Alt svartner for meg, absolutt alt. Sjalu, ensom og fortapt.

Jeg føler meg så utrolig hjelpesløs og alene akkurat nå. I dag var det nok en dag hvor det var veldig tungt og ikke minst vanskelig å stå opp. Tanker jeg har klart å holdt bort en stund har sakte, men sikkert begynt å snike seg inn igjen i livet mitt. Jeg føler meg så grusomt ensom, jeg har lyst til å bare gråte, men det får jeg ikke til. Alle vennene mine bor liksom bare på internett… Det føles sånn. I virkeligheten bor de jo på forskjellige steder rundt i landet… Jeg har ikke lyst til å være alene mer. Jeg har lyst til å se mer til likesinnede venner. Jeg skulle ønske jeg hadde en kjæreste… Skulle ønske jeg slapp å leve hver eneste dag helt alene….

Har INGEN likesinnede igjen i hjembygda… Og jeg har heller ingen jeg kan spørre om å se til dyrene mine mens jeg eventuelt skulle reist og besøkt noen. Jeg har ingen å gå til… Ingen jeg føler jeg kan snakke med… Alt har blitt så tungt nå at jeg føler at det blir for heavy til at jeg kan snakke med noen… Selvmordstankene mine har kommet tilbake… I dag tidlig lå jeg i sengen og bare ønsket at jeg var død… For det er så uendelig vondt å leve så ensom som jeg er nå. Jeg føler meg ensom blant familien min her hjemme, jeg føler meg ensom blant de bekjente jeg har her i Oppdal.

Og igjen kan jeg heller ikke reise og besøke de jeg føler jeg har noe til felles med… Fordi jeg ikke har noen som er aktuell på noen plan til å passe på de fire rottene mine og tarantellaen. Og jeg er bare ikke et sånt ansvarsløst menneske som reiser i fra dyrene mine… Hvis det kun hadde vært for tarantellaen min kunne jeg spurt flere, for der er det bare å være innom en gang dagen for å fylla opp vannskåla. Men med rottene er det altså mer ansvar… I tillegg til det så er rottene mine ikke veldig vant med mennesker dessverre, de vil absolutt ikke bli holdt, så det er umulig å legge de inn i buret etter at det er renset og maten er byttet ut og sånn… De har bodd hele sitt liv så og si i butikk, og jeg har heller ikke gjort det jeg kan for at de skal bli vant til å bli holdt… De vrir seg unna, og kan fort bite.

Hele livet mitt føles nå som en meningsløs vits.. Jeg lever svært ensformige, kjedelige, lange og nå også depressive dager. I tillegg til alt dette er jeg ulykkelig forelsket, og sjalu… Det har igjen blitt et mareritt å lese inn på enkeltpersoners blogger og facebooksider. Jeg får vondt inni meg av å lese om andre som har besøk, er på besøk hos noen, folk som skal på fest, folk som har fått kjærste… Det minner meg om masse ting jeg føler er et stort mangel i min hverdag, og det gjør meg igjen svært trist. Akkurat nå har jeg bare lyst til å forsvinne fra alt. Det er uansett ikke så mye å forlate lenger, føler jeg…

Jeg har rett og slett begynt å gi opp.
Og det å motivere meg til noe…. Det funker ikke…

Unnskyld for at jeg deler dette.
Jeg vet at jeg ikke burde.
Men bloggen min er av en eller annen det eneste stedet jeg føler jeg kan skrive ut om ting… Da føler jeg meg liksom ikke så slem, som om jeg hadde skrevet direkte til en venn… Enda jeg vet flere av mine venner leser bloggen min………..

Igjen, jeg er en idiot.. Og snart er det jul å…

5 kommentarer
    1. Kjenner sjalusifølelsen, blir sånn når man er forelsket. Desverre. Men jeg håper ting ordner seg, at dette bare er en veldig deppresiv dag som går over, du har mange folk som er glad i deg vettu.

    2. Du har to valg, fortsette å velte deg i det, eller ta deg selv i nakken å komme deg ut av det.
      Tror du tåler å høre at du må ta deg sammen og komme deg opp av deppinga. Vet mange sier at det er ikke så lett og det vet jeg etter mange år med å være psykisk syk. Men det går an og det blir ikke bedre av å pakke depresjonen rundt seg som en god gammel venn.
      Så kom deg ut av det, finn ting i hverdagen som kan glede deg og jeg driter i om du sier det ikke finnes, let bedre, let etter selv de minste gleder og tenk positivt om det er aldri så vanskelig å gjøre det.
      En dag skal du noe spesielt her i verden, noe som såklart ikke blir å skje om du faller dypt ned i depresjonen og en dag avslutter alt.

    3. Kjenner til alt… gråter bare av å lese dette…. jeg vil jo så gjerne hjelpe deg, men har jo ikke en gang styrke til å hjelp meg selv lenger…

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg