Resident Evil Village (2021)

Spillanmeldelse!

Bildet tilhører: Capcom Co.

Oh shit! – here we jumps again..

Da «Resident Evil 7: Biohazard» kom ut ble jeg umiddelbart infisert av en herlig blanding skrekkblandet fryd og frydblandet skrekk. Alt for ofte konsumerer jeg spill som man eter peanøtter. Jeg spiller gjennom storyen én gang, og nøyer meg stort sett med det. Riktignok glir jeg svært sjeldent rett igjennom da jeg stort sett elsker å utforske en hver krik og krok for de hemmelighetene de måtte prøve å skjule. Men når rulleteksten er rullet ut, ja så tilhører en “come on baby one more time” til sjeldenhetene.

Med «RE7» så bare MÅTTE jeg sette meg inn i berg- og dalbanen på nytt. Jeg ELSKET det jeg fikk servert, til tross for at middagsselskapet var alt annet enn koselig. I år kom omsider oppfølgeren «Resident Evil Village», som er spill 2 i det som til slutt skal ende som en trilogi. En oppfølger jeg absolutt ikke hadde trengt å frykte, likevel er det en stund siden et spill har gjort så vondt å spille..

Er ikke dette farlig, så vet ikke jeg hva som er farlig!!

For kommer noen og forteller meg at dette spillet ikke har påvirket nervene deres overhode finnes det bare to mulige forklaringer. Enten lyver vedkommende så det skvetter.. Eventuelt så er det på høy tid å sende inn en bekymringsmelding.

Jeg anser meg nokså rutinert når det kommer til det skrekkelige. 💪😎 Jeg har gjentatte ganger tatt meg i å himle med øynene når noen har fortalt hvor skummelt det og det var. Og her sitter jeg altså som en av de som skal fortelle deg hvor skummelt jeg syns «RE: Village» ER.

Bildet tilhører: Capcom Co.

Uten å tre inn i de alt for spoilete korridorene kan jeg si såpass som at jeg på et tidspunkt tok meg i å lure på om jeg bare måtte kvitte meg med alle dukkene jeg har rundt om i leiligheten. Jeg eier en del dukker selv og jeg har ikke vært nevneverdig redd de før, er det for så vidt ikke nå heller, men… ja.. Kort fortalt er det del av spillet jeg måtte sette på pause flere ganger fordi jeg ikke helt visste om jeg turte – en part av spillet som virkelig vet å spille på de fryktene en stakkars sjel måtte ha for gamle porselensdukker.

Så ja, de har helt klart greid å bringe skrekken tilbake også i dette spillet. Og er det ikke slik at “dukkehuset” skremmer svetten av deg så kan jeg love at du stadig blir eksperimentert med på det ene “nye” viset etter det andre. Gjentatte ganger går spillet inn i en ny fase. Det er en del av spillet som kan minne en del om et type spill, så kommer det en annen del som føles mer som noe annet, og så kommer det noe etter det igjen som minner om NOE HELT ANNET! 🤯

Slike endringer kan fort virke “desperate”. Jeg har spilt gjennom nok spill som ikke helt har klart å bestemme seg for hva det vil være, og som har endt opp med å prøve å være litt av alt i forsøk av å “skyte” bredest mulig – for så å knapt treffe i hele tatt.

Her er det derimot liten grunn til bekymring. Til tross for at spillet “skifter form” flere ganger føles alt helt naturlig. Eller, naturlig er vel ikke akkurat ordet her, men dere skjønner hva jeg mener? Jeg skal ikke benekte for at det er visse elementer jeg har satt mer pris på enn andre, samtidig som jeg anerkjenner hvor godt gjennomført alt det andre også er, og det er heller ikke noe de godt bare kunnet droppe å ta med.

En svært så original “kopi”!

Det er for øvrig én elefant i rommet som alt er blitt luftet litt på internett siden spillet kom ut 1. mai, og som jeg tenker å ta med på en liten tur nå. Har man en viss kjennskap til serien fra før så er det vanskelig å komme utenom sammenligningen med «Resident Evil 4».

Da jeg i 2016 skulle anmelde filmen «Star Wars: The Force Awakens» så jeg meg nødt til å trekke ned noen hakk på terningen da filmen i alt for stor grad føltes som en remake av den originale Star Wars-filmen.

Det er ikke lenge siden det kom ut en remake av «RE3», og det er ikke umulig at de av en eller annen grunn har droppet å blåse nytt liv i fireren, men heller valgt å ta en slagst “The Force Awakens-light” med «RE: Village». Hvis det så er tilfelle burde Disney begynne å ta sine notater.

For mens «The Force Awakens» var på grensen av fremstå som en blåkopi av «A new Hope» så virker heldigvis ikke referansene fra «RE4» i «RE Village» like påtvunget og unødvendige. Likhetene er der helt unektelig, og de er flere enn man kan telle på en hånd, sett at man er så heldig å ha noen. Men samtidig så virker «RE: Village» i mye større grad som noe helt eget. Til å være såpass “uoriginalt” til tider, så klarer spillet på samme måte å være en helt egen greie.

Ja.. så har vi en “liten” elefant til å lufte: Lady Dimitrescu skal få lov til å spise av kroppen min når hun enn måtte ønske det!! 😘🥰

Bildet tilhører: Capcom Co.

Åh, Ethan…

Jeg nevnte innledningsvis at dette er en oppfølger av «RE7». Hvilket som innebærer at både Ethan og Mia er tilbake. Det har nå gått tre år siden de grusomme hendelsene hos familien Baker tok sted, og (igjen) uten å røpe for mye kan jeg si at fortiden stadig er og blir innhentende.

Man må verken ha spilt eller sett andre spille “syveren” for å sette ordentlig pris på «Village», men jeg vil likefult anbefale det for å få den beste aha-opplevelsen av en viss mengde sjokkerende twister som ligger mot spillets sluttfase.

Spillet starter relativt hjemmekoselig med å fortelle oss at Ethan og Mia siden sist er blitt foreldre. Før helvete braker løs får vi muligheten til å utforske litt i hjemmet deres, og jeg vil oppfordre å ta en titt på det som er å finne rundt om i huset hvis man er oppriktig interessert i en best mulig “siden sist”-oppdatering. Ja så er det dessuten en fin anledningen til å utsette alt det grufulle “litt til”.

For når Hurumhei først braker løs er det ingen vei tilbake!! Så fort innledningen er ferdig kommer du neppe til å føle på noen som helst ro i kroppen til alt er “over”. Og nå snakker jeg ikke bare om hvor skummelt spillet til tider er. For i tillegg til å fyke nådeløst på nervekanalene kommer også hodet til å få kjørt seg når det etter beste evne vil forsøke å gjette seg til hva i heliske det er som har skjedd! Hvordan oppsto alle de forskjellige skapningene? Hva skjedde med byen vi har blitt kastet ut i – for ikke å snakke om HVORDAN havnet vi der?? 😱

Da jeg omsider fikk svarene på bordet så gjorde det noe med meg som jeg alt for sjeldent har fått oppleve. Det traff en emosjonell nerve, og den stadig voksende begeistringen ble brått enda større. 💜🖤 Hadde bare alle spill føltes slik som dette.. så hadde jeg trolig aldri gjort annet enn å spille igjen!! 🤣

Bildet tilhører: Capcom Co.

La oss konkludere med at…

Har du nå lest deg helt til denne linjen burde det ikke komme som en overraskelse at jeg kommer til å gi det en nokså høy score. Dessverre er det en liten ting som jeg må trekke litt ned for. Resident Evil har en tradisjon for å by på et og annet “puslespill”, og dette har de ikke brutt med denne gangen heller. Dessverre må jeg nesten si. Men bare nesten. For samtlige av de falt i smak, mens andre.. ikke fult så mye.

Likevel er ingen av de helt krise, og det er heller ikke for mange av de, så jeg skal ikke være veldig streng. For når alt kommer til stykket så er «Resident Evil Village» ikke “bare” blitt et av mine nye favoritter innen seriens relativt enorme univers, men av alle type spill jeg har spilt noen sinne! 😀

Jeg kommer garantert til å både spille spillet om igjen selv, og jeg kommer også til å se flere lets plays på Youtube utover de to jeg allerede har sett.

Jeg gir «Resident Evil Village» 9 av 10 stjerner!!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Assassin’s Creed Valhalla

Foto: Ubisoft

De senere årene har jeg vært nokså flink til å vente på de forskjellige spillene jeg ønsker å bruke tiden min på. Spill flest ligger ikke akkurat på rundt 100-lappen slik som så mange filmer ofte gjør, og jeg har generelt blitt flinkere til å se verdien i å spare penger. Likevel.. Da det var tilbud på Assassin’s Creed Valhalla Ultimate Edition (til Xbox Series S/X) i desember, og jeg akkurat hadde fått inn mine skattefrie cash – ja så endte jeg opp med å svi av 900 og no.

Siden den gang har jeg brukt litt over 100 timer i dette GIGANTISKE vikingspillet, hovedhistorien ble jeg omsider ferdig med i går og så var det det store spørsmålet.. Har det vært verdt det?

Med en viss “fare” for at du nå straks ikke gidder å lese videre vil jeg likevel avsløre alt nå at JA! – det har vært verdt det. I hvert fall når det gjelder pengene. Ser i retrospekt at jeg kunne brukt noe av de tresifret antall timene annerledes, men selve kjøpet har jeg ikke angret et mikrosekund.

La oss ta for oss historien først. Den er ikke spesielt original, men den makter til tider å være engasjerende nok. Vi blir kastet rett inn i en vikingfest i Rogaland som skal vise seg å få en nokså dramatisk og brå slutt når byen blir angrepet av blodtørstige soldater. Midt opp i alt kaoset prøver det 9 år gamle barnet Eivor å flykte, men får i stede med seg avslutningen på voldsorgien hvor enden på sørgevalsen er at begge foreldrene blir brutalt drept.

Oh skjønne kjønn!
Deretter slenges vi noen år frem i tid og Eivors kjønn har omsider blitt “faststemt” – AV DEG! Selv valgte jeg at “min Eivor” skulle være en kvinne, og det angrer jeg ikke på da jeg syns at den kvinnelige skuespilleren Cecilie Stenspil, kjent fra blant annet “Badehotellet”, har gjort en fantastisk jobb. Dog er det allerede har noe som irriterer meg litt..

Eivor er nemlig uavhengig av kjønnet man måtte velge norsk. Det er derimot IKKE Stenspil, eller Magnus Bruun som har stemmen til den mannlige utgaven. Både Cecilie og Magnus er nemlig danske!!.. Og mens vi er inne på Eivor. Dette er det første spillet i serien hvor du kan bytte på kjønnet til karakteren hele føkkings tiden. Nja, jo.. Man kunne for så vidt det i Assassins Creed Syndicate også, men den gang var det et tvillingpar man byttet på å være – IKKE en og samme person.

I det store og hele er dette bare en bagatell. Det er 110% frivillig om man vil bytte underveis eller ikke. Og hm.. Helt ærlig vet jeg ikke helt hvorfor jeg drar frem dette som noe jeg er litt skeptisk til nå. Jeg kunne alltids ha skrevet “men det gjør spillet hakket mer useriøst!” – et argument som faller i grus tatt i betraktning at jeg i store deler av forrige spill red rundt på en enhjørning, at jeg i samme spill ELSKET det faktum at hovedpersonen etter hvert kunne falle fra 10 000 meter og ikke få en eneste skade selv om vedkommende landet rett  på stein og.. Ja, nei. Jeg vet ikke. Ikke er jeg på noen som helst måte i mot kjønnsskifte i den virkelige verden heller, så igjen.. En mindre side av meg har litt lyst til å pirke borti dette, uten at jeg klarer å reflektere over hvorfor.

Bortskjemt drittunge i en ubisvær sandkasse
Assassin’s Creed Valhalla er ikke et spill som bare er svært åpen for at du kan være det kjønnet du vil til en hver tid, det er er også veldig, VELDIG ÅPENT for at du kan gjøre bortimot “hva du vil” hvor du vil til en hver tid. Og plassen du har å gjøre alle disse tingene på er større enn den mest enorme hestkuken du noen gang kommer til å få se.

Spillet starter som alt nevnt i Norge, men forflytter seg til England etter noen timer. Bare plassen man får å boltre seg på i England er litt større enn det man hadde i forrige spill, Odyssey. Og området man får av lekeplass i Norge (Rogaland og Hordaland) er heller ikke akkurat beskjedent. I tillegg dukker det opp enda litt senere enda flere skuffer i den allerede enorme sandkassa, og.. Nei, dette er på ingen måte et lite, kort indie-spill.

Og nok en gang vil jeg nok virke litt smålig her nå. For det faktum at dette spillet er så MEGASVÆRT som det er, gjorde faktisk at jeg følte meg litt utmattet litt for tidlig. Jeg skal være så ærlig å innrømme først som sist at jeg lider til tider ganske betraktelig av OCD når det kommer til å kinda ville gjøre unna ALT som er. Det fikk jeg til etter ca 180 timer i “AC: Odyssey”, men denne gangen måtte jeg etter hvert bare bestemme meg for å ignorere alt det lille ekstra spillet har å tilby, og heller fokusere mer på historien.

Tja.. Eller skal jeg si HISTORIENE? For etter hvert som Eivor bygger opp seg og sitt for hevn så må (i mitt tilfelle:) hun først reise gjennom et dusin av små og store steder i England, og sørge for at flest mulig av de forskjellige byene ender opp med å bli hennes allierte. Og for at det skal skje må man gjennom fem forskjellige kapittel i hver.. minste… lille by/bygd. Og nesten vært eneste forsøk på å skaffe seg en ny alliert er som et eget spill i seg selv.

Foto: Ubisoft

Og ganske riktig. Ei heller på folk og fe er dette spillet av det fattige slaget. Noen av skikkelsene man møter på makter å være både gøyale og interessante, men dessverre syns jeg ikke de mer minneverdige bikarakterene representerer noe betydelig stort flertall. Det er nemlig ALT for mange skikkelser du må bruke så og så mye tid på underveis som rett og slett bare er der for å strekke ut tiden. Påfyll med andre ord – et ord som i bunn og grunn oppsummerer alt jeg måtte ha å kritisere spillet for, generelt sett.

Assassin’s Creed Valhalla er nemlig til tider for generøst for sitt eget beste. Misforstå meg rett. Jeg har ikke noe i mot enorme “evighets”spill i seg selv, men i dette tilfellet er det dessverre en del oppdrag og karakterer som rett og slett blir noe kjedelige og altfor forglemmelige i lengden. Og desto flere av disse oppdragene og skikkelsene jeg MÅTTE(!!) forholde meg til, desto mer begynte jeg å se frem til spillets ende. Og desto mer jeg gjorde det igjen, desto mer frustrert ble jeg da jeg innså at jeg fremdeles hadde igjen 50-40-30 timer + før “målstreken” var nådd.

Gullet i den grønnhvite skogen!
Men jeg likte jo dette spillet, gjorde jeg ikke? JO!! Jeg likte det, og jeg liker det!! For til tross for at dette er en jævlig svær suppe med litt i overkant mye ekstrakrydder som strengt talt ikke tilfører smaksganene noen fornøyelig så er dette fremdeles et spillunivers det er GØY å leke i også.

Spesielt godt likte jeg alle raidene man KAN gjøre her. Man kan raide så og si hver eneste by (i England), og for en som vet å sette såpass pris på “litt” gladvold slik som meg, ja så er disse raidene nesten mer tilfredsstillende å gjøre, enn hva som burde vært lov. Og mens vi er inne på vold.. Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror dette er det første spillet i serien hvor man kan hugge hodet av egentlig hvem man vil (av ikke-sivile fiender). Og ikke bare det; skilsmissekontoret for armer og bein jobber dessuten overtid!! 😍

Etter at man har raidet ferdig en by så sitter man igjen med en del ressurser som man kan bruke på å bygge opp sin egen by. Og også dette har jeg funnet en god del glede i selv om byggeprosessen ikke er mer avansert enn å løpe bort til et skilt, trykke på en knapp – og VIPPS så har man enten bygget seg et “hus” (eller museum), eventuelt oppgradert noe som sto der fra før av.

Ja.. Så vil jeg gå litt tilbake på det jeg nevnte tidligere om at det er fryktelig mye å finne og oppdage. For selv om jeg på et tidspunkt måtte ignorere alt som er tillagt av “det lille ekstra” gradvis mer og mer, så skal det absolutt sies at jeg VIRKELIG HAR KOST MEG med alt det spillskaperne har “gjemt vekk” også. Har man f.eks noen titalls podcaster man ønsker å lytte seg gjennom så er Assassin’s Creed Valhalla sånn sett det perfekte spillet å leke seg med i mens.

Jeg ser at denne anmeldelsen har begynt å nå en viss lengde, men før jeg sier meg fornøyd vil jeg gjerne legge til et par ting til, sånn apropos Norge. For selv om ingen av Eivor sine to stemmer er norske.. Og selv om man strengt talt aldri hører noen (selv i Norge) snakke norsk heller (i hvert fall ikke forståelig 2020-norsk, BORTSETT fra et og annet “SKALL/(SKÅL) her og der), ja så er det faktisk noen norske stemmeskuespillere med på laget likevel.

Og her vil jeg særlig benytte anledningen til å nevne Kåre Conradi som bl.a har stemmen til Eivors stefar, og Jeppe Beck Laursen som jeg faktisk har hatt gleden av å regissere i et par amatørfilmer jeg laget for en god del år tilbake, kanskje mest kjent fra Død Snø, Hotel Cæsar og Kill Buljo 2. Begge disse flotte skuespillerne har fått (minst) to roller hver, og Jeppe har blant annet fått æren av å være gi sin stemme til tordenguden Tor.

Foto: Ubisoft

Kort oppsummert: Valhalla er til for generøst for sitt eget beste, men når det er gøy så er det GØY med store bokstaver. Det at det endelig finnes et spill i serien som representerer Norge i den graden det gjør er veldig gøy, SELV OM nordmenn i dette universet ikke kan norsk. Jeg har kost meg mye med raidene, og titalls timer med skattejakt, og til tross for at jeg dessverre begynte å se på klokka litt for tidlig så ser jeg allerede nå frem til å kaste meg ut i oppfølgeren – med et aldri så lite håp om at kvaliteten da måtte seire enda litt hardere over kvantiteten.

SKALL!! 🍻

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Resident Evil 2 – the remake

Bildet tilhører Capcom

For ganske kort tid siden skrev jeg et ikke super-positivt innlegg dedikert til den nye Resident Evil 2-remaken som kom ut til blant annet Playstation 4 tidligere i vår. Og i dette innlegget la jeg ikke LITT skjul på en gang at jeg var nokså lei og irritert som følge av at et viss mannemonster man faktisk ikke KAN beseire på noen som helst måte hadde stalket og slått meg ned eks antall ganger. Men like etter at dette innlegget ble publisert for offentligheten, ja så fikk pipa straks en litt annen bismak, og for å si det sånn: jeg har faktisk runnet RE2R hele TO ganger siden sist nå. Så med andre ord tenker jeg det er på tide å komme med en aldri så liten oppdatering på hva jeg I DAG tenker om dette spillet.

Og først og fremst så hadde jeg vel gjort litt lurt i å IKKE avsløre hvor lang tid jeg faktisk brukte på første gjennomspilling da jeg vet om flere som har klart å kjøre gjennom hele sulamitten på under 8 timer.. Jeg derimot endte opp med å ha spilt det i litt over 12 timer da første runde omsider var i kakeboks, andre gjennomspilling derimot – ikke fult så lang xD

Bildet tilhører Capcom

I min aller første runde spilte jeg som ungjenta Claire Redfield som i starten av spillet har tatt turen til Raccon City for å finne broren Chris som nå har vært savnet en god stund. Men som etterhvert blir nødt til å skifte litt fokus når hun stifter bekjentskap med en ung jente som akkurat har blitt infisert av et stygt virus, og som vil lide en grusom død om ingen gjør noe ganske brennkvikt. Og for meg ble dette den historien i dette spillet som klarte å tukle med følelsesregisteret mitt desidert best. For.. Det var en sekvens særlig mot slutten som ikke var langt unna ved å fremkalle noen tårer i øyekroken min, og jaa.. Jeg tenker igrunn ikke at jeg vil si noe særlig mer enn det her og nå.

Og i andre gjennomspilling spilte jeg som Leon S. Kennedy. En policedude med en visjon om å hjelpe så mange som mulig i Raccon City, og.. Ja, helt ærlig så må jeg bare innrømme at jeg fulgte ikke så veldig med på hva greia hans i dette spillet egentlig var, så HVIS jeg nå ikke skal jukse litt og bruke google, så husker jeg faktisk ikke noe særlig mer fra akkurat hans story, sånn borti fra at han møter på en mystisk kvinne ved navn Ada Wong, som han får “litt” å gjøre med “i fremtiden”. Mye i andre runde var forresten ganske likt som den første, men en del var temmelig ulikt også. Feks opplevde jeg zombiene som litt vanskeligere i andre runde enn når jeg i første omgang spilte som Claire. Og… Mr X, altså han store stål(?)kuken som fikk meg til å sutre litt sist.. Han er faktisk kinda enda mer med i runde 2 enn han var i runde 1, så.. “Jippi”!!

Bildet tilhører Capcom

MEN!! – sånn bortsett fra at jeg ble litt frustrert av å være så til de grader stuck med Mr. X i starten av første gjennomspilling, og selv om storyen til Leon i runde 2 ikke klarte å tatovere seg så veldig inn i hjertet mitt, ja så har jeg faktisk absolutt INGENTING mer negativt å si om dette spillet. Joda, noen av dere har sikkert hørt snakk om at manuset i dette spillet er noe cringe til tider, men for meg personlig gjør det ingen ting i negativ forstand ihvertfall, fordi 1. Jeg liker cringe. 2. DET SKAL VÆRE SÅNN, FORDI!: Dette er altså en remake av et spill som opprinnelig kom ut i 1998, og på den tiden var det “INGEN” som brydde seg nevneverdig om å skrive troverdige spillreplikker og spillskikkelser enda. Så manuset på Resident Evil 2 2019 ER litt lame fordi manuset til Resident Evil 2 1998 også var ganske lame. Med andre ord – det er en del av sjarmen – MED ANDRE ORD: Har du sansen for skumle ting som Paradise Hotel, David “Emotions” Cage eller Tommy “Alien” Wiseau for den saks skyld – SPILL Resident Evil 2!

Men ja. Resident Evil 2 er ikke bare frivillig litt cringe til tider, det er også nokså udiskutabelt ganske skummelt til tider, og PÅ RIKTIG MÅTE. For mens mange nymotens spill og filmer feiler ved en overdosering av billige og falske jump scares, så klarer Resident Evil 2 å skvise både nervene dine, hjertet og deler av hjernen din på TOTALT den riktige måten. Det hendte flere ganger at jeg skvatt ganske bra fordi jeg litt for sent oppdaget noen zombier i de mørke korridorene jeg befant meg i litt for sent, og generelt så har dette spillet en veldig fucka atmosfære, soundtrack og hele skjelve-pakka, som rett og slett er veldig nervepirrende på en måte som er MEGET lett å forsvare i etterkant.

Bildet tilhører Capcom

Og i tillegg får man også bryne seg på en del puzzles nå og da, og for å si det sånt så var det ihvertfall to mini spill jeg sto litt fast ved en god stund, MEN som jeg likevel klarte å løse uten hjelp fra verken Google, Youtube eller noen andre til syvende slutt allikevel. Og DET må jeg bare ha sagt, til å være et så “dumt” spill så er faktisk Resident Evil 2 også veldig smart igrunnen.

Kort oppsummert: Spill Resident Evil 2. Ihvertfall hvis du ikke har noen alvorlige hjerte og badekarr-sykdommer, har litt tid til overs, kan sette pris på en grei utfordring, og er litt redd for dommedag og på grunn av det føler at du trenger å forberede deg litt – SPILL RESIDENT EVIL 2! Og helst i går.

SPILL RESIDENT EVIL 2!

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!