UFØREPENSJON + SOSIALE ANTENNER

Dette blir et innlegg med to forskjellige temaer som ikke har noe med hverandre å gjøre.
Det ene temaet tar jeg skriftlig, det andre har jeg gjort til egen videoblogg.

Vi starter med det skriftlige.
Lørdag fikk jeg et brev fra Nav hvor det står at søknaden om uførepensjon jeg sendte i slutten av oktober nå er ferdigbehandlet.

La meg sitere brevet ordrett:
«NAV har innvilget din søknad om uførepensjon mottatt 1. november 2012. Du får uførepensjon med en uføregrad på 100 prosent fra 1. mars 2013.»

Dette var noe jeg selvfølgelig ble glad for. Ikke det at jeg er glad for å være arbeidsledig og sitte hjemme stort sett hele tiden, men glad for de fordelene jeg nå har som jeg ikke hadde da jeg var registrert på arbeidsavklaringspenger.

Men så er det mer. Virkningspunktet for uførepensjonen er altså satt til 1. mars, i morgen. Men så står det også noe om utbetalingsdatoer for uførepensjon på en annen side. Det skal skje den 20. hver måned – Med unntak av når den 20. er helligdag, eller helg. Da kommer det heller den nærmeste datoen før helga eller de røde dagene.

Tirsdag fikk jeg et brev til fra Nav.
La meg sitere:
«STANS AV ARBEIDSAVKLARINGSPENGER
Ditt vedtak om arbeidsavklaringspenger er stanset fra 01-03-2013» (i morgen)

Jeg har hittil fått arbeidsavklaringspenger fra Nav hver 14 dag, og det har alltid vært på en mandag. Sist mandag var mandagen denne uka.

Betyr dette i korthet at det ikke kommer arbeidsavklaringspenger en siste gang mandag om cirka 14 dager, altså den 11. mars, men at jeg må vente helt til 20. mars før det kommer penger igjen? Poenget mitt er at da vil jeg få et par utfordringer jeg ikke trenger skrive mer om her. Er det noen som kan uttale seg om dette?

Sånn, da har jeg fått ut det jeg har lurt litt på. Jeg har ikke veldig lyst til å stikke ned på Nav og spørre. Det er helst det jeg bør, men tenkte å sjekke med dere først, dere er ikke så skumle som de der nede -_- Har også sendt de en mail, men ikke fått svar enda.

Så tenkte jeg å dele en liten ting helt på tampen som altså gjelder noe annet.
Nemlig en tidligere kompis av meg, som jeg i dag fikk en påminnelse om hvorfor han er en TIDLIGERE kompis:

Vi reblogges!

Night of the living dead 3D – Re-Animation (2012)

De aller fleste begravelsesagenter som får et lik de skal kremere, gjør som regel det. Men Gerald Tovar (spilt av Andrew Divoff) er ikke som alle de andre. På krematoriet skjuler han en hemmelighet han ikke enda har delt med verken broren eller de ansatte. Han har rett og slett aldri fått seg til å brenne lik. Han er kort fortalt ikke venn med ilden.

Etter at han en stund har overvåket krematoriet med et videokamera har han funnet ut at de døde forblir ikke død. Særlig etter at han har gitt dem “livets blod”, som han selv kaller det. Bak den som regel stengte døren til rommet ligger det nemlig hundrevis av zombier, levende døde. Og man trenger ikke lukte veldig sterkt på saken før man skal ane at dette til slutt vil ende galt.

I tillegg til Gerald finner vi også andre spesielle karakterer i denne filmen. Min personlige favoritt må være den litt bitchie og nekrofile sex-bomba DyeAnne (spilt av Robin Sydney). Hun elsker jobben sin, men mest på en måte som ikke er sosialt akseptabelt. Noe dere vel forsto når jeg nevnte hun er nekrofil. Når Gerald ansetter en annen deilig sukkerklump ved navn Cristie Forrest (spilt av Sarah Lieving) prøver Cristie å komme best mulig overrens med DyeAnne. Det ser ikke ut til at DyeAnne trives med tanken på ny kollega. For det er ikke det at DyeAnne ikke trives på jobben sin. Hun elsker den som sagt, men hun trives ikke like godt blant de levende.

Hemmeligheten om at krematoriet er fylt av levende døde blir en dag avslørt på et uheldig vis. Når tante Lou (spilt av Melissa Jo Bailey) en dag går inn dit etter at Gerald ikke har husket å låst døren etter seg, blir hun bitt. Og vips dør hemmeligheten like fort som andre ting i nærheten, som de få karakterene som jobber der foreksempel.


© Bildet tatt fra torrentszona.com


© Bildet tatt fra igorslab.com

“Night of the living dead 3D – Re-Animation” er en morbid, blodig, morsom og til tider sexuelt opphissende film. Det er ikke like mye action som jeg hadde sett for meg, men det lot sakte passere. I mitt syn er denne likevel bedre enn “Night of the living dead” fra 1968, som denne filmen IKKE er en re-make av. Når det først er nevnt er dette oppfølgeren til remaken, av den originale filmen.

Jeg koste meg fra filmens start til slutt. Det eneste jeg har å utsette er enkelte av animasjonene når det kommer til det som går på splatt og slakt. Ellers er dette i mine to øyne en film du bare må få med deg om du har en slags tiltrekning for horror, zombier og upassende en til tider upassende latter.

Terningkast

Vi reblogges!

Av veien! Jeg kjører asperger!

Noe av det mest typiske med å ha aspergers syndrom er at man henger seg opp i ting, og når det først skjer så er man så ekstremt tilklistret at man sitter sugd fast i veldig lang tid. Jeg har ikke tall på hvor mye jeg har brukt for mye tid og energi på.

Jeg vet egentlig ikke hva jeg vil med å legge ut dette innlegget som blir skrevet nå, så jeg får sammen med dere som leser bare se hvordan dette ender.

Å forklare at dette er slitsomt anser jeg som totalt unødvendig. Som jeg har skrevet tidligere så har vi med autistpregede diagnoser som regel både et mindre antall venner og interesser enn andre folk uten en autistisk diagnose. I tillegg til at vi sliter med sosiale spilleregler og normer så er en av de andre årsakene at vi som regel ikke er så opptatt av å være blant andre, men altså mer opptatt av den lidenskapen vi har hengt oss opp i, for å bruke det utrykket. Jeg går sjeldent blant andre folk, og føler oftest at jeg ikke hadde trengt at det eksisterte noen andre enn meg selv. Hvis verden bare var utstyrt med et par roboter og maskiner som kunne produsere mat og drikke til meg innimellom, samt varme og selvfølgelig også ting jeg er opptatt av som filmer, musikk, enkelte typer klær også videre, ja da hadde jeg kanskje ikke trengt at det fantes mennesker rundt meg..

Men, nå var det ikke min forrakt til menneskeheten og min lave forståelse for sosiale spilleregler og min minimale lyst til å være blant andre jeg egentlig skulle bruke energi på å skrive ned om i dette innlegget. Når jeg tenker meg om var det faktisk en mer konkret årsak til at jeg nå ville starte dette innlegget.

Å bli misforstått har jeg vært vant til siden så lenge jeg kan huske. Jeg blir ofte “beskyldt” for å foreksempel virke aggressiv eller for at jeg på en eller annen måte “alltid må diskutere”, av og med de få personene jeg innimellom gidder å skrive eller snakke med. Jeg vil med dette innlegget forsøke å forklare meg litt her. Og av en årsak, jeg er lei av at enkeltpersoner anklager meg for at jeg vil diskutere og kverulere.

Og det er her jeg nå kommer tilbake til det jeg tok opp i det første avsnittet. Aspergers syndrom gjør at man blir svært opphengt i ting. Når man først har en tanke i hode, positiv eller negativ, ja da kjører man i den retningen lenge, uten at man helt kommer seg ut. For å si det på en ikke-metaforisk måte, og for å trenge det inn med t-skje: Når jeg først begynner å tenke på noe, eller å snakke om noe har jeg svært vanskelig for å skifte tema. Da har jeg svært vanskelig for å stoppe med det jeg har begynt med!

Folk kan selvfølgelig ikke se eller høre hva jeg tenker. Eller jo, de kan høre det når jeg snakker. En av de største forskjellene på meg og andre er at jeg som regel SIER HØYT det jeg tenker, mens de fleste andre lar tankene forbli tanker uten at de føler for at alle rundt skal vite om de. Det er for tiden nesten bare et emne jeg innimellom ikke sier ALT jeg tenker, og det er tanker tilknyttet et spesielt menneske, som sikkert dere fleste som leser bloggen min vet hvem er. Som oftest går også det meste ut av hjernen min der også, men.

Men ja, tilbake til temaet.
Grunnen til at jeg nevnte at jeg ofte sier tankene mine er igjen en av grunnene til at jeg i første periode startet dette innlegget. Jeg sier som regel det jeg tenker, og de tankene jeg får, har jeg som regel veldig vanskelig å legge vekk før jeg har tenkt så og si nesten ALT som kan tenkes og sies rundt det!

Jeg har ikke tenkt å komme med noen konkrete eksempler på samtaler jeg har hatt med enkelte for å dra frem et eksempel på hvordan mange fort tror at jeg er irritabel, selv når jeg ikke er det, men jeg skal forsøke å forklare det likevel. Dette kommer som regel opp dersom noen skriver noe jeg ikke er helt enig i. Ikke nødvendigvis helt uenig heller. Men spesielt når jeg ikke er 100% enig så blir jeg ofte anklaget for å virke irritabel, igjen fordi når jeg først begynner på noe, som i dette tilfellet å skrive om noe, da tar det ofte en tid før jeg slutter.

Jeg skriver som regel lengre og mer enn ALLE de jeg kommuniserer med, og det er som sagt spesielt i tilfeller jeg ikke er helt enig i noe at jeg får høre at folk tror jeg er irritert eller noe. Enda de som kjenner meg vet at jeg som regel skriver veldig mye og langt om det vi er enige om også, eller for å gjøre det enkelt: Alt jeg tenker på, skriver om etc., har jeg vanskeligheter med å bare gjøre kort. Dette innlegget er bare nok et eksempel.

Så i fremtidlige samtaler, skriftlig eller muntlig, vil jeg nå sette pris på at folk vet dette. Jeg er irritable jeg også til tider som alle dere andre, men jeg er ikke det nødvendigvis av den grunn at jeg skriver og snakker lenge om en viss ting jeg ikke klarer å stoppe med når jeg først har begynt! Skulle ønske alle kunne hatt aspergers syndrom for en uke, så hadde folk bare holdt kjeft med disse “beskyldningene” sine.

I tillegg til at jeg selv blir sliten av å tenke så lenge og mye på ting nesten hele tiden er det også verdt å nevne at det attpåtil er frustrerende at dette også går ut over andre ting jeg ikke får gjort. Som foreksempel at jeg ikke får satt meg i gang til å skrive blogginnlegg fordi jeg bare tenker på det samme hele tiden, noe som er en grense for hvor mye jeg kan skrive om før folk blir lei. Ting tar kort sagt tid med meg, både av psykiske og fysiske sort.


Fotograf: Sara Helene Germanotta

Det er riktignok en liten ekstra grunn til at folk kan tenke dette med at folk ofte tror jeg er irritabel og kranglete. Spesielt de som har snakket mest med meg de siste åra. Jeg har som kjent add (litt som adhd, bare uten hyperaktiviteten) i tillegg til aspergersen. Det som er med add er at hver eneste lille følelse vanlige folk har, får jeg minst tredoblet, enten det er positivt eller negativt. Derfor “overreagerer” jeg ofte, bortsett fra at det er det jeg IKKE gjør. Jeg reagerer kun på min egen måte. Ikke at dette avsnittet har noe med det å henge seg opp i ting, som resten av innlegget skal ha handlet om, men jeg vil sitere noe jeg la ut på facebook-veggen min for en liten tid tilbake:

«Vi med ADHD/ADD blir ikke sint, vi blir fly forbanna. Vi blir ikke triste, men vi blir totalt knust. Ikke blir vi litt glade heller, men vi blir overlykkelige.

Det jeg mener er at følelsene våre er så sterke, vi går inn i alt med livet som innsats. Det er fryktelig slitsomt, men samtidig så tror jeg det er en bonus. At vi lever og opplever mye sterkere enn andre, på både godt og vondt.. Har en liten beskrivelse jeg syns passer perfekt:

“Når jeg sørger, er mitt hjerte knust i tusen biter. Alt jeg gjør, gjør jeg mer. Alt jeg ser, er skarpere. Alt jeg hører, er vakrere og vondere. Elsk meg for den jeg er.”»

Med de ordene vil jeg bare legge til to til, før dette innlegget blir såpass langt at ingen gidder å lese det;
Vi reblogges!


Hva holder du inne, helt innerst inn?

Jeg vet ikke hvem du er, ikke bestandig.
Ikke at du heller vet hvem jeg er, hele tiden.

Alt blir så blåst opp når noe skjer for meg.
Alle følelser, gode eller onde blir så ekstreme.
Ekstreme følelser fører ofte til ekstreme avgjørelser.
Ord, handlinger, flere ord.

Jeg vil du skal elske meg, og bare meg.
Føler meg så usikker på hva du tenker, innerst inne.
Vi vet begge at ikke alt kommer frem.
Noe holdes inne, av hvilken grunn?

Er du redd for hva som måtte skje?
Jeg tror det er noe som står i din vei.
Hva føler du egentlig, innerst inne?
Hva hindrer deg i å hele tatt kjenne etter?

Lite vet jeg om din fortid.
Litt om hvem du er.
Folk sier før ikke betyr noe.
At fortiden ikke trenger lys.

Presse noen vil jeg ikke gjøre.
Jeg håper vi en gang kan på kjent.
At du vil stole på meg, og vise ditt sanne deg.
Kanskje det ikke er like farlig som du tror?

Verden er slem, det vet vi begge.
Du er ikke alene om å streve med trygghet.
Du er ikke alene om å stole på fremtiden.
Hvis du en gang vil si, jeg vil høre.

Jeg elsker deg.
Jeg vet ikke om du vet det, sånn egentlig.
Ikke alltid vært så flink til å føle deg trygg på meg, på oss.

Jeg vil i hvert fall du skal vite noe;
Hvis du en gang vil åpne deg.
Hvis du en gang vil fortelle hvorfor, hva og derfor.
Jeg vil prøve å forstå, lytte, ta deg på alvor.

Kanskje er det ikke så farlig som du tror?
I hvert fall, jeg håper fremdeles, jeg tror og venter.

Vi reblogges!

The Living Dead Girl (1982)

Det finnes tre typer vampyrfilmer å forholde seg til. De møkk dårlige, de som er sånn passe og de som er gode. “The Living Dead Girl” (opprinnelig “La morte vivante” fra 1982 er en film som hos svært mange har lagt seg på hyllen over klassikerne. Filmen må sies å være et av den franske filmskaperen Jean Rollin sine beste verker, og intet uten grunn.

Filmen starter med at noen tjuvradder bryter seg inn i et gravkammer for å stjele verdisaker som smykker og lignende som de døde er gravet ned med. Blant de som ligger der finner de den unge og vakre jenta Catherine Valmont (spilt av Francoise Blanchard). Mens bandittene tar for seg blir stedet brått rystet av et dramatisk jordskjelv som blir noe skjebnesvangert for flere enn bare de i kammeret. Catherine våkner til live igjen, to år etter sin død og etter å ha drept mennene i kammeret bestemmer hun seg for å finne tilbake til det hun døde fra.

Jakten på sin tidligere identitet fører henne til et herskapelig og vakkert slott hvor hun møter igjen sin blodssøster Barbara Simon (spilt av Marina Pierro). Barbara er selvfølgelig både overrasket og glad for å se igjen venninnen sin og stiller sine spørsmål. Catherine har riktignok noe problemer med å snakke enda, men det er bare midlertidig. Barbara forstår ikke helt med det første at venninnen faktisk har vært død. Har folk bare gravd ned en tom kiste og gjemt venninnen for henne et annet sted? Har hun vært i live hele tiden?


© Bildet tatt fra welcometocrystallake.com

Når det går opp for henne at venninnen er blitt en slags vampyr innser hun at hun må hjelpe. Med “en slags vampyr” mener jeg at hun ikke er en 100% gjennomført vampyrskikkelse. Ei eller ikke 100% menneske. Det som irriterer meg mest med denne filmen er det faktumet at hun helt fint spasserer utendørs under solen. Faktumet at vampyrer ikke skal gå ute i sollys er noe skaperen av denne filmen kanskje ikke har fått med seg, eller helst ignorert. Samtidig ser det ikke ut til at hun har en alt for sterk tørste etter blod heller, bare bittelitt innimellom. Så Catherine Valmont er ikke den aller mest troverdige og best gjennomførte vampyrskikkelsen gjennom historien, men hun er likevel mange nivå over de tullete wannabe-“vampyrene” i Twillight.

De eneste som egentlig ser ut til å ville hjelpe Catherine er hennes venninne Barbara og en pågående, slitsom og masete turist fra amerika, som ikke en gang kjenner henne overhode. Men bare ikke klarer å la være å legge seg borti andres ting.

Catherine selv derimot føler en stor avsky mot den hun er blitt. Hun kaller seg selv ond og vil ikke drepe de stakkars menneskene som Barbara kidnapper for hennes skyld. Catherine vil sette en stopper for alle lidelsene hun påfører seg selv og andre, og ber sin venninne om å drepe henne. Barbara nekter å høre på henne og mener at hun ikke tenker klart og ikke hører hva hun selv sier. Uten å røpe for mye kan jeg si at filmen får en noe tragisk slutt for dem begge.


© Bildet tatt fra dvdbeaver.com


© Bildet tatt fra mondo-digital.com

Til tross for at Catherine Valmont som nevnt over ikke er den best gjennomførte vampyrkarakteren i den fiksjonelle verdenen er “The Living Dead Girl”/”La morte vivante” likevel en film jeg mener alle vampyrelskere og blodfasinerte sjeler bør få med seg før de legger seg i den mørke kisten. Til tross for at den også har noen tvilsomme skuespiller prestasjoner og at enkelte av scenene virker noe enkle der og da, er dette fortsatt en klassiker. Spesielt når man tar hensyn til når den faktisk kom ut. For den har en tilfredsstillende dose med både blod, nakenhet og erotikk. Den har også et klassisk, godt horrorpreget soundtrack som er mer sjeldent i dag. Og ikke minst en god og mer original historie.

Den er heller ikke i det lengste laget. Og skulle du bli skuffet, er det likevel ikke snakk om veldig mye av din tid som måtte gå tapt. Jeg vil i hvertfall ambefale å gi den en titt!

Terningkast

Vi reblogges!

Rengjør en ripete og ødelagt cd/dvd/Blu Ray-plate!

Vi har alle vært borti frustrasjonen når et spill, en film eller musikk-plate er så dekket av fingermerker og riper at kvaliteten har synket og til og med begynt å hakke. Vel, hva skal man si, et hvert problem har en løsning. Har dere ikke funnet noen løsning enda, vil dette innlegget bli deres endelige tilfredsstillelse.

For det trenger ikke å koste hele Elm Street, det er faktisk veldig billig og enkelt. Alt du trenger er litt Zalo, litt mykt papir (gjerne toalettpapir) og litt middels kaldt vann.

Slik gjør du det:
I. Fyll blanksiden av platen med Zalo. Hvor mye som er nødvendig avhenger av mengder skader og flekker platen har.
II. Når platen har nok Zalo under seg, skyll så vekk all Zaloen med middels kaldt vann. Pass på at det ikke blir for kaldt, ei heller ikke for varmt.
III. Når platen så ikke har mer Zalo på seg legg så litt toalettpapir der hvor du vil legge den til tørk. Legg platen over papiret, forsiktig, blanksiden skal ligge nederst. Legg så litt papir over platen.
IV. Etter ca. 1 times tid kan du forsiktig fjerne papiret over, løft platen forsiktig opp. Jeg vil gjette at du er fornøyd!

Ønsker alle sammen en ripefri dag videre!
Vi reblogges!

5 ting som irriterer meg og Milla!!!

Som helt sikkert dere fleste har fått med dere utifra forrige innlegg har jeg vært på Sogn og Fjordane i noen dager og nylig kommet tilbake til Oppdal. Har generelt hatt noen greie dager der. Ble litt småkjipt med enkelte ting som ikke helt har blitt som jeg trodde, samt at det er en del ting jeg er misfornøyd med på andre måter, men tross alt sitter jeg igjen med noen gode minner, tross alt.

Tenker å dele noen til av de med dere nå. Forrige innlegg ble litt i overkant hverdagsbloggete, derfor skal jeg gjøre dette innlegget om til noe litt mer spennende. Har tidligere laget to innlegg over ting som irriterer meg, og har fått lyst til å lage et tredje innlegg. Men denne gangen skal vi høre fem ting som irriterer noen andre enn meg selv, i tillegg til meg selv!

Klikk her for å se mitt første Ting som irriterer meg-innlegg

Klikk her for å se Ting som irriterer meg – Part II

Her har dere 5 “nye” ting som irriterer meg:

I. Oppskrytte “gode” filmer som suger bigtime!

II. Når en klesstørrelse er forskjellig på en annen butikk!

III. Kø!

IV. Folk som beskytter pelsbruk!

V. Når gode filmer tar slutt


Her har dere 5 ting som irriterer Camilla:

I. Par som alltid “elsker den andre parten” mer på Facebook!

II. Folk som sier at ALLE unge i dag får puter sydd under armene!

III. Når brus bruser over!

IV. Folk som tror at følelsen etter sterk mat kan dempes med brus!

V. Lærere som ikke lar deg gå på do!

Helt på tampen vil jeg bare legge til enda en videoblogg!
Kanskje ikke like interessang, men det er fremdeles en video:

Vi reblogges!


The Very Uncut Vblog

Ikke mange dagene til jeg drar til Nordfjordeid, så da gjelder det å blogge når jeg gidder. Jeg er nemlig ikke så sikkert på at jeg kommer til å blogge så mye de dagene jeg er borte. Er faktisk heller ikke 100% sikkert at jeg tar med noe som helst form for kamera, rett og slett fordi det fort kan bli litt for mye, og så er ikke bestevenninna mi så glad for at jeg tar bilder og filmer hele tiden, og det kommer sikkert til å skje om jeg ikke legger igjen kameraene mine hjemme, sååå.

Ja, hva skjer for tiden? Jeg aner ikke med dere, men mitt liv står i hvertfall litt i sementtanken. Altså, det skjer ikke så mye, og det er litt klaustrofobisk til tider.

I dag har jeg sett horror-filmen “Smiley”, og var bedre enn forventet. Brukerne på filmfront.no har gitt den terningkast en, men “alle” vet at det er bare nisser som sitter på den siden uansett. Ellers har jeg i de siste dagene stalket en blogg som er drevet av ei fantastisk jente som jeg syns fortjener flere klikk innom. Hun skal forhåpentligvis lage det nye designet og headeren til bloggen min. Vel, “The Apocalyptic Doll”, kaller hun seg og kan sjekkes ut her!

Hm, ja.. Jeg har lovet meg selv å ikke ramle i den store stygge fella der jeg blir sittende å skrive for å skrive. Da er det bedre å la bloggen ligge i fred. Haha, men først skal dere få et billedlig, levende innblikk i dagen min i dag. Merk: Et veldig kort et:

Håper alle sammen får en god søndag videre!
Vi reblogges!

Når Youtube blir freaky..

Var nettopp innom Youtube-kanalen min for å sjekke hvilken av mine 155 videoer som er mest populær.
Da jeg oppdaget en ting nå så bare er jeg nødt til å dele det med dere.

Sjekk hvilken plass “Leverposteidiktet” ligger på. For ikke å glemme, sjekk hvor mange visninger den har.

Noe som ikke er fult så skummelt, men derimot veldig hyggelig er hvis dere hadde giddet å abonnere på kanalen min. Det kan dere gjøre ved å klikke her!

Vi reblogges!

ParaNorman (2012)

Det er ikke noe galt med å være annerledes. Det er heller ikke noe galt nødvendigvis i å kunne se og snakke med de døde. Spesielt ikke når man stort sett bare blir maset på, ledd av og mobbet av de levende.

Norman Badcock er nemlig ikke som alle andre. Han er nesten fanatisk opptatt av skrekkfilmer, da særlig zombie-filmer. Han har kjenningslåta til “Halloween”-filmene som ringetone og et rom fult av plakater og figurer som undertegnende også kunne tenkt seg. I en litt mindre animert utgave vel og merke.

Denne gutten har ingen nære venner blant de levende. På skolen blir han sett på som et freak, og hjemme, vel det er stort sett bare moren som virker som hun prøver å forstå.

En dag møter han på onkelen som han har fått beskjed om å ikke snakke med. Det er nemlig ikke bare Norman som har kontakt med de døde. Før han løper av gårde igjen forteller han guttungen at byen er rammet av en forbannelse og at Norman er den eneste som kan gjøre noe med det.

Og det tar ikke lang tid før den ene paranormale hendelsen etter den andre finner sted. Byen blir invadert av zombier, og landsbyen gjør sitt for å drepe de levende døde. Midt i alt kaoset forsøket Norman å finne graven til en jente på hans egen alder som ble dømt til døden for hekseri for mange, mange år tilbake.

Filmen er skapt av de samme som ga oss “Coraline”, og etter min mening var “Coraline” en helt ok film. Dersom du likte “Coraline” håper og tror jeg at i hvertfall de yngre vil elske “ParaNorman” som etter min mening er noen hakk morsommere og generelt bedre. Men smaken er som zombiebaken.

Dette er en stopmotion-film, og ikke en ren animasjonsfilm. Til å være en film som kanskje i utgangspunktet er ment for å være en barnefilm vil jeg påstå at den fungerer minst like bra for oss som er litt eldre. Den har sjarm, den har humor, man kan kanskje underveis gjette seg litt til hvordan ting vil slutte, og det er mulig man får rett, men det vil likevel ikke ha mye å si.


© Bildet tatt fra filmweb.no


© Bildet tatt fra filmweb.no

Blant de originale stemmene kan vi høre blant annet Kodi Smit-McPhee, Tucker Albrizzi, Leslie Mann, Christopher Mintz-Plasse, Jodelle Ferland og Elaine Stritch. Filmen kan også sees med norsk tale.

Det er ikke ofte jeg finner begeistring i å se film som funker for barn, med “ParaNorman” er et unntak.

Terningkast

Vi reblogges!