Kan jeg regne med regnbuen?

(Endelig) en dags pause! 

Den siste uken har det vært for varmt etter mine preferanser – opp til 27 grader enkelte dager. 🥵 Jeg har for det meste holdt meg inne, for så fort jeg har trådd bare én kvart meter utenfor huset har det virket som om kroppen har blitt varmet opp til minst det trippelte.

Men i dag er det takk og lov noe kjøligere. I skrivende stund høljer det ned. Det er en grå og kjølig dag. Herrrrlig.

Når kommer regnbuen?

Det som ikke føles fult så herlig er at det er blitt noe grått og kjølig andre steder også. Det stadig så tilstedeværende savnet etter mer likesinnede venner har i det siste virket ganske så uutholdelig. Hvorfor må det være så vanskelig å finne folk jeg deler en viss mengde interesser med i nærheten? Hvorfor må alle de jeg klikker utvilsomt best med bo så langt vekke?

Det er fortsatt svindyrt å overnatte i Oslo og Bergen. I alle fall om jeg ikke bestiller i gooood tid før jeg reiser, eller om jeg ikke skal sove på hostel igjen. Er det slik mesteparten av livet skal fortsette, og fortsette å være?

Har fremdeles ikke så lyst til å flytte sånn egentlig heller. For jeg trives så ekstremt godt her jeg bor nå!! 💕 Jeg er usikker på om jeg noen sinne vil få en like fantastisk leilighet til en like god pris. I Oppdal/Bergen-områdene kan jeg i alle fall bare glemme det.

Der ute må det bare fortsette å være kjølig og grått, men på innsiden sitter jeg stadig bare og venter på regnbuen. 🌈

Stay gloryous!! 🦄

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos
Tik Tok: aylarkuklinski

Ringslukets fortapelse

Jeg liker meg best når jeg har et mål å strekke meg etter. Og akkurat som Egon Olsen er det stort sett ikke pengene som betyr noe, men planleggingen og kuppet i forveien. Samt å av og til bevise hva jeg virkelig duger til, og får til.

Nå har jeg lenge gått og følt på en meningsløshet som har sluket til seg det ene etter det andre. Og jeg har blitt sittende og bare sett på mens dagene har blitt til måneder, og månedene har passert.

Foto: pixabay.com

For noen dager siden så jeg noe som kunne minne om håp. Ta den ring-restriksjonene ble dynket ned i sitt eget sorte hull. Først var jeg litt skeptisk, kjente på en ikke helt uvesentlig følelse av déjà vu. Men så tillot jeg meg å endelig glede meg over det hele. Til jeg så gikk tilbake til sluket som nå virker bare mer og mer evigvarende.

For til tross for at påbud om munnbind og avstand nå er “tilbakelagt” så er smittetallene ganske høye. Enkelte steder. De fleste jeg kjenner som har “fått den ring” for så å latt den vandre, har kjent på milde forkjølelsessymptomer. De fleste. Ikke alle.

De siste dagene har jeg nemlig observert flere beskrive sin opplevelse med “ringen” som mildt sagt helt jævlig. Vil igjen minne om at dette er ikke de fleste av de jeg kjenner til. Men samtidig er disse menneskene nå blitt mange nok til at jeg på ny sitter og lurer på om livet mitt og min verden aldri skal gå videre fra der ting er nå.

Én stemme i hodet sier at jeg bare bør dra nå dit jeg aller helst vil. Jeg tenker at hvem som reagerer hardest på “ringen” har en viss sammenheng med hvem som også har reagert verst på nåla. Jeg har hilst på nåla tre ganger, og har knapt følt på noe som helst av “ringvirkninger”, sammenlignet med andre. Og jeg tror dette også vil være tilfelle om jeg en dag skulle bli smittet.

Samtidig er det en annen del av hodet som får meg til å tenke.. hva vil de som har advart mot å reise føle hvis jeg nå trosser deres råd? Eller hva vil jeg selv tenke dersom jeg reiser, blir syk, og siden skulle bli temmelig syk til tross for at jeg er relativt ung med relativt god helse per nå?

Foto: pixabay.com

Men så var det det med å ta sjanser igjen. Det har jeg generelt blitt for dårlig på de siste par årene. Er det én ting jeg vet for sikkert så er det hvor kort og skjørt livet er. Jeg vet at de fleste som jeg kjenner har blitt syke har vært veldig heldige. Jeg vet at påbudene og reglene akkurat nå er ganske “chill”, og jeg tviler på at det er “uten grunn”. Og sist, men ikke minst: jeg vet at det stort sett er bedre å angre på gjort, enn ikke gjort.

Kort oppsummert er spørsmålene jeg igjen nå sitter med..

Vil en potensiell reise i veldig nær fremtid bli et av de ytterst få unntakene?
Og om ja – av hvilke unntak?

Hvis jeg fortsetter å “bli hjemme” – hvorfor har jeg så egentlig å valgt å bli?

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Bye, bye restriksjoner, men når kommer dere tilbake?

Hipp hipp!! – de fleste hjerter gleder seg for nå har munnbind og meter-krav nok en gang forfalt. Jeg er en av de aller fleste som har sett frem til dette. Men nå som det (igjen) er blitt et faktum så kjenner jeg at antiklimaksens røst har begynt å gaule – igjen! 

Da jeg befant meg i tidlig 20-årene hadde jeg mildt sagt en utfordring med å stole på folk. «Vi kommer til å være venner livet ut. Selv om du sikkert har hørt andre si nøyaktig det som jeg sier til deg nå før, så lover jeg at jeg alltid kommer til å være der». Dette var et løfte som til slutt ble som en episode av «Keeping Up With The Kardashians» – de ble masseprodusert nokså non-stopp av en rekke individer, og for hver episode jeg fikk servert desto større ble overbevisningen om at det hele var at saga komplott.

Nu vel. Hvis du stiller deg foran speilet hver dag og sier at du er stygg og ekkel, at ingen liker deg, og at du har en inngrodd eselhale på venstre kne typ 80 dager på rad, så er sannsynligheten der for at du til slutt tror på dette. Uavhengig av hvor usannsynlig det måtte være at noen som helst måtte anse deg som stygg og ekkel, eller at ingen liker deg.

Det jeg forsøker å si er at mine innstillinger definitivt hadde noe å gjøre med at ting stadig ikke funket mellom meg og andre den gang da. Men greit. Jeg tror dere nå ser hvor jeg vil så jeg kan i grunnen vende tilbake til der vi startet. Korona-restriksjoner.

Denne gangen er det jo noen vesentlige forskjeller.. Samme hvor mye eller lite jeg måtte tro på at de nye fritakene måtte vare så påvirker ikke det det faktiske utfallet i nærheten av like stor grad. Så stort ego har jeg faktisk ikke lengre. Men poenget er like fult: Per dags har jeg ikke fått meg til å glede meg noe som helst. Jeg håper selvfølgelig at NÅ ER VI DER!! Men det var just det jeg TRODDE sist. Ikke 100%, litt skeptisk er man alltids. Men troa var adskillig mer til stede da Bent Høie sa de magiske, kontra når Gahr Støre holdt tale nå til helgen. Og det har ikke noe om hvem jeg støtter, liker eller tror mest på politisk..

“Takk og lov for at jeg har et ekstra munnbind nedentil!”

Jeg er klar over at det finnes noen forskjeller som burde gjøre det mer realistisk denne gangen. Men igjen.. enn så lenge sitter jeg her som jeg gjorde for 10 år siden. Jeg tør ikke trekke på smilebåndet eller legge noe særlig planer fordi jeg er redd for at livet snart vil falle tilbake til sånn det har pleid å være de siste 2 årene.

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Den som flyter ved røret synker ikke?

8.. 9.. 12.. 9.. 11.. halv 9.. 12.. 14!!

Omtrent sånn har jeg drevet og teaset meg selv de siste dagene. Jeg har nok en gang greid å holde på en ganske ok døgnrytme i cirkum en måned nå, men i dag har det virkelig klart å skli over til en side jeg ikke foretrekker at den nå ligger på. Igjen: igjen!!

Som vanlig den siste uken ringte også alarmen i dag i 9-tiden. Som vanlig har jeg hørt den – og stoppet den! Og som vanlig har jeg fortsatt bare ligget der, men ikke til 11-tiden sånn som i går, dagen før, eller… Neida. I dag skulle klokken være nærmere 14.00 før jeg klarte å karre meg opp, og WOEH!!!!..

Throwback til «Folk uten døgnrytme»:

Så hva skal jeg gjøre i natt mon tro? Skal jeg forsøke å legge meg i 3-4-tiden i håp om at jeg i morgen greier å komme meg opp til senest 11-ish, eller skal jeg bare ta en drøy en – holde meg våken så lenge jeg gidder de neste par dagene til “stå opp”-tidspunktet nok en gang ligger rundt.. 6, 7-tiden?

Skal på kino neste uke å se “Spiral”, og så går hver eneste dag nå ut på å vente og håpe på at en ledig leilighet snart skal poppe opp et eller annet sted, og at jeg forhåpentligvis er våken og full rulle da, sånn at jeg rekker å ta kontakt med utleier såpass raskt at jeg forhåpentligvis får dratt på visning, forså å “vinne” dette “nye stedet”.

Generelt går mye av tiden for tiden ut på å vente.. og vente.. ikke “bare” på ny leilighet, men også på at jeg skal få vaksine. Ikke først og fremst for at jeg da kan reise mer med god samvittighet, det også, men mest fordi jeg helt ærlig gruer meg litt. Ikke så mye til selve stikket lengre, men mest til ubehaget jeg har hørt flere gå gjennom særlig 5-8 timer etterpå. Ser veldig, veldig frem til å bare få dette ubehaget bak meg.

Så for å avslutte innlegget med noe mer positivt. Høsten ser jeg virkelig frem til. For jeg har virkelig troa på at jeg i løpet av de neste par månedene, maks tre, at jeg da har klart å finne et nytt sted å bo som ikke gir meg alle disse utfordringene som sokkelen jeg fremdeles bor i av og til kommer med. 🙃 Og at jeg i løpet av høsten er fullvaksinert (forhåpentligvis edru), og simpelthen kan konse enda sterkere på helt andre ting som foregår der og da, OG som ikke føles like.. nervepirrende, utmattende og meh.

Stay goregoeus! 💜

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Nattens bortkomne får!

I natt lå jeg på ny i en synkgjørme av frustrasjon og uro.

En liten stund før jeg la meg hadde jeg en samtale med ei veldig god venninne av meg som dreiet seg rundt.. en ikke fult så god venn.

Jeg nevnte i denne samtalen noen av de tingene som har plaget meg mest med denne personen, før jeg så skiftet kurs i samtalen. Men da jeg hadde lagt meg kom dette temaet atter en gang på ny, og da jeg først hadde begynt å grave frem litt gammel dritt, ja så kom det brått kjørende en hel snøfreser som bare spylet meg ned og fast til sengen i stadig enda mer skitt.

På et tidspunkt lå jeg og vurderte om jeg bare skulle prøve å stå opp igjen, og heller prøve å legge meg på nytt litt senere. Men jeg ble liggende.

Etter at det var gått enda litt mer tid kom jeg på det med alle sauene. Tidligere har jeg bare sluttet å telle fordi jeg i utgangspunktet ikke har hatt helt troa. Men i natt skulle jeg virkelig gå inn for å bare telle, og telle, helt til jeg….

Så jeg begynte å telle. 1.. 2.. 3.. så langt veldig greit. Men etter at jeg hadde kommet opp i de tresifrede tallene kjente jeg at jeg måtte konse mer og mer. “To hundre og søtten… to hundre og atten… to hundre og nitten”.

På et tidspunkt kom jeg helt ut av det. Jeg hadde mest sannsynlig stoppet opp av en eller annen grunn – kanskje jeg hadde duppet av en liten stund – forså å glemme hvor langt jeg var kommet da jeg omsider klarte å minne meg på det igjen.

Men i bunn og grunn så er det ikke så viktig om jeg kom til 270, 353, eller 1001. Takket være at jeg tvang meg selv til å konsentrere meg om denne tellinga så klarte hodet til en viss grad å slappe mer av enn det det gjorde da jeg lå der og sloss på alle de mer opprivende tankene og følelsene.

Fremdeles skulle det ta en stund til før jeg fikk sovet noe særlig. Men etter alle disse “sauene” merket jeg altså en vesentlig forskjell når det kommer til all den psykiske torturen.

Kjenner jeg meg selv rett vil det nok ta en stund før jeg kommer på å gjøre dette igjen ved en neste anledning. For når man først blir grepet av alt mørket, ja så er det “gjerne” ikke så lett å verken se, eller huske helt klart alt det som vanligvis er så lett å nå frem til “i lyset”.

Stay goregeous! 💜

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Lysglimtet som forsvant (om flytting, lydsensitivitet og asperger/autisme)

Jeg har brukt denne beskrivelsen før, og den finnes ikke original, men likevel – livet er som en berg- og dalbane. Følelsene mine, tankene mine. Ja, hele freakshowet. Det swinger seg i stein og roll.

For noen dager siden ble det lagt ut en egenleilighet til leie på Facebook som raskt lokket til seg min interesse. En noe mindre leilighet enn sokkelen jeg nå snart har bodd i på niende året, men av hva jeg har fått inntrykket av – ikke i nærheten av så kald på vinteren, og enda bedre, langt i fra så lytt!!

Som nevnt (til det kjedsommelige) er det det siste jeg har vært mest plaget med de årene jeg har bodd her. Naboene mine er nokså allrighte og greie folk som ikke fester noe særlig ofte, og det skjer så og si “aldri” noe her i nabolaget. Rett og slett fredelig og rolig for det aller meste.

Likevel er det som det er når man har asperger syndrom og har valgt å bo i en sokkel som er såpass gammel som fra 70-tallet – alle lydene som litt småhøy musikk, tapping av vann, gåing, prating, snøfresing, klipping av gress.. Lyder som andre folk utenfor autismespekteret lettere klarer å sortere ut som bakgrunnslyder, kan for en med innen spekteret bli et veldig utmattende og tøft helvete.

Lenge har jeg tenkt at det bare er jeg som må “skjerpe meg”. Men med årene har jeg sett en rekke videoer, og lest et og annet annet innlegg, både faglig, men også fra andre mennesker som selv har asperger. Og jeg har etter hvert skjønt at disse plagene gjør meg veldig normal mtp den diagnosen jeg altså har.

Og trolig vil jeg, så lenge jeg har hørselen i behold, streve med dette resten av livet, til en viss grad. Og selvfølgelig, du kan alltids tenke at jeg bare må ta meg sammen. Men ville du bedt en du visste har adhd om å roe seg ned? Ville du bedt en med kronisk utmattelsessyndrom om å ikke “være så forbanna treg”? Tenkte meg det.

i utgangspunktet var jeg mest positiv da jeg kom over denne annonsen for en leilighet som ikke hører til et annet hus, hvor man ikke bor vegg i vegg, eller i mitt tilfelle tak til gulv med andre mennesker. Men så hang jeg meg litt opp i det med plassen, samt at jeg var litt redd for at jeg kanskje ikke har spart nok på flyttekontoen mtp depositum, flyttebil, utvask + husleie til han jeg leier hos nå hvis han ikke klarer å finne en annen overtager innen 3 måneder.

Såååå jeg gikk fra å først være mest positiv, til å så “legge det fra meg”, til å senere innse at jeg faktisk ville fått plass til de tingene jeg eier likevel. Og angående depositum er det jo “bare” å spørre fordi.. Herregud. Men igjen.. “Gøy med asperger”!!

Bedre sent enn aldri, men dog..

Startet gårdagen med å sende en melding på Facebook til ene bestevenninna mi om at jeg hadde bestemt meg for å ikke ta kontakt med utleier, til å faktisk TA KONTAKT med utleier 3-4 timer senere, og deretter hype meg veldig opp, bli veldig glad og optimistisk, for så å falle mer og mer i kjelleren av usikkerhet og pessimisme desto flere timer som gikk og jeg fremdeles ikke hadde fått noe svar.

Til slutt fikk jeg en melding fra utleier om at depositum ligger på månedsleie x2, altså hadde jeg spart meeeeer enn nok på “Flyttekontoen”, men dessverre.. Leiligheten var mest sannsynlig allerede utleid. Dog ikke helt sikkert da, men nå… ca. 12 timer senere er annonsen tatt ned og jeg antar at leiligheten nå har gått til den som tok kontakt før meg.

Så i dag har jeg rett og slett vært litt skuffet og frustrert ene og alene på meg selv. Jeg var tilfeldigvis på Facebook så og si det minuttet annonsen ble lagt ut!! Hadde jeg bare ikke brukt 2-3 dager på å tørre å ta kontakt så hadde livet mitt trolig vært ganske annerledes til det bedre fra og med mai en gang.

Eh, jaja.. Hvis jeg skal dra noe positivt ut av det, for det syns jeg er viktig så langt det lar seg gjøre (og det lar seg stort sett ALLTID gjøre 🙂), så blir det trolig lettere å ta kontakt raskere neste gang en lignende anledning skulle by seg frem. Har hatt så lyst til å finne meg et annet sted i så mange år nå, og dette var første gangen jeg turte å til omsider kontakt. Det er fremskritt det!

Jeg er i det minste stolt over at jeg jeg gjorde det, selv om det denne gangen kom litt for sent. Igjen en ting noen av dere nå sikkert tenker; “men kan det være så vanskelig?” Og ja. For det så mange gjerne tar for gitt og ser på som en største selvfølge kan for mange med en eller annen form for autisme oppleves som det største mareritt.

Stay goregeous! 👽

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Lyset i kjelleren

«Leave A Scar»
Den siste uka har vært litt utfordrende, dryg og til tider føltes litt tung.

Anklagene som har rent inn mot Marilyn Manson siden mandag har påvirket humøret mitt litt mer enn hva jeg tenkte det skulle gjøre da jeg satt og skrev på det forrige innlegget mitt rundt hvorvidt jeg tenker han er skyldig i det han er blitt anklaget for, eller ikke – samt hvordan jeg stiller meg til om jeg fremdeles ønsker å støtte han som artist og entertainer, eller ikke.

Med min asperger-diagnose har jeg som kjent en del utfordringer med å begrense meg når det kommer til hvor mye tid og energi jeg skal “svi av” på en ting/tanke, før jeg omsider flytter fokuset over til noe annet. Og tatt i betraktning at jeg har et viss snev av ADD i tillegg, ja så er det ekstra fort gjort at ting som påvirker meg, positivt eller negativt, ofte blir enda mer overveldende enn om jeg ikke hadde de hatt det, og det, og det.

«Så kaldt det er, tiddelibom!»
Så er det heller ikke å komme bort fra at det har vært ganske kaldt den siste uken. På ettermiddagen har graderstokken stort sett ligget mellom -13 og -16, mens tidlig på dagen, og nærmere natta har det gjerne ligget og krøpet nærmere – 20.

Jeg er som nevnt i tidligere innlegg glad i vinter, anser meg absolutt ikke som en “hater” der. Men når det blir så kaldt som det har vært nå, og som det ser ut som det fortsatt vil være i hvert fall frem til 15. februar, ja så kjenner jeg at det bidrar til å legge litt ekstra tungt på psyken og humøret. Og heller ikke på vedfronten har jeg fremdeles helt greid å finne en mellomting. For to dager siden hadde jeg fyrt såpass lenge at jeg til slutt kjente at jeg ble veldig varm, energien stupte, jeg følte på en utrettelig tretthet, og et lite snev av vondt i hode.

I går ble det dog litt motsatt igjen. Da var jeg ganske flink til å fyre på starten, men så på kvelden lot jeg meg sitte og fryse stund, før jeg fikk revet meg vekk fra det jeg drev på med der og da, og jeg på ny satt foran peisen, og sakte, men sikkert fikk tryllet frem atter en “varmebølge”.

«Ute var det lyst»
Jaja, jojo. Så har ikke denne uken vært den aller beste. Men når det er sagt så ser jeg meg både litt bak, men mest frem, med et smil. 😊 For sammenlignet med tidligere år har jeg absolutt blitt merkbart flinkere på de tingene som innimellom er noe utfordrende for meg. Selv om jeg fortsatt kan bruke noe unødvendig med tid på å “skifte kurs”, enten i form av tanker eller faktiske handlinger, ja så er jeg likevel blitt mye flinkere i dag, enn hva jeg var for 2-3 år siden.

Og selv om det er kaldt ute nå, så er jo dette veldig, veldig midlertidig. Det er helt normalt med kalde vintre i Norge, så akkurat DET gidder jeg ikke å erge meg noe særlig over. Jeg tenker at kulda får bare være som den er, og strømregninga tar jeg når den tid kommer. Selvfølgelig – jeg forsøker å IKKE bruke for mye strøm og sånn, men tatt i betraktning hvor billig strømmen var i fjor, ja så tenker jeg det er helt naturlig at mange nå vil få en som vil svi litt ekstra nå denne vinteren.

Så ja. Det var altså noen refleksjoner rundt ting jeg har tenkt på, og som på sett og vis har preget meg i det siste. Godt og igjen få det sort på hvitt at SELV OM det altså har vært enkelte gråe, kalde skyer, så klarer jeg likevel stort sett å fokusere ganske lyst og positivt likevel, tatt i betraktning hvor mye dystrere jeg faktisk kunne ha malt mine mentale malerier.

Stay goregeous! 🖤💜

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Uroer meg for en urolig helg!

De siste dagene har for å si det rett ut vært noe tøffe. På skalaen over de aller verste periodene i livet kommer de heldigvis ikke såååå høyt oppe, men likevel.. Jeg merker at ting har begynt å stramme seg til igjen her nå.

Alt sammen startet da jeg fikk beskjed for snart to uker siden om at det vil bli holdt en viss årlig fest her igjen nå på lørdag, som igjen vil bety en del støy. Høy musikk, roping. Ja, alt som jeg snakket om i den videoen jeg postet i går.

På en nokså så betydelig måte er dette et fremskritt fra tidligere. For tidligere år har festene bare begynt, uten at jeg har fått noe forvarsel i hele tatt. Men tidligere i vår tok jeg en prat med en av naboene, hvor jeg forsøkte å forklare min situasjon litt, og sa at det ihvertfall hadde hjulpet noe på med tid til å forberede meg i fremtiden – og det har jeg jo fått nå! 🙂

Med andre ord vil ikke lørdagens fest komme som et “sjokk” på meg som det har gjort før. Jeg trenger ikke lengre bekymre meg for at disse festene skal ødelegge totalt for noe jeg har planlagt å gjøre hjemme selv denne kvelden, for nå som jeg vet om det, ja så dropper jeg selvfølgelig å legge noen planer som helst, annet enn at jeg har vurdert å snu døgnet slik at jeg blir så trett såpass tidlig at jeg føler meg dautrøtt allerede i 17-18-tiden, og kanskje, muligens, med litt hjelp fra øreproppene kan sove frem til marerittet er over.

Jeg har også tenkt en del på å overnatte hos noen. Hadde det ikke vært for covid19 så hadde jeg lett turen over til noen i Oslo, Bergen eller kanskje Vigrestad denne helgen. Det kommer jeg ihvertfall helt klart til å gjøre i fremtiden – så fort Norge er et tryggere sted å fare rundt i, kontra hva det er nå.

Men enn så lenge så føler jeg på ingen måte at jeg kan det. Og jeg har ingen andre steder jeg føler jeg kan være i Oppdal heller nå. Jeg har tenkt og tenkt. Dette har holdt meg våken om nettene, gjort at jeg har ligget mye våken og grudd meg, tenkt og tenkt, og grudd meg.. Om og om hverandre. Men slik jeg ser det nå så ser det ut som jeg er “tvunget” til å være hjemme lørdag kveld. Eventuelt gå en veldig lang tur fra et tidspunkt jeg ikke vet når starter, til et tidspunkt jeg ikke vet når slutter.. Vi kan fort snakke 4-5 timer. Som igjen fort vil føles som 12.

Så yess.. Jeg sliter en del med å holde motivasjonen, livsgnisten og moralen oppe for tiden. Og det hjelper heller ikke at jeg igjen har begynt å høre sånn middels høy musikk flere dager på rad nå heller. Langt i fra på et slik festnivå som det nok vil bli på lørdag. Men likevel nok til at jeg med min asperger sliter med å fokusere på noe som helst annet når det først står på, og tappes for energi og godt humør rimelig kvikt.

Stay goregeous! ✌️

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

KAN JEG? (gjøre noe med det)

På lørdag var det som sikkert flere av dere vet, og fikk med dere, den store verdensdagen for psykisk helse.

Tilfeldighetene ville ha det til at jeg nokså sent på natta satt på badet og skrev en liten tekst der og da – helt uvitende om hva slags dag jeg satt og skrev det på.

En tekst jeg for så vidt kunne publisert samme dag, men i og med at jeg føler jeg har brukt opp en viss kvote når det kommer til å publisere ting litt for fort igjen den siste tiden – ting som helt klart burde vært litt mer “polished” før “release” – ja så velger jeg heller å slippe løs tankene mine fra nettopp den natta nå.

Og til de som måtte lure. Det går helt fint med meg. Tankene i videoen under er tanker, og følelser, som kommer og går nå og da. Men jeg kjenner meg litt bedre igjen allerede nå 🙂

Helt avslutningsvis vil jeg bare få understreke viktigheten av å ha noen å snakke med. Ikke alle føler de har det, og det i seg selv er ganske trist. Heldigvis finnes det alltid råd. Man kan blant annet ringe Kirkens SOS. Det er 100% anonymt, og de som jobber der er frivillige med TAUSHETSPLIKT.

Kirkens SOS tlf-nr: 22 40 00 40.

Telefonen er åpen hele døgnet. Også i helligdager. Kø kan oppstå, men du vil få svar til slutt 🖤

Stay goregeous!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

66% min skyld?!

Dagen i dag på en skala fra 1-10? Hmm, 4,5 kanskje. I Oppdal har det vært ganske så varmt siden lørdag, og jeg er fremdeles ikke noe særlig glad i slikt. For meg er rundt 20 varmegrader litt som å være forkjøla; 1. Man orker generelt mindre. 2. Vanskeligere å få sove om nettene. 3. Det renner fra flere kroppsåpninger på en gang.

I tillegg har jeg i rundt 14 dager nok en gang vært plaget av at det gjør litt vondt og det kommer blod når jeg to ganger daglig pusser tennene. Noe som sikkert kan forklares med at jeg har vært litt mindre streng med søtsakene etter 12. mars, og jeg har drukket også spist litt mer surt enn vanlig som f.eks smoothie og eple.

Ja, og så har jeg IGJEN begynt å irritere meg litt over enkelte ting “rundt meg”. Men sånn bortsett fra det. Joda.. Men nå håper jeg at det snart blir kjøligere igjen, at tannkjøttet straks får helbredet seg igjen, og at hodet generelt finner seg andre ting å fokusere på enn det det har fokusert på i det siste. Wah!! 😛

Nei forresten… Dette innlegget skal IKKE få slutte med denne smileyen slik jeg nå originalt hadde tenkt. For at dette ikke skal bli et 110% rent klageinnlegg skal jeg nå i stede avslutte med å adde ei liste over 3. ting jeg kan være glad for.

1. jeg er glad for at jeg faktisk har alle tennene i behold
2. jeg er glad for at jeg ikke bor på et verre sted enn Norge – f.eks i USA – akkurat nå
3. jeg er glad for at… jeg kan unne meg denne luksusen det faktisk er å få klage litt på en plattform som blogg.no hvor jeg vet at ihvertfall noen leser det jeg skriver enda

Stay goregeous!

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos