Paradise Hotel Norge S12E01

Bildet tilhører: Nent Group

Så var det endelig på an igjen. Det myteomstridte, høyt elskede og mye utskjelte luksushotellet i Mexico som nordmenn, svensker og bergensere frivillig har reist ned til for å la seg filme under fyllerier, festerier, sexerier, vennskaperier, kranglerier og skranglerier helt siden det herrens år 2009. Oh Paradise, som jeg har savnet ditt kaotiske hotel(l).

For de av dere som fremdeles klorer dere fast til oldschool fasion lineær-tv starter showet først klokken 22.30 i kveld, men for meg startet det hele like etter at klokken hadde takket seg forbi midnatt inne på Viaplay.

Eller, det er ikke 110% riktig. For strengt talt startet PH-året 2020 for min del for noen uker siden med “Paradise Auditions” (også på Viaplay/Viafree) – en miniserie på 8 korte episoder hvor man kunne følge samtlige av årets deltagere gjennom en rekke tester og prøvelser, før det ble avgjort om de skulle videre til Mexico eller ikke.

Ja, også skal det sies at rett før jeg begynte å se vårens første episode i natt så tok jeg meg også en liten tur innom Spotify for å sjekke ut årets (vignett)låt “Kaller På Deg”, som er nydelig skrevet og fremført av selvfeste TIX, som selv var blant årets deltagere – i fjor 😎. En fantastisk energisk og tøff låt som jeg i skrivende stund lurer på om muligens har greid å bli min nye favoritt (eventuelt kun slått av Sandra Lyngs “Moonrise” for/fra sesong 8 i 2015).

På forhånd av årets sesong har blant andre Triana (Iglesias) gått ut og sagt at “alt kommer til å være helt nytt denne sesongen”, noe jeg ikke kan si meg helt enig i. Greit, nå har jeg bare sett en (av 24 episoder?) , men av det som var/er i denne førsteepisoden, ja så er det meste akkurat som før. Så kanskje ikke ALT, Triana – men at det har blitt gjort en hel del nye ting som vi enda bare kan glede oss til kommer, ja jo, akkurat DET tviler jeg ikke på – og jeg GLEDER MEG til å se hva alle disse nye greieriene er for noe (sånn bortsett fra at man har kuttet ned fra 4 episoder i uken til 2 nå, samt at i år blir det to nye sesonger (kommer en i høst også) og ikke “bare” en).

Noe som derimot er helt nytt er (som vanlig) deltagerne. Igjen har Tv3 klart å samle sammen en gjeng som garra vil få den gjennomsnittlige nordmann til å lure; hvor har de egentlig funnet alle disse folka? Eller i det minste.. Samtlige av de. For også i år er det noen som (foreløpig) ikke stikker seg sånn nevneverdig ut, som virker nokså vanlige og, tja, kanskje ikke helt A4, men så godt som.

Men når det igjen er sagt så ER DET JO de som glimrer med sin X-Faktor allerede ved startlinja i vår også. Spesielt begeistret er jeg blitt for blant annet den skjønne frisøren Sania Smestad som lever under mottoet “alt som kan gjøres gjøres”, og som er den første (av det vi seerne får sett) som prøver seg på noe ekstra lekent med en av de andre på hotellet. Ja så har jeg også fått litt sansen for BI-studenten Emil Wille Gramstad som er reflektert nok til å innse selv at han nok kan være litt mye for enkelte. Men enn så lenge syns ihvertfall JEG at gutten bare er sjarmerende.

En annen deltager jeg også har et godt øye til, men som jeg likevel har litt blandede følelser rundt er tøysekoppen Martin Heier som ikke har noe six pack ute på kroppen fysisk, men psykisk. Han er (igjen i følge seg selv) egentlig ganske smart, men har mistet noen hjerneceller de senere årene, noe som igjen ikke skal ha alt for mye å si siden han mener han kan være dum på en smart måte (eller noe der om kring).

Bilde tilhører: Tv3

Foreløpig er det ingen av deltagerne jeg misliker og hater, eller liker å hate, men kjenner jeg meg selv og hotellet mitt godt nok – DET kommer helt sikkert om noen episoder. Det eneste jeg har å sette fingeren på av ting-jeg-ikke-er-helt-sikker-på-hva-jeg-egentlig-syns-om i år er at.. Jeez så unge kidsa på hotellet er blitt nå. I sesong 1 var det flere der inne som var over 25, blant annet “hele norges” Petter Pilgaard som jeg mener var 27 den gang da. Men i år er det foreløpig ikke en eneste sjel som er over 23, noe som får meg til å føle litt mer på “er jeg strengt talt litt for gammel for dette her?” enn jeg er helt komfortabel med.

Men bortsett fra det så koser jeg meg pretty much, la det ikke oppstå noen misforståelse der!! Det er gøy å være tilbake i Mexico, og jeg har en drøss med sommerfugler i magen når det kommer til hva våren har å bringe av alt vi forventer av Paradise Hotel, og alt som vi kanskje ikke visste at vi ønsker oss, men som vi likevel forhåpentlig vil sette pris på når den tid skal pule. *kremt*!! Rule.

Skal du se Paradise Hotel i kveld? 🦋
Flere enn meg som har “tjuvstartet”? 😁

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Euphoria (2019)

Bildet tilhører: Home Box Office (HBO)

Tidens tann er for mange en av de mest råtne tennene som noen gang har eksistert. For i løpet av dens eksistanse rekker den å forderve absolutt alt som den er en aldri så liten del av. For min del har den blant annet klart å sørge for at jeg ikke lengre er i nærheten av å ha det samme engasjementet for tv-serier som det jeg en gang hadde. Før kunne jeg lett binge to til fire eller TI episoder av en og annen serie i løpet av et snaut døgn. Nå derimot er det nærmest et mirakel om jeg i hele tatt har sett tre-fire episoder av noe som helst i løpet av en uke. Men det har jeg derimot klart denne uken, og vel så det. For på mandag begynte jeg på første episode av HBOs kritikerroste ungdomserie Euphoria. Og i går (altså onsdag), så hadde jeg faktisk sett alle 50-60 minutters episodene som sesong 1 har å tilby.

Hadde derimot Euphoria vært en mer fiksjonstroe “tulleserie” så hadde ikke dette vært en like stor “sjokk-nyhet”. For stort sett når jeg skal se på noe velger jeg helst noe som ikke minner for mye om den virkelige verden jeg (av og til) lever i. Og skal det først ha noe rot i virkeligheten, ja så foretrekker jeg at det er av den mer lystige og køddete sorten, stort sett. Og er det det, ja så kan det være at jeg gjør noen unntak utenfor “den nye” serie-normen min, av og til. Og for de av dere som har fulgt litt med i timen så er det blitt en ganske kjent sak at Euphoria ripper opp i temmelig myyyee dritt som dessverre veldig mange unge (og voksne) må lide seg gjennom hver jævla dag. Med andre ord den rake motsetningen av hva jeg stort sett ser etter i en god serie til vanlig.

Bildet tilhører: Home Box Office (HBO)

Og det stopper ikke der.. For nå er det ikke helt sånn at Euphoria er den aller første, litt tunge og virkelighetsnære serien jeg helt oppriktig har endt opp med å like nokså høyt. Jeg likte jo de to første sesongene av Skam ganske greit også, for å ikke snakke om bygde-utgaven Lovleg. Men det disse to seriene har til felles som derimot skiller seg litt ut fra Euphoria er at Euphoria skulle for meg vise seg å bli kjærlighet fra aller første titt. Jeg trengte ikke å ta tiden til hjelp ved å la den vokse på meg – jeg var simpelthen frelst nærmest før jeg hadde rukket å sette den på, og DET er en bragd man ikke skal skimse av!!

Serien åpnes opp med at vi blir presentert for den unge rebellen, rusmisbrukeren, filosofen, outsideren, selvtorturisten og propagonisten Rue Bennett (spilt av Zendaya) som allerede fra fødselen av ikke akkurat hadde de aller beste fremtidsutsiktene. Hun ble nemlig født bare tre dager etter at tvillingtårnene i USA ble felt den 11. september 2001, og helt siden hun som en rykende fersk baby fikk sett disse forferdelige tv-bildene, ja så har hun mildt sagt altså ikke vært så lett å hanskes med. (Nå kan det forsåvidt sikkert diskuteres og debatteres temmelig heftig hvorvidt det er realistisk eller ikke at en liten baby blir “ødelagt” av noe den først og fremst får se gjennom tv-nyhetene, men DEN diskusjonen får dere eventuelt ta med noen andre enn meg da jeg verken har noe særlig til barne-ekspertise eller psykolog-utdanning)

Bildet tilhører: Home Box Office (HBO)

Og nå kan jeg se for meg at det er noen der ute som enda ikke har fått sett serien selv, og som tenker at: “å herlig, enda en slitsom, selv-medlidende emokid. Flott!!.. Som om ikke Hannah Baker (fra 13 Reasons Why) var ille nok, liksom..”. Og til de som måtte tenke det – ta dere en chille-pille!! For for det første så blir det å sammenligne Rue Bennett med Hannah Baker litt som å sammenligne Linn Skåber med den norske youtuberen Tappelino bare fordi de begge både sier og gjør litt drøye ting nå og da. Og for det andre.. Ja, så blir det å sammenligne Hannah med Rue VELDIG som å sammenligne Linn Skåber med Tappelino.

For greit. Rue Bennetts historie er så langt unna det man kan kalle for en solskinnshistorie som man kan komme. Men i motsetning til unge 13RW-Baker så har Rue både sjarm, karisma, selvironi og humor i bøtter og spann. (Ja.. Det samme vil jeg forsåvidt også si om noen skulle føle seg fristet til å spørre meg om å generelt sammenligne disse to noe kontroversielle seriene.) Og hvis ikke Zendaya allerede har fått, eller om hun ikke blir tildelt en rekke priser i nærmeste fremtid for sin helt OVERLEGNE rolletolkning, ja så er det faktisk noe alvorlig galt ikke “bare” i verden generelt, men også blant de som driver å slenger priser, pokaler og tornekratt etter det som både kan krype og jokke i denne såkalte underholdningsbransjen.

Bildet tilhører: Home Box Office (HBO)

Men nå er det forsåvidt ikke “bare” Zendaya som har gjort seg fortjent til en virtuell håndjager, for jeg ønsker også å nevne Hunter Schafer som spiller Rues “bestevenninne” Jules Vaughn, Angus Cloud som spiller den “moralske” narkodealeren Fezco, Eric Dane og Jacob Elordi som for å si det litt forsiktig spiller far og sønn fra den noe kjipere delen av helvete, og sist, men ikke minst Barbie Ferreira som spiller den overvektige Kat Hermandez som på et tidspunkt finner ut av at hun kan tjene ganske fett på å opprette en Pornhub-konto for menn som har en greie for unge jenter med et ekstra lag på kroppen. Og for de av dere som nå har HAR sett Euphoria og måtte føle på en trang for å minne meg om at det også er flere som høyst fortjent burde vært nevnt; jeg er helt, helt enig. Det er så absolutt flere enn de jeg nevnte nå som også fortjener heder og ære herfra og til Venus, men de jeg valgte å plukke frem nå er altså de jeg har som mine personlige “hits 4 kids”, hvis det er innafor å si.

Ja, også er jeg simpelthen bare nødt til å gi litt ros til disse geniene som har skrevet, regissert, produsert og filmet denne mildt sagt ganske så fucked up krydra high school-kaka. For det å være i stand til å skape en serie OG FENOMEN som jeg tror at både en hel del Skam, Deadpool og Stephen King-fans kan knytte til sitt hjerte og sette såpass stor pris på (vel og merke av litt forskjellige årsaker), ja det er ikke bare svært modig, litt dumdristig samt et helfrekt genitrekk i samme slengen, det viser seg nemlig å være rimelig velfungerende også. Ps!: for de av dere som nå måtte lure på hvordan jeg i all verden kan tillate meg å trekke inn både Deadpool og Stephen King her nå – bare sett dere ned, og se den selv.

Bildet tilhører: Home Box Office (HBO)

Jeg er altså, som dere skjønner over meg av begeistring. Jeg hadde IKKE trodd at jeg var i stand til å like en såpass mørk, realistisk og tidvis opprivende high school-serie SÅ hardt, men det skulle altså vise seg å være tilfelle. Jeg anbefaler Euphoria til absolutt ALLE.. som måtte ha kropp og psyke for det. Er du for tiden litt skjør – eller sliter du for tiden med å komme deg ut av en ganske tøff og vond periode av livet, ja så kan det kanskje være greit å legge den litt på vent.. Men til alle dere andre som måtte være 15 år gamle eller mer.. Bare ta og kryss ut denne bloggen nå, og fuckings SE Euphoria!!

Åh, forresten.. – hvis noen har lest litt i media de siste dagene og måtte lure på hvor mye manne-pikk man får se i løpet av serien (spesielt de 3-4 første episodene) så er fasiten pinlig enkel… Akkurat NOK til at jeg nesten følte for å poste en liten #me2 på Facebook mens kukuleringen foregikk på sitt aller verste. Men heldigvis ble det aldri SÅ ille at jeg faktisk gikk hen og GJORDE DET.

😅

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos

The Haunting of Hill House (2018)


Dette bildet tilhører: Netflix

I det jeg nå skriver dette innlegget har klokken ganske nylig passert fem. Det er tidlig, tidlig på morgenen (eventuelt sent på natten, alt ettersom..) og jeg burde egentlig vært til sengs, men noe har “kommet opp”. Jeg kan rett og slett ikke tillate meg å sovne inn før jeg har fått skrevet litt om Netflix sin nye storsatsing The Haunting of Hill House, som uten å overdrive er en av de fineste seriene jeg har sett på en god stund. “Okei, nå har han Aylar fått i seg for mye Cola Light igjen”. Absolutt ikke. Jeg mener det jeg akkurat skrev, og jeg skal nå etter beste evne (uten å spoile noe) gjøre et hederlig forsøk på å forklare hva og hvorfor jeg mener nettopp det.

Da jeg natt til første november begynte på episode 1 så var det med en tanke i bakhodet om at dette er en serie som flere i media har anmeldt, og omtalt som en nokså skummel serie. Og vel, akkurat den biten er nok ikke jeg helt den rette personen til å si så mye på lengre, da jeg nesten aldri blir skremt noe nevneverdig av verken filmer, serier, bøker, spill, eller musikk for den saks skyld. Men det jeg derimot kan si er at jeg forsåvidt kan se for meg at denne serien nok kan gjøre enkelte av dere som måtte være litt husredde der ute litt skjelven i både bein og marg,  da særlig om man velger å se denne serien i et mørkt rom, alene i natten.


Dette bildet tilhører: Netflix

Men jeg personlig finnes ikke spesielt husredd, så jeg kan altså ikke si at denne serien skremte meg noe nevneverdig overhode. Ikke en gang når det kom til jump scares så greide denne serien å ta meg, da dette TAKK OG LOV er en serie som knapt har benyttet seg av dette (etter min mening) utrolige billige trikset. Hashtag: Neitilunødvendigskvetting. Og slik jeg ser det så har i bunn og grunn denne serien bare en ørliten utfordring, og det er det faktum at den av “litt for mange” der ute blir omtalt som en skummel skrekkserie, mens den egentlig, ihvertfall fra mitt ståfelt, først og fremst er ment mer som en dramaserie om mellommenneskelige relasjoner, familie, vennskap og ikke minst kjærlighet. Og jo, den er krydret med enkelte elementer fra skrekkens verden, det er ikke til å komme vekk fra, men likevel er dette først og fremst en dramaserie, og ikke enn skrekkserie.


Dette bildet tilhører: Netflix

Jeg har omsider fått sett alle 10 episodene som ligger ute på Netflix til nå, og selv om jeg skal innrømme at jeg som en del andre der ute også syntes serien var litt kjedelig til å begynne med, så er jeg likevel veldig glad for at jeg fortsatte å se, og i stede for å fokusere på “mangelen av” skrekk, blod og gørr, jump scares, sjokk og fandens oldemor som mange (inkludert meg selv) i starten “forventet” litt grunnet den litt misvisende reklamen i sosiale media.. At jeg i stede gikk fra det til å heller fokusere på å bli kjent med karakterene i serien, og forholdet dem i mellom. Og som nevnt i begynnelsen på dette innlegget har jeg ingen planer om å spoile noe som helst, men det jeg kan si er at serien stadig klarte å trykke litt på den mer sentimentale delen av meg, og da særlig den delen av meg som den siste tiden har brukt en del energi på å tenke på alt jeg gjerne skulle ha gjort og sagt annerledes ovenfor diverse mennesker i livet mitt som ikke lengre er blant oss..

Hva mener dere om THOHH?


#thehauntingofhillhouse #netflix #drama #horror #skrekk #familie #vennskap #venner #kjærlighet #død #tap #sorg #relasjoner #savn #shirleyjackson #spøkelser #gjenferd #minner #serier #serie

Netflix: Atypical

© Alle bilder i dette innlegget er tatt fra/tilhører Netflix

Noen ganger skjer det at man nærmest snubler over gode serier som har dukket opp fra mer eller mindre det store intet. For meg har det skjedd bare oftere og oftere nå da særlig Netflix og HBO spyr ut den ene fantastiske kvalitetsserien etter den andre. Så for å si det sånn, hvis noen i 2017 påstår at han (eller hun) har absolutt ingenting å se på så er det enten sånn at vedkommende lyver, at vedkommende er temmelig uinformert, ELLER så sliter vedkommende med det økonomiske og/ eller har dårlig nett. For man kan si mye rart om 2017, men mangel på god og bred tv-underholdning er ikke lengre et faktum. Og det er helt uavhengig av hva slags smak man måtte ha.

Nå i kveld tenkte jeg at jeg skulle ta en titt på et av Netflix sine nye satsinger, “Atypical”. En serie på totalt 8 30-minutters episoder som handler om den unge fyren Sam Gardner (spilt av Keir Gilchrist) som er autist. Hvilken diagnose det faktisk er han har innenfor det vide autisme spekteret er ikke blitt nevnt noe sted foreløpig av det jeg har sett eller hørt, og det er en mulighet at skaperne av denne serien heller ikke har “gitt han” en noe mer spesifikk diagnose, sånn for å være på den mer sikre siden når det kommer til å ikke “tråkke noen på tærne”. Men for å si det sånn, det er ikke utenkelig at Sam kan ha aspergers syndrom.

Men ja, jo. Nå har jeg altså bare sett den første episoden av denne serien, så jeg har ikke så alt for mye å si dere enda. Men det jeg derimot KAN si er at jeg liker det jeg har sett til nå ganske så godt. Jeg kjenner meg en god del igjen i noe av det som Sam har å stri med, samtidig som det også er et og annet som jeg ikke kjenner meg like mye igjen i. Men enn så lenge er det ingenting jeg ikke kjenner meg igjen i i hele tatt. Den største forskjellen jeg har plukket opp hittil er nok at jeg er flinkere til å forstå når folk bruker humor, sarkasme og ironi enn det Sam er i stand til foreløpig i serien. Samt at jeg tuller og er sarkastisk en hel del selv, noe Sam ihvertfall foreløpig ikke har begynt med.

Alt i alt likte jeg episode 1 veldig godt og jeg gleder meg til å kunne gå løs på de syv resterende episodene. Jeg liker de aller fleste av karakterene som jeg har blitt introdusert for til nå, og det er ikke bare Sam jeg kan relatere til der og da for å si det sånn. Nei, kort fortalt så syns jeg at Atypical har et flott og fargerikt karakter-galleri, og jeg er spent på hva som vil skje med disse forskjellige skikkelsene etterhvert som jeg kommer meg lengre i serien. Jeg bryr meg om de aller fleste, så der har jeg ingenting å utsette.

Ah, også var det en ting til jeg gjerne vil nevne. Hovedpersonen Sam har som sagt en eller annen diagnose innenfor autismen. Nå er det ikke første gang at en film eller serie har med en karakter som er autistisk, og i veldig mange filmer eller serier med en og annen autistisk karakter så har gjerne disse skikkelsene en tendens til å fremstå veldig stereotypiske. Det føler jeg derimot ikke er tilfellet her da jeg som sagt kan relatere til Sam på mer enn bare en måte, for å si det sånn.
Så ja, hvis du skulle ha litt tid til overs og du har Netflix tilgjengelig så vil jeg så absolutt anbefale dere å gi Atypcal en sjanse, enten dere har en eller annen diagnose innenfor autismen selv, dere kjenner noen som er autistisk, eller dere ganske enkelt bare setter pris på gode og flotte serier.

Har du sett Atypical?