Anette Moe: Tause Ofre

Kristiansand – for en idyllisk og festlig liten by! Selve hjertet i det farverike og glade Sørlandet. Det perfekte sted for alle som bare vil leve lykkelig uten et snev av alvorlige bekymringer, ikke sant? Vel.. Kristiansand har kanskje et “rykte” på seg om å nærmest være et slags Kardemommeby, men som med alle andre steder i verden finnes det selvfølgelig skjebner der også som ikke akkurat er egnet som en spesielt hyggelig god natt-historie for små, uskyldige barn.

I Anette Moes tredje kriminalroman “Tause Ofre” fra 2016 møter vi den mildt sagt ivrige journalisten Fredrikke som akkurat har flyttet inn i en bygård i Kristiansand sentrum for å starte på nytt, etter at hennes mor for en stund tilbake gikk bort. Fredrikke har som folk flest et og annet skjellet i skapet, men desto lengre bak man kommer i denne boken, jo tydeligere blir det at det kanskje er Fredrikke som tross alt har det ryddigste klesskapet av dem alle, selv om at det heller er langt fra perfekt.

For det er nesten litt tragikomisk hvor blytunge byrder resten av de vi møter i denne bygården bærer på sine såre skuldre. Og midt i lesingen så tok jeg meg i å tenke at det hele virker litt i overkant surrealistisk. Men så fikk jeg tenkt meg litt bedre om, tenkte tilbake på folk jeg kjenner, folk jeg en gang har kjent, hvor nære disse menneskene faktisk er/var hverandre rent geografisk, og innså at denne boken dessverre er ganske realistisk av seg likevel. Og at det fortsatt kunne vært enda litt verre, uten at det ville tappet troverdigheten for verken luft eller oksygen.

I all hovedsak blir vi, i tillegg til Fredrikke, kjent med den slitne alenemoren Ida som hver dag må kjempe om å velge mellom sin egen datter og kong alkohol. Vi blir også introdusert for en muslimsk familie hvor det også her (kinda) er moren i familien som i størst grad er satt i fokus. Ja, også vaktmesteren da, som har en mor han i en alder av 50 fremdeles bor hos – under nåde! Og ganske så riktig, det er en rød tråd her merket med “mamma”. Men er dette det eneste som knytter alt sammen når siste kapittel begynner å nærme seg et noe nevrotisk faktum?

For jeg har som dere antageligvis alt nå har skjønt lest ferdig hver eneste side denne lille blokka av en bok har å by på. Og i skrivende stund føler jeg meg heldig som med et par tilfeldigheter har fått kloa i den. For dessverre så er den per dags dato ikke sånn veldig kjent, og det syns jeg både er litt synd, men samtidig også litt kult. Det er synd i den forstand at forfatteren helt klart hadde fortjent mer oppmerksomhet enn hva hun har fått rundt denne boken til nå. Og det er kult i den forstand at jeg nå føler det kinda litt på samme måte som om jeg skulle vært en av færre, men stadig flere her i landet som har vunnet en viss sum i Lotto.

Vanligvis ville jeg nok brukt litt lengre tid på å pløye gjennom en bok på 306/7 sider. Som kjent så sliter jeg noe med konsentrasjonsvansker, blir fort lei, og nøyer meg oftest bare med et kapittel om gangen. Men de siste par dagene har jeg pløyet gjennom 2-3 kapittel i en og samme akt før jeg omsider har lagt tilbake bokmerket, og lukket boken igjen til neste dag. Og akkurat som da Hotel Cæsar stengte dørene for godt i 2017 sitter jeg nå og stiller meg selv følgende spørsmål: “hva skal jeg finne på nå?”.

“Tause Ofre” er med andre ord en bok som har lyktes i å fange min oppmerksomhet i større grad enn en del andre bøker jeg har lest de siste par årene, tatt tak i de fleste distraksjoner og begravd de så godt ned i skogen som overhode mulig. Det vil nok ta en stund før forfatter Anette kan måle seg med den aller største av de største noen sinne, altså Stephen King. Men allerede etter bare denne ene boken syns ihvertfall JEG at det er innafor å begynne sammenligningen.

Så Anette – TUSEN TAKK for en skrekkelig god og fin, til tider nokså sørgelig, men igjen GODT skrevet opplevelse!

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Henrik Elvejord Borg: Text on the Beach

Det at norske reality-deltagere oppretter seg en Youtube-kanal, en blogg eller en selvbiografi en liten stund etter at showet de har deltatt i har vært vist for tusenvis av ivrige seere rundt om kring i hele landet er intet nytt. Ja, eller at man forsøker seg på en musikkarriere for den saks skyld.. Men det å gi ut en bok som ene og alene handler om hvordan det er å være med i et slikt tv-program, DET har ingen i lille Norge gjort før. Bortsett fra Henrik “Blodprinsen” Borg, til nå kanskje best kjent fra fjorårets Ex on the Beach.

Før jeg begynte å lese denne boka hadde jeg absolutt ingen forventninger i hele tatt. Jeg hadde til da ikke sett en eneste episode av dette mye omdiskuterte showet selv, så jeg hadde simpelthen minimalt med inntrykk og meninger om hvem denne Blodprinsen er, og hva han måtte være i stand til å utrede. Jeg var åpen for at dette potensielt kunne bli en av de mest underholdende lesningene jeg har begått meg ut på noen sinne, men også at det kunne være blant de dårligste bøkene der ute, som KUN har fått sin “rett til å leve” på samme måte som Melina Johnsens Spotify-hit “Bitch, hør her” – altså et resultat av at de begge er hotte reality-kjendiser.

Men heldigvis skulle det vise seg at det er svært lite som gjør det rettferdig å sammenligne denne boka med “Bitch, hør her”. “Text on the beach” er ikke det beste jeg har lest, men samtidig så kommer det langt tydeligere frem her at Blodprinsen faktisk har lagt sjela si i dette prosjektet, og at dette er en bok han nærmest har ofret både liv og helse (muligens i motsatt rekkefølge) for å få til å bli en realitet. Bokstavelig talt.

Nå er det vel strengt talt ikke så mye av det som skildres i “Text on the Beach” som folk flest allerede ikke har sett i “Ex on the Beach” – jeg har enn så lenge kun sett de 10 første episodene (always a little late to the party..) – så de som håper på å lese om samtlige syke scener som ikke overlevde klippingen, eller som kameraene rett og slett ikke fikk med seg, vil nok bli noe skuffet. MEN er man derimot som meg først og fremst er nysgjerrig på å lese tankene som måtte spinne i hodet på noen som frivillig har valgt å kaste seg ut i en slik galskap som “Ex on the Beach” tross alt er, ja så kan dette absolutt være ei bok av interesse.

Jeg syns ihvertfall mesteparten av “Text on the Beach” er nokså godt skrevet tatt i betraktning at dette er denne unge herrens første bok, samt det faktum at mesteparten er blitt skrevet i alkoholpåvirket påstand, og attpåtil at alt ble skrevet FOR HÅND med en (for å sitere Henrik selv) journalisthåndskrift som han selv i etterkant har hatt litt trøbbel med å tolke.

Boka ligger på 195 sider, og starter nesten på likt med tv-serien. Dvs. ikke helt. For mens selve serien i likhet med de fleste andre reality-show starter nettopp der resten av serien skal foregå – i dette tilfellet på en villa i Afrika – så starter “Text on the Beach” i Norge, og vi får dermed ikke “bare” et dykk i Henriks tanker og følelser på stranda, men også litt om hva slags forventninger og mulige (skrekk-)scenarioer han så for seg før produksjonen startet.

I tillegg er det også blitt kjent i nyere tid at deler av produksjonen måtte settes på vent grunnet et kraftig uvær, og også dette er tatt med her, og etter min mening et av de mest spennende og nervepirrende kapitlene i boken – hvis man ser bort i fra bokas siste par kapitler som tar for seg det som nesten endte opp med et dramatisk rømningsforsøk – som BTW kunne vært kilden til TIDENES oppfølger, en actionthriller som brått kunne fått historien til et par andre nordmenn som også har vært og “kost seg” i Afrika til å, vel om ikke blekne så ihvertfall… Eh – poenget er at jeg glatt hadde både kjøpt og lest den boken!!

Og jeg vil ikke nå avsløre for mye om hva som har ført til at Henrik mot slutten på blodig alvor var på nippet til å flykte fra stedet, men jeg kan si såpass som at han på denne tiden hadde en hemmelighet som strengt talt burde vært catchet opp i da diverse tester av deltagerne ble gjort før innspillingen ble satt på rec. Og at det muligens er flere ting de i produksjonen burde vært bedre på når showet omsider var ordentlig i gang. Dere som har sett sesong 1 allerede, mulig dere alt vet. Men til alle dere som i likhet med meg av og til liker å lese boka først – gled dere!

Helt avslutningsvis vil jeg bare få tillegge at jeg underveis av denne anmeldelsen fristet meg til å spørre Henrik om han i skrivende stund har noen konkrete planer om andre bokutgivelser i løpet av fremtiden, og dette er hva jeg fikk til svar:

«Det har jeg tenkt til, ja. Dog ikke med det første.»

Har DU lest Text on the Beach?

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos

Alana Matthews – Skjult agenda (2010)

Jeg tør å anta at det ikke først og fremst er som en håpløs romantiker folk flest har valgt å se meg som – noen sinne (korriger meg gjerne om dere tenker jeg tar feil). Og da jeg først begynte på Alana Matthew sin spenningsroman “Skjult agenda”/ “Man Undercover” for noen dager siden var jeg rask med å trekke frem tanker som “denne boken er ikke noe for meg”, “dette her er bare noe billig kiosklitteratur-dritt jeg random plukket med meg hjem for mange år siden”, “isj, dette er basically Fifty Shades Light”…

NÅ har jeg omsider lest den. Det tok meg circus syv år fra at jeg først hadde rasket den med meg hjem fra Narvesen, til jeg så en dag skulle ta og åpne den opp forså å gi den en ordentlig lese-sjanse. Og i skrivende stund sitter jeg faktisk med en viss takknemlighet ovenfor meg selv og tenker at det fremdeles er noe i “bedre sent enn ikke!”. For joa – det tok meg jo noen sider før jeg begynte å innse at fordommene mine godt kan ha vært noe ufortjente og uriktige. Og på et tidspunkt hadde jeg plutselig spurt mamma om hun ville overta dette “klissvasset” etter at jeg var ferdig med det da jeg tvilte litt på at jeg ville gidde å lese det på nytt igjen senere.

Men nå som “arbeidet” omsider er blitt utført så sitter jeg i mitt stille sinn og tenker som så: “vel, det er om ikke annet ikke heeeelt umulig at jeg faktisk KAN finne på å gjøre nettopp det, en eller annen gang”. For når alt kommer til alt så er “Skjult agenda” ikke SÅ veldig klissete av seg, til å være et sådant “klissklass”.

Og akkurat som når man får slengt et par testikler i ansiktet mens man venter på bussen til jobben en tidlig mandags morgen, så starter også historien i “Skjult Agenda” nærmest som et lynnedslag fra åpen himmel for den unge tv-reporteren Tara Richards som knapt rekker å gå over dørstokken til sin søsters ikke alt for velbrukte hytte når hun plutselig får en pistol rettet mot tinningen, og vips er blitt tatt til gissel av to skumle, ukjente menn som veldig nylig har lyktes i å rømme fra fengsel, og derfor har et viss behov for et skjulested å gjemme seg på inntil videre.

“Tilfeldighetene” vil derimot ha det til at særlig EN av disse karene er “litt” mer kar enn den andre, og ikke nødvendigvis så slem og skummel i hele tatt, som først antatt. Og uten å røpe så alt for mye begynner Tara etter en liten stund å utvikle følelser for denne ene mannen som er av det litt mer kjærlige kaliberet. MEN til tross for at vi på visse tidspunkter altså får servert et og annet friskt og sommersøtt jordbær, vil jeg likevel påstå at “Skjult agenda” først og fremst er en mildere variant av chili, faktisk.

Og igjen vil jeg altså ikke røpe så alt for mye, men jeg kan si såpass som at denne boken bokstavelig talt klarte å ta meg på sengen mer enn bare en gang i løpet av de knappe 216 sidene den har å by på. For selv om den stort sett i bunn og grunn er noe forutsigbar, så var det likevel flere øyeblikk hvor jeg var litt i tvil om hvor godt det egentlig ville gå med de forskjellige, få skikkelsene jeg fikk stifte et viss bekjentskap med underveis. Og jeg vil også legge til at det var spesielt EN av de litt mindre birollene jeg som leser følte meg litt “bedratt” av på et tidspunkt, en skikkelse jeg helt til et viss vendepunkt tenkte bare var skrevet inn som en veldig midlertidig og ikke så alt for viktig karakter, men som skulle vise seg å bli et av de viktigste og mest minneverdige stjernene i hele boka.

Men ja. Selv om “Skjult agenda” (aka. “dette klissvasset”) absolutt ikke bare er den lettbeinte romanse-tøsa jeg først mistenkte den for å være og fint klarte å by meg på flere nervepirrende øyeblikk som stadig fikk meg til å lese gjennom “bare et kapittel til” mer enn det jeg opprinnelig hadde tenkt til der og da, ja så er jeg likevel ikke så helt overbevist om hvor mye som vil være igjen på minnepinnen om en måneds tid. For et par helt greie og noe dramatiske øyeblikk her og der til tross, ja så er det nok en grunn til at denne boken ikke er så altfor kjent en dag i dag, og at når jeg her forleden gjorde et raskt Google-søk på forfatteren, så var ikke de resultatene jeg fikk opp akkurat all verden.

Jeg kan helt greit anbefale de av dere som setter pris på litt romantikk, action og drama å gi “Skjult agenda” en sjanse om dere av en eller annen grunn skulle komme over den til en billig penge via en eller annen “Kjøp og salg”-gruppe på Facebook. Men i motsetning til f.eks “Forbannelsens hus”  eller “Forbilde” (totalt uten videre sammenligning forøvrig), så er ikke “Skjult agenda” akkurat en bok jeg vil bli snurt av om du SELV etter mine varme anbefalinger vil si at: “næh – jeg tror nok ikke denne boken er noe for meg”, for noen ganger – ja, så er det faktisk helt greit å ta feil! 😉

Flere der ute som har lest “Skjult agenda”?

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!

Sophie Elise – Elsk Meg (2018)

“Alle ting kan gå i to, men mitt hjerte kan gå i tusen biter”.

De aller fleste av oss har vært der, og for de av dere som nå måtte tenke at “jeg er ikke de aller fleste” – ikke enda kanskje, din uheldige heldiggris.

Det begynner å nærme seg ti år siden nå, men jeg husker fremdeles ganske godt hvordan det var de siste par månedene jeg hadde igjen som et merksnodig individ som enda ikke var blitt myndig. Jeg var full av tanker og ambisjoner. På den tiden holdt jeg fremdeles på med et filmprosjekt som jeg var sjefen for, og i løpet av sommerferien det året lagde jeg en film som var litt i underkant av fire timer som jeg hadde klart å overtale rundt femti personer til å delta i. På den tiden hendte det også at jeg kunne kjøpe med meg godteri og brus fra Bunnpris til en verdi av 200 kroner to-tre ganger i uka uten å gå en døyt opp i vekt (har så lenge jeg kan huske alltid hatt en litt bekymringsfull høy forbrenning), og samtidig som jeg hadde et hjerte som pumpet og brant for godteri, filmer og playstation, ja så hadde jeg også begynt å vie en ikke helt uvesentlig del av meg til ei venninne som i teorien nesten kunne ha vært moren min.

Så med de minnene fremdeles godt plantet i barken ville det vært å lyve dere rett opp i gåsa om jeg nå på et eller annet tidspunkt skulle finne på å skrive at jeg ikke kjente meg noe som helst igjen da jeg bare for noen dager siden pløyde meg gjennom Sophie Elises siste bok”Elsk meg”. Og greit nok, jeg vet IKKE hvordan det er å daglig måtte føle på et enormt press med å måtte levere i sosiale media så til de grader da jeg fremdeles er et lite stykke å få like mange følgere og fans her og der som det Sophie har. Og jeg vet generelt ikke så mye om hvordan det er å være ei ung jente i dagens stadig mer klaustrofobiske samfunn.

Men likevel.. Jeg vet ihvertfall nok om hvordan det er å være hodestups betatt av noen, og jeg VET hvor gal og lite rasjonell man fort kan bli av det. Samtidig som man blir sittende å ignorere det faktum at det nok ville blitt litt for røft i lengden likevel med tanke på hvor forskjellig jeg og det mennesket jeg nå har hengt meg så til de grader opp i er, samt at aldersforskjellen oss i mellom ikke nødvendigvis bare er et pluss i boka den heller. Og det er nettopp disse problemstillingene “Elsk meg” tar utgangspunktet i da Sophie for en stund siden hadde et slags forhold til en eldre musiker på rundt 40 år. En mann med interesse for en hel del ting Sophie til da knapt hadde hørt noe om, men som hun på et tidspunkt bestemmer seg for å nærmest tvinge seg selv til å “like”.

Og i tillegg til at hun stadig mister seg selv mer og mer, ja så er det også etter hvert blitt et faktum at hun har “støtt fra seg”, skuffet og såret flere og flere av sine aller nærmeste. For hvordan ville det egentlig blitt om hun skulle spille den rollen hun flere noen uker siden hadde bestemt seg for å være ovenfor den nye “typen”, SAMTIDIG som hun skulle forsøke å gjøre bestevenninnen Fetisha tilfreds med å være den utgaven av Sophie som Fetisha er helst ville forvente å tilbringe tiden sin med? Spoiler alert: Det er spørsmål vi aldri helt får den faktiske fasiten på.

“Elsk meg” er som dere skjønner ikke først og fremst ei lita stor gladbok fra ende til annen, nei heller tvert om. For dette er i likhet med den første boka (“Forbilde”) en nokså sårbar, naken og personlig liten sak. “Elsk meg” er ei bok som ofte er noe ubehagelig å lese da den stadig river opp i en rekke litt vanskelig følelser som blant annet frustrasjon, sinne, men også empati/ sympati. Og det finnes noen lyse høydepunkter her også, men de faller stort sett fra like brått som de har poppet opp.

Og når det kommer til hvordan denne boken er skrevet, om den er god eller dårlig, ja så sier igrunnen det seg selv. Sophie er og blir et ordgeni. Man kan si mye om Sophie Elise, men å skrive – DET kan hun! I likhet med alle blogg-innleggene jeg har lest fra denne gojenta ja så er det også lite å pelle på her når det kommer til både rettskriving, humor og interessant lesestoff. Og tja, apropos humor.. Nå vil jeg igjen bare påpeke at “Elsk meg” i første omgang ikke er den morsomste leseopplevelsen man kan ha, men likevel: Det finnes noen linjer her og der som ihvertfall fikk meg til å beundre den evnen hun så absolutt har til å se det (tragi)komiske i selv det aller mørkeste og dypeste.

Alt i alt så er det bare å nok en gang ta av seg lesebrillene for den MEGET begavede rosabloggeren, forbildet, moteikonet, popstjernen, forfatterspiren, miljøforkjemperen, danseløven og alt det andre som Sophie Elise nærmest er SKAPT TIL å være. Og nå har jeg mer eller mindre bestemt meg for å slutte å rulle terning i mine anmeldelser, men for å si det sånn – “Sophie Elise – Elsk meg” A.N.B.E.F.A.L.E.S på det aller sterkeste, selv om det vil rive hjerte og sjel litt i filler mens du leser den!..

Og for de av dere som måtte lure hvordan det egentlig gikk med meg og MIN venninne – gi meg noen år så skal jeg til gjengjeld gi dere boka 😉

Stay goregeous!

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!

The House Next Door

I fjor høst så begynte jeg å lese på ei novelle som jeg siden aldri helt har greid å gi sånn ordentlig slipp på, selv om det nå begynner å bli et drøyt år siden jeg leste den ferdig. Og før jeg begynte på denne novellen så hadde jeg ikke lest noe særlig i hele tatt på flere år, bortsett fra en og annen tegneserie og blogg sånn nå og da. Men når det igjen er sagt så har jeg heldigvis fått lest flere bøker sånn i ettertid, men selv om jeg mener at mye av det jeg har lest den senere tiden også har vært bra, så føler jeg likevel ikke at jeg har vært borti noe som helt kan måle seg med dette fantastiske marerittet av en destruktiv historie som jeg nå vil anbefale dere i kveld.

Og boken jeg nå sikter til er den fiktive grøsseren “The House Next Door”, som på norsk heter “Forbannelsens Hus”, og ble utgitt i 1978 av Anne Rivers Siddons. Og selv om THND altså er en fiktiv fortelling med bare fiktive karakterer så FØLES det likevel STORT SETT som en sann historie fra virkeligheten. For særlig i løpet av de første par kapitlene føles ting rimelig dagligdagse, og om jeg får lov, faktisk litt kjedelige. Og jo da, det er jo NOEN karakterer som irriterer seg litt over hverandre, og noen mer enn andre, men som likevel klarer å oppføre seg nokså siviliserte når de først “henger sammen”. Ihvertfall for det meste *kremt*.

Men.. Selv om ting altså virker nokså hverdagslig i starten, ja så er det ikke noe varer boken ut. For etter en liten stund begynner det å skje ting som uten å overdrive er nokså fucked up. Men likevel: helt frem til et viss punkt mot slutten så blir ting aldri så ekstreme at de vil føles som noe noen bare har funnet på for å skrive en god og underholdende bok. Og en annen ting som ihvertfall var med på å gjøre at JEG likte (les liker) denne boken såpass godt er det faktum at den på mange måter føles litt ut som en meget detaljert dagbok, skrevet av Colquitt Kennedy, en nokså vanlig forretningskvinne i begynnelsen av 30-årene som jeg har skjønt har et og annet felles med bokens “egentlige” forfatter..


Forfatter Anne Rivers Siddons – bildet er tatt fra: writerswrite.co.za

Og stort mer enn det vil jeg faktisk ikke si, annet enn at man etterhvert godt kan stille seg spørsmålet om hvem den EGENTLIGE hovedpersonen i “The House Next Door” faktisk er. Er bokens jeg-person Col Kennedy? Er det det ene huset i nabolaget som tittelen refererer til? ELLER kan det tenkes at det er noe annet? (eventuelt: “noen andre”)

Hvis noen der ute allerede har lest denne boken vil jeg veldig gjerne høre deres synspunkter rundt nettopp disse spørsmålene – så SKRIK gjerne ut i kommentarfeltet om dere skulle ha noen umiddelbare tanker om det! ^^

Har DU lest “The House Next Door”?


#thehousenextdoor #forbannelsenshus #anneriverssiddons #bok #krim #grøsser #horror #skrekkoggru #thriller #hus #halloween #åndenesmakt #klassiker #roman #psykiskhelse