Det er påske, det er turister, og det er også en økt sannsynlighet for å bli frastjålet et og annet. Egentlig hadde jeg ikke tenkt at jeg skulle til sentrum denne uken da jeg tok meg noen skikkelige handlerunder i helgen. Fortsatt ganske lite begeistret for store folkemengder, og i hele tatt.
Men i dag fikk jeg likevel en god nok grunn til å gå ut. Tannbørste-koppen som jeg bestilte forrige uke hadde omsider ankommet. På vei til Domus (som er det stedet jeg vanligvis henter pakker fra) tenkte jeg at jeg kanskje skulle benytte meg av de lave prisene på snop mens jeg først skulle dit likevel. Så da ble det til at jeg også gikk inn til selve butikken etterhvert.
Etter at jeg hadde fylt opp en pose smågodt, funnet et blad jeg ville ha, samt en cola og noe Dent var det på tide å betale. Når jeg neesten var ferdig med å taste pinkoden min oppdaget jeg noe på høyre side. Noen ungjenter sto og pakket ned MINE varer.
Det første som slo meg var at jeg der og da hadde fått øye på et utrolig frekt og ganske amatøraktig forsøk på tyveri. Før jeg egentlig rakk å tenke stort over det skjøt jeg opp den ene hånden, pekte på de og sa med en noe streng og mulig stresset stemme: “Hey, den der er min!!”.
– Bildet er tatt av Arvid Storli.
Heldigvis skulle jeg fort finne ut at det hele var langt mindre dramatisk enn først antatt. “Ja, men de bare hjelper til med å pakke det ned”, kom det raskt fra han som satt i kassen. Ah, jeg burde ha skjønt det. Jentene satt der tross alt med noen trøyer hvor det sto Coop Mega på, og etter at jeg gikk ut igjen så jeg at det var tilfelle ved de andre kassene også.
Men der og da, da jeg enda ikke var klar over dette føltes det hele litt ubehagelig, og jeg skal ikke nekte for at jeg ble bittelitt provosert de første sekundene. Men det hele endte altså heldigvis bra. Jeg ble ikke SÅ skrekkelig stresset, og jeg sa også takk til de søte jentene etter at jeg tok i mot posen og gikk. Uten ironi, og kanskje til og med med et smil, akkurat det husker jeg ikke.
På veien hjem igjen ble det til at jeg analyserte det hele noen ti-talls ganger. Og kort fortalt har jeg kommet frem til at jeg først og fremst er glad for at Coop nå har egne folk som hjelper kundene med å pakke ned varene.
Jeg er som nevnt tidligere ikke veldig glad i å omgi meg alt for mange folk om gangen, og det faktum at denne butikkskjeden har egne folk som gjør det de kan for at påskehandelen skal gå enklest og fortest mulig unna er jeg glad for.
Men.. Så er det heller ikke til å komme bort fra at jeg også har tenkt litt på at den jobben disse menneskene har nok er en litt utakknemlig en. Nå er det helt sikkert en del som har klart å tenke ut på egenhånd at de faktisk er ansatte for Coop og ikke tyver, men det er garantert flere som meg der ute også som har, og som kommer til å “kjefte litt” på de fremover. Huff.
Helt avslutningsvis vil jeg bare i tilfelle disse jentene på et eller annet tidspunkt skulle komme over dette innlegget få benytte anledningen til å beklage at jeg “kjeftet litt” på dere “i ste”. Og så vil jeg nok en gang få takke for den gode jobben jeg nå syns at dere gjør med å redusere det verste påskerushet best mulig. Takk.
Så fort jeg fikk vite at det skulle komme en tredje film i I Spit On Your Grave-serien kan dere tro jeg ble begeistret. Jeg elsket den første filmen og jeg digget nummer to (høhø). Men så er det store spørsmålet.. Stemmer det at alle gode ting er tre?
I “I Spit On Your Grave 3 – Vengeance Is Mine” møter vi igjen Jennifer fra film 1. Siden sist har hun flyttet til New York og skiftet navn til Angela. Fritiden bruker hun blant annet til å gå i gruppeterapi hvor hun etter kort tid får en ny venninne, nemlig den nokså rebelske og hevntørste Marla.
Når det en dag viser seg at Marla har blitt drept av eks-kjæresten vekkes det naturligvis avsky og sinne i den lille terapigruppen, særlig hos Angela som bestemmer seg for å gi svinet det hun mener han fortjener etter at det også blir kjent at han slipper fri. Noen få scener senere er Marlas eks minst like død som Marla selv som bot for det han angivelig skal ha gjort.
Og det er først og fremst det faktum at folk “bare” ANGIVELIG skal ha gjort fæle ting som er det største problemet jeg har med denne filmen her. For mens film 1 og 2 var veldig flink til å faktisk vise de grusome overgrepene som gjorde at hevnsekvensene i ettertid av de ble såpass tilfredstillende som de ble så nøyer film 3 seg heller ved å fortelle om overgrepene ved hjelp dialog og trist musikk.
Bildet tilhører: Anchor Bay Entertainment
Det faktum at vi ikke får sett overgrepene denne gangen resulterer altså i at hevnsekvensene ikke lengre tilfredstiller like sterkt som før… Men det gjør også at jeg faktisk sitter og lurer på om de som Angela hevner seg på denne gangen egentlig kan være “uskyldige”. Mest sannsynlig ikke, men siden jeg ikke har sett overgrepene selv klarer jeg ikke å føle meg 100% sikker på at alle som Marla sender i graven får som de fortjener denne gangen.
Okei, joda, det er tydelig at ihvertfall samtlige av de som Angela bestemmer seg for å gi rettferdighet har et ganske forskrudd kvinnesyn og noen generelt elendige holdninger.. Men selv om folk har et forkastelig verdensbilde og ganske motbydelige holdninger er det ikke forgitt at de har voldtatt, torturert eller drept noen..
Bildet tilhører: Anchor Bay Entertainment
For meg holder det altså ikke at vi blir fortalt om en rekke voldtekter denne gangen hvor overgriperne har sluppet unna, jeg skulle helst ha sett de.. Ikke fordi jeg liker å se voldtekt, for det gjør jeg absolutt ikke. Men når jeg ikke har sett det selv er det altså vanskelig å vite 100% om historiene er sanne. Og da er det også vanskeligere å hate de såkalte overgriperne, og uten det hatet (som film 1 og 2 var meget flink til å bygge opp) så klarer jeg ikke å kjenne på noe tilfredstillelse når de slaktes heller.
Ellers er det også en ting til som skuffet ganske denne gangen. Hevnsekvensene er langt ifra like kreative og spektakulære som sist. Denne gangen er de fleste hevnscenene så alt for… Repeterende og uoriginale. Jeg har ikke telt så mulig jeg tar feil, men jeg mener ihvertfall å huske at det denne gang er tre scener som innebærer at de såkalte voldtektsmennene får elektrosjokk i balla. Blant annet.
Bildet tilhører: Anchor Bay Entertainment
Så tilbake til det spørsmålet jeg stilte litt tidligere. Er alle gode ting tre? Nei!.. For min del kunne de latt være å lage denne filmen. Det er synd å si det, men I Spit On Your Grave 3 føles rett og slett stort sett ganske unødvendig. Den er ikke i nærheten av så god som forgjengerne på noen som helst plan.
Men det finnes likevel noen lyspunkter. Sarah Butler gjør nok en gang en god jobb som Jennifer/ Angela, selv om jeg føler troverdigheten dessverre faller noe mer fra denne gangen, noe som forsåvidt ikke er hennes (Sarah Butler) feil, men manusforfatternes.. Og så skal det sies at jeg DIGGET bestevenninnen Marla. Bare så synd at hun takket for seg så alt for tidlig på en så alt for elendig måte. Også er den heldigvis langt ifra like kjedelig og generelt elending som Reinert Kiils “Hora”, uten at det skal særlig mye til..
Sånn. Nå føler jeg at jeg har skrevet nok om denne filmen. Jeg kan alltids repetere meg selv litt til, men jeg føler at jeg har falt langt nok ned på denne filmens nivå allerede ved å gjøre det nok fra før nå. Så derfor ender denne filmanmeldelsen rett og slett her da jeg ikke har noe mer vesentlig å legge til likevel.
Den 7. desember 2012 slapp jeg ut en video med navnet “10 ting man aldri trodde jeg skulle si“. Før jeg derimot filmet den videoen spurte jeg ti forskjellige venner og bekjente om de kunne gi meg en litt random setning hver som jeg kunne si i den videoen.
Dette er et konsept jeg synes funket veldig godt den gang. Jeg hadde det gøy under forberedelsene, det var spennende å lese hva folk kom med av bidrag, og det var generelt ganske morsomt å filme og redigere den.
I nyere tid har jeg tenkt tanken på å en dag gi den en oppfølger. Den dagen er nå kommet. Konseptet er akkurat det samme som sist. Prosessen bak er akkurat som sist, og i hele tatt. Ja. Dere skjønner tegninga ^^
Folkens, etter 3 år. Her har vi endelig “10 ting man aldri trodde jeg skulle si – Part II”:
Tusen takk til alle som har bidratt i gjøre denne videoen mulig å gjøre, altså dere 10 som har bestemt hva jeg skal si. Takk Ida, takk Mari, takk Håkon, takk Hege, takk Stian, takk Sara, takk Anne-Torill, takk Aud-Helen, takk Rune og takk Hanne. Takk, takketti, takktakktakk!! ^^
Og sist, men absolutt ikke minst, tusen takk også til deg Jan som nok en gang har sagt deg villig til å voice litt for meg igjen.
Før jeg nå runder av dette innlegget har jeg faktisk en liten video til å vise dere. Nemlig en liten, beskjeden samling av litt tabber som oppsto formiddag når jeg gjorde “den store hovedvideoen”. Og her får dere den:
Sånn, da vil jeg bare avslutte det hele med å takke alle sammen nok en gang for deres oppmerksomhet. Håper alle sammen får en riktig så fjong kveld videre ^^ Det var da faen så mye takknemlighet det ble nå forresten, nesten over kanten. Er det flere enn meg som holder på å brekke seg? xD Ah, der knakk visst Knerten.
Nå skal det jaggu dykkes ned i intimvannet igjen, og når du kommer tilbake på land er det med en flott og fjong samling med visdom du trolig ikke hadde fra før. Det er nok en gang på tide å bli enda litt bedre kjent med mine særegenheter.
For ja, jeg har de jeg også. Vaner. Uvaner. Hele den pakka der. Jeg har klart å eliminere samtlige av de med årene, mens noen har jeg bare delvis krympet. Og noen er akkurat like hårete som før.
I dag, her og nå skal jeg ikke ta for meg hele familien, men derimot de fem mest aktuelle medlemmene av dem som fremdeles er ganske så.. Levende. Ehm, ja, en ting til før vi starter sånn ordentlig. Det blir mye soverom og doss denne gangen her. Er bare å leve med det først som sist.
Forresten, er du ikke så keen på å lese så “mye” akkurat i dag kan du heller høre og ikke minst SE meg snakke om de i videoen jeg har lagt til over. Undertegnende vil herved anbafale nettopp DEG å gjøre det, rett og slett fordi han er ganske fornøyd med den videoen. Men fritt valg.
I. Går fort forbi sengen Jeg er ikke så fryktelig overtroisk, og jeg tror heller ikke på monstre under senga lengre. Når sant skal skrives så tror jeg ihvertfall at det er heller aldri noe jeg har gjort.
Uansett. Jeg vet ikke helt hva det kommer av. Men når jeg skal noe på soverommet og jeg må gå forbi sengen (som er 100% obligatorisk hvis jeg først er på det rommet) så skal det helst skje fort som svin(n). Som oftest går det ganske automatisk. Jeg bare “suser” forbi.
Innerst inne vet jeg at det ikke er noen under den (hvem skulle det vært?) som ligger og bare venter på å gripe tak i foten min. Det er ikke akkurat sånn at hybelkaniner faktisk har fått puls heller.. Likevel.. Nei sengen, den skal man fort forbi.
II. Tre-minutters sang ved tannpuss I fjor vår oppdaget jeg at deler av tannkjøttet i øverste kjeve på venstre side var noe “skrapet”. Det var rett og slett litt kjøtt som plutselig ikke var der lengre.
Da ble jeg naturligvis noe bekymret, littegranne skremt, så jeg begynte fort med noe som strengt talt burde vært forbudt. Jeg begynte å selvdiagnosere meg selv ved god hjelp av Google. Ikke lurt.
For når man begynner med den slags blir resultatet ALLTID det verste du kan få. I mitt tilfelle ble det kreft. Såå, jeg bestemte meg etter en stund for å heller maile tannlegen min i håp om å få på plass en time, så kunne heller han bestemme hva som var galt.
Perfeksjonisme samt det faktum at jeg er høyrehendt viste seg å være svaret. I og med at jeg altså er høyrehendt så har jeg hatt en tendens av å pusse venstre side TO ganger per tannpuss, og gjerne litt for hardt også. Ikke bra.
Så jeg bestemte meg etter litt råd og tips fra tannlegen om å IKKE pusse tennene like hardt mer, og samtidig også redusere pusse-tiden litt. Men hvordan gjøre det? Stoppeklokke? Næh.
Stoppeklokke fungerer sikkert stjerneskudd for noen, men for meg så er det musikken som er svaret. Når jeg pusser tennene mine nå leter jeg frem til en sang på Ipoden som helst skal vare i ca. 3 minutter.
Så da er det bare å guide tannbørsten rundt i munn og satse på at den har gjort jobben sin ordentlig innen låta jeg har funnet frem er spilt ferdig. Kanskje ikke så sært, men jeg valgte likevel å ta det med på listen.
III. Tar av headsettet på do Musikk er inspirasjon. Musikk er kreativitet. Musikk er helse. Musikk er (under)liv. Men som alt annet må også musikken ta en pause innimellom, og når jeg trykker rumpa ned mot doskåla finner jeg herved en fisefin anledning for nettopp det. En pause.
Før jeg nå skriver noe mer… Jeg har IKKE et fetisj som går ut på at jeg må høre lyden av min egen avføring. Men det er likevel derfor jeg velger å legge vekk musikken der og da. Jeg MÅ høre når det store skjer. Også det lille.
For hvis ikke så har jeg lettere for å “glemme” om jeg har vært på do i det siste. Og det er for meg IKKE en veldig herlig ting å lure på. Da er veien til nok en runde med selvdiagnosering rimelig kort. Er det bare meg, eller er denne listen i ferd med å fremstå meg som litt syk?
IV. Fjerner klokka på badet ved onani Vi skal bli sittende på doskåla vi. Ihvertfall for en stund. Eller, dersom du vil at vi heller skal forflytte oss til dusjen så går det faktisk an. Helt opp til deg.
Ihvertfall. Neste punkt ut er onani på badet. Jeg er som nevnt før en noe lydsensitiv fyr. Jeg har lett for å la meg distrahere, så sånn sett er det egentlig bare teit at jeg har en vekkerklokke på badet som jeg aldri har brukt til noe særlig, som bare står der og tikker og takker.
Når jeg skal nappe laksen må den simpelthen ut av rommet. Jeg fjerner den fra sin faste hylleplass, og plasserer den ut i gangen. Jeg har prøvd å gjøre feierarbeidet med den til stede. Noen ganger har det gått greit, men som regel er det nærmest et must at den må forflyttes til et annet rom.
V. “Senga”-angst når det ringer på døra Ved litt nærmere ettertanke innser jeg nå at dette kanskje ikke helt kan defineres som en (u)vane, men mer som en.. Jo, ok greit, vi bare kaller det for det denne gangen. Jeg kan ikke noe for “angsten” selv, men handlingene mine som følger av den er ihvertfall innenfor (u)vane-gruppen.
Hva er det jeg snakker om? Jo, nå skal du få høre.. Hvis det mot all formodning skulle ringe på dørklokka når jeg ligger i sengen er det akkurat som jeg føler på et snev av angst. Kanskje litt overdrevet å kalle det for det, men jeg bare gjør det nå i mangel på et bedre ord.
Det er det samme om jeg akkurat har lagt meg, om jeg har lagt meg for en stund siden, eller om jeg har lagt meg for en god stund siden, sovet godt og lenge og egentlig hadde tenkt meg opp fra sengen veldig umiddelbart uansett.
Når jeg først ligger der og noen ringer på.. Nei, jeg bare liker det ikke. Jeg står rett og slett ikke opp da. Selv om jeg altså hadde tenkt å gjøre det uansett. Så lenge noen står utenfor døra mi, og jeg ligger vannrett. I sengen.. Da kan du vedde ungen din på at jeg utsetter å reise meg en liten stund til. Haha, “reise meg” xD
Irrelevant hva klokka er. Irrelevant hvor lite eller mye jeg har sovet. Det finnes bare to unntak som kan få meg til å likevel åpne døra i denne settingen.. Og det er hvis jeg ligger ved siden av noen, altså har overnattingsbesøk. Eller hvis jeg på forhånd visste at dørklokka skulle plinge der og da, og vedkommende er informert om at jeg kanskje kunne være sengeliggende på det tidspunktet.
Dersom jeg ikke er forberedt en viss stund på forhånd… Nei. Bare nei. Jeg virkelig misliker når noen ringer på døra når jeg ligger i sengen. Ikke noe mer å si på det. Er forresten ikke SÅ happy hvis dørklokka brukes når jeg er på kjøkkenet heller, men det får vi heller ta en annen gang.
Herlighet altså. Klokken er akkurat nå når jeg skriver denne setningen 06.31. Det er onsdag morgen/ natt (alt ettersom man ser det), og jeg sitter nok en gang og tenker at jeg burde ha lagt meg for flere timer siden.. Men jeg har ikke gjort det. Hvem er så den store synderen denne gang? The Sims 3.
Jeg har eid denne snodigheten av et spill i noen år nå (2-3), men jeg har aldri før den siste uken helt giddet å sette meg ordentlig inn i det. Da jeg først kjøpte det fant jeg fort ut at jeg ikke helt likte måten man styrte og gjorde ting i den utgaven jeg hadde valgt meg, altså PS3-varianten.
Men NÅ derimot har jeg tatt spillet frem igjen og omsider klart å sette meg mer inn i det. Nå er jeg nesten helt pro. Jeg har vendt meg til kameraene, jeg har vendt meg til hvordan man gir simmene ordre, jeg har blitt godt kjent med innstillingene i spillet, i hele tatt. Og nå har det nærmest blitt en avhengighet.
På en måte er det litt deilig. Jeg har en stund savnet å være såpass “inne” i et spesifikt spill, og nå er jeg absolutt blitt det. På en annen side, dette fucker altså til døgnrytmen min. Okei, The Sims 3 skal ikke ta all skyld for det alene, men jeg vil likevel påstå at det er den største synderen her og nå xD
Uansett. Nå har jeg latt en kjele med vann stå å koke en stund (en ikke-fiksjonell kjele). Det er herved på tide at jeg går til kjøkkenet og heller i litt spagetti, sånn at jeg om litt kan få i meg noe mat, og deretter legge meg. Forså å antageligvis stå opp til nok et maratonkjør med dette snodige spillet.
Eventuelt forsøke å døgne sånn at jeg for kjørt døgnrytmen tilbake der den hører mest “hjemme”. Ikke bestemt meg for om jeg skal orke å prøve på det enda xD
Jeg har lenge og da mener jeg LENGE tenkt, skrevet og sagt at jeg ønsker å bli flinkere på et mer variert kosthold, og at jeg også skal bli flinkere på å faktisk lage maten selv. Har blitt alt for mye lettvint ferdigmat de senere årene. Jeg har vel og merke blitt flinkere nå, men fortsatt er det absolutt rom for utvikling.
Her om dagen spurte jeg min gode venninne Sara (klikk på navnet for å komme til bloggen hennes) om hun hadde noen gode og enkle tips til noe jeg kunne prøve meg på. Det aller første jeg fikk av forslag var wok med svinekjøtt, ris og Sweet Chili Sauce fra Santa Maria (eventuelt Rema 1000 sin egen).
Nå skal det sies at det var to av disse ingrediensene jeg ikke klarte å finne når jeg her om dagen skulle gjøre et innkjøp, så derfor endte jeg opp med noe litt annet enn det jeg ble tipset om. Men når sant skal sies så ble jeg faktisk ganske fornøyd likevel med sluttresultatet, som dere nå kan få se meg tilberede og nyte i min nyeste vlog.
Normalt deler jeg ikke andre sine videoer på min egen blogg lengre, men tenkte å gjøre et ørlite unntak nå i kveld. Rune, han litt rare fyren som har vært med i samtlige av mine videoer de siste årene har nå laget sin egen lille snutt. Og, ehm, tja. Desto mindre jeg sier på forhånd, desto bedre tror jeg det er. Yup xD
Blir Tv2 Sumo-eksklusiv Tirsdag 1. mars kom nyheten som har fått en større del av Hotel Cæsars fanskarre til å rase: Fra og med julen 2016 blir hele norges favoritthotell fjernet fra tv-skjermene.
Og på meg kan det virke som det er det eneste samtlige der ute har fått med seg.. På en rekke nettsteder er det nå flere som tror at det endelige punktumet også settes i desember. Det er på ingen måte tilfelle.. Det er altså ikke like lurt å bare lese overskriftene hele tiden.
Faktumet er at Hotel Cæsar IKKE tar slutt verken her og nå, eller i desember. Joda, det blir ikke mer Cæsar på lineær TV etter julen 2016. MEN: Eventyret fortsetter med MINST 50 episoder til etter det på Tv2 Sumo!!
Og jo, det er en del som har fått med seg den biten også, og ikke bare det aller, aller første jeg skrev i ste.. Men også her skal det krangles og klages..
Jeg VISSTE at det fremdeles finnes en god del vanedyr der ute som ligger noe bak når det kommer til det tekniske.. Eller som sliter generelt med å prøve ut nye ting her i livet.. Men at det skulle bli SÅ mye spetakel som det nå har blitt de siste dagene, det hadde jeg rett og slett ikke trodd..
Det skal sies.. Jeg også innser jo at serien vil miste noen av seerne sine fra og med neste år da særlig de aller eldste der ute (samt de aller fattigste) nok vil slite noe med å komme seg på Sumo.. Men jeg velger likevel å tro og håpe at det ikke er så dramatisk som en del nå vil ha det til.
Jeg er ihvertfall optimist nok og tror virkelig at serien vil overleve til 20-års jubileumet oktober 2018, om ikke lengre. Med andre ord – jeg føler meg rimelig trygg på at det BLIR flere episoder også etter de 50 nyeste episodene som Tv2 nå har bestilt.
Men, nå skal ikke jeg bare “provosere” eller “rakke ned” på de som er mer urolige og/ eller dårligere stilt enn hva jeg selv er.. I stede skal jeg nå prøve så godt jeg kan å overbevise flest mulig av dere skeptikere om at denne nyheten faktisk kan være mer en GOD en fremfor en dårlig en.
Dette mener jeg er positivt med at Hotel Cæsar blir Sumo-eksklusiv fom våren 2017: – Sjansen for at vi får nye episoder på fredager igjen er nå større enn på lenge. – Flere har i årevis klaget over at dagens episoder er for korte. Nå som Cæsar blir en eksklusiv nett-serie er det STORE muligheter for at vi i hvertfall innimellom får episoder som er noen minutter lengre enn det vi har fått til nå. – Når serien ikke lengre har et bestemt sendetidspunkt å forholde seg til som klokken 19.30 er det også lov å håpe at de våger å dra enkelte scener litt lengre med tanke på vold, sex og nakenhet, sammenlignet med hva de tør per dags dato. – Vi seere trenger ikke stresse med å være hjemme til en viss tid for å få med seg dagens episode. – Ingen reklamepauser!
Så kjære alle sammen – Er det egentlig så fryktelig at hotellet flytter litt på seg og blir eksklusiv på nett? Dere aller, aller fleste skal virkelig få til å skaffe dere en Sumo-konto, det er absolutt ikke så vanskelig. Selv mormoren min har klart å komme seg på Facebook, liksom..
Og jo, det koster litt penger, men dere aller fleste av dere har virkelig råd til det om dere i utgangspunktet bryr dere nok om Cæsar, og hvis dere ikke gjør det skjønner jeg ikke vitsen med å klage i utgangspunktet.
Helt til slutt vil jeg nok en gang påpeke at jeg fullstendig klar over at det selvfølgelig er NOEN der ute som er hardere rammet enn andre.. Men verden har aldri vært 100% rettferdig. Det kommer den heller aldri til å bli. NOEN kommer ALLTID til å være hardere rammet enn andre. Sånn er det bare, dessverre.
Kommer du fortsatt til å følge med på Cæsar etter julen 2016?
Ikke bra dette her.. Ikke bra i hele tatt. Klokken er i skrivende stund snart 13.00 og jeg har akkurat klart å komme meg opp fra sengen. Jeg la meg tidlig i går kveld, har igjen stått opp sent. Jeg vet ikke hvor mange dager på rad dette har foregått nå, men det har blitt noen.
Når jeg legger meg er det ikke for at jeg skal få sove. Ikke med det første. Det er selvfølgelig det jeg håper på skal skje, men det har ALDRI vært det som har skjedd. Ikke med det første. Selvmidlidenhet holder meg nede i våken tilstand. I timesvis. Både før og etter at jeg endelig har fått sove. Det er så mye som ikke er som det skal være nå. Så lite å stå opp til.
Jeg er lei. Lei av å feile gang på gang. Lei av å feile sosialt. Lei av å… Nei, for å holde det kortest mulig… Jeg er generelt mislykket. Får ikke til noe riktig for tiden. Ingen ting. Alt suger. Alt føles meningsløst. Tungt. Vondt. Bare meningsløst.
Jeg har ingenting å stå opp til lengre som jeg føler gir dagen mening. Jeg er fordømt lei av livet mitt slik det er nå. Jeg har prøvd å forandre det så mange ganger, uten særlig med hell. Jeg er og blir mislykket. Jeg hater meg selv sånn nå at jeg kan ikke få sagt det godt nok, så jeg ser ikke engang vitsen i å prøve.
Livet er forsåvidt alltid en kamp. Men nå føles det ut som det er alt det er. En kamp om å holde ut dagen. En kamp om å finne noe som i hvertfall til en viss grad får meg til å føle noe annet enn sinne, frustrasjon, hat og meningsløshet. En kamp om å tenke positivt. En kamp om å orke. En kamp om å gidde. Så mange kamper jeg stadig taper med glans. Forøvrig et tåpelig uttrykk..
