Hvordan redusere depresjon og sorg?

I kveld skal jeg gjøre det motsatte av hva jeg innimellom pleier å gjøre når jeg føler meg som jeg gjør her og nå. Jeg føler meg slapp, umotivert, litt lei meg og noe deprimert.

Akkurat i dette innlegget skal dere faktisk få slippe å lese noe om mitt eget liv. For det jeg har tenkt å gjøre nå er å lage en liste over ting man kan gjøre og ting man bør unngå å gjøre når man føler seg veldig down, altså i steden for at jeg selv leser lister som andre har skrevet om tips til hva man kan gjøre.


Unngå å klistre deg fast til det vonde
Det er fort gjort å gjøre seg selv til en slave av sin egen sorg når den først dukker opp. Alt for mange av oss gjør oss selv avhengig av andre mennesker, enten fysisk eller psykisk. Nå tenker jeg spesielt på ting som å skrive den ene facebook-statusen etter den andre og slike ting.

Det hjelper å få ting ut. Men alt til en viss grad. Man skal virkelig passe seg for å gi sorgen for mye oppmerksomhet, for det er sånn at den fort kan trives litt for godt og dermed bli ekstra vond å kaste.

Så for all del, få ting ut. Men ikke la deg bli for avhengig.


Få det ut
Selv om det altså er viktig å ikke gi dine deprimerte tanker og følelser for mye oppmerksomhet betyr det ikke at du ikke skal få det ut. Det er viktig å lette på trykket. Har du ingen du stoler nok på så se til å få det skrevet ned et sted. Ikke nødvendigvis på blogg, Twitter eller facebook, men på et papirstykke eller en dagbok du har oppbevart på et sikkert sted, hvis du ikke vil noen skal lese det.


Aktivitet
Det er forskjell på folk. For noen hjelper det å bare ta det helt rolig og gjøre minst mulig. Det kommer selvfølgelig an på hva man plages av, og i hvilken mengde.

Likevel, personlig vil jeg ambefale å gjøre det motsatte. Nemlig; gjør noe!
Gjør noe som gjør deg glad. Er du ikke sikker på hva du vil, så sats på å vær spontan. Spill et spill, gå deg en tur, ta deg en løpetur, legg et puslespill, ta oppvaska, lag en snø/jord/grus-mann.. Ja, dere har forstått meg.

Dersom det som plager deg er noe du kan gjøre noe med er det beste selvsagt å nettopp konfrontere det som plager deg. Dersom det er noe du ikke får gjort noe med, så må du heller finne på noe annet, som f. eks noe av det jeg nevnte over.


Aksepter ditt eget tempo
Det er ingen som kan kreve at man kan være like kvikk, glad, oppegående og fokusert hele tiden. Så i tillegg til at jeg personlig anbefaler å gjøre mest mulig når man er nede, så ambefaler jeg samtidig å gjøre det i det tempoet man klarer å henge seg på. Stress er ikke sunt og er SOM OFTEST mer en belastning en av-belastning. Så gjør gjerne så mye som mulig, men i riktig tempo.

Med mindre det er snakk om jobb for noen, så kan INGEN kreve at du skal skynde deg eller være mer blid og positiv enn du selv føler for.


Unngå for mye usunnheter
Igjen må jeg understreke at jeg nå skriver utifra mine egne erfaringer. Jeg blir ekstra overfølsom av foreksempel for mye sukker eller koffein. Trøstespis gjerne, men hver veldig forsiktig med hva du har i deg. Er du et klokt og mer fornuftig menneske som vil deg selv det beste er mitt råd å unngå mest mulig alkohol, sukker og koffein. Igjen må jeg påpeke at dette er skrevet ut i fra MINE personlige erfaringer!

Frukt og grønt gir i hvert fall meg mer enn en pose med snop, en flaske brus, alkohol eller andre usunnheter som verden egentlig burde vært forruten. Dessuten gir som oftest de sunnere alternativene også et hakk mer stabilitet, noe som heller ikke er noe minus.


Tenk på tre + tre positive ting
Like før du legger deg om kvelden så tving deg selv til å finne tre positive ting med dagen som har vært, og tre positive ting med dagen som kommer.

Det trenger ikke være de helt store tingene. Det er utrolig hvor mye de helt småe tingene i livet kan gjøre. Det kan være alt fra hva du har hatt på brødskiva, eller hva du skal ha på brødskiva til hva som har gått eller skal gå på tv neste dag. Eller at noen har sendt deg et smil eller noe.

Kort fortalt: Hva som helst så lenge det er noe du personlig finner som positivt!


Ikke lat som
Helt til slutt kommer jeg til noe av det som jeg finner mest frustrerende når andre gjør. Det er etter min mening alt for mange som gjemmer seg bak falske følelser og ansiktsutrykk. Jeg har aldri forstått vitsen med å si at man har det bra dersom man ikke har det så bra. Igjen skal man være forsiktig med å gi depresjonen for mye oppmerksomhet, samtidig skal man heller ikke unngå å konfrontere den og bare late som om den ikke eksisterer.

Hver ærlig, ikke vær falsk. Å lyve er å være falsk! Å si at det går greit eller at du har det ok, når du innerst vet at det ikke stemmer eller er usikker på om det stemmer, er å være falsk! Falskhet er noe av det VERSTE jeg vet av, og det hjelper heller ikke. Skulle du være uenig og mene det motsatte blir du ikke trodd av meg, det kan jeg si for sikkert.


Sånn, da har jeg i stede for å lese hva som funker for andre opprettet en egen, personlig liste som jeg håper flere får nytte av enn at det bare er terapi for meg å ha skrevet den.

Ønsker alle en god påske videre!
Vi reblogges!

Nettsvindel fra “SpareBank 1”

“Kjære SpareBank 1 Kunde,

Eiere av Visa SpareBank 1 kort som starter med 410651** **** **** blir bedt om å
validere kortet i de neste 24 timene.

Dette tiltaket er nødvendig som en ny sikkerhetsløsning oppgradering skyldes skje
denne uken.

Hvis du ikke klarer å validere din kortinformasjon til 03/20/2013, vi forbeholder oss
retten til å suspendere alle online virksomhet.

Du kan validere kortet ved å klikke på linken nedenfor:”


Har du mottat en lignende mail?
For din egen skyld, IKKE la deg lure. Til tross for at det ved noen øyekast kan se ut som om denne mailen kommer fra SpareBank 1 så er dette ikke tilfelle. Denne mailen blir sendt ut av svindlere som håper at du er såpass naiv at du gir fra deg konfidensiell informasjon som de kan dra nytte av.

Fikk nettopp en sånn mail, og jeg skjønte med en gang at her var det noe muffins. Altså ikke smultring, hehe.
Uansett så sjekket jeg opp på den virkelige nettsiden til SpareBank 1, og mine mistanker om at dette er forsøk på svindel viste seg å ikke overraskende stemme.
Du kan lese mer om saken ved å klikke her!


© Foto: Den awasome Camilla Kjørslevik

Personlig vil jeg oppfordre dere andre som måtte ha fått den om å rapportere mailen, og bare fjerne den. I hvertfall, ikke trykk på linken og gjør det disse tyvene vil at du skal gjøre.

Vil på slutten av dette innlegge fortelle dere en gladnyhet som jeg vet at dere alle egentlig gir faen i, men jeg har likevel kjøpt meg en rammemadrass i dag, med plass til to. Så på torsdag kommer farfar innom for å hjelpe meg med å kaste den alt for smale, knirkete og småharde enkeltsenga jeg har hatt frem til nå! Rammemadrassen min blir fraktet hjem til meg i morgen, var faktisk så heldig å få fri frakt. Prisen ble totalt på 3990 kroner, og DET er verdt det!

Vi reblogges!

Takk fanden for helvete på jord!

Dette innlegget er ikke ment som å forherlige verken kriminalitet eller ondskap. I hvert fall var ikke tanken det i utgangspunktet. Eller, kanskje litt. Det finnes en måte å finne ut av det på. Dersom bloggen min enda står i noen timer etter dette er publisert, da går jeg ut i fra at blogg.no mener at dette innlegget tross alt er for uskyldig til at de fjerner bloggen.

Det er bare å kaste seg uti ilden. Først og fremst vil jeg stille et spørsmål om massemord, krig og sult. Det er vanskelig å tenke seg en verden hvor ingen hadde drept hverandre. Vi kan selvfølgelig strekke tankestrikken helt ut og tenke at verken mennesker eller andre dyr dreper hverandre eller seg selv, men la oss forholde oss kun til oss selv i første omgang. Prøv å se for deg en verden der mennesket ikke drepte fra sin egen art. En verden med der ikke et eneste menneske hadde begått noen som helst for for drap, ikke en gang selvdrap. Ikke en gang drepe noe i selvforsvar.

Fortsatt skulle vi pule og skape mer og mer mennesker. Vi skulle bare kutte ut all volden og slutte å ta selvmord. Hva tror dere hadde skjedd til slutt? Jeg hører min bestemors stemme i hodet når jeg tenker på dette. Før min farmor ble mer og mer fjern hadde vi en samtale om hva vi tror hadde skjedd om det verken var krig, mord, selvmord eller noen som helst form for vold fra menneskets side i verden. Min farmor trodde nok at da ville vi til slutt blitt helt utslettet, at det ikke ville være nok plass eller nok mat igjen lengre. Altså, at vi til slutt hadde sultet ihjel fordi alt ble oppspist for fort eller at vi hadde sultet i hjel fordi det ikke hadde vært nok plass til oss lengre.

Dette er bare tanker. Jeg har uansett ikke helt troen på at dette er noe vi vil kunne finne ut av likevel. Men poenget er vel så enkelt som at det er en mening med alt. Jeg har aldri vært religiøs og kommer nok aldri til å bli det heller. Det er kanskje også litt stygt å si, men noe bra er det med at det stryker med noen der og da. Jeg tror det er helt nødvendig at det dør flere mennesker verden over hver dag. Ikke bare naturlig. Så lenge vi fortsetter å produsere oss selv igjen og igjen i det tempoet vi gjør nå så er det kanskje bra at det også dør folk av mindre hyggelige årsaker enn en naturlig, rolig død.

Jeg er ikke noe fan av vold i virkeligheten. Jeg avskyr mennesker som skader eller forsøker å eliminere andre, i hvert fall så lenge det ikke finnes en veldig god grunn. Det finnes også de jeg kan forsvare etter et drap. Noen mennesker er rett og slett i live, fordi det er forbudt å drepe de. Men poenget er, jeg er igjen ikke noe fan av vold, drap eller annen form for kriminalitet i virkeligheten. Men jeg ser likevel noe positivt i at slike handlinger finner sine steder.

Har personlig ikke noe tro på at alle forbrytere i verden kan “bli snille igjen”. Så hadde det bare vært sånn at f.eks voldtektsforbrytere, barnemishandlere eller farlige nazister ble drept, DA hadde jeg også med hånden godt plantet mellom alle innvollene mine kunne si at jeg elsket drap. Men jeg gjør ikke det, jeg bare sier at jeg ser det positive i det tragiske. Og jeg er forresten for dødsstraff om noen spør, men da skal man virkelig være over 110% sikker på at man sitter med rett gjerningsperson, og den forbrytelsen vedkommende har gjort skal virkelig ha vært ille.

Men tilbake til det med ondskap. Hva er egentlig ondskap? Jeg tviler på at det som er ondskap i mine øyne er nøyaktig det samme som dere tenker er ondt. Jeg er en av de som etter en stund kan dumpe enkelte mennesker som jeg mener virkelig ikke har fortjent energien og tiden min. Jeg har dumpet tidligere venner uten å til og med si noe om hvorfor. Noen mener det er slemt. Men ja, enkelte mennesker har det hendt jeg bare har kuttet ut sånn på sekundet. Noen har jeg måttet kutte ut fordi de dessverre hadde alt for mange problemer og snakket for mye om de, noe som etter hvert ble for mye for meg.

Man kan ikke ta vare på alle, selv om man synes synd på folk. Det skal sies at de jeg har kuttet ut fordi de ble for depressive har jeg fortalt hvorfor. De jeg ikke har giddet å fortalt hvorfor er folk som burde ha forstått grunnen selv, og av unevnte årsaker burde forutsett at jeg en dag gjorde det jeg gjorde. Tilbake til saken, det finnes de som er såpass dumsnill at i deres syn er det en slem handling å dumpe de jeg har dumpet av mine årsaker. Kanskje da spesielt de jeg jo har synes synd på, men ikke orket å snakke med lengre fordi jeg måtte tenke på meg selv også.

En siste ting når det kommer til å dumpe andre mennesker. Er det slemt å eventuelt dumpe en veldig nær venn hvis saken er at du er veldig, veldig forelsket eller betatt i vedkommende, men at det ikke er sånn andre veien? Er det da slemt å dumpe et menneske fordi du selv har ugjensidige følelser til noen som tross alt aldri har gjort noe annet enn å være snill med deg? Jeg føler ikke det. Men samtidlig når man elsker et menneske så mye at man blir lett sjalu og at det gjør jævlig vondt på andre måter, da vet man virkelig at det mennesket betyr noe for en…

Og til slutt. Hva hadde godhet vært uten ondskap?
Hadde vi satt pris på livet og hverandre på samme måten om det ikke hadde vært for alt det grusomme som minner oss om at vi ikke kan ta noe forgitt?

Uten mørke, vil vi heller ikke ha noe lys, Uten ondt, vil vi heller ikke hatt noe godt.
Ondskap og godhet er to ting som er vanskelig å definere. Jeg mener at uansett hva som er hva, de er begge avhengig av hverandre. De er begge med på å skape balanse, en viktig kontrast. Akkurat som alt annet.

Takk faen for det helvete av en verden vi lever i!

Vi reblogges!

Idioter (gjesteinnlegg av Gnoomy Gnom)

Evnen til å tenke selv, er noe av det sjeg setter høyest her i livet. Å kunne skille mellom rett og galt, dumt og smart, kun ved hjelp av egen resonneringsevne og tidligere erfaringer, er noe jeg mener alle burde klare. Dessverre blir jeg daglig påminnet om at dette ikke er tilfelle.

Jeg kjøper meg en kaffe “to go”. Den blir servert i en pappkopp som er alt for varm til å holde i, så jeg tar alltid noen servietter til å holde rundt den, for å beskytte fingrene mot overoppheting. Kaffen er også dekket av et lokk med drikketut, ikke ulik den som var på antiveltekoppen jeg hadde som barn.

Det som fascinerer, og irriterer meg, er at på kaffelokket er følgende setning (eller tilsvarende) trykket inn;
“WARNING! Content is hot!”

Nei, sier du det?
Det hadde jeg aldri trodd! Ikke etter å ha brent meg på fingrene ved å ta i den alt for varme pappkoppen, og ihvertfall ikke etter å ha kjøpt en kopp kaffe, som jeg helt klart hadde klagd på dersom den IKKE var varm!

Må jeg virkelig advares mot at innholdet i koppen er varmt, når alt tilsier at det både er, og burde være varmt?

Jeg kjøper meg en duppeditt av noe slag. Hvilket slag har ikke så mye å si, da det som irriterer meg ikke er duppeditten i seg selv, men embalasjen den kommer i.

Duppeditter, spesielt sånne som kommer i flere deler, er ofte innpakket i separate poser. På disse posene står det skrevet noe i denne duren her:
“Må ikke gis til barn. Posen er ikke et leketøy. Kvelningsfare.”

Nei sier du det? Dersom man virkelig ikke forstår dette på egenhånd, er det kanskje like greit at en ikke får spredd genene sine videre? Hva med å fjerne alle de unødvendige advarslene på ting? Alle advarslene som skriker mot oss om ting som er så opplagt at hvem som helst burde skjønt det. Få de bort!

Det burde virkelig ikke være nødvendig å informere om at mikrobølgeovner egner seg dårlig for tørking av kjæledyr, eller at nøttesjokoladen kan inneholde spor av nøtter.

Det burde ikke være mulig å saksøke fast-foodkjeder fordi man har blitt sykelig overvektig av å spise store mengder “mat” som stort sett består av salt og frityrolje.

Løsning:
Fjern alle advarsler og la evolusjonen ta seg av det.

-G

Mor og datter spiller inn porno

Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal synes om Dagbladets innsats når det kommer til nyhetene de publiserer, enten det er i papiravisen eller på nett.

Ingen her får seg den helt store overraskelsen når jeg nå skriver at jeg er daglig inne og surfer på porno. Jeg føler jeg har sett det meste, og det er virkelig lenge siden jeg ble forbauset over noe jeg har kommet over. Jeg har liksom funnet alt fra kvinner som puler hunden sin, til filmer der en tysk familie på sønn, datter, far og mor har firkant i en og samme seng, til filmer hvor roboter tar over verden og “voldtar” det de kan komme over.


© Stillbilde fra dbtv.no

Men nå var det jo ikke mine pornovaner dette innlegget skulle dreie seg om nå. Dagbladet har publisert en kort snutt fra en pornofilm hvor to kvinner sitter i en seng og blir intervjuet av kameramannen. Hun ene skal i følge Dagbladets DB-TV være 22 år og hun andre 56 år (og milf som faen i min smak).

Kameramannen roser de for å være veldig heite like før han spør hva som vil gjøre scenene de snart skal skyte noe spesielle. Da kommer det fra unge Monica på 22 mens hun peker på kvinnen (Jessica) bak:
«Vel, kanskje fordi det er min mor»

Kameramannen ler og svarer:
«Bare kanskje, bare kanskje det er derfor?»

(Se innslaget/artikkelen på Dagbladet.no her)

Det er egentlig veldig lite som får meg til å fundere ved at Dagbladet har lagt ut dette. De har gjort det ene og alene fordi alt som inneholder “porno” og “sex” i en eller annen setning suger til seg mange klikk. Spesiellt hvis de kjører “porno” inn i overskriften. Men, så kommer vi til det som slår meg; Er DETTE virkelig det beste de kunne finne når de skulle ha en porno”sak”? Jeg tror virkelig ikke denne “nyheten” inneholder noe som helst som er nytt eller fremmed for noen.

Nettet har inneholdt så mange sånne filmer i så mange år nå, så jeg skjønner virkelig ikke helt hvorfor de ikke fant noe annet de kunne bruke. Kanskje det hele bare dreier seg om litt dårlig fantasi hos den som satt og søkte etter porno å bruke der og da?

Greit, det er ikke alle som er like ofte og like mye inne og søker på så mye porno som jeg gjør til tider. Men virkelig Dagbladet, dere kunne funnet noe som var LITT mer en “nyhet”.

Er dere ikke enige? Er det virkelig NOEN der ute som finner det faktum at mor og datter har hatt sex med menn sammen foran et kamera som noe ukjent og nytt? Og siste spørsmål, hva synes dere om saken?

Vi reblogges!

Vår far gjør din mors mat

HVERDAGSBLOGG-ALARM!
Da er dere advart!

Dagen i dag startet med at jeg i 8-tiden i dag somlet frem mobiltelefonen som pleier å ligge i klesdungen min ved sengen når jeg sover. I går ringte nemlig mamma og fortalte at hun, mormor og morfar skulle til Trondheim i dag, og spurte om jeg ville være med. Impulsivt sa jeg bare ja, og det var ikke bare på impulsen men følte litt lyst der og da. Men så tok det ikke mange minuttene før jeg begynte å tenke meg om etter jeg hadde lagt på, og i dag tidlig sendte jeg altså en melding om at jeg ikke gadd å være med likevel. No offence, jeg er ikke så begeistret for å være blant så mange mennesker som dere vet, og dessuten er verken mamma, morfar eller morfar i nærheten av å nærme seg de stedene jeg vil til når de er i byen, så, ja..

Jeg sto omsider opp da klokken ble tolv. Sjekket posten og der var det to pakker fra Finland. Nærmere bestemt fra nettbutikken horror-shop.net. Jævlig fornøyd med de begge, eneste jeg litt på er at jeg skulle kjøpt i en størrelse mindre. Large i stede for x-large, men det får bli ved neste kjøp.


“Vår far gjør din mors mat”, i følge Google Translater. Stoler på det.

Gleder meg som en 16-åring som nettopp har kjøpt seg hore til onsdag eller tirsdag, da får jeg nemlig penger igjen. Jeg elsker penger, spesielt å kunne bruke de til litt forskjellige ting. Vært mye på utenlandske nettbutikker i det siste. Tidligere har jeg så og si aldri kjøpt noe fra utlandet, med tanke på at jeg har null peiling på hvor mye toll og merverdiavgift ender på, på de forskjellige produktene, men nå har jeg funnet mer ut av sånt. Kort fortalt, jeg kommer virkelig til å fråtse meg på en del fra utlandet i fremtiden. Norges marked er rett og slett latterlig depressivt.

Ellers sitter jeg og ber til onkel Lucifer om at jeg kanskje får besøk til helga som kommer. Det vil si, ikke nå i helga, men neste uke. Det er ikke helt sikkert enda, mest fordi jeg har vært ganske depressiv i en lang periode, veldig langt nede, og da er det heller ikke alltid så kult å være de som prøver å kommunisere med meg der og da. Så det er nok mest på grunn av mitt mildt sagt dårlige humør de siste månedene at Sara er noe usikker. Jeg sliter en del for tiden, og det at jeg sliter veldig med meg selv er noe som også påvirker hvordan jeg takler å forholde meg til andre, i dette tilfelle ikke helt klarer å forholde meg til andre mennesker.

Men ja, ellers vil jeg bare ønske alle ei jævlig god natt.
Vi reblogges!

Uvaner som er lagt bort og de jeg vil eliminere

Like før jeg la meg i går falt det inn en ide til bloggen min i hodet på meg. Heldigvis har jeg klart å huske den til nå, så derfor er det på tide at jeg presenterer min nyeste liste. En liste over ti ting jeg har sluttet å gjøre, og fem ting som jeg enda gjør, men som jeg har lyst til å kutte ut eller i det minste gjøre mindre.

Dette er uvaner jeg har sluttet med:
* Bite negler.
* Spise eget sæd.
* Fysisk stalke personer jeg er opphengt i (altså følge etter folk og sånn)
* Handle og spise opp snop for opp til 200-500 kroner ukentlig.
* Skrape av død hud under eller rundt beina etter jeg har dusjet forså å ete den.
* Stjele husnøklene til mine besteforeldre og kaste de til skogs.
* Tisse i brusflasker og helle ut urinen gjennom vinduet (gjorde KUN før jeg flyttet for meg selv, mamma var litt gretten om noen gikk ned om natta for å gå på do da hun ble vekket av det…).
* Tulleringe tilfeldige fremmede med smurfestemme, eller tjenester der man trykker på forskjellige knapper også kommer det tilfeldige allerede innspilte replikker (fikk telefonregning en gang som barn på 1000 kroner, mamma og pappa blir litt sure..)
* Skryte på meg ting som ikke er sant for å bli en av de andre (Da jeg gikk på barneskolen sa jeg at jeg blant annet eide en Nintendo 64, fordi nesten alle andre gutta i klassa hadde en)
* Gå til fysisk angrep og begynne å slåss hvis jeg blir sint på noen.

Dette er uvaner jeg BØR slutte med:
* Fortelle venninner som jeg har onanert til at jeg har gjort det.
* Få andre til føle dårlig samvittighet og at de gjør noe feil, når det egentlig er mest meg selv jeg har å gå på.
* Slå eller piske meg selv når jeg enten blir sjalu, frustrert, lei meg eller sint.
* Handle alt for spontant på nettet.
* Sløve med rengjøring av rotteburet.

Har du også minst ti uvaner du har sluttet med? Hva er det du fortsatt gjør som du har lyst til å kutte ut?
Fortell!

Vi reblogges!

Dard Divorce (2007)

Dard Divorce er den kyniske, brutale og kalde historien om den vakre juristen Nathalie (spilt av Martina Ittenbach) som får livet mildt sagt snudd om til et mareritt etter at hun har skilt seg fra ektemannen Tim. Nathalie har bestemt seg for å gjøre det mest mulig vanskelig for eksmannen og er kynisk på flere vis, blant annet har hun i en lengre tid hatt en mann hun har møtt, tatt noen drinker med forså å ha seksuell omgang med på et og annet toalett.

Kampen om foreldreretten til deres to barn er heller ikke blitt en snill sak. Til tross for at Nathalie drikker, er utro og igjen kynisk, så ser det ut som om hun likevel kan vinne. Hun er tross alt barnas mor, og alt det der.

Men så en dag hører hun hennes kjære hund hyle i nærheten, uten at hun klarer å finne den. Litt senere finner hun en lapp i sitt eget hjem med ordet “Dard” på som er skrevet i noe som kan være blod. Stort bedre blir det heller ikke når hennes mann plutselig dukker opp noe senere, hardt skadet og dør i hennes fang. Eller gjør han egentlig det?

Når politiet er kommet til stedet finner de verken noe blod, ektemann eller noe som helst spor. Nathalies historie blir derfor ikke trodd, og det er lite de gidder eller kan hjelpe henne med. Etter en stund får hun en telefon fra noen som har studert lappen hun fant. Det viser seg at “dard” er persisk for ordet “smerte”. Og smerte er det mye av i denne filmen.

Når en politimann som viser seg å være mildt sagt korrupt kommer inn i huset hennes blir marerittet hevet med flere nivå. Han forsøker en liten stund å spille rollen som den hyggelige politimannen hun kan betro seg til, men med hans temperament og utålmodighet avslører han brått at han egentlig bare er en kald, ustabil og mildt sagt voldelig psykopat, som sier at han har hennes to barn som ikke en gang har fylt 15 enda.

Han savner en større dose med narkotika og penger som han er overbevist om at Nathalie vet noe om, noe hun ikke gjør. Hun blir torturert og skamslått, men selv hvor mange knyttnever han planter i det trynet hennes har hun like lite å fortelle.


© Bildet tatt fra outnow.ch


© Bildet tatt fra outnow.ch

Som en del psykopater gjør, så begår også denne mannen noen feil som gjør at Nathalie klarer å overvinne han ved å myrde han påpass voldelig måte at hun er helt sikker på at han ikke våkner igjen. Men, det er slett ikke bare denne han ene Nathalie skal få lide under i denne filmen. Marerittet har så vidt begynt.

Hard Divorce er en smertefull film som skiller karakterenes lem og kroppsdeler fra hverandre i noen totale usensurerte, blodige, detaljerte og groteske bilder. Man får blant annet se en 14 år gammel gutt bli kuttet i to med motorsag fra topp til tå mens den også veldig unge søsteren sitter fastbundet i plastikk og må høre og se på.


© Bildet tatt fra bloody-disgusting.com

Denne filmen lar INGEN TING ligge igjen til fantasiene. Og den scorer høyt blant de forventningene jeg har når jeg skal se en film i den sjangeren denne ligger på; SPLATTER!

Hvis jeg tillater meg å være noe skeptisk så er enkelte av skuespillerprestasjonene litt under middels til tider, men den største ripa ligger likevel på det tekniske. I enkelte scener er man rett og slett nesten nødt til å ha undertekst for å høre hva som blir sagt. Dette er ikke ofte, men noen ganger er lyden så lyd på de som snakker, samtidlig som volumet på musikken er noen hakk høyere, som altså gjør det til en unødvendig utfordring å høre hva som blir sagt.

Ellers er det ikke mer å utsette på denne. Dard Divorce er en heslig, grotesk, veldig voldelig og fæl film, akkurat som en god splatter SKAL være!

Terningkast

Vi reblogges!

Fallet – En siste historie

Fallet
Jeg husker det som om det var i går. 25 årsdagen min. Den dagen da jeg gjorde noe jeg hadde tenkt mer eller mindre på fra og til hver måned, hvert eneste år helt siden jeg var veldig liten. Det hadde tatt meg så lang tid å endelig gjøre det. Før hadde det bare vært tanker, den dagen ble alle tankene knust og omgjort til en handling.

Det var torsdag. Klokka hadde ikke rukket å bli så alt for mye. Sola hadde så vidt begynt å titte frem. Natta før hadde jeg sittet oppe i noen timer, skrevet brev. Jeg kan ikke lengre huske hva jeg skrev, ikke en gang hvor jeg la brevene. Men jeg husker meget godt fallet. Ikke selve landingen, men fallet.

I et helt liv hadde jeg levd med så mye tungt som jeg ikke lengre kunne leve med. Noe av det som hadde vært verst, spesielt mot slutten var den intense sjalusien. Ja, så skal vi ikke glemme ensomhetsfølelsen. Alt hatet, sinnet. Flere hadde der og da sagt at de forsto meg, men jeg visste bedre. Menneskeheten er sånn at man gjerne sier det man vet den andre vil høre. Til syvende og sist er menneskeheten de største selvbedragerne og hyklerne som noen gang har spasert på jorda. Som barn kunne jeg til en viss grad like andre mennesker, enkeltmennesker vel og merke, men aldri når de ble til grupper.

Etter som jeg ble eldre ble ting bare mørkere og mørkere. Jo, det gikk opp og ned. Jeg har jo hatt mine lyse stunder jeg også. Men mot slutten ble de sjeldnere og sjeldnere. Livet er egentlig som ei plate. Ren og vakker i starten, men det er bare et tidsspørsmål før alt slår hakk. Og selvfølgelig, noen raskere enn andre. Jeg klarte ikke lengre ta vare på meg selv, og hadde heller ingen til å rense lakken for meg heller. Så da gikk det som det gjorde til slutt.

Det var som sagt veldig tidlig på dagen. Det var sommer, jeg er utrolig nok et sommerbarn, selv om jeg aldri har følt meg som et. Jeg hadde tatt meg en aller siste runde i sentrum. Tenkt tilbake på diverse hendelser. Runden gikk egentlig rimelig raskt. Jeg hadde uansett fått mer enn nok tid til å tenke tilbake de siste årene uansett, noe jeg også gjorde. Det bare ble slik siden jeg ikke lenger var i stand til å se frem, og siden jeg også hadde overlegent mye tid å tenke på. Kanskje var det derfor alt ble som det ble, i tillegg til alt det andre? I tillegg til at jeg aldri ble født sterk nok, i tillegg til at jeg aldri har klart å henge meg på de sosiale spillereglene som alltid hadde stått i veien for at jeg skulle klare å beholde venner i lengden.

Alt gikk plutselig så veldig fort. Omsider bare var jeg der, på stedet der det egentlig ikke var lov å være, spesielt ikke å klatre. Jeg hadde jo klatret der før, spesielt da jeg var sånn 16-17 år. Du vet hvordan gutter i den alderen er, jeg var ikke ulik de andre på akkurat den fronten. Men ja, omsider var jeg der. Jeg smug meg gjennom noen skifersteiner, forså å klatre opp en stige, gå noen meter bortover et tak, forså å klatre opp to stiger til.

Utsikten var så vakker. Skyene hadde begynt å blåse bort til et annet sted. Himmelen var ikke helt ren enda, men snart. Snart. Jeg så ned, meterne ned var mange. Det var vel derfor jeg hadde valgt nettopp dette stedet. Jeg tenkte i grunn ikke noe spesielt. Jeg kunne kjenne at en tåre eller to kom litt beskjedent nedover kinnet, men jeg ante ikke hvorfor. Jeg følte meg ikke trist, jeg var veldig sikker på at det var dette jeg skulle gjøre. Denne gangen skulle jeg lykkes, denne gangen skulle ikke bli som de andre. Noe jeg også hadde rett i. Tørr å gjette at jeg kanskje sto der i sånn fem minutter før jeg løftet den ene foten over, så den andre. Alt jeg trengte nå var bare å slippe taket, bøye meg fremover og bare vente i noen sekunder på å bli helt fri.

Så jeg bøyde meg fremover, og falt. De siste sekundene føltes som i en film, sakte film. De tankene jeg helt sikkert skulle tenkt der oppe fikk jeg heller mens jeg stupte mot bakken i en brutal fart. Jeg rakk å tenke på de få menneskene jeg hadde hatt kontakt med de siste åra, de jeg ikke lengre hadde kontakt med enten fordi jeg hadde kuttet kontakten for å spare meg selv for sjalusi og unødvendig krangling, eller fordi de ikke hadde orket min personlige tragedie lengre. Men jeg var ikke redd, jeg fikk aldri tid.

Om jeg angrer? Ja, men ikke på det aller siste. Jeg angrer på at jeg ikke ga mer faen tidligere. Jeg angrer på at jeg ikke var flinkere til å bruke mer tid på de som virkelig betydde noe, fremfor de psykiske vampyrene som ikke egentlig fortjente min kjærlighet, sympati og energi. Jeg angrer på de gangene jeg ikke hadde sagt hva jeg mente, fordi jeg var for feig. Jeg angrer på de tingene jeg sa nei til. Men mest på at jeg såret hun jeg skulle elske mest i løpet av livet. Den jeg skulle elske mest ble også den jeg skulle såre mest, selv om det aldri var med vilje.

Men om jeg angrer på selvdrapet? Jeg vet ikke… Jo, når du spør, litt. For nå er alt slutt. Nå kan jeg aldri gjøre godt igjen det jeg gjorde vondt for andre mens jeg var i livet. Nå får jeg aldri reist de stedene jeg hadde drømt om, som jeg aldri rakk. Nå får jeg aldri sett de millioner av splatterfilmer som jeg engang hadde bestemt meg for at jeg skulle. Heller får jeg ikke vite alt jeg ikke fikk svar på. Og alt det andre.

Men når det først ble som det ble, så er jeg i hvertfall veldig glad for at jeg alltid var så åpen. Selv om jeg ofte følte at de tingene jeg åpnet meg om til folk var ting de skulle ønske de ikke visste, så er jeg i hvertfall glad nå for at de vet, og dermed slipper å lure så alt for mye nå som jeg er borte…


Fotograf: Jannike Grøtte Warberg.


Hva synes du?
Er en god stund siden jeg har skrevet en historie nå. Og man kan vel si at denne her skiller seg litt ut i fra det jeg har skrevet tidligere. Kan også innrømme at faktisk alle tankene er virkelige tanker jeg egentlig tenker hver dag, men at jeg ikke tror at det vil gå helt sånn som med jeg-personen i denne teksten. Håper dere liker den selv om dere kanskje ikke liker den.

Vi reblogges.