Anette Moe: Skjebnens harde hånd

(Flere) statister i omløp!
I løpet av de siste ukene av 2019 leste jeg meg gjennom Anette Moes mørke og dystre «Tause ofre». En bok jeg hyllet da jeg anmeldte den i januar, og som har fått meg til å savne Moes noe dystre, fiktive, men høyst realistiske og troverdige verden siden.

Nå har jeg omsider fått lest meg gjennom enda en av hennes krimbøker, denne gangen «Skjebnens harde hånd» fra 2011, og jeg kan allerede nå avsløre at jeg fremdeles tørster etter mer Moe-krim – for å si det sånn!

.. Noe av det første som gikk opp for meg da jeg begynte på denne boken for en stund tilbake var at det her er litt flere navn og skikkelser å holde styr på. Noe som til tider kan ha medvirket til at jeg lettere falt litt ut nå og da, enn jeg gjorde da jeg leste «Tause ofre».

Men heldigvis popper det aldri opp så mange skikkelser at det føles “to much”. Og man skjønner tidlig hvem av karakterene som er viktig å feste sin fokus til, og hvem som først og fremst er litt “mindre betydelige” “statistroller”. Og til syvende og sist er det ca like mange hovedkarakterer i «Skjebnens harde hånd», som i «Tause ofre» – bare at førstnevnte altså tilbyr litt flere “statister”.

Løse tråder som virker tilfredsstillende
Akkurat som med forrige bok så foregår også denne (for det meste) i Kristiansand. Fire menn blir med kort tids mellomrom funnet døde, hvor særlig tre av dødsfallene virker litt mer mistenkelig enn det første. Har disse mennene noe til felles? Kjente de til hverandre? Og sist, men ikke minst – HVORFOR døde de alle såpass unge?

Uten å selvfølgelig avsløre for mye kan jeg si såpass som at jeg tok meg selv i å tenke hvem de egentlige ofrene i denne historien egentlig er. Og jeg tror nok at det vil være noe delte meninger rundt dette spørsmålet. Noen vil nok mene disse døde mennene. Noen vil heller lene seg litt ekstra på de pårørende rundt disse døde mennene. Mens andre igjen vil antagelig legge mesteparten av sin sympati og empati på noen helt andre.

Med andre ord: selv om dette er en nokså mørk krim-roman, en nokså mørk og dyster krim-roman som utelukkende byr på sort skrift på hvite ark – ja så vil jeg likevel påstå at denne boken ikke er sånn nevneverdig sort-hvitt når man virkelig har åpnet den opp, og begynt å lese et lite stykke. For i løpet av de drøyt 250 sidene man får servert er det flere historier man får presentert, og som fikk meg til å undre; “hvem er de EGENTLIGE ofrene i denne historien?”.

Og jo flere historier som på en eller annen måte (helst) skal surres sammen, desto større kluss kan en forfatter risikere å ende opp med både før og etter. “Jo flere kokker, jo mere søl”, også videre. Men igjen så må jeg bare ta av meg detektivhatten for Anette Moes elegante evner som “roman-strikker”. For selv om det er en del tråder å holde styr på her, spesielt i begynnelsen, ja så føles alle disse trådene likevel nødvendige når alt kommer til alt. Og de kommer aldri i veien for hverandre på en unødvendig frustrerende måte – slik som tråder, tau og ledninger har en lei tendens til å gjøre.

I løpet av de første kapitlene ble det en del “har dette noe med det store bildet å gjøre, eller har vi med en liten avsporing eller distraksjon om du vil å gjøre her?”. Og igjen skal jeg ikke avsløre for mye nå, men denne boken tilbyr svært lite unødvendige “distraheringer”. Punktum.

Nødvendig ondt”
Boken er for det meste veldig rett på sak og man får sjeldent “tid til” å kjede seg. Man kommer tett innpå de karakterene som er relevante, uten at det verken føles som man kommer “for tett på”, eller at man tar seg i å ønske at man helst skulle vært enda tettere. Og den elegante, men dog lettvinte måten alle de forskjellige trådene nøstes opp i mot slutten er noe som både tilfredsstilte og gledet meg som leser.

I tillegg skal Moe også få litt skryt for å aldri gå over streken når det kommer til det som brått for mange kan virke som unødvendig overdrevne voldsskildringer. Misforstå meg rett, mye av det som skildres i “Skjebnens harde hånd” er brutalt og forjævlig, men aldri på en sånn måte at det føles svekkende for troverdigheten på verken den ene, eller den andre måten. Og det er til syvende og sist kanskje det som nok en gang nå har klart å skremme meg aller mest..

Stay goregeous! 😊

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Ninni – Lillesøster og eskortepike

Det er nå litt over 20 år siden “Hotel Cæsar” gjorde sitt inntog på norske tv-skjermer for aller første gang lørdag 24. oktober 1998, og siden den gang har klart å både engasjere og provosere nordmenn i 19 turbulente år, før eventyret til tok en noe sørgmodig vinterkveld 14. desember 2017. Og da den absolutt siste episoden omsider var en vemodig realitet tenkte jeg at jeg bortsett fra å se opp igjen diverse sesonger i “reprise” på Tv2 Sumo nå og da, ja så skulle jeg aldri få noen nye Cæsar-opplevelser igjen. Og vel. På sett og vis har jeg til nå ikke tatt helt feil, men på en annen måte skulle jeg ikke få helt rett heller.

For høsten 1999, og våren 2000 kom det ut noen bøker basert på fire av skikkelsene som var blant de mest populære fra tv-serien den gang. Disse bøkene fikk jeg der og da aldri tak i da foreldrene mine ikke syntes Cæsar var noe for barn (jeg var 8-9 år gammel da), og i nyere tid har det mildt sagt vært en utfordring uten like å finne de noen steds. Det vil si, helt frem til nå i mars. For da oppdaget jeg at den første Cæsar-boka “Ninni – Lillesøster og eskortepike”, skrevet av Marie Qvam, lå ute for salg på Finn.no!! 😃 Og selv om jeg egentlig ikke hadde pengene til å kjøpe boka der og da kunne jeg likevel ikke la sjansen renne ut mellom fingrene på meg, nå som jeg for første gang på så mange år ENDELIG hadde sjansen. Så jeg endte opp med å kjøpe den likevel. I dag har jeg omsider fått lest den ferdig, så gjenstår det å se da; var det verdt det? Klarte boken å levere opp til alle forventningene og tankene jeg har gjort meg om den i ca. to ti-år, eller burde jeg helst bare ha latt det være med alle drømmene?

Bildet er tatt fra: tv2.no

Når historien i denne pocket-romanen starter er Ninni og hennes storebror Svein (aka. Kongen av Drammen) henholdsvis 6 og 9 år gamle. Begge bor på dette tidspunkt hjemme hos sine foreldre. Det nærmer seg jul og de skal endelig få være med deres far på julegave-shopping i Oslo. Og for de som har fulgt litt med på tv-serien kommer det neppe som noen bombe at denne Oslo-turen ikke akkurat ender særlig godt. For i stede for å ta med de to barna på shopping som avtalt tar pappa Gunnar heller med de to smårollingene på pub. Og på vei hjem igjen til Drammen blir Gunnar utsatt for en stygg fallulykke på Oslo S. En ulykke som skal koste han livet.

Herfra og ut så går raka veien ned til avgrunnen med mamma Gjertrud, som tar inn den ene tvilsomme herremannen etter den andre – hvor ingen av de er sånn nevneverdig interessert i å være noe til farerstatning for Ninni og Svein. I tillegg tar Gjertrud så og si og bytter ut alt som heter for ansvarsfølelse med kong alkohol, så de to barna blir mer eller mindre satt ganske tidlig til å ta vare på seg selv. At barnevernet aldri dukker opp var noe jeg tok meg selv i å stusset litt på, men på en annen side har jeg jo hørt flere lignende historier fra virkeligheten, så jeg antar at dette ikke er så “farfetch” som man helst skulle ønske, og at det helt sikkert finnes langt verre tilfeller der ute i de ganske hjem..

Bildet er tatt fra: tv2.no

Etter at Ninni til slutt i en alder av 15-16 (?) blir forsøkt voldtatt av morens daværende mann mens hun ligger og sover får hun omsider fullstendig nok, og uten å vite helt hvor hun skal gjøre av seg rømmer hun hjemmefra midt i svarte natta, for så å aldri vende tilbake. Dette skal også vise seg å bli den samme skjebnesnatten som hun treffer den rebelske sørlandsjenta Alex(andra) Kvamme for aller første gang, som tar Ninni med seg hjem til sin svært religiøse bestemor, og det tar ikke lange stunden før Alex og Ninni ender opp som bestevenninner, og noen år senere bestemmer seg for å dra to uker til Kos sammen (i Hellas) hvor Ninni noe ufrivillig blir introdusert for den bortskjemte rikmanns-sønnen Jens August Anker-Hansen for første gang. Og selv om det ikke akkurat blir kjærlighet ved første blikk, tar det likevel heller ikke her lange tiden før de finner godtonen, og ender opp som svært intime både en og to og 3123 ganger.

Men etter to alt for korte uker må de begge brått dra hvert til sitt. De lover hverandre å treffes igjen om en knapp måned, noe begge ser ut til å glede seg noe helt utrolig til – og da spesielt Ninni – men når det først har gått en måneds tid skal det vise seg at det første gjensynet blir alt annet enn av det koselige slaget. For når Ninni så ringer til Hotel Cæsar og endelig får kontakt med Jens August igjen virker det ikke helt som han husker henne, og når Ninni så legger til at hun er blitt gravid, at Jens August snart skal bli far, ja så er det mildt sagt en helt annen Jens August hun får stiftet et bekjentskap med, enn den trygge og snille gutten hun tilbragte ferien sin med for bare noen uker siden.

Etter en heftig krangel hjemme hos Ninni drar Jens August frem en sjekk som han mener vil dekke alle utgiftene det vil koste henne å kvitte seg med barnet. Ninni reagerer med raseri, ber han om å komme seg til helvete ut, river i stykker sjekken, og forsvinner så mer og mer inn i sin egen mørke verden. Etter en stund innser hun at hun ikke ønsker å ha et barn som trolig bare vil minne henne om dette empatiløse monsteret. “Monsterbabyen” må derfor forsvinne, så til slutt ender hun altså opp med å ta abort likevel. Og etter å ha “drept” dette “barnet” tar det heller ikke lange tiden før hun bestemmer seg for å også gjøre slutt på seg selv.

Bildet er tatt fra: tv2.no

Heldigvis lykkes ikke dette selvmordsforsøket da storebror Svein finner henne i grevens tid, og får henne innlagt på nærmeste sykehus rimelig umiddelbart. Etter flere drøye uker på sykehus, og i psykiatri, slipper så Ninni ut igjen, treffer nok en gang på Alex(andra) som siden sist har gått fra å jobbe i reiselivs-bransjen, til å jobbe i en annen bransje hvor man også i stor grad “selger seg selv” – eskortebransjen. Først reagerer Ninni med den ene fordommen etter den andre, og tenker at dette ihvertfall aldri kan bli noe hun selv kunne ha drevet med. Men etter eks antall solside-historier fra Alex om hvor uskyldig, problemfritt, glamorøst og trygt det hele faktisk er (noe det til sist skal vise seg å IKKE være), tar Ninni sakte, men sikkert og snur i gangen og finner ut at hun kan gi bransjen en sjanse allikevel.

Og for de av dere som fremdeles har den aller første Cæsar-episoden i relativt godt i minnet så er det altså her at hun etter en stund møter sin store kjærlighet Georg (Anker-Hansen) for aller første gang. Og resten, vel.. Resten er faktisk norges lengstlevende tv-historie! 😊 Ja.. Så er vi nok en gang tilbake til start. For hva syntes jeg så om denne boka? Var den verdt de godt over 300 kronene jeg måtte ut med på Finn som jeg da egentlig ikke hadde? Eller burde jeg bare latt det være med alle tankene og bildene jeg hadde gjort meg opp i min egen fantasi de drøyt 20 årene det skulle ta før jeg omsider fikk tak i den?

Joo altså.. Først og fremst må jeg bare få sagt at det først var litt uvandt å plutselig skulle sitte og følge de forskjellige skikkelsene jeg i SÅ mange år har vært vandt til å først og fremst få på “besøk av” i tv-skjermen i en pocket-bok. Og så var det i tillegg litt rart å plutselig bli presentert for så mange “nye” folk som jeg aldri hadde sett på tv. Så da ble det til at jeg ved flere anledninger stoppet litt opp i lesingen, prøvde å komme frem til når det og det kapitlet tok sted, for så å tenke ut hvilken norske skuespillere er det som kunne ha spilt den og den skikkelsen om også historiene i denne boken hadde hatt en egen tv-serie.

Bildet er tatt fra: tv2.no

Men når det igjen er sagt så betyr det på ingen måte at jeg ikke greide å finne denne boken som særlig spennende eller interessant – for DET gjorde jeg så absolutt! “Ninni – Lillesøster og eskortepike” er kanskje ikke den beste boken jeg har lest dette året, men det er uten tvil den boken jeg har kost meg mest med så langt i år. Det har vært en sann fryd å endelig lese noe som er betydelig mye lettere og chill enn de to Stephen King-mursteinene jeg mer eller mindre har jobbet meg gjennom tidligere i vår, og det å endelig “få lov” til å dykke inn i mitt dypt elskede Cæsar-univers igjen etter snart 3 år siden sist, ja.. det.. har.. utvilsomt.. vært.. sann.. FRYD!!

Nå innser jeg forøvrig at jeg mulig er litt inhabil når det kommer til å bedømme denne lille romanen. For det er altså ingen hemmelighet at jeg lenge har vært det man trygt kan kalle for “noe” over gjennomsnittet Cæsar-fan. Men nja.. Jo, jeg skal altså ikke benekte dette et eneste sekund, men når det igjen er sagt så tror jeg likevel at dette er en bok flere som (av en eller annen uforståelig grunn) IKKE har sett Hotel Cæsar også kunne kost seg med både tre og syv ganger. For er man litt sånn som meg, glad i å fråtse i andre menneskers intriger, “upstairs og downstairs” med alt det måtte innebære, ja så kan jeg godt anbefale denne lille juvelen. Dvs, hvis du mot alle odds skulle lykkes i å finne den noen sted da den altså ikke er sånn kjempelett å få kloa i lengre.

Og helt avslutningsvis vil jeg bare få runne av med å besvare to kvikke spørsmål som jeg kan lett kan se for meg at ihvertfall noen måtte sitte inne med nå? “Sånn bortsett fra Ninni – hvilke andre karakterer fra tv-serien er det man får muligheten til å treffe igjen i denne boken?” Og.. “hvor mye av denne 254 sider tykke historien er det som faktisk foregår på HOTELLET??” Veeel, i tillegg til Ninni er det kun de allerede nevnte skikkelsene Svein, Gjertrud, Alex og Jens August som er med fra tv-serien. Georg, Astrid, Juni, Ragnar, Victoria, Albert og Rolv nevnes så bare vidt, men de er aldri med annet enn at de kort og enkelt nevnes i noen korte setninger her og der. Og det samme gjelder også hotellet. Dette er først og fremst en historie om Ninnis liv før hun “sjekket inn” – og altså ikke en Hotel Cæsar-historie om Hotel Cæsar. 🖤

Stay goregeous!

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Stephen King: Ildbarnet

Bildet er tatt fra: storytel.com

Jeg har heldigvis aldri levd et liv på flukt. Ihvertfall ikke bokstavelig talt. Derimot har jeg brukt mange dager av mitt liv på å være å være en psykisk flyktning, på flukt fra egne tanker. Og jeg har også levd mye i frykt for hva mine innerste, mørkeste krefter kan komme til å gjøre av betydelige skader i forhold til meg selv både fysisk og psykisk, men også ovenfor andre.

Så sånn sett kunne jeg ihvertfall delvis klare å sette meg inn i situasjonen til den 35 år-ish gamle Andy McGee, og hans åtte år gamle datter Charlie som gjør det de kan for å ikke la seg fange av den noe korrupte organisasjonen The Shop som har satt alle kluter til for å få fakket dem, for deretter å bruke dem til å oppnå verdensherredømme.

For det har seg nemlig sånn at far og datter McGee begge sitter på vær sin gave/ forbannelse: Far McGee er i stand til å manipulere enkelte type mennesker til å se for seg ting som ikke finnes, skifte mening, gjøre ting – ved å ganske enkelt gi de et mentalt “jedi”-press. Mens datter McGee kan få temperaturen til å stige noe helvetes høyt da hun basically er en flammekaster på to føtter.

På veien må de begge gjøre ting de ikke har så veldig lyst til, og som dessverre får følger som er noe “uheldige”. For det å leke med andre menneskers mentalitet er helt klart en risk. Plutselig kan det oppstå et uønsket “ekko” i mottakerens sinn som i verste fall vil ta livet av den eller de det gjelder. Og når vi nok en gang er tilbake til datter Charlie sine krefter.. Vel, la oss bare nøye oss med å si at man fortsatt skal være høyst forsiktig med å leke med ilden..

For meg var “Ildbarnet” (eller Firestarter som den heter originalt) stort sett en god leseopplevelse. Den største utfordringen jeg hadde da jeg leste den er litt som med den siste King-boken jeg leste tidligere i vår – at den er på noen hundre sider mer enn jeg stort sett foretrekker. Men når det igjen er sagt så tror jeg likevel at jeg foretrekker “Ildbarnet” fremfor “22.11.63”. Ikke bare fordi “Ildbarnet” ligger på 440 sider, og “22.11.63” på 880, men også fordi “Ildbarnet” føles lettere når det gjelder tematikken.

For mens “22.11.63” serverte litt i overkant mye politiske snork, snorketti snork fra 60-tallet som jeg slet med å bry meg om, så er det stort sett relasjonene mellom far og datter, og de forskjellige skapningene som de treffer på turen og blir tvunget til å forholde seg til som er satt i høysetet denne gang. De aller fleste karakterene er helt greie. Ingen av skikkelsene anser jeg som spesielt minneverdige, jeg tror dessverre at mesteparten vil være mer eller mindre glemt om noen uker. Men de fungerte ihvertfall helt ok der og da mens lesingen enda var et faktum.

Og dette observerer også generelt min oppfatning av denne boken. Den er ikke spesielt kjedelig, men den er heller ikke altfor spennende og unik. Den faller litt mellom barken og vedkubben som en grei leseropplevelse jeg kunne sette pris på mens den enda varte, men som jeg allerede tror har begynt å smelte litt i glemmeboka – tiltross for dens inferno av en trist og dramatisk slutt.

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Arne Bust Mykle: Pompel og Pilt – Plutselig en morgen

Som barn så jeg aldri på “Pompel og Pilt”. Det var en periode hvor jeg trodde at jeg hadde gjort det, men jeg er født i 1991, og sist NRK turte å sende “Pompel og Pilt” var i følge Wikipedia, samt en egen Pompel og Pilt-podepisode fra Ekko – samfunnspodden, i 1985. For selv om det var en del barn som likte denne surrealistiske, nærmest Twin Peaks-aktige dukkeserien – ja så var det også en del barn som brøt ut i hylgråt, av ren skrekk og forferdelse. Så.. Etter å ha forsøkt å sende serien hele FEM ganger ga NRK til slutt opp da de HVER GANG fikk inn en god del klager fra fortvilte foreldre som ikke akkurat satte pris på at hele norges statskanal gjorde barna deres om til stakkarslige sengevetere. #markforlife

Det var først etter at jeg hadde passert 20 at jeg fikk sett denne kultklassikeren da jeg omsider hadde fått kloa i dvden. Og som man sier; fra det punktet og ut er resten en historie uten slutt. Jeg har vært fan siden da, og nå og da klikker jeg meg rundt og ser om det finnes noen Pompel og Pilt-duppleditter som jeg kan slå kloa i og mot. Og “her om dagen” kom kom jeg blant annet over en bok som er skrevet av “pappaen” til disse to legendene, Arne Bust Mykle, som også hadde stemmen til blant andre Pompel i tv-serien.

Men så er spørsmålet – egner dette universet seg like godt i en barnebok med flere tegninger i fulle farver, som da det først og fremst “bare” var en barne tv-serie i 1969 i sort-hvitt? Jeg må helt ærlig innrømme at jeg ble litt skuffet. Absurditetene er der fremdeles, karakterene er så og si det samme. Humoren vil jeg også si absolutt tørre å påstå fremdeles er der. Men likevel.. I løpet av de knappe nokså lettleste 68 sidene så klarte jeg ikke å komme “inn i det” på samme måte som da jeg sist så noen episoder opp igjen for veldig få uker siden.

Hvorfor klarer jeg ikke helt å sette fingerspissene på. Særlig ikke med tanke på at jeg stort sett har funnet samtlige bøker jeg har lest de senere årene mer “creepy” enn de fleste såkalte “skumle” filmer jeg har sett “i det siste”. Men jeg har en liten teori – det har mye å si at tv-serien var i sort-hvitt. Jeg syns automatisk at ting blir mer “uhyggelig så fort man fjerner farvene fra noe, og min fantasi er som kjent ganske så farverik.. Men okei – hva handler så “Plutselig en morgen” om?

Og igjen er det ikke egentlig så mye som er annerledes “siden sist”. Pompel er fortsatt den temmelig feige storebroren(?) som tar seg selv og sitt arbeide i overkant høytidelig, og som tror han er den smarteste, mens Pilt er han lillebroren som til syvende og sist ER både smartest av disse to, men også den desidert modigste. Og til tross for at denne boken er utgitt hele 46 år etter at tv-serien hadde premiere i 69 så har de to reparatørene på ingen måte pensjonert seg, eller skiftet yrke. Ei heller tvert om.

I det boken åpnes opp innser de at de ikke lengre har noe igjen hjemme i bunkersen som trenger å repareres, og de bestemmer seg for å være såpass vågale å ta turen utenfor hjemmet i håp om at det kan være noe i den store, skumle verden som trenger å.. Ja nettopp – repareres. Og på veien treffer de på en del mildt sagt merksnodige vesener. Og ja, Gorgon Vaktmester med familie er selvfølgelig tilbake, og så fort Pompel spør om Gorgon har noe som muligens trenger å repareres går vaktmesteren nok en gang i vranglås. “HAHAHA! Reparere, informere, registrere, telepatere..”. Ja så er det bare for de to vennene å nok en gang finne et sted å hjemme seg, til vaktmesterens rime-bonanza har gitt seg.

I tillegg treffer vi her også en del helt nye skikkelser som en ensom eneboer i en margarinkasse, en ordfører med flere hemmeligheter i alt som finnes av skap og gjemme seg-steder på soverommet, hmmm, og ja, så har vi trillingene Ola Dilt, Ola Dalt og Ola Spekesild & Salt. Bare for å nevne noen.

Alt i alt så skal det sies at til tross for at jeg mener dette universet gjorde seg bedre i den farveløse tv-ruta enn i det gjør i en noe mer farverik bok, ja så er det også flere ting jeg liker ved denne boken. Så er du som meg også en fan av disse to reperatørene (som fortsatt er bedre enn ingen reperatører), så vil jeg ikke anse “Plutselig en morgen” som et dumt kjøp. Vær bare forberedt på at du kan ende opp med en noe svakere blandet saft enn du har lært deg til å venne tidligere.

Yats suoegerog! 😎

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Stephen King: 22.11.63

Tenk deg følgende. Du lever det livet du lever nå som mest sannsynlig er mer eller mindre det samme som du har levd de siste par årene, om ikke lengre. Men så en dag blir du kastet inn i en helt annen verden, hvor en av dine venner ønsker at du skal være over lengre tid med et eneste mål – gjøre landet du lever i, ja kanskje til og med hele verden om til et bedre sted.

I korte trekk er det akkurat et slikt oppdrag den 35 år gamle læreren Jake Epping etter en rekke overtalelser fra sin døende venn Al har sagt ja til idet han forlater det noen lunde trygge og stabile livet sitt i 2011 for å forhindre at attentatet mot John F. Kennedy blir gjennomført i Dallas 22. november 1963.

Det viser seg nemlig at Al har et hull innerst i kafeen sin. Et tidshull (eller en boble om du vil) som fører tilbake til 9. september 1958, klokken 11.32, og som har den fordelen(??) at uansett hvor lenge man er på innsiden av det, altså inne i fortiden, så vil man ALLTID være borte fra nåtiden i kun 2 minutter samme om man velger å bli i fortiden i fem sekunder – eller i fem år! Og skulle noe skjære seg er det “bare” å reise tilbake til nåtiden – sett at man ikke dør der inne – for så å nullstille alt sammen igjen, vel ihvertfall nesten alt..

Men så kommer de helt store spørsmålene. Hvordan har dette hullet funnet sted i utgangspunktet? Hvorfor fører det alltid tilbake til det eksakt samme tidspunktet? Og hvordan kan man være så sikker på hvem som EGENTLIG avfyrte de tre skjebnesvangert skuddene i Dallas, hvor et av de tok livet av den daværende presidenten? Var det Lee Harvey Oswald som sto bak dette drapet slik mange den gang hevdet, og mange fortsatt tror? Var han isåfall alene, eller hadde han noen med seg? Eller var Lee fullstendig uskyldig i dette drapet? Og sist, men ikke minst – ville Amerika vært et bedre sted om dette attentatet aldri hadde skjedd? Eller ville raseopptøyene som kom like etter, Vietnam-krigen, 9/11 også videre trolig skjedd på en eller annen måte likevel?

En ting er sikkert. Stephen King er et geni når det kommer til mye, men disse svarene har han i likhet med hvem som helst andre i denne verdenen ikke. Noe han også understreker selv i noen etterord på de seks aller siste sidene 22.11.63 (som totalt ligger på 880 sider) har å tilby. Men når det igjen er sagt – mannen har tydelig gjort seg ganske mange tanker om dette emnet, og for de som liker å fordype seg i den slags konspirasjoner, og som attpå til ikke har noe i mot en “liten” historieleksjon rundt bl.a russisk og amerikansk politikk på 50- og 60-tallet, ja så tror jeg nok denne mursteinen av en bok vil være midt i blinken. *kremt*

Men for min del som aldri har vært så interessert i politikk og historie – verken hver for seg eller smeltet sammen – ja så ble det en del sider hvor jeg slet litt ekstra med konsentrasjon og motivasjon, enn f.eks der hvor de menneskelige relasjonene mellom Jake og de forskjellige menneskene han møter på og knytter diverse bånd med heller er i et større fokus.

Heldigvis så er det også satt av en hel del sider og kapitler til nettopp disse tingene. Og uten å avsløre kan jeg si såpass som at 22.11.63 byr på en rekke fine vennskap, noen mer uforglemmelig enn andre, samt en kjærlighetshistorie som nok vil fremkalle tårene hos en del der ute når de siste par kapitlene begynner å nærme seg.

Men hva med spenning? Er dette en spennende bok? Nja.. Etter min mening ikke så veldig. Jeg vil heller kategorisere 22.11.63 som en interessant og delvis emosjonell historie, kontra en spesielt spennende bok. For helt frem til et viss punkt er det man leser skrevet i fortid, noe som ihvertfall fikk meg til å tenke at hovedpersonen neppe dør før eventuelt i siste del, eller noe der om kring. I tillegg så var også det faktum at Jake mest sannsynlig kunne nullstille alt sammen og starte forfra igjen om noe skulle skjære seg med på å fjerne en del spenning som ellers kunne ha vært der om det ikke var for nettopp det.

Så skal det også nevnes at 22.11.63 ikke akkurat er det første jeg har prøvd å fordypet meg i som har eksperimentert med tidsreiser og alle fordelene og bivirkningene dette i teorien kan ha. Så jeg hadde en ganske sterk følelse fra veldig tidlig av om hvordan det hele ville ende. Nå trenger jeg ikke avsløre helt eksakt hva jeg trodde på forhånd ville bli den avsluttende konklusjonen, men jeg kan si at da jeg var kommet til siste side, ja så var jeg ikke overrasket over at det var slik det ville gå, for å si det sånn.

Men når det igjen er sagt. Til tross for at ikke alt fenget meg personlig like mye så er likevel 22.11.63 et glimrende eksempel på hvor guddommelig fuckings godt King skriver. Jeg tenker bare at neste gang jeg skal lese noe av han igjen (noe som forhåpentligvis ikke er lenge til <3), ja så kan det være lurt å velge noe som ikke fokuserer like sterkt på amerikansk og russisk historie, politikk, og tidsreiser da dette altså er tema jeg sliter en del å engasjere meg i sånn generelt.

Har du lest 22.11.63?
Hva er din Stephen King favoritt?

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Anette Moe: Tause Ofre

Kristiansand – for en idyllisk og festlig liten by! Selve hjertet i det farverike og glade Sørlandet. Det perfekte sted for alle som bare vil leve lykkelig uten et snev av alvorlige bekymringer, ikke sant? Vel.. Kristiansand har kanskje et “rykte” på seg om å nærmest være et slags Kardemommeby, men som med alle andre steder i verden finnes det selvfølgelig skjebner der også som ikke akkurat er egnet som en spesielt hyggelig god natt-historie for små, uskyldige barn.

I Anette Moes tredje kriminalroman “Tause Ofre” fra 2016 møter vi den mildt sagt ivrige journalisten Fredrikke som akkurat har flyttet inn i en bygård i Kristiansand sentrum for å starte på nytt, etter at hennes mor for en stund tilbake gikk bort. Fredrikke har som folk flest et og annet skjellet i skapet, men desto lengre bak man kommer i denne boken, jo tydeligere blir det at det kanskje er Fredrikke som tross alt har det ryddigste klesskapet av dem alle, selv om at det heller er langt fra perfekt.

For det er nesten litt tragikomisk hvor blytunge byrder resten av de vi møter i denne bygården bærer på sine såre skuldre. Og midt i lesingen så tok jeg meg i å tenke at det hele virker litt i overkant surrealistisk. Men så fikk jeg tenkt meg litt bedre om, tenkte tilbake på folk jeg kjenner, folk jeg en gang har kjent, hvor nære disse menneskene faktisk er/var hverandre rent geografisk, og innså at denne boken dessverre er ganske realistisk av seg likevel. Og at det fortsatt kunne vært enda litt verre, uten at det ville tappet troverdigheten for verken luft eller oksygen.

I all hovedsak blir vi, i tillegg til Fredrikke, kjent med den slitne alenemoren Ida som hver dag må kjempe om å velge mellom sin egen datter og kong alkohol. Vi blir også introdusert for en muslimsk familie hvor det også her (kinda) er moren i familien som i størst grad er satt i fokus. Ja, også vaktmesteren da, som har en mor han i en alder av 50 fremdeles bor hos – under nåde! Og ganske så riktig, det er en rød tråd her merket med “mamma”. Men er dette det eneste som knytter alt sammen når siste kapittel begynner å nærme seg et noe nevrotisk faktum?

For jeg har som dere antageligvis alt nå har skjønt lest ferdig hver eneste side denne lille blokka av en bok har å by på. Og i skrivende stund føler jeg meg heldig som med et par tilfeldigheter har fått kloa i den. For dessverre så er den per dags dato ikke sånn veldig kjent, og det syns jeg både er litt synd, men samtidig også litt kult. Det er synd i den forstand at forfatteren helt klart hadde fortjent mer oppmerksomhet enn hva hun har fått rundt denne boken til nå. Og det er kult i den forstand at jeg nå føler det kinda litt på samme måte som om jeg skulle vært en av færre, men stadig flere her i landet som har vunnet en viss sum i Lotto.

Vanligvis ville jeg nok brukt litt lengre tid på å pløye gjennom en bok på 306/7 sider. Som kjent så sliter jeg noe med konsentrasjonsvansker, blir fort lei, og nøyer meg oftest bare med et kapittel om gangen. Men de siste par dagene har jeg pløyet gjennom 2-3 kapittel i en og samme akt før jeg omsider har lagt tilbake bokmerket, og lukket boken igjen til neste dag. Og akkurat som da Hotel Cæsar stengte dørene for godt i 2017 sitter jeg nå og stiller meg selv følgende spørsmål: “hva skal jeg finne på nå?”.

“Tause Ofre” er med andre ord en bok som har lyktes i å fange min oppmerksomhet i større grad enn en del andre bøker jeg har lest de siste par årene, tatt tak i de fleste distraksjoner og begravd de så godt ned i skogen som overhode mulig. Det vil nok ta en stund før forfatter Anette kan måle seg med den aller største av de største noen sinne, altså Stephen King. Men allerede etter bare denne ene boken syns ihvertfall JEG at det er innafor å begynne sammenligningen.

Så Anette – TUSEN TAKK for en skrekkelig god og fin, til tider nokså sørgelig, men igjen GODT skrevet opplevelse!

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Henrik Elvejord Borg: Text on the Beach

Det at norske reality-deltagere oppretter seg en Youtube-kanal, en blogg eller en selvbiografi en liten stund etter at showet de har deltatt i har vært vist for tusenvis av ivrige seere rundt om kring i hele landet er intet nytt. Ja, eller at man forsøker seg på en musikkarriere for den saks skyld.. Men det å gi ut en bok som ene og alene handler om hvordan det er å være med i et slikt tv-program, DET har ingen i lille Norge gjort før. Bortsett fra Henrik “Blodprinsen” Borg, til nå kanskje best kjent fra fjorårets Ex on the Beach.

Før jeg begynte å lese denne boka hadde jeg absolutt ingen forventninger i hele tatt. Jeg hadde til da ikke sett en eneste episode av dette mye omdiskuterte showet selv, så jeg hadde simpelthen minimalt med inntrykk og meninger om hvem denne Blodprinsen er, og hva han måtte være i stand til å utrede. Jeg var åpen for at dette potensielt kunne bli en av de mest underholdende lesningene jeg har begått meg ut på noen sinne, men også at det kunne være blant de dårligste bøkene der ute, som KUN har fått sin “rett til å leve” på samme måte som Melina Johnsens Spotify-hit “Bitch, hør her” – altså et resultat av at de begge er hotte reality-kjendiser.

Men heldigvis skulle det vise seg at det er svært lite som gjør det rettferdig å sammenligne denne boka med “Bitch, hør her”. “Text on the beach” er ikke det beste jeg har lest, men samtidig så kommer det langt tydeligere frem her at Blodprinsen faktisk har lagt sjela si i dette prosjektet, og at dette er en bok han nærmest har ofret både liv og helse (muligens i motsatt rekkefølge) for å få til å bli en realitet. Bokstavelig talt.

Nå er det vel strengt talt ikke så mye av det som skildres i “Text on the Beach” som folk flest allerede ikke har sett i “Ex on the Beach” – jeg har enn så lenge kun sett de 10 første episodene (always a little late to the party..) – så de som håper på å lese om samtlige syke scener som ikke overlevde klippingen, eller som kameraene rett og slett ikke fikk med seg, vil nok bli noe skuffet. MEN er man derimot som meg først og fremst er nysgjerrig på å lese tankene som måtte spinne i hodet på noen som frivillig har valgt å kaste seg ut i en slik galskap som “Ex on the Beach” tross alt er, ja så kan dette absolutt være ei bok av interesse.

Jeg syns ihvertfall mesteparten av “Text on the Beach” er nokså godt skrevet tatt i betraktning at dette er denne unge herrens første bok, samt det faktum at mesteparten er blitt skrevet i alkoholpåvirket påstand, og attpåtil at alt ble skrevet FOR HÅND med en (for å sitere Henrik selv) journalisthåndskrift som han selv i etterkant har hatt litt trøbbel med å tolke.

Boka ligger på 195 sider, og starter nesten på likt med tv-serien. Dvs. ikke helt. For mens selve serien i likhet med de fleste andre reality-show starter nettopp der resten av serien skal foregå – i dette tilfellet på en villa i Afrika – så starter “Text on the Beach” i Norge, og vi får dermed ikke “bare” et dykk i Henriks tanker og følelser på stranda, men også litt om hva slags forventninger og mulige (skrekk-)scenarioer han så for seg før produksjonen startet.

I tillegg er det også blitt kjent i nyere tid at deler av produksjonen måtte settes på vent grunnet et kraftig uvær, og også dette er tatt med her, og etter min mening et av de mest spennende og nervepirrende kapitlene i boken – hvis man ser bort i fra bokas siste par kapitler som tar for seg det som nesten endte opp med et dramatisk rømningsforsøk – som BTW kunne vært kilden til TIDENES oppfølger, en actionthriller som brått kunne fått historien til et par andre nordmenn som også har vært og “kost seg” i Afrika til å, vel om ikke blekne så ihvertfall… Eh – poenget er at jeg glatt hadde både kjøpt og lest den boken!!

Og jeg vil ikke nå avsløre for mye om hva som har ført til at Henrik mot slutten på blodig alvor var på nippet til å flykte fra stedet, men jeg kan si såpass som at han på denne tiden hadde en hemmelighet som strengt talt burde vært catchet opp i da diverse tester av deltagerne ble gjort før innspillingen ble satt på rec. Og at det muligens er flere ting de i produksjonen burde vært bedre på når showet omsider var ordentlig i gang. Dere som har sett sesong 1 allerede, mulig dere alt vet. Men til alle dere som i likhet med meg av og til liker å lese boka først – gled dere!

Helt avslutningsvis vil jeg bare få tillegge at jeg underveis av denne anmeldelsen fristet meg til å spørre Henrik om han i skrivende stund har noen konkrete planer om andre bokutgivelser i løpet av fremtiden, og dette er hva jeg fikk til svar:

«Det har jeg tenkt til, ja. Dog ikke med det første.»

Har DU lest Text on the Beach?

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos

Alana Matthews – Skjult agenda (2010)

Jeg tør å anta at det ikke først og fremst er som en håpløs romantiker folk flest har valgt å se meg som – noen sinne (korriger meg gjerne om dere tenker jeg tar feil). Og da jeg først begynte på Alana Matthew sin spenningsroman “Skjult agenda”/ “Man Undercover” for noen dager siden var jeg rask med å trekke frem tanker som “denne boken er ikke noe for meg”, “dette her er bare noe billig kiosklitteratur-dritt jeg random plukket med meg hjem for mange år siden”, “isj, dette er basically Fifty Shades Light”…

NÅ har jeg omsider lest den. Det tok meg circus syv år fra at jeg først hadde rasket den med meg hjem fra Narvesen, til jeg så en dag skulle ta og åpne den opp forså å gi den en ordentlig lese-sjanse. Og i skrivende stund sitter jeg faktisk med en viss takknemlighet ovenfor meg selv og tenker at det fremdeles er noe i “bedre sent enn ikke!”. For joa – det tok meg jo noen sider før jeg begynte å innse at fordommene mine godt kan ha vært noe ufortjente og uriktige. Og på et tidspunkt hadde jeg plutselig spurt mamma om hun ville overta dette “klissvasset” etter at jeg var ferdig med det da jeg tvilte litt på at jeg ville gidde å lese det på nytt igjen senere.

Men nå som “arbeidet” omsider er blitt utført så sitter jeg i mitt stille sinn og tenker som så: “vel, det er om ikke annet ikke heeeelt umulig at jeg faktisk KAN finne på å gjøre nettopp det, en eller annen gang”. For når alt kommer til alt så er “Skjult agenda” ikke SÅ veldig klissete av seg, til å være et sådant “klissklass”.

Og akkurat som når man får slengt et par testikler i ansiktet mens man venter på bussen til jobben en tidlig mandags morgen, så starter også historien i “Skjult Agenda” nærmest som et lynnedslag fra åpen himmel for den unge tv-reporteren Tara Richards som knapt rekker å gå over dørstokken til sin søsters ikke alt for velbrukte hytte når hun plutselig får en pistol rettet mot tinningen, og vips er blitt tatt til gissel av to skumle, ukjente menn som veldig nylig har lyktes i å rømme fra fengsel, og derfor har et viss behov for et skjulested å gjemme seg på inntil videre.

“Tilfeldighetene” vil derimot ha det til at særlig EN av disse karene er “litt” mer kar enn den andre, og ikke nødvendigvis så slem og skummel i hele tatt, som først antatt. Og uten å røpe så alt for mye begynner Tara etter en liten stund å utvikle følelser for denne ene mannen som er av det litt mer kjærlige kaliberet. MEN til tross for at vi på visse tidspunkter altså får servert et og annet friskt og sommersøtt jordbær, vil jeg likevel påstå at “Skjult agenda” først og fremst er en mildere variant av chili, faktisk.

Og igjen vil jeg altså ikke røpe så alt for mye, men jeg kan si såpass som at denne boken bokstavelig talt klarte å ta meg på sengen mer enn bare en gang i løpet av de knappe 216 sidene den har å by på. For selv om den stort sett i bunn og grunn er noe forutsigbar, så var det likevel flere øyeblikk hvor jeg var litt i tvil om hvor godt det egentlig ville gå med de forskjellige, få skikkelsene jeg fikk stifte et viss bekjentskap med underveis. Og jeg vil også legge til at det var spesielt EN av de litt mindre birollene jeg som leser følte meg litt “bedratt” av på et tidspunkt, en skikkelse jeg helt til et viss vendepunkt tenkte bare var skrevet inn som en veldig midlertidig og ikke så alt for viktig karakter, men som skulle vise seg å bli et av de viktigste og mest minneverdige stjernene i hele boka.

Men ja. Selv om “Skjult agenda” (aka. “dette klissvasset”) absolutt ikke bare er den lettbeinte romanse-tøsa jeg først mistenkte den for å være og fint klarte å by meg på flere nervepirrende øyeblikk som stadig fikk meg til å lese gjennom “bare et kapittel til” mer enn det jeg opprinnelig hadde tenkt til der og da, ja så er jeg likevel ikke så helt overbevist om hvor mye som vil være igjen på minnepinnen om en måneds tid. For et par helt greie og noe dramatiske øyeblikk her og der til tross, ja så er det nok en grunn til at denne boken ikke er så altfor kjent en dag i dag, og at når jeg her forleden gjorde et raskt Google-søk på forfatteren, så var ikke de resultatene jeg fikk opp akkurat all verden.

Jeg kan helt greit anbefale de av dere som setter pris på litt romantikk, action og drama å gi “Skjult agenda” en sjanse om dere av en eller annen grunn skulle komme over den til en billig penge via en eller annen “Kjøp og salg”-gruppe på Facebook. Men i motsetning til f.eks “Forbannelsens hus”  eller “Forbilde” (totalt uten videre sammenligning forøvrig), så er ikke “Skjult agenda” akkurat en bok jeg vil bli snurt av om du SELV etter mine varme anbefalinger vil si at: “næh – jeg tror nok ikke denne boken er noe for meg”, for noen ganger – ja, så er det faktisk helt greit å ta feil! 😉

Flere der ute som har lest “Skjult agenda”?

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!

Sophie Elise – Elsk Meg (2018)

“Alle ting kan gå i to, men mitt hjerte kan gå i tusen biter”.

De aller fleste av oss har vært der, og for de av dere som nå måtte tenke at “jeg er ikke de aller fleste” – ikke enda kanskje, din uheldige heldiggris.

Det begynner å nærme seg ti år siden nå, men jeg husker fremdeles ganske godt hvordan det var de siste par månedene jeg hadde igjen som et merksnodig individ som enda ikke var blitt myndig. Jeg var full av tanker og ambisjoner. På den tiden holdt jeg fremdeles på med et filmprosjekt som jeg var sjefen for, og i løpet av sommerferien det året lagde jeg en film som var litt i underkant av fire timer som jeg hadde klart å overtale rundt femti personer til å delta i. På den tiden hendte det også at jeg kunne kjøpe med meg godteri og brus fra Bunnpris til en verdi av 200 kroner to-tre ganger i uka uten å gå en døyt opp i vekt (har så lenge jeg kan huske alltid hatt en litt bekymringsfull høy forbrenning), og samtidig som jeg hadde et hjerte som pumpet og brant for godteri, filmer og playstation, ja så hadde jeg også begynt å vie en ikke helt uvesentlig del av meg til ei venninne som i teorien nesten kunne ha vært moren min.

Så med de minnene fremdeles godt plantet i barken ville det vært å lyve dere rett opp i gåsa om jeg nå på et eller annet tidspunkt skulle finne på å skrive at jeg ikke kjente meg noe som helst igjen da jeg bare for noen dager siden pløyde meg gjennom Sophie Elises siste bok”Elsk meg”. Og greit nok, jeg vet IKKE hvordan det er å daglig måtte føle på et enormt press med å måtte levere i sosiale media så til de grader da jeg fremdeles er et lite stykke å få like mange følgere og fans her og der som det Sophie har. Og jeg vet generelt ikke så mye om hvordan det er å være ei ung jente i dagens stadig mer klaustrofobiske samfunn.

Men likevel.. Jeg vet ihvertfall nok om hvordan det er å være hodestups betatt av noen, og jeg VET hvor gal og lite rasjonell man fort kan bli av det. Samtidig som man blir sittende å ignorere det faktum at det nok ville blitt litt for røft i lengden likevel med tanke på hvor forskjellig jeg og det mennesket jeg nå har hengt meg så til de grader opp i er, samt at aldersforskjellen oss i mellom ikke nødvendigvis bare er et pluss i boka den heller. Og det er nettopp disse problemstillingene “Elsk meg” tar utgangspunktet i da Sophie for en stund siden hadde et slags forhold til en eldre musiker på rundt 40 år. En mann med interesse for en hel del ting Sophie til da knapt hadde hørt noe om, men som hun på et tidspunkt bestemmer seg for å nærmest tvinge seg selv til å “like”.

Og i tillegg til at hun stadig mister seg selv mer og mer, ja så er det også etter hvert blitt et faktum at hun har “støtt fra seg”, skuffet og såret flere og flere av sine aller nærmeste. For hvordan ville det egentlig blitt om hun skulle spille den rollen hun flere noen uker siden hadde bestemt seg for å være ovenfor den nye “typen”, SAMTIDIG som hun skulle forsøke å gjøre bestevenninnen Fetisha tilfreds med å være den utgaven av Sophie som Fetisha er helst ville forvente å tilbringe tiden sin med? Spoiler alert: Det er spørsmål vi aldri helt får den faktiske fasiten på.

“Elsk meg” er som dere skjønner ikke først og fremst ei lita stor gladbok fra ende til annen, nei heller tvert om. For dette er i likhet med den første boka (“Forbilde”) en nokså sårbar, naken og personlig liten sak. “Elsk meg” er ei bok som ofte er noe ubehagelig å lese da den stadig river opp i en rekke litt vanskelig følelser som blant annet frustrasjon, sinne, men også empati/ sympati. Og det finnes noen lyse høydepunkter her også, men de faller stort sett fra like brått som de har poppet opp.

Og når det kommer til hvordan denne boken er skrevet, om den er god eller dårlig, ja så sier igrunnen det seg selv. Sophie er og blir et ordgeni. Man kan si mye om Sophie Elise, men å skrive – DET kan hun! I likhet med alle blogg-innleggene jeg har lest fra denne gojenta ja så er det også lite å pelle på her når det kommer til både rettskriving, humor og interessant lesestoff. Og tja, apropos humor.. Nå vil jeg igjen bare påpeke at “Elsk meg” i første omgang ikke er den morsomste leseopplevelsen man kan ha, men likevel: Det finnes noen linjer her og der som ihvertfall fikk meg til å beundre den evnen hun så absolutt har til å se det (tragi)komiske i selv det aller mørkeste og dypeste.

Alt i alt så er det bare å nok en gang ta av seg lesebrillene for den MEGET begavede rosabloggeren, forbildet, moteikonet, popstjernen, forfatterspiren, miljøforkjemperen, danseløven og alt det andre som Sophie Elise nærmest er SKAPT TIL å være. Og nå har jeg mer eller mindre bestemt meg for å slutte å rulle terning i mine anmeldelser, men for å si det sånn – “Sophie Elise – Elsk meg” A.N.B.E.F.A.L.E.S på det aller sterkeste, selv om det vil rive hjerte og sjel litt i filler mens du leser den!..

Og for de av dere som måtte lure hvordan det egentlig gikk med meg og MIN venninne – gi meg noen år så skal jeg til gjengjeld gi dere boka 😉

Stay goregeous!

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!

The House Next Door

I fjor høst så begynte jeg å lese på ei novelle som jeg siden aldri helt har greid å gi sånn ordentlig slipp på, selv om det nå begynner å bli et drøyt år siden jeg leste den ferdig. Og før jeg begynte på denne novellen så hadde jeg ikke lest noe særlig i hele tatt på flere år, bortsett fra en og annen tegneserie og blogg sånn nå og da. Men når det igjen er sagt så har jeg heldigvis fått lest flere bøker sånn i ettertid, men selv om jeg mener at mye av det jeg har lest den senere tiden også har vært bra, så føler jeg likevel ikke at jeg har vært borti noe som helt kan måle seg med dette fantastiske marerittet av en destruktiv historie som jeg nå vil anbefale dere i kveld.

Og boken jeg nå sikter til er den fiktive grøsseren “The House Next Door”, som på norsk heter “Forbannelsens Hus”, og ble utgitt i 1978 av Anne Rivers Siddons. Og selv om THND altså er en fiktiv fortelling med bare fiktive karakterer så FØLES det likevel STORT SETT som en sann historie fra virkeligheten. For særlig i løpet av de første par kapitlene føles ting rimelig dagligdagse, og om jeg får lov, faktisk litt kjedelige. Og jo da, det er jo NOEN karakterer som irriterer seg litt over hverandre, og noen mer enn andre, men som likevel klarer å oppføre seg nokså siviliserte når de først “henger sammen”. Ihvertfall for det meste *kremt*.

Men.. Selv om ting altså virker nokså hverdagslig i starten, ja så er det ikke noe varer boken ut. For etter en liten stund begynner det å skje ting som uten å overdrive er nokså fucked up. Men likevel: helt frem til et viss punkt mot slutten så blir ting aldri så ekstreme at de vil føles som noe noen bare har funnet på for å skrive en god og underholdende bok. Og en annen ting som ihvertfall var med på å gjøre at JEG likte (les liker) denne boken såpass godt er det faktum at den på mange måter føles litt ut som en meget detaljert dagbok, skrevet av Colquitt Kennedy, en nokså vanlig forretningskvinne i begynnelsen av 30-årene som jeg har skjønt har et og annet felles med bokens “egentlige” forfatter..


Forfatter Anne Rivers Siddons – bildet er tatt fra: writerswrite.co.za

Og stort mer enn det vil jeg faktisk ikke si, annet enn at man etterhvert godt kan stille seg spørsmålet om hvem den EGENTLIGE hovedpersonen i “The House Next Door” faktisk er. Er bokens jeg-person Col Kennedy? Er det det ene huset i nabolaget som tittelen refererer til? ELLER kan det tenkes at det er noe annet? (eventuelt: “noen andre”)

Hvis noen der ute allerede har lest denne boken vil jeg veldig gjerne høre deres synspunkter rundt nettopp disse spørsmålene – så SKRIK gjerne ut i kommentarfeltet om dere skulle ha noen umiddelbare tanker om det! ^^

Har DU lest “The House Next Door”?


#thehousenextdoor #forbannelsenshus #anneriverssiddons #bok #krim #grøsser #horror #skrekkoggru #thriller #hus #halloween #åndenesmakt #klassiker #roman #psykiskhelse