I flere uker på rad har jeg regelmessig gått rundt og hakket på meg selv. Jeg har stått i speilet på badet, og jeg har analysert bilder av meg som jeg selv har tatt, og lagt ut i sosiale medier opp og ned i mente. Jeg har fokusert på den ene tingen etter den andre som jeg har vært, og fremdeles ikke er helfornøyd med. Jeg har sammenlignet meg selv med andre gutter (og jenter) på min alder, over og under. Og desto flere “feil” jeg har funnet, desto mer har jeg egentlig bare fortsatt.. Og desto mer jeg har fortsatt med dette, desto tyngre har den store, stygge, negativitet-snømannen blitt å bære.
Men i natt bestemte jeg meg for at jeg KAN IKKE holde på sånn stort lengre. Man vet aldri når livet tar slutt. Og det å stadig fokusere så intenst på alt det negative.. DET ER IKKE SUNT!.. Og ikke bare påvirker dette meg i en alt for stor grad, men det påvirker faktisk også til en eller annen grad også de rundt meg. Så nå i kveld tenkte jeg det var på tide å sette i gang en aldri så “liten” snu-operasjon. Nemlig “Operasjon tenk positivt!” – og dere er mer enn velkomne til å være med!
Helt til slutt, gjenta etter meg nå.. VI ER ALLE BRA NOK!!
Så skjedde omsider det som jeg nærmest bare har gått og ventet på en stund. Jeg har herved blitt kastet ut fra gruppebloggen “Kreative Hobbyer”. Og helt ærlig, det var bare et et spørsmål om tid. For det at sjefen for denne gruppen ikke helt har ansett de innleggene jeg har valgt å dele der inne som.. Tja, jeg vet faktisk ikke helt hva som er vedkommendes issues, om det er at h*n ikke anser hobbyene mine som ordentlige hobbyer, eller at det rett og slett “bare” er at h*n ikke anser de som kreative nok, men noe er det. Og om jeg er bitter? Nei, men jeg skal ærlig si at jeg er bitte litt irritert for at jeg ikke bare meldte meg ut av denne gruppen selv..
Ihvertfall: Diktene mine, novellene mine, videoene mine og Instagram Lately-innleggene mine var altså ikke gode nok for denne gruppebloggen, eller rettere sagt admin. Og vel, hvis det er slik det skal være så greit. Ikke alle har et ønske om å inkludere alt og alle til en hver tid, og det forstår jeg jo. Jeg merker bare at jeg er LITT lei av å bli kastet ut, blokkert, ignorert og “oversett” i “alle” bauer og kroker nå, men sånn er det visst bare nå og da. Thats fucking life.
Jeg skulle bare ha likt å visst hva det egentlig er jeg mangler. Liksom: om jeg er hobby-løs, eller om jeg rett og slett ikke eier kreativitet.. xD Skjønner dere? Har nemlig lenge gått rundt og trodd at jeg hadde plenty med begge deler. Men har jo innsett med årene at også jeg kan ta feil iblant.. Så, hmm..
SÅNN! – det var mitt lille ikke bitter i hele tatt-innlegg for denne gang..
Har dere hatt en flottunderlig helg? Det håper jeg så VIRKELIG. For livet er igrunn litt for kort til å sture seg bort i elendighet, feiler, problemer, komplekser, og visa versa. Hehe, så ironisk egentlig at nettopp JEG skulle skrive akkurat DET her nå, for når sant skal sies, ja til og med skrives, så er det pretty much nettopp det jeg har gjort over en lang, lang tid igjen nå. Kort fortalt så liker jeg meg selv og mitt ganske dårlig at the moment. Jeg liker IKKE det jeg ser når jeg ser meg selv i speilet. Det å redigere og se bilder av meg selv har nok en gang blitt noe jeg ikke takler så godt lengre, og det samme gjelder også å “måtte” “face” sannheten ved å se meg selv i video-format.
Og vel, alt dette har jeg “måttet” gjøre igjen i går kveld, da jeg etter litt om og men bestemte meg for å ihvertfall gjøre et forsøk på en ny episode av “Aylars videodagbok”, hvor jeg nå har tatt bladet litt vekk fra munnen, og bestemt meg for å snakke litt om dette noe sårbare og BEDRITNE temaet..
Så ja, dette er pretty much blitt min hverdag de siste par månedene.. Hvem skulle tro det?..
Så du har enda ikke forstått det? Skjønner du ikke hvorfor de snakker? Hvorfor de freser og peser? Bare ta det helt chill, det er ingenting å bry seg om. Alt du gjør er å leve livet, så la de bare holde på. La de bare “leve” sine liv gjennom deg. La de bare få tro hva du vil. Du trenger ikke overbevise noen om noe som helst. Jeg vet at du ikke er den de tror du er. Jeg vet det, du vet det. Det er alt som betyr noe. Joda, jeg vet at du kanskje ikke har ønsket dette selv, at du ikke har bedt om å få være snakkisen i syklubben Hjernedød i dag morres. Men ta det bare med en knusende ro. I morgen er alt glemt. Da har de gått lei, og heller funnet seg noen andre å snakke om. Så ta og NYT den kjendisstatusen du har hos de nå. Ja, la de bare få FRÅTSE og holde på.
Du føler det kanskje ikke slik nå, men til syvende og sist er det ikke deg det er mest synd på. Det er DE som ikke tør å leve. Det er DE som konstant “lever” livene sine gjennom alle andre. Det er DE som sitter der og snakker om de tingene DU nå har gjort, og “gjort”, og forhåpentligvis skal fortsette med å gjøre. Det er DE som innerst inne bare skulle ØNSKE at de også kunne gjøre disse tingene, men det er først og fremst DU som faktisk tør å gjøre dem.
Så ikke gi opp. Fortsett å gi de døde noe å leve for. Pass bare på at de ikke biter deg, du vil IKKE bli en av dem. Hvis du bare fortsetter med det du gjør akkurat nå, vil de ALDRI kunne ta deg igjen. Selv ikke en horde på flere tusen ville vært i stand til å rive deg ned nå – med mindre du selv hadde tillatt det. Så fortsett å lev livet som det farverike og interessante mennesket du tross alt er. Så vil de grå sakte, men sikkert falme bort i lyset av ditt strålende nærvær. Jeg lover deg det – i morgen er alt glemt.
Jeg ligger i mørket og kan føle stillheten brer seg over meg. Ikke en lyd å spore, ikke et eneste drypp. Er det dette som er fred? Er det dette som er harmoni? Jeg ligger her alene. Alene ja, men slettes ikke ensom.
Alt jeg en gang behøvde har jeg nå fått tak i, og alt det andre slår jeg rokk om senere. Jeg lader opp til en ny dag. En ny natt. En ny hva det enn måtte være når jeg skyver lokket ned fra kisten igjen, forså å snike meg tilbake til de fattiges palass.
Om noen timer skal jeg nok en gang tappe de søte sure for de edruelige røde små. Jeg skal totalt rive de fra hverandre, en etter en. Og når jeg er ferdig med barna griper jeg fatt i foreldrene deres.
Det er mening i å gjemme seg. Ingen vits i å løpe.
Jeg har drevet med dette så lenge jeg kan huske. Det er bare så vidt jeg minnes noe fra min tid som pust og pese på to store stygge. Så mye, og samtidig så lite har skjedd siden da. Siden den gang har jeg grodd meg seks nye, hårete og grå. Jeg har plantet mitt ego i dine etterkommeres jord. Jeg har dyrket meg erfaring og kynisme. Kraft og kjærlighet.
Jeg elsker meg selv, men stadig faller jeg uti egen selvmedlidenhet. Og når det skjer får jeg knapt rørt meg. Og hvis jeg prøver er det nesten så alle beina mine revner fullstendig av, og det er nesten så jeg drukner i min egen gule gugge.
Jeg bare blir liggende klistret til min egen dritt over en lang, lang tid. Men jeg kommer meg alltid ut igjen. Alltid. Og vipps så er jeg nok en gang mettere enn på veldig lenge.
Er jeg for eller i mot krig? Helt ærlig, jeg vet da faen.. Og jobber jeg egentlig for eller imot meg selv? Vel.. Stort sett så vil jeg vel mitt aller beste, antar jeg, selv om det har hendt et par ganger for mye at jeg med vilje har spent bein på meg selv i det offentlige rom. At jeg har båret meg selv mot gapestokken, og bedt om å få kastet stein og dritt i retning trynet mitt. Så joda, jeg har en god venn i meg selv jeg, men jeg har også en nemesis som virkelig gjør det han kan for å rive meg sønder og sammen om han først får muligheten. Og den muligheten har jeg dessverre gitt han, litt for mange ganger. Og jeg kan høre han rope og skrike igjen nå, det er et helvetes leven skal jeg si. Og jeg vet ikke hvor mye lengre jeg orker å stri i mot. Før eller siden kommer han jo ut igjen.
Daglig er det så alt for mange kamper som må bekjempes. Skal jeg egentlig ta sjansen på de turene? Hva om alt går galt? Hva om det nok en gang dukker opp en ubehagelig, lei misforståelse gjør at jeg og de splitter lag? Det har jo skjedd før, er faktisk ikke så alt for lenge siden sist. Så hvilken garanti har jeg egentlig for at jeg må gjennom dette helvete igjen? Ingen. Jeg vil så veldig gjerne. Jeg kommer meg aldri videre fra ensomhetens mørke hvis jeg ikke prøver, men igjen.. Jeg er redd. Redd for å fucke til igjen. Og er det egentlig noe vits i å fortsette med denne bloggen? Jeg mener, jeg har jo blitt alt for opphengt i disse statistikk-tallene blant annet. Det går utover hverdagen min når jeg ikke får de til. Og den (altså bloggen) ligger konstant og freser inn i hodet mitt når jeg forsøker å konsentrere meg om andre ting. Så hva er egentlig vitsen?
Og hva med Youtube-kanalen min? Spillene mine? Vennene mine? Filminteressen min? Treninga? Kjæresteprosjektet? I hele tatt – livet. Når jeg prioriterer en ting har jeg alltid litt dårlig samvittighet for at jeg ikke gjør noe annet. Og hvis jeg først prioriterer noe annet, ja det er det noe helt annet enn det igjen som popper opp i hodet mitt og maser: “du skulle ikke heller prioritert litt mer tid på meg da?”. Det er revne likegyldig hva jeg gjør. Hvis jeg gamer tenker jeg å bloggen. Hvis jeg blogger eller lager noe til Youtube har jeg gjerne dårlig samvittighet ovenfor vennene mine. Hvis jeg er sammen med noen venner blir det lett så jeg tenker at jeg heller skulle vært alene igjen, og bare gjort noe helt, helt annet. Og hvis jeg igjen er alene og gjør noe helt, helt annet.
I kveld vil jeg bare takke deg for at DU er den idioten du er. Jeg kan rett og slett ikke få sagt nok ganger hvor mye jeg prissetter all din komplette ignoranse, hvor sterkt jeg ELSKER all din uendelige arroganse og idioti. Du er rett og slett helt sjef – sjefen over dumskap og uvitenhet. Det er slike som deg som gjør verden til et bedre sted å være. Det er mennesker som deg som dundrer løs med sitt ustoppelige ego, og sin forfengelighet alle burde se opp til. Det er mennesker som DEG som driter i klimaendringer, og som bare fortsetter, og fortsetter å spise måltid på måltid med ekte KJØTT, og som attpå til skryter av det i sosiale medier alle burde hatt som sitt o store forbilde.
Det er simpelthen bare helt fantastisk at slike som deg er til. Slike som deg som gauler høyt og skriker, og BJEFFER, KJEFTER og SMELLER for den minste lille ting uten å engang høre sin egen stemme. Det er slike som deg som rett og slett er helt sjef. Et forbilde av dimensjoner. Et idol som absolutt skulle vært masseprodusert, ja rett og slett bare pøst ut med unger til det ustanselige. Takk for at du er den uvitende drittsekken av en sjef som du tross alt er. Og takk for at du ikke er den sjefen du tror at du er. Hadde verden vært uten deg hadde slike som meg ikke hatt noen mening med livet. Uten mennesker som deg ville verden vært et friskere, fredeligere, og kanskje til og med et mindre selvisk sted, og DET er det ingen som ønsker. Er det vel? Jeg elsker alt ditt hat, jeg skjønner all din idioti, og jeg lar meg simpelthen inspirere av ditt totalt uinspirerte vesen.
FY FAEN for en jævlig kjip start på dagen jeg skulle få i dag.. For allerede da jeg la meg i går kjente jeg at det igjen begynte å strømme på med litt depressive tanker og følelser knyttet til min bursdag som er I DAG. Jepp – i dag blir jeg nemlig 27. Og hadde det vært opp til MEG skulle det bare ha stoppet nå. Jeg vil ikke bli eldre enn dette her. Jeg vil ikke at hørselen, synet, smaksløkene mine skal svekkes mer og mer de neste par årene. Jeg har ikke behov for flere rynker, dårligere bein, generelt degraderes bare mer og mer, jeg vil AV dette toget – nå!! Så.. Noen vampyrer der ute som vil hjelpe??
Men uansett: Etter en stund klarte jeg omsider å sovne inn. Og rundt 4-tiden i natt fant jeg ut at det var på tide å stå opp igjen. Det første jeg gjorde da var helt random å sjekke innom nettbanken. Det angrer jeg kinda litt på at jeg gjorde nå. For så fort jeg fikk logget meg inn var jeg i ferd med å få et nytt angstanfall, og jeg var også på nippet til å begynne å gråte.. Det viste seg nemlig at Nav hadde overført en betaling på 515 kroner i går. Det første jeg tenkte var at dette var den vanlige, månedlige utbetalingen min som det nå hadde skjedd noe veldig, veldig feil med.
Så kom det ene mareritt-scenariotet bare rennende inn etter det andre. Jeg så for meg at jeg måtte gjøre noe så nedrig som å spørre huseieren min om det ville gå greit at månedens husleie og strøm heller kunne vente til NESTE måned.. Og at jeg kort fortalt måtte leve på alle sparepengene mine og ende opp med å tømme alle de forskjellige sparekontoene mine innen denne perioden er over.. Og jeg kødder ikke med dere nå når jeg sier at jeg var veldig på nippet av å begynne å gråte. For hadde ting vært så ille som jeg først reagerte med å tro så hadde jeg mistet så mye. Jeg kunne blant annet bare kysse alle “ferieplanene” mine for denne sommeren adjø, bare for å nevne noe.
Vanligvis liker jeg å starte “dagen” med å ligge og lese litt på senga, før jeg deretter slenger på meg noen klær og går ut en tur. Men for å si det sånn. Den lese-delen var bare å glemme. Jeg var alt for opprørt, stresset og ufokusert der og da til at det kunne la seg gjøre. Så i stede stressa jeg meg med å komme meg ut av huset så fort som mulig, prøve å få litt frisk luft, og prøve så godt jeg kan å rett og slett bare holde hodet kaldt. Men etter en liten stund tenkte jeg at jeg heller burde sitte hjemme i sofaen, prøve å få kontakt med noen andre som får penger fra Nav. Sjekke at jeg ikke er den eneste. Sjekke at det ikke er noe JEG har gjort galt, også videre.
Så.. Jeg rasker meg hjem igjen, og etter en samtale med mamma over telefon, samt en skriftlig samtale med ei venninne gjennom Messenger får jeg vite følgende: Jeg er ikke alene. Og etter en liten stund til finner jeg og min venninne ut følgende via nettsiden til Nav: Grunnbeløpet for pensjon, uføretrygd og overgangsstønad økte litt den 1. mai. Deeeerfor har det kommet en EKSTRA utbetaling for disse ytelsene nå i midten av juni. Og hovedbetalingen, altså den vanlige, ja den kommer som normalt rundt den 20. juni. HERRE-MOTHERFØKKINGS-GUD!! Da jeg leste dette.. Det er LEEEENGE siden jeg har vært SÅ FORBANNA LETTET!!.. Så.. Nå er verken bursdagen min, ferieplanene mine, helgen, eller resten av den neste måneden totalt lagt i ruiner, depresjon og angst-helvete likevel..
Okei greit, nå skal jeg prøve å anstrenge meg litt her for å ikke få det til å fremstå som jeg har det fælere enn hva som er realiteten.. *presser nyrene skånsomt innover – ut igjen!* GURI MALLA JALLAH SOM JEG KJEDER MEG!!.. Jeg vet man ikke skal klage på sånt da det finnes så mye verre ting å bli utsatt for her i verden som facerape (er det fortsatt en ting?) og Ole Ivars (igjen – er det fortsatt en ting?), samt at det gjerne er i kjedsomhetens hjørne man plukker opp nye, kreative ideer som man så kan ta med seg hjem og melke morsmelka ut av, BUTT STILL!! Det føles som jeg er blitt 38 år liksom – og jeg er bare 26 xD – eventuelt 27 om dette innlegget leses i morgen eller noe..
Jeg vurderte å kaste noen ned ei trapp litt tidligere i dag, dere vet, sånn bare for moro skyld, men innså at det kanskje er litt i slemmeste laget så DERFOR ble det ikke noe av det.. Var også innom tanken på å besøke noen, men så kom jeg på at jeg neppe har noen venner i nærheten som har fri eller som ikke ligger i komma akkurat nå, eller som har satt sitt endelige punktum. Så da sitter jeg her da og stiller spørsmålstegn på spørsmålstegn, etterfulgt av en rekke utropstegn, og lurer på hva i Helsinki er det jeg egentlig gjør med dette såkalte livet mitt????!!!!!!!!! Ikke greit..
