You bite us, we?ll bite you back Better be scared when we attack Feel the fear, we?re maniacs St Trinian?s
Check out our battle cry A song to terrify No one can stand in our way
We are the best, so screw the rest We do as we damn well please Until the end St Trinian?s Defenders of anarchy
So scan all the toffs, the neats and the freaks Blackmail the goths, the slappers and the geeks And if they complain, we?ll do it all again We do as we damn well please
The ASBOs, the chavs, the emos and their mates To torment the slags, we offer special rates And if they complain, we?ll do it all again
(Bilde: hollywoodgo.com) Fra filmen: St. Trinivian.
Filmen ambefales STERKT! 🙂 Gleder meg til å se 2eren, som også kom ut for en stund siden.
Vil dere vite hva min skumle nettvenn heter? Hvordan han eller hun ser ut? Sorry, men akkurat det har jeg ikke svaret på. For det er ikke alltid at de som ser skumlest ut utenifra er de skumleste på innsiden.
Bilde tatt fra: sortgrim.blogg.no KLIKK PÅ BILDET FOR Å KOMME TIL BLOGGEN!
Men jeg kan med glede og lite vrede fortelle dere hvem jeg tror folk flest kunne utpeket. Vedkommende kaller seg Charlotte Sortgrim og ser ut som mørkets fyrste sin favorittdatter. Akkurat som meg selv foretrekker hun kirker som hun gjør med toast, brent. Til å sprenge høytalere og andre lydeffekter med bruker hun gjerne Troll, Dimmu Borgir, Marilyn Manson, Motley Crüe, Alice Cooper, Lumsk, og selvfølgelig har hun Kaptein Sabeltann på svartelista si i tillegg. Jeg tror jeg skal kidnappe denne ungjenta, ta henne med til et sted hvor folk maler pepper, og få henne til å tvangsgifte seg med meg! Sweet dreams are made by kids.
På bloggen hennes og facebook-siden står det at hun er satanist, og det er også noe det står respekt av lang vei for min del. Svært kort fortalt er det navnet hennes du skal søke opp på gulesider.no neste gang du trenger en barnevakt. Jeg tror ikke at hun vil henge barna dine opp ned i kjelleren din og sette fyr på de, hun ser bare for søt ut til det, til tross for at hun er litt skummel. Skummelt søt! Akkurat som diabetes og hvit krem.
Hvis jeg skal ta på meg Bloggpoliti-hatten i 2 sec, forså å leke negativ og streng så er det en del “rosablogg”-innlegg der. Med det så mener jeg at det er noe der og da som handler om hverdagen og hva som skjer. Men nå får jeg nesten gå på badet og piske meg på balla, som straff for at jeg i hele tatt kunne finne på å sammenligne denne sexye antichrist-rypa med “rosabloggere”. Hun er det siste du tenker på når det kommer til den kategorien, selv om hennes siste innlegg akkurat nå handler om at hun kjeder seg og vil lese din blogg! Satanister har også lov å dumme seg ut og tråkke over den rosa streken.
Jeg elsker Charlotte jeg, lavt og hellig! Vi reblogges!
Uten å gå mer på hvorfor eller hva eller noe mer, så kan jeg si… Denne dagen har bydd på enkelte ting jeg ikke skulle ønske har skjedd. Blæh, jeg kan likeså godt si det. Jeg har tidligere blogget om at jeg er forelsket i noen, og nå har vedkommende spurt, over facebook.. Jeg er deppet fordi jeg valgte å svare… For jeg hadde satt sånn pris på om jeg kunne fortelle vedkommende det ansikt til ansikt, for nå fikk jeg aldri se den fysiske reaksjonen og slike ting som betyr så mye. Helt fra dag en har jeg skjønt at det ikke vil bli noe mellom jeg og henne uansett, for vi er så ulike.
Men jeg synes virkelig det er irriterende, trist og dumt at jeg ikke fikk fortalt henne det ansikt til ansikt… Jeg skammer meg, uten å helt vite hvorfor. Hun spurte om et spørsmål og hun fikk svar. Og det er ikke det at jeg er forelsket i henne som jeg skammer meg, for sånn er det absolutt ikke. Men jeg syns det er veldig vondt at jeg ikke kunne få sjansen til å si det ansikt til ansikt.. Jeg har kort fortalt i dag levd i aggresjon, frustrasjon og sinne. Jeg har skjelvet i hele kroppen og vært noe fra meg… Og for ikke så lenge siden i dag så gikk jeg inn på badet, fant det jeg har av sakser; en neglesaks og tre andre sakser som jeg klippet så mye av håret mitt bort med, som jeg fikk til.
Jeg sliter veldig med impulsivitet, og å tenke klart når det dukker opp noe uforutsigbart som setter meg ut, og dette ble resultatet av dagens raserianfall, som jeg lot gå utover mitt eget hode. Noen arr ble det også faktisk…:
Sånn, da har dere sett det. Så trenger jeg ikke å skjule det lenger heller 😛
Og enda en ting jeg ikke skjuler i kveld, er at det står trøstespising på menyen. Eller, ser egentlig ikke på det som trøstespising, for jeg synes egentlig ikke synd på meg selv for noen som helst. Jeg bare forakter livet mitt, og det må vel være lov?
Det er halv pris på alt jævla julesnopet nå.. Så har nettopp kommet hjem fra Bunnpris, med dette!:
Og alt sammen har jeg nå hatt oppi en skål eller hva faen det heter, som skal spises opp; etter middagen:
Så, nå skal jeg se morgendagens Hotel Cæsar-episode, og kanskje nyeste “Brille” med Harald Eia, om det vises i dag (ser også det på nett i såfall..).
Flere ganger har han falt og såret seg. Riper i hele kroppen, de synes ikke. For det er ikke fysisk. De fleste sårene bærer han under huden, og er usynlig for folk flest. I dag har denne mannen igjen trukket i en snor som kan være med på å velte enda et lykkeslott, enda et luftslott sprenges i luften, og enda en blå himmel går i svart.
Følsene er mange, følsene er intense. Noen er gode, mange er utfordrende vonde. Han anser seg selv for en ekstremist i overfølsomhets-faget. Han skulle ønske han ikke kunne forelske seg. For han er en forelskelse en uting, spessielt hvis det setter rammer for venner og han selv. Han skulle ønske at han kunne forholde seg til sine venner som venner som han ikke hadde den ekstra følelsen for.
En avbrødrefølelsene til forelskelse i hans tilfelle heter for Sjalusi. Her Sjalusi er et barn han har født inni seg selv på ett tidspunkt noe veldig tidlig skapte Frøken Usikker Og Redd inni han. Når han sier at ting er ok, så er det et tegn på at han skjuler noe under huden. Ok er to korte ord, kortest mulig. Han vil ikke snakke med deg om hva det er. Dette gjelder ikke bare forelskelsens forbannelse, men sorte forbannelser som har rammet han generelt. Du kan smile og le, oppmuntre og se. Lite hjelper det!
Han er Mr. Fullstendigkaos, han føler seg fortapt. Han føler at alle vennene hans er hardere og har kulere venner enn han selv er. Han føler seg Mr. Ledd Av, Mr. Usett, Mr. Missforstått, og Mr. Bagatellisert. For rart er det heller ikke, det er som gjerne de personene han kler seg som også når han føler at ting blir vanskelig. Motivasjon og tro på at noe vil hjelpe, er nesten vaksinert bort av hans selvforakt og evne til selvpinelse. Du tror kanskje du kjenner Mr. Kaos. Men bare en kjenner Mr. Kaos, og det er Mr. Kaos selv. Han vet, at han snart vil ende noe. Hva som vil ende håper han bare å tenke på.
Han er dårlig på ironi, svært dødelig på kritikk. Svakhetene hans er store. For det som deg virker som en selvfølge og bagatell, er for han et mareritt han skulle levd uten. Han tenker på å gjøre som flere før han. Finne en kniv, la blodet flyte. Han vil straffe seg selv for å leve. Han vil straffe seg selv for å være så svak, han vil straffe seg selv for følsen av å være så svak, usett og patetisk dum.
Ingen kjenner Fullstendigkaos… Ikke lenger ei han selv… Han lever i en verden som føles for brå, og alt for ensom. (Aylar Von Kuklinski, 30. januar 2012)
En stormfrossen og sur januarmorgen har erobret hele Norge. Et sted i Norges rasshøl-by Oslo, også populært kalt Tigerbyen, ligger en far og en sønn på hver sin benk utenfor et kjøpesenter som ikke har åpnet enda. Ingen av de har på 15 år eid så mye som en binders. Sønnen er 16 år, faren er noe med 30, pluss minus.
De ligger i bakrus fra natta før. Ett par rike forretningsmennesker har nettopp tilbudt dem et rikere liv. Natta før har både sønnen, som heter Eilert og faren Holm Holmsen blitt behandlet bedre enn på svært lenge. De hadde fått tilbrunget fire timer i toppen av et rikere firma i Norge. De hadde blitt servert shampanie, god mat og underholdningen hadde de stått for selv.
Dessverre fikk de ikke noe overnattingsplass, men hva gjorde vel det? De skulle uansett snart få livene forandret. Om bare 8 timer skulle de motta den summen som skal gledesendre dem begge totalt. Klokkeviseren har omsider funnet frem ni-tallet, og sola har så beskjedent begynt å stå opp.
Holm reiser seg og ser på det som snart skal bli hans rike sønn. Han er så stolt. Helt siden moren døde av kreft for 15 år siden, og ved et uhell klarte å brenne ned alt de eide da han i fortvilelse veltet noen stearinlys oppi noe bensin som han hadde sølt på gulvet, har ingen ting vært som de skulle vært. Siden han ikke hadde noen garasje eller kjeller å ha bensinkannene i, måtte de stå i den knøttlille stua. Takk skjebnen for at han fikk ut seg selv og sin ett år gamle sønn. Grunnet flaks og merkelige omstendigheter har ikke noen funnet ut om sønnen hans, og satt han i barnehjem.
Det har alltid vært de to, far og sønn. De har aldri i livet kranglet, og de har alltid passet vel på hverandre, bestevenner til døden skiller dem ann. Holm har fått av seg det gamle pleddet, og gått bort til sin sønns benk. Eilert våkner så fort han kjenner farens ene arm borti seg.
“I dag er dagen for å putte gull i navlen”, smiler den stolte far. “Det er noe som ikke stemmer… Hva om vi blir ydmykt og lurt? Så du ikke det kameraet oppe hos Rikingdal AS i natt? Eller kameraene?”, grynter Eilert.
“Nei, nå må du kutte ut. Klart de skal ha kameraer der, de er jo rike og trenger å overvåke rikdommen sin og det de eier. Akkurat som at jeg overvåker og passer på det kjæreste jeg eier, deg.. Vi havner ikke på Youtube eller noe sånn, du må slutte å ha fordommer mot de som har det bedre enn oss selv..”.
Eilert lager et smil, som skal signalisere at faren sikkert har rett. En rikere kvinne passerer dem med et motbydelig hånskratt, rundt seg bærer hun en død rev som en gang har vært i livet. Det ligger noe i luften, Eilert føler det, men han vet ikke hva. Aldri før har magefølelsen hans sviktet!
Ernest J. Gaines er en afroamerikansk forfatter, som har skrevet en rekke bøker og noveller. En gang i tiden sa han dette; why is it that, as a culture, we are more comfortable seeing two men holding guns than holding hands?
Jeg har alltid vært veldig glad i dette sitatet, selv om jeg egentlig ikke vet i hvilken sammenheng det kom, har ikke en gang lest en eneste bok eller novelle av han, men de ordene husker jeg godt. Jeg vet ikke helt hvordan jeg fant ut at jeg var tiltrukket av jenter i tillegg til gutter, kan ikke huske og en dag ha våknet opp og fått en slags åpenbaring. Det har på en måte bare alltid vært der, og var ikke noe jeg stilte spørsmål til før jeg kom i tenårene, når jeg innså fokuset verden hadde på slikt. Samfunnet forteller oss daglig hvordan vi skal oppføre oss, kle oss, hvem vi skal like, og hvem vi helst skal holde oss unna. Det er liksom ikke så viktig hva du tenker, så lenge du passer inn, og ikke gjør så alt for mye ut av deg. Skulle du være uheldig nok til og ikke passe inn, så får du smake på det i form av hetsing, utfrysning, vold. Det er jo ikke til å nekte for at fordommer lever godt i Norge, selv hvor langt vi har kommet på veien mot ett bedre samfunn.
Det kan være ganske vanskelig og finne ut av hvem man er. Noen er heldige og har alltid vist det, noen vet det men lever i fornektelse, mens for andre kan det ta så mye som et helt liv før de finner ut av det. Det finnes ingen fasit på slikt, alle finner ut av det i sitt eget tempo.
Som jeg sa tidligere kan jeg ikke huske å ha våknet opp en dag og innsett hva jeg var, det har på en måte vært noe jeg alltid har vist, men ikke alltid tenkt så mye over. Det er jo blitt utført en del forskning på dette, og så vidt jeg har forstått har de konkludert med at det og tiltrekkes av samme kjønn, flere kjønn, ingen kjønn, hva enn det er man skulle være tiltrukket av, er noe som er medfødt. Det er noe jeg kan signere på i alle fall, for jeg klarer ikke helt og forestille meg hvordan dette kan være et valg. Det hadde jo for flesteparten vært mye enklere om de bare kunne vært tiltrukket av det motsatte kjønn, og ferdig med det. For det er vell ingen som ville valgt et liv hvor man viste at så mange ville hate deg, hvor man kunne risikere å bli angrepet, verbalt eller fysisk, miste venner og familie. For det er det jo faktisk en del som gjør, etter de tar valget om og komme ut av skapet. Noe jeg personlig syns er latterlig, vist du har en sønn eller en datter som tiltrekkes av samme kjønn, hvorfor er det så ille? Hvorfor er det så viktig hvem de velger og ha et forhold, eller kun sex med? Så lenge personen er grei, så burde det jo virkelig ikke være noe problem. Så lenge ungen din er lykkelig, så burde jo du også være det. Det gjelds jo for andre rundt den personen også. Vist kompisen din er homofil, blir det ikke bare i teorien mer damer på deg?
Nei, over til det jeg egentlig skulle skrive om.. Hvordan det er og leve med min legning, jo, det er i grunn ganske greit det. Skal ikke nekte for at det er folk som har noe i mot det, alt fra fremmede, til enkelte familiemedlemmer. Men hvorfor skal jeg bry meg om hva de syns? Er jo mitt valg hvem jeg skal være med, ikke noen andres. Vist jeg vil være med en jente, så får de bare tolerere det. Vist jeg vil kysse en jente i offentlighet, så gjør jeg det. Hva er det verste som kan skje, egentlig? Jo, noen kan vell alltids finne på og angripe meg vist de er gale nok, men jeg er jo for faen gal nok til og kjempe tilbake også. Handler i bunn og grunn bare om det, kjempe for seg selv, for sitt eget liv. For hva slags liv har man egentlig, om man lar alle andre bestemme over det, og ikke engang kan være med den som bringer lykke inn i livet sitt bare fordi den femti år gamle mannen kom med en fornærmelse?
Nei, jeg trives som jeg er jeg. Og det burde du også. For når du sitter der om femti år, hvor mye kommer det til å bety at noen sa noe litt ufint til deg? Ikke så veldig mye. Men, hvor mye tror du det da ville betydd om du satt der etter og ha levd et liv i fornektelse? Ganske så mye. Man vil jo helst ikke bli gammel og bitter, vil man vel? Vist jeg kunne sagt en ting til alle der ute som tviler på seg selv eller hva de skal gjøre, så ville det vært dette; slutt og bry deg så mye om hva alle andre syns, for på slutten av dagen vil det være din egen mening om deg selv som holder deg våken.
Det kan være veldig hardt og skulle være seg selv i et samfunn som helst kun vil gi plass til de som oppfører seg innenfor de rammene de har satt opp. Men det er enda hardere og skulle leve et liv gjemt bak en maske, og alltid skule kvele de tankene som gjør deg til nettopp deg, kun for og passe inn. Nei, du har bare et liv, så sørg for og lev det godt. Gjør det som vil gjøre deg lykkelig, så lenge det ikke er i direkte skade for andre involverte. Vist veien blir tøff etterhvert, så strekk deg ut og få noen til og hjelpe deg videre. Skulle du være uheldig nok til og ha mistet de som kanskje på et punkt ville ha hjulpet deg, så er det ikke verre enn og sende meg en liten melding, så skal jeg sparke deg opp igjen og sørge for at du ikke stopper opp.
Livet er en dans på roser, i blant vil det dukke opp torner som man tråkker på. Vist faen kan det gjøre vondt, men det vil jo ikke bli bedre vist man ikke pleier det litt og reiser seg for og danse videre. Ikke gi opp, dette er ditt liv, og du fortjener og en dag kunne leve det til det fulleste. Gjør det som gjør deg lykkelig, om det så skulle være å springe maraton, eller og kunne ta skrittet videre med kjæresten du har gjemt vekk, så gjør det.
Til slutt så vil jeg bare dele en video med dere, og si at jeg håper dere får en utrolig fin dag. (Gjesteinnlegget og bildene er laget av og eies av Ronja Constance –ronjace.blogg.no)
Inspirasjon er et flott ord. Videreutvikling er ikke så ille det heller. Februar ligger og lurer rundt neste uke, og februar blir for meg slutten på en litt for lang pause. Det begynner faktisk å bli en stund siden mitt forrige filmprosjekt “Ken og Morten – De dødes død” ble ferdig filmet, redigert og utbrent på dvd og blu ray for de som jeg fikk med til å medvirke. Filmen ble på 1 time og 19 minutter, og den filmen ble endelig lagt i boks den 30. september, det var film/episode nummer 57 i filmserien min “Ken og Morten”.
Mitt forrige filmprosjekt: Ken og Morten – De dødes død.
Kort fortalt er “Ken og Morten” en filmserie som er startet av meg for nøyaktig 6 år siden i sommer. Juni 2006 startet jeg med episode en av denne filmserien som til sammen tar i alle fall over to hele dager å se sammenhengende. Det er en slik type filmserie hvor det kan til tider være en fordel å ha sett noen flere filmer for å henge med i handlingen, litt som på Hotel Cæsar. På grunn av at jeg bruker bakgrunnsmusikk og andre ting i filmene, som jeg ikke har rettighetene på så har ingen av de hittil 57 episodene i serien min blitt offentlig vist på foreksempel Oppdal Kulturhus eller noe sånn. Og en annen ting er at det er flere av de som medvirker av de jeg får med som ikke er så keen på å vise seg frem offentlig på foreksempel youtube. Vel, nok om det. Jeg tenkte at jeg nå skulle blogge litt om ideen bak den filmen jeg tenker å sette i gang produksjonen av i februar, selv om det er sikkert ingen av dere som får sett den likevel.
Inspirasjon fra en eldre film – “The Crow” (1994) Det er ikke ofte at jeg produserer filmer hvor hele eller store deler av handlingen er inspirert fra en annen film, men “Ken og Morten” episode 58 som skal hete “Ken og Morten – Rikets vekt”, vil bli en av de svært få som er inspirert fra ting jeg har enten sett eller lest fra andre. Jeg liker å lage mest mulig av mitt fullstendige kaos selv.
For ikke så mange uker tilbake så jeg for første gang filmen “The Crow”, den første “The Crow” filmen fra 1994, sønnen til Bruce Lee spilte hovedrollen i den filmen. “The Crow” er faktisk en veldig kristen film, men det betyr ikke at det er fult av halelujah-stemning av den grunn. “The Crow” minner mer en om en amerikansk tegneserieinspirert, bloddryppende action-thriller, men det er det ikke. “The Crow” er en film om en fyr som blir har blitt drept, hans kone har blitt brutalt voldtatt før hun døde også bla, bla, bla. Likevel kommer fyren tilbake, som sendt fra Gud selv. Han kliner på seg sminke og sammen med en kråke som venn beseirer han det onde fra djevelen selv. Han tar blodhevn på de drittsekkene som ødela familien hans, og da snakker vi om en gjeng voldelige, drapsglade rasshøl. Han får også en dårlig mor som lever av å selge sex og ta dop, til å våkne opp, kutte ut med de skitne og tragiske uvanene, forså å faktisk forbedre seg og stille opp som en bedre mor for sin unge datter. Og enda en ting, han får også den småsære, mørkhuda politimannen Sergeant Albrecht til å røykekutte i slutten av filmen. Hovedrollen, helten og den mørke Gudsengelen Eric Drayen ble i denne filmen spilt av Brandon Lee, som altså er sønnen til Bruce Lee. Det veldig spessielle med denne filmen er det faktumet at Brandon Lee døde under innspillingen, han ble faktisk skutt.
Min nye film – “Ken og Morten – Rikets vekt”, Ken og Morten-episode 58 Min nye film skal som nevnt 2-3 ganger nå hete “Ken og Morten – Rikets vekt”. I den siste filmen jeg og gjengen min laget i høst endte med at min rollefigur Ken Jimmy Krakk ble angrepet på sitt eget bad, og kvalt i dusjen av to stykker han tidligere hadde kalt for venner. Da den filmen ble lagd hadde jeg enda ikke sett The Crow, det var ikke før litt etter nyttår at jeg så den filmen hjemme hos Siri, en filmopplevelse jeg er sykelig glad for at hun ville presentere meg for, for å si det sånn.
I oppfølgeren til den forrige filmen min, tenker jeg å starte med at jeg spiller inn en scene hvor min karakter er back from the dead. Han forandrer seg litt siden sist vi så han i livet, og skal kort sagt ligne enda mer på slik jeg går privat, bare kanskje litt mer sminket, *kremt, kremt*. Ken Jimmy (fortsatt min rollefigur) oppsøker dagens samfunn og som i virkeligheten finnes det dessverre også i min filmverden folk som liker å gå på bryggeriet, barer og slike ting i helger og ferier, folk som liker å ta seg en røyk. Ja, disse tingene som i filmen blir bagateller når de speiler seg mot resten. I min filmserie er det plenty av rollefigurer med asshole-holdninger og sort, langt rulleblad til å lage en lang akesklie av. Kort sagt, som det sikkert nå er unødvendig å legge til; Ken Jimmy skal ta ett oppgjør mot samfunnets mørkesider og med Gud i ryggen skal han starte et nytt liv mot vaner og uvaner som ødelegger den verden vi en gang for jævla lenge siden var så glade i. Den skal på ingen måte bli noe blåkopi av “The Crow”, ikke en parodi eller på noen vis være noe slik i hele tatt. Det er egentlig bare deler av handlingen og kanskje noen småting som jeg skal inspirere inn i Ken og Morten, part 58. Så får jeg bare satse på at jeg ikke dør under innspillingen, hehe.. Hvem skal da i såfall redigere den ferdig når det er nok scener til å fullføre en brukbar dvd/blu ray?
Forresten, er det noen der ute som kunne tenkt seg å faktisk bidra i min nye film? Jeg trenger to stykker, en jente og en gutt som kan spille inn to scener hver med et videokamera dere måtte ha liggende, som dere foreksempel kunne overføre meg over Skype/msn. Hvis noen er interesert, så ta gjerne å legg igjen en kommentar under dette innlegget! Det er forresten ikke nødvendig med en gutt og en jente, vet det ikke er like mange gutter der ute som jenter, så i nødtilfelle kan jeg nøye meg med to jenter som spiller inn to scener hver. De to første som melder seg kommer jeg til å titte besøke bloggen til, og deretter ta en titt på noen av videobloggene de har laget. Jeg vil gjerne på forhånd se hvor god kvalitet det er på videoene til de to eventuelle jentene / gutten og jenta. Ingen av de trenger skuespillererfaring i hele tatt, og som lønn vil de to jeg kontakter få filmen på dvd når den er ferdig, sendt i posten. Jeg kan si såpass som at de to videoene fra de to forskjellige personene, de skal i filmen forrestille videoblogger som er laget av de to nye gjestekarakterene jeg leter etter, to randomme bloggere som henger ut Ken Jimmy for å være en gal mann som har sett for mye på superhelt-filmer. Jeg vil komme til å sende mer nøyaktig informasjon til de to som eventuelt melder seg frivillig til å bidra! 🙂 Kjenner du noen som kunne være aktuell, ta gjerne å spre budskapet videre, om ikke du selv kunne tørre å prøve!
Når det gjelder alder kan vedkommende være alt fra 12-120 år! 🙂 Det gjelder begge to! Men foretrekker at vedkommende er minst 15 år.
Noen spørsmål? Kommenter de ned her! 🙂 Vi reblogges!
Da har jeg nettopp skrevet ferdig min fjerde blogganmeldelse på theblogpolice.blogg.no. Ser det er litt lavt lesertall enda, og det er ikke spessielt rart med tanke på at bloggen fortsatt er veldig ny og fersk. Derfor slenger jeg inn en liten reklame for bloggen nå.
Her er de bloggene som er anmeldt hittil på Bloggpolitiet!: Jeg anmeldte sickkidhappykid.blogg.no i dag. Les anmeldelsen her!
Kjære dagbok, det er den 20 år unge, uelskede jomfruen som legger igjen livstegn – atter en gang. Med årene innser jeg at du er den eneste vennen jeg kan fortelle alt til, med ett hundre prosent sikkerhet på at du ikke sladrer. Du har fått høre svært mye oppover årene, uten at du har kuttet meg ut av den grunn.
Som du alerede vet så er det mennesker i tidligere kaptiler i livet mitt som har kuttet meg ut fordi de fikk nok av å høre om mine historier, tanker, følelser og meninger til slutt. Takk for at du ikke har stilt deg i den rekken enda, men vit at jeg forstår om du en gang gjør det. Det er noe jeg alltid har lurt på, og som ikke har falt meg inn å spørre deg om før nå; gjør det vondt når jeg stikker blyantene og pennene minne inn mot papiret ditt? Du har ikke klaget, det er ikke det, jeg bare spørr.
Skal vi fortsette der vi slapp sist? Helt ærlig så føler jeg meg fortsatt mutters alene, selv blant venner. Mange av medvesene på jorden kan da være vennlige og snille, men trenger ikke å bety at ensomheten er skremt på dør av den grunn. Ikke i det hele tatt. Jeg vet rett og slett ikke lenger hva som er galt, om jeg har lisens til å bruke det ordet. Det er ikke mye du forteller meg om hva du mener, synes du jeg krever for mye av meg selv? Jeg vet at jeg aldri skal finne noen som er helt lik meg selv, og det er heller ikke ønskelig, det vet du. Men likevel så sliter jeg med å finne noen som jeg har nok til overs med, uten at de i tillegg har noe som jeg synes er vanskelig å leve med, akseptere og oppservere. Drikking, røyking og snus foreksempel er så utrolig populært i dagens samfunn, jeg blir bare trist jeg, men sier ingenting. Hva skal vel det føre med seg av noe godt?
Jeg mener, jeg kan ikke kreve at folk ikke skal drikke. Hvis det gjør folk lykkelig, noe jeg ikke kan forstå, så må de jo få lov. Men det betyr fortsatt ikke at jeg liker det. Vel, det er ikke bare drikking, røyking og snus som er veldig utbredt i samfunnet i dag, som er med på å gjøre at jeg føler meg utenfor per dags dato. Det er så mye mer. Jeg fatter foreksempel meg ikke på folk som lever gjennom en religion, eller eventyr som jeg kaller det. Det virker så sykelig fjernt, men for Guds skyld, folk må få tro på det de vil. Selv tror jeg bare på en ting, og det er at menneskets beste venn er døden. Døden gjør deg ikke noe vondt, mange forakter døden, men jeg mener at døden er missforstått, enda en outsider i dagens samfunn. Det er ikke i døden at man føler smerte, når man føler smerte og ubehag er man fortsatt i det muntre ordet mange kaller for livet. Døden befrir deg fra ensomheten, døden sender deg rett inn i et samfunn hvor alle som hen har en ulik fortid, men lik fremtid. Døde drikker ikke alkohol, de døde baksnakker ikke, de døde røyker ikke, de døde lever ikke, de døde kritiserer ikke, de døde, fråtser ikke, de bare hviler. De føler ikke lenger noe, og det er det mest befriende jeg kan tenke meg, samtidlig som de slipper å tenke, spekulere og drive seg til vannvidd.
Jeg er ganske sikker på at folk flest ser på meg som streng mot meg selv, kanskje streng til andre også, i hvertfall de som ikke kjenner meg bedre enn kun gjennom mine statuser på facebook, samt mine skriverier på bloggen. Jeg vet ikke om de nærmeste, de få menneskene jeg har tilbring noen timer med mener jeg er så streng som jeg kan gi uttrykk for når jeg skriver. Du må nesten spørre dem selv, eller hvis du vil så kan jeg spørre dem for deg når jeg møter noen av dem igjen. Jeg vil ikke være sånn, jeg vet at jeg fort kan virke dømmende, men folk skulle bare vist. Tror folk at jeg dømmer andre, skulle de bare visst hvordan jeg dømmer og forakter meg selv, det er det bare du som vet.
Tror du forresten jeg mottar noen skuespillerpris i løpet av 2012? Senest i går følte jeg at jeg klarte å spille ganske bra, kanskje ikke en Oscar-pris, men jeg føler i hvertfall at jeg klarte å spille noen lunde greit, en stund. For jeg vil veldig gjerne ha noe med andre folk å gjøre, sånn dypest inn i sjela mi vil jeg det. Og jeg liker ikke tanken på at folk skal tro at jeg ikke dukker opp i felleskap, for at det har noe med de å gjøre. For slik er det ikke, alt sitter inne hos meg. Det var jo hyggelig også, men samtidlig litt vanskelig. Jeg er rett og slett ikke stabil, jeg er redd. Jeg skjemmes av meg selv, jeg frykter fremtiden, vil ikke vite hva den tilbyr. Og jeg ber om at hvis du vet den, så ikke fortell meg det.
Skal jeg notere ned noen lyse ting, så vil jeg notere ned at jeg fortsatt har som mål å kunne stå ansikt til ansikt mot reisefrykten min. Aldri har jeg tatt tog alene før, men i natt foreksempel snakket jeg med ei utrolig søt, vennlig, smart, inteligent, morsom og spennende venninne over web-cam på Skype, som jeg veldig gjerne vil møte, Miriam heter hun. Synes forresten at Miriam er et utrolig sjarmerende og vakkert navn, akkurat som hun jeg kjenner som bærer navnet. Hun er så snill at hvis jeg vil kan jeg møte henne i Oslo, i stede for der hun bor når jeg tar tog. For i såfall må jeg bytte tog underveis, og jeg er livredd for å gå på feil tog.
Også selvfølgelig, ikke minst vil jeg veldig sårt og veldig, veldig gjerne møte bestevennene mine Sara og Camilla. Det er virkelig mange flotte mennesker i verden. Det vet jeg, selv når jeg har problemer med at hjernen min til tider klikklåser seg bunnløst fast i alt som er anderledes, vanskelig og det som for meg kan oppfattes som skremmende, i verste fall truende. Jeg elsker vennene mine, til tross for alt. Det håper jeg de vet alle sammen, men jeg forstår om de ikke gjør. Jeg er ikke verdens letteste person å ha med å gjøre…
Vel, takk for at du igjen hørte på meg. Igjen skal jeg avlegge et løfte om at jeg skal kjempe så godt jeg kan for at du skal høre fra meg i morgen også. Å gi opp ønsker jeg innerst inne ikke, selv om jeg senest i dagtidlig før jeg maktet å reise meg fra sengen, tenkte på å ta livet mitt, så lover jeg å gjøre så godt jeg kan for å aldri la det bli et faktum. Jeg er ikke lenger redd for å dø, men jeg har til tross for alt venner som er utrolig gode, og som jeg ikke ønsker å svikte. Jeg vil at de skal være lykkelige, det er bedre at jeg fortsetter å trekke meg tilbake og holde meg for meg selv i perioder som nå, fremfor at jeg fyller badekaret mitt med mitt eget, rennende, vinrøde blod. Og enda en ting, jeg har enda ikke fortalt hun du vet, om det du vet. Og det har jeg ett par grunner til å ikke fortelle, og du vet hvorfor.
Takk for at du igjen lar meg skrive ned ditten og datten. Du er en trofast venn.
Verdiløsheten blomstrer, livsgnistens lys er truet av en kald vind i de mørke og traumatiske gangene populært kalt livet. En ustabil og patetisk fyr opplever at helgen igjen er et tema. Han kunne gjort noe mer for å ignorere de vanskelige følelsene om ensomhet og sjalusi, men han er ikke i form til å gidde. Han vet om flere venner som skal ditten og datten også denne helgen, noen skal tilbringe tid med en flørt, kjæreste eller veldig god venn. Andre skal drikke seg fulle som noen hodeløse høns, og andre skal noe annet han ikke skal, eller ikke er invitert til å være en del av.
Sjalusi er en stygg uting, sjalusi er en svakhet, tenker han for seg selv. Han sitter alene i en sofa, og blogger i håp om å om at noen skal ta kontakt med han, slik at han kanskje kan snakke med noen over nettet, eller i bestefall finne på noe med noen ansikt til ansikt, så han slipper smerten og ensomheten som nesten har syret bort de menneskelige godsidene han en gang hadde mer av.
De siste årene har det blitt en større og større uvane å skjule seg, trekke seg unna, og ikke tørre noe. Han er redd for hva andre tror om han, og han tror veldig mye om hva andre folk tenker og synes om han. Selv de nærmeste og beste vennene hans er han livredd for skal tenke nedsettende om han og kanskje til og med baksnakke han. Innerst inne tror han egentlig ikke det, problemet ligger i noen svært få venner i fortiden som han en gang hadde sterkt og godt knyttet bånd til, noen han trodde var venner, men senere fikk vite var noe helt annet, noen som baksnakket han og hadde kalt han for dum, stygg, ekkel, taper og det som verre er. De hadde fortalt videre ting som han trodde de skulle holde hemmelig, ikke rart han har så problemer med seg selv, selvtilliten og troen på verden.
For han er det tryggeste i livet isolasjon. For han er det best å ikke vite noe, fremfor å vite noe eller alt. Mest sannsynlig vil bare sannheten såre han og gjøre han deprimert uansett. Det man ikke vet har man ikke vondt av, sånn sett skulle han levd i en mørk hule og aldri visst at det fantes andre liv på den gråe og forurenset planeten. Da hadde han ikke kunne lære seg ordet ensomhet en gang. Og i beste fall hadde han ikke klart å overlevd, og dermed også sluppet det smertefulle helvete kalt livet. Han tenker på å kutte trådene som henger han fast til livet, men han vet at da vil han såre noen få, noen få som betyr alt for han. Han vil heller leve i smerten, fremfor å påføre andre tåredammer og ufortjent skyldfølelse.
Han er nå en gang satt til denne verden, helt ufrivillig, uten invitasjon. Han ble på tvang presset ut av noen og presset inn på jordens kalde og kyniske stein. Han føler seg alene, selv med venner. Ingen kan lenger redde han, ingen. Bare han selv, men han finner ikke noe lys å gå etter. Alt er bare mørkt, ensomt og fortapt. Livet er en hoffsnarr som elsker å se deg falle, skrubbe på deg 1000 sår, og helt til slutt dø, forså å bli glemt og ikke lenger husket på godt eller vondt. Slik er livet, slik er fortapelsens bitre sannhet.
