Er jeg for eller i mot krig? Helt ærlig, jeg vet da faen.. Og jobber jeg egentlig for eller imot meg selv? Vel.. Stort sett så vil jeg vel mitt aller beste, antar jeg, selv om det har hendt et par ganger for mye at jeg med vilje har spent bein på meg selv i det offentlige rom. At jeg har båret meg selv mot gapestokken, og bedt om å få kastet stein og dritt i retning trynet mitt. Så joda, jeg har en god venn i meg selv jeg, men jeg har også en nemesis som virkelig gjør det han kan for å rive meg sønder og sammen om han først får muligheten. Og den muligheten har jeg dessverre gitt han, litt for mange ganger. Og jeg kan høre han rope og skrike igjen nå, det er et helvetes leven skal jeg si. Og jeg vet ikke hvor mye lengre jeg orker å stri i mot. Før eller siden kommer han jo ut igjen.
Daglig er det så alt for mange kamper som må bekjempes. Skal jeg egentlig ta sjansen på de turene? Hva om alt går galt? Hva om det nok en gang dukker opp en ubehagelig, lei misforståelse gjør at jeg og de splitter lag? Det har jo skjedd før, er faktisk ikke så alt for lenge siden sist. Så hvilken garanti har jeg egentlig for at jeg må gjennom dette helvete igjen? Ingen. Jeg vil så veldig gjerne. Jeg kommer meg aldri videre fra ensomhetens mørke hvis jeg ikke prøver, men igjen.. Jeg er redd. Redd for å fucke til igjen. Og er det egentlig noe vits i å fortsette med denne bloggen? Jeg mener, jeg har jo blitt alt for opphengt i disse statistikk-tallene blant annet. Det går utover hverdagen min når jeg ikke får de til. Og den (altså bloggen) ligger konstant og freser inn i hodet mitt når jeg forsøker å konsentrere meg om andre ting. Så hva er egentlig vitsen?
Og hva med Youtube-kanalen min? Spillene mine? Vennene mine? Filminteressen min? Treninga? Kjæresteprosjektet? I hele tatt – livet. Når jeg prioriterer en ting har jeg alltid litt dårlig samvittighet for at jeg ikke gjør noe annet. Og hvis jeg først prioriterer noe annet, ja det er det noe helt annet enn det igjen som popper opp i hodet mitt og maser: “du skulle ikke heller prioritert litt mer tid på meg da?”. Det er revne likegyldig hva jeg gjør. Hvis jeg gamer tenker jeg å bloggen. Hvis jeg blogger eller lager noe til Youtube har jeg gjerne dårlig samvittighet ovenfor vennene mine. Hvis jeg er sammen med noen venner blir det lett så jeg tenker at jeg heller skulle vært alene igjen, og bare gjort noe helt, helt annet. Og hvis jeg igjen er alene og gjør noe helt, helt annet.
Ja.. Og sånn går nå dagan.
Kjenner meg veldig igjen. Aner ikke hva jeg skal prioritere, og er også redd for å prioritere feil, og synes det er fælt med det andre jeg ikke prioriterer. Noen ganger pleier jeg å bruke “Random Picker” på nett, en loddtreknings app som man finner på nett, og skriver ned alternativene der. Så får jeg et svar helt tilfeldig. Skolen jeg gikk på skal rives, tror jeg fortalte det. Det gjør meg frustrert, føler jeg ikke fikk tatt bilde av alt. For en perfeksjonist som meg er det ekstra ille. Mange fine dører der, og jeg har tatt bilde av nesten alle! Men hva med de fine jeg ikke fikk tatt bilde av? Er forbanna på meg selv for at jeg ikke gjorde det når jeg hadde sjansen. Så i dag at maskiner plukket opp dørene og kastet dem i containere og kjørte dem vekk rett foran ansiktet mitt! Vet ikke hva som skal skje med dem. Så er det samtidig så mye annet å ta seg av.. så nå er livet dritt!
Dark Elf: Hmm, det med “Random Picker” høres igrunn ikke så dumt ut. Men selv tror jeg at jeg heller skal gjøre mitt for å heller ta avgjørelsene på egen hånd i stede. For jeg vet jo at jeg trolig ikke kommer til å bli 100% fornøyd uansett.
Og ja, du har nevnt det med den gamle skolen et par ganger nå, så DET har jeg fått med meg, hehe.
Har du noen diagnoser utenom asperger og autisme? Vet ikke om blogging er det beste for å fremme din psykiske helse akkurat, du blir veeeldig eksponert for dritt. Det er mange mennesker der ute som sliter med egen dritt og som tar det ut på random folk på nett. Å gjøre det bra på blogg behøver ikke nødvendigvis å være en bra greie heller, ofte er det sjokkoverskrifter og negative saker som drar statistikken opp. Litt sånn som at folk stopper og glor på når noen har kræsja….vel noen mennesker gjør det, er det disse du vil eksponere livet ditt for?
Marie: Ja, eller dvs, skal ANGIVELIG ha add i tillegg til aspergers. 🙂
Vet du, jeg syns blogg.no er en PERFEKT plass å “fremme” min psykiske helse, og forsåvidt alt annet jeg ønsker å fremme. Ja, det er en og annen som bestemmer seg for å skrive dritt innimellom, men det går for det meste veldig greit, har jo holdt bloggen gående i snart 10 år nå så har fått noe trening på det må vite. ^^
Og når det kommer til sjokkoverskrifter og litt drøye saker.. Vel, et par unntak er det selvfølgelig, men jeg personlig elsker faktisk stort sett sånn. Har jo selv vært en pådriver av slikt en god stund nå, er ikke Mr. Fullstendigkaos for ingenting, si 🙂
Skjønner at dette kan virke ganske fjernt for en del. Men jeg elsker (stort sett) å gi folk dritt, og når jeg gir folk dritt, ja så må jeg også regne med å få noe tilbake nå og da. Ikke alltid like gøy (men det er det ingenting som er), men stort sett syns jeg det er ganske show! ^^