Assassin’s Creed Valhalla

Foto: Ubisoft

De senere årene har jeg vært nokså flink til å vente på de forskjellige spillene jeg ønsker å bruke tiden min på. Spill flest ligger ikke akkurat på rundt 100-lappen slik som så mange filmer ofte gjør, og jeg har generelt blitt flinkere til å se verdien i å spare penger. Likevel.. Da det var tilbud på Assassin’s Creed Valhalla Ultimate Edition (til Xbox Series S/X) i desember, og jeg akkurat hadde fått inn mine skattefrie cash – ja så endte jeg opp med å svi av 900 og no.

Siden den gang har jeg brukt litt over 100 timer i dette GIGANTISKE vikingspillet, hovedhistorien ble jeg omsider ferdig med i går og så var det det store spørsmålet.. Har det vært verdt det?

Med en viss “fare” for at du nå straks ikke gidder å lese videre vil jeg likevel avsløre alt nå at JA! – det har vært verdt det. I hvert fall når det gjelder pengene. Ser i retrospekt at jeg kunne brukt noe av de tresifret antall timene annerledes, men selve kjøpet har jeg ikke angret et mikrosekund.

La oss ta for oss historien først. Den er ikke spesielt original, men den makter til tider å være engasjerende nok. Vi blir kastet rett inn i en vikingfest i Rogaland som skal vise seg å få en nokså dramatisk og brå slutt når byen blir angrepet av blodtørstige soldater. Midt opp i alt kaoset prøver det 9 år gamle barnet Eivor å flykte, men får i stede med seg avslutningen på voldsorgien hvor enden på sørgevalsen er at begge foreldrene blir brutalt drept.

Oh skjønne kjønn!
Deretter slenges vi noen år frem i tid og Eivors kjønn har omsider blitt “faststemt” – AV DEG! Selv valgte jeg at “min Eivor” skulle være en kvinne, og det angrer jeg ikke på da jeg syns at den kvinnelige skuespilleren Cecilie Stenspil, kjent fra blant annet “Badehotellet”, har gjort en fantastisk jobb. Dog er det allerede har noe som irriterer meg litt..

Eivor er nemlig uavhengig av kjønnet man måtte velge norsk. Det er derimot IKKE Stenspil, eller Magnus Bruun som har stemmen til den mannlige utgaven. Både Cecilie og Magnus er nemlig danske!!.. Og mens vi er inne på Eivor. Dette er det første spillet i serien hvor du kan bytte på kjønnet til karakteren hele føkkings tiden. Nja, jo.. Man kunne for så vidt det i Assassins Creed Syndicate også, men den gang var det et tvillingpar man byttet på å være – IKKE en og samme person.

I det store og hele er dette bare en bagatell. Det er 110% frivillig om man vil bytte underveis eller ikke. Og hm.. Helt ærlig vet jeg ikke helt hvorfor jeg drar frem dette som noe jeg er litt skeptisk til nå. Jeg kunne alltids ha skrevet “men det gjør spillet hakket mer useriøst!” – et argument som faller i grus tatt i betraktning at jeg i store deler av forrige spill red rundt på en enhjørning, at jeg i samme spill ELSKET det faktum at hovedpersonen etter hvert kunne falle fra 10 000 meter og ikke få en eneste skade selv om vedkommende landet rett  på stein og.. Ja, nei. Jeg vet ikke. Ikke er jeg på noen som helst måte i mot kjønnsskifte i den virkelige verden heller, så igjen.. En mindre side av meg har litt lyst til å pirke borti dette, uten at jeg klarer å reflektere over hvorfor.

Bortskjemt drittunge i en ubisvær sandkasse
Assassin’s Creed Valhalla er ikke et spill som bare er svært åpen for at du kan være det kjønnet du vil til en hver tid, det er er også veldig, VELDIG ÅPENT for at du kan gjøre bortimot “hva du vil” hvor du vil til en hver tid. Og plassen du har å gjøre alle disse tingene på er større enn den mest enorme hestkuken du noen gang kommer til å få se.

Spillet starter som alt nevnt i Norge, men forflytter seg til England etter noen timer. Bare plassen man får å boltre seg på i England er litt større enn det man hadde i forrige spill, Odyssey. Og området man får av lekeplass i Norge (Rogaland og Hordaland) er heller ikke akkurat beskjedent. I tillegg dukker det opp enda litt senere enda flere skuffer i den allerede enorme sandkassa, og.. Nei, dette er på ingen måte et lite, kort indie-spill.

Og nok en gang vil jeg nok virke litt smålig her nå. For det faktum at dette spillet er så MEGASVÆRT som det er, gjorde faktisk at jeg følte meg litt utmattet litt for tidlig. Jeg skal være så ærlig å innrømme først som sist at jeg lider til tider ganske betraktelig av OCD når det kommer til å kinda ville gjøre unna ALT som er. Det fikk jeg til etter ca 180 timer i “AC: Odyssey”, men denne gangen måtte jeg etter hvert bare bestemme meg for å ignorere alt det lille ekstra spillet har å tilby, og heller fokusere mer på historien.

Tja.. Eller skal jeg si HISTORIENE? For etter hvert som Eivor bygger opp seg og sitt for hevn så må (i mitt tilfelle:) hun først reise gjennom et dusin av små og store steder i England, og sørge for at flest mulig av de forskjellige byene ender opp med å bli hennes allierte. Og for at det skal skje må man gjennom fem forskjellige kapittel i hver.. minste… lille by/bygd. Og nesten vært eneste forsøk på å skaffe seg en ny alliert er som et eget spill i seg selv.

Foto: Ubisoft

Og ganske riktig. Ei heller på folk og fe er dette spillet av det fattige slaget. Noen av skikkelsene man møter på makter å være både gøyale og interessante, men dessverre syns jeg ikke de mer minneverdige bikarakterene representerer noe betydelig stort flertall. Det er nemlig ALT for mange skikkelser du må bruke så og så mye tid på underveis som rett og slett bare er der for å strekke ut tiden. Påfyll med andre ord – et ord som i bunn og grunn oppsummerer alt jeg måtte ha å kritisere spillet for, generelt sett.

Assassin’s Creed Valhalla er nemlig til tider for generøst for sitt eget beste. Misforstå meg rett. Jeg har ikke noe i mot enorme “evighets”spill i seg selv, men i dette tilfellet er det dessverre en del oppdrag og karakterer som rett og slett blir noe kjedelige og altfor forglemmelige i lengden. Og desto flere av disse oppdragene og skikkelsene jeg MÅTTE(!!) forholde meg til, desto mer begynte jeg å se frem til spillets ende. Og desto mer jeg gjorde det igjen, desto mer frustrert ble jeg da jeg innså at jeg fremdeles hadde igjen 50-40-30 timer + før “målstreken” var nådd.

Gullet i den grønnhvite skogen!
Men jeg likte jo dette spillet, gjorde jeg ikke? JO!! Jeg likte det, og jeg liker det!! For til tross for at dette er en jævlig svær suppe med litt i overkant mye ekstrakrydder som strengt talt ikke tilfører smaksganene noen fornøyelig så er dette fremdeles et spillunivers det er GØY å leke i også.

Spesielt godt likte jeg alle raidene man KAN gjøre her. Man kan raide så og si hver eneste by (i England), og for en som vet å sette såpass pris på “litt” gladvold slik som meg, ja så er disse raidene nesten mer tilfredsstillende å gjøre, enn hva som burde vært lov. Og mens vi er inne på vold.. Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror dette er det første spillet i serien hvor man kan hugge hodet av egentlig hvem man vil (av ikke-sivile fiender). Og ikke bare det; skilsmissekontoret for armer og bein jobber dessuten overtid!! 😍

Etter at man har raidet ferdig en by så sitter man igjen med en del ressurser som man kan bruke på å bygge opp sin egen by. Og også dette har jeg funnet en god del glede i selv om byggeprosessen ikke er mer avansert enn å løpe bort til et skilt, trykke på en knapp – og VIPPS så har man enten bygget seg et “hus” (eller museum), eventuelt oppgradert noe som sto der fra før av.

Ja.. Så vil jeg gå litt tilbake på det jeg nevnte tidligere om at det er fryktelig mye å finne og oppdage. For selv om jeg på et tidspunkt måtte ignorere alt som er tillagt av “det lille ekstra” gradvis mer og mer, så skal det absolutt sies at jeg VIRKELIG HAR KOST MEG med alt det spillskaperne har “gjemt vekk” også. Har man f.eks noen titalls podcaster man ønsker å lytte seg gjennom så er Assassin’s Creed Valhalla sånn sett det perfekte spillet å leke seg med i mens.

Jeg ser at denne anmeldelsen har begynt å nå en viss lengde, men før jeg sier meg fornøyd vil jeg gjerne legge til et par ting til, sånn apropos Norge. For selv om ingen av Eivor sine to stemmer er norske.. Og selv om man strengt talt aldri hører noen (selv i Norge) snakke norsk heller (i hvert fall ikke forståelig 2020-norsk, BORTSETT fra et og annet “SKALL/(SKÅL) her og der), ja så er det faktisk noen norske stemmeskuespillere med på laget likevel.

Og her vil jeg særlig benytte anledningen til å nevne Kåre Conradi som bl.a har stemmen til Eivors stefar, og Jeppe Beck Laursen som jeg faktisk har hatt gleden av å regissere i et par amatørfilmer jeg laget for en god del år tilbake, kanskje mest kjent fra Død Snø, Hotel Cæsar og Kill Buljo 2. Begge disse flotte skuespillerne har fått (minst) to roller hver, og Jeppe har blant annet fått æren av å være gi sin stemme til tordenguden Tor.

Foto: Ubisoft

Kort oppsummert: Valhalla er til for generøst for sitt eget beste, men når det er gøy så er det GØY med store bokstaver. Det at det endelig finnes et spill i serien som representerer Norge i den graden det gjør er veldig gøy, SELV OM nordmenn i dette universet ikke kan norsk. Jeg har kost meg mye med raidene, og titalls timer med skattejakt, og til tross for at jeg dessverre begynte å se på klokka litt for tidlig så ser jeg allerede nå frem til å kaste meg ut i oppfølgeren – med et aldri så lite håp om at kvaliteten da måtte seire enda litt hardere over kvantiteten.

SKALL!! 🍻

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Resident Evil 2 – the remake

Bildet tilhører Capcom

For ganske kort tid siden skrev jeg et ikke super-positivt innlegg dedikert til den nye Resident Evil 2-remaken som kom ut til blant annet Playstation 4 tidligere i vår. Og i dette innlegget la jeg ikke LITT skjul på en gang at jeg var nokså lei og irritert som følge av at et viss mannemonster man faktisk ikke KAN beseire på noen som helst måte hadde stalket og slått meg ned eks antall ganger. Men like etter at dette innlegget ble publisert for offentligheten, ja så fikk pipa straks en litt annen bismak, og for å si det sånn: jeg har faktisk runnet RE2R hele TO ganger siden sist nå. Så med andre ord tenker jeg det er på tide å komme med en aldri så liten oppdatering på hva jeg I DAG tenker om dette spillet.

Og først og fremst så hadde jeg vel gjort litt lurt i å IKKE avsløre hvor lang tid jeg faktisk brukte på første gjennomspilling da jeg vet om flere som har klart å kjøre gjennom hele sulamitten på under 8 timer.. Jeg derimot endte opp med å ha spilt det i litt over 12 timer da første runde omsider var i kakeboks, andre gjennomspilling derimot – ikke fult så lang xD

Bildet tilhører Capcom

I min aller første runde spilte jeg som ungjenta Claire Redfield som i starten av spillet har tatt turen til Raccon City for å finne broren Chris som nå har vært savnet en god stund. Men som etterhvert blir nødt til å skifte litt fokus når hun stifter bekjentskap med en ung jente som akkurat har blitt infisert av et stygt virus, og som vil lide en grusom død om ingen gjør noe ganske brennkvikt. Og for meg ble dette den historien i dette spillet som klarte å tukle med følelsesregisteret mitt desidert best. For.. Det var en sekvens særlig mot slutten som ikke var langt unna ved å fremkalle noen tårer i øyekroken min, og jaa.. Jeg tenker igrunn ikke at jeg vil si noe særlig mer enn det her og nå.

Og i andre gjennomspilling spilte jeg som Leon S. Kennedy. En policedude med en visjon om å hjelpe så mange som mulig i Raccon City, og.. Ja, helt ærlig så må jeg bare innrømme at jeg fulgte ikke så veldig med på hva greia hans i dette spillet egentlig var, så HVIS jeg nå ikke skal jukse litt og bruke google, så husker jeg faktisk ikke noe særlig mer fra akkurat hans story, sånn borti fra at han møter på en mystisk kvinne ved navn Ada Wong, som han får “litt” å gjøre med “i fremtiden”. Mye i andre runde var forresten ganske likt som den første, men en del var temmelig ulikt også. Feks opplevde jeg zombiene som litt vanskeligere i andre runde enn når jeg i første omgang spilte som Claire. Og… Mr X, altså han store stål(?)kuken som fikk meg til å sutre litt sist.. Han er faktisk kinda enda mer med i runde 2 enn han var i runde 1, så.. “Jippi”!!

Bildet tilhører Capcom

MEN!! – sånn bortsett fra at jeg ble litt frustrert av å være så til de grader stuck med Mr. X i starten av første gjennomspilling, og selv om storyen til Leon i runde 2 ikke klarte å tatovere seg så veldig inn i hjertet mitt, ja så har jeg faktisk absolutt INGENTING mer negativt å si om dette spillet. Joda, noen av dere har sikkert hørt snakk om at manuset i dette spillet er noe cringe til tider, men for meg personlig gjør det ingen ting i negativ forstand ihvertfall, fordi 1. Jeg liker cringe. 2. DET SKAL VÆRE SÅNN, FORDI!: Dette er altså en remake av et spill som opprinnelig kom ut i 1998, og på den tiden var det “INGEN” som brydde seg nevneverdig om å skrive troverdige spillreplikker og spillskikkelser enda. Så manuset på Resident Evil 2 2019 ER litt lame fordi manuset til Resident Evil 2 1998 også var ganske lame. Med andre ord – det er en del av sjarmen – MED ANDRE ORD: Har du sansen for skumle ting som Paradise Hotel, David “Emotions” Cage eller Tommy “Alien” Wiseau for den saks skyld – SPILL Resident Evil 2!

Men ja. Resident Evil 2 er ikke bare frivillig litt cringe til tider, det er også nokså udiskutabelt ganske skummelt til tider, og PÅ RIKTIG MÅTE. For mens mange nymotens spill og filmer feiler ved en overdosering av billige og falske jump scares, så klarer Resident Evil 2 å skvise både nervene dine, hjertet og deler av hjernen din på TOTALT den riktige måten. Det hendte flere ganger at jeg skvatt ganske bra fordi jeg litt for sent oppdaget noen zombier i de mørke korridorene jeg befant meg i litt for sent, og generelt så har dette spillet en veldig fucka atmosfære, soundtrack og hele skjelve-pakka, som rett og slett er veldig nervepirrende på en måte som er MEGET lett å forsvare i etterkant.

Bildet tilhører Capcom

Og i tillegg får man også bryne seg på en del puzzles nå og da, og for å si det sånt så var det ihvertfall to mini spill jeg sto litt fast ved en god stund, MEN som jeg likevel klarte å løse uten hjelp fra verken Google, Youtube eller noen andre til syvende slutt allikevel. Og DET må jeg bare ha sagt, til å være et så “dumt” spill så er faktisk Resident Evil 2 også veldig smart igrunnen.

Kort oppsummert: Spill Resident Evil 2. Ihvertfall hvis du ikke har noen alvorlige hjerte og badekarr-sykdommer, har litt tid til overs, kan sette pris på en grei utfordring, og er litt redd for dommedag og på grunn av det føler at du trenger å forberede deg litt – SPILL RESIDENT EVIL 2! Og helst i går.

SPILL RESIDENT EVIL 2!

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!