Kjære alle venner, kjære alle følgere – Ta nå og flytt ræva deres bortåt krakken, så setter vi oss sammen ned og ser. For nå har katta gått og lagt seg, musene har tidenes rave-party både over og under bordet, ja for nå kjære barn, NÅ er endelig den tredje og siste delen av min svært så etterlengtede spørsmålsrunde omsider ute, i en død og forfallen postmanns rute.
Kjære Lillian og Celina, tørk nå hverandres tårer og smil, ta dere en marsipangris, for ja.. For nå er det jul! Ho-ho-ho!
Ventetiden er endelig over. Etter snart en uke med biting av negler, smeltet ost og syngende kanarifugler er omsider de aller første svarene mine klar for å ta og føle på dagens lys. Det har ikke vært enkelt, jeg har svettet og grått, men nå er det altså klart. Del 1 og 2 på årets første store blogg-event er nå faktisk på plass, så mine damer og herrer, ladies and prostitues, kjør videoblogg:
Jammen, så var det visst søndag igjen da. Hvem skulle tro det for en uke siden, at om knappe sju dager så skulle vi altså være her igjen? Sprøtt!!
Vet dere hva mer som er litt sprøtt? Det faktum at jeg nå skal ha en splitter ny spørrerunde igjen. Sitter nemlig og lurer på om det kan være to år eller mer siden forrige gang, og siden da har jeg jo fått et par nye følgere og sånn, så.. Men jeg antar at det fortsatt er bedre sent enn aldri igjen?
Så kjære faste følgere, lesere og tilfeldige innom-dumpere, hva er det dere sitter og ruger på? Og igjen, for meg finnes det ingen spørsmål som er for personlige, så jeg ser INGEN grunn til at noen skal være redd for å spørre meg om HVA DET MÅTTE VÆRE. Spør meg om akkurat hva som helst, hva som helst i hele verden, og så skal jeg gjøre mitt aller beste på å svare dere.
Er litt usikker på om svarene kommer til å komme i video eller i skriftform, mulig jeg kommer til å gjøre begge deler. Hmm, kan ikke dere vote over det i kommentarfeltet mens dere samtidig er i gang med å sende meg spørsmål, så tenker jeg at vi sier det sånn at flertallet av dere skal få bestemme denne gangen.
Enyway, dere har frist til torsdag (27. april). Jeg gleder meg til å se hva dere har på hjertet! 😀
.. jeg fikk vite at jeg skulle bli far: Har en følelse av at jeg kommer til å gjenta dette ihvertfall et par ganger i dette innlegget, men: Det kommer an på. Nå går ikke jeg akkurat rundt og drømmer om å bli far, av ganske mange forskjellige årsaker, men hvis uhellet først skulle vært ute ville jeg ihvertfall ikke tvunget moren til å ta abort, samme hvem moren hadde vært. For når det kommer til abort eller ikke abort syns jeg det er et valg som bare den gravide moren skal ta, ingen andre.
Hvordan jeg ellers hadde taklet saken hadde kommet veldig an på moren. Hvis moren hadde vært kjent for å være av den mer ansvarsløse typen som helst foretrakk å kaste mest mulig ansvar over på alle andre hadde jeg nok sett litt mørkt på det. Men hvis moren hadde vært en mer av den rettferdige 50/50-typen hadde jeg nok tatt det ganske greit, selv om jeg altså ikke i utgangspunktet har et ønske om å bli far.
.. tryna offentlig: Haha, hva var det jeg sa.. xD Det kommer an på! Her tenker jeg det er først og fremst humøret mitt som skulle spilt den største rollen. Jeg kan ta en god del ting i livet ganske greit med en stor dose selvironi, til og med spøke en del om diverse ting som ikke går helt min vei, og gjøre et stort humoristisk nummer ut av det. Men… Jeg kan også la de samme tingene ødelegge minst en hel dag for meg om jeg i utgangspunktet ikke har det så alt for bra. Såå.
.. Ikke hatt penger på kortet i butikken: Da ville jeg først forsøkt å huske hvor mye jeg hadde igjen sist jeg sjekket kontoen, så sett på prislappen, og så forsøkt å ta bort de varene som jeg hadde hatt aller minst behov for der og da, og som ville vært minst stress for de ansatte å sette tilbake for meg.
.. vant i lotto: Haha, jeg skal prøve og ikke si det denne gangen.. Det dere vet. Men for å si det sånn, 50 kroner er helt ok, et par millioner er derimot en veldig god viagra.
.. prompa offentlig: Hvor offentlig? Og hvor høyt? Jeg skal ikke si det, jeg skal IKKE si det. Det, dere, vet. Hadde jeg sittet alene på bussen, altså ikke delt sete med noen, så hadde jeg nok ikke brydd meg. Kanskje ikke merket det engang. Hadde jeg derimot sittet like ved ei veldig hot lårhøne jeg overhode ikke kjente hadde jeg nok ønsket å hoppe ut av vinduet i håp om å få en rask og smertefri død.
.. spydd på kino: Her hadde jeg nok blitt flau samme hva, så her trenger jeg ikke en gang tenke på å skrive det jeg ikke har så lyst til å skrive en gang til. Men, dersom jeg hadde kunnet kontrollere det litt på forhånd hvor det hele skulle ende så hadde jeg nok siktet litt på en eller annen som hadde irritert meg en stund, hvis det hadde vært noen.
Men, uansett. Det er mange, mange år siden jeg spydde sist, og det er også en stund siden forrige gang jeg var på kino. Og akkurat nå tviler jeg litt på at jeg noen gang kommer til å gidde å gå på kino igjen. Ihvertfall alene.
.. rygga inn i en annen bil: Vet dere, det har nok skjedd. Spesielt på ungdomskolen var jeg ganske klønete og kunne fint gå inn i det ene og det andre, så skulle ikke forundre meg om jeg har rygget inn i det ene og det andre på den tiden. Forhåpentligvis en stillestående bil da.
Spørsmålene har jeg rappet fra bloggen til Ann Iren Dauvi!
Ikke alle planer og ideer er like geniale i praksis som de kanskje virker når de først spretter opp i hodet. I natt bestemte jeg meg for å kaste meg på den kjente og “kjære” hornsalt-trenden som sveier litt rundt overalt nå, noe jeg absolutt burde ha holdt meg for go for. Håper denne videoen viser hvor galt det faktisk kan gå, og at dette skrekkeksempelet nå tar livet av denne livsfarlige og idiotiske trenden.
For.. Nå er jo en gang vår verden sånn at ingenting varer evig. Mest sannsynlig vil det også være en dag hvor denne bloggen plutselig ikke finnes lengre, en tid hvor noen andre plutselig kan lage seg en blogg med eksakt samme adresse som den dere leser på nå.
Og.. Nå er det ikke meningen å virke veldig selvopptatt her, men… Hvis jeg plutselig skulle falle fra Endors klipper i løpet morgendagen, og blogg.no bestemmer seg for å slette bloggen min 2-3 år senere på grunn av inaktivitet.. Og det skulle dukke opp en ny “fullstendigkaos”-blogg litt etter det igjen…
Kan dere være så snill å senke den bloggen så langt under havet som overhode mulig da? Jeg mener – har ikke jeg gjort meg vel fortjent nå til å være den ENESTE bloggeren i hele UNIVERSET for evig og alltid med adressen fullstendigkaos.blogg.no? Jeg mener nemlig så!!
Så hver så snill og hjelp meg – bare tanken på disse tingene gjør at jeg får lyst til å dra på fargefylla….
Føler du titt og ofte at det du sa en gang da plutselig vender tilbake forså å bite deg kraftig i skinnskåla? Jeg føler så absolutt det! Eller… Nei – Det er ikke en følelse jeg har kjent på sånn veldig mange ganger forsåvidt, men når den først har grepet tak, ja, så har den virkelig gått inn for det, med hele kjeften som innsats. Ja.. Jeg tenker vi bare sier det sånn jeg xD
For noen år siden rakket jeg ned på det kjente og kjære “kommenter bloggen min, så skal jeg kommentere din”-opplegget. Jeg gjorde det klart at jeg KUN kommenterer de bloggene jeg virkelig liker, uavhengig om han eller hun liker Facebook-siden min, eller har lagt igjen noe som helst av livstegn på min blogg.
Vel, det er ikke helt sånn ting har blitt for meg nå. For det er strengt talt ingen hemmelighet at jeg sliter litt med det at folk er ikke så flink til å kommentere hos meg lengre, spesielt hvis man sammenligner med 4-5 år tilbake, noe det forsåvidt er flere årsaker til. Jeg skal ikke nekte for at jeg blant annet har en del innlegg som ikke er så lette å vite hva man skal si på etter å ha lest de, blant annet.
Men så er det nå en gang slik at: Hvis man er den som stadig kommenterer noe hos noen, uten at vedkommende gidder å svare eller kommentere noe spesielt tilbake, ja så kan jeg forstå de som ikke gidder noe særlig mer etter en stund. Og det tror jeg nok har skjedd inne hos meg også, at jeg rett og slett har mistet aktive “kommentanter” (det er et ord, right?) fordi jeg ikke har vært flink nok til å gi de noe tilbake.
Nå mener jeg som sagt IKKE at dette er den eneste årsaken til at alle som var ganske aktive her inne før har sluttet å gi noe særlig lyd fra seg nå. Mange av de jeg gjerne hørte titt og ofte av fra før har simpelthen helt andre ting som opptar de i dag: jobb, familie, “hemmelige” elskere, også videre. Men jeg tror nok likevel at noen av de jeg har mistet i dag, fortsatt kunne ha skrevet her inne, om jeg bare hadde vært litt mer gavmild av meg for en tid tilbake.
Enyway. I løpet av de siste månedene har jeg blitt noe flinkere til å kommentere hos andre, selv om jeg ikke nødvendigvis syns at innleggene er sånn nevneverdig fengende. Og tro det eller ei, men jeg tror kanskje det har hjulpet. Bittelitt. For i det siste har det ihvertfall vært et par flere som har gitt lyd fra seg igjen, enn “bare” de to som kommenterte en gang i blant mot starten av året.
Igjen er jeg ikke helt sikker på hva årsaken til ting faktisk er, for alt jeg vet kan det hende det første og fremst ligger i at de som har kommentert litt mer igjen i det siste syns jeg har flere innlegg nå som er lettere å mene noe om. Eeeeeller noe helt annet. Men uansett, jeg tror ihvertfall ikke det har “skadet” at jeg faktisk har blitt flinkere på å vise ihvertfall litt interesse igjen nå for andre sine blogger.
Hvor viktig er det for deg at de du kommentarer hos kommenterer din blogg tilbake?
