Livet er tilfeldig

Det sies at det er ikke hvordan man har det som først og fremst betyr noe, men hvordan man tar det. Det sies at det er ikke hvor mange ganger man faller som virkelig teller, men hvor mange ganger man klarer å reise seg igjen. I løpet av et levd liv skal du høre så mye at det nesten er like før øra faller av. Klisjeer. Ord og uttrykk som til tider kan virke så latterlige at man vet ikke hva.

I løpet av 25 år har jeg støtt på mange forskjellige mennesker. Mennesker jeg først og fremst har fryktet, og/ eller på et eller annet tidspunkt mislikt så intenst at jeg på mitt verste har ønsket dem død. Mennesker jeg en eller annen gang så på som ekte venner, men som senere skulle vise seg å være den giftige slangen i paradiset. Mennesker som en gang sto meg ganske nær, men likevel ikke nær nok til at de står ved min side i dag. Mennesker som en gang sto meg alt for nær, faktisk så nær at brente seg på det forså å rømme sin vei.

Men.. På veien har jeg også støtt borti noen få som til tross for hvor varmt det har blitt, til tross for hvor urimelig mitt innerste inferno har vært til tider likevel ikke har “stukket av”. Folk som har holdt ut mine demoner i langt mer enn “bare” et års tid nå, av årsaker jeg ikke helt vet hva er. Men jeg antar at det ikke har så mye å si i det store bildet. At det viktigste er ikke hvorfor de har valgt å bli, men at de tross alt er mine venner. Venner jeg aldri har tatt forgitt, men likevel er så heldig å ha. Mot alle odds.

For drøyt et år siden lå jeg for det meste rett ut i sofaen, syk for første gang på lenge. Ikke noe alvorlig, selv om det det føltes som jeg skulle dø der og da. Forkjølelse er ingen spøk. Selv om.. Jeg kan godt le litt av det i dag. Uansett.. Bitter og angrende lå jeg der og så tilbake på året som hadde vært. Alt jeg skulle gjort, men som heller ikke denne gangen ble noe av. Tenkte tilbake på alle gangene jeg burde holdt meg for god for noe, men ikke helt hadde klart å holde igjen. Alle feilene, alle tabbene. Og vips så føltes det ut som det som egentlig alt i alt var et helt okei år var blitt et av de verste på lenge, til tross for at det faktisk var mye bra det året også. Sammenlignet med andre år hadde jeg lang færre alvorlige deppe-dager. Bare for å nevne noe.

Og nå sitter jeg her igjen. Alene i min egen sofa, alene i en viss dose av ensomhet. Og når sant skal sies kunne vel også 2016 ha vært bedre på en del måter. Gud og hvermann skal vite at jeg ikke er helt fornøyd med alt nå heller. I løpet av det siste året har jeg hatt en rekke planer som aldri ble noe av, ene og alene fordi jeg ikke har vært sterk nok til å gjennomføre de når diverse fristelser har dukket opp og distrahert meg. Jeg har også hatt dager hvor jeg mildt sagt har vært sint og frustrert fordi jeg igjen har følt på svik fra enda et par som gjentatte ganger har sagt “at de ikke lar seg skremme så lett”, men som likevel endte opp med å smelle igjen døra, forså låse og kaste nøkkelen når jeg på et tidspunkt klarte å tråkke dem litt på tærne.

Men det som nok har preget meg mest likevel dette året var da jeg fikk høre at et av de snilleste menneskene jeg noen gang har vært borti ever ikke er blant oss lengre. Et medmenneske som jeg i motsetning til… Vel, faktisk alle andre jeg kan komme på å ha støtt borti på livets vei aldri kom med ren klaging. Og joda, hun kunne klage om et og annet hun også, så absolutt, men på en eller annen måte klarte hun alltid å følge opp med et og annet spøkefullt sånn ikke veldig lenge etterpå. Et medmenneske som i motsetning til meg selv faktisk ønsket å bli gammel i denne verden. Denne syke, syke verden. Men som likevel, til tross for all verdens livsglede.. Til tross for en uendelig mengde godhet og varme likevel knapt ble 20 år ung.

Siden Camilla gikk bort har jeg prøvd å finne svar på hvorfor dette skjedde. Så brått, så utav det blå. Jeg føler enda ikke at jeg sitter med noe endelig svar, men når det igjen er sagt sitter jeg ikke her uten noen formeninger i hele tatt. Det kan hende jeg tar feil. Det kan hende det faktisk er en mening med alt som skjer. Men per dags dato så er det eneste jeg klarer å føle meg mest sikker på følgende – Livet er random. Man kan aldri vite når man snakker med noen for aller siste gang. Det som er hverdag for noen i dag kan i løpet av et millisekund bli byttet ut med noe helt annet dagen etter. Alt forandrer seg, samtidig som det forblir det samme. Vel, mer, eller mindre.

Og nå skal jeg atter en gang være helt ærlige med dere. Jeg er spent på hva fremtiden bringer med seg. Det er flere ting der fremme jeg frykter, men samtidig så vil jeg ikke dømme den uten at den har fått en sjanse. Og apropos de klisjeene jeg kom til å nevne lengre oppe… Her har dere en til: Livet! For ja, sammenlignet med klisjeer er også livet noe vi kan bli mektig lei av til tider. Noen ganger kan det være så latterlig teit at man ikke vet om man skal grine eller le. Eventuelt le til man griner.. Eventuelt det motsatte.

Og akkurat som livet vet jeg akkurat her og nå ikke helt hvordan dette innlegget skal ende. For å være ærlig så hadde jeg opprinnelig “ingenting” å skrive om når jeg i ste åpnet blogg.no, i håp om å skrive det som nå skal vise seg å bli årets innlegg nummer 100! Og akkurat som det siste året som nå snart er over så er det også et og annet med dette innlegget jeg helt sikkert kunne ha gjort bedre. Men likevel, til tross for alt kaoset så føler jeg at det ikke har blitt så aller verst. Og vil dere forresten høre om en ting til som er random? Leverpostei.

Jeg skal straks ta og takke for meg, sånn for denne gang. Når jeg igjen måtte finne på å blogge vet jeg akkurat like lite om som hva som venter seg de neste dagene rent generelt. Jeg har en følelse på at dette kan bli mitt aller siste innlegg for i år, og jeg kan selvfølgelig ta feil, men i tilfelle jeg nå har rett for en gangs skyld så vil jeg herved benytte muligheten til å takke alle sammen som ikke bare har giddet å lese dette ene innlegget, men som generelt har fulgt med på meg og støttet bloggen gjennom gode og mindre gode innlegg. Tusen takk skal dere ha, og jeg håper dere vil titte innom neste år også 🙂

Sånn. Da var det nesten helt slutt for denne gang, men.. For et par linjer siden innså jeg omsider hva som ville vært en passelig måte å avslutte på. Kjære Camilla, hvor enn du måtte være akkurat nå, denne er til deg:

Til vi “sees igjen” – takk for denne gang! 🙂

Stay goregeous!

Når kroppen sier stopp…

Så var det visst igjen på tide å skrive litt om prioriteringer, kosthold, søvn og angst igjen. Ikke helt favoritt-innleggene mine å skrive, men av visse grunner føler jeg at jeg likevel bør ta opp denne tråden igjen her nå. For natt til i dag hadde jeg en aldri så liten tur ned i kjelleren igjen. Ikke den depressive kjelleren, jeg var forsåvidt innom det rommet også på et tidspunkt, men det rommet jeg ble værende mest i denne gangen var det ikke fult så attraktive “tom for krefter”-rommet. Og det er flere grunner til at jeg ble kastet ned dit igjen nå. En av årsakene er at jeg generelt har kjempet og slitt for å beholde en noen lunde grei nattesøvn de siste ukene, noe jeg bare så vidt har vært i stand til å klare. Som nevnt før er jeg generelt ganske sensitiv for lyder som ikke kommer fra meg selv. Noen ganger kan bare tikkinga fra klokka på soverommet være nok til at jeg ikke får til å koble ut. Så denne uken har jeg bestemt meg for å prøve å gjøre noe med dette. Jeg har nemlig gått til anskaffelse for noen ørepropper fra orepropper.no

Jeg har nå brukt disse øreproppene totalt to ganger. De stenger ikke ut alt (noe som heller ikke er meningen i tilfelle brann osv.), men de demper ihvertfall sånn omtrent 32 db, så da slipper jeg ihvertfall tikkinga fra soveromsklokka. Så for de periodene jeg nå er våken om dagen, mens jeg sover om natta så ser det ihvertfall litt lysere ut. Men nå er jo min situasjon slik at jeg aldri helt har klart å holde på en fast døgnrytme særlig lenge, så med andre ord er det andre lyder som er mer aktuelle på dagtid som dog er enda høyere som så, og dermed også enda hardere å ignorere. Sitter nå og vurderer om dette skal bli noe av det første jeg tar opp med terapeuten min når vi møtes igjen på nyåret, i håp om at hun kanskje kan henvise meg til en psykolog eller noe som kan hjelpe meg med disse utfordringene. Men vi får se, før den tid får jeg ihvertfall så godt jeg kan prøve å trene litt mer på egenhånd med de nye proppene. For selv om de ikke hjelper 100% så hjelper de ihvertfall noe. Bakdelen med disse er først og fremst at de er litt ubehagelige å ha i ørene, men mulig det bare er en vanesak jeg kan klare å venne meg til om en stund.

Men nå er det som nevnt tidligere ikke bare søvnen jeg fremdeles har å stri med. Spesielt den siste uken har jeg vært ganske dårlig på å spise særlig jevnlig igjen. I går var det eneste jeg fikk i meg fire brødskiver, tre kopper te (med to t-skje sukker per kopp), en boks energidrikke, et saftglass, og mot slutten en bolle med noen kjøttboller og maccaroni før jeg gikk og la meg. Og dessverre er dette ganske representativt for hvordan jeg har “levd” de siste dagene. Jeg har nok en gang klart å underernært meg selv, samtidig som jeg har fått i meg litt for mye sukker, koffein og taurin. I tillegg har dagene vært nokså ensformige når det kommer til aktivitet også da det stort sett har gått i lange, lange timer med Watch_Dogs 2 og utenom litt rengjøring i heimen der og da, ikke så mye annet… Vært veldig dårlig på å ta kontakt med vennene mine igjen nå, bare for å nevne noe.

Og med slike uvaner og utfordringer over lengre tid skjedde det som bare måtte skje igjen i natt – Jeg fikk brått et veldig ubehagelig innfall av angst, en ikke helt ubetydelig følelse av tomhet og sist, men ikke minst en ganske tilstedeværende dødsangst.. Som de fasteste av dere sikkert vet er ikke dette første gangen, men det begynner å bli en god stund siden sist. Og takk for det. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare å forklare best mulig hvordan det føles når kropp og sjel går gjennom disse utingene jeg var gjennom noen timer i natt, annet enn at det føles ut som kroppen er blitt overbelastet av energi, samtidig som flere deler av psyken plutselig er slått av. Og da spesielt den delen av hjernen som gjør at man er i stand til å tenke positivt og rasjonelt.

Jeg vet ikke helt hva jeg egentlig syns er verst når slikt først skjer. For jeg er helt klart ikke noe stor fan av den delen som gjør at jeg plutselig ikke føler jeg har særlig kontroll over verken kropp eller sinn lengre, og at jeg på et tidspunkt føler at jeg er helt, fullstendig ribbet for alt som har med mental energi og gnist å gjøre. Men jeg tror nok likevel at den plutselige angsten som så brått dukker opp er det jeg syns er verst. Spesielt når man føler seg så sikker på at nå er det slutt, nå kommer jeg til å dø om hvert øyeblikk. For det følte jeg på igjen i natt.

Heldigvis så gikk det hele ganske så bra denne gangen også. Jeg lever visst fortsatt, og hvis jeg skal få lov til å være litt positiv igjen så har det jo kommet noe godt ut av det nå i ettermiddag. For etter at jeg sto opp i dag, så tok jeg først og ga deler av kjøkkenet en omgang med vann og såpe, før jeg ruslet meg avgårde til Kiwi for å handle inn litt mat. Sunn og variert mat. Okei, nå er ikke problemet først og fremst at jeg har spist så usunt i det siste, for det føler jeg ikke at jeg har. Det er mer det at det har gått veeeldig lang tid mellom hvert måltid, samt at jeg jo også har kombinert dette med litt for mye koffein og etc… Enyway.. Nå er ihvertfall planen å ta meg litt mer sammen igjen, spise jevnligere og litt mer variert. Mulig jeg må sette opp alarm på mobilen som minner meg på dette før jeg blir helt spist opp av en og annen lidenskap jeg har, som f.eks gaming xD

Forhåpentligvis er det nok en gang lenge til dette nå måtte gjenta seg igjen. Kan faktisk ikke huske når dette skjedde sist. Det kan hende at jeg hadde et lignende innfall tidlig i vår, men da var det isåfall et innfall som varte noe kortere, og som var av en mindre porsjon enn det krasjet jeg altså klarte å bli utsatt for i natt…

Stay goregeous!

Hva har jeg i posen?

Mine damer og herrer, gentlewomans and securitas – ENDELIG er den her! Videoen jeg har slitt sånn med å få ut de siste timene da pcen min stadig har funnet det for godt å krasje så og si hver gang rendre-prosessen har nådd ca 30%.. Men som den evige optimisten jeg er ga jeg heller ikke opp denne gangen, så nå skal dere endelig få lov til å se i splitter pine levende bilder hva jeg var og handlet på Rema 1000 i går kveld. Også kan det hende at jeg har en liten bonus-“overraskelse” mot slutten 😀

C Noir – denne videoen er kanskje spesielt laget for deg som takk for fast bloggfølge den siste tiden!

Stay goregeous!

Visitten der ovenifra og ned

Lille Petter Hokksrud ligger i sin seng.
Skrekkslagen, lammet og forlatt.
Den store stygge mannen er på vei,
det er det ingen ting å gjøre med..

Alt startet som en uskyldig barnelek.
Så naiv, så dum, så uvitende og sta.
Kunne han bare skru tiden tilbake,
kunne han bare redde de åtte ganger ni.

Han kan høre kjempen gå i etasjen over nå.
Det knaker og knirker, det smeller og dundrer.
Hele huset skjelver, og Lille Petter rister med.
Totalt hjelpesløs, og fullstendig fortapt.

Hadde han bare ikke vært så dum.
Hvis han bare var som alle de andre.
Om han bare ikke hadde vært født
Om og hvis, bare, bare, bare…

Så med ett er alt helt stille igjen.
Lille Petter er rolig nå, og sovner så inn.
“Vi sees til neste natt”, hvisker kjempen.
Ja, måtte det neste døgnet vare evig.

Komplett Wunder-Chaos

Det hender en gang i blant, ikke så ofte som før, men der og da forekommer det likevel at jeg er innom tanken på å starte en ny blogg. Som regel er ikke tanken at jeg skal lage en ny blogg som skal erstatte denne her, men mer en blogg jeg kan ha ved siden av. Men, jo. Det har skjedd at jeg har vurdert å finne en fullstendig erstatter for denne bloggen også.

Jeg har blant annet tenkt på å opprette en blogg som jeg bruker utelukkende for å klemme ut de aller mest negative tankene og følelsene jeg kan ha fra tid til annen. En egen deppe-blogg, eller emo-blogg om du vil. Men jeg har også vært inne på tanken om å opprette en egen blogg som er laget for tull og tøys only, altså en såkalt revolver-fri sone.

Men så kommer jeg inn i meg selv igjen, og tenker følgende.. Hva var nå tittelen på den bloggen du fortsatt skriver og skranter på en dag i dag? Skal jeg virkelig være utro mot et av mine kjæreste mesterverk nå etter alle disse årene?.. Såå, etter et par runder til i retning både opp, ned, litt på skrått og til høyre så ender jeg likevel alltid opp med å la bloggen leve, og de såkalte xtra-bloggene har fortsatt ikke fått livets utløsning.

Og helt greit.. Jeg ser et par fordeler særlig ved at den mer depressive utgaven av meg skulle fått egen blogg. For det er vel ikke til å stikke under en eikenøtt at jeg nok har skremt bort en del folk som opprinnelig kom innom for litt mer useriøse innlegg ved å klemme til et og annet rett-fra-kjelleren-innlegg i ny og ne-he-he-he.. Men enn så lenge så kommer jeg til å fortsette å helle litt salt og pepper i den ellers så søte tekoppen jeg har av en blogg. Sånn en gang i blant.

Jeg har lenge vært veldig klar over at denne bloggen lider av diverse personlighetsforstyrrelser, men for å være helt ærlig – Det gjør jeg også!! Og det er vel også en av hovedårsakene til at jeg personlig liker bloggen min såpass godt selv. Når scroller seg gjennom den er det aldri helt godt å se hva men ender opp med å finne. Og for å være helt ærlig nok en gang – jeg liker det sånn. Det å ta turen innom denne bloggen er litt som å stikke hånda ned i buksa på en vilt fremmed person en sen natt på byen. Man vet aldri hva gjemmer seg der nede. And I freakin like it.

Slik jeg ser det er det bare en av flere måter jeg har klart å holde denne bloggen såpass unik på. Og det er mer eller mindre sånn jeg alltid har vært, og nok alltid kommer til å være. Jeg er og blir Kaptein Von Kaos den ustabilt stabile. Sånn, da hadde jeg plutselig ikke stort mer igjen å si for denne gang. Så blir det spennende å se hva som renner ut av rumpehullet mitt neste gang. Kanskje et nytt shopping-innlegg, kanskje et nytt dikt, kanskje et utrolig suicidalt deppeinnlegg, kanskje et litt mer seriøst innlegg hvor jeg skriver hva jeg mener og tenker om et eller annet random tema, eller kanskje til og med et nytt nakenbilde… Hm, det hadde forresten vært på tide nå.. Hm-hm-hmm.

Uansett. Jeg tror dagens budskap er følgende: Blir du lett sjøsyk? Hopp i havet!

Hvilke type innlegg foretrekker du å se når du tar turen innom?
Hva er ditt desidert beste/ verste minne fra nettopp denne bloggen?

Stay goregeous!

Denne overskriften er nok litt for lang, og lengre blir den, og tro meg, jeg vet at det irriterer deg ;-)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Flere enn meg som føler de har ingen ting å blogge om for tiden?

Stay goregeous!