En halvannen måned har nå gått, så nå tenkte jeg det var på tide å slå til med NOK et skamløst “hvis du ikke følger meg på Instagram, må du GJERNE ta og gjøre det”-innlegg. Og DENNE GANGEN føler jeg ikke at jeg gjør det fordi jeg egentlig har sånt veldig stort behov for å “tigge” mer, men mest fordi jeg ikke har så veldig mye annet å blogge om akkurat nå, pluss at jeg igrunn syns det er litt gøy å velge ut et par bilder, forså å sette sammen en sånn “best off”-collage som dere kan se nedenfor her.
Men når DET IGJEN er sagt så har jeg nå vurdert en stund om jeg skal slutte med disse innleggene.. For en ting er at jeg kjenner at jeg blir litt irritert når jeg ser andre tigge etter billige likes og diverse, fremfor å faktisk gå inn og jobbe mer for det sånn at man faktisk har FORTJENT smått og stort i litt større grad.. Og en annen ting er at jeg føler ikke at disse collage-bildene helt rettferdiggjør de originalbildene jeg har plukket ut med tanke på at det ALLTID er noen sider som må skjæres bort (siden jeg så godt som ALDRI legger ut bilder i 1:1-formatet lengre etter at Instagram begynte å tillate bilder med en viss høyde og bredde), ja, også har vi også det faktum at bildenes kvalitet ALLTID blir litt svekket.
Men så lenge jeg nå i senere tid stort sett lager disse innleggene mest fordi jeg syns at det er gøy og koselig, og ikke lengre så mye for tiggingens del så gjør det kanskje til syvende og sist ikke så mye hva andre måtte tro, og om kvalitet og bredde/ høyde måtte “falle litt ifra”? Vel, uansett – HVIS det fremdeles er noen der ute som enda IKKE følger meg på Instagram, men som nå etter å ha sett denne nye collagen har lyst, så er det altså bare å følge meg her: @aylarkuklinski
Oh, og til slutt har jeg en lite beskjed til et viss nek i en viss Facebook-gruppe som stadig skriver at denne Instagram-hobbyen min ikke regnes som en kreativ hobby: TA DEG EN ROSINBOLLE! 😛
Hva syns dere egentlig om disse “best off”-collagene?
Alle disse tankene, hvor kommer de egentlig fra? Som regel har jeg vært ganske heldig med søvnen de siste par ukene, det til tross for at jeg stort sett IKKE har vært oppe i like mange timer i strekk som tidligere i vår (da snakket vi gjerne 23-27 timer omgangen), nå har jeg SOM OFTEST vært oppe i 13-15 timer før jeg har lagt meg. Men i natt så ble det noe utfordrende igjen. Sånn rundt tolv-tiden la jeg meg i sengen, leste ca. 8 sider i en bok, slo av lyset, og håpet på å få sove. Men det bare gikk ikke. Nå hører det riktignok til i historien at jeg *kremt* sovnet på sofaen igjen sånn mellom 16-18-tiden i går kveld, og ble liggende der, vel, nesten til klokken 00.00. Så man kan trygt si at det på ingen måte var noen overraskelse at jeg fikk problemer igjen etter å omsider ha forflyttet meg til senga “en liten stund” etterpå. For herregud, jeg er ikke helt dum, liksom.
Men jeg hadde likevel et liiiite håp om å ihvertfall få til 3-4 timer etter denne forflytningen. Som regel er jeg litt likegyldig til når på døgnet jeg sovner og står opp igjen, men DENNE uken er det et par jeg håper på å få truffet, eller få kommunisert med på andre vis. Og ingen av disse individene er særlig tilgjengelige om natta, for å si det sånn. Så MYE på grunn av dette, ga jeg det altså en sjanse ved midnattstider i natt, selv om jeg som nevnt ikke hadde de helt enorme forhåpningene om at jeg ville lykkes. Og en ting er at sofa-krasjet fra i går kveld fikk sine åpenbare bivirkninger, men “plutselig” begynte også hodet mitt å surre rundt igjen i en snart 5 år gammel sak som jeg HELST skulle ønske var et fullstendig avsluttet kapittel nå. En sak jeg ikke ønsker å gå nærmere innpå her og nå hva gjelder, men som jeg ihvertfall håper jeg kanskje kan få hjelp til å finne en løsning på, snarest mulig.. Og først DA kan jeg kanskje skrive mindre kryptisk om det her inne.
Nei, nå står ikke verden til påske!.. Hva er det som skjer?? Har jeg virkelig begynt å lage Youtube-videoer om ANDRE Youtubere enn MEG SELV?? Ja, jeg har visst det – ihvertfall for en begrenset periode! For.. Det er et par stykker jeg har gått rundt og følt og tenkt har fortjent litt ekstra oppmerksomhet en liten stund nå. Noen kan man si er rimelig ferske, mens noen andre har derimot snart rukket å havne inn i den store Youtube-puberteten. Om det stemmer at den faktisk fins da..
Den ene av de er et skikkelig sjarmtroll med det som kanskje er den mest behagelige manne-stemmen jeg har hørt på svært, svært lenge. Ja, også har vi det ikke fult så overfladiske kjæresteparet som på rekordtid har klart å rasere flere av de store fordommene jeg engang hadde imot kjærestepar som drev Youtube i lag. Og til slutt så har vi han som MULIGENS ikke har et eneste hull i værende når det kommer til særlig Game of Thrones, diverse andre tv-serier, filmer, og sist, men DEFINITIVT ikke minst: SPILL!
Man skulle kanskje tro det.. Etter så mange små, mellomstore, samt noen KJEMPESVÆRE irritasjonspunkter opp gjennom alle disse årene – kanskje er jeg rett og slett verdens mest irritable individ? Det har snart gått en måned siden sist jeg ropte ut min klagesang, da først og fremst om meg selv, og man skulle kanskje tro at begeret nå var tømt en gang for alle (og enhver)? Vel, jeg tok en titt her forleden, og kan dere fatte og begripe det? Jeg har fortsatt IKKE fått tømt meg.
Og så lenge jeg enda har ting som gnager, surrer og plirrer tenkte jeg igjen så som så – hvorfor ikke eksponere leserne mine for ATTER en “Ting som irriterer”-video? Jeg mener.. Det er jo ikke sånn at jeg har laget SÅ mange av de fra før, bare tretten liksom. Ikke vet jeg, men det finnes sikkert de som enda har flere. Og HVEM ER JEG som skal ligge bak de ved å være noe særlig “dårligere”? “Nei, lag en til du Aylar! Folk har uansett begynt å glemme at du er et menneske du og, lag mer du!”.
Nå HÅPER jeg bare at jeg ikke har repetert et eller annet jeg har dratt opp med mine fagre klør i en tidligere video. Jeg mener, jeg har jo vært såpass på ryggen til NRK blant annet tidligere for å kjøre reprise-konseptet såpass hardt, at det er best jeg passer meg for at jeg ikke havner i samme senil-avdeling jeg også. Og forresten, syns DERE det er nok nå, eller har jeg fortsatt deres tilgivelse om jeg skulle banke ut en til en dag? Jeg bare spør, for liksom.. Det er ikke sånn at jeg IKKE har det siste ordet uansett, men likeveeeeeell! xD
Helt siden jeg var en bitteliten drittunge så har jeg bestandig likt å drømme meg bort til en annen (og noen ganger bedre) verden. Da jeg gikk på barneskolen drømte jeg meg stadig vekk, langt ut på de syv hav. En dag SKULLE jeg bli sjørøver – en av Kaptein Sabeltanns mest beryktede menn – og de som hakket på meg på skolen skulle da få svi for all tort og tue de utsatte meg for. SAMTIDIG brygget jeg også på en drøm om å bli plukket opp i et rosa helikopter av ingen ringere enn det som dengang var en av Sveriges største pop-stjerner, Tåve Wanning. Hun skulle SÅ bli min første kjæreste i livet, med mindre dattera til Sabeltann, eller jentene i Spice Girls ikke ville bli sammen med meg først da. ELLER hun veldig pene som faktisk gikk i klassen min.
Etter hvert som årene gikk innså jeg at verken Tåve Wanning eller Kaptein Sabeltann kom til å plukke meg opp noen steder, noen gang. Det faktum at Sabeltann ikke egentlig eksisterer tror jeg igrunn jeg at alltid har visst, men det hindret likevel ikke drømmen i å virke svært reel i et par år. Og selv om det heller ikke var så sannsynlig at en superkjendis fra Sverige helt tilfeldig skulle plukke opp en ukjent, ensom gutt fra bondeknøl-hølet Oppdal så, vel.. Man kan vel si at jeg lenge har hatt en tiltrekning mot det jeg neppe kan få her i livet.
I dag har jeg mot alle odds greid å fylle 26 år, og jeg drømmer meg stadig bort fortsatt. Jeg bruker vel og merke ikke så mye tid på å “lengte” etter å bli plukket opp av barske sjørøvere eller supersøte “prinsesser” lengre, men jeg bruker fortsatt utvilsomt en del tid i en rekke “alternative verdener”. Det hender ikke like ofte som før, men jeg kan fremdeles leve meg ganske hardt inn i repriser av Hotel Cæsar, Game of Thrones eller Jessica Jones, for å si det sånn. Under GOT-episoden “Battle of the Bastards” ble jeg så til de grader tatt av kampens hete at jeg klarte å etterlate meg et ikke helt ubetydelig hull i det ene sofahjørnet, som fremdeles er der en dag i dag. Så det var ikke “BARE” kjemper og løsunger som ble tatt av dage den dagen der.
Og ikke bare har jeg vært en sånn som har levd meg inn i andre verdener hele livet, jeg har også stadig støtt følt for å forsvare meg for nettopp disse tingene. For utrolig nok så finnes det en hel del “barn”, menn og kvinner der ute som syns synd i “slike som meg”. Det finnes de som helt oppriktig mener at det nærmest er noe galt med en som tar til tårene dersom en fiktiv skapning skulle stryke med i en eller annen serie, en eller annen bok, eller et eller annet spill.. Ja, det finnes til og med de som har null problem med å si at “slike som meg” trenger profesjonell hjelp. At mennesker som lever godt inn i ei god bok, et bra spill, en bra film.. At “slike mennesker” rett og slett er gale mennesker. At “slike som meg” rett og slett ikke er en sunn ting.
Og ikke vet jeg. Kanskje har de rett. Kanskje er jeg litt gal. Men vet dere hva? Jeg syns ikke det gjør noe jeg. For til syvende og sist bruker jeg ihvertfall tiden min på noe jeg LIKER. Jeg lever ikke et liv der jeg er ulykkelig og trist fordi jeg føler meg tvunget til å gjøre det ANDRE FOLK vil ha meg til å gjøre. I de siste par ukene har jeg STORT SETT greid å begrense meg for hvor mye jeg vil ta inn av krig, nød og elendighet som nyhetene forsøker å prakke på oss dag inn og dag ut, og takket være det – samt et par andre ting – har jeg klart å unngå å falle inn i en dyp, og svært reell depresjon igjen.. Og ikke driver jeg og kritiserer, truer eller trakasserer folk som tenker annerledes fra meg selv heller. Og SELV OM jeg nok kan virke litt kald og attpåtil fjern til tider så bryr jeg meg om ting som foregår i “den virkelige verden” jeg også.
Men forskjellen på meg og en del andre der ute er at jeg ihvertfall forsøker å velge meg enkelte kampsaker jeg vil bruke tiden min på, fremfor å ta inn “alt”. Foreksempel så er det viktig for meg at mine nærmeste vet at de alltid kan komme til meg om det skulle være behov for det. Jeg ønsker ALDRI å svikte vennene mine om det skulle være noe. Og skulle det være tilfelle at noen er stygg og slem med noen, ja så har jeg lite problem med å varsle politiet. Så joda, jeg bryr meg om ting i “den virkelige verden” jeg også. Og SELV OM jeg ikke orker å si ja til alt av viktige og alvorlige ting her i verden.. SELV OM jeg ikke støtter så mange seriøse sider på Facebook, SELV OM jeg aldri har gitt noe til tiggere på gaten, SELV OM jeg ikke har gått i så mange demonstrasjonstog.. Så bryr jeg meg faktisk om ting som FAKTISK skjer jeg også.. Jeg bare orker ikke, jeg har ikke krefter, og heller ikke lyst til å gi hjertet mitt til “ALT” og “alle” mer.
Jeg vier først og fremst mine gjenværende hjerteslag til de som betyr aller mest for meg. Hadde jeg fulgt noe særlig mer med på nyhetene enn jeg gjør i dag hadde jeg til slutt ikke hatt ork til noe annet. Så blant annet derfor velger jeg heller å prioritere de mer “virkelighetsfjerne” konfliktene, som hvem er det som til slutt kommer til å sitte på tronen i Westeros? Kommer Pinky – verdens yngste sjørøver – noen sinne til å gjenforenes med faren sin igjen? Og ja.. Nå må dere gjerne le, men jeg har fortsatt ikke helt gitt opp håpet om å en dag bli plukket opp i et rosa helikopter som har flydd heeelt ifra Sverige bare for å hente meg. Så jo.. Kanskje er jeg litt gal, kanskje er jeg litt “virkelighetsfjern”, men heller det enn å være fullstendig borte vekk på grunn av all den reelle dritten som er der ute.
Del veldig gjerne dette innlegget videre om du er enig! <3
Okei, nei, bare for å gjøre det kruttklart med en eneste gang – dette er IKKE nok et innlegg hvor jeg har gått lei, forså å begynt å vurdere å legge opp. Ei heller et 1.april-innlegg som har blitt publisert litt for tidlig. Jeg har INGEN tanker om å slutte å blogge for øyeblikket. Jeg trives virkelig (stort sett) med det jeg holder på med nå. Selvfølgelig – noen dager er morsommere enn andre, men akkurat DET er akkurat slik det skal være, har jeg hørt..
Men når DET igjen er sagt. Hvor lenge kommer jeg egentlig til å fortsette her inne? Jeg antar at det er nærmest umulig å svare helt skråsikkert på. For plutselig en dag har blogg.no gått konkurs f.eks, eller det har skjedd et eller annet krisj-krasj på helsefronten som gjør at jeg bare ikke er i stand til å holde kuk lengre. Hva vet jeg? Jeg vet ikke. Potensielt sett kan igrunn hva som helst skje. Og forhåpentligvis er det nettopp hva som helst som faktisk skjer også.
Men.. Hvis vi nå legger til side de aller mest ekstreme “tenk hvis”-tankene så tror jeg faktisk at denne bloggen ihvertfall har tre år igjen før jeg ENTEN bestemmer meg for å bytte plattform, starte en ny blogg.no-blogg, ELLER at jeg faktisk slutter å blogge fullstendig. Jeg ser ihvertfall ikke for meg at noen av disse tre tingene skjer dette året, og ikke neste år heller egentlig.
Og helt ærlig tror jeg kanskje jeg fremdeles er sånn noen lunde aktiv om fem år også. Og hvis jeg ikke er det så TROR jeg det isåfall helst vil skyldes at jeg er død, ELLER at verden ikke har internett lengre. Men igjen, hvem vet? Heldigvis ikke jeg, for tenk så kjedelig depressivt det ville vært å visst om alle disse små og store duppledittene på forhånd.
Hvor lenge tror DU denne bloggen har igjen? Har DU noen tanker om å slutte å blogge?
Som den store trend-stalkeren jeg har begynt å bli har jeg jo helt klart latt merke til at det har blitt en aldri så liten “poppis” kanskje særlig det siste aller året å blottlegge større deler av det man har liggende på mobilen. Og jeg har nå gått rundt i noen dager og tenkt.. “Skal jeg gidde å gjøre det, er det egentlig noen som bryr seg om hva jeg har liggende der inne? Og hva skal jeg isåfall legge ut, og hva kan jeg helt fint droppe?”.
Jeg kom frem til at.. Jo, det finnes helt klart de av dere som faktisk vil sette pris på et slikt innlegg, DERFOR skal jeg nå gi de av dere dette måtte gjelde nettopp ET SLIK INNLEGG.. Men i og med at en av mine store ambisjoner her i livet er å bli famous, samt rotet med av Vegard Harm, så har jeg bestemt meg for å spare de aller mest intense tingene (tro meg, de finnes) til han, og resten av VG-folka. Så inntil videre er det først og fremst hvilke APPER jeg har liggende, dere skal få ta en titt på nå i dag. Så blir det opp til Mr Harm(løs) å bestemme når dere skal få sett resten.
Jezz!! – Det var altså det jeg har (installert) på mobilen av appz i skrivende stund. Skulle det være noen andre områder dere kunne tenkt dere å få snike litt ekstra, så må dere for Lucifers skyld bare ta og skrike ut. Det finnes sikkert NOE selv i 2018 som folk og sjøløver ikke har fått et innblikk i enda. Så skulle det være noe dere måtte brenne inne med, slipp løs flammene nå.
Eller for å si det på en annen måte…
Noen apper dere vil ha meg til å teste ut? Har DU mange apper på telefonen din?
Kuklinskis vinglekaos slutter ALDRI å briljere. Så lenge tilskuerne enda sitter der med fett i håret og forventningene i høyspenn så er det absolutt INGEN grunn til at han skal legge opp, eller legge seg ned. Det skjer stadig noe, og selv om det ikke er så mye han enda BØR si, ja så hender det likevel at han tar og forsnakker seg litt fri og uvillig allikevel, bare sånn at alle de små meitekyllingene skal få noen brødsmuler som kan lokke de inn mot håpet om at det faktisk kommer noe større en gang, som er ventetiden deres verdt. For det vil jeg bare få sagt. Det er den. Utropstegn??
De av dere som har grodd fast her en stund kjenner alt til de fleste av mine uvaner. Og de av dere som akkurat har latt skjebnestoget villede dere inn.. Dere har nå kanskje allerede tatt hintet, og klikket dere fort ut igjen før det skulle bli så alt for, alt for sent.. Men uansett: Jeg har hatt “litt” tid til gode igjen den siste natten. Og når onkel Aylar har tid å slå istykker blir han som regel ganske ofte et offer for impulsens handlekraftige kuk. NOK EN GANG har det resultert i en sånn derre vlog, og NOK EN GANG er ikke denne vloggen noe som kommer menneskeheten gode.
Da var denne videoen ute (eller inne?). Nå er dere nok en gang oppdatert på hvordan jeg ser ut, litt på hva som foregår oppi hodet mitt, og.. Ja, dere som har sett videoen, har sett videoen. Og dere som IKKE har gjort det. FØKK DERE!! Neida, joda.. Nei. Okey, kanskje.
Jeg er nok ikke over gjennomsnittet opptatt av skjønnhet, og jeg er heller ikke under gjennomsnittet opptatt av views. Så når jeg en sjelden gang har klart å tømme både kjeller og loft for det ene etter det andre av fine, sprudlende ideer – ja så må jeg ta meg en tur i nabolaget og se hva andre individer holder på med. For noen uker siden så jeg at Amalie Olsen hadde lagt ut en video hvor hun hadde testet ut det som kunne ha potensiale til å være “VERDENS VONDESTE ANSIKTSMASKE?”. Jeg tok en titt på videoen, likte den, gikk inn på Ebay – og SOLGT!!
Nå har det tatt litt tid, både etter at jeg bestilte den og fikk den. Jeg er for å si det pent litt feig når det kommer til ubehag og smerte, så det hender slikt utsettes. Jeg er også fortsatt noe handycrapet med ti tusen bekymringer for alt som kan gå galt. Hva om jeg får kreft? Hva om hele ansiktet faller av? Hva om jeg er superallergisk og ender opp som en oppblåst flodhest med zebra-striper og rotte-pels? Ja, dere som vet, dere vet. Men NÅ har jeg omsider fått samlet sammen mannen i meg, plassert rumpa mi på dass, og gjort et edruelig forsøk på litt selvtortur:
Tenker igrunn ikke skrive noe særlig mer spesifikt nå, i tilfelle noen skulle lese denne linjen før dere eventuelt klikk-horer dere inn på selve videoen. Så flere kommentarer på hvordan det hele faktisk var og føltes, vil dere altså ikke få av meg her og nå. Meeeeen!: Det dere derimot SKAL få før jeg nå igjen legger meg på is er en aldri så liten link til dette snodige produktet. Jeg mener, i tilfelle flere der ute har en sadist i seg som har lyst til å prøve ut. KLIKK HER om du faktisk ønsker å gjøre en bestilling selv.
