Bildet er tatt fra: pixabay.com

Akkurat nå vet jeg ikke helt hva jeg skal tenke, tro og håpe på. Den nye forsiden til blogg.no er omsider på plass, og jeg er ihvertfall ikke bare 100% fornøyd. Det at de nå har tatt noen grep og gjort noen forandringer, DET tenker jeg var lurt av dem, men det er likevel noen av grepene som jeg ikke vet om jeg liker helt. Det kan godt være at det ikke trenger å være så “ille” som jeg nå ihvertfall sånn midlertidig frykter, men jeg skal uansett nå så godt jeg kan prøve å gå litt nærmere innpå hva det er jeg liker, og hva jeg altså ikke er like overbevist om har vært så lurt av dem. Eller kanskje rettere sagt – hva jeg ser på som en fordel, og hva jeg anser som en ulempe ved samtlige av de eksakt samme endringene.

Og jeg starter med det positive jeg, så får de av dere som ikke liker negative tanker og energier heller bare lese dere ned til et visst punkt, og deretter finne dere noe annet å lese.. Og det positive er at det er ikke akkurat til å legge under et maskingevær at det har vært en god del blogger opp gjennom som ikke burde ha eksistert i hele tatt. Såkalte spam-blogger, gjerne med hard-pornografiske bilder, som også kanskje har linket til en og annen tvilsomt nettside som i verste fall kan ha gitt dem som har klikket seg videre data-virus, eller noe sånn. At disse bloggene nå ikke lengre popper opp på blogg.nos forside, ved at de nå har fjernet den “Siste/ nyeste innlegg” delen (av hva jeg kan se) DET anser jeg som positivt.

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

Men.. Samtidig så tror jeg også at det nå vil bli enda vanskeligere for enkelte småblogger der ute å holde motivasjonen til å fortsette å blogge oppe. For akkurat nå er det faktisk bare, igjen – av hva jeg kan se, innlegg fra de som ligger høyest opp på topplisten som får skinne der inne. For også det at man helt til i går kunne betale 15 eller 30 kroner for et blogshout der inne ser det nå også ut som de har valgt å skrote. Inntil videre kan man visst fremdeles betale 45 kroner for å bli sett på forsiden til Side2, Side3 og/ eller Nettavisen, og det er jo bedre enn ikke noe, men likevel..

Bildet er tatt fra: pixabay.com

Det er mulig dette til syvende og sist egentlig “bare” er gode ting, og at blogg.no vil fortsette å eksistere i mange, mange år fremover. Men jeg frykter at de nå har skutt både seg selv, og samtlige av oss som “småbloggere” litt i foten. For som sagt tror jeg dette vil gå utover motivasjonen til flere av oss som ikke akkurat har av vane for å ligge på topplisten, og som ikke har lyst til skvise ut en unge, kle oss nakne (ok, akkurat “DEN” kan jeg forsåvidt benytte meg av da.. xD), opptre alt for provoserende med ekstreme clickbaits-overskrifter, ELLER ta seg en liten svipp tur innom Majorstua for den saks skyld. Ja, også tror jeg altså det vil gå utover blogg.no-folka litt også at de nå åpenbart vil tjene mindre penger på at folk ikke lengre kan betale de så og så mye penger på blogshouts mer.

Så ja.. Jeg frykter litt det verste, men inntil videre så velger jeg likevel å tro og håpe på det positive, SELV OM jeg igjen vil understreke at jeg ikke er så fan av at de nå har “gjemt bort” oss litt mindre bloggere som “jobber mer på gulvet”. Eller, hmm.. Jeg kom faktisk på en liten positiv ting til nå ved siden av det jeg startet med i ste. For for noen kan jo det faktum at man ikke lengre er “like synlig” der inne være mer en bra ting. At det nå vil være enkelte som ikke bryr seg like mye om oppmerksomhet, besøkstall og likes som f.eks jeg gjerne kan gjøre, folk som nå bare er glad til for at de “slipper det”, og som nå også vil få færre negative og usaklige kommentarer fra folk som rett og slett bare ikke vet bedre. Så SÅNN sett kan det jo føre til at det for enkelte blir enklere å holde motivasjonen for å blogge videre oppe også.. Så joda, ikke noe som er så galt at det ikke er godt for noe da isåfall.

Hva tenker DU om den nye forsiden?

Jeg skal ikke akkurat nedverdige meg selv og mitt såkalte rykte med å påstå at jeg er blant de som kjøper sånn alt for mange blader lengre, og spesielt ikke julehefter. Ja tar jeg ikke helt feil så har jeg ikke kjøpt noe julehefte under hodet siden jeg kom over et To trøtte typer-blad av Christopher Nielsen julen 2011. Men siden det har julehefte-hylla neppe vært særlig oppdatert. Til nå i kveld. For jeg vet ikke om jeg har nevnt dette før, men jeg var faktisk ganske så avstandsforelsket i Donald når jeg var liten, og nå har det kommet et Donald-blad som jeg simpelthen bare ikke kunne motstå. Et julehefte jeg med hånden på prostataen kan si kommer til å gjøre julefølelsen stor igjen!

Og apropos blader, papir og dens saks. Nå er det ikke sånn at jeg er blant de som egentlig tror noe særlig på den såkalte “miljøkrisa” som så mange skriker og vrir seg rundt om for tiden. For de aller klokeste av oss vet jo at alt det som har med global oppvarming og sånt no bare er noe skremselspropaganda fra noen gulinger i Asia som ikke liker konkurranse fra resten av verden når det kommer til produksjon av stort og smått. Aller helst skulle jo absolutt alt her i verden ha vært laget i Kina. Så det er ikke DERFOR jeg nå har kjøpt meg et par klistremerker for å slippe “uønsket” post heretter, men simpelthen fordi jeg bare ønsker å provosere de som jobber i posten, ja og alle de andre som tjener fett på reklame, aviser, og den slags no.
For jeg mener. Miljøkrisa, den finnes jo sånn egentlig ikke, og det vet vi alle sammen, sånn egentlig!

Think huuuuge, stay goregeous – and be great (again!)

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

Jeg antar at de aller, aller fleste av dere kjenner til den svimlende og DEILIGE følelsen av å lenge ha jobbet med noe, kanskje lenge nok til at du har klart å bli litt lei, men så omsider etter å ha nesten gitt litt opp alt sammen samtlige ganger, ja så har du omsider oppnådd målet ditt og du kan herved leve livet ditt videre lykkelig vitende om at du faktisk GREIDE DET til slutt!!

Jeg har så til de grader den følelsen akkurat nå. For helt siden Play Station Store tjuv-startet Black Friday forrige helg, ja så er det stort sett det siste Spider-Man-spillet det har gått i nå når jeg ikke har prioritert bloggen, oppvasken, eller andre småting her hjemme. Og i kveld har jeg ENDELIG klart å slå kloa i den lenge etterlengtede platina-trofeen – altså den belønningen man gjerne får etter man har gjort absolutt ALT som er å gjøre av stort i smått i et spill.

En amazing følelse så absolutt, men samtidig så må jeg også innrømme at jeg føler meg litt tom nå. For det er jo som sagt dette jeg har viet tiden og sjela mi til i flere dager på rad nå så og si, og nå er jeg plutselig ferdig.. Så jo, det føles litt rart også, det skal jeg ikke nekte for. Men jeg er først og fremst stolt, og GLAD. Glad og stolt for at jeg fikk det til, at jeg faktisk gjennomførte det, at jeg ikke ga opp, selv om jeg ved flere anledninger så smått var innom tanken.

Har dere fullført noen spill 100%?

Bildet tilhører: Fantefilm/ Nordisk Film Distribusjon

Når jeg setter meg ned med en film, et spill, eller en serie for den saks skyld så FORETREKKER jeg, ihvertfall stort sett, at det ikke er noe som minner meg sånn alt for mye om mine bekymringer og paranoia fra “den virkelige verden”. Jeg er IKKE fremmed for å simpelthen DIGGE å se folk, hus og fe gå rake veien helt ned til helvete, men da helst på en måte som ikke føles alt for virkelighetsnær. Og sånn sett kan man trygt si at når jeg i går kveld bestemte meg for å se den norske katastrofefilmen “Skjelvet” (oppfølgeren til “Bølgen” fra 2015), ja så hadde jeg allerede fra starten av noen forutsetninger som ikke lignet hovedstaden.

Allerede i begynnelsen av forrige film var Kristian Eikfjord (aka. Kristoffer Joner) en sånn passe urolig og bekymringsfull mann med en egen evne til å se katastrofer så og si over alt. Og spoiler alert! – etter at Geiranger fikk seg en liten dusj for et par år tilbake som blant annet krevde livene til flere av Kristians venner og bekjente, ja så står det ikke akkurat så mye bedre til med denne stakkaren i åpningen av “Skjelvet” heller, for å si det meeeget forsiktig. Kristian er rett og slett blitt til et skjelvende nervevrak med PSTD uten like, og på grunn av de store psykiske utfordringene han har pådratt seg så har han nå klart å dytte familien sin lengre og lengre fra seg.

Bildet tilhører: Fantefilm/ Nordisk Film Distribusjon

Kristians familie har siden sist flyttet fra Geiranger til Oslo, og ser ut til å klare seg sånn helt greit, tatt i betraktning alt det jævlige de ganske nylig har vært gjennom. Kristian derimot holder enn så lenge fremdeles til i gamlebygda, men skjebnen vil ha det til at også han tar seg turen innom Norges lille Tigerstad, om ikke så skrekkelig lenge. Og tja.. Etter at jeg først så “Bølgen” tidligere i høst så var det en liten del av meg nå som skulle ønske at noen kunne lage en litt mer idyllisk feel good-film som bygger opp igjen livene til Kristian og hans nærmeste. En viss del av meg føler så smått et behov for å se en film hvor Kristians og hans familie bare har det bra og hvor så og si ALT er bare fint og koselig. Men i stede for en slik film så har man altså valgt å lage en oppfølger hvor man river livsgrunnlaget til de forskjellige figurene enda mer sønder og sammen.

For så fort Kristian også har kommet seg til Oslo så tar det ikke lange stunden før det dukker opp et jordskjelv som ikke akkurat er for de mest pysete der ute. Bare på noen sekunder så er hele byen, uten noen unntak, totalt lagt i ruiner. Og Kristian er nok en gang den som må kjempe med alt han eier og har for å redde livene til alle de som ikke allerede har fått bein og marg knust i tusen knas. Og det vi får servert er som visse anmeldere før meg allerede har vært inne på, kanskje det aller heftigste man har sett på norsk film til nå. Og mye av det vi får se i denne filmen er faktisk ganske sammenlignbart med noe av det heftigste vi som regel bare har sett fra Hollywood til nå.

Bildet tilhører: Fantefilm/ Nordisk Film Distribusjon

Men er det en annen ting denne filmen dessverre også har “adoptert” fra de store katastrofefilmene fra utlandet, så er det en rekke klisjeer som dessverre for meg ødela litt. Og jeg skal ikke gå inn på de aller største avsløringen her, men jeg kan si såpass som at Kristian også i denne filmen er så og si den ENESTE som har en aning om hva som kommer til å skje, og til tross for en rekke advarsler til kjente og kjære, ja så blir han heller ikke denne gangen tatt ordentlig på alvor før katastrofen allerede er blitt et faktum. Muligens bare en bagatell i det store bildet, og det er ikke slik at jeg ikke forstår hvorfor filmskaperne nok en gang har valgt å gjøre det sånn, men jeg må likevel få lov til å si at det irriterer meg litt.

Men når det igjen er sagt så “dukker det opp” en scene i filmens tredje og siste del, som man godt kan si gjør at jeg tilgir “Skjelvet” for alle de småfrustrasjonene jeg kjente litt på nå og da i starten. Helt eksakt hva som skjer i den scenen tenker jeg ikke å avsløre her, men jeg kan si såpass som noen får seg en aldri så liten nedtur sånn helt mot slutten, som jeg neppe hadde vært helt forberedt på om det ikke hadde vært at noen dessverre allerede hadde spoilet denne scenen for meg for noen uker siden. En sekvens jeg har forstått flere anser som både ondskapsfull og litt unødvendig, men som jeg personlig er meget glad for at filmskaperne hadde baller nok til å lage.

Bildet tilhører: Fantefilm/ Nordisk Film Distribusjon

Og alt i alt så syns jeg, for de av dere som nå måtte være litt i tvil, at “Skjelvet” er en ganske bra film. Noe småplukk er det som sagt, men de fikk aldri bli så mange og så store at de endte opp med å rasere hele filmopplevelsen for meg. Og før jeg runder av er det tre type skapninger jeg vil gi litt ros: 1. De som har vært ansvarlige for å få raseringen av Oslo til å se så troverdig ut som overhode mulig. 2. De som har vært ansvarlige for å komponere den nervepirrende, fine og episke musikken. 3. De som har hatt ansvaret for å spille skuespill – og i den forbindelse vil jeg særlig trekke frem Kristoffer Joner, hans unge datter spilt Edith Haagenrud-Sande, og sist, men ikke minst hans (eks-?)kone/ (eks-?)kjæreste spilt av Ane Dahl Torp – kan noen please bare gi disse fantastiske overmenneskene en Oscar??

Hva er din mening om Skjelvet?

God ettermiddag, eller hva pokker det er som er mest politisk korrekt å si sånn egentlig akkurat nå.. Og nei, jeg er IKKE ettermiddags-gretten, bare dønn ærlig, hehe.. For saken er, og dette kommer til å overraske og sjokkere dere meget, at jeg ikke sov sånn veldig godt i natt.

Et kapittel jeg i grunn godt bare kunne skrevet om til dere nå, men siden jeg allerede har SNAKKET om det i min splitter nye video som jeg ganske random bestemte meg for å filme på et tidspunkt eller to i dag tidlig, ja så sier jeg heller: kjørrrr videoblogg!!

Ehm ja.. Og for dere som måtte være nysgjerrig på den filmanmeldelsen jeg teaset litt her nå så kommer den i løpet av kvelden en gang, så det er igrunn bare å holde ut så godt dere kan til da! ^^

Stay goregeous!

Verden ELSKER å hate!! Enten det er i den store verdensveven, eller utenfor. Det har simpelthen ikke noe å si. Og hvem er egentlig jeg til å hate på andres hat? Jeg som har publisert SÅ mange innlegg her inne gjennom årenes løp om hvor mye jeg har hatet det ene og det andre, hvor synd det har vært i meg, og hvor grenseløst mye det er i denne verden som jeg åpenbart irriterer meg over. Alt i alt så er jeg på ingen måte bedre enn  dere andre, og DET skal jeg være den første til å erkjenne.

Men H E L D I G V I S så prøver vi mennesker en gang i blant å gjøre noen unntak. Se vekk fra alt det mørke og bitre, og heller fokusere så godt vi kan på den lysere siden av livet. Og det er akkurat DET jeg også gjorde i går kveld når jeg spilte inn min aller nyeste video, som jeg håper at dere vil ta en titt på nå, en video hvor jeg snakker litt ut om ting jeg personlig liker, eller ihvertfall ikke har noe nevneverdig i mot, men som resten av verden… Ikke akkurat er sånn veldig stor fan av.

Noe spesielt DU liker, men som resten av verden ser ut til å hate?

Utakknemlighet er livets pakke med røyk, tror jeg at det er noen som sier. Jg vet ikke helt hva det betyr, men det er mulig at det ligger noe i det. Enyway!: vi mennesker har en uendelig evne til å hate på ting som først og fremst er til for å beskytte oss, passe på oss – ja ting som kort fortalt er der til vårt eget beste. Jeg foreksempel HATER de to røykvarslerne som henger i gangen (og tro meg, det er IKKE jeg som har bestemt at det skal være to, for å si det sånn..), ikke fordi jeg innerst inne har en heit drøm om å brenne inne, men fordi jeg simpelthen kan ikke fordra ulydene de gir fra seg.

Og sånn som i kveld foreksempel så var det visst på tide å bytte batteri igjen, noe som igrunn bare burde være en enkel og smertefri sak, men som for meg er trauma fra en annen verden så og si HVER GANG.. For hva om jeg skulle komme borti “test”-knappen slik at alarmene også går i leiligheten over meg? Eller hva om jeg ikke gjør nødvendigvis det, men at det er et virus eller en eller annen feil på de nye batteriene som gjør at absolutt alle varslerne likevel går kokklimonke?? Vel, nå har jeg ihvertfall skiftet batteri igjen sånn for denne gang, og jeg håper det blir minst et halvår til de begynner å tigge om nye batterier igjen..

Flere som HATER brannalarmer?

Mmkay, STORT SETT så prøver jeg å skrive innlegg som ikke først og fremst er forbeholdt folk med en blogg.no-konto, men akkurat nå føler jeg for å gjøre meg et aldri så lite unntak, så får heller alle dere andre heller scrolle litt videre ned og lese et annet innlegg i stede, eller noe sånt, hehe..

I skrivende stund har jeg visstnok 1138 følgere her inne. For litt siden var tallet 1137, og men ikke så lenge før det igjen så var tallet det samme som det er nå, altså 1138. Greia, er.. Jeg får visstnok to-tre nye følgere i løpet av hver 14 dag. Men av en eller annen grunn ser det ihvertfall aldri ut til at det totale antallet vil gå under 1137 eller over 1138. Så statistikken for hvor mange og hvor ofte folk slutter å følge denne bloggen er altså tydeligvis kliss lik den som har med hvor mange nye følgere jeg også får xD

Totalt random, jeg vet.. Og kanskje er det bare helt tilfeldig også, men jeg vil likevel spørre: Er det flere her inne som har opplevd, eller som nå opplever omtrent det samme?

Og til deg Linni Elben som nå akkurat har begynt å følge meg slik at jeg omsider kom på hva jeg faktisk kan blogge om i dag, tusen takk! 😀

Stay goregeous!

Jentevennskap er ofte unødvendig vanskelig, men en krangel med ei god venninne kan lære oss mye. Som dagens ungdom i dagens samfunn opplever de fleste press fra alle kanter.

Da er det viktig med gode venner som er der for deg og som støtter deg. Hvilken venn er det du søker både tips og råd hos? Hva er egentlig vennskap? Hvordan vet vi om individer er gode venner eller ikke? Vi har vell hatt venner som vi trodde var veldig gode venner. For meg er så er venner en familie du selv velger. Det er individer du skal kunne stole på og det varer forhåpentligvis livet ut.

Bildet er tatt fra: pixabay.com

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

Jeg kan ærlig innrømme at jeg er en av mange som har få venner, men de få jeg har er gull verdt for min del. Jeg ønsker heller å være med de få vennene jeg har som er der for meg, støtter meg dersom jeg trenger det og som er ærlig og som er villig til å finne på noe. Trenger man å snakke hver eneste dag for å være gode venner? Trenger man å bo i nærheten av hverandre for å kunne være venner?

Vennskap er som tidligere nevnt noe av det viktigste vi mennesker har. Det er i hvertfall min mening. Vennskap er en del av familien. Hvordan skulle man i det hele tatt klart seg uten venner?

Når man er vennen som gir råd og tips, er man det ofte den vennen for mange. Man blir ofte sett på som smart og voksen. Alle snakker med deg, men de snakker med deg alene. Grunnen til at det er så innmari viktig og ha et godt vennskap er fordi da har man blant annet noen man kan snakke med om man får det vondt.

Det er faktisk utrolig viktig med venner rundt seg. Så man skal være glad for de vennene man har uansett om det er få eller mange. Hva er egentlig et ordentlig og ekte vennskap? For meg er en venn/venninne trofast, ærlig, kommer med oppmuntrende ord, ser deg som du er. Ekte vennskap er en gave man må ta godt vare på. Kanskje det også er lurt å gi komplimenter til hverandre.

Vi som er hjelpsomme venninner fortjener å bli sett. Vi hjelpsomme ungdommene/voksne fortjener både å bli sett og verdsatt. Fordi det å være den vennen alle snakker med kan kreve mye. Jeg håper det blir bedre for oss hjelpsomme senere i livet.

Det er ikke enkelt for oss jenter å finne ut hvem man skal være venner med, siden mye av vennskapet handler om både lojalitet og ærlighet. Mitt ideelle vennskap går ut på at det er helt i orden å henge med forskjellige individer, uten at det skal bli sett som feil. Og at det skal være greit å krangle/diskutere innimellom, siden det er sunt. At man er uenig betyr ikke at man ikke er venner.

Bildet er tatt fra: pixabay.com

Gode venner er noe av det viktigste vi mennesker kan ha. Noen ganger kan de vennene man får allerede i de første leveårene, kanskje i barnehagen, være de man også har ved livets slutt. Hva betyr egentlig venner for livskvaliteten? Vennskap fins på tvers av alder og kjønn. Ens venn kan være en hund, en hest, eller kanskje et kosedyr. I perioder av livet kan en venn bety forskjell på liv og død.

Alt for ofte blir det sånn at man er venner med mennesker fordi man bare alltid har vært det. Fordi man var bestiser på ungdomsskolen liksom. Likevel har ikke vedkommende noe positivt å komme med, eller kanskje hun/han bare suger energien ut av deg.

Det orker ikke jeg! Alle, og da mener jeg alle de personene jeg velger å bruke tiden min på er der for en grunn. De gir meg glede, energi, løfter meg opp og er mennesker jeg kan stole på med mitt eget liv. Det er vennskap for meg.

Samfunnet

www.samfunnet.blogg.no

Tirsdag 20. november, klokken 09.40:

Ja, så var det på`n igjen. Hvem skulle tro at jeg var oppe fra sengen igjen allerede? Ikke jeg ihvertfall. I følge Instagram så er det nemlig litt over fire timer siden jeg la meg i natt. Jepp, det aller siste jeg gjorde før jeg gikk til sengs etter at jeg hadde pusset tenner og plugget inn øreproppene, var nemlig å legge ut noen såpete greier til Instagram – men da jeg våknet igjen i dag tidlig så var jeg nærmest helt sikker på at det var blitt kveld igjen. At klokka ihvertfall var passert 16 eller noe, og at jeg nok en gang hadde klart å sove 12 timer, slå av alarmen i søvne, og totalt glemme det etterpå.

Men heldigvis, og kanskje litt dessverre, så var klokken altså ikke så mye. Så jeg bestemte meg for å stå opp igjen, selv om jeg ikke har fått sovet 7-8 timer slik jeg egentlig kanskje burde ha gjort. Vel, kanskje jeg faktisk hadde fått til det hvis det ikke hadde vært for den ene iskaffen jeg bælmet i meg sånn ikke kjempelenge før leggetid. Enyways, nå er jeg altså oppe igjen. Og.. Det er så MYE jeg har lyst til å få til før det omsider er blitt kveld og natt igjen.

Som jeg “så smått” “hintet til” (eller ikke?) her om dagen så har jeg akkurat slått kloa i en rekke ganske så svære spill som jeg for det meste har gledet meg til å spille i hele år. Og spillet jeg har valgt å starte med er det nye Spider-Man-spillet som jeg nå liker ganske så godt. Og etter min mening er dette utvilsomt det beste superhelt-spillet som er blitt laget! Bedre enn Batman Arkham-spillene? Vel nei, ikke etter min mening. Men nå anser jeg heller ikke Batman som noen superhelt da han blant annet ikke har noen overnaturlige superkrefter, og DESSUTEN er han igrunn mer en antihelt enn en helt?! Det er ihvertfall hva jeg alltid har ment og følt. Men føl dere fri til å komme med motargumentasjoner i kommentarfeltet – jeg tar i mot med både vinger og klør.

Men ja.. Og nå skal jeg for et lite øyeblikk bli litt alvorlig igjen (i likhet med en viss fyr jeg akkurat krediterte). Jeg kan virkelig ikke huske sist jeg følte at jeg hadde så mye å gjøre, og så liten tid som det jeg har nå. Greit, jeg bør sikkert passe meg litt med hva jeg sier nå, jeg som er 110% ufør, og basically kan gjøre hva jeg vil, når jeg vil, og likevel ikke gå rundt og bekymre meg for det økonomiske og den slags, men.. Jeg vet virkelig IKKE hvor jeg skal gjøre av meg for tiden. For en ting er at det er så sinnsjukt mange spill som jeg nå egentlig bare vil spille og spille og spille. Men greia er at hvis jeg først og fremst skal prioritere det nå til jeg blir “ferdig” med alle spillene jeg kjøpte i helgen, ja så kommer det neppe til å komme ut noe særlig her inne (eller noen andre steder for den del) på ihvertfall, tre-fire år.. Okei, mulig jeg overdrev litt nå, men bare litt.

Ja, også er det så fette mange serier jeg har så lyst til å få med meg. Så mange filmer jeg har lyst til å se. Men så er det fremdeles OGSÅ så unevnelig mange videoer jeg har lyst til å filme, så mange blogginnlegg jeg enda har lyst til å skrive. Og samtidig blir ikke akkurat jeg og mine venner og bekjente yngre etterhvert som tiden bare går og går heller. Og særlig etter at jeg fikk en meget stygg påminnelse for noen år siden om at det er ikke nødvendigvis alle som dør gammel og grå, ja så har jeg blitt ekstra varsom på hvor verdifull tiden vår her på jorden faktisk er..

Og igjen – jeg vet rett og slett ikke helt nå hvordan jeg skal håndtere den best mulig. Jeg antar at jeg får bare prøve å gjøre mitt aller beste, dag for dag, også får jeg ihvertfall forsøke å ikke se meg alt for mye tilbake og tenke på hvordan ting den gang da KUNNE ha vært. For livet, det skjer nå! <3

Velkommen til mitt lille luksus-mareritt! :-O