Jeg tror ALLE mer eller mindre har noe man drømmer om som man ikke nødvendigvis tør å snakke så høyt om i frykt for å bli dømt av omverden da drømmene kanskje kan anses som litt morbide, perverse, vulgære eller rett og slett veldig sære. Jeg vet ihvertfall at jeg har et og annet i tankene, og jeg er ikke spesielt redd for å snakke litt om de (selv om nr. 3 har ført til en helt egen warning-plakat i starten av videoen….). 🙃
Fikk plutselig så lyst til å lage en aldri så liten MUSIKKVIDEO i dag, så da gjorde jeg det. (har verken skrevet eller komponert denne låta – i tilfelle noen måtte være ørlitte grann i tvil.)
Ble du i godt humør av denne videoen, eller syns du den i det minste er underholdende/morsom – så hvorfor ikke dele den med en venn, eller fem? 😀 LETS DANCE!!
Bildet tilhører: Filmkameratene/ NRK Drama/ Norsk Film/ Svensk Filmindustri
Da jeg var liten og helt frem til jeg var rundt 11 år var farfar min aller beste, og på mange måter nærmeste venn helt frem til han døde en dyster desemberdag i 2002. Frem til den dagen var vi uadskillelige. Som veldig, veldig liten satt jeg ofte på fanget hans og fulgte ivrig med da han fortalte eventyr og diverse historier fra sitt eget turbulente liv. Da jeg var blitt litt eldre ble det flere og flere turer, og ishockey-lignende spill med colaflasker som pøkk og andre forskjellige kreative aktiviteter tilhørte heller ikke sjeldenhetene. Men så ble farfar på et tidspunkt mer og mer syk, og døde.
Med andre ord – hadde jeg bare hatt et magisk kjemisett som kunne gjøre meg pitte liten sånn at jeg kunne reist inn i farfars kropp og gjøre det som sto i min makt for å gjøre han bra igjen, ja så hadde jeg trolig ville gjort det. Og det er nettopp det unge Simen (spilt av Torbjørn T. Jensen) gjør når hans bestefar aka. Gamle Ørn (spilt av Terje Strømdahl) begynner å vri seg i sengen med tydelig ubehagelige smerter.
Og jeg vet hva samtlige av dere måtte tenke nå. “Æsj, så ekkelt“, og ikke minst “så grotesk!“. Og per dags dato er jeg nok ikke den beste kandidaten til å uttale meg noe særlig om det da mine personlige referanser og grenser for hva som er ekkelt, motbydelig, forstyrrende, og grotesk, stadig har blitt flyttet på og flyttet på gjennom den ene morbide skrekkfilmen etter den andre i nokså mange år. Men når det igjen er sagt! – jeg har ikke alltid vært den “røffe” og nærmest “nøytrale” filmelskeren som jeg er blitt til i dag.
For da jeg først så denne filmen for aller første gang som relativt ung hadde jeg knapt sett en eneste skrekkfilm. Jeg hadde to nokså konservative foreldre som ikke syntes noe om sånt, og deres syn på “sånt no” var også delvis mitt syn frem til jeg begynte å nærme meg 15-16 års alderen. Og her kommer poenget mitt: da jeg først så “Jakten på nyresteinen” var jeg kanskje bare 10 eller 11. Det skumleste og ekleste jeg hadde fått med meg der og da var spøkelsesekvensen i “Kaptein Sabeltann og Hemmeligheten i Kjuttaviga” anno 1994, og muligens en og annen Hotel Cæsar-episode med Linn Fylke. Så da jeg først så “Jakten på nyresteinen” tror jeg ikke at jeg brukte mye tid på å reflektere hvorvidt filmen var særlig ekkel på noe vis, ihvertfall ikke på den måten man kanskje først skulle tro (og hva jeg mener med det vil jeg komme tilbake til straks).
For meg er dette først og fremst en fascinerende og underholdende eventyrfilm fullspekket med varme, kjærlighet, omtanke, humor, og ja selvfølgelig; spenning! På vei gjennom bestefars kropp treffer Simen den ene vennlige skikkelsen etter den andre, hvor de aller fleste er figurer vi alle kan kjenne oss igjen i – blant annet det hvite blodlegeme Karta (spilt av Benjamin Helstad) som stadig forsøker å virke så tøff som overhode mulig og som snakker minst mulig om følelser, men som i bunn og grunn er veldig følsom og sårbar innerst inne. Verdt å nevne er også Stemmebåndsoperatøren (spilt av Sigve Bøe) som iherdig jobber for å få bestefar (Gamle Ørn) til å rope ut et skrik som kan sammenlignes med det han en gang komponerte i sin storhetstid. Og sist, men ikke minst det røde blodlegeme Alveola (spilt av Jenny Skavlan) som ikke er blant de som roper høyest eller som er så opptatt av å vise seg frem bestandig, men som likevel er blant de tøffeste og smarteste – når alt kommer til alt.
Bildet tilhører: Filmkameratene/ NRK Drama/ Norsk Film/ Svensk Filmindustri
Ja, og akkurat som ute i den virkelige verden finnes det også i bestefars kropp visse skikkelser som er mest ute etter å skape frykt og ødeleggelse. Og der er “Salthuggerne” et veldig godt eksempel. En gjeng krystall-lignende vesener som har laget en nyrestein som skal komme til å sprenge alt og alle i fillebiter – om de bare får det som de vil. Og nå som jeg er inne på Salthuggerne kan jeg herved forklare hva jeg over mente med at denne filmen ikke først og fremst er “ekkel” på den måten man først helst skulle tro.
For det faktum at filmen foregår inne i bestefars kropp i så stor grad som den gjør er noe jeg tror de fleste glemmer litt vekk relativt tidlig, eller i det minste som man kan venne seg til, og akseptere veldig kvikt. Men Salthuggerne, og samtlige av de andre uhyrene som Simen, Karta og Alveola møter på sin vei, ja de kan jeg forstå hvis noen av de mindre barna anser som litt skumle og ekle, men igjen: tåler barnet ditt å se Kaptein Sabeltann live i Kristiansand Dyrepark, eller å se tegnefilmen om Løvenes Konge for den saks skyld, ja så er jeg sikker på at også denne klassiske barnefilmen vil fungere minst like godt som underholdning – for både store og små.
Bildet tilhører: Filmkameratene/ NRK Drama/ Norsk Film/ Svensk Filmindustri
For meg er og blir “Jakten på nyresteinen” et av de beste, og desidert DEN mest undervurderte norske filmen som finnes. Det faktum at den virker å ha gått såpass i glemmeboka for folk flest i dag er for meg noe uforståelig og rart. Og at det er såpass mange unge som i dag har null og niks forhold til den i hele tatt syns jeg er litt synd. For sett bort ifra et par litt daterte dataanimerte effekter så er “Jakten på nyresteinen” så tidløs som man kan få det. NOE fins det altså, men sannheten er at for det meste er de aller fleste effektene både av de mer praktiske + det som er blitt lagt inn ved hjelp av en (i dag temmelig gammel) datamaskin utrolig stilige og godt laget, og veldig forut sin tid!! Temaene filmen tar opp er dessuten minst like aktuelle i dag som de var i 1996, om ikke enda mer aktuelle nå.
Jeg skal ikke strekke meg så langt som å si at dette er en perfekt film, for det er det ikke. Men dette er likevel en film som byr på så mye som er såpass ubeskrivelig bra, at det veier opp en høy gang for alt det som man måtte finne å hakke litt på. En fantastisk fin og herlig barnefilm jeg setter minst like stor pris på i en alder av 29 som jeg gjorde da jeg var 11. En film som spiller elegant på hele mitt følelse-register, og som jeg allerede nå ser frem til nok et gjensyn med, selv om det ikke er stort mer enn en time siden jeg nå så den igjen sist.
Bildet tilhører: Filmkameratene/ NRK Drama/ Norsk Film/ Svensk Filmindustri
“Jakten på nyresteinen” er for dere som måtte være i tvil en av mine absolutte all time-favorittfilmer, ikke bare av norske filmer, men av alle verdens filmer jeg har sett noen gang. Og boka den er basert på (skrevet av Vibeke Idsøe – som også var ansvarlig for å skrive manus, samt å regissere filmen) har jeg også nettopp lest ferdig nå, og den er også en opplevelse både som smaker veldig godt, og som er lett å fordøye.
– Geoguessr med Lillian! – Jeg har nokså lenge savnet noen jeg kan kommunisere mer muntlig med igjen. For stort sett blir det for det meste med det skriftlige, eller et og annet familiebesøk nå og da. Noe som i og for seg er bedre enn ikke noe kontakt med andre mennesker i hele tatt, men likevel.. Siden jeg og min gode venninne Lillian begynte å game Geoguessr sammen i sommer, og vi samtidig har kunnet prate sammen via Discord, ja så vil jeg gå så langt som å si at livsgnisten min har blitt noe hetere igjen – til tross for et og annet mystisk brudd, eller en og annen “mobilen falt akkurat i gulvet, igjen! – fordi jeg er så distrée at jeg av og til legger den på armlenet på sofaen, hvor jeg OGSÅ har arma mi”-ulykke.
– PODCASTER! – Det er mulig jeg hadde dette som et punkt sist jeg listet opp livets positiviterer også, men vet dere hva?.. Podcaster kan bare ikke overvurderes høyt nok. Særlig for en som er såpass mye alene, og kjenner såpass ofte på ensomhet som jeg kan gjøre så er det faktum at det nå finnes såpass mange gode, NORSKE podcaster rett og slett blitt et medium jeg ikke lengre vil leve foruten. Man kan si hva man vil om Youtube og alt det andre, men med podcaster hvor vi kun “snakker lyd” får jeg ikke “bare” distrahert vekk ensomhetsfølelsen noe, men jeg har også et medium som etter min mening funker bedre når jeg feks skal ta for meg husarbeid – uten at jeg føler jeg “MÅ” titte bort på en skjerm nå og da.
– En reisning i kreativitet! – Jeg har ikke vært sånn superproduktiv i 2020 sammenlignet med visse andre å.. som 2011. Det har blitt en prioriteter av andre ting i det siste, men NÅ føler jeg at kreativiteten samt motivasjonen for å være litt mer aktiv på blogg og da særlig Youtube har steget et par hakk igjen. Litt kjipern at dette muligens skjer samtidig som en del har ferie og derfor ikke er like mye på sosiale medier som man ellers ville ha vært. Men nå vet jeg ihvertfall at JEG fremdeles har det i meg, når jeg faktisk bestemmer meg for å bare gidde!
I ganske så mange år har spillelisten over mine mest populære videoer ligget på forsiden på min Youtube-kanal. En liste jeg lenge har hatt litt blandede følelser og tanker rundt da det ikke er til å legge under en sprit-nedsprutet stol at mange av de som nå ligger på topp 10, 15, 20, eller topp 50 for den del ligger der for litt andre grunner enn at de nødvendigvis er “best”.
For eksempel er det ganske mye gammelt fra de 2-3 første årene som ligger på toppen. Noe som gir mening i og med at jo lengre noe har ligget ute, desto flere er det som har hatt muligheten til å få det med seg. Men det er OGSÅ en gang sånn at det var lettere å få flere views før da Youtube generelt var lettere og forstå seg på, samtidig som konkurransen var betraktelig mye mindre – i dag driver jo “alle” på med å lage eget content til Youtube og/eller TikTok liksom.
Så med andre ord; jeg har nå bestemt meg for å bytte ut “Mest populære” med en liste som heller gjenspeiler hvilke videoer jeg er mest fornøyd med, og ønsker at flest mulig skal kunne se, og kose seg med – alene, eller mutters alene. Foreløpig ligger det kun 25 (av totalt 434 videoer) i denne spillelisten, men jeg lover dere at jeg kommer til å oppdatere den fortløpende ettersom jeg i fremtiden måtte klare å skape nytt content som er denne listen verdig:
«Å fy a meg, å fy a meg, nå er jeg så lei som fy. For alt er bare tull og tøys i Samsungs Sky-by!!»
Etter at jeg i forrige uke kjøpte meg en iPhone SE 2020 har jeg stadig forsøkt å komme meg frem til diverse løsninger for å få overført det jeg har lagret i skyene fra mine tidligere Samsung (Galaxy)-telefoner. HADDE jeg bare hatt en fungerende Samsung-telefon tilgjengelig, ja så hadde jeg ikke sittet og skrevet dette innlegget nå, for å si det sånn.
Når det kommer til bildene mine (og det bittelille jeg hadde filmet av videoer) så er saken grei, for der var jeg smart nok til å ta ekstra backup via Telenors egen skytjeneste-app “Min Sky” i tillegg til at ting ble synkronisert automatisk med Samsung Cloud. Men når det gjelder NOTATENE mine, ja så er det en helt annen historie å fortelle.
For saken er at jeg nå ikke har tilgang til en rekke mer og mindre “viktige” notater fordi de KUN er å finne i Samsungs helt egen skytjeneste. Hvilket vil si at alle listene over blogg- og video-ideer (bare for å nevne noe) jeg har skrevet ned de siste årene er i skrivende stund utenfor min rekkevidde – bortsett fra at jeg selvfølgelig har klart å huske samtlige av de på egen hånd.
Heldigvis er det noe som heter Samsung Cloud Web. Men dessverre igjen får jeg nesten si. For tror dere ikke at denne tjenesten er temmelig begrenset for øyeblikket? Dvs; jeg kan greit logge meg inn og se hvor mye ledig plass jeg har, men selve innholdet.. Alle bildene, notatene og sånt no. Nei det får jeg ikke sett nå da SCW visstnok har noe problemer for øyeblikket som jeg ikke aner når vil bli fikset.
Ja, og.. Eh. Nå skrev jeg i ste at denne tjenesten kan man “greit logge seg inn på”, noe som er en sannhet med visse modifikasjoner. For jeg liker jo å benytte meg av totrinns-innlogginger overalt hvor det er mulig da jeg er sånn passe paranoid for å bli hacket. Så når jeg skal logge meg inn på “Samsung Cloud Web” må jeg skrive inn det passordet jeg har funnet på selv, I TILLEGG til å taste inn en engangs-kode som i teorien skal poppe opp på mobil-skjermen i form av en oppringing eller sms. Det er bare det at.. Det er ikke alltid at denne engangskoden kommer frem (eller blir sendt i utgangspunktet?), og jeg blir så sittende og vente, og vente – helt til jeg slutt ikke gidder mer, og den eventuelle koder mest sannsynlig er gått ut på dato uansett.
Så yes… Ja, nei da har jeg ikke mer å melde om denne saken for denne gang. Forhåpentligvis tar det ikke alt for lang tid før ting blir fikset, og jeg får alle mine gamle, mer og mindre “viktige” notater, huske- og ønske-lister tilbake. Og btw!: JA jeg har begynt å overføre notatene mine til en ekstra skytjeneste nå som støttes av flere enn bare det ene eller det andre selskapet – Google Keep.
HADDE JEG bare tenkt så langt WAAAAAY BACK! Men det gjorde jeg altså IKKE, vel, vel..
Skulle det altså være noen tvil så er jeg fremdeles veldig glad i å samle på ting. Dog shopper jeg ikke like mye fysisk stuffs lengre av litt diverse årsaker, men det hender (og litt føtter).
I dag tenkte jeg at jeg skulle vise fram det jeg har (foreløpig) av Harley Quinn-effekter, og som dere kan se, jeg har da et og annet. Ikke 110% sikker på at jeg har husket å ta bilde av alt her nå, men bort imot.
Jeg VET forresten at det er noen spill som mangler i denne såkalte “collagen”. Jeg har f.eks alle Batman Arkham-spillene, FYSISK til og med, men jeg valgte å ikke knipse de da venninna mi ikke er på noen av disse coverne, og dessuten ikke er sånn mega mye med i de (som hun hadde fortjent å være) heller.
Og en ting til!; hvis det er noen som lurer på hvor jeg har kjøpt alt dette stashet så er mesteparten kjøpt inne på emp-shop.no, blu ray-filmene er vel mer eller mindre kjøpt hos Cdon, og kalenderen på bilde 3 kjøpte jeg på Outland under min andre (og enn så lenge siste <3) Oslo-visitt i høst.
Livet er skjørt!.. og det er slettes ikke alle forandringer som fryder like mye.
På tirsdag så bestemte min 3 år gamle Samsung Galaxy (S7) seg for å si takk for alt. Og som den stadig mer bærekraftige mannen jeg FORSØKER Å VÆRE så var det en stund hvor jeg gikk rundt og tenkte; “jaja, jeg kan alltids leve uten mobil i to, tre uker – jeg MÅ ikke kjøpe meg ny allerede i dag”. Men tydeligvis så “måtte” jeg det..
Så etter pittelitt frem og tilbake-runding med meg selv endte jeg opp med å kjøpe min aller første Apple-telefon, nærmere bestemt en iPhone SE (2020). Og jeg skal være dønn ærlig med dere nå – etter fire dager med elektronisk eple så savner jeg fremdeles (litt) å ha Android.
Det er uvandt for meg å ikke ha en egen “tilbake”-knapp nederst til venstre. Jeg syns det er litt teit at jeg ikke får organisert Hjem-menyen i forskjellige rekkefølger automatisk. Og her om dagen var det noen som sa at iPhones ikke tåler kulda like bra som det den gjennomsnittlige Samsung gjør. Ja, og så har jeg også hørt fra noen andre igjen at den visstnok gjør det, så jeg antar at det bare er opp til tiden å vise show.
Men uansett.. Når jeg først kjøpte meg denne telefonen, så kjøpte jeg meg også en ny venn. Ja eller.. “Venn” er kanskje å ta litt i, men.
