For lenge siden hos en gal Axe langt, langt borte…
AKT 1: – “Den glemte trussel”
Det begynte å bli sent på kveld da den unge opprøreren Axe Peps vandret gatelangs på vei hjem etter en meget fuktig kveld på den lokale baren Mos Eisley Bahr 69. For vært skritt han tok kjente han at føttene stadig ble noe tyngre å bære, men han holdt seg fremdeles oppreist, så vidt det var.
Hva var det egentlig som skjedde der inne på det lille lukkede rommet? Jo, han hadde møtt noen jenter, det var klart. Og de hadde hygget seg. Veldig. Men likevel, det kunne umulig ha blitt noe på dem? Ikke en gang Lila Humh Bugh hadde fått kjenne på lys-sabelens kraft denne gangen. Lila som vanligvis var den løseste på hele Tatooine og på ingen måte vond å be om verken det ene eller det andre. Eller det tredje for den saks skyld.
Ja, det var vel også forøvrig hovedgrunnen til at det ikke skjedde noe mellom Axe og Lila i kveld. Axe hadde ikke bedt henne ned på kne slik som tidligere. Helt ærlig hadde han mistet respekten for henne etter at hun lot seg “romstere” i tre forskjellige åpninger, av tre forskjellige stormtroopere, samtidig, for en knapp uke siden.
Den hersens askaji-megga. Hadde det ikke vært for dette ene tilfellet så kunne ting helt klart vært veldig annerledes nå. Ja, kanskje hadde han også fått somlet seg til å kjøpe den gifteringen i Mos Espa som hun hadde ønsket seg så lenge. Men etter dette forkastelige sviket hadde alle varme følelser for henne rent ut av han, og siden aldri kommet tilbake.
“Se deg for ditt avskum!”. Ah, det var like før. Bare en halv meter til, og så hadde Axe ligget der i sanden, like landflat som en slapp og totalt ubrukelig droide-kuk. Axe hadde overlevd litt av vært de siste fire årene som opprører, men hadde denne landspeideren først truffet han.. Nei, best å ikke dvele mer ved det. Han kjente han ble uvel bare ved tanken.
Og det skulle mye til for å føle seg verre enn han allerede var. En ting var at han knapt var i stand til å stå, og at hodet, storehodet altså, verket som om hundre tusen tuskenrøvere hadde dundret løs på det. Som ikke det var ille nok hadde han attpå til noen ubegripelige smerter der bak i “Endors mørkeste hule”.
Nei, dette gikk ikke lengre, han måtte sette seg ned nå med det samme. Han fant seg en stålbenk og gikk god for den. Så fikk det bare være at benken ikke akkurat var av den mest behagelige typen.. Behagelige type ja. Hadde det ikke kommet en eller annen i rommet like etter at de siste jentene hadde takket for seg? Eller var det bare noe han innbilte seg? Det hadde tross alt vært litt av noen drinker han hadde styrtet i seg, og de space-pillene han hadde fått tilbudt, og etter litt om og men takket ja til, fra den noe lugubre bartenderen hadde han vel heller ikke helt godt av når alt kom til stykket.
Idet Axe forsøkte å huske hvor mange av pillene han hadde kjørt ned i løpet av kvelden svevde et skrikende romskip bare en snau meter meter over han. KATASTROFE!! Nå var det like før det sprengte seg helt. Axe kunne simpelthen ikke utstå disse voldsomme smertene!! Og med et så gikk alt i sort. Alle verdens lyder og sanser forduftet med vinden.
AKT 2: – “Kåt(sk)apen angriper”
Men hva var nå dette? Var han tilbake til det lille rommet han for 5-10-15, kanskje 20 minutter siden hadde forlatt? Og hvem var det som satt og stirret så intenst der borte i hjørnet på andre siden av rommet? Hendte dette virkelig nå, eller var det hele bare en ganske merksnodig drøm?
Nå så han forresten at det satt to stykker der. Et menneske, og et dyr av noe slag. Var det en hund som satt der litt til venstre? En romape?? Neimen om Axe visste. Og samme kunne det være. Brått var det som om leppene til dette fremmed-mennesket begynte å bevege på seg, og vips så kjente Axe en dirrende kraft gjennom hele kroppen som gikk løs på alt han hadde klart å skrape sammen av skam og moral den siste tiden.
Han kjente seg plutselig så fri. Fri for alle hemninger galaksen hadde forsøkt å tillært han gjennom et lite, levd liv. Fri for alle verdens bekymringer for hva alle andre måtte si og mene. Og før han visste ordet av det lå han der på den glattbarberte, tynnmagre magen med villdyret over seg. Axe lukket brått øynene i det han skjønte at romapen var på vei til å hale ut halen, for så å stikke den langsomt og prøvende inn i han selv.
AKT 3: “(M)oral-krigen”
“Hei gutt. Du kan ikke ligge her. En av byens dewback-øgler kunne komme til å tråkke på deg vet et uhell, eller det kunne være at noen av de forbanna tullingene fra sør fant deg liggende. I begge tilfellene ville du ligge meget tynt, bare på litt forskjellige vis. Hei gutt, hører du meg eller?!”
Axe åpnet opp øynene igjen. Men i all verden.. Stjerner så langt hans øyne maktet å se, og ikke hallusinerte han heller, dette var virkelige stjerner på Tatooines deiligste stjernehimmel. Axe forsøkte å reise seg opp, men det gjorde så alt for vondt at han bare ble liggende.
“Det går helt fint.. Jeg skal bare ligge her litt til så forlater jeg denne benken og går hjem igjen om..”. Denne benken igjen. Hvordan hadde han havnet der, igjen?
“Haha!! Ja det kan jeg se med mine egne to små det. Ikke pokker om det går fint. Gutt – ta noen råd fra en gammel gubbe. Ja, jeg er kanskje gammel, men jeg ikke helt senil, enda.. Jeg kjenner igjen en slagen lus når jeg ser en. Og denne lusa er aldeles ikke helt okei.”
For en utrolig teit ting å si. Hadde de gamle ingen respekt lengre?
“Ha deg vekk!! La meg være i fred!! Det går helt fint sier jeg jo!”.
“Det gjør ikke det vet du. Men skal det være sånn får du bare ha det så godt. Til syvende og sist er det ikke min bisniss uansett. Må kraften være med deg sønn!”. Og med de ordene snudde gamlefar han ryggen og gikk.
Axe kjente det raste i hele kroppen. Han var da slettes ingen lus. Kanskje hadde han ikke utrettet noe særlig på svært, svært lenge, men det fikk da være grenser. Ikke pokker om noen skulle få kalle han for en lus, og så komme unna med det ustraffet. Han stakk høyre hånd ned i høyre bukselomme, men alt han fikk tak i der var penis.
“Er det denne du fisker etter?”.
Foran han sto nå det samme mennesket han kunne sverge på at han hadde truffet tidligere med dette apevesenet. I venstre hånd holdt han en pistol. Axels pistol. “Hadde jeg vært deg, noe jeg er temmelig glad for at jeg ikke er, så hadde jeg ikke brydd meg med å blåse av denne tullingen verken det ene eller det andre.”
“Hvem er du egentlig?”.
“Ben Hard-Y blant venner. Men du kan kalle meg for Obi-Wank, for du er blitt mer enn bare en helt alminnelig venn, eller hva sier du søta?”
Før Axe i hele tatt rakk å tenke hva i huleste det skulle bety hørte han et brøl han umiddelbart dro kjenselen på. Det samme maskuline brølet han hadde hørt for kanskje bare en halvtimes tid siden. Og så sto også den hårete apen foran han på ny.
“På tide at vi avslutter det vi begynte på tidligere” hvisket Obi-Wank med et fårete glis. “Og ikke vær redd for potensielle skuelystne. Ingen med vettet i behold ville engang våge å tenke tanken på å tulle med en som har blitt observert i hyggelige omstendigheter med en jediridder og hans wookie.”
Selvfølgelig. Axe hadde hørt om wookier en gang. De dyriske sex-beistene som for et millennium siden hadde erobret så og si hele galaksens, og tatt alt som kunne krype og gå til sine ydmyke slaver. Det var ihvertfall det han var blitt fortalt. Men han hadde også fått høre at wookiene var blitt utryddet av imperiet for.. Var det 800-900 år siden? Uansett var det ikke bare-bare å stadfeste hva som egentlig var sant, og hva som bare måtte være en myte.
AKT 4: “Jeg har en sæd følelse..”
Jediridderen begynte med ett å le. “Du har hørt de eldgamle sagnene skjønner jeg. Og nå lurer du altså på om det du ble fortalt som ungpjokk stemmer eller ikke.”. Obi-Wank så bort på wookien i noen sekunder før han så vendte blikket tilbake til Axe. Nå var det som om Axe kunne kjenne wookien puste på han, enda det fremdeles var en beskjeden meter som skilte dem. Først kom blåsingen i et mer rolig og noen lunde behersket tempo, men så var det akkurat som om wookien skrudde opp temperaturen et hakk, og så enda et hakk, og så..
“Så, så, ro deg nå litt ned. Du vil ikke skremme bort vår nye venn, vil du vel?”, sa Obi Wank. Wookien ristet litt fortvilt på hodet, og så så ned på den steinharde pelsstaken sin, noe brydd, men samtidig; så veldig, helt utrolig sulten på å stikke romormen i nok et fuktig hull. Wookien slo seg på magen som om den var en tromme og slapp så løs nok et brøl.
Obi-Wank merket at Axe ikke var helt klar for et nytt eventyr enda, så han løftet den ene hånden han ikke holdt Axes pistol med, og gjorde noen små og rolige bevegelser. “Det du ønsker deg mest av alt her og nå er å smake på litt deilig wookie-melk”.
“Det jeg ønsker meg mest av alt her og nå å er smake på litt deilig wookie-melk”. All tvil var igjen blitt borte. Ja faktisk føltes det ut som det hadde gått et helt liv siden Axe ikke egentlig hadde sånn kjempelyst til å la dette hårete beistet kjøre stasen sin ned i halsen på han. Nå kunne han simpelthen knapt vente på å gurgle i seg den varme melka bamsefar måtte ha brygget klart for han. Og ikke bare det, nå var også den hersens hodepinen fullstendig borte.
Axe reiste seg fra benken, og satte seg så på kne foran den store, deilige og maskuline wookien. Han ofret et lite blikk mot Obi-Wank som nå sto og dro forhuden sin rolig frem og tilbake før han igjen så på Chefucka og sa; “Kom igjen apegutt – må kraften være med oss!”.
Aylar Von Kuklinski
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos
