Noen ganger er det ikke alltid like lett å svare på hvor mange venner man har, sånn egentlig. For jeg mener, skal man kun telle de som virkelig står ved din side uansett hvor sterkt det blåser, skal man telle med de man aldri har møtt, men foreløpig kun kommunisert med over nettet? Og kanskje viktigst av alt, skal man ta med alle fantasivennene?

For jeg mener, er ikke også et vært menneskes fantasi også en del av virkeligheten. Jeg mener, hvis ekte individer av kjøtt og blod har en drøm så har jo den drømmen faktisk skjedd i virkeligheten på en eller annen måte. For selv om den “bare” har foregått i noens hode så er jo likevel det hodet forhåpentligvis en virkelig ting?

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Eller kan det tenkes at alt det de fleste av oss tenker er virkelig faktisk er det som egentlig er en drøm, mens det vi tror vi bare drømmer og fantaserer om faktisk er den egentlige virkeligheten. At vi er våken når vi tror vi sover, og omvendt, og at vi eventuelt lider av en eller annen form for amnesia de gangene vi ikke husker det vi tror vi egentlig bare har drømt? Eller at de såkalte drømmene vi ikke husker er av så viktig materiale at noen øvrige makter har valgt å tilintetgjøre de fra bevisstheten vår for at de ikke skal få fatale utslag for den realiteten vi tror vi lever i her og nå?

Jeg tror jeg skal gi meg der jeg for denne gang. Men før jeg runder av dette innlegget vil jeg først fortelle dere litt om noe som jeg ihvertfall TROR tilhører den delen av “livet” som kun er drømt (det vil si, hvis det faktisk finnes noe i denne verden som en drøm da – for alt vi vet KAN vi faktisk leve flere forskjellige fysiske liv på en og samme tid), og som altså ihvertfall forhåpentligvis ikke tilhører det jeg i dag stort sett tar forgitt er den “egentlige virkeligheten”.

For når jeg lå i senga mi og (forhåpentligvis) drømte i natt så møtte jeg på en mann jeg ikke har sett på veldig lenge. Av det jeg kan komme på har vi bare møttes en gang før og det er vel 2-3 år siden nå. Jeg har foreløpig ikke så veldig mye å fortelle dere da vi ikke har utvekslet så mye informasjon enda, men det jeg kan si er at det er snakk om en veldig hyggelig og blid, mørkhudet mann som ihvertfall innimellom rengjør offentlige bad og toaletter.

Og i tilfelle noen måtte være litt usikker nå, dette er IKKE en person jeg har møtt i den delen av livet vi aller fleste kaller for “virkeligheten”. Denne mannen har jeg foreløpig kun møtt i to deler av livet som vi liker å kalle “drømmer”. Årsaken til at jeg nå vil fortelle dere om dere mannen er at da vi møttes i natt så var noe av det første han sa til meg “hei, takk for sist”. Med andre ord hadde jeg gjort et eller annet inntrykk på han siden forrige drøm, og han på meg.

Nå sitter jeg bare å håper at vi får muligheten til å møtes igjen om ikke alt for lenge i en ny drøm, for selv om dette nok kan virke ganske sært så er jeg nysgjerrig på å finne ut mer om denne skapningen. Men samtidig vil jeg ikke finne ut for mye, for jeg må ærlig innrømme at jeg også liker det faktum at han her og nå er et såpass stort mysterium for meg som det han faktisk er.

En veldig hyggelig og blid herremann med så mange og så få ord på en gang. Det er alt jeg vet om han, foreløpig. Og sært som det sikkert høres ut, han er min venn.

Har du noen mystiske drømmevenner?

Stay goregeous!

Inntil nokså nylig har jeg hatt tre steder på Internett som først og fremst har vært for de få menneskene jeg virkelig liker, og som jeg faktisk føler at jeg har noe til felles med her i verden. Men for et par dager siden valgte jeg omsider å redusere antall “private fristed” fra tre, til to. Med andre ord, jeg har akkurat bestemt meg for å gjøre Snapchat-profilen min åpen for alle og enhver, eller det vil si – My Story-delen.

Noe som igjen betyr at hvis du lenge har hatt lyst til å følge meg enda litt tettere i hverdagen enn hva du har “fått lov til” tidligere så, vel, nå gir jeg altså de av dere som vil muligheten til å skru stalkingen opp enda et lite nivå. *bukker og nikker i den tro at det ihvertfall er et par av dere som jubler høylytt akkurat nå*

Brukernavn: aylarkuklinski

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Men bare så det er sagt; Selv om jeg nå åpner for at hvem som helst kan legge meg til, og følge meg via Snapchat så kommer JEG fortsatt IKKE til å godkjenne alle og enhver som VENN. Men for dere som har lyst til å legge til meg nå som et potensielt “stalking-objekt” – velkommen skal dere være 😀

Håper alle får en snipp, snap, snappy kveld videre!!

Stay goregeous!

Du kan slå meg så hardt du bare kan,
men for deg vil jeg aldri slutte å reise meg.

Skrik alt du orker og er i stand til,
jeg er her for å ta mot vært eneste ord.

Dra så avgårde, reis så langt du kommer,
du vil alltid være klistret fast i mitt hjerte.

Og bare hat meg om du må, gjør gjerne det,
jeg elsker deg fortsatt om du vender tilbake.

Så legg meg nå på vent, ta den tid du trenger.
Jeg skal ingen sted – ei heller min kjærlighet til deg.

Innimellom, en sånn gang i blant er det plutselig mye som blir lettere sagt enn det er gjort. Selv den mest stødige mann kan være i stand til å rote bort sine grunnsteiner fra en tid til en annen. Og når DET først skjer kan man selvfølgelig få panikk og begynne å lete febrilsk til man finner de igjen, forså å risikere flere små ras mens man holder på, og dermed bli enda et par steiner fattigere. Eller så kan man så stille, holde kjeft og bare høre på småfuglene rundt seg kvitre, mens man venter på at grus og stein skal komme rullende tilbake, mer eller mindre av seg selv.

Akkurat nå når denne linja blir skrevet er det onsdag, 15. februar (2017), klokken er 03.01. Jeg sitter midt i mitt eget selskap, skulle gjerne invitert noen til å “joine festen”, men så vil jeg ikke risikere å vekke noen. Så da sitter jeg her da. Prøver så godt jeg kan å taste ned de tankene jeg har, i håp om å få det litt bedre etter en stund. For samme hvor hardt jeg måtte prøve å unngå det så er likevel faktumet sånn akkurat nå – jeg er litt deppa.

Annonsørinnhold

Morsdag nærmer seg: Disse gavene vil hun elske

For litt siden kunne jeg funnet på, mer eller mindre “ubevist”, å skrive at jeg selv ikke helt vet hvorfor. Men det ville vært å lyve, for både dere, og meg selv. Det ser jeg ingen hensikt til, så derfor skal jeg nok en gang gjøre det jeg både kan og liker best. Være ærlig. Jeg er seksuelt frustrert, jeg føler meg ensom, og i tillegg har jeg i et par dager nå stadig følt mer og mer på følelsen av å være generelt litt mislykket.

Det til tross for at jeg egentlig har fått til flere ting i en lengre tid nå som jeg burde være stolt over. Forrige uke fikk jeg til min aller første velykkede, hjemmelagde pizza. Jeg har i løpet av det siste året blitt bedre og bedre i Photoshop. Jeg har stort sett en langt bedre kontakt med en av mine absolutt beste venner nå enn jeg hadde for 2-3 år siden. Jeg har hittil lyktes ganske greit i å prioritere kvalitet fremfor kvantitet når det kommer til hva jeg lager og legger ut i sosiale media. Og akkurat nå så går det faktisk greit når det kommer til diverse sparekontoer.

Men selvfølgelig, det er også noen ganske konkrete ting som absolutt kunne vært bedre også. Og det er stort sett de tingene hjernen min prioriterer å bruke energi på nå. For det jeg heller har “valgt” å tenke på i det siste fremfor det jeg nevnte i sta er ting som… At jeg ikke ser like ung og pen og som jeg tidvis skulle ønske.. At jeg har en alt for lang liste over ting jeg har sagt litt for høyt, litt for mange ganger at jeg skal gjøre, men som jeg hittil knapt har startet på, eller ikke påbegynt i hele tatt.. Det faktum at det er en stund siden sist jeg “fikk meg noe”.. Og at jeg ikke akkurat er i så god fysisk form som jeg burde vært på min alder, ah, også er det ikke så lenge til jeg fyller 30.

Jah, også var det en ting til da.. Jeg sitter her og savner en veldig god venn. Og selv om muligheten for at vi snart kan treffes igjen nå er større enn på veldig lenge, så har også troen på at det faktisk vil skje blitt påvirket av alt det andre jeg nå ser litt mørkt og tungt på. Den grønne tåken har spredt seg ganske greit, for å si seg sånn, også på steder den egentlig ikke burde vært i hele tatt. Steder den ikke har noen grunn til å være overhode. Frekke, frekke tåken.

Men, men.. Forhåpentligvis vil nok giftens tåke fordufte om en stund, og når det er gjort vil nok også det stort sett så faste og stolte fjellet klare å finne igjen sine grunnsteiner. For selv om det føles veldig surt nå er dette tross alt ikke den første vinteren på stedet. Det er bare så jævlig guffent og trist når den først er her, og man har minimalt med hjelpemidler til å tenne opp med. Men det skal nok gå denne gangen også. Det må jo nesten bare gå bra.

Hvordan står det til med din psykiske tilstand for tiden?

Stay goregeous!

Gud bedre og fallerallandei så mye det er å se frem til for tiden!! Og enda godt er det med tanke på at jeg syns det har begynt å se litt vel mørkt ut på en del fronter rundt om kring i verden nå. Men som jeg var inne på litt tidligere i høst, desto kaldere vinter, desto varmere sommer kommer forhåpentligvis etterpå. For ja, det vil helst gå godt. Man kan ikke gjøre annet enn å bare tro og håpe det beste.

Men nå var det ikke meningen at dette innlegget skulle dreie seg så alt for mye om den litt kalde vinden fra høyre, men heller mer om hva jeg likevel skal klare å kose meg med fremover mens det blåser som verst nå. For saken er den at jeg har fått meg post igjen i dag. To spill, 1+2 cdeer, samt en film jeg egentlig har tenkt og vurdert om jeg skal se en stund.

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Ja, dette er altså hva jeg kunne plukke opp fra postkassa mi i dag, men jammen skal det bli flere godbiter på han onkel Kuklinski fremover. Bestilte for noen dager siden Resident Evil 7 som jeg har gledet meg til å spille egentlig helt siden de første ryktene om det begynte å slå sine røtter for en god stund tilbake, tipper det ligger klar og venter på meg i morgen tidlig. Og den 14. februar så slår jaggu meg Marilyn Manson til med sitt tiende studioalbum Say10. Hell yeah!!

Ah, og så var det den plassen jeg har her i leiligheten da. For får jeg stort mer post nå blir det nok litt POSTtraumatisk her til slutt xD

Hva ser du mest frem til fremover?

Stay goregeous!

Vær hilset kjære godtfolk, mitt navn er såvisst ikke Johannes, likevel har jeg nettopp fått en aldri så liten åpenbaring som jeg nå vil dele med dere som gidder å “høre på”.

Eller, åpenbaring var vel å ta litt hardt i da tanken som streifet meg i går kveld tross alt har vært innom hjernebarken et par ganger tidligere også. Men jeg tror likevel ikke at jeg har skrevet noe om det før da jeg ikke var like sikker sist jeg tenkte den samme tanken som jeg gjør nå.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Og temaet jeg tenkte å lufte for dere nå i kveld er “det å bevist være inni seg selv”. For er det et sted jeg virkelig har vært, så er det inni meg selv. Bevist både med og uten u. Men samme hvor opptatt man måtte være av seg selv så trenger ikke det nødvendigvis i alt for stor grad påvirke hvor selvreflektert man er, *host, host* Donald Trump!

Men når det igjen er sagt så syns ihvertfall jeg selv at jeg er ganske flink på akkurat det der, og at jeg stort sett har vært det. Det hender at jeg både over- og undervurderer meg selv, men stort sett så er jeg ihvertfall inne på noe. Også var det nettopp det da.. For dessverre er det ikke alltid man gidder å ta tak i årsaken til en eventuell depresjon, selv om man vet hvor den ligger, hvordan den ser ut, eller hva den er.

For ja, det var en gang en blogger som kalte seg Aylar og som skulle være så mørk, hard og morbid, kostet hva det kostet ville. En fyr som nærmest klandret seg til et image som i lengden skulle vise seg å være litt for tøft, og som ettersom tiden gikk funket mer og mer som en giftig syre som rant ned over det som eksisterte av selvfølelse, tilværelse og generelt evnen til å tenke positivt.

Det var flere av dere den gang som hintet til at dere ikke trodde jeg innerst inne var så mørk og “ondskapsfull” som det jeg tidvis ville gi uttrykk for, og det var enda litt flere som påpekte at for mye mørke ikke bare vil påvirke hvordan jeg ser ut på utsiden, men også hvordan jeg etterhvert vil føle det på innsiden.

Dessverre hadde mange av disse menneskene litt rett. For med tanke på den dosen jeg skulle ha fra alle kanter etterhvert, og fikk, så ble det stadig vanskeligere og vanskeligere å spille den rollen jeg så gjerne ville ha. Og desto lengre jeg lot det foregå, desto verre ble det å komme ut av det.

På et visst tidspunkt var godt over 60% av de jeg så på som venner og bekjente folk som hadde kommet inn i livet mitt etter at jeg bestemte å kjøre det knallmørke og “ondskapsfulle” imaget jeg så gjerne ville ha. Og desto flere jeg ble kjent med under denne “fasen”, desto flere ble jeg redd for å skuffe om jeg til slutt skulle bryte med denne “skikkelsen” jeg satt og tegnet bilder av inni hodet mitt, forså å innrømme at… Jeg er ikke EGENTLIG så mørk og dyster som jeg later som.

For jeg hører ikke BARE på Marilyn Manson, Slipknot og satans orkester når det kommer til musikk, jeg kan også fint nyte et og annet i popgata også.. Hits 4 Kids 4 foreksempel er et album jeg har en del kjære minner fra. Og det er ikke sånn at jeg bare elsker det verste av det verste når det kommer til film, tv og spill.. Jeg syns også at den første Toy Story er en knakende fin og god film (og toern er heller ikke så verst, kremtet brura). Og selv om jeg ikke bryr meg så mye om hva folk måtte mene om meg, så kan jeg bli lei meg og såret en gang i blant det også. Faktisk.

Dette er erkjennelser jeg har kommet fram til de 2-3 siste årene. Men for lenge, lenge siden på en blogg ikke så alt for langt borte, så var denslags innrømmelser milevis langt unna. Kraftig slått sønder og sammen av både en god dose fornektelse og frykt, og ja, tidvis også en grenseløs stahet.

I dag vet jeg heldigvis bedre. Jeg kan fortsatt sette stor pris på hard og “bråkete” musikk, morbide og skumle filmer, voldelige og “lite hyggelige” tv-spill, og en og annen forstyrret kompis med mørke interesser og dystre tanker om fremtiden. Men det går ikke bare i det lengre. En del av meg vil alltid være noe sort som natten, ikke alt jeg har skrevet og gjort for et par år tilbake har bare vært skuespill, men igjen, jeg er så mye mer enn “bare” han gutten i kullsvarte klær som liker å kaste glans over død og elendighet.

Så når vi nå plukker dette innlegget fra hverandre som en evneveik høne forså å legge vært eneste ord og vær eneste setning oppi en kokende varm gryte, så blir til slutt det forhåpentligvis appetittelige poenget mitt at det er viktig å være sånn noen lunde bevist på valgene man tar i livet og hvordan de påvirker deg, og de rundt.

Hvor bevist er du på eget image kontra din selvfølelse?

Stay goregeous!