Ingrid – blendet av kjærligheten

Bokanmeldelse!

I den tredje Hotel Cæsar-boken «Ingrid – blendet av kjærligheten», skrevet av Marianne Bjørnstad, blir vi kjent med en forholdsvis ung og godtroende Ingrid Iversen. Den mest ordentlige og trofaste jenta i hele Sandefjord.

Det er sommer og de aller fleste gleder seg spent til et nytt og fargerikt liv  andre steder rundt om i verden så fort sommerferien er over. Ingrid derimot har valgt å bli igjen hjemme hvor hun tross alt har det trygge og kjente, som bl.a innebærer en jobb på et av hotellene i byen.

Men høsten skal vise seg å bli langt i fra så kjedelig og forutsigbar som Ingrid delvis har fryktet. På et tidspunkt stifter hun et stadig mer intimt bekjentskap med en av hotellets faste årlige gjester – amerikaneren William Marshall. William er både svært hyggelig og veldig snill. Men han bærer på en mørk hemmelighet som etter hvert vil sette deres vennskap (og forhold) på en hard prøve. En prøve som viser seg å bety liv eller død på sitt aller verste.

Det ene fører til det andre, og etter noen år ender Ingrid opp i Oslo etter å blitt lovet fast jobb på Hotel Cæsar av selveste Georg Anker-Hansen, hotellkongen og playboyen. Og i likhet med da Ingrid først møtte William tar det heller ikke lang tid før hun og Georg får bygget opp en svært god kjemi. Men heller ikke et forhold til Georg Anker-Hansen viser seg å bare være en enkel sak – for å si det mildt!

Og det som utvikler seg herfra og ut er intet mindre enn forhistorien til et av de mest omstridte og kontroversielle øyeblikkene i norsk tv-historie som blant annet førte til at «Hotel Cæsar» endte opp som et tema på stortinget mot slutten av 90-tallet, da det ble diskutert hvor vidt en viss (søsken-)romanse var innafor å vise i beste sendetid eller ikke.

Masse opphetet spenning!!
Ingrid settes jevnlig på nye og stadig tøffere prøver. Da jeg skulle omtale boken om Juni var jeg dels litt skuffet da jeg fant boken noe kjedelig og uinteressant. Men denne boken kunne gjerne vært enda litt lengre for min del, selv om jeg ikke er misfornøyd med de 256 sidene boka har å tilby. Med så mye spennende drama og vemodige øyeblikk som «Blendet av kjærligheten» innebærer så ble dette rett og slett en bok jeg har kost meg veldig med.

Likevel må jeg gjenta noe av det jeg har skrevet i mine tidligere anmeldelser av Cæsar-bøkene: dette er først og fremst bøker for oss som har fulgt med på tv-serien, og da spesielt de første par sesongene. Jeg er usikker på hvor mye noen som aldri har sett Cæsar, eller som begynte å følge med på serien i nyere tid vil få ut av disse bøkene.

I tillegg vil jeg påpeke noen skrivefeil som tok meg litt ut av det her og der. Heldigvis er det ikke mange av disse, og ingen av de er på noen måte krise, men likevel greit å nevne.. Så er det også enkelte tidshopp i historien som dels kan føles litt brå og forhastede. Det er visse hendelser og mysterier jeg skulle ønske forfatteren lot meg få være med å dykke enda litt dype ned i. Men heller ikke dette er en veldig big deal, i det store og hele bildet.

Alt i alt så er opprinnelse-fortellingen om Ingrid en historie jeg liker veldig godt. På sitt aller beste er dette en av de mest fengende bøkene jeg har lest på en stund, og skal absolutt ikke se bort i fra at jeg kommer til å lese den på ny ved senere anledning. Men jeg må nok en gang understreke at i likhet med bøkene om Ninni og Juni så er også dette en bok for de som har sett, og som husker visse elementer fra de aller første sesongene av «Hotel Cæsar».

Jeg gir «Ingrid – blendet av kjærligheten» 8 av 10 stjerner!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos
Tik Tok: aylarkuklinski

En mors gave (roman av Lynne og Britney Spears)

Bokanmeldelse!

ITs Britney (og Lynne)!
For ikke så alt for lenge siden begynte jeg å interessere meg for Britney Spears. På flere måter litt trist at interessen først kom da den gjorde slik den gjorde – for det var først under de mest intense ryktene og skriveriene rundt hennes umyndighet at jeg for alvor fikk et og annet øye opp for henne. Litt som da jeg først begynte å høre på Michael Jackson etter at han døde.

Jeg gikk til innkjøp av diverse ting på Finn, blant annet noen cder. Men også en bok som Britney skrev sammen med sin mor for ca. 20 år siden. Var på forhånd litt skeptisk. Tenkte at hvis denne boken faktisk er spesielt bra så hadde jeg vel hørt om den?

K for kjærlighet og komplekser!
Bare for å ha det på det tørre med en gang: «En mors gave» er ikke en biografi om Britney Spears, men er en fiktiv fortelling. Jeg antar at det er ting i boken som er basert, eller i større eller mindre grad inspirert på virkelige hendelser, men i hvor stor grad vites ikke.

Vi stifter tidlig et bekjentskap med den unge tenåringen Holly Lovell og hennes mor Wanda. Begge er veldig godt likt i den lille byen de bor i. Wanda har i en årrekke lappet og sydd klærne til de aller fleste i byen, mens Holly har et sangtalent som hun ikke føler seg helt komfortabel med å dele med “gud og hvermann”.

Til tross for at Holly stadig blir overøst med komplementer for sin sangstemme, da særlig fra moren og morens venninner, er det likevel noe som gjør at Holly ikke helt vet om hun er bra nok for “verden”. Hun er jo tross alt bare en simpel tenåring fra svært enkle kår. Hun og moren eier ikke akkurat all verden. Hvorfor skulle “verden” ha interesse for å høre henne opptre med noe som helst?

Ikke alt for mange kapitler ut skjer det noe som Holly bare har drømt om, men aldri hadde turt å ordentlig håpe skulle skje – hun kommer inn på Haverty School of Music, en av de beste skolene i verden for mennesker som drømmer om å virkelig bli noe innen det musikalske. Siden skolen åpnet dørene for første gang for 25 år siden har en rekke store og viktige navn rykket inn og ut på Haverty. Og denne kunnskapen bidrar på ingen måte i å gjøre at Holly føler mindre på en viss skam for hvem hun er, og hvor hun kommer fra.

Etter hvert som hennes første år på Haverty går blir prøvelsene Holly settes opp mot stadig flere og viktigere. Og det er særlig gjennom venninnen “Vimsen”, som kommer fra en helt annen bakgrunn enn henne selv, at Holly virkelig blir utfordret rundt sine mest overfladiske komplekser. “Vimsen” kommer nemlig fra en svært så rik og velstående familie. Men i motsetning til Holly har ikke “Vimsen” i nærheten av det samme gode og tette forholdet til sine foreldre. “Vimsen” er rik, men ulykkelig. Faktisk så ulykkelig at hun til stadighet drikker seg sørpings på fest, og ikke rent sjelden gråter seg til søvn. Kontrastene dem i mellom er mange og store, noe som fører til at de begge ser opp til hverandre med en stadig økende beundring og fascinasjon. Og det er her jeg føler «En mors gave» leverer på sitt aller beste.

M for Mamma, Mor og Moral!
Moralen i «En mors gave» blir nokså tydelig ganske så fort. Og understrekene under de store poengene blir stadig flere og tykkere for hvert kapittel jeg pløyer gjennom. I løpet av de 152 sidene boken har å by på tar jeg meg flere ganger i å trekke litt på smilebåndet, men jeg blir aldri så engasjert eller følelsesmessig berørt som jeg skulle ønske at jeg ble.

Boken har en del bra ved seg, men dessverre føles det meste litt “rushet”. Jeg tar meg stadig i å tenke at handlingen hopper litt vel brått frem, samtidig som det er flere enkeltøyeblikk jeg føler rett og slett mangler. «En mors gave» lider av at den generelt sett virker som et lite hastverkprosjekt, og det er synd, for denne boken har virkelig sitt potensiale.

Når det er sagt så er det ikke snakk om en dårlig bok. Den har flere flotte og fine lyspunkter, men de skinner aldri så sterkt eller dypt som de kunne ha gjort. Og når det først skinner får lysene alt for sjelden skinne like lenge som de burde-burde.

Mot slutten kommer mamma Wanda med en “sjokkerende” avsløring som kaster Hollys allerede store prøvelser til nye høyder. Denne twisten hadde boka fungert like greit uten. Den “ødelegger” ikke noe, men den tilføyer heller ikke noe spesielt. En del som fint kunne vært sløyfet vekk mot at enkelte tidligere kapitler heller kunne vart litt lengre.

Jeg gir «En mors gave» 5 av 10 stjerner!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Poppy (kriminalroman av Kristine Getz)

Bokanmeldelse!

Foreldrene til..
Jeg ELSKER sosiale medier!! Der skrev jeg det. Jeg ELSKER DET. Instagram, blogg, Reddit, Youtube.. Jeg er avhengig. Som så alt for mange elsker jeg også å scrolle gjennom andres liv. Som så mange andre liker jeg å eksponere meg selv, for så å telle likes, hat og kjærlighet under veis.

Dette er en helt egen verden som utvilsomt har gitt meg mye opp gjennom årene. Samtidig er det ikke til å stikke under en musematte at det også ulmer visse farer og risikos under den slags form for hobby, som dessuten er jobben og levebrødet hos enkelte.

En ting er å eksponere seg selv og sitt eget. Noe helt annet er å legge ut om andre. Opp gjennom har man gjerne sett nok bilder, videoer og avsløringer av småbarn, og tenkt “hva vil denne ungen føle rundt dette når det blir eldre?”, for så å: “men hen er jo så søøøøt da!” 😍🥰

Selv har jeg aldri vært en tilskuer av den slags content. Jeg har veldig liten interesse for barn. Men jeg ser helt klart hvorfor det fenger både den ene og den tredje. I noen tilfeller vet man brått mer om disse “bloggbarna”, enn om ungene til sine nærmeste venner. For forfatteren og skribenten Kristine Getz viste nettopp det seg å være tilfelle for en stund tilbake, som i år har ført til at hun slapp sin første krimroman «Poppy».

For hvor galt kan det faktisk gå om et lite, forsvarsløst barn blir eksponert i det offentlige. Ikke alle som følger slike kanaler har de beste hensiktene, og det er mye denne tematikken «Poppy» dreier seg om og er bygget rundt.

«Hvor er Poppy»?
Allerede fra første kapittel stifter vi et bekjentskap med familien Wiig. Mamma Lotte og pappa Jens står på så og si døgnet rundt for å tjene mest mulig penger på likes og spons inne på bloggen «Flotte Lotte», og Instagram. Men den store stjernen er ikke lengre “Flotte Lotte”, men hennes to år gamle datter Poppy.

Så og si hele Norge kjenner til henne. Poppy er simpelthen landets yngste kjendis. “ALLE” vet hvem hun er, og “alle” elsker henne.

I samtlige nettforum diskuteres hver bidige post foreldrene publiserer. Det diskuteres høyt og lavt både på nettets overflate, men også i kriker og kroker på “the dark web”. 👀 De aller fleste vet når Poppy er med mamma på handletur, på stranda, på besøk hos besteforeldrene.. alle vet hvor Poppy er, og hva Poppy gjør.. helt inntil “ingen” lengre vet helt sikkert noe som helst.

Skikkelser i fine, mørke farver!
Så fort den lille jenta en varm sommerdag blir meldt savnet er verken politiet, “mamma-politiet”, eller “folk flest” sent ute med å kaste seg på etterforskningen, og jeg tar meg selv i å leve meg veldig inn i hvordan nyhetsbildet og landet ville sett ut om denne tragedien hadde foregått på ordentlig.

Og her leverer boken sterkt! Ting virker veldig ekte og troverdig. Jeg tror på historien jeg leser, og jeg bryr meg stadig om flere og flere av karakterene. Det er ikke rent få i dette sirkuset som ikke akkurat er “mors” beste barn. Vi får presentert sider hos de aller fleste som virkelig ikke er mye verdt å heise flagget for. Grensen mellom rett og galt stilles stadig nye spørsmålstegn bak, og i løpet av de drøyt 350 sidene boken har å tilby hadde hodet mitt vurdert SAMTLIGE som skyldige i en mulig bortføring flere enn bare 5-6 ganger. 🥵

Dette er en sånn bok som spiller på tangenter i ditt mentale musikkorkester i hvert fall frem til siste side. Og for meg bidro dette til at jeg igjen klarte å henge bedre med da jeg enkelte ganger hadde tatt opp lesingen etter noen dagers lesepause. Det er mange bøker hvor jeg har angret på at jeg har lagt den vekk så og så lenge. Med «Poppy” gikk det veldig fint.

I tillegg til å være engasjerende både under og etter lesing, så er boken også flink til å med jevnlige mellomrom minne deg på de viktigste tingene du har lest tidligere av det som har en viss relevansen – uten å få deg til å føle at forfatteren ikke har nok tillit til deg som oppegående leser med god hukommelse. De små påminnelsene føles helt naturlige, og de blir aldri særlig innpåslitne eller irriterende.

Emer Murphy til tjeneste!
Spenningen og mystikken er der hele lesingen gjennom. Selv etter at hovedmysteriet er blitt oppklart og politietterforskerne Mons og Emer kan stemple nok en sak som “oppklart”.

Og der har vi for øvrig også BOKAS store stjerne. Emer Murphy! 🕵️‍♀️ – en ung kvinne med mye bein i nesa, samtidig som hun gjentatte ganger havner i situasjoner som gjør henne veldig sårbar og utsatt. Hun er blant de smarteste i avdelingen, om ikke DEN smarteste, og går stadig sine helt egne veier for å finne fortest mulig frem til den forsvunne toåringen før det potensielt kan være for sent.

Emer har en helt egen spesielle evne som hun enda ikke helt har tatt helt stilling til hvor vidt hun egentlig bør… og så har hun en bestemor som jeg KLART og tydelig så for meg hvilken norsk superkjendis som hadde passet midt i blinken til å spille, dersom «Poppy» skulle overføres til tv- eller filmlerretet en dag. Og stort mer skal jeg ikke si om den saken.

La det herske ingen tvil! Jeg håper og ber om at vi får flere bøker fra Kristine Getz i fremtiden som på et eller annet vis omhandler Emer Murphy. Jeg likte denne karakteren veldig godt. Hun er ikke superduper original. Man kan alltids dra det dit hen at hun er en viss blanding av visse kvinnelige etterforskere man har blitt presentert for tidligere. Men det funker. Og nå som jeg har ferdiglest «Poppy» vil jeg ha MER Emer Murphy.

«.. men er boka drøy-DRØY?»
Men apropos Poppy.. Hvor langt går denne boken? Jeg kan se for meg at noen lesere, særlig de av dere med barn selv, kanskje vegrer dere litt for å lese denne boken. Jeg kan berolige med at handlingene aldri går så langt som den kunne! De verste bildene males i form av “tenk om”-samtaler etterforskerne, og jentas familie har seg i mellom, samt en og annen kommentar på nettet. Men når det kommer til det som faktisk skjer i handlingen så går ting aldri lengre enn selv småbarnsforeldrene tåler å lese.

Dette er dessuten noe så sjeldent som en krimroman uten blod og gørr. Det meste som skjer er heller psykisk enn fysisk, og jeg tror de aller fleste, både med og uten barn, tåler å lese «Poppy» både en og fem ganger! 😊

Jeg gir «Poppy» 8 av 10 stjerner!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Omgitt av idioter (bok av Thomas Erikson)

«Hadde bare alle vært som deg så hadde verden vært et mye bedre sted å leve i!»

De aller fleste vil nok være enig i at det finnes alt for mange idioter rundt om. Mennesker som ikke er som oss selv, og som har en nokså annen måte å se verden på.

I boken «Omgitt av idioter» blir man presentert for en teori om at menneskeheten kan deles opp i fire farger. Rød, gul, grønn og blå. Det vanligste er å være en kombinasjon av to farger. Men det finnes også de mer komplekse som er tre, mens ingen kan i følge forfatteren være en kombinasjon av hele fargepaletten.

Røde mennesker er de som oftest høres best. De er absolutt ikke redd for å si hva de mener, og det plager dem ikke at folk mister nattesøvnen av feedbacken de har gitt. De er veldig konkurransedrevet, kjeder seg fort av rutiner og mangel på utfordringer, og blir ofte ansett av andre farger (særlig grønne) som fiendtlige, og vel bråe/harde. Og pass for guds skyld på – for det er som oftest de røde som er “omgitt av idioter”.

Gule mennesker er også en utfordring å ikke legge merke til. Men i motsetning til de røde er gule mye mer drevet av GOD stemning. Gule mennesker ser heller glasset som halvfullt enn halvtomt. De er verdensmestre i å overtale folk med på sine stort sett ganske så ambisiøse påfunn. Skravla går som regel i et kjør, og kjenner du en person med veldig mange venner på i sosiale media (eller livet generelt) så er denne personen mest sannsynlig, ja nettopp – en ekte guling.

Grønne mennesker er de verden har booket mest plass til, men som ironisk nok ikke tar så mye plass. Ting var utvilsomt bedre før, forandringer er stort sett bare stress. Noe av det beste man kan gjøre i livet er.. å gjøre ingenting. I motsetning til røde og gule så holder de grønne ting mer for seg selv. De observerer mer enn de snakker. De er som oftest veldig gode lyttere, og har en tendens til å si litt for ofte ja i frykt for å risikere dårlig stemning ved å heller si det som det er. Grønne mennesker står ganske enkelt for trygghet og stabilitet.

Blåe mennesker er excel-arkets beste venn – de analytiske. Jobber du f.eks som bilforhandler trenger du neppe si noe om den bilen den blå kunden har bestemt seg på forhånd at h*n vil ha. Simpelthen fordi vedkommende har gjort en så dyp forhåndssjekk at h*n allerede vet alt – og mer til – som er verdt å vite. I likhet med de grønne så gjør de blå som oftest ikke så mye ut av seg, og særlig røde og gule mennesker vil finne de blå i overkant treig og kjedelig.

Det denne boken ganske enkelt går ut på er å gi en bedre forståelse for hvordan de forskjellige individene rundt oss – enten det er i hjemmet, på arbeid, eller helt andre steder – fungerer, og ikke fungerer. Hva som motiverer, stresser og uroer, gleder og provoserer den enkelte av oss.

På forhånd var jeg litt spent på hvor mye jeg ville forstå. Ville jeg støte på mange tunge fremmedord som måtte googles? Nei!! – heldigvis ikke. 😊

Forfatter Thomas Erikson har gjort et kjempejobb med å dumme de fleste eksemplene sine ned slik at de aller fleste ikke vil ha en nevneverdig stor utfordring med å henge med. Måten han forteller ting på er til tider like morsom som den er lærerik. Er du derimot rød kan det tenkes at du hadde foretrukket om boken var noe kortere da den til tider har en evne til å repetere seg selv.

Personlig syns jeg tykkelsen på boken er helt passe, men må innrømme at jeg flere ganger tok meg selv i å tenke at «dette her og det som står der har jeg jo allerede funnet ut av selv». Og det vil nok de fleste tenke flere steder også. Likevel er jeg glad for at jeg har fullført lesingen, og jeg kommer helt sikkert til å bla opp igjen enkelte kapitler/ sider i fremtiden når visse utfordringer med visse mennesker måtte poppe opp.

Hvilken farge er jeg?

Det skal godt gjøres å lese gjennom alle de 298 sidene boken har å tilby uten å ofre en tanke på hvem av dine nærmeste som er innenfor de forskjellige kategoriene.

Selv mener jeg at jeg er en blanding av mest gul og grønn, og litt blå. Stemmer dette så forklarer det absolutt hvorfor de blå og de rød er de jeg som regel har en tendens til å unngå hvis jeg kan. Særlig de som er veldig rød går jeg ikke så godt overens med over lengre tid.

Alt i alt er «Omgitt av idioter» en bok jeg vil anbefale de aller fleste. Den vil utvilsomt gi mange en aha-opplevelse og en god latter. Spesielt som lærer eller sjef et sted vil jeg anbefale å lese denne boken. Den gir en god forklaring på hvorfor det er så viktig å behandle forskjellige folk på forskjellig vis, og den gir en meget god pekepinn på hvordan man kan unngå de aller verste misforståelsene/katastrofene.

Og sist, men ikke minst så tegner den flere gode bilder på hvorfor ikke alle heller burde være som deg eller meg. 😅

Jeg gir «Omgitt av idioter» 8 av 10 stjerner!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Kristin Bortolotti: Gutten i tempelet

Jeg har lenge ikke akkurat vært en av de man helst ser for seg vinke med et flagg hvor det står “jeg <3 religion” på…

Så da jeg ble gjort oppmerksom på at Kristin Bortolotti sin bok nr. 2 dreier seg rundt den kjente, men ikke akkurat bare kjære historien til Jesus – ja, så merket jeg at det var en del av meg som ble litt skeptisk, til tross for at jeg virkelig likte-likte hennes første bok som jeg endte med å gi 8 av 10 stjerner.

Men nok en atter-gang: Skepsisen jeg hadde følt litt på ble raskt og elegant dyttet til side da jeg begynte å bla meg fra side til side. For mens mye av det jeg har vært borti av bibel-skriverier en gang i tiden f.eks på blogg.no har handlet om hvordan enkelte mener at andre mennesker bør være og ikke være, og da særlig i forhold til hvor vidt det er greit å være homofil, eller ikke, og da i de fleste tilfeller endt opp med IKKE GREIT – ja så tar «Gutten i tempelet» frem et helt annet lys – selv om dette heller ikke akkurat er ren koselesing fra skapelse til “slutt”.

I denne boken stifter vi et lite bekjentskap til en gutt som ikke er som alle andre. Denne gutten har en litt annen forståelse av ting. Og han er attpåtil utstyrt med evner og ferdigheter som ikke det vanlige “trollet i gata” besitter.

Enten man er 5, 16, snart 30, eller 80 for den saks skyld, ja så får man trolig tidlig en følelse av hva som er i ferd med å skje rundt denne gutten. De dømmesyke blir stadig mer og mer besatt på at de MÅ klare å finne feil ved han, slik at han kan dømmes, og ydmykes. Dessverre et samfunnsproblem som er minst like aktuelt nå som det var for 2000 år siden.

Denne tematikken tar forfatteren tak i på mesterlig måte. Akkurat som «Den magiske pappesken» er også denne boken veldig godt skrevet, for å ikke si smart. Det kan være at det jeg skal gå litt inn på nå ikke er tilfellet, og at det er min egen overanalysering som slått seg på igjen; men jeg TROR at i tillegg til å være en slags forkortet barnebok-utgave av en bibelhistorie vi alle kjenner til, ja så er det også et og annet pek til nåtidens virkelighet, uten at dette på noen måte føles unaturlig “presset inn”. Blant annet så nevnes en tenåringsjente som vil redde planeten i en liten setning. Og det tviler jeg av flere grunner på at er en tilfeldighet hvis man vet litt om hvordan Kristins første bok ble til, og man samtidig skjønner hvem denne jenta trolig er en referanse til.

I tillegg til en veldig fin og smart skrevet historie så blir man også denne gang skjemt litt bort med tegninger så vakre og levende at man blir sittende og stirre på de, og veeeeente på at en eller annen fugl av gjørme, eller noe annet magisk skal fly ut av boken, sette seg på skulderen din, og plystre.

Alt i alt en kjempeflott bok med pulserende vakre bilder, og en flott, samt tankevekkende historie som passer vel så godt for barna som for “de voksne”. Dog tror jeg kanskje jeg ville vært litt forsiktig med å lese denne boken for de minste barna rett før lyset på soverommet skal slukkes.

For hvordan man husker avslutningen føler jeg kan variere litt fra person til person. I mine øyne slutter historien vakkert, men trist. Men jeg kan se for meg at noen kan henge seg mer opp i den triste og vonde delen, kanskje glemme det lyse litt, og så la det triste få fritt omløp til å fabrikkere et og annet mareritt den kommende natten.

Likevel. Selv om dette ikke er en bok som slutter “også levde alle sammen lykkelige og i fred og harmoni med hverandre til…”, ja så er det en grunn til at den slutter som den gjør. Og jeg tror at dette er en bok som på lik linje med Harry Potter, Ringenes Herre, og mange andre fine bøker som har gjort sterke inntrykk, at også «Gutten i tempelet» vil bidra til å gjøre at de barna som leser den vil tenke seg om en gang ekstra, eller fem før de retter den lange, mørke dømme-fingeren mot andre som ikke helt er som dem selv.

Jeg gir “Gutten i tempelet” 8 av 10 stjerner!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Sophie Elise: Ting jeg har lært

Naken, mer naken, nakenest!

Jeg har sett Sophie Elise naken.

… ish! – en god del ganger, de siste 10 årene.

Men jeg har samtidig aldri opplevd henne nedstrippet til hver minste lille detalj, som da jeg nå nylig fikk pløyd meg gjennom alle de 275 sidene “Ting jeg har lært” har å tilby.

Sophie og jeg startet hver vår blogg cirka samtidig. Jeg opprettet min januar 2010, men det var ikke før året etter at jeg FAKTISK begynte å blogge, samtidig som Sophie opprettet sin legendariske blogg som hun siden skulle holde temmelig aktiv i 8 år før nok var nok.

I starten tenkte jeg, som så veldig mange andre at “gud hvor forskjellige jeg og Sophie Elise er!”.. “jeg har ikke NOE til felles med denne jenta i hele tatt..”, “gud så dum hun er!”.. “gud så blond!”.

At hun har hatt, og fremdeles har sine blonde øyeblikk, jo det stemmer for så vidt. (og hvem faen har ikke det?)

Den j**la fitta

For det er slettes ikke alt som skildres i denne boken som Sophie selv virker så veldig fornøyd med å ha gjort eller opplevd heller. Og her er det særlig én historie dratt ut over mange, mange år som har gjort litt inntrykk på meg. Personlig har jeg alltid vært veldig fornøyd med eget underliv. Jeg anser meg selv som meget godt utstyrt, og det er sånn sett en tragedie at det enn så lenge bare finnes én kvinne der ute som har fått testet det ut.

Jeg har lenge visst om gutter som absolutt ikke har følt det på den måten. Jeg kjenner gutter som skammer seg over at de mener penis er for liten eller for stor, men når det kommer til jenter, ja så hadde det ikke slått meg at skam for eget underliv kunne være en greie over hodet.

Jeg har nesten bare hatt jentevenner, flere av de føler jeg selv jeg har kommet veldig nær på godt og vondt, og likevel.. Jeg kan ikke huske at fitte-skam har vært noe tema. Overvekt, undervekt, feil pupper, feil nese, feil hår, feil rumpe, feil hofter, plagsomt kroppshår og gud bedre vet ikke hva – ja!! Alt det der, og mer har jeg blitt fortalt i detalj om gjentatte ganger, men fitte-skam, det var for meg noe helt nytt helt frem til nå nylig.

For Sophie Elise har dette vært en skam som har vært såpass hemmende og stor at hun aldri har latt noen få sett henne naken sånn skikkelig, og da spesielt ikke andre jenter. Og selv om jeg ikke kan si at jeg kjenner meg igjen i dette selv, så har jeg likevel ingen problemer med å forstå det jeg leser. For her får vi “ALT”. Vi blir tatt med på fødselen av dette problemet, vi får dekket flere mildt sagt såre og vonde episoder hvor fitta hennes ødelegger for henne opp gjennom oppveksten, til hun så får operert den, og likevel sitter igjen med det samme problemet.

Og alt uten at det hele føles for vulgært, overdrevent eller spekulativt, men i stede dønn ærlig, utrolig ekte, og veldig, VELDIG sårt.

Haters gonna think to late

At enkelte tydeligvis klarer å hate på denne kvinnen basert på enkelt saker man hører om på jobben, på byen, eller ut ifra diverse overskrifter og saker i sosiale media, ja jo.. Det kan jeg kinda fortsatt forstå. Men når man først tar seg tid til å lese mer enn bare overskriftene, og stille samtlige spørsmål som de mer kjedelige og/eller “perfekte” kollegaene dine på jobben ikke gidder å stille. Ja så er ikke Sophie Elise så aller verst verken på den ene, eller andre måten likevel, tvert om. Og hun er slettes IKKE norges farligste forbilde.

For tar man seg tid til å lese denne boken. Ja så får man servert eksempel på eksempel, hvor “løsningen” har vært å operere – men så har det ikke vært det likevel. Og dette er Sophie selv veldig klar over og temmelig tydelig på en rekke ganger – at lykken hun eventuelt har følt etterpå har vært ekstremt kortvarig, før alt har falt tilbake til “same old, same old”. Så etter mitt syn er ikke Sophie Elise en promotør/maskot for plastiske eller kosmiske operasjoner. Hun er først og fremst en kvinne som har operert seg gang på gang, og siden vært veldig ærlig, gang på gang, om at det ikke egentlig har fikset noe som helst.

Usikkerhet og skam er generelt et gjennomgående tema i denne boken. Når man leser en bok skrevet av Sophie Elise blir det fort viet en del vink til kropp og sex, men også en rekke tanker rundt forskjellige relasjoner til venner og familie. Og også her er det mye som får tankene til å gå i spinn. De aller fleste som har passert en viss alder (si f.eks 20) har tatt seg i å tenke på hva man kunne sagt og gjort annerledes om bare den og den personen fremdeles var blant oss.

For noen år siden mistet Sophie en veldig nær barndomsvenn, til selvmord. Siden har Sophie plaget seg selv mye med tanker om at hun ikke var der for han på samme måte som han alltid var for henne, særlig ikke de siste årene etter at han ble mer og mer syk, hun hun stadig ble reddere for å “se han sånn”. Og da hun under «Skal vi danse» i 2018 skulle hedre han en uke hvor temaet var noen som har gått bort, var følelsen om at det hele bare føltes så “feil” veldig til stede. Nå har jeg aldri vært med i «Skal vi danse», men jeg har likevel null og niks problemer med å forstå alle de tankene og følelsene som også her er mesterlig beskrevet på en såpass respektfull, nøye gjennomtenkt og fengslende måte at det i seg selv nesten er litt rørende.

En mester med fingrene

Jeg har skrevet dette i mine tidligere bokanmeldelser av Sophie Elise, men enkelte ting bare må gjentas: denne jenta KAN å skrive!!!!!! Selv på de temaene og historiene jeg var minst engasjert så klarte jeg likevel stadig ikke å legge det fra meg, kort og godt grunnet måten en hver en side, og et hvert kapittel er skrevet. Til tider føles det som man leser en roman skrevet av en av de flinkeste forfatterne i hele Norge. Og på sett og vis så er det vel også litt det som er tilfellet i den forstand at man alltid “lyver” litt for å gjøre en historie hakket mer interessant + at man ikke husker alle detaljene 100%. Uansett.. det er ikke poenget – SOPHIE ELISE KAN VIRKELIG Å SKRIVE!!

Som en liten “bonus” er hvert kapittel avsluttet med et lite dikt, og disse diktene er på ingen måte noe unntak fra hennes meget begavede skrivehjerne. Jeg har tatt meg selv i å lese samtlige av diktene hennes flere enn bare to ganger, og de beste av de beste kommer jeg trolig til å kose meg igjen med om ikke alt for lenge. For med fare for fremstå som en vlog med lag – er det noe Sophie Elise kan så er det å skrive og engasjere!

Nei, jeg personlig er ikke enig i at Sophie fortjente den såkalte gullbarbien. Men noen ganger er det bare slik at man ikke alltid kan styre hva enkelte mennesker skal tenke og føle om en, når den og de trolig ikke har helt styr på hva de innerst inne tenker og føler om seg selv en gang.

Også er det heller ikke egentlig Sophie Elise sin skyld at så og si alt hun tar i blir til gull. For jo, man kan si mye rart om denne kvinnen, hvor “fake” mye på kroppen hennes er. Men hennes skinnende karisma, drivkraft, kunnskap og reflekterte sjarm er likefult helt ekte, så utrolig ekte. Måtte denne sola lyse og gløde, og på sitt magiske vis fortsette å skape gull og kjærlighet i mange, mange år til!

Jeg gir “Ting jeg har lært” 9 av 10 stjerner!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Kristin Bortolotti: Den magiske pappesken

Flashback fra barndommen

For ikke altfor mange evigheter siden var jeg en fryktløs romreiser. Jeg hadde mitt eget lille romskip som besto av fire trestoler som sto rygg mot rygg mot rygg mot rygg, slik at de formet en firkant midt i hvor det så vidt var plass til den gang lille meg. Og over disse fire stolene lå det et teppe som sørget for litt ekstra trygghet.

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg bygget meg dette romskipet på stuegulvet hjemme hos farmor og farfar, eller hvor mange timer jeg tilbragte der, før magien på tanken begynte å gå tom, men der og da føltes det som en liten evighet. Og jeg var en stolt romfarer må vite. Det hendte seg titt og ofte at jeg måtte låne hustelefonen for å fortelle min tante på Dombås, eller mormor oppi Rennebu, at ja; “nå kan det fort gå en stund før dere hører fra meg igjen!” For i verdensrommet er det tross alt ingen som lagt noen telefonkabler.

Dette er minner fra min forfalne barndom som raskt siger tilbake allerede ved første side av Kristin Bortolottis «Den magiske pappesken». En genuint generøs og fortryllende barnebok hvor hver eneste side byr på fantastiske tegninger, og dikt som sammen tar meg som leser med ut på en barnlig reise i tid og rom.

Se – den lever!!

Det sies at et bilde forteller mer enn tusen ord, eller i dette tilfelle – tegninger. Jeg er ikke alltid enig med dette ordtaket, men når det gjelder de flotte blyanttegningene som lyser opp her, ja så rommer disse en hel del. Og selv om dette ikke er en digital bok med bevegelige animasjoner, så føles likevel tegningene såpass levende at det er like før jeg må dukke for at ikke den magiske esken med de to barna boken handler om, skal kollidere med hodet mitt.

Et hvert bilde vekker minner fra min egen barndom. Gode minner. Lekne minner. Uskyldige minner. Samtidig makter de også å gjøre meg engasjert i det universet barna i denne fortellingen sammen skaper med sin nysgjerrighet og fantasi. Og det er med en stadig økende takknemlighet at jeg får være med på reisen. Jeg er ikke helt sikker på om de legger merke til meg her jeg sitter og leser, men jeg tror det?

Denne boken byr på så fantastiske flotte og (igjen) LEVENDE tegninger at hadde den “kun” bestått disse tegningene, ja så tror jeg at det også hadde funket. Men når det igjen er sagt så er også teksten/diktene lekende god. Jeg har ved noen anledninger kritisert forfattere – både av bøker for voksne, men også for barn – for å skrive på en litt for kronglete måte. Bruke ord og uttrykk som kan være litt vel “hard to get”. Ord og uttrykk jeg har blitt så fokusert på å prøve og forstå, og som gradvis har tatt meg lengre og lengre bort fra den gode leseropplevelsen. Dette er dog ikke tilfelle her.

Historien som fortsetter etter siste side!

Det å lese «Den magiske pappesken» er nemlig en like fornøyelig opplevelse som om man “bare” skulle sett på alle tegningene. Boken er både lett å lese og forstå. Like fult er det noe mystisk her. Som et og annet spørsmål som popper opp i hodet mitt under veis. Spørsmål jeg ikke helt greier å besvare, og som heller ikke er besvart når jeg til slutt er på siste side og boken omsider lukkes – og for det er jeg igjen takknemlig.

For med denne mystikken, de ubesvarte spørsmålene, kan jeg fortsette å sveve i verdensrommet sammen med de to barna en stund til. Og det er nettopp slik alle gode eventyr burde være. De beste eventyrene gir deg ikke alt på en gang. De lar noe mystikk ligge igjen, helst ikke så mye at det frarøver deg nattesøvnen, men akkurat nok til at du bevist, eller ubevist, “flyr tilbake” ved senere anledninger. Og det virker som det er nettopp det forfatter Kristin har forstått, og så elegant har klart å oppnå.

Jeg nevnte tidligere at “bare” tegningene her står helt utmerket på egne bein. Dette gjelder også det skriftlige. Hadde man valgt å skrote det ene fult og helt, tror jeg nesten den gode opplevelsen fortsatt hadde vært like fult til stede. For både som illustratør og tegner, men også som tekstforfatter og dikter står Kristin Bortolotti sine ferdigheter og skills så og si like sterkt som barns endeløse fantasi.

Jeg gir «Den magiske pappesken» 8 av 10 stjerner!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Juni – tyven, tyven skal du hete…

Så var omsider to av totalt fire Hotel Cæsar-bøker ferdig lest. I mai fikk jeg huket tak i den første i serien, “Ninni – Lillesøster og eskortepike” og jeg koste meg greit gjennom den da den bydde på akkurat den dose underholdning og spenning som jeg vanligvis har forventet å få servert fra Cæsar-universet, mens (tv-)serien enda pågikk. Dessverre har det gått litt mer trått når jeg i det siste har prøvd å kommet meg gjennom boken om Juni.

“Juni – tyven, tyven skal du hete…” (skrevet av Liv Margareth Alver) starter ganske rolig og fredelig på slutten av 70-tallet. En spent og ung Juni sitter på toget fra Oslo til Bergen, og hun grugleder seg til å starte et helt nytt liv. Det er på høy tid å vise sin noe konservative og mannssjåvinistiske far (Georg Anker-Hansen) at kvinner kan duge til mer enn kjøkkentjeneste og sengesprell. Juni skal opp og frem i verden, og satser på å gjøre sitt aller beste i økonomi-fag på Bergens handelshøyskole.

Jeg nevnte akkurat ord som “rolig” og “fredelig”. Og på sett og vis er dette ganske beskrivende for en god del av bokens 256 sider. Særlig de første 50-60 sidene går ting veldig slo-mo. Og med mindre du er en av de som har et litt over gjennomsnittet romantisk forhold til Bergen by, og generelt trives greit i det nostalgiske hjørnet, ja så er jeg redd denne boken vil virke litt i kjedeligste laget nå og da for ganske mange.

Bildet er tatt fra tv2.no
Bildet er tatt fra tv2.no

For det er en del skildringer av hvordan Bergen angivelig skal ha vært på 70/80-tallet. Selv har jeg vært i Bergen flere ganger, og jeg er en av de som har et noe romantisk forhold til denne byen, så jeg tok meg heldigvis i å finne noen av disse skildringene litt koselige, det fikk meg til å kjenne litt ekstra på savnet. Men når det igjen er nevnt så var det til syvende og sist av litt andre årsaker jeg likevel valgte å kjøpe denne boken.

Og dessverre så er ikke handlingen vi blir presentert det aller mest spektakulære heller. Noe jeg stiller meg litt undrende til. For 1. da boken ble utgitt (høsten 1999) manglet det ikke akkurat på skandaler og dramatikk i tv-serien “Hotel Cæsar”, heller tvert om. 2. Både boken om Ninni, og boken om Juni foregår begge før tv-serien starter, så begge har det samme utgangspunktet at man på forhånd gjerne vet hvor de forskjellige skikkelsene vil ende opp, og ikke. Likevel maktet førstnevnte å holde meg hakket mer på “pinebenken”, enn sistnevnte.

Men misforstå meg rett. Det er ikke slik at boken om Juni er fullstendig tappet for drama og intriger. For vi blir etter hvert presentert for et trekantdrama som jeg kjenner jeg er ganske glad for å ikke ha vært oppi selv. Men skal man virkelig sette pris på dette trekant-dramaet bør man enten være en enda større Cæsar-fan enn meg selv, ELLER så bør man ikke kjenne til utfallet av denne historien på forhånd i hele tatt – slik man gjerne gjør ved å ha sett de aller første sesongene. Og selv om man går inn helt blankt så tror jeg likevel samtlige romantikk-lesehester vil finne denne romanse-trekløveren litt.. Off. I kjent Cæsar-stil er utroskap et av ingrediensene også her. Forholdet blir til slutt avslørt, og dessverre så skjer det fint lite etter at sannheten en dag kommer frem. Det skuffet meg litt, selv om jeg var litt forberedt på det med tanke på.. ja, igjen. Ting som skjer noen tiår-senere på tv-skjermen.

Skulle ønske det var alt jeg hadde å utsette på den, men det er dessverre en ting til jeg vil legge til. Boka føles til tider nokså rushet. Mens Juni f.eks sitter og nyter studielivet på skolen en dag på de første fem linjene på en side, så sitter hun plutselig på en klubb med en eller annen 2-3 uker senere, mens du som leser fremdeles er på samme side. Og forfatteren har som oftest ikke tatt seg bryet med å dele opp sånn at det er noe “pusterom” i mellom heller. Plutselig er vi her, og vips så var vi der! Dette var aldri noe som ødela, eller som bidro til at jeg kom helt ut av det, men det gjorde likevel at jeg til tider ble litt forvirret, og måtte lese gjennom de forskjellige punktene en gang ekstra for å faktisk henge ordentlig med.

Bildet er tatt fra tv2.no

Men sett bort ifra alt jeg har skrevet til nå så er “Tyven, tyven skal du hete..” en helt ok bok å slappe av med. Skulle du komme over den billig på et eller annet loppemarked, så gi den gjerne en sjanse. Men med mindre du er litt over gjennomsnittet Cæsar-fan sånn som meg, ja så vil jeg fraråde å bruke 150++ kroner på den på f.eks Finn. For så spennende og interessant er dessverre boken om Juni Anker Hansen altså ikke.

Det er selvfølgelig lett for meg som fan å sitte utenfra og være etterpåklok, men når man først skulle skrive en bok om Juni Anker Hansen, så tror jeg langt flere ville fått mer ut av, og husket bedre en bok som tok for seg hennes vei ned i alkoholismens avgrunn. På sett og vis så er det også litt det denne boken også er da vi får et greit innblikk i hvor ensom hun føler seg i verden med lite venner, en far som absolutt burde sett og støttet henne bedre, og etter hvert et kjærlighetsforhold som er ganske giftig og ødeleggende på flere hold.

Det jeg mener er.. Jo, boken tar absolutt opp sårbare tema og konflikter, men den dykker ikke like langt ned i avgrunnen, som det jeg mener den hadde tjent bedre på å gjøre, og derfor ender opp som en helt gjennomsnittlig, midt på treet kiosk-roman.

Noen andre som har lest denne boken? 🤓

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Anette Moe: Skjebnens harde hånd

(Flere) statister i omløp!
I løpet av de siste ukene av 2019 leste jeg meg gjennom Anette Moes mørke og dystre «Tause ofre». En bok jeg hyllet da jeg anmeldte den i januar, og som har fått meg til å savne Moes noe dystre, fiktive, men høyst realistiske og troverdige verden siden.

Nå har jeg omsider fått lest meg gjennom enda en av hennes krimbøker, denne gangen «Skjebnens harde hånd» fra 2011, og jeg kan allerede nå avsløre at jeg fremdeles tørster etter mer Moe-krim – for å si det sånn!

.. Noe av det første som gikk opp for meg da jeg begynte på denne boken for en stund tilbake var at det her er litt flere navn og skikkelser å holde styr på. Noe som til tider kan ha medvirket til at jeg lettere falt litt ut nå og da, enn jeg gjorde da jeg leste «Tause ofre».

Men heldigvis popper det aldri opp så mange skikkelser at det føles “to much”. Og man skjønner tidlig hvem av karakterene som er viktig å feste sin fokus til, og hvem som først og fremst er litt “mindre betydelige” “statistroller”. Og til syvende og sist er det ca like mange hovedkarakterer i «Skjebnens harde hånd», som i «Tause ofre» – bare at førstnevnte altså tilbyr litt flere “statister”.

Løse tråder som virker tilfredsstillende
Akkurat som med forrige bok så foregår også denne (for det meste) i Kristiansand. Fire menn blir med kort tids mellomrom funnet døde, hvor særlig tre av dødsfallene virker litt mer mistenkelig enn det første. Har disse mennene noe til felles? Kjente de til hverandre? Og sist, men ikke minst – HVORFOR døde de alle såpass unge?

Uten å selvfølgelig avsløre for mye kan jeg si såpass som at jeg tok meg selv i å tenke hvem de egentlige ofrene i denne historien egentlig er. Og jeg tror nok at det vil være noe delte meninger rundt dette spørsmålet. Noen vil nok mene disse døde mennene. Noen vil heller lene seg litt ekstra på de pårørende rundt disse døde mennene. Mens andre igjen vil antagelig legge mesteparten av sin sympati og empati på noen helt andre.

Med andre ord: selv om dette er en nokså mørk krim-roman, en nokså mørk og dyster krim-roman som utelukkende byr på sort skrift på hvite ark – ja så vil jeg likevel påstå at denne boken ikke er sånn nevneverdig sort-hvitt når man virkelig har åpnet den opp, og begynt å lese et lite stykke. For i løpet av de drøyt 250 sidene man får servert er det flere historier man får presentert, og som fikk meg til å undre; “hvem er de EGENTLIGE ofrene i denne historien?”.

Og jo flere historier som på en eller annen måte (helst) skal surres sammen, desto større kluss kan en forfatter risikere å ende opp med både før og etter. “Jo flere kokker, jo mere søl”, også videre. Men igjen så må jeg bare ta av meg detektivhatten for Anette Moes elegante evner som “roman-strikker”. For selv om det er en del tråder å holde styr på her, spesielt i begynnelsen, ja så føles alle disse trådene likevel nødvendige når alt kommer til alt. Og de kommer aldri i veien for hverandre på en unødvendig frustrerende måte – slik som tråder, tau og ledninger har en lei tendens til å gjøre.

I løpet av de første kapitlene ble det en del “har dette noe med det store bildet å gjøre, eller har vi med en liten avsporing eller distraksjon om du vil å gjøre her?”. Og igjen skal jeg ikke avsløre for mye nå, men denne boken tilbyr svært lite unødvendige “distraheringer”. Punktum.

Nødvendig ondt”
Boken er for det meste veldig rett på sak og man får sjeldent “tid til” å kjede seg. Man kommer tett innpå de karakterene som er relevante, uten at det verken føles som man kommer “for tett på”, eller at man tar seg i å ønske at man helst skulle vært enda tettere. Og den elegante, men dog lettvinte måten alle de forskjellige trådene nøstes opp i mot slutten er noe som både tilfredsstilte og gledet meg som leser.

I tillegg skal Moe også få litt skryt for å aldri gå over streken når det kommer til det som brått for mange kan virke som unødvendig overdrevne voldsskildringer. Misforstå meg rett, mye av det som skildres i “Skjebnens harde hånd” er brutalt og forjævlig, men aldri på en sånn måte at det føles svekkende for troverdigheten på verken den ene, eller den andre måten. Og det er til syvende og sist kanskje det som nok en gang nå har klart å skremme meg aller mest..

Stay goregeous! 😊

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Ninni – Lillesøster og eskortepike

Det er nå litt over 20 år siden “Hotel Cæsar” gjorde sitt inntog på norske tv-skjermer for aller første gang lørdag 24. oktober 1998, og siden den gang har klart å både engasjere og provosere nordmenn i 19 turbulente år, før eventyret til tok en noe sørgmodig vinterkveld 14. desember 2017. Og da den absolutt siste episoden omsider var en vemodig realitet tenkte jeg at jeg bortsett fra å se opp igjen diverse sesonger i “reprise” på Tv2 Sumo nå og da, ja så skulle jeg aldri få noen nye Cæsar-opplevelser igjen. Og vel. På sett og vis har jeg til nå ikke tatt helt feil, men på en annen måte skulle jeg ikke få helt rett heller.

For høsten 1999, og våren 2000 kom det ut noen bøker basert på fire av skikkelsene som var blant de mest populære fra tv-serien den gang. Disse bøkene fikk jeg der og da aldri tak i da foreldrene mine ikke syntes Cæsar var noe for barn (jeg var 8-9 år gammel da), og i nyere tid har det mildt sagt vært en utfordring uten like å finne de noen steds. Det vil si, helt frem til nå i mars. For da oppdaget jeg at den første Cæsar-boka “Ninni – Lillesøster og eskortepike”, skrevet av Marie Qvam, lå ute for salg på Finn.no!! 😃 Og selv om jeg egentlig ikke hadde pengene til å kjøpe boka der og da kunne jeg likevel ikke la sjansen renne ut mellom fingrene på meg, nå som jeg for første gang på så mange år ENDELIG hadde sjansen. Så jeg endte opp med å kjøpe den likevel. I dag har jeg omsider fått lest den ferdig, så gjenstår det å se da; var det verdt det? Klarte boken å levere opp til alle forventningene og tankene jeg har gjort meg om den i ca. to ti-år, eller burde jeg helst bare ha latt det være med alle drømmene?

Bildet er tatt fra: tv2.no

Når historien i denne pocket-romanen starter er Ninni og hennes storebror Svein (aka. Kongen av Drammen) henholdsvis 6 og 9 år gamle. Begge bor på dette tidspunkt hjemme hos sine foreldre. Det nærmer seg jul og de skal endelig få være med deres far på julegave-shopping i Oslo. Og for de som har fulgt litt med på tv-serien kommer det neppe som noen bombe at denne Oslo-turen ikke akkurat ender særlig godt. For i stede for å ta med de to barna på shopping som avtalt tar pappa Gunnar heller med de to smårollingene på pub. Og på vei hjem igjen til Drammen blir Gunnar utsatt for en stygg fallulykke på Oslo S. En ulykke som skal koste han livet.

Herfra og ut så går raka veien ned til avgrunnen med mamma Gjertrud, som tar inn den ene tvilsomme herremannen etter den andre – hvor ingen av de er sånn nevneverdig interessert i å være noe til farerstatning for Ninni og Svein. I tillegg tar Gjertrud så og si og bytter ut alt som heter for ansvarsfølelse med kong alkohol, så de to barna blir mer eller mindre satt ganske tidlig til å ta vare på seg selv. At barnevernet aldri dukker opp var noe jeg tok meg selv i å stusset litt på, men på en annen side har jeg jo hørt flere lignende historier fra virkeligheten, så jeg antar at dette ikke er så “farfetch” som man helst skulle ønske, og at det helt sikkert finnes langt verre tilfeller der ute i de ganske hjem..

Bildet er tatt fra: tv2.no

Etter at Ninni til slutt i en alder av 15-16 (?) blir forsøkt voldtatt av morens daværende mann mens hun ligger og sover får hun omsider fullstendig nok, og uten å vite helt hvor hun skal gjøre av seg rømmer hun hjemmefra midt i svarte natta, for så å aldri vende tilbake. Dette skal også vise seg å bli den samme skjebnesnatten som hun treffer den rebelske sørlandsjenta Alex(andra) Kvamme for aller første gang, som tar Ninni med seg hjem til sin svært religiøse bestemor, og det tar ikke lange stunden før Alex og Ninni ender opp som bestevenninner, og noen år senere bestemmer seg for å dra to uker til Kos sammen (i Hellas) hvor Ninni noe ufrivillig blir introdusert for den bortskjemte rikmanns-sønnen Jens August Anker-Hansen for første gang. Og selv om det ikke akkurat blir kjærlighet ved første blikk, tar det likevel heller ikke her lange tiden før de finner godtonen, og ender opp som svært intime både en og to og 3123 ganger.

Men etter to alt for korte uker må de begge brått dra hvert til sitt. De lover hverandre å treffes igjen om en knapp måned, noe begge ser ut til å glede seg noe helt utrolig til – og da spesielt Ninni – men når det først har gått en måneds tid skal det vise seg at det første gjensynet blir alt annet enn av det koselige slaget. For når Ninni så ringer til Hotel Cæsar og endelig får kontakt med Jens August igjen virker det ikke helt som han husker henne, og når Ninni så legger til at hun er blitt gravid, at Jens August snart skal bli far, ja så er det mildt sagt en helt annen Jens August hun får stiftet et bekjentskap med, enn den trygge og snille gutten hun tilbragte ferien sin med for bare noen uker siden.

Etter en heftig krangel hjemme hos Ninni drar Jens August frem en sjekk som han mener vil dekke alle utgiftene det vil koste henne å kvitte seg med barnet. Ninni reagerer med raseri, ber han om å komme seg til helvete ut, river i stykker sjekken, og forsvinner så mer og mer inn i sin egen mørke verden. Etter en stund innser hun at hun ikke ønsker å ha et barn som trolig bare vil minne henne om dette empatiløse monsteret. “Monsterbabyen” må derfor forsvinne, så til slutt ender hun altså opp med å ta abort likevel. Og etter å ha “drept” dette “barnet” tar det heller ikke lange tiden før hun bestemmer seg for å også gjøre slutt på seg selv.

Bildet er tatt fra: tv2.no

Heldigvis lykkes ikke dette selvmordsforsøket da storebror Svein finner henne i grevens tid, og får henne innlagt på nærmeste sykehus rimelig umiddelbart. Etter flere drøye uker på sykehus, og i psykiatri, slipper så Ninni ut igjen, treffer nok en gang på Alex(andra) som siden sist har gått fra å jobbe i reiselivs-bransjen, til å jobbe i en annen bransje hvor man også i stor grad “selger seg selv” – eskortebransjen. Først reagerer Ninni med den ene fordommen etter den andre, og tenker at dette ihvertfall aldri kan bli noe hun selv kunne ha drevet med. Men etter eks antall solside-historier fra Alex om hvor uskyldig, problemfritt, glamorøst og trygt det hele faktisk er (noe det til sist skal vise seg å IKKE være), tar Ninni sakte, men sikkert og snur i gangen og finner ut at hun kan gi bransjen en sjanse allikevel.

Og for de av dere som fremdeles har den aller første Cæsar-episoden i relativt godt i minnet så er det altså her at hun etter en stund møter sin store kjærlighet Georg (Anker-Hansen) for aller første gang. Og resten, vel.. Resten er faktisk norges lengstlevende tv-historie! 😊 Ja.. Så er vi nok en gang tilbake til start. For hva syntes jeg så om denne boka? Var den verdt de godt over 300 kronene jeg måtte ut med på Finn som jeg da egentlig ikke hadde? Eller burde jeg bare latt det være med alle tankene og bildene jeg hadde gjort meg opp i min egen fantasi de drøyt 20 årene det skulle ta før jeg omsider fikk tak i den?

Joo altså.. Først og fremst må jeg bare få sagt at det først var litt uvandt å plutselig skulle sitte og følge de forskjellige skikkelsene jeg i SÅ mange år har vært vandt til å først og fremst få på “besøk av” i tv-skjermen i en pocket-bok. Og så var det i tillegg litt rart å plutselig bli presentert for så mange “nye” folk som jeg aldri hadde sett på tv. Så da ble det til at jeg ved flere anledninger stoppet litt opp i lesingen, prøvde å komme frem til når det og det kapitlet tok sted, for så å tenke ut hvilken norske skuespillere er det som kunne ha spilt den og den skikkelsen om også historiene i denne boken hadde hatt en egen tv-serie.

Bildet er tatt fra: tv2.no

Men når det igjen er sagt så betyr det på ingen måte at jeg ikke greide å finne denne boken som særlig spennende eller interessant – for DET gjorde jeg så absolutt! “Ninni – Lillesøster og eskortepike” er kanskje ikke den beste boken jeg har lest dette året, men det er uten tvil den boken jeg har kost meg mest med så langt i år. Det har vært en sann fryd å endelig lese noe som er betydelig mye lettere og chill enn de to Stephen King-mursteinene jeg mer eller mindre har jobbet meg gjennom tidligere i vår, og det å endelig “få lov” til å dykke inn i mitt dypt elskede Cæsar-univers igjen etter snart 3 år siden sist, ja.. det.. har.. utvilsomt.. vært.. sann.. FRYD!!

Nå innser jeg forøvrig at jeg mulig er litt inhabil når det kommer til å bedømme denne lille romanen. For det er altså ingen hemmelighet at jeg lenge har vært det man trygt kan kalle for “noe” over gjennomsnittet Cæsar-fan. Men nja.. Jo, jeg skal altså ikke benekte dette et eneste sekund, men når det igjen er sagt så tror jeg likevel at dette er en bok flere som (av en eller annen uforståelig grunn) IKKE har sett Hotel Cæsar også kunne kost seg med både tre og syv ganger. For er man litt sånn som meg, glad i å fråtse i andre menneskers intriger, “upstairs og downstairs” med alt det måtte innebære, ja så kan jeg godt anbefale denne lille juvelen. Dvs, hvis du mot alle odds skulle lykkes i å finne den noen sted da den altså ikke er sånn kjempelett å få kloa i lengre.

Og helt avslutningsvis vil jeg bare få runne av med å besvare to kvikke spørsmål som jeg kan lett kan se for meg at ihvertfall noen måtte sitte inne med nå? “Sånn bortsett fra Ninni – hvilke andre karakterer fra tv-serien er det man får muligheten til å treffe igjen i denne boken?” Og.. “hvor mye av denne 254 sider tykke historien er det som faktisk foregår på HOTELLET??” Veeel, i tillegg til Ninni er det kun de allerede nevnte skikkelsene Svein, Gjertrud, Alex og Jens August som er med fra tv-serien. Georg, Astrid, Juni, Ragnar, Victoria, Albert og Rolv nevnes så bare vidt, men de er aldri med annet enn at de kort og enkelt nevnes i noen korte setninger her og der. Og det samme gjelder også hotellet. Dette er først og fremst en historie om Ninnis liv før hun “sjekket inn” – og altså ikke en Hotel Cæsar-historie om Hotel Cæsar. 🖤

Stay goregeous!

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos