Kjærlighet koblet med usikkerhet
skaper sjalusi, sjalusien skaper sår.

Du vil alltid være i mitt hjerte,
uansett hvor jeg befinner meg,
jeg vil alltid elske deg.

Men helt ved enden av mine ord.
Du er sterkt i mine tanker,
men akkurat nå kan vi ikke kobles.

Følelsene er for sterke.
Og jeg er alt for svak.
Men, jeg elsker deg.


Alt svartner for meg, absolutt alt. Sjalu, ensom og fortapt.

Jeg føler meg så utrolig hjelpesløs og alene akkurat nå. I dag var det nok en dag hvor det var veldig tungt og ikke minst vanskelig å stå opp. Tanker jeg har klart å holdt bort en stund har sakte, men sikkert begynt å snike seg inn igjen i livet mitt. Jeg føler meg så grusomt ensom, jeg har lyst til å bare gråte, men det får jeg ikke til. Alle vennene mine bor liksom bare på internett… Det føles sånn. I virkeligheten bor de jo på forskjellige steder rundt i landet… Jeg har ikke lyst til å være alene mer. Jeg har lyst til å se mer til likesinnede venner. Jeg skulle ønske jeg hadde en kjæreste… Skulle ønske jeg slapp å leve hver eneste dag helt alene….

Har INGEN likesinnede igjen i hjembygda… Og jeg har heller ingen jeg kan spørre om å se til dyrene mine mens jeg eventuelt skulle reist og besøkt noen. Jeg har ingen å gå til… Ingen jeg føler jeg kan snakke med… Alt har blitt så tungt nå at jeg føler at det blir for heavy til at jeg kan snakke med noen… Selvmordstankene mine har kommet tilbake… I dag tidlig lå jeg i sengen og bare ønsket at jeg var død… For det er så uendelig vondt å leve så ensom som jeg er nå. Jeg føler meg ensom blant familien min her hjemme, jeg føler meg ensom blant de bekjente jeg har her i Oppdal.

Og igjen kan jeg heller ikke reise og besøke de jeg føler jeg har noe til felles med… Fordi jeg ikke har noen som er aktuell på noen plan til å passe på de fire rottene mine og tarantellaen. Og jeg er bare ikke et sånt ansvarsløst menneske som reiser i fra dyrene mine… Hvis det kun hadde vært for tarantellaen min kunne jeg spurt flere, for der er det bare å være innom en gang dagen for å fylla opp vannskåla. Men med rottene er det altså mer ansvar… I tillegg til det så er rottene mine ikke veldig vant med mennesker dessverre, de vil absolutt ikke bli holdt, så det er umulig å legge de inn i buret etter at det er renset og maten er byttet ut og sånn… De har bodd hele sitt liv så og si i butikk, og jeg har heller ikke gjort det jeg kan for at de skal bli vant til å bli holdt… De vrir seg unna, og kan fort bite.

Hele livet mitt føles nå som en meningsløs vits.. Jeg lever svært ensformige, kjedelige, lange og nå også depressive dager. I tillegg til alt dette er jeg ulykkelig forelsket, og sjalu… Det har igjen blitt et mareritt å lese inn på enkeltpersoners blogger og facebooksider. Jeg får vondt inni meg av å lese om andre som har besøk, er på besøk hos noen, folk som skal på fest, folk som har fått kjærste… Det minner meg om masse ting jeg føler er et stort mangel i min hverdag, og det gjør meg igjen svært trist. Akkurat nå har jeg bare lyst til å forsvinne fra alt. Det er uansett ikke så mye å forlate lenger, føler jeg…

Jeg har rett og slett begynt å gi opp.
Og det å motivere meg til noe…. Det funker ikke…

Unnskyld for at jeg deler dette.
Jeg vet at jeg ikke burde.
Men bloggen min er av en eller annen det eneste stedet jeg føler jeg kan skrive ut om ting… Da føler jeg meg liksom ikke så slem, som om jeg hadde skrevet direkte til en venn… Enda jeg vet flere av mine venner leser bloggen min………..

Igjen, jeg er en idiot.. Og snart er det jul å…

Portrait of an morbid family – Devil Dolls

Unike, kreative ildsjeler i Norge er en utryddelsetruet art.
Men, de finnes så vidt det er. Villkatten bak Devil Dolls er en slik sjel, som jeg nå synes fortjener noe ekstra oppmerksomhet for sitt enestående, perfeksjonistiske arbeid.

Har tidligere vist dere mine dukker Fluffy, Bloody Mary og Candy.
Har veldig nylig blitt den veldig heldige eier av tre helt nye dukker som jeg bare må vise dere.
Men før jeg viser dere noen bilder av de, vil jeg gjerne vise dere alle seks dukkene mine i en video som jeg laget i dag. Alle dukkene er altså laget av en og samme person, og for å komme til facebooksiden hennes trykker du her!

Og her har dere noen helt ferske bilder av både de nyeste og de “gamle” dukkene mine.
All the family. Rett og slett <3


Immortals <3


Daeva <3


Og her er nykomlingene mine samlet <3


Og helt på slutten er hele gjengen samlet til et stort familiebilde.
The Kuklinski family. Portrait of an doll family. <3

Hvem sier egentlig at jeg er ensom?

Da vil jeg ønske alle en strålende tirsdagskveld.
Og du, SJEKK UT DEVIL DOLLS PÅ FACEBOOK! (hvis ikke dreper jeg deg) (kødda).. (Neida, jeg mente det!).

Vi reblogges!

DET GÅR MOT DYSTRERE TIDER..

Grodd fast i mitt eget hull
De som sier at livet bare er deilig skal jeg personlig trå en stein langt opp i rumpa på.
Livet er ikke bare bra, hærlig, deilig og godt. Se til helvete å bare innse det med det samme.

Jeg har rett og slett fått nok. Fått nok av folk. Fått nok av omverdenen.
Mest av alt er jeg lei av meg selv, om jeg skal være ærlig.

Når man begynner å føle at ting blir bra, så raser alt sammen foran øynene på deg.
I natt har jeg igjen hatt problemer med å sove umiddelbart. Jeg har fått såpass nok akkurat nå at jeg i det siste har vurderte å kutte ut absolutt alt! Mitt største problem er at jeg blir alt for fort knyttet til enkelte mennesker. Og når det dukker opp noe som jeg ikke liker, da blir jeg en veldig usmakelig, arrogant og dårlig venn å ha med å gjøre. Ikke at jeg er en så utrolig kul og bra venn ellers heller, egentlig… Det er en ting jeg vet at jeg er god på, og det har jeg fått hørt en del også, og det er at jeg som regel er en ganske snill og vennlig person.. Men utenom det så er jeg ikke en spesielt god venn..

Jeg foreksempel har aldri reist og besøkt noen utenfor Oppdal… Og det har jeg lyst til, men jeg har aldri spart noe særlig til å reise, og nå er situasjonen den at jeg ikke trenger å spare til hotell eller hytte som jeg måtte før, siden folk har kommet seg på egen hybel og slik der det er lov med besøk… Så nå er det kun billett til tog/buss jeg trenger penger til, og det er easy match… Men neida, jeg får ikke reist nå heller, og da grunnet et annet problem jeg ikke hadde før i august.

Nå er situasjonen sånn at jeg har fire rotter jeg ikke kan reise fra. Jeg elsker rottene mine, og jeg kan ikke la det skje noe med dem. Jeg har INGEN til å passe de… Hadde jeg kun hatt Belle (tarantellaen) så hadde det gått bra, for der er det bare å stikke hånda inn med vann til skålen en gang om dagen. Men med rottene så er det litt mer å gjøre. Også kan jeg ikke ta de med heller. Jeg har absolutt ingen venner eller bekjente her som tørr eller kan se til de noen dager..

Dessuten så er jeg sånn at om jeg hadde funnet noen så kommer jeg til å tenke alt for mye på hva som kan gå gæernt når jeg selv ikke har 100% kontroll. Skulle det skje dem noe mens jeg er borte så er det bare min feil uansett! Sååå, så lenge jeg har de så sitter jeg fast i denne bygda… Og jeg får ikke besøkt de vennene jeg skulle besøkt for lenge siden… Når jeg ikke er på et bestemt sted og har helt kontroll over noe selv, så freaker jeg ut. Det å være autist og ha asperger suger akkurat nå, merker jeg..

Innerst inne i den jævla nøtta mi vet jeg at det er bare jeg som kan gjøre noe med det. Nettopp derfor har jeg også tatt det valget å ikke ha kontakt med noen nå.

Sjalusien dreper meg snart..
Det eneste jeg klarer å tenke på er en ting som for meg føles ekstremt vanskelig nå. Og det er samtidlig en privatsak som ikke egentlig gjelder meg.. Hadde jeg ikke hatt såpass problemer med enkelte deler av selvtilliten min så hadde det sikkert gått litt bedre enn det gjør nå…

Det er aldri noen som kommer til å forstå. Jeg lever i en verden der jeg er den eneste som er jomfru av alle mine venner, og det er ikke uten grunn! Jeg er ikke en god person, og jeg er sykelig sjalu. Hvis jeg uheldigvis får vite at noen jeg er noe betatt av foreksempel har hatt sex med, eller kysset eller gått hånd i hånd med noen andre, da mørkner det for meg. Og det har skjedd egentlig flere ganger, ved flere forskjellige venninner jeg har likt oppover åra.. FML.

Den JÆVLA jula…
Så er det snart jul.. Gleder jeg meg til det? Nei, jeg gjør ikke det!
Jeg hater jula, intenst og hardt! Jeg har blogget om dette i fjor, og sikkert året før der også, så jeg skal drite i å gjenta tidligere skriverier så alt for mye…

Generelt har jeg det bedre om jeg er alene, fremfor at jeg er med noen som får meg til å føle meg mer ensom. Her i nærheten finnes det ingen verken av venner eller familie jeg gidder å feire jul med, rett og slett fordi jeg er så forskjellig fra de.. Bare for å gjøre det kort.

Derimot finnes det mennesker som jeg kunne feiret jul med om det var det om å gjøre. Men de bor alt for langt unna, og i motsetning til meg så har de andre av enten familie eller venner å være i lag med. Jeg har altså familie jeg KAN feire jul med, men grunnet at jeg er så forskjellig på så mange måter så går det bare ikke for meg…

Meget kort fortalt føler jeg meg veldig ensom… Jeg føler meg så anderledes på så mange måter… Og jeg sliter med å gjøre meg forstått, til og med hos mine nærmeste venner… Føler jeg.

Har jeg fått tømt meg nå?
Nei, jeg har ikke det…. Det er så mye hat, depressivitet, usikkerhet og smertelige følelser i sinnet mitt, at jeg umulig kan skrive ut eller snakke ut… En annen ting… Jeg vil ikke snakke med folk, rett og slett fordi jeg er redd for å virke sytete om jeg snakker til noen. Og jeg er også redd for at jeg plutselig skal bli avhengig av å snakke, om jeg først starter. Det har faen meg hendt før, og det har også kostet meg vennskap… Fordi det til slutt bekket det over, og jeg snakket bare om negative ting som jeg opplever og tenker på. Derfor kan jeg ikke snakke med folk lenger… Jeg ønsker ikke være en belastning for noen.. Dessuten føler jeg ikke at noen bryr seg lenger uansett…

Så var det en ting til… Men det har jeg laget en liten video om…
Et lite hint om hva denne videoen handler om er posten…

Helt på tampen.
Det er trolig lite vits i å ringe meg. Jeg har telefonen på lydløs, og har stengt så og si verden ute…
Da kan den i hvertfall ikke skade meg lenger.

Vi reblogges!

HAN som gjorde meg FORLEGEN!


© Bilde tatt fra lovehurtshemant.blogspot.com
Ikke orket å finne noe eget denne gangen..

Hvem faen er du?
Hvem er du som har gjort meg forlegen?
Hva er det du hadde som ikke jeg har?
Snakker vi langt hår og stilfult skjegg?
Snakker vi lang, kjekk og romantisk?
Snakker vi elegant, morsom og snill?
Generelt bedre kar enn meg?
Ikke at så mye skal til,
jeg bare spør…

For hvert minutt som går føler jeg på hatet.
Hatet mot deg jeg aldri har møtt.
Jeg hater deg så mye at det får meg til å hate meg selv.
Kjenner nå ingen skam for mitt hat, jeg bare hater.

Ikke er det din feil egentlig at jeg hater deg så mye.
I teorien kunne det hvert hvem som helst,
så ikke ta mitt hat mot deg personlig…

Men nå er situasjonen engang slik den er.
Jeg burde helst hate meg selv, men velger deg.

Så hvem er du egentlig?
Hva har du som ikke jeg har?
Har du mer spennende interesser?
Bærer du på finere klær?
Hvor mye kjekkere er du enn meg selv?
Og, hvorfor er ikke jeg deg?

Jeg skjønner nå at jeg ikke har en sjanse.
Ikke mulighet til å måle meg med deg.
Hun valgte deg, og det må jeg leve med.
Faen skal vite at det svir, føler for å grine.
Men tanken er like tom som resten.

Jeg har opplevd dette før, burde forutsett det.
Du er ikke den første, og sikkert ikke den siste.
Skulle ønske du aldri eksisterte.

Kanskje hadde jeg hatt en sjans om du var død.
Kanskje hadde det vært meg og henne nå.

Hvis det bare ikke var for deg.
Hvis det bare ikke var for meg.
Men jeg skal trekke meg vekk.
Du må uansett bo nærmere enn meg.

Og uansett hva jeg skriver.
Jeg antar du har vunnet.

Uansett hva jeg gjør.
Vil nok du alltid være et kryp i mitt sinn.
Men det var altså krypet som ble valgt.
Jeg føler for å knuse deg.
Tråkke deg i stykker med mine sko.
Tørke deg opp og kaste deg i do.
Men da antar jeg at jeg i alle fall aldri har sjans.

Jeg får bare rusle videre.
Alene, i en blytung verden.

Jeg ber deg om en siste ting.
Ta godt vare på henne.
Hun er alt jeg elsker i hele verden.
Jeg håper du fortjener din plass.

Det gjør åpenbart ikke jeg.

En hatefull mann og hans spilledåse

En hatefull mann og hans spilledåse.
En hatefull mann og hans spilledåse.
Han sitter der i kroken sin.
Han sitter der i mørkets lys.
Spilledåsa går om igjen.
Litt slitt, men den virker.

Han kjenner låta så godt.
Repeat hele livet.
Det mørke refreng har igjen startet.
Han vet hvordan alt vil ende.
Han har hørt det mange ganger før.
En dyster melodi går igjen og igjen.
En hatefull mann og hans spilledåse.

Dåsas magi er så forutsigbar.
Det dukker opp folk der og da.
De blir i hjertet, og forlater han igjen.
Hele visa kjenner han så godt.
Så godt, på en så vond måte.

Alt er gjort før, bare med andre instrumenter.
Han sitter igjen å venter på refrenget.
Refrenget av ensomhet.
Regrenget av forrakt.
Refrenget av egoisme.
Refrenget av sjalusi.
Refrenget av tap.

En hatefull mann og hans spilledåse.
Visa er snart ved sin ende.
Han trekker den opp igjen.
Alt starter så på nytt.
Han vet igjen hvordan det vil gå.
Han har hørt den samme visa mange ganger.
Likevel fortsetter han i det samme, gamle spor.

En ensom mann og hans liv på repeat.

OPPGITT INN-MED-TESKJE-INNLEGG!

Det er noen som irriterer meg.
Dersom det finnes lesere der ute som har fulgt bloggen min en stund uten å fatte det råder jeg til å oppsøke lege.

Så hva er det som irriterer meg nå?
Det er ikke til å legge et lokk over det faktum at de siste dagene ikke helt er tilpasset meg.
Jeg har gjort meg utilgjengelig på mobilen da den står på lydløs for det meste, noe den ikke gjør i så stor grad til vanlig. Attpåtil sørger jeg også for at Skype og facebook-chatten står som avkoblet, da jeg ikke er interessert i kontakt med omverden.

Er alt dette på grunn av den kjærlighets-krasjen jeg blogget om i forrige innlegg?
Nope. Man kan vel si at min lave selvtillit når det kommer til damer, samt en konkret sak som har utløst en høyst ønsket sjalusifølelse har vært hovednøkkelen til at jeg har “låst meg inne” nå.. Men det er også andre tanker og irritasjonsmomenter som preger mitt sinn nå.

Sånn som en viss person som jeg kjenner ganske godt.
En person som man kan si jeg har kjent en del år nå. Faktisk hele livet.
Det er en type personlighet som virkelig skulle vært forbudt…

Det er spesielt en person jeg kjenner veldig godt som har veldig irriterende uvaner om å bestemme seg på forhånd om at h*n ikke liker ditt og datt, som regel fordi h*n har hørt ting fra noen bekjente som så har gjort at h*n har bestemt seg for at det og det er noe som ikke er noe for h*n. Misforstå meg rett, vi har alle fordommer. Og vi SKAL ha fordommer, og vi SKAL være skeptiske.. Men å bare bestemme seg for at noe er sånn og sånn fordi det er hva man har hørt fra andre, er idioti. Og ikke minst en YNKELIG SVAKHET! Dessverre gjelder dette for så alt for mange… (Heldigvis ikke alle, men igjen; mange..)

Verden er jo sånn at hvert eneste individ har hver sin unike mening om alt.
Vi finner INGEN som har en helt identisk mening om noe!

Det er en av mange grunner til at jeg er i mot at folk skal bygge sine meninger om noe utifra en annens oppfatning av noe. Vedkommende har i alle de årene jeg har kjent h*n hatt til uvane å være veldig skeptisk til mye. Skepsis er sundt. Jeg er som sagt selv skeptisk til en god del. Men jeg har er i alle fall i stand til å bedømme noe utifra mine egne erfaringer, ETTER at jeg eventuelt har sett den og den filmen, hørt på det og det bandet.. Møtt den og den personen.

Personen jeg beskriver er snart statistisk sett kommet halvveis i livet.
Så lenge jeg har kjent vedkommende, har vedkommende alltid vært veldig flink til å synse om ting og folk h*n engang aldri har møtt eller sett/hørt selv.. Og det har også ved flere anledninger vært tilfelle at etter jeg har vist denne personen foreksempel en film så har personen faktisk funnet ut at filmen var veldig bra, og til og med gått for å eie den selv.. Tiltross for at h*n har uttalt fordommsfulle, trangsynte kommentarer på forhånd, som altså KUN har vært bassert på noe skvip h*n har fått hørt fra noen andre.

Det som for meg er enda mer uforståelig er at selv etter alle disse årene er h*n fortsatt like rask til på forhånd mene at ting er sånn og sånn, mens det som regel igjen kun er den individuelle oppfatningen til noen andre hun har bygget sin mening på.
Så det er tydeligvis ikke håp for alle, når det finnes de som beviser at de er like ille selv om de har blitt eldre..

Jeg mener.. Kort og enkelt;
Hvorfor gjøre som de andre i flokken din? Trenger du å mene det samme som de andre?
Selv om mange andre mener at en person er teit, trenger nødvendigvis DU å mene det samme, enda du ikke en gang har blitt kjent med den det gjelder? Må du nødvendigvis høre på den samme artisten og det samme bandet som de andre vennene dine hører på? Og må du foreksempel røyke bare fordi det er vanlig at mange andre røyker? Jeg blir så oppgitt av enkelte mennesker! FAEN ALTSÅ, FAEN, FAEN FAEN!

Jeg blir så provosert av mennesker som gjør og mener som andre..
Jeg synes det er trist når andre henger seg på en mote av den grunn at det kanskje er mer sosialt.

FUCK YOU, FUCK YOUR FRIENDS, FUCK THE WORLD!

Sauementaliteten er så og si i ferd med å ta over verden.
Det er en sykdom som er mer utbredt enn kreft, det er tydeligvis ikke lov å tenke selv lenger uten at man skal være upopulær, usosial og utstøtt!..

Det er greit at folk hater en film.
Det er greit at folk hater en tv-serie.
Det er greit at folk ikke liker en person.
Det er greit at folk ikke liker et miljø.
Det er greit at folk ikke liker et spill.
Det er greit at folk kler seg i et bestemt antrekk.
Det er greit at folk ikke kler seg i et bestemt antrekk.

Men jeg liker IKKE at man ikke liker noe KUN fordi noen andre ikke liker det.
Jeg liker IKKE at noen gjør noe KUN fordi at mange andre gjør det.
Jeg liker IKKE at man unngår å gjøre noe, KUN fordi noen mener det er dust.

Dessverre er det mange som gjør nettopp slike ting, og gjerne velger venner fremfor egen identitet og egne valg.
Det er faen meg trist! RYGGRAD FOLKENS, RYGGRAD!!!!!!!

Vi reblogges!

DET GJØR SÅ VONDT!!!

Tilskuerklovnen på livets benk
Det skal ikke alltid være lett å være til.
For meg føles enkelte ting vanskelig og tunge akkurat nå.

Hvis jeg skal beskrive meg selv med et bilde om hvordan jeg ser på meg selv nå, så vil jeg beskrive meg selv som en klovn med påsminket smil. En klovn med på sminket glede. En klovn som er kledd i trygge og romslige farger, men som innerst inne føler seg deprimert, usikker og veldig ensom i en stor verden med klovner som er lykkeligere enn han selv.

Jeg føler meg som en tilskuer. En tilskuer som bare får se. Se men ikke gjøre noe selv.
Opplever at jeg ser hva andre får til, hva andre gjør, hva andre mestrer, hva andre opplever.
Selv er jeg bundet til et større handycap. Jeg ligger langt etter på mange måter. Det føles ut som om så mange har gjort så mye som jeg også har lyst til å kjenne på, føle og begå. Ting som man er to om, og jeg er bare en.

Et sårbar punkt jeg ofte spøker bort og ofte bagatelliserer er jomfrudommen min, samt det faktum at jeg alltid har vært ungkar. Det faktum at så mange andre har hatt minst eller eller flere kjærester, er vanskelig for meg som nå er 21 år og aldri engang har fått et ekte kyss.

Ultimatumet smerter
Det føles som jeg er tvunget til å ta et valg.
Et valg som gjør meg ulykkelig, da jeg ikke kan velge begge deler.

Jeg blir et dårlig menneske om jeg ikke får gjøre det jeg vil. Når man er i forhold og kanskje bor sammen som mange i forhold velger, så gjør man plutselig alt sammen. Man ser film sammen, man ser tv sammen, man lager mat sammen. I det hele tatt, man gjør veldig mye sammen.

Mange som skiller lag gjør det ofte fordi man føler man ikke får være seg selv i forholdet, eller at man kan være det, men at man opplever at begge to er såpass forskjellige at det ikke funker likevel. Dersom jeg skal finne noen å bo sammen med er jeg redd jeg ikke kan være meg selv om forholdet, hvis jeg vil beholde vedkommende. For igjen, jeg er så alt for sær og smal at jeg ikke ser for meg det mennesket som kan forelske seg i meg, og attpåtil leve sammen med meg i lengre tid.

I mine tanker nå så tror jeg at jeg ikke noen gang vil få oppleve disse tingene med de smale særinteressene mine.
Jeg er for smal på hva jeg liker til at jeg vil fungere med noen på sikt. Det jeg skriver nå er selvsagt bare bassert på en lavere selvtillitt, men den dårlige selvtillitten er også bassert på erfaringer som har oppstått fordi jeg alltid har vært meg selv.
Jeg har angst for nye ting som det å flytte andre steder. Innerst inne tror jeg ikke Oppdal er det stedet som vil gi meg den maksimale lykken.

– Flytt, sier folk.
– Det er bare å flytte.
– Du er ikke den eneste som har vansker med forandringer, men hvis du virkelig vil, så får du det til.

Dette er ting folk har skrevet til meg, eller sagt en del ganger.
Ja, jeg vet at det er flere som sliter med forandringer og nye ting. Jeg vet at de som har hatt forandringer som sin aller verste fiende, har vunnet til slutt.

Samtidlig vet jeg også en av grunnene til at jeg aldri får det til.
Jeg er så ustabil i hva jeg vil. Akkurat i natt har jeg ligget våken, det har vært vondt å være meg i min verden i natt. Tankene har rettet seg mot en ting, og det er at jeg først og fremst er forelska eller betatt, akkurat nå skulle jeg virkelig ønske at jeg hadde en spesiell person i nærheten som jeg levde under samme tak med 24/7.

Jeg elsker deg, men elsker du meg?
Problemene kan beskrives med to forskjellige ord; Avstand og ulikheter.
Hun jeg virkelig er veldig glad i bor så skrekkelig langt unna, det er èn ting.

Det andre er at selv om vi er gode venner, så tror jeg ikke hun har de følelsene som jeg har til henne. Hun vet hva jeg føler for henne, det har liksom aldri vært noen hemmelighet. Men jeg tror jeg kan si at jeg vet at hun ikke føler det på den måten for meg. For, vi har absolutt snakket om det, og jeg har nevnt det flere ganger, at jeg elsker henne mer enn “bare” en god venn.

Jeg vet hun er glad i meg, ellers hadde hun ikke brukt den tiden i livet sitt på å snakke med meg og finne på ting de gangene vi har møttes utenfor den virtuelle verden. Men jeg tror ikke jeg er den typen som hun vil leve sånn med, at jeg ikke er en av de hun kan bli betatt av på den måten. Og det gjør meg nå ulykkelig. Det som gjør det verre er at jeg er redd for at hun skal føle dårlig samvittighet ovenfor meg. Og det er en ting jeg absolutt ikke ønsker hun skal føle.

Hun er virkelig verdens hærligste jente, jeg unner henne den beste kjæresten hun kan få. Uansett kjønn, uansett hvem det er, så lenge det er en person som ser henne for den hun er, og som behandler henne på en god og respektfull, varm måte.. For hvis ikke skal jeg personlig ta tak i vedkommende å henge han i en kjeller opp ned over en bøtte, stikke et lite hull i hodet hans med ett borr, så skal jeg sette meg i en sofa å se på mens alt blodet sakte renner ut mot gulvet, og ned gjennom et hull i gulvet. Ingen skal få gjøre bestejenta mi noe vondt!

Det fine i det fæle
Oppi alt det negative så er jeg selvfølgelig überheldig som i hele tatt har fått lov til å bli kjent med henne. Jeg er veldig heldig som i hele tatt får brukt såpass mye av tiden hennes, og jeg er heldig som også har fått være i nærheten av henne, og bli bedre kjent med henne i den virkelige verden, ikke bare over nesten daglige samtaler på Skype eller facebook.

Så kommer vi tilbake til det som for meg er negativt.
Samtidlig som jeg innerst inne vet at det er veldig, veldig heldig at jeg har en så god venn som hun, så er det også vanskelig med tanke på disse omgivelsene, følelsene og tankene.

For en dag dukker det opp en person i hennes liv som hun får et forhold med. Det vet jeg kommer til å bli tøft. Min verste utfordring er en konsekvenser av min sjalusi, jeg er et ekstremt dårlig menneske som sjalu, og jeg blir det veldig lett. Hva kommer til å skje da?

Jeg har hatt to erfaringer tidligere med felles slutt.
Det som har skjedd hittil med tidligere venninner jeg har hatt ugjensidige følelser til, er for å gjøre to lengre historier kort; Vi har så og si ikke kontakt lenger i dag.. Dvs. vi har kontakt, men bare såvidt gjennom nettet, og disse to kvinnene er kvinner som faktisk har bodd eller som bor veldig nært/i Oppdal.

Frem og tilbake, og frem igjen…
Vel, dette er akkurat nå. Kjenner jeg meg selv og mitt hode godt nok vil jeg være nede følelsesmessig kanskje i noen dager… Men om en liten stund vil min andre kjærlighet få såpass fokus igjen at det jeg har skrevet om nå blir ignorert, og ikke betyr like mye igjen. Når jeg sier min andre kjærlighet så tenker jeg på hobbyene og interessene mine.

Min første kjærlighet er av kjøtt og blod, et menneske med puls.
Min andre kjærlighet består av flere forskjellige ting jeg kan holde på med her jeg bor, og da blir jeg så opptatt av det igjen at jeg ikke lenger gidder å bry meg om ting som f.eks å flytte.. Frem til fokuset igjen vingler seg tilbake til den mykere siden igjen, og jeg igjen føler meg deprimert fordi ting er som de er på den fronten med meg og andre mennesker.

Kort oppsummert;
Jeg føler at jeg er tvunget til å velge mellom disse to tingene mine.
Interessene eller kjærligheten. Det gjør meg virkelig ulykkelig at jeg ikke er bygget slik at jeg kan kombinere de uten at noe kolliderer og eksploderer på sikt..

Vi reblogges!

8 tilfredsstillende ting!

En snau måned har gått siden jeg fortalte om 10 ting som irriterer meg.
Alt i alt blir det en del negativitet og mørk fokus når man kommer nær mitt nærvær.
Jeg er som kjent ikke veldig glad i optimisme, snillisme og overdrevne positive mennesker, derfor er det også naturlig at jeg oftest liker å presentere de mørkere sidene ved livet som hva man irriterer seg over.

En annen ting er at det ofte er lettere å komme på hva man misliker fremfor hva man liker.
Det er lettere å komme på negative ting ved seg selv, fremfor positive.
I alle fall så fremt vedkommende er en smule “normal”.

Men en sjelden gang kan man gjøre det omvendte av hva man pleier til vanlig.
Jeg har derfor tenkt å gi dere et lite innblikk i samtlige ting som jeg blir glad av.

For videoversion av listen, sjekk ut denne:

Besøk av fittevennene mine
Først og fremst vil jeg understreke at jeg ikke er en supersosial person som blir glad for å få besøk nesten uansett hvem det er.
Jeg er utrolig sær, og som regel syns jeg det er bedre å være en loner, fremfor å omgå mennesker jeg har bare litt eller middels til felles med.

MEN, det er noen ytterst få mennesker som jeg virkelig ELSKER å få besøk av.
Selvfølgelig er det ingen av de jeg nærmest DØR ETTER å få se som bor i nærheten av meg. Mine to beste venner Sara og Kim holder foreksempel til i Sogn og Fjordane, og Oslo. Det er et langt stykke unna Oppdal, det.
Som kanskje samtilige har fått med seg gråt jeg ganske bra da Sara dro tilbake etter to døgn med overnatting i mai, og det var også et helvete for meg å ta farvel da hun dro igjen etter å ha vært her noen døgn i oktober.

Nå sitter jeg å venter på nytt besøk igjen, Kim (som tidligere het Kirsten, frem til hun skiftet navn denne måneden i registeret) kommer nemlig her like etter jul og blir her i et par dager. 27. desember til 1. januar for å være konkret.
Så det er noe jeg ser frem til siden Kim også er en av få mennesker jeg virkelig, liker å ha kontakt med!

Ja, så må jeg vel forklare overskriften på dette punktet før jeg går videre på neste. Når jeg nå har skrevet fittevennene mine er det kun en mer oppfinnsom omskrivning av jentevenner. Det er ikke elskere, eller noe sånt, og ingen av de som er mine fittevenner er venner jeg har hatt sex med (i alle fall ikke enda), det er bare at de har en vagina i stede for kuk, altså er de jenter. Og de beste vennene mine er tilfeldigvis jenter, eller fittevenner som jeg liker å kalle dem fra og med nå. Hehe..

Oppmerksomhet på nett
Den viktigste personen i et hvert menneske sitt liv er seg selv. Derfor er det for meg også lite som er mer normalt enn mennesker som vil fremheve seg selv, folk som vil dyrke seg selv, sine talenter, egoer og behov.

Når folk sier at de ikke bryr seg om seg selv i hele tatt er det løgn. Intet mer enn løgn.
Selvfølgelig finnes det mindre egoistiske mennesker enn meg, men det finnes INGEN som overhode ikke bryr seg om seg selv. Slik er det i alle fall i min verden.

En ting egoet mitt virkelig liker er når jeg ser at jeg virkelig har gjort noe riktig med noe jeg har publisert. Det kan være så enkelt som en facebook-status på 3-5 ord, eller et blogginnlegg som jeg har jobbet med en stund. Eller, når jeg legger ut en sang eller en video jeg har funnet på Youtube, som jeg deler på min vegg, og den får mange likes, så er det noe som tilfredstiller meg selvom produktet kun er delt, og ikke er noe jeg har laget selv.

Så lenge det er noe jeg har lagt ut på MIN VEGG, eller MIN BLOGG, og det får likes/kommentarer (negativt eller positivt er revne likegyldig så lenge det har noe med tingen å gjøre, og jeg føler jeg får oppmerksomhet), så faller deg meg tilfredstillende uansett om det er noe eget, eller om det er deling av noe andre har lagt ut. Men eget mel er alltid best å få kred for..

Pakke i posten
Dette er heller ingen hemmelighet, men jeg liker utvilsomt når jeg har bestilt noe jeg har lyst på og når det ENDELIG ankommer.
Denne følelsen varierer i grad utifra hva det er. Det skal heller ikke fornektes at det har blitt noen bestillinger som har vært spontan og som jeg nesten ikke har brydd meg om i ettertid.

Likevel har jeg blitt flinkere til å unngå spontane kjøp på ting jeg ikke har mye følelser for, og blitt flinkere til å heller spare til de virkelige tingene jeg kan elske i laaang tid. Sånn som nå er det tre jævlig hærlige dukkeskikkelser som jeg venter på fra Devil Dolls-butikken til min gode venninne Lillith.

Jeg kjenner at det også skal bli veldig hærlig når jeg får råd til å kjøpe et par Arch Enemy-cdeer og annet stuff, et band jeg har fått hekta på de to siste ukene. Et jævla fantastisk death metal-band fra Sverige, med tysk, kvinnelig vokalist som growler <33

Kort fortalt, jeg elsker å motta nye ting til min mørke, morbide hule.
Jeg elsker å eie og kjøpe ting som er morbidt, rocka, horribelt og grotesk, og det er en veldig grei følelse når jegmottar hentelapp på pakker som er for stor til postkassa mi.

Penger
Penger, penger, penger.
Jeg elsker penger, kan ikke noe for det.

Man kan ikke måle hele min lykke i penger, men man kan tro at dersom jeg er over normalen glad en stund, så har jeg en del penger å rutte med. Folk sier at man ikke kan bli lykkelig av å være rik, vel, man blir i alle fall IKKE lykkelig av å være fattig heller.

Så ja, jeg elsker penger. Ikke å se på andres penger. Men Å HA PENGER!! <3

Å vinne!
La oss ikke ignorere at jeg kan være en like dårlig taper som vinner.
Jeg elsker å ha rett. Jeg elsker å nedverge mennesker dersom vi blir uenige i noe, eller hvis noen har irritert meg på et punkt.

Jeg har en egoistisk lyst til å slå andre ganske så mye.
Jeg vil ha flere facebookvenner enn alle de andre vennene mine, jeg vil ha en mer besøkt blogg enn de andre jeg vet av..

Jeg HATER å tape når jeg spiller tv og data-spill. Har jeg ikke god nok tro på at jeg vil få til noe, så deltar jeg heller ikke. Når jeg går inn for noe vil jeg gjøre det maksimalt, ingen mellomting helst!

Som barn jukset jeg flittig mot min egen farfar i ludo, og jeg kunne laga drama dersom jeg ikke vant.
Som barn tok jeg seieren på forskudd en gang jeg og min far kjørte om kapp på en bilbane jeg hadde på rommet mitt en periode. Jeg skjøt hendene i været da jeg trodde jeg hadde vunnet, men faktumet var at jeg hadde stoppet rett ved målstreken, og sekunder etterpå vant altså min far over meg fordi jeg hadde stoppet rett ved målstreken for å vise at jeg hadde “vunnet”, noe jeg altså ikke gjorde. Dette er mer enn ti år siden, og det henger ved meg enda. Litt.

Det viktigste er IKKE å delta, men å VINNE! Pronto!

Musikk
Er det noe energien min brukes i veldig stor grad på så er det å høre på musikk.
Jeg har alltid på musikk om jeg ikke er hos terapauten, legen min eller hos venner som ikke har på musikk der og da. Jeg går jo ikke å krever at folk skal ha på en viss type musikk når jeg er hos andre heller..

Men når jeg er ute å går alene, så har jeg ALLTID musikk på. Når jeg er på butikken, når jeg går i skogen, går i sentrum, er hjemme. Alltid på musikk da! Og som regel det enkelte sauer der ute vil kalle for bråk.
Jeg er ikke lengre en fyr som kan høre på nesten alt.

Det har virkelig blitt et noe smalere spekter for hva jeg tillater meg å høre på, men når jeg hører den musikken jeg virkelig forretrekker, så er det veldig hærlig. Ja, nesten hellig faktisk.

For tiden går det mest i Arch Enemy, Marilyn Manson, The Cumshots, Rob Zombie og Ozzy Osbourne.

En god film / tv-serie
En annen ting jeg virkelig elsker er når jeg en sjelden gang ser en seriøst bra film eller tv-serie.
Jeg ser mye på film og litt på forskjellige serier. Men det er også her ting å finne som er bedre enn andre.

Elsker horror, men det betyr ikke at ALLE horrorfilmene er like bra.
Når jeg derimot ser de filmene eller seriene som er over gjennomsnittet uberfantastisk, da er det godt å være Aylar.

De filmene som har gjort best inntrykk på meg det siste året må være Candyman, Phenomena, Cannibal Holocaust, Carrie, Nightmare On Elm Street-serien og Chucky-filmene. Av serier holder det å bare nevne to som virkelig er bra uansett episode; The Walking Dead og True Blood.

En god runk
Sist, men ikke minst; en god runk.
Jeg skulle likt å skrive et godt knull, en god blow-job, eller lignende. Men saken er fremdeles den at jeg er jomfru, og for dere som har lest innlegget helt ned til nå så faller vel ikke det som så veldig rart.

Vel, jeg elsker den følelsen som er like før jeg får orgasme. Når jeg virkelig konsentrerer meg og klarer å nyte de sexuelle bildene, tankene og følelsene så er det ubeskrivelig deilig. En dag uten en god runk, er en litt fattigere dag i mitt sære liv.
Seksuell tilfredstillelse er 100% normalt, enten det er med seg selv eller andre, og det eneste som kan gjøre meg litt sær her er at jeg skriver om det mens “dere fleste” holder kjeft.


Vet ikke om dette innlegget var tilfredstillende nok for dere, men.
Hva er det som tilfredstiller og gleder deg?

Vi reblogges!

Star Wars solgt til Walt Disney!

For en stund siden slapp George Lucas nyheten om at han hadde solgt Star Wars-rettighetene til Walt Disney.
Han har sagt at han lenge har visst at Star Wars vil overleve han, noe han har rett i.

Samtidlig som det ble fortalt at Disney har kjøpt opp Star Wars for 4.05 milliarder dollar som tilsvarer 23.3 milliarder norske kroner, ble det også lansert en nyhet om en tredje trilogi.

Disse filmene vil foregå ETTER “Return of the jedi” fra 1983, og i den forbinnelse er det håp om et gjensyn med både Harrison Ford, Mark Hamill og Carrie Fisher som Han Solo, Luke Skywalker og prinsesse Leia.


© Bildet tatt fra screenrant.com

Som den trofaste, gamle Star Wars-likeren og som den filmelskede autisten jeg er har jeg selvfølgelig scannet nettet litt mer enn “vanlige” folk gidder rundt denne saken.

Jeg har lest gjennom så og si alle de norske nettavis-artiklene om nyheten. Det mest interessante er til syvende og sist å gå gjennom diversje filmforum og videoblogger, da en del nyhetsartikler er noe identiske.

Tankene og reaksjonene rundt denne nyheten (som uten overdrivelse må sies å være en av de største filmnyhetene i det 20. århundre) har vært veldig individuelle og forskjellige. Mens noen håper på at film 7, 8 og 9 skal inneholde bl.a Luke, Leia og Han fra den opprinnelige triologien, så er det andre som ønsker seg at de kommende kapitlene heller skal foregå minst 100 år etter ROTJ, da samtlige ikke er keen på nye stjernekrig med gamlinger.

Ikke er det å legge skjul på at utrolig mange er skeptiske til hva Lucas egentlig har gjort nå som han ikke lengre har makt over hjertebarnet sitt. En kjent (u)ting med Disney er at de i nesten alle filmene sine sniker inn et symbol eller en skygge som ligner på Mikke Mus, og at vi på slutten av filmen får spørsmål om vi så Mikke.


© Bildet tatt fra mashable.com

Det er også de som frykter at Disney nå vil gjøre de kommende filmene utrolig barnevennlige, samt at vi også risikerer dubbede versioner der de yngste kan velge å høre heltene snakke norsk. Når det kommer til dubbingen er det jo uansett frivillig om man vil høre den.

Heller er det ikke alle som har lagt skjul på at de konsekvent hater Disney, slik det er nå. Ser det er flere som er mildt sagt veldig skeptisk til alt Disney har laget etter at 90-tallet tok slutt. Det ikke så mange har nevnt er at Pirates Of The Carribean-serien faktisk lages under dette selskapet, og volden i de filmene er faktisk på noe lik linje som SW.

Men når det er sagt, så er POTC en av ytterst få filmer Disney har kommet med etter år 2000 som er av særlig god kvalitet. For ja, det meste av andre ting de har skapt har etter min mening vært søppel sammenlignet med udødelige klassikere fra 80- og 90-tallet da vi snakker om filmer som The Lion King, Toy Story, Tarzan, Aladdin og The Little Mermaid. Så skal vi heller ikke glemme de enda eldre klassikerne som Mikke Mus, Langbein, Pluto og Donald-filmene, og heller ikke The Jungle Book, Lady and the Tramp, Peter Pan, Dumbo, Bambi, Snow White og Cindarella. Dette er min mening, men jeg syns ikke Cars, Hannah Montana, The Incredibles, Dinosaur, Finding Nemo, G-Force, High School Musical eller Monsters er i nærheten av så bra som de virkelige gamle filmene. Igjen, Pirates Of Carribean er virkelig et av FÅ eksempler som har god kvalitet fra senere tids Disney.

Kort fortalt skjønner jeg av flere årsaker den enorme skepsisen til at LucasArts nå eies av Disney.
Litt beroligende er det at Michael Arndt trolig er den som skal skrive manuset for filmene, mannen som jobbet med “Toy Story 3”, for å nevne noe.

Allerede er det også spekuleringer rundt tittelen på den neste filmen, og det kan hende at i alle fall en av de neste filmene vil hete Dark Empire, som også var navnet på en tegneserie som ble utgitt på 90-tallet, som fortalte om hva som hendte etter at film 6, Return Of The Jedi tok slutt.


© Bildet tatt fra cnn.com


© Bildet tatt fra amog.com

Til 2015 er det bare å spekulere og undre seg.
En trøst med det hele er at Disney forhåpentligvis ikke vil lage like dårlige Star Wars filmer som “The Phantom Menace”, “Attach of the clones” og “Revenge of the Sith”, da Lucas stakk hånda litt for dypt inn i lekekassa. Men vi kan ikke si noe før vi får sett resultatene selv. Vil Disney lage de neste filmene til en forverrelse eller forbedring sammenlignet med de tre siste, nevnte? I dont know!

Men en ting er i alle fall sikkert…
Jeg vil ikke at langbein skal dukke opp som broren til Chewbacca, og jeg ber om at verken Donald, Minni, Mikke, Snipp og Snakk, Ole, Dole og Doffen, bestemor Duck, Onkel Skrue eller B-Gjengen ender opp som verken opprørere, jedier eller noe som helst annet.

Hva tror dere?
Vi reblogges!