i dag kanskje?.. – helt uaktuelt.
i morgen da?.. – høyst usannsynlig.
neste uke?.. – utvilsomt.
om en måned?.. – uuuh.
om et år?.. – ja der snakker vi.
helt sikkert? – ..
Stay homegeous!
Aylar Von Kuklinski
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos
Hva slags videoer liker ikke dere å se?
Aylar Von Kuklinski
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos
Som barn så jeg aldri på “Pompel og Pilt”. Det var en periode hvor jeg trodde at jeg hadde gjort det, men jeg er født i 1991, og sist NRK turte å sende “Pompel og Pilt” var i følge Wikipedia, samt en egen Pompel og Pilt-podepisode fra Ekko – samfunnspodden, i 1985. For selv om det var en del barn som likte denne surrealistiske, nærmest Twin Peaks-aktige dukkeserien – ja så var det også en del barn som brøt ut i hylgråt, av ren skrekk og forferdelse. Så.. Etter å ha forsøkt å sende serien hele FEM ganger ga NRK til slutt opp da de HVER GANG fikk inn en god del klager fra fortvilte foreldre som ikke akkurat satte pris på at hele norges statskanal gjorde barna deres om til stakkarslige sengevetere. #markforlife
Det var først etter at jeg hadde passert 20 at jeg fikk sett denne kultklassikeren da jeg omsider hadde fått kloa i dvden. Og som man sier; fra det punktet og ut er resten en historie uten slutt. Jeg har vært fan siden da, og nå og da klikker jeg meg rundt og ser om det finnes noen Pompel og Pilt-duppleditter som jeg kan slå kloa i og mot. Og “her om dagen” kom kom jeg blant annet over en bok som er skrevet av “pappaen” til disse to legendene, Arne Bust Mykle, som også hadde stemmen til blant andre Pompel i tv-serien.
Men så er spørsmålet – egner dette universet seg like godt i en barnebok med flere tegninger i fulle farver, som da det først og fremst “bare” var en barne tv-serie i 1969 i sort-hvitt? Jeg må helt ærlig innrømme at jeg ble litt skuffet. Absurditetene er der fremdeles, karakterene er så og si det samme. Humoren vil jeg også si absolutt tørre å påstå fremdeles er der. Men likevel.. I løpet av de knappe nokså lettleste 68 sidene så klarte jeg ikke å komme “inn i det” på samme måte som da jeg sist så noen episoder opp igjen for veldig få uker siden.
Hvorfor klarer jeg ikke helt å sette fingerspissene på. Særlig ikke med tanke på at jeg stort sett har funnet samtlige bøker jeg har lest de senere årene mer “creepy” enn de fleste såkalte “skumle” filmer jeg har sett “i det siste”. Men jeg har en liten teori – det har mye å si at tv-serien var i sort-hvitt. Jeg syns automatisk at ting blir mer “uhyggelig så fort man fjerner farvene fra noe, og min fantasi er som kjent ganske så farverik.. Men okei – hva handler så “Plutselig en morgen” om?
Og igjen er det ikke egentlig så mye som er annerledes “siden sist”. Pompel er fortsatt den temmelig feige storebroren(?) som tar seg selv og sitt arbeide i overkant høytidelig, og som tror han er den smarteste, mens Pilt er han lillebroren som til syvende og sist ER både smartest av disse to, men også den desidert modigste. Og til tross for at denne boken er utgitt hele 46 år etter at tv-serien hadde premiere i 69 så har de to reparatørene på ingen måte pensjonert seg, eller skiftet yrke. Ei heller tvert om.
I det boken åpnes opp innser de at de ikke lengre har noe igjen hjemme i bunkersen som trenger å repareres, og de bestemmer seg for å være såpass vågale å ta turen utenfor hjemmet i håp om at det kan være noe i den store, skumle verden som trenger å.. Ja nettopp – repareres. Og på veien treffer de på en del mildt sagt merksnodige vesener. Og ja, Gorgon Vaktmester med familie er selvfølgelig tilbake, og så fort Pompel spør om Gorgon har noe som muligens trenger å repareres går vaktmesteren nok en gang i vranglås. “HAHAHA! Reparere, informere, registrere, telepatere..”. Ja så er det bare for de to vennene å nok en gang finne et sted å hjemme seg, til vaktmesterens rime-bonanza har gitt seg.
I tillegg treffer vi her også en del helt nye skikkelser som en ensom eneboer i en margarinkasse, en ordfører med flere hemmeligheter i alt som finnes av skap og gjemme seg-steder på soverommet, hmmm, og ja, så har vi trillingene Ola Dilt, Ola Dalt og Ola Spekesild & Salt. Bare for å nevne noen.
Alt i alt så skal det sies at til tross for at jeg mener dette universet gjorde seg bedre i den farveløse tv-ruta enn i det gjør i en noe mer farverik bok, ja så er det også flere ting jeg liker ved denne boken. Så er du som meg også en fan av disse to reperatørene (som fortsatt er bedre enn ingen reperatører), så vil jeg ikke anse “Plutselig en morgen” som et dumt kjøp. Vær bare forberedt på at du kan ende opp med en noe svakere blandet saft enn du har lært deg til å venne tidligere.
Yats suoegerog! 😎
Aylar Von Kuklinski
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos
Det er nærmest fascinerende hvor brått alt bare kan snu. Og hvem skulle tro at noe som angivelig er “made in china” skulle få så store konsekvenser for ikke bare en hel generasjon, men flere? Noe lignende har faktisk ikke skjedd siden Pokémon Go satte en hel verden inn i spill i 2016, og Pokémon kommer ikke fra Kina engang, men Japan.
Nå har vi i stede det nye korona-viruset som ikke har satt verden inn i spill, men ut av spill. Og i stede for å lokke folk ut av hjemmene sine har denne nye verdensomspennende feberen tvunget de aller fleste av oss INN i hus. Og hytte.. 🤔
Og hvordan går det så med meg, tenker dere kanskje? Jeg har ikke akkurat vært sånn veldig aktiv her i bloggiverset på en stund nå.
Jo, takk som spør. 😄 Med meg går det greit. Faktisk vil jeg påstå og si at jeg har det bedre enn jeg strengt talt muligens “burde”. For faktum er at jeg har begynt å virkelig nyte denne tiden. For mens jeg i januar slet med kampen om holde gående en normal døgnrytme slik at det blant annet ville være enklere å få møtt folk, snakket med folk – ja så har jeg det nå temmelig flott fordi jeg har begynt å gi BENG i denne døgnrytmen. Jeg legger meg når jeg vil, står opp når jeg gidder, og jeg trenger ikke ha dårlig samvittighet over dette på mest sannsynlig flere måneder, fordi vi helst ikke skal ut av hus og treffe hverandre noe særlig nå uansett.
Så lenge jeg bare får chattet eller ringt litt med noen i løpet av “dagen” så er jeg fin, ja faktisk dritfin. Og om det er like før jeg legger meg, eller rett etter at jeg har tatt oppvasken, barbert meg, dusjet og pusset tennene (altså mitt kjære og kanskje mindre kjente morgenritual), ja se det gjør ikke noe. Eller alt der i mellom for den saks skyld.
Sannsynligheten for at jeg vil finne NOEN som har tid til å f.eks preke litt med meg over Skype nå anser jeg som større i dag enn før Erna & Co så og si stengte hele landet. 😝 Jeg har enda ikke prøvd ut denne teorien, men jeg har stort sett rett i mine antagelser, så jeg antar at jeg har rett også i dette tilfellet.
Så med andre ord.. Jeg har det altså ganske så bra for tiden. Faktisk har denne uken muligens vært den beste uka for mitt tilfelle i hele 2020 så langt. Burde jeg skrive dette offentlig? Nja.. 😅 Mener jeg noe vondt med det? På ingen måte. 🧐 For det kan også sies: Jeg tar denne krisen alvorlig. Jeg vasker hendene grundig når jeg først er i butikken, holder avstand, hamstrer ikke, har ingen hytte å rømme til og hadde jeg hatt det hadde jeg uansett holdt meg hjemme fordi jeg ikke er en komplett idiot, også videre. Og det bekymrer meg hva fremtiden kan bringe når det kommer til andre menneskers helse og økonomi. Det gjør det virkelig. Og jeg bekymrer meg også litt for hva dette kan ha å si for min økonomi fremover..
Men på en annen side er det lite jeg kan gjøre med disse tingene uansett. Så derfor velger jeg nå heller å kose ræva av meg med å gi litt f i døgnets rytme nå, game “litt” mer enn hva jeg ville gjort om det ikke var for corona, og rett og slett bare gjøre det jeg kan for at denne tiden skal gå over så fort som mulig. For når alt kommer til alt – jeg VIL jo ut i verden å treffe folk igjen! Men så lenge det ikke er aktuelt her og nå, ja så gir jeg rett og slett litt f på min egne særegne solidariske måte.
Stay goregeous! 😷
Aylar Von Kuklinski
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos
Tenk deg følgende. Du lever det livet du lever nå som mest sannsynlig er mer eller mindre det samme som du har levd de siste par årene, om ikke lengre. Men så en dag blir du kastet inn i en helt annen verden, hvor en av dine venner ønsker at du skal være over lengre tid med et eneste mål – gjøre landet du lever i, ja kanskje til og med hele verden om til et bedre sted.
I korte trekk er det akkurat et slikt oppdrag den 35 år gamle læreren Jake Epping etter en rekke overtalelser fra sin døende venn Al har sagt ja til idet han forlater det noen lunde trygge og stabile livet sitt i 2011 for å forhindre at attentatet mot John F. Kennedy blir gjennomført i Dallas 22. november 1963.
Det viser seg nemlig at Al har et hull innerst i kafeen sin. Et tidshull (eller en boble om du vil) som fører tilbake til 9. september 1958, klokken 11.32, og som har den fordelen(??) at uansett hvor lenge man er på innsiden av det, altså inne i fortiden, så vil man ALLTID være borte fra nåtiden i kun 2 minutter samme om man velger å bli i fortiden i fem sekunder – eller i fem år! Og skulle noe skjære seg er det “bare” å reise tilbake til nåtiden – sett at man ikke dør der inne – for så å nullstille alt sammen igjen, vel ihvertfall nesten alt..
Men så kommer de helt store spørsmålene. Hvordan har dette hullet funnet sted i utgangspunktet? Hvorfor fører det alltid tilbake til det eksakt samme tidspunktet? Og hvordan kan man være så sikker på hvem som EGENTLIG avfyrte de tre skjebnesvangert skuddene i Dallas, hvor et av de tok livet av den daværende presidenten? Var det Lee Harvey Oswald som sto bak dette drapet slik mange den gang hevdet, og mange fortsatt tror? Var han isåfall alene, eller hadde han noen med seg? Eller var Lee fullstendig uskyldig i dette drapet? Og sist, men ikke minst – ville Amerika vært et bedre sted om dette attentatet aldri hadde skjedd? Eller ville raseopptøyene som kom like etter, Vietnam-krigen, 9/11 også videre trolig skjedd på en eller annen måte likevel?
En ting er sikkert. Stephen King er et geni når det kommer til mye, men disse svarene har han i likhet med hvem som helst andre i denne verdenen ikke. Noe han også understreker selv i noen etterord på de seks aller siste sidene 22.11.63 (som totalt ligger på 880 sider) har å tilby. Men når det igjen er sagt – mannen har tydelig gjort seg ganske mange tanker om dette emnet, og for de som liker å fordype seg i den slags konspirasjoner, og som attpå til ikke har noe i mot en “liten” historieleksjon rundt bl.a russisk og amerikansk politikk på 50- og 60-tallet, ja så tror jeg nok denne mursteinen av en bok vil være midt i blinken. *kremt*
Men for min del som aldri har vært så interessert i politikk og historie – verken hver for seg eller smeltet sammen – ja så ble det en del sider hvor jeg slet litt ekstra med konsentrasjon og motivasjon, enn f.eks der hvor de menneskelige relasjonene mellom Jake og de forskjellige menneskene han møter på og knytter diverse bånd med heller er i et større fokus.
Heldigvis så er det også satt av en hel del sider og kapitler til nettopp disse tingene. Og uten å avsløre kan jeg si såpass som at 22.11.63 byr på en rekke fine vennskap, noen mer uforglemmelig enn andre, samt en kjærlighetshistorie som nok vil fremkalle tårene hos en del der ute når de siste par kapitlene begynner å nærme seg.
Men hva med spenning? Er dette en spennende bok? Nja.. Etter min mening ikke så veldig. Jeg vil heller kategorisere 22.11.63 som en interessant og delvis emosjonell historie, kontra en spesielt spennende bok. For helt frem til et viss punkt er det man leser skrevet i fortid, noe som ihvertfall fikk meg til å tenke at hovedpersonen neppe dør før eventuelt i siste del, eller noe der om kring. I tillegg så var også det faktum at Jake mest sannsynlig kunne nullstille alt sammen og starte forfra igjen om noe skulle skjære seg med på å fjerne en del spenning som ellers kunne ha vært der om det ikke var for nettopp det.
Så skal det også nevnes at 22.11.63 ikke akkurat er det første jeg har prøvd å fordypet meg i som har eksperimentert med tidsreiser og alle fordelene og bivirkningene dette i teorien kan ha. Så jeg hadde en ganske sterk følelse fra veldig tidlig av om hvordan det hele ville ende. Nå trenger jeg ikke avsløre helt eksakt hva jeg trodde på forhånd ville bli den avsluttende konklusjonen, men jeg kan si at da jeg var kommet til siste side, ja så var jeg ikke overrasket over at det var slik det ville gå, for å si det sånn.
Men når det igjen er sagt. Til tross for at ikke alt fenget meg personlig like mye så er likevel 22.11.63 et glimrende eksempel på hvor guddommelig fuckings godt King skriver. Jeg tenker bare at neste gang jeg skal lese noe av han igjen (noe som forhåpentligvis ikke er lenge til <3), ja så kan det være lurt å velge noe som ikke fokuserer like sterkt på amerikansk og russisk historie, politikk, og tidsreiser da dette altså er tema jeg sliter en del å engasjere meg i sånn generelt.
Har du lest 22.11.63?
Hva er din Stephen King favoritt?
Aylar Von Kuklinski
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos
For bare noen dager siden tok jeg det aller meste med korona-viruset nokså avslappet. Tenkte at i verste fall ville det bli vrient å reise til Oslo eller Bergen på en stund, men poff! – i går fikk korona-orkesteret en “litt” annen klang, også i mine ører.. 😕
Stay goregeous!
Aylar Von Kuklinski
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos
Så var det endelig på an igjen. Det myteomstridte, høyt elskede og mye utskjelte luksushotellet i Mexico som nordmenn, svensker og bergensere frivillig har reist ned til for å la seg filme under fyllerier, festerier, sexerier, vennskaperier, kranglerier og skranglerier helt siden det herrens år 2009. Oh Paradise, som jeg har savnet ditt kaotiske hotel(l).
For de av dere som fremdeles klorer dere fast til oldschool fasion lineær-tv starter showet først klokken 22.30 i kveld, men for meg startet det hele like etter at klokken hadde takket seg forbi midnatt inne på Viaplay.
Eller, det er ikke 110% riktig. For strengt talt startet PH-året 2020 for min del for noen uker siden med “Paradise Auditions” (også på Viaplay/Viafree) – en miniserie på 8 korte episoder hvor man kunne følge samtlige av årets deltagere gjennom en rekke tester og prøvelser, før det ble avgjort om de skulle videre til Mexico eller ikke.
Ja, også skal det sies at rett før jeg begynte å se vårens første episode i natt så tok jeg meg også en liten tur innom Spotify for å sjekke ut årets (vignett)låt “Kaller På Deg”, som er nydelig skrevet og fremført av selvfeste TIX, som selv var blant årets deltagere – i fjor 😎. En fantastisk energisk og tøff låt som jeg i skrivende stund lurer på om muligens har greid å bli min nye favoritt (eventuelt kun slått av Sandra Lyngs “Moonrise” for/fra sesong 8 i 2015).
På forhånd av årets sesong har blant andre Triana (Iglesias) gått ut og sagt at “alt kommer til å være helt nytt denne sesongen”, noe jeg ikke kan si meg helt enig i. Greit, nå har jeg bare sett en (av 24 episoder?) , men av det som var/er i denne førsteepisoden, ja så er det meste akkurat som før. Så kanskje ikke ALT, Triana – men at det har blitt gjort en hel del nye ting som vi enda bare kan glede oss til kommer, ja jo, akkurat DET tviler jeg ikke på – og jeg GLEDER MEG til å se hva alle disse nye greieriene er for noe (sånn bortsett fra at man har kuttet ned fra 4 episoder i uken til 2 nå, samt at i år blir det to nye sesonger (kommer en i høst også) og ikke “bare” en).
Noe som derimot er helt nytt er (som vanlig) deltagerne. Igjen har Tv3 klart å samle sammen en gjeng som garra vil få den gjennomsnittlige nordmann til å lure; hvor har de egentlig funnet alle disse folka? Eller i det minste.. Samtlige av de. For også i år er det noen som (foreløpig) ikke stikker seg sånn nevneverdig ut, som virker nokså vanlige og, tja, kanskje ikke helt A4, men så godt som.
Men når det igjen er sagt så ER DET JO de som glimrer med sin X-Faktor allerede ved startlinja i vår også. Spesielt begeistret er jeg blitt for blant annet den skjønne frisøren Sania Smestad som lever under mottoet “alt som kan gjøres må gjøres”, og som er den første (av det vi seerne får sett) som prøver seg på noe ekstra lekent med en av de andre på hotellet. Ja så har jeg også fått litt sansen for BI-studenten Emil Wille Gramstad som er reflektert nok til å innse selv at han nok kan være litt mye for enkelte. Men enn så lenge syns ihvertfall JEG at gutten bare er sjarmerende.
En annen deltager jeg også har et godt øye til, men som jeg likevel har litt blandede følelser rundt er tøysekoppen Martin Heier som ikke har noe six pack ute på kroppen fysisk, men psykisk. Han er (igjen i følge seg selv) egentlig ganske smart, men har mistet noen hjerneceller de senere årene, noe som igjen ikke skal ha alt for mye å si siden han mener han kan være dum på en smart måte (eller noe der om kring).
Foreløpig er det ingen av deltagerne jeg misliker og hater, eller liker å hate, men kjenner jeg meg selv og hotellet mitt godt nok – DET kommer helt sikkert om noen episoder. Det eneste jeg har å sette fingeren på av ting-jeg-ikke-er-helt-sikker-på-hva-jeg-egentlig-syns-om i år er at.. Jeez så unge kidsa på hotellet er blitt nå. I sesong 1 var det flere der inne som var over 25, blant annet “hele norges” Petter Pilgaard som jeg mener var 27 den gang da. Men i år er det foreløpig ikke en eneste sjel som er over 23, noe som får meg til å føle litt mer på “er jeg strengt talt litt for gammel for dette her?” enn jeg er helt komfortabel med.
Men bortsett fra det så koser jeg meg pretty much, la det ikke oppstå noen misforståelse der!! Det er gøy å være tilbake i Mexico, og jeg har en drøss med sommerfugler i magen når det kommer til hva våren har å bringe av alt vi forventer av Paradise Hotel, og alt som vi kanskje ikke visste at vi ønsker oss, men som vi likevel forhåpentlig vil sette pris på når den tid skal pule. *kremt*!! Rule.
Skal du se Paradise Hotel i kveld? 🦋
Flere enn meg som har “tjuvstartet”? 😁
Aylar Von Kuklinski
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos
Hallo bloggen – its me, is that you? 🎶
Okei, som dere “gamle” lesere forhåpentligvis har fått med dere så har som flere ganger nevnt ikke januar og februar vært blant de aller beste orgasmene jeg kunne gitt meg selv.
En stor del av dette skyldes at jeg har lagt meg på et tidspunkt mens kropp og hode omsider har begynt å “våkne” etter å stort sett følt seg temmelig daff og trett tidligere på dagen. I tillegg til at jeg ikke har vært så flink til å gå meg en tur, og attpå til det igjen hadde (og fremdeles har jeg) et og annet uoppgjort med en og annen..
MEN så har jeg nå – det vil si for to-tre dager siden – innsett enda en ting. Dere vet den derre Tine Iskaffen, sant? Den er jeg som kjent blitt ganske glad i, gjerne som det aller første jeg heller i meg på morgenene mens jeg står og tar oppvasken fra dagen før, før jeg så begynner på en slags frokost.
Og DET vil jeg bare ha sagt; At (is)kaffe kan føre til kjipe angstfølelser, ja jo, akkurat det har jeg jo visst i flere år allerede. Men at det har noe å si om man heller det i seg på tom mage, eller ikke.. Vel, det var forsåvidt en teori jeg har gått og tenkt litt på en stund, men det var ikke før “her om dagen” at jeg altså fikk bekreftet det svart på hvitt.
Så.. Nå har jeg rett og slett bestemt meg for å ofre dette morgenritualet jeg har sverget så rått til de siste 4-5 månedene, eller noe der omkring. Og vet dere hva? Allerede dag 1. (det vil si onsdag elllllller torsdag) så merket jeg en viss forskjell – til det bedre.
Har fortsatt drukket (is)kaffe de siste dagene, men nå venter jeg altså med den brune kosen (hvis det er lov å skrive i dette herrens år..) til jeg har fått i meg noen brødskiver, ellllller noe annet godt som kan defineres som (noen lunde) sunn og god MAT. Frokost først, kaffe etterpå.
Ja, så.. På sett og hvis kan det se ut som det går sakte, men sikkert fremover i riktig retning igjen nå. Ende-føkking-lee-harvey-oswald!!!
PS: For de av dere som nå tenker at dere kan fortsette å drikke (is)kaffe på tom mage slik jeg har gjort en god stund nå… Det KAN være kreftfremkallende også i følge blant annet den artikkelen jeg har linket til lengre opp. Så.. Ja. Please dont.
Aylar Von Kuklinski
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos
I de siste par månedene må man nærmest ha bodd på andre siden av klllllllllllllimagassene for å ikke ha fått med seg det nye, og mye omtalte korona-viruset, angivelig “made in china” – som med alt annet rart folk velger å ta med i hus og hytte nå om dagen.
Personlig var jeg en av de som gikk rundt og bekymret meg (litt) for en ukes tid siden, men etter å ha “saumfart” 100 nye korona-overskrifter hver bidige dag siden da, ja så har jeg omsider bygget meg opp en større og større “likegyldighets-mur” som ville fått selv Trump sykelig stolt.
Per dags dato er jeg med andre ord ikke lengre nevneverdig bekymret. I den grad jeg tenker noe særlig over det nå så er det helst i form av diverse vitser, komiske Youtube-videoer osv. som jeg vurderer om jeg skal hoste ut, eller bare sette i karantene, for så å la de sakte, men sikkert råtne vekk på den måten.
Og mens jeg sto og tok oppvasken i dag så tok jeg meg selv i stille meg selv følgende spørsmål; hvor bekymret ER jeg for denne koronaen? Eller for å si det på en annen måte. Hvilke ting er det jeg akkurat her og akkurat nå frykter pittelitt mer når alt kommer til stykket?
Er du beskyttet for korona? *host, host*..
Bekymret mente jeg, selvfølgelig! 🤪
Aylar Von Kuklinski
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos
