Omgitt av idioter (bok av Thomas Erikson)

«Hadde bare alle vært som deg så hadde verden vært et mye bedre sted å leve i!»

De aller fleste vil nok være enig i at det finnes alt for mange idioter rundt om. Mennesker som ikke er som oss selv, og som har en nokså annen måte å se verden på.

I boken «Omgitt av idioter» blir man presentert for en teori om at menneskeheten kan deles opp i fire farger. Rød, gul, grønn og blå. Det vanligste er å være en kombinasjon av to farger. Men det finnes også de mer komplekse som er tre, mens ingen kan i følge forfatteren være en kombinasjon av hele fargepaletten.

Røde mennesker er de som oftest høres best. De er absolutt ikke redd for å si hva de mener, og det plager dem ikke at folk mister nattesøvnen av feedbacken de har gitt. De er veldig konkurransedrevet, kjeder seg fort av rutiner og mangel på utfordringer, og blir ofte ansett av andre farger (særlig grønne) som fiendtlige, og vel bråe/harde. Og pass for guds skyld på – for det er som oftest de røde som er “omgitt av idioter”.

Gule mennesker er også en utfordring å ikke legge merke til. Men i motsetning til de røde er gule mye mer drevet av GOD stemning. Gule mennesker ser heller glasset som halvfullt enn halvtomt. De er verdensmestre i å overtale folk med på sine stort sett ganske så ambisiøse påfunn. Skravla går som regel i et kjør, og kjenner du en person med veldig mange venner på i sosiale media (eller livet generelt) så er denne personen mest sannsynlig, ja nettopp – en ekte guling.

Grønne mennesker er de verden har booket mest plass til, men som ironisk nok ikke tar så mye plass. Ting var utvilsomt bedre før, forandringer er stort sett bare stress. Noe av det beste man kan gjøre i livet er.. å gjøre ingenting. I motsetning til røde og gule så holder de grønne ting mer for seg selv. De observerer mer enn de snakker. De er som oftest veldig gode lyttere, og har en tendens til å si litt for ofte ja i frykt for å risikere dårlig stemning ved å heller si det som det er. Grønne mennesker står ganske enkelt for trygghet og stabilitet.

Blåe mennesker er excel-arkets beste venn – de analytiske. Jobber du f.eks som bilforhandler trenger du neppe si noe om den bilen den blå kunden har bestemt seg på forhånd at h*n vil ha. Simpelthen fordi vedkommende har gjort en så dyp forhåndssjekk at h*n allerede vet alt – og mer til – som er verdt å vite. I likhet med de grønne så gjør de blå som oftest ikke så mye ut av seg, og særlig røde og gule mennesker vil finne de blå i overkant treig og kjedelig.

Det denne boken ganske enkelt går ut på er å gi en bedre forståelse for hvordan de forskjellige individene rundt oss – enten det er i hjemmet, på arbeid, eller helt andre steder – fungerer, og ikke fungerer. Hva som motiverer, stresser og uroer, gleder og provoserer den enkelte av oss.

På forhånd var jeg litt spent på hvor mye jeg ville forstå. Ville jeg støte på mange tunge fremmedord som måtte googles? Nei!! – heldigvis ikke. 😊

Forfatter Thomas Erikson har gjort et kjempejobb med å dumme de fleste eksemplene sine ned slik at de aller fleste ikke vil ha en nevneverdig stor utfordring med å henge med. Måten han forteller ting på er til tider like morsom som den er lærerik. Er du derimot rød kan det tenkes at du hadde foretrukket om boken var noe kortere da den til tider har en evne til å repetere seg selv.

Personlig syns jeg tykkelsen på boken er helt passe, men må innrømme at jeg flere ganger tok meg selv i å tenke at «dette her og det som står der har jeg jo allerede funnet ut av selv». Og det vil nok de fleste tenke flere steder også. Likevel er jeg glad for at jeg har fullført lesingen, og jeg kommer helt sikkert til å bla opp igjen enkelte kapitler/ sider i fremtiden når visse utfordringer med visse mennesker måtte poppe opp.

Hvilken farge er jeg?

Det skal godt gjøres å lese gjennom alle de 298 sidene boken har å tilby uten å ofre en tanke på hvem av dine nærmeste som er innenfor de forskjellige kategoriene.

Selv mener jeg at jeg er en blanding av mest gul og grønn, og litt blå. Stemmer dette så forklarer det absolutt hvorfor de blå og de rød er de jeg som regel har en tendens til å unngå hvis jeg kan. Særlig de som er veldig rød går jeg ikke så godt overens med over lengre tid.

Alt i alt er «Omgitt av idioter» en bok jeg vil anbefale de aller fleste. Den vil utvilsomt gi mange en aha-opplevelse og en god latter. Spesielt som lærer eller sjef et sted vil jeg anbefale å lese denne boken. Den gir en god forklaring på hvorfor det er så viktig å behandle forskjellige folk på forskjellig vis, og den gir en meget god pekepinn på hvordan man kan unngå de aller verste misforståelsene/katastrofene.

Og sist, men ikke minst så tegner den flere gode bilder på hvorfor ikke alle heller burde være som deg eller meg. 😅

Jeg gir «Omgitt av idioter» 8 av 10 stjerner!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Kristin Bortolotti: Gutten i tempelet

Jeg har lenge ikke akkurat vært en av de man helst ser for seg vinke med et flagg hvor det står “jeg <3 religion” på…

Så da jeg ble gjort oppmerksom på at Kristin Bortolotti sin bok nr. 2 dreier seg rundt den kjente, men ikke akkurat bare kjære historien til Jesus – ja, så merket jeg at det var en del av meg som ble litt skeptisk, til tross for at jeg virkelig likte-likte hennes første bok som jeg endte med å gi 8 av 10 stjerner.

Men nok en atter-gang: Skepsisen jeg hadde følt litt på ble raskt og elegant dyttet til side da jeg begynte å bla meg fra side til side. For mens mye av det jeg har vært borti av bibel-skriverier en gang i tiden f.eks på blogg.no har handlet om hvordan enkelte mener at andre mennesker bør være og ikke være, og da særlig i forhold til hvor vidt det er greit å være homofil, eller ikke, og da i de fleste tilfeller endt opp med IKKE GREIT – ja så tar «Gutten i tempelet» frem et helt annet lys – selv om dette heller ikke akkurat er ren koselesing fra skapelse til “slutt”.

I denne boken stifter vi et lite bekjentskap til en gutt som ikke er som alle andre. Denne gutten har en litt annen forståelse av ting. Og han er attpåtil utstyrt med evner og ferdigheter som ikke det vanlige “trollet i gata” besitter.

Enten man er 5, 16, snart 30, eller 80 for den saks skyld, ja så får man trolig tidlig en følelse av hva som er i ferd med å skje rundt denne gutten. De dømmesyke blir stadig mer og mer besatt på at de MÅ klare å finne feil ved han, slik at han kan dømmes, og ydmykes. Dessverre et samfunnsproblem som er minst like aktuelt nå som det var for 2000 år siden.

Denne tematikken tar forfatteren tak i på mesterlig måte. Akkurat som «Den magiske pappesken» er også denne boken veldig godt skrevet, for å ikke si smart. Det kan være at det jeg skal gå litt inn på nå ikke er tilfellet, og at det er min egen overanalysering som slått seg på igjen; men jeg TROR at i tillegg til å være en slags forkortet barnebok-utgave av en bibelhistorie vi alle kjenner til, ja så er det også et og annet pek til nåtidens virkelighet, uten at dette på noen måte føles unaturlig “presset inn”. Blant annet så nevnes en tenåringsjente som vil redde planeten i en liten setning. Og det tviler jeg av flere grunner på at er en tilfeldighet hvis man vet litt om hvordan Kristins første bok ble til, og man samtidig skjønner hvem denne jenta trolig er en referanse til.

I tillegg til en veldig fin og smart skrevet historie så blir man også denne gang skjemt litt bort med tegninger så vakre og levende at man blir sittende og stirre på de, og veeeeente på at en eller annen fugl av gjørme, eller noe annet magisk skal fly ut av boken, sette seg på skulderen din, og plystre.

Alt i alt en kjempeflott bok med pulserende vakre bilder, og en flott, samt tankevekkende historie som passer vel så godt for barna som for “de voksne”. Dog tror jeg kanskje jeg ville vært litt forsiktig med å lese denne boken for de minste barna rett før lyset på soverommet skal slukkes.

For hvordan man husker avslutningen føler jeg kan variere litt fra person til person. I mine øyne slutter historien vakkert, men trist. Men jeg kan se for meg at noen kan henge seg mer opp i den triste og vonde delen, kanskje glemme det lyse litt, og så la det triste få fritt omløp til å fabrikkere et og annet mareritt den kommende natten.

Likevel. Selv om dette ikke er en bok som slutter “også levde alle sammen lykkelige og i fred og harmoni med hverandre til…”, ja så er det en grunn til at den slutter som den gjør. Og jeg tror at dette er en bok som på lik linje med Harry Potter, Ringenes Herre, og mange andre fine bøker som har gjort sterke inntrykk, at også «Gutten i tempelet» vil bidra til å gjøre at de barna som leser den vil tenke seg om en gang ekstra, eller fem før de retter den lange, mørke dømme-fingeren mot andre som ikke helt er som dem selv.

Jeg gir “Gutten i tempelet” 8 av 10 stjerner!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Sophie Elise: Ting jeg har lært

Naken, mer naken, nakenest!

Jeg har sett Sophie Elise naken.

… ish! – en god del ganger, de siste 10 årene.

Men jeg har samtidig aldri opplevd henne nedstrippet til hver minste lille detalj, som da jeg nå nylig fikk pløyd meg gjennom alle de 275 sidene “Ting jeg har lært” har å tilby.

Sophie og jeg startet hver vår blogg cirka samtidig. Jeg opprettet min januar 2010, men det var ikke før året etter at jeg FAKTISK begynte å blogge, samtidig som Sophie opprettet sin legendariske blogg som hun siden skulle holde temmelig aktiv i 8 år før nok var nok.

I starten tenkte jeg, som så veldig mange andre at “gud hvor forskjellige jeg og Sophie Elise er!”.. “jeg har ikke NOE til felles med denne jenta i hele tatt..”, “gud så dum hun er!”.. “gud så blond!”.

At hun har hatt, og fremdeles har sine blonde øyeblikk, jo det stemmer for så vidt. (og hvem faen har ikke det?)

Den j**la fitta

For det er slettes ikke alt som skildres i denne boken som Sophie selv virker så veldig fornøyd med å ha gjort eller opplevd heller. Og her er det særlig én historie dratt ut over mange, mange år som har gjort litt inntrykk på meg. Personlig har jeg alltid vært veldig fornøyd med eget underliv. Jeg anser meg selv som meget godt utstyrt, og det er sånn sett en tragedie at det enn så lenge bare finnes én kvinne der ute som har fått testet det ut.

Jeg har lenge visst om gutter som absolutt ikke har følt det på den måten. Jeg kjenner gutter som skammer seg over at de mener penis er for liten eller for stor, men når det kommer til jenter, ja så hadde det ikke slått meg at skam for eget underliv kunne være en greie over hodet.

Jeg har nesten bare hatt jentevenner, flere av de føler jeg selv jeg har kommet veldig nær på godt og vondt, og likevel.. Jeg kan ikke huske at fitte-skam har vært noe tema. Overvekt, undervekt, feil pupper, feil nese, feil hår, feil rumpe, feil hofter, plagsomt kroppshår og gud bedre vet ikke hva – ja!! Alt det der, og mer har jeg blitt fortalt i detalj om gjentatte ganger, men fitte-skam, det var for meg noe helt nytt helt frem til nå nylig.

For Sophie Elise har dette vært en skam som har vært såpass hemmende og stor at hun aldri har latt noen få sett henne naken sånn skikkelig, og da spesielt ikke andre jenter. Og selv om jeg ikke kan si at jeg kjenner meg igjen i dette selv, så har jeg likevel ingen problemer med å forstå det jeg leser. For her får vi “ALT”. Vi blir tatt med på fødselen av dette problemet, vi får dekket flere mildt sagt såre og vonde episoder hvor fitta hennes ødelegger for henne opp gjennom oppveksten, til hun så får operert den, og likevel sitter igjen med det samme problemet.

Og alt uten at det hele føles for vulgært, overdrevent eller spekulativt, men i stede dønn ærlig, utrolig ekte, og veldig, VELDIG sårt.

Haters gonna think to late

At enkelte tydeligvis klarer å hate på denne kvinnen basert på enkelt saker man hører om på jobben, på byen, eller ut ifra diverse overskrifter og saker i sosiale media, ja jo.. Det kan jeg kinda fortsatt forstå. Men når man først tar seg tid til å lese mer enn bare overskriftene, og stille samtlige spørsmål som de mer kjedelige og/eller “perfekte” kollegaene dine på jobben ikke gidder å stille. Ja så er ikke Sophie Elise så aller verst verken på den ene, eller andre måten likevel, tvert om. Og hun er slettes IKKE norges farligste forbilde.

For tar man seg tid til å lese denne boken. Ja så får man servert eksempel på eksempel, hvor “løsningen” har vært å operere – men så har det ikke vært det likevel. Og dette er Sophie selv veldig klar over og temmelig tydelig på en rekke ganger – at lykken hun eventuelt har følt etterpå har vært ekstremt kortvarig, før alt har falt tilbake til “same old, same old”. Så etter mitt syn er ikke Sophie Elise en promotør/maskot for plastiske eller kosmiske operasjoner. Hun er først og fremst en kvinne som har operert seg gang på gang, og siden vært veldig ærlig, gang på gang, om at det ikke egentlig har fikset noe som helst.

Usikkerhet og skam er generelt et gjennomgående tema i denne boken. Når man leser en bok skrevet av Sophie Elise blir det fort viet en del vink til kropp og sex, men også en rekke tanker rundt forskjellige relasjoner til venner og familie. Og også her er det mye som får tankene til å gå i spinn. De aller fleste som har passert en viss alder (si f.eks 20) har tatt seg i å tenke på hva man kunne sagt og gjort annerledes om bare den og den personen fremdeles var blant oss.

For noen år siden mistet Sophie en veldig nær barndomsvenn, til selvmord. Siden har Sophie plaget seg selv mye med tanker om at hun ikke var der for han på samme måte som han alltid var for henne, særlig ikke de siste årene etter at han ble mer og mer syk, hun hun stadig ble reddere for å “se han sånn”. Og da hun under «Skal vi danse» i 2018 skulle hedre han en uke hvor temaet var noen som har gått bort, var følelsen om at det hele bare føltes så “feil” veldig til stede. Nå har jeg aldri vært med i «Skal vi danse», men jeg har likevel null og niks problemer med å forstå alle de tankene og følelsene som også her er mesterlig beskrevet på en såpass respektfull, nøye gjennomtenkt og fengslende måte at det i seg selv nesten er litt rørende.

En mester med fingrene

Jeg har skrevet dette i mine tidligere bokanmeldelser av Sophie Elise, men enkelte ting bare må gjentas: denne jenta KAN å skrive!!!!!! Selv på de temaene og historiene jeg var minst engasjert så klarte jeg likevel stadig ikke å legge det fra meg, kort og godt grunnet måten en hver en side, og et hvert kapittel er skrevet. Til tider føles det som man leser en roman skrevet av en av de flinkeste forfatterne i hele Norge. Og på sett og vis så er det vel også litt det som er tilfellet i den forstand at man alltid “lyver” litt for å gjøre en historie hakket mer interessant + at man ikke husker alle detaljene 100%. Uansett.. det er ikke poenget – SOPHIE ELISE KAN VIRKELIG Å SKRIVE!!

Som en liten “bonus” er hvert kapittel avsluttet med et lite dikt, og disse diktene er på ingen måte noe unntak fra hennes meget begavede skrivehjerne. Jeg har tatt meg selv i å lese samtlige av diktene hennes flere enn bare to ganger, og de beste av de beste kommer jeg trolig til å kose meg igjen med om ikke alt for lenge. For med fare for fremstå som en vlog med lag – er det noe Sophie Elise kan så er det å skrive og engasjere!

Nei, jeg personlig er ikke enig i at Sophie fortjente den såkalte gullbarbien. Men noen ganger er det bare slik at man ikke alltid kan styre hva enkelte mennesker skal tenke og føle om en, når den og de trolig ikke har helt styr på hva de innerst inne tenker og føler om seg selv en gang.

Også er det heller ikke egentlig Sophie Elise sin skyld at så og si alt hun tar i blir til gull. For jo, man kan si mye rart om denne kvinnen, hvor “fake” mye på kroppen hennes er. Men hennes skinnende karisma, drivkraft, kunnskap og reflekterte sjarm er likefult helt ekte, så utrolig ekte. Måtte denne sola lyse og gløde, og på sitt magiske vis fortsette å skape gull og kjærlighet i mange, mange år til!

Jeg gir “Ting jeg har lært” 9 av 10 stjerner!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Kristin Bortolotti: Den magiske pappesken

Flashback fra barndommen

For ikke altfor mange evigheter siden var jeg en fryktløs romreiser. Jeg hadde mitt eget lille romskip som besto av fire trestoler som sto rygg mot rygg mot rygg mot rygg, slik at de formet en firkant midt i hvor det så vidt var plass til den gang lille meg. Og over disse fire stolene lå det et teppe som sørget for litt ekstra trygghet.

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg bygget meg dette romskipet på stuegulvet hjemme hos farmor og farfar, eller hvor mange timer jeg tilbragte der, før magien på tanken begynte å gå tom, men der og da føltes det som en liten evighet. Og jeg var en stolt romfarer må vite. Det hendte seg titt og ofte at jeg måtte låne hustelefonen for å fortelle min tante på Dombås, eller mormor oppi Rennebu, at ja; “nå kan det fort gå en stund før dere hører fra meg igjen!” For i verdensrommet er det tross alt ingen som lagt noen telefonkabler.

Dette er minner fra min forfalne barndom som raskt siger tilbake allerede ved første side av Kristin Bortolottis «Den magiske pappesken». En genuint generøs og fortryllende barnebok hvor hver eneste side byr på fantastiske tegninger, og dikt som sammen tar meg som leser med ut på en barnlig reise i tid og rom.

Se – den lever!!

Det sies at et bilde forteller mer enn tusen ord, eller i dette tilfelle – tegninger. Jeg er ikke alltid enig med dette ordtaket, men når det gjelder de flotte blyanttegningene som lyser opp her, ja så rommer disse en hel del. Og selv om dette ikke er en digital bok med bevegelige animasjoner, så føles likevel tegningene såpass levende at det er like før jeg må dukke for at ikke den magiske esken med de to barna boken handler om, skal kollidere med hodet mitt.

Et hvert bilde vekker minner fra min egen barndom. Gode minner. Lekne minner. Uskyldige minner. Samtidig makter de også å gjøre meg engasjert i det universet barna i denne fortellingen sammen skaper med sin nysgjerrighet og fantasi. Og det er med en stadig økende takknemlighet at jeg får være med på reisen. Jeg er ikke helt sikker på om de legger merke til meg her jeg sitter og leser, men jeg tror det?

Denne boken byr på så fantastiske flotte og (igjen) LEVENDE tegninger at hadde den “kun” bestått disse tegningene, ja så tror jeg at det også hadde funket. Men når det igjen er sagt så er også teksten/diktene lekende god. Jeg har ved noen anledninger kritisert forfattere – både av bøker for voksne, men også for barn – for å skrive på en litt for kronglete måte. Bruke ord og uttrykk som kan være litt vel “hard to get”. Ord og uttrykk jeg har blitt så fokusert på å prøve og forstå, og som gradvis har tatt meg lengre og lengre bort fra den gode leseropplevelsen. Dette er dog ikke tilfelle her.

Historien som fortsetter etter siste side!

Det å lese «Den magiske pappesken» er nemlig en like fornøyelig opplevelse som om man “bare” skulle sett på alle tegningene. Boken er både lett å lese og forstå. Like fult er det noe mystisk her. Som et og annet spørsmål som popper opp i hodet mitt under veis. Spørsmål jeg ikke helt greier å besvare, og som heller ikke er besvart når jeg til slutt er på siste side og boken omsider lukkes – og for det er jeg igjen takknemlig.

For med denne mystikken, de ubesvarte spørsmålene, kan jeg fortsette å sveve i verdensrommet sammen med de to barna en stund til. Og det er nettopp slik alle gode eventyr burde være. De beste eventyrene gir deg ikke alt på en gang. De lar noe mystikk ligge igjen, helst ikke så mye at det frarøver deg nattesøvnen, men akkurat nok til at du bevist, eller ubevist, “flyr tilbake” ved senere anledninger. Og det virker som det er nettopp det forfatter Kristin har forstått, og så elegant har klart å oppnå.

Jeg nevnte tidligere at “bare” tegningene her står helt utmerket på egne bein. Dette gjelder også det skriftlige. Hadde man valgt å skrote det ene fult og helt, tror jeg nesten den gode opplevelsen fortsatt hadde vært like fult til stede. For både som illustratør og tegner, men også som tekstforfatter og dikter står Kristin Bortolotti sine ferdigheter og skills så og si like sterkt som barns endeløse fantasi.

Jeg gir «Den magiske pappesken» 8 av 10 stjerner!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Juni – tyven, tyven skal du hete…

Så var omsider to av totalt fire Hotel Cæsar-bøker ferdig lest. I mai fikk jeg huket tak i den første i serien, “Ninni – Lillesøster og eskortepike” og jeg koste meg greit gjennom den da den bydde på akkurat den dose underholdning og spenning som jeg vanligvis har forventet å få servert fra Cæsar-universet, mens (tv-)serien enda pågikk. Dessverre har det gått litt mer trått når jeg i det siste har prøvd å kommet meg gjennom boken om Juni.

“Juni – tyven, tyven skal du hete…” (skrevet av Liv Margareth Alver) starter ganske rolig og fredelig på slutten av 70-tallet. En spent og ung Juni sitter på toget fra Oslo til Bergen, og hun grugleder seg til å starte et helt nytt liv. Det er på høy tid å vise sin noe konservative og mannssjåvinistiske far (Georg Anker-Hansen) at kvinner kan duge til mer enn kjøkkentjeneste og sengesprell. Juni skal opp og frem i verden, og satser på å gjøre sitt aller beste i økonomi-fag på Bergens handelshøyskole.

Jeg nevnte akkurat ord som “rolig” og “fredelig”. Og på sett og vis er dette ganske beskrivende for en god del av bokens 256 sider. Særlig de første 50-60 sidene går ting veldig slo-mo. Og med mindre du er en av de som har et litt over gjennomsnittet romantisk forhold til Bergen by, og generelt trives greit i det nostalgiske hjørnet, ja så er jeg redd denne boken vil virke litt i kjedeligste laget nå og da for ganske mange.

Bildet er tatt fra tv2.no
Bildet er tatt fra tv2.no

For det er en del skildringer av hvordan Bergen angivelig skal ha vært på 70/80-tallet. Selv har jeg vært i Bergen flere ganger, og jeg er en av de som har et noe romantisk forhold til denne byen, så jeg tok meg heldigvis i å finne noen av disse skildringene litt koselige, det fikk meg til å kjenne litt ekstra på savnet. Men når det igjen er nevnt så var det til syvende og sist av litt andre årsaker jeg likevel valgte å kjøpe denne boken.

Og dessverre så er ikke handlingen vi blir presentert det aller mest spektakulære heller. Noe jeg stiller meg litt undrende til. For 1. da boken ble utgitt (høsten 1999) manglet det ikke akkurat på skandaler og dramatikk i tv-serien “Hotel Cæsar”, heller tvert om. 2. Både boken om Ninni, og boken om Juni foregår begge før tv-serien starter, så begge har det samme utgangspunktet at man på forhånd gjerne vet hvor de forskjellige skikkelsene vil ende opp, og ikke. Likevel maktet førstnevnte å holde meg hakket mer på “pinebenken”, enn sistnevnte.

Men misforstå meg rett. Det er ikke slik at boken om Juni er fullstendig tappet for drama og intriger. For vi blir etter hvert presentert for et trekantdrama som jeg kjenner jeg er ganske glad for å ikke ha vært oppi selv. Men skal man virkelig sette pris på dette trekant-dramaet bør man enten være en enda større Cæsar-fan enn meg selv, ELLER så bør man ikke kjenne til utfallet av denne historien på forhånd i hele tatt – slik man gjerne gjør ved å ha sett de aller første sesongene. Og selv om man går inn helt blankt så tror jeg likevel samtlige romantikk-lesehester vil finne denne romanse-trekløveren litt.. Off. I kjent Cæsar-stil er utroskap et av ingrediensene også her. Forholdet blir til slutt avslørt, og dessverre så skjer det fint lite etter at sannheten en dag kommer frem. Det skuffet meg litt, selv om jeg var litt forberedt på det med tanke på.. ja, igjen. Ting som skjer noen tiår-senere på tv-skjermen.

Skulle ønske det var alt jeg hadde å utsette på den, men det er dessverre en ting til jeg vil legge til. Boka føles til tider nokså rushet. Mens Juni f.eks sitter og nyter studielivet på skolen en dag på de første fem linjene på en side, så sitter hun plutselig på en klubb med en eller annen 2-3 uker senere, mens du som leser fremdeles er på samme side. Og forfatteren har som oftest ikke tatt seg bryet med å dele opp sånn at det er noe “pusterom” i mellom heller. Plutselig er vi her, og vips så var vi der! Dette var aldri noe som ødela, eller som bidro til at jeg kom helt ut av det, men det gjorde likevel at jeg til tider ble litt forvirret, og måtte lese gjennom de forskjellige punktene en gang ekstra for å faktisk henge ordentlig med.

Bildet er tatt fra tv2.no

Men sett bort ifra alt jeg har skrevet til nå så er “Tyven, tyven skal du hete..” en helt ok bok å slappe av med. Skulle du komme over den billig på et eller annet loppemarked, så gi den gjerne en sjanse. Men med mindre du er litt over gjennomsnittet Cæsar-fan sånn som meg, ja så vil jeg fraråde å bruke 150++ kroner på den på f.eks Finn. For så spennende og interessant er dessverre boken om Juni Anker Hansen altså ikke.

Det er selvfølgelig lett for meg som fan å sitte utenfra og være etterpåklok, men når man først skulle skrive en bok om Juni Anker Hansen, så tror jeg langt flere ville fått mer ut av, og husket bedre en bok som tok for seg hennes vei ned i alkoholismens avgrunn. På sett og vis så er det også litt det denne boken også er da vi får et greit innblikk i hvor ensom hun føler seg i verden med lite venner, en far som absolutt burde sett og støttet henne bedre, og etter hvert et kjærlighetsforhold som er ganske giftig og ødeleggende på flere hold.

Det jeg mener er.. Jo, boken tar absolutt opp sårbare tema og konflikter, men den dykker ikke like langt ned i avgrunnen, som det jeg mener den hadde tjent bedre på å gjøre, og derfor ender opp som en helt gjennomsnittlig, midt på treet kiosk-roman.

Noen andre som har lest denne boken? 🤓

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Anette Moe: Skjebnens harde hånd

(Flere) statister i omløp!
I løpet av de siste ukene av 2019 leste jeg meg gjennom Anette Moes mørke og dystre «Tause ofre». En bok jeg hyllet da jeg anmeldte den i januar, og som har fått meg til å savne Moes noe dystre, fiktive, men høyst realistiske og troverdige verden siden.

Nå har jeg omsider fått lest meg gjennom enda en av hennes krimbøker, denne gangen «Skjebnens harde hånd» fra 2011, og jeg kan allerede nå avsløre at jeg fremdeles tørster etter mer Moe-krim – for å si det sånn!

.. Noe av det første som gikk opp for meg da jeg begynte på denne boken for en stund tilbake var at det her er litt flere navn og skikkelser å holde styr på. Noe som til tider kan ha medvirket til at jeg lettere falt litt ut nå og da, enn jeg gjorde da jeg leste «Tause ofre».

Men heldigvis popper det aldri opp så mange skikkelser at det føles “to much”. Og man skjønner tidlig hvem av karakterene som er viktig å feste sin fokus til, og hvem som først og fremst er litt “mindre betydelige” “statistroller”. Og til syvende og sist er det ca like mange hovedkarakterer i «Skjebnens harde hånd», som i «Tause ofre» – bare at førstnevnte altså tilbyr litt flere “statister”.

Løse tråder som virker tilfredsstillende
Akkurat som med forrige bok så foregår også denne (for det meste) i Kristiansand. Fire menn blir med kort tids mellomrom funnet døde, hvor særlig tre av dødsfallene virker litt mer mistenkelig enn det første. Har disse mennene noe til felles? Kjente de til hverandre? Og sist, men ikke minst – HVORFOR døde de alle såpass unge?

Uten å selvfølgelig avsløre for mye kan jeg si såpass som at jeg tok meg selv i å tenke hvem de egentlige ofrene i denne historien egentlig er. Og jeg tror nok at det vil være noe delte meninger rundt dette spørsmålet. Noen vil nok mene disse døde mennene. Noen vil heller lene seg litt ekstra på de pårørende rundt disse døde mennene. Mens andre igjen vil antagelig legge mesteparten av sin sympati og empati på noen helt andre.

Med andre ord: selv om dette er en nokså mørk krim-roman, en nokså mørk og dyster krim-roman som utelukkende byr på sort skrift på hvite ark – ja så vil jeg likevel påstå at denne boken ikke er sånn nevneverdig sort-hvitt når man virkelig har åpnet den opp, og begynt å lese et lite stykke. For i løpet av de drøyt 250 sidene man får servert er det flere historier man får presentert, og som fikk meg til å undre; “hvem er de EGENTLIGE ofrene i denne historien?”.

Og jo flere historier som på en eller annen måte (helst) skal surres sammen, desto større kluss kan en forfatter risikere å ende opp med både før og etter. “Jo flere kokker, jo mere søl”, også videre. Men igjen så må jeg bare ta av meg detektivhatten for Anette Moes elegante evner som “roman-strikker”. For selv om det er en del tråder å holde styr på her, spesielt i begynnelsen, ja så føles alle disse trådene likevel nødvendige når alt kommer til alt. Og de kommer aldri i veien for hverandre på en unødvendig frustrerende måte – slik som tråder, tau og ledninger har en lei tendens til å gjøre.

I løpet av de første kapitlene ble det en del “har dette noe med det store bildet å gjøre, eller har vi med en liten avsporing eller distraksjon om du vil å gjøre her?”. Og igjen skal jeg ikke avsløre for mye nå, men denne boken tilbyr svært lite unødvendige “distraheringer”. Punktum.

Nødvendig ondt”
Boken er for det meste veldig rett på sak og man får sjeldent “tid til” å kjede seg. Man kommer tett innpå de karakterene som er relevante, uten at det verken føles som man kommer “for tett på”, eller at man tar seg i å ønske at man helst skulle vært enda tettere. Og den elegante, men dog lettvinte måten alle de forskjellige trådene nøstes opp i mot slutten er noe som både tilfredsstilte og gledet meg som leser.

I tillegg skal Moe også få litt skryt for å aldri gå over streken når det kommer til det som brått for mange kan virke som unødvendig overdrevne voldsskildringer. Misforstå meg rett, mye av det som skildres i “Skjebnens harde hånd” er brutalt og forjævlig, men aldri på en sånn måte at det føles svekkende for troverdigheten på verken den ene, eller den andre måten. Og det er til syvende og sist kanskje det som nok en gang nå har klart å skremme meg aller mest..

Stay goregeous! 😊

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Ninni – Lillesøster og eskortepike

Det er nå litt over 20 år siden “Hotel Cæsar” gjorde sitt inntog på norske tv-skjermer for aller første gang lørdag 24. oktober 1998, og siden den gang har klart å både engasjere og provosere nordmenn i 19 turbulente år, før eventyret til tok en noe sørgmodig vinterkveld 14. desember 2017. Og da den absolutt siste episoden omsider var en vemodig realitet tenkte jeg at jeg bortsett fra å se opp igjen diverse sesonger i “reprise” på Tv2 Sumo nå og da, ja så skulle jeg aldri få noen nye Cæsar-opplevelser igjen. Og vel. På sett og vis har jeg til nå ikke tatt helt feil, men på en annen måte skulle jeg ikke få helt rett heller.

For høsten 1999, og våren 2000 kom det ut noen bøker basert på fire av skikkelsene som var blant de mest populære fra tv-serien den gang. Disse bøkene fikk jeg der og da aldri tak i da foreldrene mine ikke syntes Cæsar var noe for barn (jeg var 8-9 år gammel da), og i nyere tid har det mildt sagt vært en utfordring uten like å finne de noen steds. Det vil si, helt frem til nå i mars. For da oppdaget jeg at den første Cæsar-boka “Ninni – Lillesøster og eskortepike”, skrevet av Marie Qvam, lå ute for salg på Finn.no!! 😃 Og selv om jeg egentlig ikke hadde pengene til å kjøpe boka der og da kunne jeg likevel ikke la sjansen renne ut mellom fingrene på meg, nå som jeg for første gang på så mange år ENDELIG hadde sjansen. Så jeg endte opp med å kjøpe den likevel. I dag har jeg omsider fått lest den ferdig, så gjenstår det å se da; var det verdt det? Klarte boken å levere opp til alle forventningene og tankene jeg har gjort meg om den i ca. to ti-år, eller burde jeg helst bare ha latt det være med alle drømmene?

Bildet er tatt fra: tv2.no

Når historien i denne pocket-romanen starter er Ninni og hennes storebror Svein (aka. Kongen av Drammen) henholdsvis 6 og 9 år gamle. Begge bor på dette tidspunkt hjemme hos sine foreldre. Det nærmer seg jul og de skal endelig få være med deres far på julegave-shopping i Oslo. Og for de som har fulgt litt med på tv-serien kommer det neppe som noen bombe at denne Oslo-turen ikke akkurat ender særlig godt. For i stede for å ta med de to barna på shopping som avtalt tar pappa Gunnar heller med de to smårollingene på pub. Og på vei hjem igjen til Drammen blir Gunnar utsatt for en stygg fallulykke på Oslo S. En ulykke som skal koste han livet.

Herfra og ut så går raka veien ned til avgrunnen med mamma Gjertrud, som tar inn den ene tvilsomme herremannen etter den andre – hvor ingen av de er sånn nevneverdig interessert i å være noe til farerstatning for Ninni og Svein. I tillegg tar Gjertrud så og si og bytter ut alt som heter for ansvarsfølelse med kong alkohol, så de to barna blir mer eller mindre satt ganske tidlig til å ta vare på seg selv. At barnevernet aldri dukker opp var noe jeg tok meg selv i å stusset litt på, men på en annen side har jeg jo hørt flere lignende historier fra virkeligheten, så jeg antar at dette ikke er så “farfetch” som man helst skulle ønske, og at det helt sikkert finnes langt verre tilfeller der ute i de ganske hjem..

Bildet er tatt fra: tv2.no

Etter at Ninni til slutt i en alder av 15-16 (?) blir forsøkt voldtatt av morens daværende mann mens hun ligger og sover får hun omsider fullstendig nok, og uten å vite helt hvor hun skal gjøre av seg rømmer hun hjemmefra midt i svarte natta, for så å aldri vende tilbake. Dette skal også vise seg å bli den samme skjebnesnatten som hun treffer den rebelske sørlandsjenta Alex(andra) Kvamme for aller første gang, som tar Ninni med seg hjem til sin svært religiøse bestemor, og det tar ikke lange stunden før Alex og Ninni ender opp som bestevenninner, og noen år senere bestemmer seg for å dra to uker til Kos sammen (i Hellas) hvor Ninni noe ufrivillig blir introdusert for den bortskjemte rikmanns-sønnen Jens August Anker-Hansen for første gang. Og selv om det ikke akkurat blir kjærlighet ved første blikk, tar det likevel heller ikke her lange tiden før de finner godtonen, og ender opp som svært intime både en og to og 3123 ganger.

Men etter to alt for korte uker må de begge brått dra hvert til sitt. De lover hverandre å treffes igjen om en knapp måned, noe begge ser ut til å glede seg noe helt utrolig til – og da spesielt Ninni – men når det først har gått en måneds tid skal det vise seg at det første gjensynet blir alt annet enn av det koselige slaget. For når Ninni så ringer til Hotel Cæsar og endelig får kontakt med Jens August igjen virker det ikke helt som han husker henne, og når Ninni så legger til at hun er blitt gravid, at Jens August snart skal bli far, ja så er det mildt sagt en helt annen Jens August hun får stiftet et bekjentskap med, enn den trygge og snille gutten hun tilbragte ferien sin med for bare noen uker siden.

Etter en heftig krangel hjemme hos Ninni drar Jens August frem en sjekk som han mener vil dekke alle utgiftene det vil koste henne å kvitte seg med barnet. Ninni reagerer med raseri, ber han om å komme seg til helvete ut, river i stykker sjekken, og forsvinner så mer og mer inn i sin egen mørke verden. Etter en stund innser hun at hun ikke ønsker å ha et barn som trolig bare vil minne henne om dette empatiløse monsteret. “Monsterbabyen” må derfor forsvinne, så til slutt ender hun altså opp med å ta abort likevel. Og etter å ha “drept” dette “barnet” tar det heller ikke lange tiden før hun bestemmer seg for å også gjøre slutt på seg selv.

Bildet er tatt fra: tv2.no

Heldigvis lykkes ikke dette selvmordsforsøket da storebror Svein finner henne i grevens tid, og får henne innlagt på nærmeste sykehus rimelig umiddelbart. Etter flere drøye uker på sykehus, og i psykiatri, slipper så Ninni ut igjen, treffer nok en gang på Alex(andra) som siden sist har gått fra å jobbe i reiselivs-bransjen, til å jobbe i en annen bransje hvor man også i stor grad “selger seg selv” – eskortebransjen. Først reagerer Ninni med den ene fordommen etter den andre, og tenker at dette ihvertfall aldri kan bli noe hun selv kunne ha drevet med. Men etter eks antall solside-historier fra Alex om hvor uskyldig, problemfritt, glamorøst og trygt det hele faktisk er (noe det til sist skal vise seg å IKKE være), tar Ninni sakte, men sikkert og snur i gangen og finner ut at hun kan gi bransjen en sjanse allikevel.

Og for de av dere som fremdeles har den aller første Cæsar-episoden i relativt godt i minnet så er det altså her at hun etter en stund møter sin store kjærlighet Georg (Anker-Hansen) for aller første gang. Og resten, vel.. Resten er faktisk norges lengstlevende tv-historie! 😊 Ja.. Så er vi nok en gang tilbake til start. For hva syntes jeg så om denne boka? Var den verdt de godt over 300 kronene jeg måtte ut med på Finn som jeg da egentlig ikke hadde? Eller burde jeg bare latt det være med alle tankene og bildene jeg hadde gjort meg opp i min egen fantasi de drøyt 20 årene det skulle ta før jeg omsider fikk tak i den?

Joo altså.. Først og fremst må jeg bare få sagt at det først var litt uvandt å plutselig skulle sitte og følge de forskjellige skikkelsene jeg i SÅ mange år har vært vandt til å først og fremst få på “besøk av” i tv-skjermen i en pocket-bok. Og så var det i tillegg litt rart å plutselig bli presentert for så mange “nye” folk som jeg aldri hadde sett på tv. Så da ble det til at jeg ved flere anledninger stoppet litt opp i lesingen, prøvde å komme frem til når det og det kapitlet tok sted, for så å tenke ut hvilken norske skuespillere er det som kunne ha spilt den og den skikkelsen om også historiene i denne boken hadde hatt en egen tv-serie.

Bildet er tatt fra: tv2.no

Men når det igjen er sagt så betyr det på ingen måte at jeg ikke greide å finne denne boken som særlig spennende eller interessant – for DET gjorde jeg så absolutt! “Ninni – Lillesøster og eskortepike” er kanskje ikke den beste boken jeg har lest dette året, men det er uten tvil den boken jeg har kost meg mest med så langt i år. Det har vært en sann fryd å endelig lese noe som er betydelig mye lettere og chill enn de to Stephen King-mursteinene jeg mer eller mindre har jobbet meg gjennom tidligere i vår, og det å endelig “få lov” til å dykke inn i mitt dypt elskede Cæsar-univers igjen etter snart 3 år siden sist, ja.. det.. har.. utvilsomt.. vært.. sann.. FRYD!!

Nå innser jeg forøvrig at jeg mulig er litt inhabil når det kommer til å bedømme denne lille romanen. For det er altså ingen hemmelighet at jeg lenge har vært det man trygt kan kalle for “noe” over gjennomsnittet Cæsar-fan. Men nja.. Jo, jeg skal altså ikke benekte dette et eneste sekund, men når det igjen er sagt så tror jeg likevel at dette er en bok flere som (av en eller annen uforståelig grunn) IKKE har sett Hotel Cæsar også kunne kost seg med både tre og syv ganger. For er man litt sånn som meg, glad i å fråtse i andre menneskers intriger, “upstairs og downstairs” med alt det måtte innebære, ja så kan jeg godt anbefale denne lille juvelen. Dvs, hvis du mot alle odds skulle lykkes i å finne den noen sted da den altså ikke er sånn kjempelett å få kloa i lengre.

Og helt avslutningsvis vil jeg bare få runne av med å besvare to kvikke spørsmål som jeg kan lett kan se for meg at ihvertfall noen måtte sitte inne med nå? “Sånn bortsett fra Ninni – hvilke andre karakterer fra tv-serien er det man får muligheten til å treffe igjen i denne boken?” Og.. “hvor mye av denne 254 sider tykke historien er det som faktisk foregår på HOTELLET??” Veeel, i tillegg til Ninni er det kun de allerede nevnte skikkelsene Svein, Gjertrud, Alex og Jens August som er med fra tv-serien. Georg, Astrid, Juni, Ragnar, Victoria, Albert og Rolv nevnes så bare vidt, men de er aldri med annet enn at de kort og enkelt nevnes i noen korte setninger her og der. Og det samme gjelder også hotellet. Dette er først og fremst en historie om Ninnis liv før hun “sjekket inn” – og altså ikke en Hotel Cæsar-historie om Hotel Cæsar. 🖤

Stay goregeous!

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Stephen King: Ildbarnet

Bildet er tatt fra: storytel.com

Jeg har heldigvis aldri levd et liv på flukt. Ihvertfall ikke bokstavelig talt. Derimot har jeg brukt mange dager av mitt liv på å være å være en psykisk flyktning, på flukt fra egne tanker. Og jeg har også levd mye i frykt for hva mine innerste, mørkeste krefter kan komme til å gjøre av betydelige skader i forhold til meg selv både fysisk og psykisk, men også ovenfor andre.

Så sånn sett kunne jeg ihvertfall delvis klare å sette meg inn i situasjonen til den 35 år-ish gamle Andy McGee, og hans åtte år gamle datter Charlie som gjør det de kan for å ikke la seg fange av den noe korrupte organisasjonen The Shop som har satt alle kluter til for å få fakket dem, for deretter å bruke dem til å oppnå verdensherredømme.

For det har seg nemlig sånn at far og datter McGee begge sitter på vær sin gave/ forbannelse: Far McGee er i stand til å manipulere enkelte type mennesker til å se for seg ting som ikke finnes, skifte mening, gjøre ting – ved å ganske enkelt gi de et mentalt “jedi”-press. Mens datter McGee kan få temperaturen til å stige noe helvetes høyt da hun basically er en flammekaster på to føtter.

På veien må de begge gjøre ting de ikke har så veldig lyst til, og som dessverre får følger som er noe “uheldige”. For det å leke med andre menneskers mentalitet er helt klart en risk. Plutselig kan det oppstå et uønsket “ekko” i mottakerens sinn som i verste fall vil ta livet av den eller de det gjelder. Og når vi nok en gang er tilbake til datter Charlie sine krefter.. Vel, la oss bare nøye oss med å si at man fortsatt skal være høyst forsiktig med å leke med ilden..

For meg var “Ildbarnet” (eller Firestarter som den heter originalt) stort sett en god leseopplevelse. Den største utfordringen jeg hadde da jeg leste den er litt som med den siste King-boken jeg leste tidligere i vår – at den er på noen hundre sider mer enn jeg stort sett foretrekker. Men når det igjen er sagt så tror jeg likevel at jeg foretrekker “Ildbarnet” fremfor “22.11.63”. Ikke bare fordi “Ildbarnet” ligger på 440 sider, og “22.11.63” på 880, men også fordi “Ildbarnet” føles lettere når det gjelder tematikken.

For mens “22.11.63” serverte litt i overkant mye politiske snork, snorketti snork fra 60-tallet som jeg slet med å bry meg om, så er det stort sett relasjonene mellom far og datter, og de forskjellige skapningene som de treffer på turen og blir tvunget til å forholde seg til som er satt i høysetet denne gang. De aller fleste karakterene er helt greie. Ingen av skikkelsene anser jeg som spesielt minneverdige, jeg tror dessverre at mesteparten vil være mer eller mindre glemt om noen uker. Men de fungerte ihvertfall helt ok der og da mens lesingen enda var et faktum.

Og dette observerer også generelt min oppfatning av denne boken. Den er ikke spesielt kjedelig, men den er heller ikke altfor spennende og unik. Den faller litt mellom barken og vedkubben som en grei leseropplevelse jeg kunne sette pris på mens den enda varte, men som jeg allerede tror har begynt å smelte litt i glemmeboka – tiltross for dens inferno av en trist og dramatisk slutt.

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Arne Bust Mykle: Pompel og Pilt – Plutselig en morgen

Som barn så jeg aldri på “Pompel og Pilt”. Det var en periode hvor jeg trodde at jeg hadde gjort det, men jeg er født i 1991, og sist NRK turte å sende “Pompel og Pilt” var i følge Wikipedia, samt en egen Pompel og Pilt-podepisode fra Ekko – samfunnspodden, i 1985. For selv om det var en del barn som likte denne surrealistiske, nærmest Twin Peaks-aktige dukkeserien – ja så var det også en del barn som brøt ut i hylgråt, av ren skrekk og forferdelse. Så.. Etter å ha forsøkt å sende serien hele FEM ganger ga NRK til slutt opp da de HVER GANG fikk inn en god del klager fra fortvilte foreldre som ikke akkurat satte pris på at hele norges statskanal gjorde barna deres om til stakkarslige sengevetere. #markforlife

Det var først etter at jeg hadde passert 20 at jeg fikk sett denne kultklassikeren da jeg omsider hadde fått kloa i dvden. Og som man sier; fra det punktet og ut er resten en historie uten slutt. Jeg har vært fan siden da, og nå og da klikker jeg meg rundt og ser om det finnes noen Pompel og Pilt-duppleditter som jeg kan slå kloa i og mot. Og “her om dagen” kom kom jeg blant annet over en bok som er skrevet av “pappaen” til disse to legendene, Arne Bust Mykle, som også hadde stemmen til blant andre Pompel i tv-serien.

Men så er spørsmålet – egner dette universet seg like godt i en barnebok med flere tegninger i fulle farver, som da det først og fremst “bare” var en barne tv-serie i 1969 i sort-hvitt? Jeg må helt ærlig innrømme at jeg ble litt skuffet. Absurditetene er der fremdeles, karakterene er så og si det samme. Humoren vil jeg også si absolutt tørre å påstå fremdeles er der. Men likevel.. I løpet av de knappe nokså lettleste 68 sidene så klarte jeg ikke å komme “inn i det” på samme måte som da jeg sist så noen episoder opp igjen for veldig få uker siden.

Hvorfor klarer jeg ikke helt å sette fingerspissene på. Særlig ikke med tanke på at jeg stort sett har funnet samtlige bøker jeg har lest de senere årene mer “creepy” enn de fleste såkalte “skumle” filmer jeg har sett “i det siste”. Men jeg har en liten teori – det har mye å si at tv-serien var i sort-hvitt. Jeg syns automatisk at ting blir mer “uhyggelig så fort man fjerner farvene fra noe, og min fantasi er som kjent ganske så farverik.. Men okei – hva handler så “Plutselig en morgen” om?

Og igjen er det ikke egentlig så mye som er annerledes “siden sist”. Pompel er fortsatt den temmelig feige storebroren(?) som tar seg selv og sitt arbeide i overkant høytidelig, og som tror han er den smarteste, mens Pilt er han lillebroren som til syvende og sist ER både smartest av disse to, men også den desidert modigste. Og til tross for at denne boken er utgitt hele 46 år etter at tv-serien hadde premiere i 69 så har de to reparatørene på ingen måte pensjonert seg, eller skiftet yrke. Ei heller tvert om.

I det boken åpnes opp innser de at de ikke lengre har noe igjen hjemme i bunkersen som trenger å repareres, og de bestemmer seg for å være såpass vågale å ta turen utenfor hjemmet i håp om at det kan være noe i den store, skumle verden som trenger å.. Ja nettopp – repareres. Og på veien treffer de på en del mildt sagt merksnodige vesener. Og ja, Gorgon Vaktmester med familie er selvfølgelig tilbake, og så fort Pompel spør om Gorgon har noe som muligens trenger å repareres går vaktmesteren nok en gang i vranglås. “HAHAHA! Reparere, informere, registrere, telepatere..”. Ja så er det bare for de to vennene å nok en gang finne et sted å hjemme seg, til vaktmesterens rime-bonanza har gitt seg.

I tillegg treffer vi her også en del helt nye skikkelser som en ensom eneboer i en margarinkasse, en ordfører med flere hemmeligheter i alt som finnes av skap og gjemme seg-steder på soverommet, hmmm, og ja, så har vi trillingene Ola Dilt, Ola Dalt og Ola Spekesild & Salt. Bare for å nevne noen.

Alt i alt så skal det sies at til tross for at jeg mener dette universet gjorde seg bedre i den farveløse tv-ruta enn i det gjør i en noe mer farverik bok, ja så er det også flere ting jeg liker ved denne boken. Så er du som meg også en fan av disse to reperatørene (som fortsatt er bedre enn ingen reperatører), så vil jeg ikke anse “Plutselig en morgen” som et dumt kjøp. Vær bare forberedt på at du kan ende opp med en noe svakere blandet saft enn du har lært deg til å venne tidligere.

Yats suoegerog! 😎

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Stephen King: 22.11.63

Tenk deg følgende. Du lever det livet du lever nå som mest sannsynlig er mer eller mindre det samme som du har levd de siste par årene, om ikke lengre. Men så en dag blir du kastet inn i en helt annen verden, hvor en av dine venner ønsker at du skal være over lengre tid med et eneste mål – gjøre landet du lever i, ja kanskje til og med hele verden om til et bedre sted.

I korte trekk er det akkurat et slikt oppdrag den 35 år gamle læreren Jake Epping etter en rekke overtalelser fra sin døende venn Al har sagt ja til idet han forlater det noen lunde trygge og stabile livet sitt i 2011 for å forhindre at attentatet mot John F. Kennedy blir gjennomført i Dallas 22. november 1963.

Det viser seg nemlig at Al har et hull innerst i kafeen sin. Et tidshull (eller en boble om du vil) som fører tilbake til 9. september 1958, klokken 11.32, og som har den fordelen(??) at uansett hvor lenge man er på innsiden av det, altså inne i fortiden, så vil man ALLTID være borte fra nåtiden i kun 2 minutter samme om man velger å bli i fortiden i fem sekunder – eller i fem år! Og skulle noe skjære seg er det “bare” å reise tilbake til nåtiden – sett at man ikke dør der inne – for så å nullstille alt sammen igjen, vel ihvertfall nesten alt..

Men så kommer de helt store spørsmålene. Hvordan har dette hullet funnet sted i utgangspunktet? Hvorfor fører det alltid tilbake til det eksakt samme tidspunktet? Og hvordan kan man være så sikker på hvem som EGENTLIG avfyrte de tre skjebnesvangert skuddene i Dallas, hvor et av de tok livet av den daværende presidenten? Var det Lee Harvey Oswald som sto bak dette drapet slik mange den gang hevdet, og mange fortsatt tror? Var han isåfall alene, eller hadde han noen med seg? Eller var Lee fullstendig uskyldig i dette drapet? Og sist, men ikke minst – ville Amerika vært et bedre sted om dette attentatet aldri hadde skjedd? Eller ville raseopptøyene som kom like etter, Vietnam-krigen, 9/11 også videre trolig skjedd på en eller annen måte likevel?

En ting er sikkert. Stephen King er et geni når det kommer til mye, men disse svarene har han i likhet med hvem som helst andre i denne verdenen ikke. Noe han også understreker selv i noen etterord på de seks aller siste sidene 22.11.63 (som totalt ligger på 880 sider) har å tilby. Men når det igjen er sagt – mannen har tydelig gjort seg ganske mange tanker om dette emnet, og for de som liker å fordype seg i den slags konspirasjoner, og som attpå til ikke har noe i mot en “liten” historieleksjon rundt bl.a russisk og amerikansk politikk på 50- og 60-tallet, ja så tror jeg nok denne mursteinen av en bok vil være midt i blinken. *kremt*

Men for min del som aldri har vært så interessert i politikk og historie – verken hver for seg eller smeltet sammen – ja så ble det en del sider hvor jeg slet litt ekstra med konsentrasjon og motivasjon, enn f.eks der hvor de menneskelige relasjonene mellom Jake og de forskjellige menneskene han møter på og knytter diverse bånd med heller er i et større fokus.

Heldigvis så er det også satt av en hel del sider og kapitler til nettopp disse tingene. Og uten å avsløre kan jeg si såpass som at 22.11.63 byr på en rekke fine vennskap, noen mer uforglemmelig enn andre, samt en kjærlighetshistorie som nok vil fremkalle tårene hos en del der ute når de siste par kapitlene begynner å nærme seg.

Men hva med spenning? Er dette en spennende bok? Nja.. Etter min mening ikke så veldig. Jeg vil heller kategorisere 22.11.63 som en interessant og delvis emosjonell historie, kontra en spesielt spennende bok. For helt frem til et viss punkt er det man leser skrevet i fortid, noe som ihvertfall fikk meg til å tenke at hovedpersonen neppe dør før eventuelt i siste del, eller noe der om kring. I tillegg så var også det faktum at Jake mest sannsynlig kunne nullstille alt sammen og starte forfra igjen om noe skulle skjære seg med på å fjerne en del spenning som ellers kunne ha vært der om det ikke var for nettopp det.

Så skal det også nevnes at 22.11.63 ikke akkurat er det første jeg har prøvd å fordypet meg i som har eksperimentert med tidsreiser og alle fordelene og bivirkningene dette i teorien kan ha. Så jeg hadde en ganske sterk følelse fra veldig tidlig av om hvordan det hele ville ende. Nå trenger jeg ikke avsløre helt eksakt hva jeg trodde på forhånd ville bli den avsluttende konklusjonen, men jeg kan si at da jeg var kommet til siste side, ja så var jeg ikke overrasket over at det var slik det ville gå, for å si det sånn.

Men når det igjen er sagt. Til tross for at ikke alt fenget meg personlig like mye så er likevel 22.11.63 et glimrende eksempel på hvor guddommelig fuckings godt King skriver. Jeg tenker bare at neste gang jeg skal lese noe av han igjen (noe som forhåpentligvis ikke er lenge til <3), ja så kan det være lurt å velge noe som ikke fokuserer like sterkt på amerikansk og russisk historie, politikk, og tidsreiser da dette altså er tema jeg sliter en del å engasjere meg i sånn generelt.

Har du lest 22.11.63?
Hva er din Stephen King favoritt?

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos