For ganske kort tid siden skrev jeg et ikke super-positivt innlegg dedikert til den nye Resident Evil 2-remaken som kom ut til blant annet Playstation 4 tidligere i vår. Og i dette innlegget la jeg ikke LITT skjul på en gang at jeg var nokså lei og irritert som følge av at et viss mannemonster man faktisk ikke KAN beseire på noen som helst måte hadde stalket og slått meg ned eks antall ganger. Men like etter at dette innlegget ble publisert for offentligheten, ja så fikk pipa straks en litt annen bismak, og for å si det sånn: jeg har faktisk runnet RE2R hele TO ganger siden sist nå. Så med andre ord tenker jeg det er på tide å komme med en aldri så liten oppdatering på hva jeg I DAG tenker om dette spillet.
Og først og fremst så hadde jeg vel gjort litt lurt i å IKKE avsløre hvor lang tid jeg faktisk brukte på første gjennomspilling da jeg vet om flere som har klart å kjøre gjennom hele sulamitten på under 8 timer.. Jeg derimot endte opp med å ha spilt det i litt over 12 timer da første runde omsider var i kakeboks, andre gjennomspilling derimot – ikke fult så lang xD
I min aller første runde spilte jeg som ungjenta Claire Redfield som i starten av spillet har tatt turen til Raccon City for å finne broren Chris som nå har vært savnet en god stund. Men som etterhvert blir nødt til å skifte litt fokus når hun stifter bekjentskap med en ung jente som akkurat har blitt infisert av et stygt virus, og som vil lide en grusom død om ingen gjør noe ganske brennkvikt. Og for meg ble dette den historien i dette spillet som klarte å tukle med følelsesregisteret mitt desidert best. For.. Det var en sekvens særlig mot slutten som ikke var langt unna ved å fremkalle noen tårer i øyekroken min, og jaa.. Jeg tenker igrunn ikke at jeg vil si noe særlig mer enn det her og nå.
Og i andre gjennomspilling spilte jeg som Leon S. Kennedy. En policedude med en visjon om å hjelpe så mange som mulig i Raccon City, og.. Ja, helt ærlig så må jeg bare innrømme at jeg fulgte ikke så veldig med på hva greia hans i dette spillet egentlig var, så HVIS jeg nå ikke skal jukse litt og bruke google, så husker jeg faktisk ikke noe særlig mer fra akkurat hans story, sånn borti fra at han møter på en mystisk kvinne ved navn Ada Wong, som han får “litt” å gjøre med “i fremtiden”. Mye i andre runde var forresten ganske likt som den første, men en del var temmelig ulikt også. Feks opplevde jeg zombiene som litt vanskeligere i andre runde enn når jeg i første omgang spilte som Claire. Og… Mr X, altså han store stål(?)kuken som fikk meg til å sutre litt sist.. Han er faktisk kinda enda mer med i runde 2 enn han var i runde 1, så.. “Jippi”!!
MEN!! – sånn bortsett fra at jeg ble litt frustrert av å være så til de grader stuck med Mr. X i starten av første gjennomspilling, og selv om storyen til Leon i runde 2 ikke klarte å tatovere seg så veldig inn i hjertet mitt, ja så har jeg faktisk absolutt INGENTING mer negativt å si om dette spillet. Joda, noen av dere har sikkert hørt snakk om at manuset i dette spillet er noe cringe til tider, men for meg personlig gjør det ingen ting i negativ forstand ihvertfall, fordi 1. Jeg liker cringe. 2. DET SKAL VÆRE SÅNN, FORDI!: Dette er altså en remake av et spill som opprinnelig kom ut i 1998, og på den tiden var det “INGEN” som brydde seg nevneverdig om å skrive troverdige spillreplikker og spillskikkelser enda. Så manuset på Resident Evil 2 2019 ER litt lame fordi manuset til Resident Evil 2 1998 også var ganske lame. Med andre ord – det er en del av sjarmen – MED ANDRE ORD: Har du sansen for skumle ting som Paradise Hotel, David “Emotions” Cage eller Tommy “Alien” Wiseau for den saks skyld – SPILL Resident Evil 2!
Men ja. Resident Evil 2 er ikke bare frivillig litt cringe til tider, det er også nokså udiskutabelt ganske skummelt til tider, og PÅ RIKTIG MÅTE. For mens mange nymotens spill og filmer feiler ved en overdosering av billige og falske jump scares, så klarer Resident Evil 2 å skvise både nervene dine, hjertet og deler av hjernen din på TOTALT den riktige måten. Det hendte flere ganger at jeg skvatt ganske bra fordi jeg litt for sent oppdaget noen zombier i de mørke korridorene jeg befant meg i litt for sent, og generelt så har dette spillet en veldig fucka atmosfære, soundtrack og hele skjelve-pakka, som rett og slett er veldig nervepirrende på en måte som er MEGET lett å forsvare i etterkant.
Og i tillegg får man også bryne seg på en del puzzles nå og da, og for å si det sånt så var det ihvertfall to mini spill jeg sto litt fast ved en god stund, MEN som jeg likevel klarte å løse uten hjelp fra verken Google, Youtube eller noen andre til syvende slutt allikevel. Og DET må jeg bare ha sagt, til å være et så “dumt” spill så er faktisk Resident Evil 2 også veldig smart igrunnen.
Kort oppsummert: Spill Resident Evil 2. Ihvertfall hvis du ikke har noen alvorlige hjerte og badekarr-sykdommer, har litt tid til overs, kan sette pris på en grei utfordring, og er litt redd for dommedag og på grunn av det føler at du trenger å forberede deg litt – SPILL RESIDENT EVIL 2! Og helst i går.
SPILL RESIDENT EVIL 2!
Aylar Von Kuklinski
Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!