🦋 PARADISE HOTEL ER TILBAKE! 🦋

Og man kan undre seg om det er NOEN i Oslo omegn som IKKE har fått med seg dette. I helgen la en av de nye deltagerne ut en story på Instagram, et bilde som viste en giiiiiiigantisk reklameplakat på utsiden av Oslo S! 😍 Det er ikke til å slikke under en sol at seertallene til «Paradise» (“woke-utgaven” av «Paradise Hotel») ikke har vært av de alt for svære dimensjonene. Deltagerne i «Paradise» var hakket snillere og “straighte” av seg, likevel skjedde det ting under innspilling av de to sesongene også (muuuulig jeg har fått litt insideinfo fra samtlige venner som var med). Dessverre ble det aller meste klippet vekk av produksjonen, og særlig «Paradise» sesong 1 led av at noen hadde vært i overkant overivrig med sensursaksa på klipperommet!.. 😒 Synd, for jeg tror woke-«Pærra» absolutt kunne blitt en langt større suksess om det ikke var for at produksjonen var såpass OVERforsiktige. I stede ble det som det ble – og det var for det meste deltagerne som ble shamet, kritisert og trakassert i sosiale medier.

Men denne tiden skal vi nå forsøke å legge bak oss. «Paradise» er dessverre (jeg skal stadig innrømme at jeg er en av de.. den ene?.. som oppriktig koste meg med «Paradise» også (mulig det er litt inhabilisme med i bilde, men pytt sølepytt!)) historie nå som «Paradise Hotel» er tilbake, etter to år i graven. 🧟‍♀️🧟‍♀️

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Og nå som det først er tilbake så er det så VELDIG tilbake også!! Første epidose åpner med en aldri så liten teaser på hva vi har i vente de neste dagene/ ukene. Og her blir vi servert heftig krangling, snørr og tårer, fyll og faenskap, og en og annen sekvens som ikke er utenkelig at noen legger ut på en viss nettside med et navn som i likhet med Paradise Hotel også kan forkortes til PH.

Etter at teaseren er ferdig rullet ruler de nye deltagerne inn i paradis, hvor særlig to av de er i tåttene på hverandre så og si før de i hele tatt har tredd over dørstokken! 😅 Og det er klart. Hvilket rom man får, og ikke minst hvordan deltager-bildet som man tross alt, forhåpentligvis, skal ha ved sengekanten de neste par ukene er dødsviktig!! Og når slike ting ikke helt når opp til forventningene er det jo høyst forståelig at det blir et rabalder uten like. Det blir som det MÅ bli – krangling og gråting fra første stund. Jeg tror faktisk ikke det tar 5 minutter en gang før katastrofen er et faktum, ny rekord? 🧐

Av disse nye trynefaktorene er det Helin fra Eidsvoll som er min favoritt-is hittil! 💜 Hun kommer stadig med nye vittige kommentarer, og det kommer greit frem relativt tidlig at ingen i nærmeste omgangskrets jobber i Nato.. 🤔 Helin får MYE skjermtid i første episode, og det samme må man også si om laksekongen Bendik fra Trøndelag, som jeg foreløpig ikke liker like godt. Men det kan forandre seg! Jeg var ikke så fan av Even Kvam (som btw ikke er tilbake.. enda?) i starten heller, men det endret seg litt frem og tilbake ettersom tidene kom og gikk. Så mulig at denne “Even Kvam fra Wish” også vil få meg til å endre mening, litt frem og tilbake. Etter hvert. 🤞

Etter at de nye deltagerne har fått pratet og kranglet litt med hverandre tar det ikke lang tid før programleder Andreas/ TIX serverer sesongens første twist-pose. Denne gangen er det ikke bare én programleder som skal holde deltagerne i øret så de ikke flipper helt ut, men to! Ut fra røyk og damp stiger ingen andre innringere enn selfeste Triana Iglesias!! Og hun kommer ikke alene!! 😃 For med seg har hun hele 5 (+ 1) fjes som (blod)fans kjenner igjen fra tidligere: Mario fra sesong 11, Johannes fra sesong 13, Maryann og Ferdinand fra sesong 15, Aurora fra sesong 6, og Martine fra sesong 7.

Særlig Aurora Gude ble et veldig trivelig gjensyn for undertegnede. Jeg har jo fulgt Aurora i sosiale medier i noen år nå, og syns stadig hun fremstår som en veldig herlig farveklatt med mange fine verdier, en kvinne som stadig vet å vise nye, gode sider og impulser med seg selv. Dessverre har jeg aldri sett den tidligere sesongen hun var med i (det samme må også sies om sesongen som Martine var i da jeg begynte først å se Pærra fra sesong 9), så det at jeg nå endelig skal få sett Aurora i PH-sammenheng, DET gledes!!! 😄

Godt er det også å se Ferdinand og Maryann igjen som jeg husker jeg likte veldig godt i sesong 15. Dette er mennesker som vet å skape god tv på en måte som gjør at jeg ikke knytter sammen nevene. Mario har jeg dog litt blandede følelser rundt. Men jeg er stadig åpen for å gi folk en ny sjanse, folk forandrer seg jo, og av og til til det bedre, så jeg skal ikke være alt for kritisk her jeg sitter. 👽 Johannes har jeg ikke noe særlig meninger om, han stiller jeg meg mer nøytral til. Og Martine har jeg dessverre aldri hatt gleden/ vreden av å se/ følge med på, så i Martine-land er jeg helt ukjent som turist inntil videre. 😊

Selv om gode, gamle PH nå er tilbake med alt det hører med seg, så har de heldigvis tatt vare på NOE fra “woke”-«Paradise» også. Sengene på rommene er separerte, man KAN ligge i samme seng, men det er IKKE et “must” – og man står fritt til å stå med hvem man vil, uavhengig av hva man måtte ha mellom skinnbena.

Men utover dette er det altså lite igjen som minner om «Paradise». Første epidose inneholder såpass mye gullkorn fra bar munn, samt liv og røre at det føles som det gamle PH aldri har vært borte. Klippingen er det lite å si på, og den superdramatiske “såpeopera”-musikken som spilles over en lav lest er absolutt på plass. Og sist, men ikke minst – de geniale, vittige og dels banale animasjonene som særlig det norske «Paradise Hotel» er så kjent for er definitivt blitt løftet opp “noen” hakk – til STOR GLEDE for onkel Aylar! 🥳

Epidose 1 er rett og slett en energibombe uten like! 🔥 Og energien føles stort sett god. Krangelen som oppstår i løpet av de første minuttene er ikke av den sorten som gir sure oppstøtt i munnviken, for selv om temperaturen skrus høyt opp relativt tidlig så er denne konflikten av de mer morsomme å være bevitne, og altså ikke av den typen med usle personangrep og det som verre er – som jeg ikke har særlig til overs for.

Igjen, det er MYE energi, liv og faenskap i episode 1, og det av den GODE typen! 🤩 Nå gjenstår det bare å se om de resterende 29 epidosene holder samme standard. Noe sier meg at det kommer til å gjøre litt vondt i tiden fremover, men det må til, så får jeg håpe at de klarer å holde seg unna de mest smakløse/ ondskapsfulle kommentarene når det etter hvert handler om mer enn bare rom og nattbords-bilde.

Jeg gir «Paradise Hotel» episode 1 sesong 16 110 av 10 sommerfugler! 🦋

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos
Tik Tok: aylarkuklinski

Serieanmeldelse!

La meg stille dere et spørsmål dere trolig har hørt før..: hva er meningen med livet?

Mange vil nok tenke.. et lykkelig liv. Okei, men hva innebærer det så å være lykkelig – hva er lykke for deg? God helse? Venner og familie? Lek og moro? Penger?

Annonsørinnhold

Lekreste kjolene til festsesongen: Finn din favoritt

I Netflix sin mye omtalte suksess-serie stifter vi et dypt bekjentskap med flere ulykkelige skikkelser som mangler en eller flere av de overnevnte nøkkelordene til lykke, men som har fått tidenes sjanse til å snu livene sine opp-ned.

En natt blir over 400 hundre mennesker ført bort til en hemmelig øy hvor alt de må gjøre er å utføre seks barneleker. Dog med en vri. De som taper et spill blir eliminert fra resten av spillet – i form av døden. Vinner man slipper man fri med mye mer penger på konto enn de aller fleste bare kan drømme om.

For hvert spill som spilles blir antallet spillere stadig drastisk mindre. Mange av scenene vi får se er utvilsomt ganske så brutale, men uten at det føles unødvendig spekulativt.

Da jeg begynte å se «Squid Game» så hadde alt mediafokuset rundt nettopp disse sekvensene mye av “fortjenesten”. Akkurat som da jeg begynte å se «Game of Thrones» for noen år siden ble jeg også her lokket av en viss nysgjerrighet etter å ha lest en rekke artikler om hvor drøy serien er.

Likevel var det ikke denne faktoren som stadig holdt meg tilbake i sofaen gang etter gang da jeg først hadde begynt. For i tillegg til å (til tider) være nokså brutal så er dette også en serie med mye varme, nestekjærlighet og en god moral.

For er det egentlig sånn at man blir lykkelig bare man har nok millioner på konto? Og er det sånn at rå makt og styrke er den beste måten å karre til seg hva enn man ønsker å oppnå i livet? Kommer man lengst ved å være egoistisk og bare tenke på seg selv, eller kan det faktisk være at samarbeid og felleskap stadig er og blir noe undervurdert?

Alle disse spørsmålene får serien deg til å reflektere over flere ganger innen den niende og siste episoden er over uten at det blir bebreidende. For alt i alt så er det ingen endelig fasit. Det som føles rett for meg trenger ikke nødvendigvis være det samme for deg. Men serien rører stadig ved disse spørsmålene. Og den er på ingen måte redd for å gå under huden på deg når den gjør det!

Basert på det inntrykket jeg fikk ut i fra hva media har valgt å trekke frem i sine artikler hadde jeg ikke tenkt at dette skulle ende opp med å bli en av de mest rørende og smarteste seriene jeg har sett. Men det er den altså. Hele følelsesregisteret mitt har virkelig blitt satt på prøve p.g.a denne serien. Hver eneste episode er så utrolig genialt skrevet og imponerende utført at det er bare å ta av seg det ene og det andre.

Dette er et univers som kommer til å henge ved meg lenge!! Jeg kommer til å huske mange av karakterene i lang tid fremover, både på godt og vondt. Det er utvilsomt også en rekke scener som kommer til å være med meg i tiden som kommer, av forskjellige årsaker. Og selv om vi kanskje aldri får noen sesong 2 så tror jeg mange nå vil prøve seg på å lage noe lignende. For dette er en serie som virkelig fungerer for alt den er, men jeg tviler på at vi vil få noe som virker på lik linje like bra. Og jeg har i hvert fall vondt for å se for meg at vi i løpet av de neste årene vil få noe som er enda bedre.

«Squid Game» er med andre ord et mesterstykke som jeg vil anbefale dere (som er over 16 år) å sjekke ut. Ikke la dere skremme av det dere har hørt og lest, for dette er IKKE «Saw», selv om den har noen elementer som kan minne om det. Om jeg må sammenligne den med noe så vil jeg heller si at det er en slags «Willy Wonka og sjokoladefabrikken» møter «The Hunger Games», men heller ikke den beskrivelsen føles helt korrekt.

Nei, jeg sier det igjen. Denne serien er noe helt for seg selv. Den er et minne og en opplevelse for livet. Og den er det på alle tenkelige, og utenkelige måter.

Jeg gir “Squid Game” 10 av 10 stjerner!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Da jeg først fikk opp «Han heter ikke William» som forslag for en ny serie jeg kunne se inne på Viaplay tenkte jeg nei. Altså jeg likte Skam, spesielt de to første sesongene, men jeg var likevel ikke såå stor fan at jeg følte noe behov for å se en reality/dokumentar-serie om eller rundt Thomas Hayes. Litt senere fant jeg ut – takket være «Morgenshowet på NRJ» – at dette ikke er en slik serie, men heller noe ala Thomas Giertsens «Helt perfekt». For så vidt ikke en serie jeg har sett på sånn nevneverdig. Har kanskje sett en episode eller to, men ikke noe utover det.

Likevel er det noe som har gjort meg nysgjerrig på “Hayes sin serie” den siste uken. Så i går begynte jeg på episode en, og det skulle derfra ikke ta lang tid før jeg hadde sett alt. Noe som er et ganske bra tegn siden jeg ikke binger noe særlig ofte, selv ikke med korte halvtimers-episoder. Men det er et og annet her som gjør at jeg bare ville se neste episode så fort jeg var ferdig med den forrige.

Kjendis med liten k

Annonsørinnhold

Lekreste kjolene til festsesongen: Finn din favoritt

Serien er til tider litt ubehagelig da samtlige av de involverte titt og ofte oppfører seg noe uspiselig, og gjør en rekke DUMME valg. I løpet av åtte halvtimers episoder blir vi blant annet vitne til en og annen voldshendelse, kokainmisbruk, metoo, en sex-tape på avveie, en meeeeget innpåsliten Linni Meister, og en ekstremt stakkarslig og dels hissig Eivind Sander.

Thomas Hayes popper opp i denne cocktailen nå og da, men langt ifra så ofte og så mye som gjerne forventer, fordi ja… Og når han først er med så er det dessverre ikke de mest minneverdige scenene heller, stort sett. Han har en liten, fin kjærlighetsscene i siste episode som trakk litt på “aww”-en i meg. Og så er det en scene på et bad som involverer et viss kosteskaft. Men utover det, samt en og annen “slap stick”-scene nå og da så glemmer man litt bort at Hayes faktisk er med, som en noe kjedelig og uinspirerende utgave av “seg selv”.

“Som seg selv”, hmm, vel.. For min del er det nettopp denne faktoren som gjør at jeg finner serien såpass interessant som jeg tidvis gjør. Jeg engasjerer meg ikke kjempe mye i alt dramaet som foregår, litt, men igjen; ikke så mye. Det som i aller størst grad tiltrekker min interesse er det faktum at serien er stappfull av kjente og mindre kjente navn – som alle spiller en slags utgave av seg selv.

Hvorvidt fremstillingen av de forskjellige er realistiske vet jeg lite om, og jeg håper litt at det man får se er en del overdrevet, da særlig for Linni Meister og Eivind Sander sin del som kommer klart dårligst ut med tanke på provoserende oppførsel og mindre heldige valg i livet. Linni Meiter fremstår som DEN innpåslitne og kjendis-kåte bimboen som ikke tar et nei for et nei, og som er mer enn bare litt villig til å bruke kroppen sin på den ene og andre måten for å få det som hun vil. Hun fremstår først og fremst som den dama enkelte nok tenker hun er basert på korte drypp man har fått fra media, særlig for sånn 10 år tilbake – IKKE slik som jeg har lært meg kjenne henne gjennom Instagram og diverse podcaster i nyere tid. Og Eivind Sander… Ja hvor vil dere at jeg skal begynne?

Hvor ble det av Thomas Hayes?

Hvorfor heter ikke serien «Han heter ikke Tom Lund» («Nissene på låven»), eventuelt «Han heter ikke Terje» («Neste Sommer») forresten? For uten å være helt 100% sikker tror jeg at det er Eivind Sander som får mest tid foran skjermen, og som mesteparten av kaoset og dramaet til syvende og sist sirkulerer seg rundt. Ah, stemmer.. Fordi Eivind Sander ikke er en like stor stjerne som Thomas Hayes. Et faktum serieskaperne selv også er tydelig klar over, og som av og til blir gjort noen poenger ut av i en slik grad at det nesten blir litt slitsomt og “oppbrukt”. Men denne vitsingen stoppes i siste liten før jeg rekker å gå helt lei.

Likevel.. Jeg tror serien kunne tjent litt på et annet navn. For siden serien heter det den heter så vil nok skuffelsen mange Thomas/William-fans vil kjenne på være et reelt faktum når han har den birollen han har. Og for de mest hardbarkede fansa, som det ihvertfall fremdeles var en del av da denne serien kom ut i 2018, så vil utvilsomt en del av meningene rundt serien være farget av denne mulige skuffelsen. Som igjen kan ha ført til at flere har omtalt serien for venner og kjente som noe dårligere enn den egentlig fortjener.

For til tross for et til dels villedende navn så er likevel ikke «Han heter ikke William» en dårlig serie per c. Jeg trakk jevnlig på smilebåndet. Jeg ble tidvis litt oppgitt på vegne av de forskjellige folkene som er med i den, på nettopp den måten jeg tipper er meningen at man skal føle. Og serien har generelt en del bra ved seg som gjør at jeg fint kan se den igjen en dag.

En sesong 2? Tjaa..

Og selv om Eivind Sander oppfører seg som en smålig idiot av en annen verden så er det likevel et eller annet som gjør at jeg bryr meg om han til the bitter end. Det å fremstå som en såpass stor drittsekk, og gjøre at jeg fremdeles føler både empati og sympati for han er rett og slett godt gjort. Og tro meg; mye av det han gjør i denne serien er langt over grensen for hva jeg ville godtatt i det virkelige liv!!

Hvis det noen sinne skulle dukke opp en slags oppfølger er jeg gjerne med på det. En sesong to av «Han heter ikke William» tror jeg man fordel med kan droppe, selv om Thomas Hayes faktisk skulle ende opp som hovedpersonen da. Men en slags spin off med et annet navn – sign me up!

Jeg gir «Han heter ikke William» 7 av 10 stjerner!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Da årets vårsesong av Paradise var i gang satt jeg og følte på en slags indre krise. “Er jeg blitt for gammel for dette?“, “deltagerne er jo blitt så unge!..“. Ja, faktisk var jeg litt nedfor etter første episode av denne vårsesongen. For jeg elsker jo serien og konseptet PH så inderlig mye, men med alle disse barna følte jeg liksom at jeg satt og så på en litt mer avkledd utgave av Nrks “Flipp Klipp”…

MEN GREIT!!!!! Våren har omsider gått inn i historiebøkene, og som med de fleste andre bøker skal også nå vårsesongen av Paradise Hotel lukkes, plasseres i en bokhylle, for så å bare stå der og tiltrekke seg støv (før jeg omsider tar og selger den for en billig penge på Finn.no). For nå ser det ENDELIG ut som at orkanen jeg har ventet på SÅ LENGE har ankommet – ENDELIG(!!!!) er det på tide at også de “voksne” skal få leke igjen. Ja eller, bare at denne gangen så virker det ikke som at deltagerne “leker” lengre.

Når trettende sesong åpner opp blir vi sendt rett inn i en krangel som kan minne om noe fra Paradises såkalte “gullalder”. Det pekes, smelles og kjeftes på. Temperaturen er helt klart ganske het, uten at det føles for hett. Jeg personlig er ikke den som syns “at all krangling er god krangling”. Hvis jeg ser at folk går til personangrep, begynner å rive hverandre i håret, eller ganske enkelt bli mobbete mot hverandre, og på død og liv skal “TA” hverandre.. Ja da syns ikke jeg det er like gøy mer, og kan fort kjenne på fristelsen til å slå av.

Annonsørinnhold

Black November: Kupp julegavene til elleville priser!

Heldigvis er ikke denne åpningsekvensen en sånn type scene. Joda, det blir som sagt ganske hett, men det går likevel an å puste og akseptere det man fritert og servert (i motsetning til ex antall sekvenser fra en lignende serie på Tv Norge). Og i stede for å bare bli frustrert og lei meg finner jeg heller denne krangelen underholdende. La oss bare krysse fingrene for at det fortsetter sånn fremover, for med tanke på hvilke personligheter som har fått slippet inn i høst ser jeg for meg at dette vil bli en sesong med MYE intriger!

Ja, så kan vi forsåvidt hoppe på spørsmålet “hvilke deltagere liker jeg foreløpig best fra høstens sesong?” Av de man får hilst på i første episode er svaret nokså lett: Maria “glad-kokko” Moen (27 år) fra Asker. Helt siden den lille teasen mot slutten av vårsesongen har jeg vært litte sånn betatt av denne energiske skapningen, og jeg kan absolutt si at hun allerede har levert både det ene og det andre i denne etterlengtede premieren.

Nå kunne jeg valgt å bruke ca. resten av anmeldelsen på å skrive om det “alle andre” har skrevet om siden de første smakeprøvene ble sluppet – at hun er en levende sex-terminator som trolig vil eliminere den ene etter den andre sex-rekorden med sine sjarmerende laserøyne og eksplosive karisma, meeeeeen.. Jeg vil heller si litt mer om karismaen.

For guuuuud som jeg elsker slike mennesker som Maria. Et livsfornøyd og smørblidt sjarmtroll som er i stand til å få sur melk fra forrige århundre til å gå inn på dato igjen. En skapning som ikke ser ut til å ta seg selv særlig høytidelig for fem flate ører (eller bein), og som i stede for å fokusere på det hun måtte finne negativt rundt seg, heller tar å fokuserer på og fremhever det positive. Nå skal jeg dog passe meg for å virke i overkant naiv, for alt kommer neppe til å være “fryd og gammen” med denne jenta heller. Jeg VET basert på klipp “fra fremtiden” at hun også kan bli ganske “smellete”, men det tenker jeg kan ha sine akseptable grunner – og HELDIGVIS tenker jeg – for det kan fort være litt irriterende med folk som BARE er glad og bli “hele tiden” også. Men ja, om det skulle være noen tvil: JEG ELSKER MARIA MOEN!! 🖤

En annen figur jeg er litt nysgjerrig på, og som jeg gleder meg til å følge med på i høst er Mathias Haukeland (24 år), lillebroren til TIX. For de av dere som har fulgt med i timen er jeg nokså fan av TIX som låtskriver og artist, men også som medmenneske. Og det kan se ut som også Mathias har mange av de samme, gode kvalitetene som sin bror. I motsetning til Maria har ikke Mathias gjort like mye ut av seg på hotellet (enda), men at dette er en gutt med et stort hjerte som banker for rettferdighet og nestekjærlighet – DET hersker det ingen tvil om. Og ikke “bare” har TIXs lillebror sjekket inn nå, det samme har også Ine Marlen Mausethagen (også 24) som har vært sammen med TIX i tre år. Hvilket forhold Ine og Mathias derimot kommer til å få inne på hotellet har jeg lite formeninger om nå, og noe sier meg at en av de dessverre kommer til å ryke rimelig kvikkass da folk som kjenner hverandre fra før lett blir sett på som en trussel i henhold til spillet ovenfor de andre, og ja.. De har ikke akkurat gjort noe for å skjule at de er gamle bekjente, sååå, hmm. Ja, nei det blir spennende å se!

Alt i alt er jeg veldig positiv til denne sesongen. Jeg så knapt ned på mobilen en eneste gang i løpet av de 51 minuttene denne førsteepisoden varte. Jeg ble underholdt, og jeg har i tillegg begynt å investere en del tanker og meninger rundt flere av folka. Den legendariske redigeringen fra crewet “på bakrommet” er fortsatt på plass, samtidig som den ikke føles like innpåsliten som den har gjort i noen sesonger tidligere. Musikken som spilles er dessuten den ene hitten etter den andre – og alt jeg har savnet og/eller var litt misfornøyd med i vår ser nå endelig å være på plass/i orden igjen. HØSTEN ER REDDET!!

Flere som er gira på årets høstsesong?? 🦋

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendigkaos

Bildet tilhører: Nent Group

Så var det endelig på an igjen. Det myteomstridte, høyt elskede og mye utskjelte luksushotellet i Mexico som nordmenn, svensker og bergensere frivillig har reist ned til for å la seg filme under fyllerier, festerier, sexerier, vennskaperier, kranglerier og skranglerier helt siden det herrens år 2009. Oh Paradise, som jeg har savnet ditt kaotiske hotel(l).

For de av dere som fremdeles klorer dere fast til oldschool fasion lineær-tv starter showet først klokken 22.30 i kveld, men for meg startet det hele like etter at klokken hadde takket seg forbi midnatt inne på Viaplay.

Annonsørinnhold

Black November: Kupp julegavene til elleville priser!

Eller, det er ikke 110% riktig. For strengt talt startet PH-året 2020 for min del for noen uker siden med “Paradise Auditions” (også på Viaplay/Viafree) – en miniserie på 8 korte episoder hvor man kunne følge samtlige av årets deltagere gjennom en rekke tester og prøvelser, før det ble avgjort om de skulle videre til Mexico eller ikke.

Ja, også skal det sies at rett før jeg begynte å se vårens første episode i natt så tok jeg meg også en liten tur innom Spotify for å sjekke ut årets (vignett)låt “Kaller På Deg”, som er nydelig skrevet og fremført av selvfeste TIX, som selv var blant årets deltagere – i fjor 😎. En fantastisk energisk og tøff låt som jeg i skrivende stund lurer på om muligens har greid å bli min nye favoritt (eventuelt kun slått av Sandra Lyngs “Moonrise” for/fra sesong 8 i 2015).

På forhånd av årets sesong har blant andre Triana (Iglesias) gått ut og sagt at “alt kommer til å være helt nytt denne sesongen”, noe jeg ikke kan si meg helt enig i. Greit, nå har jeg bare sett en (av 24 episoder?) , men av det som var/er i denne førsteepisoden, ja så er det meste akkurat som før. Så kanskje ikke ALT, Triana – men at det har blitt gjort en hel del nye ting som vi enda bare kan glede oss til kommer, ja jo, akkurat DET tviler jeg ikke på – og jeg GLEDER MEG til å se hva alle disse nye greieriene er for noe (sånn bortsett fra at man har kuttet ned fra 4 episoder i uken til 2 nå, samt at i år blir det to nye sesonger (kommer en i høst også) og ikke “bare” en).

Noe som derimot er helt nytt er (som vanlig) deltagerne. Igjen har Tv3 klart å samle sammen en gjeng som garra vil få den gjennomsnittlige nordmann til å lure; hvor har de egentlig funnet alle disse folka? Eller i det minste.. Samtlige av de. For også i år er det noen som (foreløpig) ikke stikker seg sånn nevneverdig ut, som virker nokså vanlige og, tja, kanskje ikke helt A4, men så godt som.

Men når det igjen er sagt så ER DET JO de som glimrer med sin X-Faktor allerede ved startlinja i vår også. Spesielt begeistret er jeg blitt for blant annet den skjønne frisøren Sania Smestad som lever under mottoet “alt som kan gjøres må gjøres”, og som er den første (av det vi seerne får sett) som prøver seg på noe ekstra lekent med en av de andre på hotellet. Ja så har jeg også fått litt sansen for BI-studenten Emil Wille Gramstad som er reflektert nok til å innse selv at han nok kan være litt mye for enkelte. Men enn så lenge syns ihvertfall JEG at gutten bare er sjarmerende.

En annen deltager jeg også har et godt øye til, men som jeg likevel har litt blandede følelser rundt er tøysekoppen Martin Heier som ikke har noe six pack ute på kroppen fysisk, men psykisk. Han er (igjen i følge seg selv) egentlig ganske smart, men har mistet noen hjerneceller de senere årene, noe som igjen ikke skal ha alt for mye å si siden han mener han kan være dum på en smart måte (eller noe der om kring).

Bilde tilhører: Tv3

Foreløpig er det ingen av deltagerne jeg misliker og hater, eller liker å hate, men kjenner jeg meg selv og hotellet mitt godt nok – DET kommer helt sikkert om noen episoder. Det eneste jeg har å sette fingeren på av ting-jeg-ikke-er-helt-sikker-på-hva-jeg-egentlig-syns-om i år er at.. Jeez så unge kidsa på hotellet er blitt nå. I sesong 1 var det flere der inne som var over 25, blant annet “hele norges” Petter Pilgaard som jeg mener var 27 den gang da. Men i år er det foreløpig ikke en eneste sjel som er over 23, noe som får meg til å føle litt mer på “er jeg strengt talt litt for gammel for dette her?” enn jeg er helt komfortabel med.

Men bortsett fra det så koser jeg meg pretty much, la det ikke oppstå noen misforståelse der!! Det er gøy å være tilbake i Mexico, og jeg har en drøss med sommerfugler i magen når det kommer til hva våren har å bringe av alt vi forventer av Paradise Hotel, og alt som vi kanskje ikke visste at vi ønsker oss, men som vi likevel forhåpentlig vil sette pris på når den tid skal pule. *kremt*!! Rule.

Skal du se Paradise Hotel i kveld? 🦋
Flere enn meg som har “tjuvstartet”? 😁

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Bildet tilhører: Home Box Office (HBO)

Tidens tann er for mange en av de mest råtne tennene som noen gang har eksistert. For i løpet av dens eksistanse rekker den å forderve absolutt alt som den er en aldri så liten del av. For min del har den blant annet klart å sørge for at jeg ikke lengre er i nærheten av å ha det samme engasjementet for tv-serier som det jeg en gang hadde. Før kunne jeg lett binge to til fire eller TI episoder av en og annen serie i løpet av et snaut døgn. Nå derimot er det nærmest et mirakel om jeg i hele tatt har sett tre-fire episoder av noe som helst i løpet av en uke. Men det har jeg derimot klart denne uken, og vel så det. For på mandag begynte jeg på første episode av HBOs kritikerroste ungdomserie Euphoria. Og i går (altså onsdag), så hadde jeg faktisk sett alle 50-60 minutters episodene som sesong 1 har å tilby.

Hadde derimot Euphoria vært en mer fiksjonstroe “tulleserie” så hadde ikke dette vært en like stor “sjokk-nyhet”. For stort sett når jeg skal se på noe velger jeg helst noe som ikke minner for mye om den virkelige verden jeg (av og til) lever i. Og skal det først ha noe rot i virkeligheten, ja så foretrekker jeg at det er av den mer lystige og køddete sorten, stort sett. Og er det det, ja så kan det være at jeg gjør noen unntak utenfor “den nye” serie-normen min, av og til. Og for de av dere som har fulgt litt med i timen så er det blitt en ganske kjent sak at Euphoria ripper opp i temmelig myyyee dritt som dessverre veldig mange unge (og voksne) må lide seg gjennom hver jævla dag. Med andre ord den rake motsetningen av hva jeg stort sett ser etter i en god serie til vanlig.

Bildet tilhører: Home Box Office (HBO)

Og det stopper ikke der.. For nå er det ikke helt sånn at Euphoria er den aller første, litt tunge og virkelighetsnære serien jeg helt oppriktig har endt opp med å like nokså høyt. Jeg likte jo de to første sesongene av Skam ganske greit også, for å ikke snakke om bygde-utgaven Lovleg. Men det disse to seriene har til felles som derimot skiller seg litt ut fra Euphoria er at Euphoria skulle for meg vise seg å bli kjærlighet fra aller første titt. Jeg trengte ikke å ta tiden til hjelp ved å la den vokse på meg – jeg var simpelthen frelst nærmest før jeg hadde rukket å sette den på, og DET er en bragd man ikke skal skimse av!!

Serien åpnes opp med at vi blir presentert for den unge rebellen, rusmisbrukeren, filosofen, outsideren, selvtorturisten og propagonisten Rue Bennett (spilt av Zendaya) som allerede fra fødselen av ikke akkurat hadde de aller beste fremtidsutsiktene. Hun ble nemlig født bare tre dager etter at tvillingtårnene i USA ble felt den 11. september 2001, og helt siden hun som en rykende fersk baby fikk sett disse forferdelige tv-bildene, ja så har hun mildt sagt altså ikke vært så lett å hanskes med. (Nå kan det forsåvidt sikkert diskuteres og debatteres temmelig heftig hvorvidt det er realistisk eller ikke at en liten baby blir “ødelagt” av noe den først og fremst får se gjennom tv-nyhetene, men DEN diskusjonen får dere eventuelt ta med noen andre enn meg da jeg verken har noe særlig til barne-ekspertise eller psykolog-utdanning)

Bildet tilhører: Home Box Office (HBO)

Og nå kan jeg se for meg at det er noen der ute som enda ikke har fått sett serien selv, og som tenker at: “å herlig, enda en slitsom, selv-medlidende emokid. Flott!!.. Som om ikke Hannah Baker (fra 13 Reasons Why) var ille nok, liksom..”. Og til de som måtte tenke det – ta dere en chille-pille!! For for det første så blir det å sammenligne Rue Bennett med Hannah Baker litt som å sammenligne Linn Skåber med den norske youtuberen Tappelino bare fordi de begge både sier og gjør litt drøye ting nå og da. Og for det andre.. Ja, så blir det å sammenligne Hannah med Rue VELDIG som å sammenligne Linn Skåber med Tappelino.

For greit. Rue Bennetts historie er så langt unna det man kan kalle for en solskinnshistorie som man kan komme. Men i motsetning til unge 13RW-Baker så har Rue både sjarm, karisma, selvironi og humor i bøtter og spann. (Ja.. Det samme vil jeg forsåvidt også si om noen skulle føle seg fristet til å spørre meg om å generelt sammenligne disse to noe kontroversielle seriene.) Og hvis ikke Zendaya allerede har fått, eller om hun ikke blir tildelt en rekke priser i nærmeste fremtid for sin helt OVERLEGNE rolletolkning, ja så er det faktisk noe alvorlig galt ikke “bare” i verden generelt, men også blant de som driver å slenger priser, pokaler og tornekratt etter det som både kan krype og jokke i denne såkalte underholdningsbransjen.

Bildet tilhører: Home Box Office (HBO)

Men nå er det forsåvidt ikke “bare” Zendaya som har gjort seg fortjent til en virtuell håndjager, for jeg ønsker også å nevne Hunter Schafer som spiller Rues “bestevenninne” Jules Vaughn, Angus Cloud som spiller den “moralske” narkodealeren Fezco, Eric Dane og Jacob Elordi som for å si det litt forsiktig spiller far og sønn fra den noe kjipere delen av helvete, og sist, men ikke minst Barbie Ferreira som spiller den overvektige Kat Hermandez som på et tidspunkt finner ut av at hun kan tjene ganske fett på å opprette en Pornhub-konto for menn som har en greie for unge jenter med et ekstra lag på kroppen. Og for de av dere som nå har HAR sett Euphoria og måtte føle på en trang for å minne meg om at det også er flere som høyst fortjent burde vært nevnt; jeg er helt, helt enig. Det er så absolutt flere enn de jeg nevnte nå som også fortjener heder og ære herfra og til Venus, men de jeg valgte å plukke frem nå er altså de jeg har som mine personlige “hits 4 kids”, hvis det er innafor å si.

Ja, også er jeg simpelthen bare nødt til å gi litt ros til disse geniene som har skrevet, regissert, produsert og filmet denne mildt sagt ganske så fucked up krydra high school-kaka. For det å være i stand til å skape en serie OG FENOMEN som jeg tror at både en hel del Skam, Deadpool og Stephen King-fans kan knytte til sitt hjerte og sette såpass stor pris på (vel og merke av litt forskjellige årsaker), ja det er ikke bare svært modig, litt dumdristig samt et helfrekt genitrekk i samme slengen, det viser seg nemlig å være rimelig velfungerende også. Ps!: for de av dere som nå måtte lure på hvordan jeg i all verden kan tillate meg å trekke inn både Deadpool og Stephen King her nå – bare sett dere ned, og se den selv.

Bildet tilhører: Home Box Office (HBO)

Jeg er altså, som dere skjønner over meg av begeistring. Jeg hadde IKKE trodd at jeg var i stand til å like en såpass mørk, realistisk og tidvis opprivende high school-serie SÅ hardt, men det skulle altså vise seg å være tilfelle. Jeg anbefaler Euphoria til absolutt ALLE.. som måtte ha kropp og psyke for det. Er du for tiden litt skjør – eller sliter du for tiden med å komme deg ut av en ganske tøff og vond periode av livet, ja så kan det kanskje være greit å legge den litt på vent.. Men til alle dere andre som måtte være 15 år gamle eller mer.. Bare ta og kryss ut denne bloggen nå, og fuckings SE Euphoria!!

Åh, forresten.. – hvis noen har lest litt i media de siste dagene og måtte lure på hvor mye manne-pikk man får se i løpet av serien (spesielt de 3-4 første episodene) så er fasiten pinlig enkel… Akkurat NOK til at jeg nesten følte for å poste en liten #me2 på Facebook mens kukuleringen foregikk på sitt aller verste. Men heldigvis ble det aldri SÅ ille at jeg faktisk gikk hen og GJORDE DET.

😅

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos

Dette bildet tilhører: Netflix

I det jeg nå skriver dette innlegget har klokken ganske nylig passert fem. Det er tidlig, tidlig på morgenen (eventuelt sent på natten, alt ettersom..) og jeg burde egentlig vært til sengs, men noe har “kommet opp”. Jeg kan rett og slett ikke tillate meg å sovne inn før jeg har fått skrevet litt om Netflix sin nye storsatsing The Haunting of Hill House, som uten å overdrive er en av de fineste seriene jeg har sett på en god stund. “Okei, nå har han Aylar fått i seg for mye Cola Light igjen”. Absolutt ikke. Jeg mener det jeg akkurat skrev, og jeg skal nå etter beste evne (uten å spoile noe) gjøre et hederlig forsøk på å forklare hva og hvorfor jeg mener nettopp det.

Da jeg natt til første november begynte på episode 1 så var det med en tanke i bakhodet om at dette er en serie som flere i media har anmeldt, og omtalt som en nokså skummel serie. Og vel, akkurat den biten er nok ikke jeg helt den rette personen til å si så mye på lengre, da jeg nesten aldri blir skremt noe nevneverdig av verken filmer, serier, bøker, spill, eller musikk for den saks skyld. Men det jeg derimot kan si er at jeg forsåvidt kan se for meg at denne serien nok kan gjøre enkelte av dere som måtte være litt husredde der ute litt skjelven i både bein og marg,  da særlig om man velger å se denne serien i et mørkt rom, alene i natten.

Annonsørinnhold

Black November: Kupp julegavene til elleville priser!

Dette bildet tilhører: Netflix

Men jeg personlig finnes ikke spesielt husredd, så jeg kan altså ikke si at denne serien skremte meg noe nevneverdig overhode. Ikke en gang når det kom til jump scares så greide denne serien å ta meg, da dette TAKK OG LOV er en serie som knapt har benyttet seg av dette (etter min mening) utrolige billige trikset. Hashtag: Neitilunødvendigskvetting. Og slik jeg ser det så har i bunn og grunn denne serien bare en ørliten utfordring, og det er det faktum at den av “litt for mange” der ute blir omtalt som en skummel skrekkserie, mens den egentlig, ihvertfall fra mitt ståfelt, først og fremst er ment mer som en dramaserie om mellommenneskelige relasjoner, familie, vennskap og ikke minst kjærlighet. Og jo, den er krydret med enkelte elementer fra skrekkens verden, det er ikke til å komme vekk fra, men likevel er dette først og fremst en dramaserie, og ikke enn skrekkserie.

Dette bildet tilhører: Netflix

Jeg har omsider fått sett alle 10 episodene som ligger ute på Netflix til nå, og selv om jeg skal innrømme at jeg som en del andre der ute også syntes serien var litt kjedelig til å begynne med, så er jeg likevel veldig glad for at jeg fortsatte å se, og i stede for å fokusere på “mangelen av” skrekk, blod og gørr, jump scares, sjokk og fandens oldemor som mange (inkludert meg selv) i starten “forventet” litt grunnet den litt misvisende reklamen i sosiale media.. At jeg i stede gikk fra det til å heller fokusere på å bli kjent med karakterene i serien, og forholdet dem i mellom. Og som nevnt i begynnelsen på dette innlegget har jeg ingen planer om å spoile noe som helst, men det jeg kan si er at serien stadig klarte å trykke litt på den mer sentimentale delen av meg, og da særlig den delen av meg som den siste tiden har brukt en del energi på å tenke på alt jeg gjerne skulle ha gjort og sagt annerledes ovenfor diverse mennesker i livet mitt som ikke lengre er blant oss..

Hva mener dere om THOHH?

#thehauntingofhillhouse #netflix #drama #horror #skrekk #familie #vennskap #venner #kjærlighet #død #tap #sorg #relasjoner #savn #shirleyjackson #spøkelser #gjenferd #minner #serier #serie

© Alle bilder i dette innlegget er tatt fra/tilhører Netflix

Noen ganger skjer det at man nærmest snubler over gode serier som har dukket opp fra mer eller mindre det store intet. For meg har det skjedd bare oftere og oftere nå da særlig Netflix og HBO spyr ut den ene fantastiske kvalitetsserien etter den andre. Så for å si det sånn, hvis noen i 2017 påstår at han (eller hun) har absolutt ingenting å se på så er det enten sånn at vedkommende lyver, at vedkommende er temmelig uinformert, ELLER så sliter vedkommende med det økonomiske og/ eller har dårlig nett. For man kan si mye rart om 2017, men mangel på god og bred tv-underholdning er ikke lengre et faktum. Og det er helt uavhengig av hva slags smak man måtte ha.

Nå i kveld tenkte jeg at jeg skulle ta en titt på et av Netflix sine nye satsinger, “Atypical”. En serie på totalt 8 30-minutters episoder som handler om den unge fyren Sam Gardner (spilt av Keir Gilchrist) som er autist. Hvilken diagnose det faktisk er han har innenfor det vide autisme spekteret er ikke blitt nevnt noe sted foreløpig av det jeg har sett eller hørt, og det er en mulighet at skaperne av denne serien heller ikke har “gitt han” en noe mer spesifikk diagnose, sånn for å være på den mer sikre siden når det kommer til å ikke “tråkke noen på tærne”. Men for å si det sånn, det er ikke utenkelig at Sam kan ha aspergers syndrom.

Annonsørinnhold

Skjønnhetskalenderne du fortsatt kan sikre deg

Men ja, jo. Nå har jeg altså bare sett den første episoden av denne serien, så jeg har ikke så alt for mye å si dere enda. Men det jeg derimot KAN si er at jeg liker det jeg har sett til nå ganske så godt. Jeg kjenner meg en god del igjen i noe av det som Sam har å stri med, samtidig som det også er et og annet som jeg ikke kjenner meg like mye igjen i. Men enn så lenge er det ingenting jeg ikke kjenner meg igjen i i hele tatt. Den største forskjellen jeg har plukket opp hittil er nok at jeg er flinkere til å forstå når folk bruker humor, sarkasme og ironi enn det Sam er i stand til foreløpig i serien. Samt at jeg tuller og er sarkastisk en hel del selv, noe Sam ihvertfall foreløpig ikke har begynt med.

Alt i alt likte jeg episode 1 veldig godt og jeg gleder meg til å kunne gå løs på de syv resterende episodene. Jeg liker de aller fleste av karakterene som jeg har blitt introdusert for til nå, og det er ikke bare Sam jeg kan relatere til der og da for å si det sånn. Nei, kort fortalt så syns jeg at Atypical har et flott og fargerikt karakter-galleri, og jeg er spent på hva som vil skje med disse forskjellige skikkelsene etterhvert som jeg kommer meg lengre i serien. Jeg bryr meg om de aller fleste, så der har jeg ingenting å utsette.

Har du sett Atypical?