Lykkelig med Xbox One?

Jeg har i veldig mange år nærmest vært det man kan kalle for en såkalt playstation-fanatiker. Jeg har sverget til playstation opp etter min hals, og jeg har ved en rekke anledninger “rakket ned på” de som f.eks heller foretrekker Xbox. Og jeg mener, jeg har jo hatt mine grunner, har jeg ikke det da? Red ring of death liksom.. Ja, for å ikke snakke om alle de fantastiske spillene Xbox aldri har hatt, og kanskje heller aldri vil få.. The Last of Us, Uncharted, God of War, Until Dawn, Days Gone.. Lista er lang. Og jeg vil ikke en gang snakke om hvor teit jeg syns det er at Xboxen fremdeles “sverger” til gamledagse AA-batterier til å ha i sine kontrollere!.. 😩

Men på en annen side. Skal jeg først ta av meg disse skylappene, noe jeg føler jeg absolutt har gjort nå i helgen, ja så er ikke playstation helt perfekte de heller. Man skal ikke henge veldig lenge i Play Station Store før tjenesten plutselig “fryser opp”, og man må restarte maskina for å eventuelt (vindu)shoppe videre. Og mange (inkludert meg selv) ble noe skuffet da det viste seg at Play Station 4 IKKE ville være bakoverkompatibel likevel, men heller tjene grådig på å gi ut et og annet gammelt spill “på nytt”.

Så.. Alt i alt koker det ned til at ingen av disse plattformene er perfekte (OG DET GJELDER NINTENDO OG PC OGSÅ!!!! HØRER DERE DET ALLE DERE DER UTE?!!!). Nå har jeg sittet og dratt frem dritt litt i begge ender, noe som i og for seg er litt teit, så DERFOR skal jeg herved bruke resten av dette innlegget på å utelukkende trekke frem positive ting. Ved Xbox One.

For like før helgen ble jeg en lykkelig eier av en Xbox One S (All Digital). Et kjøp jeg på ingen måte angrer noe som helst på her og nå. For da jeg først fikk øynene opp for hvor mange gode, gamle Xbox og Xbox 360-spill man har tilgang til med denne konsollen, ja så skulle det ikke mye mer til før jeg ville begynt å gledesgråte pittelitt. 😭 Og ikke koster de mye cash heller. Dvs. har man allerede disse spillene fysisk et eller annet sted (og en utgave av Xbox One som kjører cder), ja så er alt man trenger å gjøre bare å sette inn plata, og vips så kan man spille det og det spillet på One-en også. Rett og slett genialt.

I tillegg så virker det som man kan henge temmelig lenge inne på f.eks Microsoft Store (der man kjøper spill, filmer, apper, tv-serier osv.) før man i hele tatt ser et lite hint av “nå går jeg og henger meg litt, så vil du fortsette å looke her inne får du nesten vekke meg til live på nytt!”. Det vil si.. Jeg har brukt mye tid inne på Microsoft Store siden torsdag, og jeg har ikke merket noe til slike tendenser i hele tatt enda. 😎

Og nest sist, men absolutt ikke nest minst. Xbox Game Pass – en abonnent-tjeneste som koster sånn ca. 300 kroner for hver tredje måned. En tjeneste som gir deg tilgang til hundrevis av fantastiske spill man bare kan laste ned “gratis” og spille livskiten ut av. Og skulle man ende opp med å like disse spillene veldig godt, ja så kan man selvfølgelig også kjøpe disse spillene til odel og eie for evig og alltid, til en noe lavere pris enn man ville gjort uten.

Og heeeeelt til slutt – joda, det er litt teit med de AA-batteriene, men strengt talt så trenger man ikke de i hele tatt. For jeg fant fort ut (via min gode venn Rune) at man kan jo bare koble til mobilladeren som jeg bruker til å fôre min Samsung Galaxy S(6?) med strøm i ny og ne! Hale-føkking-lujah!!

Jeg er rett og slett blitt frelst. Jeg har blitt så glad i Xbox One nå at det er neimen ikke til å tro. Livet mitt kommer trolig aldri til å bli det samme igjen. Jeg har rett og slett sett det grønne lyset! 💚😊

Har du Xbox? Playstation? Begge deler?
Hvilken spillplattform foretrekker du?

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

La oss snakke om min X!

I går fikk jeg det for meg at jeg skulle komme med en aldri så liten oppdatering/påminnelse (alt utifra om man tilhører de som først og fremst kun ser videoene mine, eller om man er de som først og fremst leser blogginnleggene mine – hvilke innlegg man eventuelt har lest, også videre) på hvordan “privatlivet mitt” har vært siden desember. Samt litt om hva jeg tenker om “Aylars videodagbok” fremover.

Så.. Da ble det til at jeg i går filmet en ny vlog hvor jeg gjør nettopp det. 😎


Stay goregeous!

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Døgn og rytme

I og med at jeg særlig i januar har lagt igjen et og annet “hint” om at en del ting generelt ikke har vært “så gøy” er det igrunn nå på sin plass at jeg kommer med en aaaldri så liten oppdatering for å si – at det går bedre.

For det å ha faste tider man legger seg og står opp er jo viktig.. MEN når man i nærmest en hel måned har gått rundt som en zombie fordi man rett og slett ikke har vært noe trett når man først har lagt seg, for så å bli liggende 3-5 timer passe våken, og bare produsere giftige tanker om da, nå, når og hvis.. Da KAN det hende at det faktisk er bedre å drite litt i de faste tidene likevel, og heller legge seg når kropp og hode føler for det.

Så DET har jeg begynt å gjøre igjen nå. Og klart, jeg skulle helst hatt en døgnrytme jeg som “alle andre”. For man blir jo litt sånn “bør jeg legge noen planer om å møte de og de den og den dagen der, eller kan det være at det ikke vil passe med de forskjellige timene jeg har begynt å legge meg og stå opp igjen da?” – men akkurat nå så vil jeg heller ha det sånn, enn slik basically hele januar-måneden ble. For DET var faen meg noen trette greier!! 🤪

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Navn jeg assosierer med…

Hva tenker du når du hører navn som William, Anita, Bente, Jan eller Noor? Er du enig i at Jan er han vaktmesteren på skolen som stort sett alle elevene liker, og at Noor er hun manipulerende jenta som spiller STERKT på følelsene til folk for å få det akkurat som hun selv vil?

Eller at William er han bortskjemte pappagutten, at Anita er den trygge, gode familiemoren, og at Bente gjerne er hun blodharrye rufsetanta du helst vil betale for å SLIPPE å dra på Syden-ferie med?

Alt i alt – fem ganske så tilfeldige navn tatt fra min egen hjernebark. Og vet dere hva, mens jeg nå er så greit i gang skal jeg harve løs på FEM NAVN TIL – men denne gangen med litt flere “regler” enn de jeg hadde satt meg i ste.

For det første; siden de fem neste navnene vil være basert på de fem øverste på min Facebook Messenger-liste av folk som i skrivende stund er pålogget så får jeg IKKE lov til å tenke på de konkrete individene jeg straks skal “knabbe” navnene fra. Og for det andre; hmm.. nei det var visst alt, gitt!

 Lillian
Lillian ja. Her snakker vi om en ganske så snuskete kvinne på 40-50, kanskje til og med 66 som gjerne røyker minst en pakke Prince om dagen, og som har en stadig mer svunnen fortid som “skuespiller” innen røff og shady hardporno. Lillian har dog de siste årene klart å bygge seg opp et rykte som en nokså respektert B- eller C-kjendis, og er titt og ofte å se i trygge familieprogrammer som “Skal vi danse”, “Beat for beat” og “Farmen Kjendis”.

 Pål
Pål er og blir en raring fra en stadig mer så svunnen tid. Pål er ofte å se i strikkegenser – når man først kan se han – selv i varmeste juli. For Pål er det ikke så farlig om kaffen er litt lunken og kald, så lenge koffeinen gjør sitt. Pål var rundt 30 da han flyttet hjemmefra, og til tross for at han nå er godt over “voksen alder” har han fremdeles et noe tettere forhold til sine foreldre enn hva resten i bygda strengt talt anser som “helt sunt”. Pål trives best i skogen i lag med ekorn og kråke, og når det kommer til moderne duppeditter, Netflix and chill har Pål fint lite å komme med da slik`t no rett og slett ikke interesserer, men han tar gjerne en trall i ny og ne med trekkspillet sitt på verandaen – til nabofamiliens enorme fortvilelse.

 Silje
Silje er hun som stort sett alle liker fra en tilsynelatende idyllisk rikmannsfamilie på fem. Silje er nummer to i en søskenflokk bestående av totalt tre jenter. For noen kan nok Silje virke litt i overkant trygg og forutsigbar da hun så og si alltid har gått for det trygge og det kjente. Når det kommer til egne meninger så har hun en del av de sånn egentlig, men de kommer så godt som aldri ut da hun er livredd for at omverdenen skal dømme henne nord og ned. Så i frykt for å såre andre holder Silje heller igjen. Dette var noe som plaget henne en del i tenårene, men i voksen alder har hun opp til et viss punkt lært seg å leve med det. Siljes store drøm i livet er å få tre barn akkurat som sine foreldre (som fremdeles er lykkelig gift), og at disse tre barna skal vokse opp i trygge og gode omgivelser, samt at begge hennes foreldre skal få med seg minst de 25 første årene av det yngste barnebarnet liv før de selv en grå og trist regnværsdag takker for seg.

 Kine
Kine er hun GÆERNE tanta som er umulig å ikke like. Hun er den minst gråe musa i hele musebingen (om det er lov å si), og alt er så og si bare sang og lek i Kines liv. Slik har det alltid vært, og slik kommer det trolig også til å være så lenge Kine puster og lever. Kine er ei glad”jente” fra topp til tå, og i mange tilfeller er dette en fasade som skjuler noe hakke mer mørkt og trist, men visse unntak finnes – Kine er ett av de. Kine er den som stiller opp for absolutt alle hun kommer over som har det vondt. Og hun er dessuten utstyrt med en helt egen sans som gjør at hun evner å merke hvem som faktisk sliter på mils avstand, SELV OM hun har null og niks kjennskap til den eller de det gjelder fra før. Den dagen Kine ikke lengre er blant denne verden kommer folk til å stå i milelange køer for å ta farvel, og HELDIGVIS er denne dagen også milevis langt unna. Får vi håpe?

Adrian
Adrian er og blir en partyløve nesten samme hva klokken viser. Men ikke la deg lure – bak den noe “mindre seriøse” fasaden skjuler det seg et dypt alvor. En bekymring for fremtiden, og en sorg ovenfor det som engang var. Adrian bærer på minner som særlig de siste 10 årene har bidratt sterkt i å gjøre det å stå opp om morgenen til et helvete uten like. Disse tingene har han kun har fortalt til sine to beste venner; hamsteren Ola og beltedyret Petter. Og trolig vil disse dystre hemmelighetene bli begravet med Adrian. Med mindre Ola og Petter skulle klare å overleve han da, noe som dessverre ser ut til å være en stadig større sannsynlighet for hvert åndedrag Adrian slipper inn.

Stay goregeous!

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Stjernemila

Du har lov til å kalle meg meg Astro, men noe naut er jeg ikke.
Og jeg er utvilsomt litt gal, men jeg heter ikke Akse.

Tikk-takk-tikk-takk – nei, det er ikke jeg som takker.
Tiden går, den gikk, den kommer ikke tilbake.

Hvor ble du av? Hvor tok du av veien?
Hva skjedde med oss? Hva er vi nå?

Jeg husker deg fremdeles, husker du meg?
Jeg husker deg så altfor godt, kan du ikke se?

Det er sikkert på tide å gå videre nå.
Det er på tide. Jeg vet.

Kommer vi til å møtes igjen?
Hvem, hva, hvor – når er vi?

Trist og glad, litt midt i mellom.
Sånn går dagene, og nettene er lange.

Jeg tok deg, din tid – alltid forgitt.
Og jeg tok deg aldri tilbake.

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Menn (og kvinner) som HATER veganere!

Det er heldigvis mye jeg ikke helt klarer å forstå her i verden. Og tilfeldigvis så er en av disse tingene hatet så mange ser ut til å ha ovenfor vegetarianere og veganere. Det vil si, jeg kan forstå en pitteliten prosentdel av det, men da snakker vi først og fremst om de som har vært borti helt ekstreme tilfeller hvor man f.eks har blitt truet på livet for at man benytter seg av animalske produkter.. At man har fått sprayet “massemorder” på bilen sin – sånne ting..

Men nå er det ikke akkurat slik at denne typen ekstremisme er nevneverdig representabelt heldigvis. Selv er jeg så heldig å få vite av flere som ikke lengre spiser dyr, og ingen av disse er sånn som jeg beskrev nå i ste. Og de er heller ikke sånn at de på død og liv skal prøve å omvende folk som fremdeles spiser kjøtt og/eller fisk, eller som drikker kumelk for den saks skyld. De kan kanskje skrive et innlegg på bloggen sin hvor de deler diverse veganske-oppskrifter og litt sånne ting, men det er stort sett det.

Men når det igjen er nevnt så kan det nesten virke som jeg er ganske så “heldig” akkurat der. For jeg har jo fått med meg en del kommentarer her og der som har vært skrevet av folk som nærmest.. Nei stryk det – som regelrett SKRYTER av at de spiser grønt, og som ser ut til å være av den oppfatning at å droppe animalske produkter er løsningen på mer eller mindre ALT i verden. Trump, Corona-viruset, skogbrannene i Australia, diverse Marthe Brenne-problemer.. Ja, you fucking name it.

Og DISSE kan jeg forstå at mange irriterer seg grønn over – ironisk nok – da det hender at jeg også gjør akkurat det, selv om jeg personlig irriterer meg hakket mer over de som er i den andre enden av skalaen, de som absolutt skal fortelle gud og nordmann hvor mye kjøtt de hiver i seg hver bidige dag, og at kjøtt er livet. Ja, og selvfølgelig, de som stadig skal minne folk om at “men mennesket har jo spist kjøtt siden fra dag 1”. Nå er det forøvrig en god del andre ting også mennesket ser ut til å ha drevet med siden oppstandelsen, uten at jeg helt anser det som en særlig god grunn i seg selv til at vi bør fortsette med det.. Undertrykkelse foreksempel, bare for å nevne noe helt tilfeldig.

Men såååå begynner jeg å tenke litt tilbake til min egen fortid som sterk motstander av Islam. Noe jeg heldigvis har vokst fra meg i dag bare for å ha det sagt, men som jeg fremdeles husker alt for godt når jeg en stadig sjeldnere gang lurer meg til tenke tilbake på det. Den gangen var jeg LIVREDD for at muslimer skulle ta over verden og gjøre mer eller mindre ALT som er gøy og som gjør livet verdt å leve forbudt.

En helt tåpelig tanke nå som jeg har blitt eldre og klokere, og generelt fått et helt annet perspektiv på ting, men igjen.. Kan det være at “litt” av den samme frykten nå hersker blant eks antall veganer/vegetarianer-hatere også?? At det simpelthen er en del svette bacon-elskere der ute som går rundt, og som frykter at denne veganer-trenden til slutt skal gå så langt at det faktisk vil bli totalforbud mot å spise dyr?

For her og nå er det det eneste jeg klarer å fiske opp som en mest logisk “fasit”. Menneskeheten har siden tidenes morgen vært redd for det ukjente, mildt sagt SKEPTISK til nye ting – og frykt er som kjent et av de desidert korteste snarveiene til hat. Som igjen er en kort vei til lidelse og, okei, nå kan mindre indre Yoda holde kjeft i to sekunder.. Takk.

Så igjen? Skyldes dette umettelige hatet mot mennesker som har valgt å ikke benytte seg av ting fra dyr rett og slett at man er litt redd de? Redd for at de skal ta fra de det man (morbid nok) elsker og holder så kjært?

En ting er ihvertfall sikkert. Folk som går rundt og hater på enten det ene eller det andre er og blir noen ekle kjøtthoder!!

Noen tanker?

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Tilbake på Bloglovin!

Som jeg var litt inne på i høst så har Bloglovin (et sted hvor du mer eller mindre kan følge alle slags blogger, så fremt bloggeren selv har registrert bloggen sin der inne) vært ganske trøblete for særlig en rekke blogg.no-bloggere siden i fjor sommer.

Når det kommer til denne bloggen har folk som har valgt å følge meg via dette nettstedet/appen rett og slett ikke fått opp en eneste oppdatering siden 9. juni, men nå.. NÅ ser det E N D E L I G ut til at de månedslange problemene er blitt fikset opp i.

Og ikke en dag for tidlig. Jeg kan simpelthen verken fatte eller begripe hvorfor dette har tatt så sykehus lang tid, men greit. Jeg får ihvertfall være fornøyd med at det ser ut til å være i orden igjen nå.

Så med andre ord – er du en av de som foretrekker å følge blogger inne på Bloglovin, ja så kan nå nok en gang få oppdateringer fra blant annet min blogg ved å trykke her!

Og hvis dere heller foretrekker Facebook eller Instagram så kan dere følge bloggen min her og/eller her!

Ja, så er det vel egentlig bare å gratulere Bloglovin med at de omsider har klart å dra fingrene sine ut av den stadig så ettertraktede ræva.. 😅

Stay goregeous!

Aylar Von Kuklinski

Hereditary: Ondskapens hus (2018)

Foto: Nordisk Film Distribusjon

Da jeg i høst akkurat hadde greid å psyke meg selv til å se Ari Asters “Midsommar” var jeg ikke treg med å skrive en anmeldelse som ble avsluttet på følgende måte:

“Og nå kom jeg forresten på at jeg enda ikke har sett fjorårets skrekk-suksess Hereditary som i likhet med Midsommar også er skrevet og laget av Ari Aster – så det spørs om jeg ikke skal ta og gi den filmen også en sjanse i løpet av natten.. 😅 Det vil si, “hvis jeg tør”..”

Jeg er ikke sikker på om det var fordi jeg “ikke turte” å se den den natten, eller at jeg bare ikke gadd, men det skulle altså ta meg tre måneder å gjøre det etter at denne setningen var blitt skrevet og publisert, og helt riktig.. Nå har jeg altså tenkt å dele noen tanker jeg har etter å omsider ha sett “Hereditary” fra 2018.

En familie på fire er i sorg etter at mormor har gått bort. Men på en annen side kan det også virke som det er en viss lettelse med i bildet da mormor angivelig ikke bare var helt “enkel” å ha med å gjøre, og uten å spoile alt for mye kan jeg likevel røpe følgende.. at mormor var utvilsomt ganske spesiell! Og da ikke på en spesielt hyggelig måte, SETT AT jeg har tolket slutten sånn noen lunde riktig – noe man stadig bør ta med et par gode spiseskjeer salt.

Foto: Nordisk Film Distribusjon

For ja. Dette er en film som ikke er redd for å være noe mystifistisk og rar. Mye med filmen kan man godt si betyr det og det og det (uten at man nødvendigvis trenger å ha rett), og at her har man hentet inspirasjon fra det og det (uten at man nødvendigvis har helt rett i det heller), men når det igjen er sagt så er likevel “Hereditary” ihvertfall tidvis bedre enn de filmene den nå og da minnet meg om som basically var ALT fra “hjemsøkt hus”-sjangeren som jeg har sett de siste 28 årene.

Og på hvilken måte syns jeg så at “Hereditary” er en av de bedre filmene fra denne meeeeeeget populære “skuffen”? Vel.. For det første tror jeg at jeg faktisk kunne funnet den skummel på det jeg vil kalle for den “RIKTIGE MÅTEN” (altså at den ikke har benyttet seg grådig av billige jump scares, og meningsløse mengder med blod og innvoller, men at den i stede, ihvertfall inntil et viss punkt er ganske så psykologisk creepy) om jeg bare hadde overtalt meg selv til å se den på kino.

Og for det andre.. Vel, dette har jeg ikke gjort noe research på så jeg vet ikke om dette er gjort med vilje eller ikke, men i motsetning til f.eks mesteparten av den nå for lengst ihjel-melkede “The Conjuring”-serien, ja så endte jeg ikke bare opp med å finne “Hereditary” TIDVIS creepy, og pittelitt forstyrrende, men også ganske så morsom. For GUD BEDRE som ting tar av i spesielt den siste halve timen!!

Og jeg trakk ikke bare på smilebåndet EN gang. Niks! – for før rulleteksten til slutt hadde funnet det for godt å dukke opp hadde jeg tatt meg selv i å le rimelig greit minst åtte ganger da ting etterhvert ble ganske så “ekstremt” på en veeeeeeldig surrealistisk og far out måte. Og jeg satt faktisk og tenkte et par ganger at HER har vi potensielt et veldig godt materiale for en parodi.

Men så er det selvfølgelig lov å snu litt på spørsmålet. Hva om “The Hereditary” faktisk ER en parodi? Jeg personlig tror ikke det, men igjen er det ikke bestandig like lett å vite. Er Aune Sand seg selv når han er på tv, eller gjør han seg veldig til fordi han kanskje egentlig føler at han er litt kjedelig privat og hvis det kommer frem offentlig så vil engasjementet rundt han og hans figur trolig dø ut ganske så fort. Okei, kanskje ikke en helt fair, sammenligning, men jeg tar ansats og håper dere ser poenget.

Men enyways, TRE ting er ihvertfall rimelig sikkert. 1. “The Hereditary” er til syvende og sist IKKE den superforstyrrende filmen som en del der ute skal ha det til at den her. 2. Du kommer sannsynligvis til å få mer ut av “The Hereditary” om du ihvertfall ser den et par ganger ekstra etter å ha kommet deg gjennom første gangen. 3. Med mindre du er en av de som virkelig har en helt egen evne når det kommer til å leve deg inn i vær minste lille surrealistiske ting, og som har null og niks kritiske tanker til spiritisme og den slags what so ever – ja, så vil du med ganske stor sannsynlighet finne denne filmen ganske morsom fra tid til annen.

Foto: Nordisk Film Distribusjon

Hmmm. Nå kunne jeg forsåvidt avsluttet denne anmeldelsen med disse tre konklusjonene, men jeg ser en viss mulighet for at hvis jeg hadde gjort det så ville noen sittet igjen med den oppfattelsen om at jeg syns “The Hereditary” er en litt dårlig film på sett og vis, noe som IKKE er tilfelle. For tro meg når jeg sier at dette er i likhet med Midsommar et av de bedre filmene jeg har sett innen skrekkens langstrakte rekkehus de senere årene. Og er du en av de som virkelig går med på at spiritisme og den slags faktisk er the real shit og som kanskje til og med er livredd for å tulle for mye med slike ting, så tror jeg at man lett kan finne hele filmen faktisk som temmelig skummel og forstyrrende.

Men det er nettopp det som er greia. JEG personlig tror ikke nevneverdig på slike ting, og DERFOR finner jeg altså spesielt enkelte scener ved denne genistreken av en film ganske så underholdene fremfor noe særlig annet. Men igjen: “Hereditary” er på ingen måte en dårlig film, det er altså bare jeg som i bunn og grunn er blitt litt i overkant kynisk og apatisk med årene.. 😏😅

Har du sett denne filmen?
Hvis ja – hva er din mening?

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos