The Truth About Sabina


Bildet er tatt fra: pixabay.com

Det er ikke alltid så lett å vite hva man skal tro, for verden er og blir full av mørke illusjoner og dystre løyner. En utrolig stor prosentandel av det man ser på tv er JUKS, og det samme gjelder selvfølgelig også filmens utopia. Og jeg våger også å påstå at minst 80 prosent av det du streamer av musikk i dag er ihvertfall litt AUTOTUNET her og der – korriger meg gjerne om jeg tar feil.. Og ja, så var det disse (u)sosiale mediene da. Ja, også var det denne bloggen. For jeg har forsåvidt vært inne på det tidligere – ikke alt jeg har lagt ut her inne har vært helt kritthvilt mel i kokain-posen. For det meste har jeg “bare” redigert bort et par kviser på samtlige bilder, men jeg har også KINDA “løyet dere rett opp i fjeset” i hele 14 innlegg.

For nå og da har dere kunne lest om min “gode venninne” Sabina, som ikke viste seg å helt være den jeg først “trodde” at hun var. Og greit, de aller fleste av dere har nok skjønt nå at Sabina i bunn og grunn bare var et fantasi-produkt fra min kaos-overfylte hjerne, men neppe alle. Ja, også er det forsåvidt noen innlegg som har handlet om mitt “forhold” til Sabina, men hvor navnet hennes aldri ble nevnt annet enn kanskje helt nederst blant alle hashtagene, som jeg er veldig usikker på om noen av dere har tatt dere bryet med å se gjennom i hele tatt. Blant hashtagene på disse innleggene har jeg også, ihvertfall stort sett, skrevet “fiksjon”, og det skal også sies at jeg aldri har postet noen av disse innleggene i noen annen kategori enn “Historiske underverker”-kategorien, altså den skuffen hvor jeg publiserer alle mine noveller og den slags. Så sånn sett føler jeg ihvertfall på en måte at jeg ikke har løyet for dere, men når DET igjen er sagt så skjønner jeg om noen måtte uenige.

Så sånn for ordens skyld tenkte jeg nå å liste opp alle innleggene som rett og slett bare har vært oppdiktet fiksjon fra min side, for noe sier meg at noen av dere ihvertfall har vært litt i tvil om det de siste tre par årene.. 😮

Sabina 2016:
Nattens skapning
Psycho!!
Du å e æ itj nå filmstjærna
Har noen sett Sabina?

Sabina 2017:
Vel blåst
ERROR 54B1N4
Det verste marerittet!..
Fra den andre siden
Jenta som ble borte

Sabina 2018:
Tåke-blod
Gamle damer lukter best!
På kirketokt
Spøkelserommet!
Det blodtørstige kattekrek

Når jeg først bestemte meg for å skrive disse innleggene hadde jeg satt meg noen regler. Jeg skulle som sagt IKKE poste de i f.eks noen av de “vanlige” blogg-kategoriene som de mer “ærlige” hverdags-innleggene mine også videre blir postet i, og jeg skulle kun poste ET innlegg i uken. Og den ukedagen skulle være den samme dagen som Halloween var på det og det året, så med andre ord kom alle årets Sabina-innlegg altså på en onsdag. Og ja, så hadde jeg bestemt meg for at det KUN var i oktober at jeg kunne tillatte meg med disse litt “skumle” lureriene.. Og alle disse reglene har jeg, for de som måtte lure, fulgt helt til punkt å prikke.

HÅPER at dere kan tilgi meg og at ihvertfall de fleste av dere til syvende og sist syns at det har vært mest gøy å lese disse innleggene. Og ehm.. For de av dere som nå måtte få en interesse av å lese hele denne trilogien sammenhengende i sin fulle helhet – jeg er klar over at det er en “logisk” brist i særlig noen av innleggene fra i år, sånn med tanke på hvordan “sesongfinalen” fra i fjor endte blant annet, men ja.. Jeg HÅPER altså dere kan tilgi meg for det også! xD

Sabina out!

Det blodtørstige kattekrek


Bildet er tatt fra: pixabay.com

Hva er egentlig svik? Når vet man helt sikkert at man har sveket noen? Og hvis man først har blitt offer for svik, men selv ikke kjenner til det, og heller aldri blir gjort obs på det før djevelen en dag kommer svermende tilbake to år senere for å ene og alene lette på sin samvittighet – ja, hva da?.. Det dere skal få fråtse dere i av lesestoff nå er neppe noe de fleste av dere kommer til å tro på, eller forstå, og det er helt greit. For inntil ganske nylig så ville jeg også bare ha forkastet et lignende skriveri som “fake news”. Men vit en ting – det hviler et mørke der ute i høstkulda som de færreste av oss kan se for seg. Og blant skyggene så skjuler det seg en rekke skapninger som bare venter på å utnytte deg som den lille forsvarsløse museungen du tross alt er – som vi ALLE er!!

Så.. Hvor skal jeg så begynne.. Ah, jo.. 4. oktober 2016. Det er tidlig, tidlig morgen. Jeg går ut for å hente posten fra dagen før, og uten at jeg egentlig er spesielt forberedt på det i hele tatt tar mørket og presenterer meg for den tilsynelatende hyggelige nabojenta, Sabina. Vi finner raskt tonen, ja kanskje litt for raskt.. Jeg mener, jeg har jo aldri sånn egentlig vært så flink med andre mennesker? Så hvorfor skulle ting gå så lekende lett denne gangen? Kanskje fordi det hele i bunn og grunn bare var en lek som jeg ikke ante at jeg var en del av? En liten brikke i et lite usselt spill? Et spill jeg totalt skulle glemme hver eneste detalj av ca. en måned senere? Et spill som i all hovedsak bare handlet om “et par” dråper blod, en “uskyldig flørt”, og litt begjær?


Bildet er tatt fra: pixabay.com

Av forskjellige årsaker kan jeg ikke fortelle dere alt det jeg vet nå i kveld. Litt fordi det er noen detaljer som fremdeles er litt “borte i natta”, men også fordi det er et og annet jeg simpelthen bare ikke vil dele med noen. Men det jeg godt kan si er at jeg de siste tre årene har vært en mus. En mus som har blitt lekt med, tappet for blod, manipulert, og på et tidspunkt fått et hvert nitriste minne om tort og tue lokket ut av sin lille musehjerne. Stol aldri på en katt sier jeg bare. Spesielt ikke de som etter midnatt får en helt egen evne til å fly. Du tror kanskje at katten er en av dine egne, på et tidspunkt tror du til og med at katten er en mus. Men i det du får øye på dens vinger, og kirkens klokker begynner å klinge, og du fremdeles ikke har begynt å løpe din vei..

Vel.. Nå er det omsider, forhåpentligvis, over. Det viste seg nemlig at jeg skulle invitere katten på date i kveld. Om invitasjonen ble sendt av fri vilje, eller om det var basert på manipulasjon og styggedom det også, vet jeg ikke, men jeg vet noe.. Jeg inviterte katten til mitt hjem, og katten tålte neimen ikke hvitløk. Og når det så går opp for deg at middagsgjesten er allergisk mot noe du akkurat har servert henne, ja da blør hjertet ditt så mer enn gjerne etter å få sagt unnskyld, og du vil så veldig gjerne gjøre ditt, og helst mer til for forhindre at allergien skal få lov til å gå for langt. Men hva om du innerst inne visste at katten var allergisk? Hva om katten ikke var den perfekte manipulatoren som den tydeligvis trodde at den var to år tidligere likevel? Ja, hva da?


Bildet er tatt fra: pixabay.com

Statistisk sett så skal ikke en mus ha de alt for store mulighetene til å bekjempe en katt som ATTPÅTIL har evnen til å fly. Men noen ganger hender det at vår herre våkner fra døsa, og gjør det som står i hens makt for at du skal komme deg ut av denne mildt sagt kinkige situasjonen. Og synet som da venter deg er ikke akkurat det vakreste bildet verdens vederstyggeligheter har malt, eller er det kanskje det? Jeg antar at det kommer an på øyet som ser, eller ikke ser? For å ikke snakke om skriket. Kattens desperate mjauing når den skjønner at leken har gått for langt. Når kattens innvoller svir opp innenfra, og blodet den har stjålet fra deg den siste tiden bare fosser ut gjennom øynene.. Og etter noen sekunder er det bare pelsen igjen – og snipp, snapp snute, ja så var både katten, og dens rødmalte bokstaver – ute..

Doner en dråpe blod?


#halloween #katt #mus #vampyr #vampyrer #sabina #mystikk #grøss #grøsser #løk #hvitløk #frykt #fiksjon #oppdal #trøndelag #noia #hypnose #hukommelse #poesi #blod #blodtørste #uhyre #fantasi

Spøkelserommet!

Jeg vil ikke akkurat kalle meg selv for så veldig overtroisk, men i går kveld så opplevde jeg et par ting som jeg ikke helt kan forklare nå ihvertfall. Og HELDIGVIS så var jeg ikke helt alene, for hadde jeg vært det hadde sjela mi trolig hoppet ut av kroppen, forså å aldri vende tilbake.. Jeg kan begynne med å si såpass som at jeg tilbragte mesteparten av gårsdagen på Ladppo Hotel, sammen med ei venninne av meg som heter Sabina. Altså hun som jeg traff ganske random ved Vangs-kirka forrige uke, og som jeg NESTEN endte opp med å “følge hjem”, hehe.. Vi har kort fortalt hatt en del kontakt den siste uken, så når hun ringte meg i går formiddag og spurte om jeg ville holde henne med selskap på et hotellrom hun nå har måtte leie fordi en løk av en rørlegger hadde “gått amok” sånn nesten hele førsteetasjen i leiligheten hennes er blitt oversvømt, ja så var jeg ikke så veldig vond å be, for å si det sånn. Jeg mener, hva har man egentlig venner for? Ja, nemlig.

Klokka var vel sånn ca halv åtte da jeg først var der, og i og med at ingen av oss hadde noe behov for å henge noe særlig andre steder bestemte vi oss for å (stort sett) bare holde oss på det nye rommet hennes. Og kvelden var igrunn ganske fin sånn til å begynne. Først var vi to som satt på gulvet og spilte Monopol, men sånn rundt klokken 21 ble vi tre en liten stund da ei venninne av Sabina som heter Elin også hadde lovet å ta turen innom. Og, ja.. Ikke spør meg om hvem av oss som gjorde det dårligst spillmessig den kvelden. Men for å si det sånn.. Det var ikke akkurat jeg som ble sittende igjen med flere tusen på konto mot slutten, for å si det på den måten. xD Men uansett – etter at det hadde gått sånn omtrent en times tid måtte Elin dra hjem igjen til seg selv, da hun blant annet har en flamme som også følte for å få litt kjærlighet.

Så da satt vi der igjen da, jeg og Sab, mutters alene på et litt mørkt hotellrom. Eller, det var ihvertfall det vi nok tenkte en stund, helt frem til klokka begynte å nærme seg midnatt og vi begynte å legge merke til noen bankelyder i veggene. Og i starten så valgte vi å ignorere det så godt vi kunne, men etter en stund ble Sab litt lei og bestemte seg så for å ringe ned til resepsjonen for å klage. Og det er NÅ de litt ekle tingene begynte å skje.. For visstnok så skulle det ikke være noen på noen av hotellrommene ved siden av oss der og da. For sikkerhets skyld ble noen sendt opp for å sjekke, for det kunne jo være at noen har brutt seg inn på en eller annen måte, men etter at noen av de ansatte hadde sjekket begge naborommene ganske grundig. Ingen tegn til innbrudd, eller noe.

Men like etter at de ansatte hadde dratt igjen kom banken tilbake, noe som gjorde at jeg ikke akkurat følte meg mer komfortabel, for å si det sånn.. Så.. Siden ingen av oss hadde særlig lyst til å være der stort lengre da så endte vi til slutt opp med å bare gå hjem til meg. Og i det jeg nå sitter og skriver på dette innlegget sitter så faktisk Sab ved siden av meg, og prøver så godt hun kan å ihvertfall få så mye penger som mulig tilbake for hotellrommet som hun ganske så forståelig ikke er så keen på å leie mer (leien hennes skulle egentlig vart til mandag). Og det ser heldigvis ut som hun får igjen pengene som hun ville ha brukt om hun faktisk skulle blitt “boende” der til mandag, men de andre pengene virker det dessverre som hun nå ikke får igjen.. Og akkurat det syns jeg helt ærlig er litt kjipt da..

Noen som har opplevd lignende?

På kirketokt

Jeg har ganske lenge nå hatt en greie hvor jeg har følt meg rimelig sikker på at jeg vet sånn omtrent hva som venter meg de neste 12-14 timene når jeg først har stått opp, ELLER hva som ligger og venter på meg “i morgen” når jeg skal til å legge meg. For STORT SETT så er dagene mine nokså like, og da er det kanskje ikke så rart at jeg ofte tenker at “i dag skal jeg mer eller mindre, nok en gang, gjenoppleve gårsdagen”. Og STORT SETT så har jeg dessverre helt rett, men heldigvis ikke alltid. Og jeg kan nå godt lyve og si at jeg i går tidlig hadde en anelse om hva som ventet meg på kveldstid, men alle vet hva som skjer med folk som lyver til slutt?.. Nei, ikke jeg heller.

Uansett. Like etter at klokken hadde passert sånn 20.30 bestemte jeg meg for å gå meg en tur ut for å svi av et par kalorier. Og i og med at jeg er litt ekstra i “det morbide hjørnet” for tiden (KAN det ha noe med at vi befinner oss i oktober, tro?) så valgte jeg nok en gang å ta meg en tur opp mot kirkegården, som i følge skrittelleren min ligger en halv mil unna der jeg bor, med andre ord en helt grei tur for å “få brent litt fett”.. Da jeg omsider var fremme så var det første jeg gjorde å grave opp mobilen fra lomma, forså å gå inn på Spotify og skifte til et annet album enn det jeg hadde hørt på på veien opp. Men i det jeg var i ferd med å omsider bestemme meg (valgets kvaler skal man ikke undervurdere!!) så merket jeg at noen prikket meg på skulderen.

Og sensitiv som jeg er for denslags så skvatt jeg selvfølgelig litt også denne gangen, jeg snudde meg, og der sto det ei som jeg brått dro kjensel på (men som jeg i det dette innlegget blir skrevet fremdeles ikke vet navnet på xD), nemlig hun som “helt random” hadde sagt unnskyld til meg på butikken for 2-3 uker siden. “Unnskyld, det var ikke meningen å skremme deg altså!”. “Hehe, det går helt fint, det skal ikke akkurat så mye til for å skremme meg uansett”, svarte jeg tilbake, og det kan tenkes at jeg følte meg LITT klein sånn der og da. Ja, nå skal jeg ikke prøve å sitere alt som ble sagt, men jeg kan si såpass som at vi ble stående en liten stund og snakke om alt mulig rart, alt fra filmer vi liker, til hvor teit verden har blitt når det kommer til “krenk” i dag.

Og etter sånn omtrent et kvarter eller noe sånt så fant vi ut at vi begge skulle den samme veien en stund, så vi endte faktisk opp med å neeesten følge hverandre hjem. Og kort fortalt så ble det en overraskende hyggelig tur, særlig hvis vi tar i betraktning at jeg som oftest ikke er så glad i å snakke med fremmede. Ja, faktisk ble det såpass “kos” at vi valgte å legge hverandre til på Facebook rett før “vi skiltes”. Så alt i alt vil jeg absolutt si at dagen i går nå stiller som et av de bedre dagene jeg har gått gjennom dette året. Det eneste som dog suger litt er at jeg følte meg litt svimmel igjen når jeg var kommet hjem, noe jeg nok må få sett å få gjort noe med nå, da jeg igrunn er ganske lei av denne jernmangelen. Men bortsett fra det – terningkast 666! ;-D

Stay goregeous!

Gamle damer lukter best!

Så.. Jeg antar at de fleste av dere (som ikke er helt ny her inne) sikkert husker at jeg for en uke siden fortalte om en litt småklein opplevelse som jeg hadde mens jeg var ute og handlet? Hvis noen skulle være litt i tvil, eller simpelthen bare ikke har lest innlegget enda, så kan det alltids leses her!.. Uansett – i går kveld så innså jeg nok en gang at det igjen var på tide å fylle kjøleskapet litt. Så sånn litt før stengetid ble det altså til at jeg tok meg en tur ut, og det skulle vise seg å bli en helt alminnelig handletur. Ingen “black outs”, eller noe som helst. Dvs. Ikke før jeg hadde betalt og kommet meg ut igjen.. For i det jeg står ute i høstkulda og venter på grønn mann merker jeg nok en gang at jeg begynner å bli litt “susete” i kroppen. Jeg begynner så svakt å se litt stjerner, ikke sånn at det er blendende, men nok til at jeg finner det litt ubehagelig.

Og i noen sekunder kan jeg sverge på at jeg ser noen på den andre siden av veien, og først så innbiller jeg meg at det er hun samme dama som helt random sa unnskyld til meg forrige uke. Men så klarer jeg å hente meg inn igjen, og jeg ser at neida, det er bare ei gammel dame som står der og venter på å få krysset veien, i likhet med meg selv. Det blir omsider grønt, og vi går så over til hver vår side av veien. Og i det jeg så har kommet meg helt over på den andre siden så tar jeg meg selv i å tenke: “luktet ikke hun gamle dama litt sånn som hun rare i kassa forrige uke?”. Også velger jeg å si litt lavt til meg selv (ja, det hender faktisk at jeg snakker til meg selv, get over it! xD): “stemmer det, det er jo en lov som sier at gamle folk ikke kan bruke den samme parfymen som oss som er litt yngre”. Selvfølgelig helt sarkastisk – om noen skulle være i tvil.. :p

S-ay goregeous!

Tåke-blod

Verden er og blir full av merkelige tilfeldigheter. Og noen ganger kan ting bli så merkelige at en rett og slett blir stående og lure på hvor tilfeldige de egentlig er. Foreksempel: i går kveld så bestemte jeg meg for å ut og handle igjen. Og like før jeg skulle til å gå til kassa for å betale så var det akkurat som om ting stoppet litt opp for meg. Og uten å overdrive.. Det føltes faktisk som jeg var et helt annet sted, et sted jeg ikke kan beskrive, men likevel, et helt annet sted. Jeg merket at hjertet slo litt raskere enn det vanligvis pleier, og i noen sekunder kunne jeg sverge på at jeg hørte en stemme eller to som prøvde å kommunisere med meg, langt, langt unna.

Og jeg skal ikke lyve for dere. Det hele var litt ubehagelig der og da, men av en eller annen grunn var jeg ikke redd. Jeg var ikke redd for å dø, eller noe. Tross alt så har jeg ikke verdens beste kosthold, blant annet, så at jeg fader litt inn og ut er jeg vandt med. Og det at jeg forsvinner litt i mine egne tanker og fantasier som til tider kan bli så intense at det nærmest føles som jeg faktisk er tilstede i drømmene mine er heller ikke så uvanlig, selv om det heldigvis tilhører sjeldenhetene at ting blir SÅ intenst som jeg følte at det ble i noen sekunder i går kveld.

Uansett.. Etter en liten stund kommer jeg tilbake til meg selv igjen. Jeg ser meg litt rundt, mest for å se om det er noen som ser på meg, og den eneste jeg får en liten mistanke om kan ha latt merke til det er hun som sitter bak kassa. Okei, litt kleint, men på en annen side, vi er den vi er alle som en. Så.. Jeg går så videre for å betale, og i det jeg begynner å legge varene på rullebandet får jeg plutselig en liten følelse av at jeg har sett denne kvinnen tidligere, men i og med at jeg aldri har vært så flink til å snakke face 2 face med folk jeg mest sannsynlig ikke egentlig har møtt før, ja så velger jeg å ikke si noe. Det vil si, helt til jeg plutselig hører: “Unnskyld”.

Jeg gjør en rask bevegelse med hodet, for kan det tenkes at hun snakker til noen andre? “Forresten. Bare glem det”. Jeg ser på henne, noe forvirret, og svarer “okei?”. Og ja.. Det var i grunn det. Jeg går så hjem igjen, og jeg skal ikke nekte for at på hjemveien så tenker jeg ikke på noe særlig annet enn HVEM den jenta kan ha vært. Og i det jeg er sånn nesten hjemme igjen så kommer jeg på at jeg har jo kvitteringen, så det er en mulighet for at det står et navn der. Og.. Vel, det gjør det. Eller rettere sagt, det SKULLE det ha gjort.. xD For tydeligvis så burde de ha skiftet blekkpatroner i den kvitterings-maskina for alt jeg klarer å tyde er en S, og så ser det ihvertfall ut som det ligger en A helt på slutten av navnet.

Og det eneste jeg klarer å komme på som kan gi mening med tanke på navnets lengde her og nå er Stina, Sofia, eller Sylvia?.. xD Og isåfall så sier det meg absolutt ingen ting. Jeg personlig kjenner ihvertfall ingen som heter det, og jeg har tenkt og tenkt, og jeg klarer heller ikke å komme på noen fra fortiden min med noen av de navnene. Så etter litt frem og tilbake så har jeg valgt å konkludere med at vedkommende er et av de mer sensitive/ følsomme menneskene der ute som kjempelett får dårlig samvittighet også videre, selv om de overhode ikke har noen som helst grunn til å få det. Og at vedkommende av en eller annen grunn følte for å beklage seg for at det lave blodsukkeret mitt slo litt inn i noen sekunder, så som sagt, totalt random.

S ay goregeous!

Døden kan vente

På søndag ble det til at jeg valgte å legge ut et aldri så lite nostalgi-innlegg, hvor jeg hadde valgt å hylle fire eldre innlegg som jeg personlig er veldig fornøyd av å ha laget, og publisert en dag i dag, helt uavhengig av hvilken type respons de har fått back in the days. Og mens jeg gjorde dette innlegget var det særlig ET innlegg jeg følte for å lese ordentlig gjennom igjen, sånn for å minne meg selv på hva det egentlig handlet om, hva som var det faktiske budskapet, osv. Og innlegget jeg sikter til er den fiktive historien “Reisen fra helvete til et annet sted”, som opprinnelig ble publisert den 11. juli 2011.

Når jeg først hadde klikket meg inn igjen på dette innlegget var noe av det første jeg tenkte at: jeg ville trolig ha valgt en annen tittel om jeg hadde skrevet denne historien i dag. En annen ting jeg fort la merke til var enkelte beskrivelser som strengt talt ikke egentlig føles så viktig for selve historien, eller leseopplevelsen for den saks skyld.. Og ja, så var det selvfølgelig det grammatiske da, diverse trøbbel med komma og punktum, samt et par skriveleifer som hadde sneket seg inn her og der.

Så, det jeg nå skal frem til er at.. Vel, siden jeg ikke har så veldig mye annet å gjøre for tiden har jeg rett og slett gått gjennom hele denne historien på nytt, og gjort et par forandringer.  Trukket fra et par ting, lagt til et par nye ting, ja dere skjønner.. Historien og budskapet er fortsatt det samme, bare hakket mer leservennlig. Og for de av dere som måtte mene at det opprinnelige innlegget jeg postet den gang var så og si perfekt, eller om det skulle være noen der ute som nå har lyst til å sammenligne 2018-utgaven med 2011-utgaven – slapp av, det gamle innlegget er her fortsatt.

Så ja, da er det bare å lene seg tilbake, og la den lille lesestunden begynne. Jeg håper dere alle vil like det, enten dere har lest den før, eller om dere leser den for aller første gang her og nå! ^^


Licensed from: PublicDomainPictures pixabay.com

Et uventet besøk
To tårer rant stille nedover hennes kinn, det føltes godt for hun hadde ikke felt en tåre på fire år, ikke en eneste en.
For helt siden den natten hvor hennes sjalue eksmann ble pågrepet, og arrestert for å ha neddopet, og voldtatt hennes beste venninne i hennes egen stue.. Ja så hadde ikke Iselin lengre klart å gråte, samme hvor sterkt hun måtte ha ønsket det.

“Fortid…”, sukket Iselin tungt. Hun lå mutters alene på sofaen og bladde i et fotoalbum som hun hadde mellom hendene. Hun hadde fri denne helgen. Barna lå over hos sine besteforeldre, og Iselin hadde huset nesten helt for seg selv. Det vil si, hun delte det sammen med den lille kattungen Gunnar, som lå og hvilte på føttene hennes.

“Du er en heldig liten pus, du.. Ingen bekymringer i hele verden. Ingen sorger, ingen problemer. Bare en dum, nusselig, liten kattunge som er overlykkelig bare du kjenner lukten av litt råtten fisk. Ditt bortskjemte, lille krek. Ditt nusselige, søte, bortskjemte, lille krek”.

Hun følte seg trett, og tok en rask titt mot tven som sto på i hjørnet like foran henne. Klokken var tolv minutter over ett. Forsiktig reiste hun seg opp fra sofaen, flyttet katten rolig over til godstolen, og bestemte seg for å gå inn mot soverommet og ta natten.

Men før hun var kommet så langt begynte noe å vibrere på seg i hennes venstre bukse-lomme. “Jævla dritt-mobil!”. Hun trakk inn et søvnig gjesp, og bestemte seg for å se hva det var: “1 melding mottatt”. Meldingen kom fra Elionor, nabojenta som hun aldri helt hadde kommet sånn skikkelig overens med. I stede for å lese hva som sto bestemte hun seg like godt for å slette meldingen med det samme.

“Sånn.. Hun vil sikkert bare ha meg med ut på den forbaska dritt-pøbben likevel. Så er hun litt hyggelig den lille halvtimen hun er edru, før hun igjen forteller meg hvor håpløs og naiv jeg er.. At jeg ikke kan ta vare på meg selv og bla, bla, bla.. Orker ikke det pisset i kveld”, tenkte hun for seg selv og slo like så godt av mobilen. På vei mot soverommet passerte hun badeværelset. Hun orket ikke å pusse tennene denne natten, det fikk heller vente til i morgen. Hvis det i hele tatt var noe som i morgen.

Da hun omsider satte seg ned på sengekanten kjente hun at depresjonen begynte å krabbe gradvis tilbake, depresjonen hun hadde slitt sånn med i fire år nå. Den evige ensomhetsfølelsen, et brennende ønske om å en dag kunne klare å tilbringe mer tid sammen med andre mennesker igjen, noe hun aldri helt fikk til grunnet frykten for å bli skuffet og såret enda en gang etter å oppdage at noen ikke er like bra som hun først hadde tillatt seg selv å tro.

Hun kjente at hjertet begynte å dunke, og det ble stadig vanskeligere å puste. Som vanlig hadde hun fått i seg en liter kaffe for mye, en uvane hun hadde hatt siden hun var 13.

Mens hun satt der på sengekanten kom den ene sørgelige tanken etter den andre. Tanker om at det var meningen hun skulle være alene, og at de få gangene noen hadde vært snill med henne, og brukt litt tid på henne så var det bare fordi folk ikke har hatt annet å gjøre selv. Tanker som at hun ikke var god nok til noe, for ikke å snakke om hvor mye bedre alt hadde vært for alt og alle om hun bare hadde forblitt ufødt.

En ny tåre fant veien ut, rant stille nedover hennes kinn, forså å lande i hennes høyre hand.
Hun var så sliten. Lei av alt. Lei av seg selv og sine uvaner, tanker, samt den evige evnen til å misslykkes.

Var det egentlig meningen at hun skulle bli født? To år før hennes egen fødsel hadde hennes mor klemt ut et dødfødt barn. Det vil si, det som skulle vært et lite barn, men som av en eller annen grunn bare kom ut som en liten klump. En liten, livløs klump.

Helt siden den kvelden hvor Iselin fikk vite om sin dødfødte bror eller søster, hadde hun alltid klandret seg selv for at hun ble født, og ikke det barnet som egentlig var ment å være hennes foreldres første, og trolig eneste barn. Kanskje det var en grunn til at hun skulle lide sånn. Hun tittet ned mot nattbordskuffen hvor neglesaksen lå svært fristende til syne.

Hun tok den opp, og tenkte en tanke hun ikke hadde tenkt på en stund. Hvis hun stakk saksen inn mot pulsåren, hvor lang tid ville det isåfall ta før hun ble borte, og ville det gjøre vondt lenge? Det siste brydde hun seg ikke mye om denne kvelden, hun fortjente å lide, tenkte hun, men valgte nok en gang å legge saksen rolig tilbake.

Da hun skulle til å legge seg hendte det omsider noe nokså uvirkelig. Soverommet som for litt siden var helt mørkt og stille, var plutselig blitt fylt opp av et eneste stort lys, som var så godt som blendende. I et par sekunder kunne ikke Iselin ikke se noe som helst, alt var så godt som hvitt, og hun kjente at det svidde litt i øynene. Men så, og endelig, ble alt helt mørkt igjen.

Pulsen føltes faretruende høy nå, og hun hadde ikke drukket annet enn kaffe. Var hun i ferd med å bli gal? Hun stilte seg ikke det spørsmålet, hun var på vei til å gjøre det, men rakk det ikke før hun hørte noe som ihvertfall kunne minne om en lys og rolig barnestemme.

“Ta det med ro, du er trygg nå”.

Iselin snudde seg, og kraftig så rykket til. Bak henne satt det en vilt fremmed, mørkhudet jente med en merkelig lue som hun ikke hadde sett maken til før.

“Ikke vær redd kjære deg. Jeg er ikke farlig, jeg er bare en åtte år gammel jente, som du selv har vært en gang”, smilte den lille jenta, og strekte ut en hånd.

“Hvem er du, og hva gjør du på mitt rom?”, kom det omsider fra Iselin som tok et titt mot vinduet, og oppdaget at det var  blitt åpnet, noe som nok var grunnen til at hun ikke stilte flere spørsmål der og da.

“Vennene mine kaller meg Ori, mamma og pappa kaller meg Renate, postmannen kaller meg Negeren, og folk flest kaller meg Hun Lille Rare”. Jentas arm var fortsatt utstrakt i håp om at Iselin ville ta tak i den og hilse, men det skjedde ikke.

“Jeg skjønner at du er redd. Jeg ser det i øynene dine”.
Iselin skalv, og stirret på den lille, tynne jenta. Hvor kom hun fra, hva faen ville hun?

Jenta reiste seg fra Iselin sin seng, gikk mot vinduet, og sa:
“Jeg skal la deg være i fred jeg. Jeg får heller komme tilbake en annen natt, hvis det passer bedre”.

Og da skjedde det noe som Iselin aldri hadde trodd hun skulle få oppleve i hele sitt liv, den lille jenta bare forsvant. Hun krabbet ikke ut igjen gjennom vinduet, hun bare forsvant helt uten videre, det hele var som tatt rett ut av en barnefilm som Iselin hadde sett sammen med barna sine for noen dager siden.

Licensed from: melissab04 pixabay.com

Lyset i mørket
Vanligvis er ikke Iselin en av de som løper ut av huset midt på natten iført bare t-skjorte og truse, men denne natten gjorde hun faktisk det i håp om å finne igjen den lille jenta. Tusen spørsmål suste gjennom hodet, hun hadde simpelthen glemt sitt eget miserable dritt-liv for en liten stund.
Og like ved postkasse-stativet sto den lille jenta og smilte. Og nok en gang strakte hun ut en hånd, som Iselin denne gangen valgte å ta imot. Den lille jenta strammet grepet, og nektet å slippe.

Denne lille handa føltes så varm. Så utrolig, utrolig varm.
Brått strakte hun også ut den andre hånden. Iselin tok i mot, og fikk seg så enda en overraskelse; den var iskald! Men til tross for grader-forskjellene var hendene hennes helt like både i farve og fasong.

“Kom, bli med meg, det vil ikke ta lang tid. 15 minutter, det er alt”, smilte jenta.
“Hvor skal vi hen”?, spurte Iselin.
“Vi skal på en liten reise til ingenstedsogoveralt-land”, svarte jenta, og tittet ned.

Iselin fortsatte å stirre på henne, men plutselig begynte hun å legge merke til en ting. Hun kunne ikke lengre føle asfalten som hun sto på. Hun tittet ned og oppdaget til sin store forskrekkelse at hun nå befant seg i løse lufta, minst 10 meter over bakken. Dette måtte være et mareritt.

De steg stadig høyere og høyere opp mot himmelen, i et større og større tempo. Iselin kjente at hjertet banket fortere og fortere. Pulsen steg, og hun var mildt sagt livredd. Hun HATET høyder, hun fryktet mørke, og var i tillegg svært skeptisk til fremmede mennesker. Dette ble rett og slett for mye på en gang.

Hun forsøkte å rive seg løs i håp om at hvis hun falt så ville hun kanskje våkne opp igjen, men hun fikk ikke rørt en muskel. Hendene var rett og slett helt lam, hun hadde ingen kontroll på de overhode.

Hun knipte så igjen øynene, og ba om at det hele bare var en svært så ubehagelig drøm.
Og så ble alt helt borte. Hun kjente ikke lengre følelsen av å være så høyt oppe. Hun følte ikke lengre den lille jentas hender, og den intense frykten hun nettopp hadde følt for å dø, borte.

Alt var nå helt svart, helt til hun hørte en velkjent lyd fra det fjerne. En lyd hun hatet noe helt intenst, og som lett kunne minne om vekkerklokken hennes.

Iselin sperret opp øynene, og til hennes store lettelse var det nettopp en vekkerklokken som lå ved siden av henne og ringte. Men godfølelsen over å ikke lengre befinne seg flere meter over bakken falt derimot brått i grus da hun oppdaget at hun ikke lå i sin egen seng. Faktisk lå hun i en ganske så enorm seng, en prinsesseseng med silkedyne over hele seg. Og merkeligst av alt, hun befant seg midt i en åpen eng, med utellelige mange blomster i flere farver enn hva hun orket å telle. Hun hadde vært i denne blomsterengen mange ganger før. Faktisk lå den bare noen meter unna der hun bodde. Bor, bodde? Iselin visste ikke lengre.

Hun reiste seg langsomt, og gikk så ut av sengen. Bare noen meter unna la hun merke til et par ungdommer. De kunne ikke være mer enn 16 år gamle, 18 maks. Hun bestemte seg for å gå bort til dem, og spørre om de visste noe om den lille jenta hun akkurat hadde fått besøk av. Men til hennes fortvilelse ble hun bare ignorert av de to ungdommene, som forøvrig viste seg å være en gutt, og en jente. De ligner på hverandre, og oppførte seg ikke som de var kjærester, så muligheten for at de var søsken så ikke Iselin helt bort fra.

“Unnskyld? Har dere sett en liten mørkhudet jente løpe forbi”.
Det virket ikke som om ungdommene hørte henne denne gangen heller, enda hun nå sto rett foran dem. Var hun død? Var hun blitt til ett spøkelse? Kanskje hadde hun falt ned fra himmelen og omkommet likevel?

“De kan ikke høre deg. Ikke ta deg nær av det, det er bare slik ting er nå”, kom det fra bak ryggen hennes. Denne stemmen kjente hun til. Hun snudde seg, og helt riktig, der sto den lille jenta.

“Er jeg død?”.
“Neida, du er ikke død. Men du lever heller ikke. Pulsen din slår, og det samme gjør hjertet ditt. Men på innsiden har du vært død lenge. Helt siden venninnen din ble voldtatt, og eks-mannen din ble arrestert, har du mer eller mindre sluttet å leve, stengt deg inne når du ikke er på jobb, og stadig latt foreldrene dine passe barna dine for deg. Dette er ingen drøm, dette er ingen innbilning, dette er ingenting, dette er allting. Se nå nøye på de to ungdommene. Jeg sverger på at du kjenner dem igjen hvis du ser nøye etter. De kan verken se eller høre deg da, så du må ikke være redd for å se veldig nøye etter”, sa den lille jenta med et sørgmodig smil om munnen.

Hun hadde rett. Det var virkelig noe kjent med dem. Klærne virket veldig moderne, faktisk hadde hun ikke sett slike klær som de disse ungdommene hadde på seg før, noen steder.. Etter å ha studert de opp og ned i ett minutts tid gikk det opp for henne at disse ungdommene godt kunne vært hennes egne barn, om noen år.

“Ja.. Det er dine egne barn du nå står og studerer”, kom det fra den lille jenta.
“Men.. Mitt eldste barn er ikke fem år gammel engang”, gapte Iselin.
“Nei, for det du ser nå er noe du aldri vil få oppleve om du velger å forlate denne verden”. Og så ble alt helt mørkt igjen.

Etter nok en liten stund kom lyset tilbake, og Iselin befant nå i en kirke, og hun var ikke alene.
Hun sto der, midt i gangen, sammen med den lille jenta.

“Gå inn til de andre!”.
“Men.. Det er jo en begravelse”.
“Nettopp derfor vil jeg at du skal gå inn til de andre. Stol på meg Iselin!”.

Licensed from: Engin_Akyurt pixabay.com

Iselin gjorde som den lille jenta ba om. Hun så seg rundt, og oppdaget at det var ikke så altfor mange mennesker i kirken, maks 30 stykker. Da hun så studerte alle menneskene oppdaget hun at alle sammen var mennesker hun var glad i, og kjente godt. Men det så ikke ut som om noen av de så henne. Og der, på andre benk til venstre så hun nå sin absolutt beste venninne, som gråt, og gråt. Helt ustoppelig.

Iselin bestemte seg for å sette seg ned hos sin venninne, for å trøste henne. Men da hun satte seg, og skulle til å holde rundt henne, så fikk hun det ikke til. Armene gikk tvers gjennom henne, dette måtte være en drøm. Hun prøvde en gang til, men resultatet ble det samme. Hun var rett og slett blitt som et spøkelse.

“Det er helt nytteløst. Hun kan verken føle deg, se deg, eller høre deg. Hun har kanskje en liten anelse av at du er like ved henne, men hun kan ikke føle deg fysisk, samme hvor hardt du måtte ønske det, samme hvor mange ganger du måtte forsøke”.

Iselin reiste seg brått, og stirret skrekkslagen mot jenta.
“Hvem faen er du egentlig?? Hvem er dette sin begravelse?? Hvorfor kan ingen høre meg?? Hvorfor kan ingen se meg, eller høre meg??”, skrek hun, og kjente at hun kunne var i ferd med å falle totalt sammen når som helst nå. Jenta svarte ikke.

Hun måtte visst bare finne ut av det på egen hånd, hun hadde en anelse, men hun kunne likevel ikke være helt sikker. Hun gikk så skjelvende, men bestemt mot kisten, og da hun var kommet nærme nok så hun det mennesket hun fryktet aller mest i hele verden: hun så seg selv!

Hun falt så sammen mot det harde gulvet, og gråt, og gråt, og gråt. Hun var et gjenferd i sin egen begravelse, hun var omgitt av mennesker som hun aldri hadde trodd brydde seg nok om henne til å møte opp i kirken, forså å faktisk være så lei seg for at hun nå var blitt borte. Mennesker hun nå så desperat ønsket å trøste, men som hun bare ikke kunne.

“Vær så snill, jeg orker ikke mer, ta meg ut herifra..”.
Den lille jenta som for bare litt siden sto helt stille i gangen, var nå like foran henne, på den andre siden av kisten.
“Se rundt deg Iselin. Se på alle menneskene som er så utrolig glade i deg. Se hvor vondt de har det nå etter at du omsider har forlatt dem, se, SE!!”.

Iselin hulket og gråt helt uten stopp. Tårene rant nedover hennes bleke kinn, og da de omsider forlot kroppen hennes stupte de tvers gjennom det harde tregulvet, og ble borte.
Den lille jenta gikk bort til henne, løftet henne opp, og førte henne så rolig ut av kirken, og da de var kommet ut på trappen ble igjen alt helt svart.

Døden kan vente!
Licensed from: skeeze pixabay.com

Klokken var halv ti, det var morgen, og hun befant seg i sin egen seng igjen. “Takk gud!”.
Lettet og glad over at alt bare hadde vært en drøm reiste hun seg rolig opp fra sengen med et smil som ingen hadde fått se på veldig, veldig lenge. Hun gikk inn på badet og tok seg en iskald dusj før hun så tuslet bort til kjøkkenet, og smurte seg fire brødskiver med hvitost og kaviar. Hun likte vanligvis ikke hvitost og kaviar, men denne morgenen gjorde hun det.

Dette var utvilsomt den beste frokosten hun hadde smakt på mange år. Hun skrudde på radioen, og nøyt følelsen av å endelig være våken igjen fra tidenes verste drøm.

Mobilen lå der hun hvor hun hadde lagt den sist, hun slo den på igjen, og bare noen få minutter senere ble hun oppringt av sin beste venninne.
“Hei vennen”, det var ingen tvil om hvem dette var, stemmen var ikke til å ta feil av.
“Hei vennen”, svarte Iselin tilbake, med et lettet smil.
“Du, jeg må bare fortelle deg noe rart som jeg har opplevd i natt. En drøm. Jeg drømte at du var død, og at jeg befant meg i begravelsen din.. Alt var bare så jævlig fjernt, jeg bare satt der på en benk, og hylgråt. Og mens jeg satt der føltes det ut som om du var i nærheten av meg, og ville trøste meg eller noe, som sagt.. En jævlig fjern drøm”.

Iselin visste ikke helt hva hun skulle si. Hun forflyttet blikket ut mot vinduet mens hun lurte på hva hun skulle svare. Da så hun noe som overrasket henne – der sto den lille, mørke jenta. Hun smilte lurt til henne og blunket, før hun akkurat som på film fløy av gårde, og forsvant.

“Iselin? Er du der?”.
“Ja, nå er jeg her, mer enn noen gang.. Mer enn noen gang!”.

Samme dag, når det omsider var blitt kveld igjen satt hun og stirret ut mot det åpne havet. Hva det enn var som hadde skjedd så hadde hun fått andre perspektiver på livet etter den siste natten.
“Tusen takk for at du ble med meg på reisen i natt”, kom det fra like bak ryggen på henne.

Igjen var det den lille jenta som sto der, og smilte.
“Var ikke alt bare en drøm?”, kom det fra Iselin.
“Som jeg sa tidligere. Det var verken drøm eller virkelighet, det var et faktum av hva som ville skje hvis du hadde blitt helt borte, og en påminnelse om hva du ikke ville fått opplevd å se, om du hadde valgt å gjøre en slutt på alt. Jeg har alltid forfulgt deg, tett, jeg er en venn. Og jeg har lenge vært bekymret for at du skulle gjøre deg selv noe. Derfor måtte jeg vise deg det jeg nå har vist deg”, sukket jenta.
“Hva det enn var som skjedde.. Hva du enn er for noe.. Tusen takk!”. Iselin bøyde seg ned og ga den lille jenta en varm klem.

“Ta godt vare på deg selv, og husk at uansett hvor vanskelig ting måtte bli, så vil du alltid ha folk som er ubeskrivelig glad i deg”.
“Ja.. Jeg har skjønt det nå. Faktisk er det flere enn jeg hadde trodd. Først nå har jeg innsett at jeg har vært for opptatt av å være redd, og hate meg selv, til at jeg har kunnet se det jeg har omsider har skjønt nå”, hvisket Iselin og så takknemlig på den lille jenta.
“Ta godt vare på de rundt deg. Du vil fortsatt møte på mennesker som vil svikte deg, såre deg, og dunke deg i ryggen. Men du vil også finne flere mennesker som enda ikke har møtt deg, og som vil bli veldig glad i deg for den du er”, smilte jenta og forsvant igjen.

Og siden denne merksnodige, og skremmende hendelsen bestemte Iselin seg for å bli flinkere til å ta opp igjen kontakten med sine aller nærmeste, samtidig som hun ble stadig flinkere til å ta bedre vare på seg selv og sitt igjen. Og for hver dag som gikk ble hun også stadig litt flinkere til å sette pris på hver lille ting som livet har å tilby, og all motgang som hun hadde i vente var fra nå av først og fremst mer en utfordring, enn et problem.

Ta vare på dere selv! <3


#livet #død #døden #selvmord #selvmordstanker #depresjon #angst #depressiv #dikt #poesi #drøm #drømmer #mareritt #frykt #begravelse #sorg #savn #venner #vennskap #familie #barn #budskap

Karusellen

ADVARSEL: Dette innlegget kan for enkelte virke noe depressivt og dystert. Hvis du for tiden sliter med, eller nokså nylig har slitt med depresjon og dystert tankemønster er dette innlegget kanskje ikke noe du bør lese med det aller første. Leses på eget ansvar.



Foto er hentet fra: pixabay.com

Har du noen gang hørt om karusell-gutten? Jimmy Crack var hans navn. Som barn gikk Jimmy mye for seg selv. Og rett som det var sto han utenfor byens store tivoli mens han drømte seg bort og glante på alle de andre barna som helt sikkert hadde det ti tusen ganger morsommere enn han selv, fordi de hadde hverandre, og de hadde alle en plass på karusellen. Jimmy derimot hadde bare seg selv, ja og så et par fantasivenner. Men han var ikke dum, han visste innerst inne at de ikke teltes, ikke egentlig, fordi de fantes bare i hans hode. De hadde riktignok aldri sveket han. De snakket aldri dritt bak ryggen på han, og de holdt han aldri for hån når han dukket opp i et par teite filler foreldrene hans hadde tvunget på han. Men igjen, de var jo bare fantasi. De var ikke ekte.

Natt og dag gikk han rundt i sitt eget hode og bare drømte om å en dag få muligheten til å ta den samme store karusellen som alle de andre barna. Han visste aldri helt sikkert hvorfor, men det hele virket av en eller annen grunn bare så spennende, så annerledes fra det lille han selv kjente til og hadde prøvd. Og hvis han bare turte å sette seg på den samme karusellen som alle de andre trengte han ikke Ken og Morten mer, eller noen av de andre fantasi-skapningene fantasien hans hadde skapt. Da kunne ting endelig skje mer på ekte. Da kunne han slutte å drømme, slutte å fantaser, og i stede leve helt på ordentlig som alle andre. Som alle de normale barna i byen.


Foto er hentet fra: pixabay.com

Ettersom årene gikk begynte Jimmy stadig å kjenne seg litt tøffere. Og til slutt kom endelig den store dagen han hadde ventet på så lenge, dagen hvor han omsider hadde klart å samle til seg nok mot. Så han slengte på seg noen klær, pusset tennene, og løp så ut for å endelig kunne sitte med på den store karusellen. Men i det samme han var fremme og karusellen hadde begynt å spinne kjente Jimmy fort at han var begynt å bli litt uvel. Det var da slettes ikke sånn det skulle være? Joda, det var litt gøy også, men etter en liten stund kjente Jimmy at han hadde fått nok. Han ville av. Han ville tilbake til alt det trygge, alle fantasi-vennene, alle luftslottene. Men nei, nå var det for sent.

“Du er en av oss nå”, ropte Ole Marius som satt rett ved siden. “Nå er du endelig blant de normale”, skrek Mari Ann som satt fem seter unna. “Jeg vet du syns det virker rart, men du lærer å venne deg til det etter hvert”. “Er det ikke litt deilig også? Jeg mener nå trenger du ikke dikte opp vennene dine mer. Greit nok, det er ingen av oss som egentlig liker deg noe særlig, men fordelen med oss er at vi er veldig god til å late som, og vi er i det minste for real!”. “Haha, du er så dum du!”. “Ikke ta deg nær av det. Du lærer deg å leve med det etterhvert, som Karsten nettopp sa. Vi sårer kanskje følelsene dine, men vi er i det minste ikke noe dum fantasi”. Jimmy ville av. Han ville av nå, men han var nærmest lenket fast til karusellen, og den ville simpelthen ikke stoppe.


Foto er hentet fra: pixabay.com

Etter et par år hadde barna på karusellen stadig blitt færre, og færre. Noen hadde vært litt uheldige med sikkerhetsbeltene og ramlet ut helt ufrivillig, mens andre hadde fått nok og funnet en måte å komme seg ut på. “Det er slikt som skjer. Hva hadde du egentlig trodd? At alle skulle smile og le sammen i fellesskap helt inn i evigheten?”. “Jeg vet det er brutalt, men sånn er det bare. Karusell er ikke for alle. Noen faller simpelthen av før den en dag stopper av seg selv, ja også er det de som bare ikke takler det mer, og finner en måte å hoppe av på. Du må bare venne deg til det du som alle oss andre. Hvilke andre valg har du egentlig? Ja nettopp, ja. Ingen tingen!”.

På dette tidspunktet var Jimmy så svimmel som han aldri hadde vært før, men det var ikke stort annet å gjøre enn å vente på at karusellen en dag skulle stoppe, av seg selv.


#tivoli #karusell #livet #samfunn #samfunnet #skjebnen #normalen #outsider #outsideren #ensomhet #angst #frykt #psykiskhelse #fantasi #drømmer #fantasivenner #håp #glede

Lasse og Rolf – et hundeliv


Bildet er tatt fra: pixabay.com

Nå skal jeg fortelle dere en aldri så liten historie om en ensom, eldre mann og hans hund som pleide å ta seg en tur utenfor sitt forfallne hjem hver natt klokken nøyaktig to, hele syv år på rad. Av forskjellige årsaker har jeg under skrivingen av dette innlegget nå valgt å anonymisere de få individene som vil bli nevnt i denne historien ved å gi de andre navn, med hensyn til eventuelle pårørende og familie.

Alle i bygda visste godt hvem Lasse og Rolf var, men ingen kjente de personlig. Det hadde lenge vandret en og annen historie som ihvertfall de aller fleste hadde hørt, men ingen kunne si helt sikkert hva som var sant, og hva som eventuelt bare var løse rykter. Oppspinn. Og mye av det folk har pratet om gjennom tidenes lange løp er fremdeles ikke i nærheten av å ha blitt bekreftet – eller avkreftet.. Men EN ting er i dag helt sikkert: Lasse var ikke som folk flest, og Rolf var ikke en hvilken som helst hund..

Historien dere nå skal få lese begynte for drøyt tre uker siden. Som vanlig hadde de begge valgt å holde seg for seg selv en sen og iskald kveld da Rolf plutselig spratt opp fra sofahjørnet sitt, og begynte å ule. “Hva er det kompis?” utbrøt Lasse. Lasse ante ikke hva som sto på, men han VISSTE at den gamle bikkja ikke var av den typen som begynte å ule uten en veldig god grunn, noe var på fære. Før verken den ene eller den andre rakk å gjøre noe som helst hørte de et forferdelig leven fra etasjen over. Rolf bykset så opp trappen, med Lasse litt haltende like etter. Det var et forferdelig syn som ventet dem den natten. For det som lå på gulvet omringet av knuste glasskår innerst inne på det møkkete og gudsforlatte roteloftet var intet mer enn hodet til det som en gang hadde vært en kvinne. Trolig i sin beste alder.

Til tross for at hodet manglet en kropp å henge på så det ellers ut som det var nokså “intakt”, men EN ting var borte. For der man under litt mer normale omstendigheter ville kunne sett et venstre øye var det i stede et hull såpass stort og så dypt at selv den nokså så svaksynte Lasse ikke hadde noe problem med å se gjennom det. Rolf ga fra seg et par bjeff. Lasse tok noen skritt tilbake og ristet oppgitt på hodet. “Det er ikke mulig”. Han satte seg ned på en krakk som sto temmelig nedstøvet like ved døra de akkurat hadde brast inn gjennom. “Nellie døde for såpass mange år siden. Det er ikke mulig at det er henne. Det kan ikke være henne. Å nei kjære Rolf – jeg er redd Nellie bare er luft og dritt nå.”. Han så på kameraten sin, og ingen trengte å si noe som helst. De visste begge at ingen av de var helt overbevist om hverandres eventuelle teorier.


Bildet er tatt fra: pixabay.com

Etter en liten stund reiste Lasse seg langsomt og forsvant ut døra. Rolf ble igjen på åstedet i noen minutter, sniffet litt på det kroppsløse hodet, og fartet så ned igjen til bestekompisen sin. Natten gikk. En ny dag kom, og ble sakte, men sikkert igjen erstattet av en ny, og bekmørk natt. Det hadde nå gått et helt døgn siden det mystiske kvinnehodet braste gjennom det ene loftsvinduet i etasjen over, og verken Rolf eller Lasse hadde gitt en eneste lyd fra seg siden de valgte forlate dette rommet. Begge hadde holdt seg for seg selv i etasjen under, og ikke sagt et pip. Verken til hverandre, eller til seg selv. Timene gikk og nok en urørt dag tittet beskjedent frem. Rolf hadde akkurat gått og lagt seg og Lasse var på vei til å gjøre det da det plutselig banket på døren.

Selv om han hadde svært lite lyst uffet Lasse seg mot døren, tittet gjennom tittehullet og fikk øye på to uniformerte kvinner som trolig bare ventet på å få slippe inn. Lasse skjønte svært godt hva som ville skje om han nå åpnet. Han ville bli arrestert, og Rolf ville blitt tatt av dage. Nå var gode råd dyre. Han stakk den ene hånden ned i jakkelommen sin og fisket etter noe å beskytte seg og bestevennen sin med mens han brukte den andre hånden til å låse opp. Når døren omsider sto på vidt gap var begge de uniformerte kvinnene sporløst forsvunnet. “Hmm, merkelig”, gryntet Lasse og smelte så døren igjen, akkurat høyt nok til at Rolf våknet litt, blunket litt med det ene øyet, forså å falle tilbake i en dyp, dyp søvn.

Dagene gikk og timene fartet forbi. Og før verken mann eller hund hadde rukket å få gjort eller sagt noe særlig mer var det brått gått en hel uke siden det kroppløse hodet og de uniformerte kvinnene hadde dukket opp, forså å forsvinne igjen. Men var det en ting som virkelig ikke hadde forduftet så var det den stadig så motbydelige lukten som nå hadde blitt så ille at ikke en gang Rolf maktet det mer. Han forsvant så opp trappen – og ble borte. For Lasse tok det ikke lang tid å skjønne at noe var galt, for igjen, han kjente vennen sin svært godt nå. For som først, og sist; han VISSTE når noe var liv røskende galt.

Han samlet sammen det han hadde av mot og krefter, og gikk så opp for å se hvor eller hva det hadde blitt av hunden sin. Og det han så så når han endelig hadde kommet seg opp fikk den stakkars, gamle gubben til å bryte fullstendig sammen i gråt, og forferdelse. For rett ved siden av dørkarmen kunne han se levningene til det som i alle år hadde vært hans beste venn. Hodet svevde opp og ned i luften, med et tomt og nitrist blikk. Men hvor hadde egentlig dette kvinnehodet tatt av veien? Lasse var helt knust, og brydde seg ikke noe om hvilken kvinnekropp dette hodet tilhørte lengre, eller hvor det enn befant seg nå.  Alt han virkelig brydde seg om var at bestekompisen var blitt revet fra han på bestialsk vis.


Bildet er tatt fra: pixabay.com

De siste timene som nå gjensto før de to vennene igjen skulle gjenforenes i en helt annen, og forhåpentligvis bedre verden var lange og smertefulle. Lasse var ikke av den typen som hadde for vane å vise følelser. Og mange vil nok si han nærmest var det man kan kalle for en psykopat da han svært sjelden, eller aldri viste særlig til verken sympati eller empati ovenfor de få menneskene han hadde støtt borti på livets vei. Men var det noe som virkelig betydde en hel verden for Lasse, så var det Rolf. Og det jeg nå skal fortelle dere vil nok bare de færreste av dere kunne tro på, om noen overhode, men jeg velger likevel å ta det med, for en hver historie fortjener å ha med sin ordentlige og ærlige slutt, samme hvor absurd den enn måtte være.

Klokken tikket og takket for seg. Lasse hadde ingen aning om verken tid eller sted lengre, men klokken var likevel nå blitt to – to midt på natta. Helt uten å merke det selv lå han ikke lengre på det øverste, triste åstedet av et helvetesloft, han befant seg midt i en gedigen blomstereng. Det regnet og blåste noe aldeles forferdelig, men Lasse var altså alt for nedbrutt til å være i stand til å ta dette innover seg. Han gråt og gråt inn i det uendelige, og himmelen med han. Aldri hadde det regnet så mye før i dette området, aldri hadde den lille, åndsforlatte bygda sett så mange mørke skyer, og så mange vakre blomster på en gang. Og aldri, ALDRI man noen sinne kunne høre et så digert smell som til slutt braket løs da lynet omsider bestemte seg for å slå ned i den stakkarslige kroppen som bare lå der og helt hadde gitt opp alt som var.


Bildet er tatt fra: pixabay.com

Men utrolig nok, Lasse var fortsatt i bevegelse. Til tross for at lynet hadde boltret han rett ned i ryggmargen og lagt igjen enorme brannskader virket det ihvertfall ikke som den gamle, forkrøpla mannen enda var død. For i stede for å bli liggende reiste han seg opp, snudde seg et par ganger i alle mulige retninger, og tørket så sin aller siste tåre i det han fikk øye på noe som endelig kunne trekke opp igjen det ellers så nitriste smilet. Foran han sto en naken og delvis forbrent kvinnekropp han bare såvidt det var klarte å dra kjensel på – der sto kvinnen han en gang hadde elsket som sin eneste ene – der sto Rolf.


#fortelling #krim #grøsser #novelle #drama #fiksjon #hund #død #tap #kjærlighet #vennskap #bygda #bygdeoriginal #horror #fantasi #gammel #dyr #skjebnen #hjemsøkt #trist #sorg #smerte #håp

Jenta som ble borte


Bildet er tatt fra: pixabay.com

I følge den kjente sangen så kommer det alltids en dag i morgen. Men er det egentlig så sikkert? Nei, tydeligvis ikke. Stort sett så får man rett i sine såkalte spådommer om både en ny dag og hvor man kommer til å våkne hen. Men absolutt alt her i verden har et unntak. Absolutt alt. Når jeg sto opp i går tenkte jeg at jeg hadde våknet på samme sted som jeg også skulle legge meg igjen 12-14 timer senere. Eller, det gjorde jeg ikke, for det er ikke akkurat sånn at jeg har for vane å tenke over slike ting, men hadde jeg gjort det, ja så hadde det nok vært det jeg hadde tenkt.

Men 24 timer senere ligger jeg verken i min egen seng, og heller ikke på sofaen i stua. Jeg våkner opp delvis nedsnødd på en åpen slette, med absolutt INGEN minner fra natten før. Jeg blir redd og skjønner absolutt ingenting. Hvor er jeg hen? Hvordan har jeg endt opp her? Etter en stund bestemmer jeg meg for å forsøke å reise meg, men det gjør så alt for vondt i hele kroppen så jeg ender opp med å gi meg. Blir bare liggende, liggende å gjøre absolutt ingenting. Jeg bare orker ikke.

Tiden går og en intens følelse av kvalme bygger seg bare mer og mer opp. Til slutt klarer jeg ikke å holde det inne mer og før jeg vet ordet av det er halve ansiktet dekket av mitt eget oppkast. Deretter blir alt helt hvitt. Himmelen fader ut og før jeg rekker å tenke noe som helst ligger jeg omsider i min egen seng igjen. Helt fri for oppkast, snø og is.. Og jeg er ikke lengre alene. Foran meg rett ved siden av sengen står det en ubeskrivelig vakker kvinne. Jeg forsøker å reise meg, men får det fortsatt ikke til. Plutselig er kvinnen ved siden av meg borte. Jeg kan ikke se lengre se henne og snur meg så mot veggen, temmelig lettet for å bare ha drømt. Ja, så feil kan man altså ta.


Bildet er tatt fra: pixabay.com

For så fort jeg bare har snudd meg halvveis skvetter jeg ut av sengen av ren forskrekkelse. Hele sengen, samt store deler av særlig den innerste veggen er dekket med enorme mengder blod. Og to jenter.. Ja det vil si.. Restene av dem. Igjen forsøker jeg å reise meg og denne gangen får jeg det delvis til før jeg så deiser mot gulvet med bakhodet først. Absolutt alt går i svart. Og så skjer det igjen. Jeg våkner på nytt opp og atter en gang på et helt annet sted. Jeg befinner meg nå i en sofa jeg bare så vidt klarer å kjenne igjen. Over meg sitter en meget pen jente jeg først ikke klarer å dra kjensel på. Over panna har jeg en iskald klut. Litt etter litt er det akkurat som deler av ansiktet hennes begynner å flytte på seg, og det allerede veldig vakre ansiktet blir bare penere og penere, og hun virker mer og mer kjent. “Sabina?” hører jeg det omsider komme fra min egen munn. Hun smiler, tar meg i hånden og sier: “Faen så redd jeg ble. Det føles som du har vært borte i et helt år”.


Bildet er tatt fra: pixabay.com

FY SÅ GOTH DET ER Å VÆRE TILBAKE!..


#halloween #sabina #ijustfoundher #trickandtreat #trickortreat #knaspellerknep #spøk #lureri #blod #vampyr #vampyrer #mareritt #fiksjon #edderkopp #densorteenke #død #forferdelse #monster