Kjære vakre medmennesker, jeg trenger sårt all den hjelpen jeg kan få her og nå. I skrivende stund er jeg mildt sagt utrolig fortvilt, forvirret og bittelitt skjelven. Men først og fremst bekymret, smått provosert og sint..
Husker dere Sabina som jeg har nevnt et par ganger tidligere denne måneden? Isåfall kan dere virke som de eneste.. Greia er, jeg har ikke hørt fra Sabina på et par dager nå. Det er det heller ingen andre som har gjort, hvis det folk jeg har snakket med sier virkelig er sant.. Faktisk er det ikke en gang noen som ser ut til å huske å ha møtt henne i hele tatt..
Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror ikke jeg har hørt fra henne siden den filmkvelden vi hadde for en ukes tid siden, sammen med Silje og Tharsika. Skal være så ærlig å si at jeg har ikke vært meg selv helt i det siste, så det er mulig vi har møttes en gang etter det, men ikke av hva jeg klarer å komme på akkurat nå da hukommelsen har vært litt fraværende en stund.
Var innom politiet i håp om å få etterlyst henne i dag ettermiddag. Den turen kunne jeg godt ha spart meg for.. For maken til nedlatende holdninger har jeg ikke vært vitne til før. Bare fordi jeg ikke klarte å beskrive henne godt nok, eller ikke hadde noe bilde de kunne gå ut med så var det ingenting de kunne gjøre..
Okei, helt greit, fint.. Jeg forstår forsåvidt det jeg også. Men når jeg så ga de adressen hennes fikk jeg høre at det bor ingen der, at det ikke har gjort det på fem år. Visst faen har det bodd noen der!! Min nest beste venninne SABINA har bodd der nesten hele den siste måneden, jeg har selv vært der flere ganger!!. Forbanna klovner altså. Ikke rart verden er i ferd med å gå under når de som liksom skal passe på oss er så jævlig inkompetente.
Så ja, akkurat nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er fortvilet, sint og innmari frustrert. Fortvilet for at jeg ikke får kontakt med det som jeg ihvertfall trodde var en av mine beste venner, sint på politiet som nærmest ga meg inntrykket av å ha diktet henne opp, frustrert fordi jeg her og nå sliter med å huske hvordan hun ser ut.
Har også prøvd å komme i kontakt med Silje og Tharsika, men de må ha gitt meg feil nummer eller noe da jeg møtte de forrige mandag, for hver gang jeg forsøker å ringe dem får jeg beskjed om at numrene ikke er i bruk.. Såeh, ja..
Men, jeg gir ikke opp.. Selv om hukommelsen min er litt sviktet akkurat nå, trolig på grunn av alt det stresset denne situasjonen har skapt, så må det da likevel være NOEN som vet NOE? Hvis det er noen som helst som har hørt anything fra min gode venninne Sabina fra Hviterussland som kom til Oppdal for cirka en måneds tid siden – Hver så snill å ta kontakt!
Og Sabina.. Hvis du på et eller annet tidspunkt skulle lese dette.. Jeg vet at du har opplevd mye tøft.. At du du sjelden orker å holde deg på et sted for lenge om gangen. Du har helt sikkert hatt dine grunner til å reise, men hver så snill.. Gi meg en sjanse til å forstå. Jeg har aldri møtt noen som deg før.. Jeg har blitt så utrolig glad i deg, hver så snill… Ta kontakt.
Er det ikke utrolig hvor random livet kan være fra en tid til en annen? Liksom.. For en måneds tid siden, omtrent på den tiden her satt jeg og tenkte “om livet mitt bare var ørlite mindre ensomt, og hakket mer interessant”.. En tanke, et ønske jeg har sittet med en gang i blant, omtrent hele livet. Også, i starten av nå i oktober var jeg så heldig å møte verdens mest eksentriske Sabina, som bokstavelig talt dukket opp i mørket forså å kaste lys over tilværelsen min.
I løpet av den siste måneden har vi allerede rukket å møtes et par ganger, ikke SÅ ofte som jeg kanskje kunne ha ønsket, men sånn er det bare. Ikke alle her i verden som er 100% ufør, hehe.. Uansett, akkurat nå føler jeg at vi er i ferd med å utvikle noe helt spesielt sammen. Jeg kan nesten ikke huske sist jeg møtte noen jeg har kjent meg så utrolig godt igjen i. Klart, noen forskjelligheter er det, men, det er jo ikke til å unngå samme hvem man møter på livets såkalte landevei.
I skrivende stund føler jeg at hele livet bare gir så utrolig mye mening. Jeg føler meg levende, utrolig heldig. Det er nesten så jeg vil kalle livet mitt helt perfekt nå, men for å unngå at samtlige av dere begynner å kaste opp i den store klisje-bøtta, så lar jeg være å gjøre det. Men det er jaggu bare så vidt xD For damn, jeg er bra lykkelig og fornøyd nå. Og.. Det er nå en ting, men av en eller annen grunn føler jeg meg også utrolig våken akkurat nå, og det er egentlig litt rart med tanke på hvor utrolig sent det ble i natt, hehe..
Hva jeg har gjort på i natt? Jo, jeg og Sabina har hatt et aldri så “lite” film-maraton. Vi har snakket om dette nesten hele denne måneden nå, men det var først i natt at det endelig ble noe av. Først var det “bare” oss. Klokka var sånn omtrent 23.00 da vi gikk løs på vår første film (“The Babadook”), og når filmen var sånn nesten ferdig ble vi plutselig to til som satt der i stua og hygget oss da to av Sabinas nærmeste venninner Tharsika og Silje plutselig ringte på døra og lurte på om det var greit at de kom inn “en snartur”.
Først syntes jeg det var bittelitt småkleint da jeg vanligvis ikke er så glad i å omgås flere folk på en gang, men den såkalte sosiale angsten gikk og la seg rimelig fort ettersom jeg bare ble litt bedre kjent med dem. Kort fortalt, jeg forstår hvorfor Sabina har “holdt fast” i dem. Så ja, det ble kort fortalt en veeeldig hyggelig natt med mye latter, og generelt veldig mye kos.
Det eneste som kanskje plager meg sånn bittelitt er at jeg dessverre klarte å få en liten blackout på slutten av besøket. Jeg husker ikke noe særlig av det selv annet enn at jeg plutselig bare lå rett ut i den ene sofaen til Sabina, og at noe av det første jeg ble spurt om når jeg endelig begynte å kvikne litt til igjen var om det gikk greit med meg. Og der stopper det egentlig.. Så det ble et bittelite stikk i idyllen akkurat der og da, men det lille “stikket” føler jeg er såpass lite at det knapt gjør noe for meg personlig ihvertfall.
Sabina har fortalt meg at jeg var litt “borte” før jeg “forsvant helt”, men det husker jeg ingenting av verken over eller under hodet.. Men samme kan det være, jeg gidder ihvertfall ikke å bekymre meg noe særlig. Før jeg begynte å skrive på dette innlegget nå fikk jeg bestilt meg en legetime, så innen 14 dager får jeg sikkert beskjed fra fastlegen min om at jeg må bli flinkere til å spise litt oftere (og sunnere..), da det sikkert er det som er årsaken, altså litt underernæring..
Enyway. Bortsett fra det så har jeg hatt en utrolig morsom og interessant natt, jeg har på ingen måte tenkt å la den lille black out-episoden få ødelegge for det i hele tatt. Skal innrømme jeg syns det var litt flaut når jeg først våknet, men jeg er i det minste ikke nevneverdig bekymret. Som Sabina sa like før jeg gikk hjem i dag tidlig… “Bekymringer skal man kaste ringer på, bedte fast ,forså å holde fastbundet til evig tid, så de ikke kommer og gnager deg i stykker. Når de først har lagt deg ned i kista var de ikke verdt tiden din likevel”. Noe i den dur. Hehe.
Sånn, da var det visst tomt igjen for denne gangen. Ikke mer å tilføye akkurat nå, annet enn at jeg virkelig gleder meg til neste filmkveld, eller hva vi enn måtte finne på når vi møtes igjen, og forhåpentligvis er det ikke så stygglenge til.
Forresten – jeg er fullstendig klar over at dette innlegget sikkert kunne hatt litt flere bilder.. Men for det første så ble det ikke tatt noen i natt da Sabina generelt har fortalt meg at hun avskyr kameraer. Og for det andre så har jeg ikke noen andre bilder liggende akkurat nå som jeg har tatt selv, som dere ikke allerede har sett, og som attpå til ville passet sånn noen lunde inn i innlegget. Og for det tredje.. Bilder er ikke alt her i verden ^^
Tenkte bare å skyte inn en aldri så liten god natt-hilsen. Håper stort og smått der ute har hatt en skrekkelig god dag, og at dere får en forhåpentligvis fredfull, god natt. Da er det bare for meg og madamen å ta kvelden, haha, lurte dere der.. Uansett – happy nightmares every body 🙂
Jeg sitter for meg selv, i mitt mørkeste rom, stille som i graven. Rundt meg ligger rester fra den dødstrøtte ungen jeg myrdet i går. Alt skjedde så fort. Skremmende lite å gjøre med det nå.
Med et hører jeg et dystert skrik fra loftet over. Er det samvittigheten som har våknet til live? Et siste drypp av medmenneskelighet og skam?
Neppe. Hjertets lysestake slukket verden for lenge, lenge siden. Det er nok bare fantasien som står klar for å gi meg et siste stikk. Jeg er klar nå, klar for å møte min skjebne, min grufulle død.
Brått blir tankene brutt av en skarp, skarp lyd. Svimer jeg av? Hele tilværelsen blekner, og jeg med den. Hva skjer? Er himmelen i ferd med å ta i mot sin første jævelsønn?
En liten stund etterpå begynner jeg å forstå. Jeg befinner meg i en gammel, stygg seng. Fastbundet. Jeg er tilbake, tilbake til realitetens mareritt. Sykehuset.
På andre siden av rommet står politi, og fandens oldemor. Jeg tok feil. Jeg feilet. Helvete var visst ikke fult opp likevel. Her ligger jeg, grav alvorlig, og det er ikke en døyt å gjøre med.
Kjære unike medskapninger, hva tenker dere egentlig om å delta i en aldri så liten konkurranse nå rett før den store månedsfinalen? Yezzzz, jeg snakker selvfølgelig om Halloween.
Saken er.. Jeg har lenge vært av den oppfatning at absolutt ALLE har et eller annet mørkt og dystert i seg. Uansett hva slags blogg du har er jeg sikker på at individet bak (altså DEG) bærer på MINST et lite monster – innerst i den ellers så fargerike og unike sjela.
Det jeg vil ha dere til å gjøre, HVIS dere ønsker å delta er følgende: 1. Legg ut et innlegg på bloggen din med et eller annet skummelt og/ eller creepy bilde. Fortell leserne dine at du er med i konkurransen. 2. Fortell MEG at du er med i konkurransen ved å skrive “jeg er med”, og viktig-viktig: Gi meg link til bloggen din, slik at jeg finner det spesifikke deltaker-innlegget ditt.
Hmm, ja det var vel i grunnen alt. Hva bildet ditt måtte inneholde er helt og holdent opp til DEG. Det har ikke noe å si når det er tatt, det må gjerne være ti år gammelt, eller mer, det bryr jeg meg lite om.
Det eneste jeg krever er at bildet du stiller opp med er ditt eget (at du f.eks ikke har rappet det fra en skrekkfilm eller noe, for det er fy-fy!!), og at hvis det er noen på det så skal det ene og alene være deg selv. Eventuelt et dyr. Men INGEN andre mennesker enn eventuelt deg selv.
Fristen går ut den 30. oktober, så vinneren vil enten bli kåret da, eventuelt senest den 31. Og jeg kan bare ikke få sagt det tydelig nok: Absolutt ALLE er hjertelig velkommen til å delta, helt uavhengig av hvilken blogg dere måtte ha.
Så er det sikkert noen som lurer.. “Hva får jeg ut av dette hvis jeg faktisk vinner?” Vel, i tillegg til at vinnerbilde vil bli lagt ut i et eget innlegg her inne mot slutten av måneden, så vil også vinnerens egen blogg bli reklamert for mot slutten av hvert eneste innlegg jeg måtte legge ut her inne resten av året. Er ikke det kult, så vet jeg ikke hva som er kult. 😀
Si meg, er det noen der ute som egentlig husker sist gang jeg la ut et nytt “se her, jeg har kjøpt meg nye klær også videre”-innlegg? Nei, nesten ikke jeg heller.
Såå, i og med at jeg i dag mottok en ny pakke fra EMP-shop, samt to fra cdon, så tenker jeg nå at jeg godt kan vise dere hva jeg har handlet for noe denne gangen. Helt ærlig så har jeg savnet å gjøre slike innlegg en stund. Det er bare at stort sett så har jeg de siste årene latt være å ta noen bilder når det først faktisk har vært noe.
Og siden jeg fortsatt mener det er plenty mye i det kjente ordtaket om at tusen bilder sier mer enn et ord (eller var det omvendt?), så ser jeg egentlig ikke noe grunn til å vente lengre. Kjære alle prostituerte, kjære alle horekunder. Kjære demoner, kjære høns. Kjære følgere, med eller uten hat(t) – Dette er hva jeg vært og hentet på posten i dag!
Fra EMP-shop: Daddy′s Little Monster, kopp – Front.
Daddy′s Little Monster, kopp – Bakside.
Fuck, hettegenser – Front.
Alchemy England Ancient Demon, hettegenser – Front.
Alice Cooper – Along Came A Spider, cd – Front.
Alice Cooper – Raise The Dead Tour, t-skjorte – Front.
Alice Cooper – Raise The Dead Tour, t-skjorte – Bakside.
Alice Cooper – No More Mr. Nice Guy Tour 2011, t-skjorte – Front.
Alice Cooper – No More Mr. Nice Guy, t-skjorte – Bakside.
Batman, joggebukse – Front.
Hustler – Fallen Red, t-skjorte – Front.
Game Of Thrones – Death Mask, hettegenser – Front.
Game Of Thrones – Death Mask, hettegenser – Bakside.
Fra Cdon: Rise of The Tomb Raider – 20 Years Celebration, PS4-spill – Front.
Prince of Darkness, dvd – Front.
Med andre ord en ganske flott start på dagen, altså, det er ikke så skrekkelig lenge siden jeg sto opp. Nå skal jeg unne meg et aldri så hett stevnemøte med Frøken Dusj, før jeg så duller i stand litt frokost forså å kose meg med morgendagens Hotel Cæsar-episode. Wee, livet <3
PS: Jeg pleier vanligvis ikke å legge klærne mine på gulvet, men i dette tilfelle.. Skal uansett vaske de før bruk likevel. Så da vet dere deeeeet.
Okei.. Bare så det er sagt. Det skal som regel litt til for at noen skal klare å sette et lite støkk i meg lengre, men for et par minutter siden fikk jeg det jeg vil kalle et aldri så lite ubehagelig overraskelses”besøk”..
På fredag la jeg ut det jeg selv mente og fremdeles mener er en ganske uskyldig spøk. Jepp, jeg sikter til den “Bekjennelsen“-jeg gjorde i helga. Når jeg akkurat hadde lastet den opp på fredag følte jeg på forhånd litt dårlig samvittighet for alle de som eventuelt måtte føle seg litt lurt, men det jeg ikke hadde tatt like mye høyde for var at dette skulle vise seg å bli en video som også enkelte skulle la seg provosere over.
Og det var nettopp det dette overraskelse-“besøket” jeg nå har blitt utsatt for faktisk gjaldt.. Skal ikke nevne noen navn, men kort fortalt hadde jeg tydeligvis ei venninne som virkelig anser denne spøken som jævlig smakløs og forkastelig (for å bruke hennes egne ord). Hun syntes virkelig ikke at man skulle hatt lov til å tulle på den måten jeg nå har gjort..
Greia er, slik jeg forsto det, at hun trodde det faktisk var noe alvorlig, så når hun omsider hadde kommet til slutten av snutten.. Ja, det falt med andre ord ikke i god jord.. Og, nei, jeg prøver ikke å lage rim med vilje akkurat nå 😛
Kjenner at rett og slett er jeg litt frustrert. Okei, jeg kan på en måte skjønne at denne videoen kunne virke litt unødvendig på enkelte, men en slik rett-på-døra-reaksjon, har jeg aldri opplevd før. Og jeg har helt ærlig aldri trodd at jeg skulle oppleve det heller.. Men jeg antar.. Folk er forskjellige.. Og vips kan det se ut som vennelista mi nok en gang er et medlem færre igjen.
Sånn – nå som jeg har fått klemt ut litt frustrasjon er det vel rett på badet for å legge en kald klut på venstre kinn… Enkelte kvinnfolk slår nemlig fra seg ganske hardt hvis de først føler for det.. Så da vet dere det.
I løpet av en lang og tung måned har jeg gått og båret på en vond og tung hemmelighet. En hemmelighet så vond at jeg ikke en gang har orket å påføre min aller beste venninne smerten av å kjenne til det. Men nå orker jeg simpelthen ikke mer, nå må faenskapet ut… Så får jeg heller ta konsekvensene, og tåle alt som måtte komme i fremtiden, som den mannen jeg er.
Ah, for en fantastisk start på “dagen” dette nå skal vise seg å bli/ være. Som nærmest nevnt til det kjedsomme er jeg og den såkalte døgnrytmen alt for mange av dere gjerne snakker så løst og varmt om ikke akkurat på bølgelengde. Ei heller nå i natt har vi klart å finne summetonen. Men man kan ikke være venner med absolutt alt og alle, right? Og vet dere, det er helt greit. For hvem trenger egentlig å ha en noe straight og kjedelig døgnrytme på vennelisten når man kan være bestevenn med den alltid så dystre, rolige og inspirerende natten i stede?
Kort fortalt, dette har vært nok en søvnløs natt i onkel Kuklinskis liv. Men det har også vært nok en nokså så givende natt. Jeg føler selv at jeg atter en gang har klart å bruke tiden meget godt. Rett og slett til å nyte stillheten, sjelefreden, livet. Det er bare en så deilig følelse av å kunne være oppe mens de aller fleste ligger og sover. Slippe å stresse med følelsen av at man kanskje burde ta seg en tur ut og møte andre. Slippe å irritere seg grønn av andres støy. Rett og slett slippe de aller fleste man kanskje ikke er så alt for begeistret for, av “vanlige” dødelige.
Etter en sånn type natt kan det ofte føles litt deprimerende når sola er i ferd med å stå opp igjen, sammen med alle disse individene som snart skal okkupere sentrum igjen, de folka som snart skal sørge for at det vil bli litt mindre fristende å gå ut og inhalere frisk luft igjen. Alle disse menneskene man ikke har behøvd å uroe seg for skal plage deg igjen på noen timer. Alle disse støymaskinene man rett og slett ikke ser ut til å bli kvitt. MED MINDRE man er oppe og ikke sover om natten.
Og nei, jeg er ikke på vei inn i noen depressiv fase igjen. Ihvertfall ikke som jeg har merket selv enda. Jeg mener, det trenger absolutt ikke være noe galt med noen selv om man kanskje ikke er så veldig glad i folk (flest)? Tvert imot syns nå ihvertfall jeg. Selv syns jeg bare det er sunt å være noe skeptisk til folk. Slik jeg ser det er det ikke akkurat sånn at jeg er den mest asosiale heller. Klart, jeg er heller ikke den aller mest sosiale. Men likevel anser jeg meg selv som sosial nok, når det kommer til de få individene jeg faktisk liker. Hvor i hvertfall samtlige av dem faktisk (og heldigvis for lille meg) er lettere å få tak i om natten enn på den alt for lyse, og innpåslitne dag.
Og apropos det. Jeg tror jeg akkurat har møtt ei som godt fort kan bli en av disse menneskene. Jeg var akkurat ute og sjekket posten (fra i går) og nærmest til min overraskelse var jeg ikke den eneste som var utenfor nøyaktig i samme ærend der og da. Greia er at jeg har visstnok fått meg en ny nabo. Ei utrolig hyggelig, oppegående for ikke å snakke om morsom jente ved navn Sabina. Den flotteste jenta jeg har møtt hittil som viser seg å komme fra Hviterussland. Og den eneste, som jeg kommer på her og nå.. xD
Først var det litt kleint. Jeg mener, jeg har ikke akkurat til vane å møte folk sånn rundt 6-tiden tidlig på morgenen, så spesielt derfor må jeg innrømme at jeg faktisk skvatt litt når jeg så henne. Såeh, ja. Enyway… Til tross for at det hele startet med et litt småkleint “hei” så skal gudene vite at vi fikk til en veldig morsom og hyggelig samtale rimelig fort like etterpå. Vi startet med å fortelle litt om hva vi gjør på, sånn av hobby og eventuelt jobb, skole etc. Forså å avslutte med å snakke litt om noe jeg ikke har tenkt å nevne for dere, ihvertfall ikke her og nå, hehe.
Og vet dere hva? Det viste seg fort å være tilfelle at vi begge ihvertfall har to særinteresser til felles. I likhet med meg er også Sabina noe over gjennomsnittet opptatt av det mørke, dystre og morbide. Tror vi klarte å prate oss innom syv forskjellige filmer på bare 5-10 minutter som vi begge tydeligvis elsker nesten like mye. Kort fortalt, det ble “litt” horror-pjatt, og såvidt jeg kan huske var det bare en ting vi ikke var helt enige om og det var vampyrfilmer. Mens jeg kan se og like ihvertfall noe så var hun ganske klar på at hun ikke kan fordra denne sjangeren. Men det har vel ikke så mye å si, tenker jeg. For som nevnt tidligere, alle kan ikke være like stor fan av alt her i verden.
Helt til slutt kan jeg vel avslutte med å fortelle dere at vi nok kommer til å møtes litt mer sånn ordentlig her en dag. Eller, helst på kveldstid kan det se ut som da det er stort sett da hun har best tid, etter det jeg forsto. Og der har dere den andre tingen vi begge har til felles, altså natten. Okei, nå er det vel ikke sånn at noen av oss har natten som en særinteresse (eller hva vet nå jeg xD), men i det minste så er jo natten NOE vi på en eller annen måte har til felles, hvis dere skjønner hva jeg mener. Hvis ikke så er det heelt greit xD Ihvertfall, jeg kjenner jeg er litt hyper nå, happy for at det ENDELIG har flyttet inn noen i nærheten jeg ser ut til å ha noe felles med!!
Håper alle sammen får en strålende god dag!
PS: Jeg er fullstendig klar over at disse bildene inneholder dagslys og sånn sett ikke passer sånn kjempebra inn sammen med teksten for dette innlegget, men valget var enten disse som jeg tok for noen dager siden.. Eller å bruke opp igjen noen gamle bilder.
Frykten for å bli offer for innbrudd tror jeg er noe mer eller mindre alle har kjent på en eller annen gang i løpet av et voksent liv. Jeg skal ihvertfall ikke lyve, jeg har absolutt mine øyeblikk sånn der og da hvor jeg sitter og føler på hvor ubehagelig tanken på at noen kan bryte seg inn i leiligheten min faktisk kan være. Da særlig etter å ha lest en og annen rykkende fersk artikkel hvor selv et av de mest sikrede hjemmene der ute har blitt tredd inn i av frekke innbruddstyver.
Men det er ikke bare nyhetsmedia som vet å skremme folk når det kommer til dette temaet. Dette har nemlig lenge også vært et plott som den mer fiksjonelle verden har forsøkt seg på, dog med et noe vekslende hell.
Den nokså nye skrekk/thrilleren Hush er deriblant de som etter min mening virkelig har fått det til. En fantastisk spennende og nervepirrende film som virkelig beviser at man ikke behøver å ha et kjempestort budsjett for å gjøre en film bra, eller unødvendige mengder med blod og jump scares for å gjøre den skummel.
Vi blir her svært tidlig introdusert for den døvstumme forfatteren Maddie (spilt av Kate Siegel), en kvinne som man fort forstår nok har vendt seg til å klare seg best mulig på egen hånd for en god stund siden. For uten å spoile for mye kan jeg røpe såpass som at han kødden av en innbruddstyv (spilt av John Gallagher Jr.) som dukker opp etterhvert vil få erfare at selv om Maddie er ei dame som verken kan høre eller snakke for seg, så er ikke det det samme som at hun er et lett offer.
Stort mer enn dette er det egentlig ikke å si, og jeg vil ikke fortelle dere noe særlig mer heller, annet enn at dette viste seg tidlig å bli en film som skulle overraske meg positivt. Hush er kort fortalt en film som klarer å være både spennende og skummel uten at den roper BØ i trynet på deg ørten førti tusen ganger. I tillegg så tror jeg på det jeg “opplever”. Det er som med alt annet også noe å ta tak i her, men i det store bildet er de tingene så små at de bare blir ubetydelige bagateller.
Har du lyst til å se en realistisk skrekkfilm/ thriller som er både spennende og småskummel uten å ha misbrukt den alt for lettvinte og nærmest oppbrukte “blod, gørr og 10 tonn med døve jump scares”-metoden? Se Hush, rett og slett fordi dette er en film som klarer seg kriminelt godt på egenhånd.
