Jeg har nylig organisert litt i hjemmet, men først! 🤓 – kjørhelseoppdatering!:
Har ikke såå mye å legge til utover at jeg har vært hos legen siden det forrige innlegget ble sprøytet ut. Der satt jeg i typ 50 minutter. Og jeg skravlet og skravlet! For det meste om sosialangsten, og de plagsomme tankene om at jeg har begynt å bry meg “litt” for meget om hva folk måtte si og mene om meg. 🤡 I tillegg til.. all uroen jeg har kjent på etter fuckings Amy. Og sist, men ikke minst: Et vennskap som har ligget under de mørkegråe støvskyene i ganske lang tid nå.
Fortsatt sliter jeg med svimmelhet, diverse plagsomme grubletanker, og alt det andre jeg har skrevet om før. Men som jeg skrev sist: Det er noe bedre nå enn det var for noen måneder tilbake.
Ja, som skrevet så brukte jeg mesteparten av timen på å skravle om disse tingene. Men det var en “sak” til som ble lagt på bordet i det timen begynte å nærme seg slutten. Terapeuten min! Eller skal vi si.. eks-terapeuten! For jeg pleide å gå til ei månedlig frem til verken jeg eller hun (terapeuten) ikke så det helt store poenget i det lengre for fire, snart fem år siden. Men nå er spørsmålet om jeg rett og slett burde ta det opp igjen. 😁 I alle fall for en kortere periode.
Per nå har jeg ikke bestemt meg. Men jeg lener mest mot at det vil være lurt å gi det et forsøk, igjen: i hvert fall for en liten stund. Noen endelig beslutning har jeg uansett ikke vært nødt til å ta enda fordi helligdager og ferier er visst enda en ting!
Men mest sannsynlig tar hun (terapeuten!) kontakt med meg på nyåret og sjekker “ståa”. Og tja.. jeg lander nok på å gi det et forsøk!
Musikk på boks!
Men dere.. nå er jeg L.E.I av å skrive og snakke om svimerier og andre helseplagerier! Jeg vil gjerne skifte spor. Så da passer det helt ypperlig å fortelle at jeg har forsøkt å gjøre cd-samlingen litt mindre nevrotisk.
Rett før jul svingte jeg innom Europris og kjøpte tre fancye oppbevaringsbokser, hvor to av de er lilla og den siste grønn. Da jeg kom hjem igjen og begynte å legge cder i de innså jeg at jeg godt kunne kjøpt sånn.. 7-8 til. Men! LITT bedre har det jo blitt.
Fortsatt har jeg et lite fjell oppe på det gamle sorte skrivebordet til farfar, men det har minket. Og heldigvis er ikke disse boksene særlig dyre, så jeg skal lett stikke innom Europrisen og kjøpe flere.. neste år! 😝
Eller hvem vet? Kanskje all mauren i rumpa fikser det “for meg” allerede.. litt før. 😊Bedringer har det uansett blitt. Og selv om man gjerne skulle hatt alt på plass med en gang.. så er det viktigste stadig at det er blitt bedre!
Og det gjelder i og for seg med alt i dette livet.
Det vil si, natt til i dag har jeg sovet noe. Ikke så mye som jeg burde. Og kvaliteten på søvnen er heller ikke like god som den burde vært. Men jeg har fått sovet. Litt.
Men natt til torsdag, fredag og lørdag derimot… 🙄 kanskje maks halvannen time? Jeg vet ikke. Det kan være litt mer. Det kan være litt mindre. Det jeg vet sikkert er at jeg helt klart ikke har vært i nærheten av det jeg burde! Og angsten, svimmelheten og grublingen har kommet og gått i tide og UTIDE.
Om jeg har vært hjemme eller ute, eller om jeg har stått, sittet eller ligget har ikke hatt noe betydning. Det har kommet og gått som “det” vil uansett.
Dejajajajajajajajavu!.. Og det er ikke SÅ lenge siden jeg blogget om følelser jeg helst skulle vært foruten. Det positive er at jeg siden “den gangen” har jeg hatt dager, ja UKER til og med, som har vært hakket bedre enn de ukene jeg var gjennom før jeg skrev og postet det innlegget.
Hvis vi ser vekk i fra den aller siste uken så har den siste måneden stort sett vært god. Eller skal vi si – grei.
Dessverre er det (stadig) slik at de dagene som gjerne blir mest utfordrende er de som kommer før en avtale. Vanligvis har jeg ikke noe avtalt med noen. Og da går det også som regel fint. Skulle ønske det var slik at jeg bare kan sende folk en melding, og spørre om hen vil treffes samme dag. Men de aller fleste har et liv med planer. Et liv hvor ting må planlegges i alle fall noen dager i forkant.
Det at noe som er avtalt dager, uker eller MÅNEDER i forkant er noe jeg sliter med å IKKE overtenke for mye frem til det er unnagjort, er noe som har vært med meg nesten hele livet. Og utfordringer med å holde på døgnrytmen like så.
Jeg leste nylig at folk på spekteret har ekstra utfordringer med søvn. Mulig jeg har lest dette tidligere for noen år tilbake, men det er ihvertfall ikke noe jeg har tenkt på på lenge. Med aspergers selv kjenner jeg også til flere med samme diagnose. Og flere av disse har slitt med søvn-problemer i lang, lang tid. Men igjen – jeg kjenner også til folk som ikke er diagnostisert med autisme (eller ad(h)d, for den saks skyld), og som også strever med de samme tingene. Og det er sikkert derfor jeg ikke har tenkt såå mye på at søvnvanskene mine nok kommer med asperger-diagnosen.
Ingen lege uten “ild”?.. Det er som dere skjønner stadig mye som både er sikkert og litt usikkert. Men hvis jeg nå skal legge til to ting til som derimot ER sikkert, ja så må det være at:
.. jeg IKKE har vært flink til å gå ofte nok til legen siste årene.
.. jeg i går sendte en melding til Oppdal legesenter via helsenorge.no. Beskrev kort både den sosiale angsten og den generelle angsten, samt litt om utfordringene jeg har hatt alt for ofte siste tiden angående søvn.
Med andre ord får jeg forhåpentligvis en time til fastlegen om ikke så lenge. 😊😅 Trodde på et tidspunkt at jeg hadde ordnet en time for en måneds tid siden da jeg natt til 3. november ringte 116 117 (legevakta) fordi jeg hadde vært våken i så mange timer, og staaadig ikke fått sove, og på et tidspunkt hadde veldig nerver og noia. Samme dag ventet jeg så på en telefon, sms eller mail fra legekontoret i Oppdal. Men det skjedde aldri noe mer etter den ene telefonen den ene natten.
Det som mest sannsynlig ble “greia” var at jeg misforsto noe. Ikke så rart med tanke på hvor sliten og generelt ute av meg jeg var. Husker godt at jeg ringte og hadde en samtale med en hyggelig og tålmodig kvinne. Men helt konkret hva som ble sagt.. utover at jeg skulle prøve å få i meg noe mat og sånt no.. ja, det er “rart med det” hvordan hjernen svikter når man ikke har sovet på så og så lenge.. 😜
I går er i går, i morgen i morgen.. i dag. I dag tenker jeg at det som mest sannsynlig ble sagt var at jeg skulle kontakte legesenteret når de hadde åpnet på dagtid igjen – ikke at hun i telefonen skulle ordne så legesenteret skulle kontakte meg. Men, men. Det var den gang da. Nå skal jeg la fortid være fortid, og heller fokusere på hva som gjelder HER og nå.
Forhåpentligvis får jeg booket en time om ikke veldig mange dager. Og hvis det er en ting til som er sikkert så er det at jeg aldri gir meg. Jeg har vært gjennom verre perioder før, og også denne gangen så skal jeg klare å karre meg opp på “hesten” igjen! Bare vent og se!
Uten søvn og hvile duger vertskapet ikke? Tirsdag ettermiddag fikk jeg besøk av min noe eksentriske lillesøster, Sigrid.
Det er ikke så alt for ofte at vi møtes da hun blant annet jobber en del på Kiwien i bygda. Ja.. og så har jeg som kjent en døgnrytme som ikke alltid matcher når “folk flest” er oppe og “på”.. 😌
Planen var opprinnelig at hun skulle stikke innom kl. 13. denne dagen. Men etter at jeg hadde slitt BIG TIME med å sove noe som helst denne natten fordi jeg stadig hadde ligget lys våken og tenkt på hvor mye klokka var blitt og at “NÅ MÅ JEG SNART KLARE Å SLÅ AV DET JÆVLA HODET!”..
.. ja, så ble jo klokka både 2, 4 og etter hvert også 9 uten at jeg hadde fått sovet det spøtt! 😱 Jeg trodde jeg skulle være trygg denne natten da jeg tross alt hadde stått opp 06.00 dagen før – og også gjort det dagene før det igjen. Men da det virkelig gjaldt.. ja så skulle hodet så til de grader fucke det til for meg. Igjen!
Denne morgenen var jeg derfor veldig i tvil hva slags tekstmelding jeg skulle sende henne. Skulle jeg foreslå at vi kunne prøve å møtes i 18-tiden, i stede for klokken 13? Jeg MÅTTE jo greie å falle til ro, og i alle fall ha sovet LITT innen det?? 🤔 Eller skulle jeg stå i den opprinnelige avtalen, og bare håpe at søvnmangelen ikke ville trigge et eller annet anfall? Eventuelt.. skulle jeg be om å flytte besøket til en helt annen dag?
Etter litt frem og tilbake endte jeg med å foreslå 17-tiden samme dag. Noe hun gikk med på! 😊 Jeg hadde omsider klart å sove pittelitt da formiddagen kom. Men da besøket nærmet seg kjente jeg at formen virkelig var uggen. Jeg var sliten, sulten, og jeg følte på en stadig økt frykt for å få et angstanfall.
Heldigvis gikk det fint! Jeg sa rett ut hvordan formen var da hun kom opp trappen. Jeg fikk spist litt middag. Og etter en stund gikk noia-følelsene gradvis over. Og jeg klarte faktisk å fungere sånn noen lunde i de totale fire timene hun endte med å være her.
Kunstig (u)intelligens? Og i løpet av disse 4 timene filmet vi en aldri så liten video sammen! Det er mer enn 8 år siden vi filmet en video sammen sist, om vi ikke teller med en 4 år gammel vlog hvor man kan skimte nærværet hennes litt nå og da.
I videoen vi filmet på tirsdag viste jeg henne 5 KI-bilder som jeg hadde fått mobil-appen Photoleap til å lage, basert på noen forholdsvis “enkle” setninger jeg hadde gitt den. Så gjenstår det og se.. Klarte Sigrid å gjette HVA jeg har skrevet da hun fikk se disse veldig varierte bildene?? 🤣
Alt i alt en video jeg er ganske fornøyd med. Særlig når det kommer til egen prestasjon. Man kan merke at jeg ikke er helt i mitt S. Men med tanke på hvor skjør formen føltes kort tid i forkant, ja så syns jeg at jeg har grunn til å være fornøyd og ikke minst LETTET over at det ikke gikk verre.
Men er det noe jeg vil gjøre annerledes til neste gang vi eventuelt lager en oppfølger – så må det være å bruke en annen app som lager bedre bilder, så jeg ikke er nødt til å komme med så mange hint, som Photoleap enten “ignorer”, eller “misforstår” fullstendig!.. for som nevnt i videoen over – skal man først lage KI-bilder så er ikke Photoleap anno 2025 det beste alternativet. 💩
Hvor mange av KI-bildene i videoen over fikk DU rett på? 😅 Sliter du med å sovne inn natta/ dagen før en avtale? 👻
Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, enda. Jeg vet bare, enn så lenge, at jeg har lyst til å skrive. Noe.
De siste ukene skulle jeg gjerne vært foruten. På sett og vis. Psyken og humøret har vært ganske ute og kjøre. Det har aldri vært dager hvor det har vært helt jævlig hele tiden. Det har kommet og gått litt. Men det har alltids vært noe hver dag – i større eller mindre skala.
Ting som vanligvis ikke har vært noe utfordring, i hvertfall ikke på flere år, har “plutselig” blusset opp igjen. Det har kostet meg mer å gå ut i butikken. Spesielt på de tidene det er litt ekstra folksomt. Mer folk = mer stress. Mer uro og forstyrrelse i kropp og sjel.
Det har lenge gått helt fint. Men denne sisten uken er det liksom som at “alt” skal koste meg litt mer enn det ellers har gjort på en stund.
Jo flere folk som er ute og handler samtidig som meg selv, jo mer distrahert blir jeg fra å huske hva jeg faktisk er der for i utgangspunktet! Dette igjen kan fort føre til at jeg surrer mer frem og tilbake mellom de forskjellige hyllene enn “normalt”. Så, jaa.. særlig nå kan vi trygt si at dette er noe jeg unngår best mulig.
Og det å i hele tatt gå utendørs har vært en litt større “deal” for meg siste uken.. enn det ellers har vært siste året.
Jeg vet ikke helt hvorfor det har blitt sånn igjen. Men jeg vet at jeg er konfliktsky. Jeg er redd for reaksjonene til folk som måtte se meg og gå bort til meg, hvis jeg skulle si at jeg helst har lyst til å gå rundt alene akkurat nå. Jeg vil ikke at noen skal føle seg “fryst ut” pga meg. Men samtidig innser jeg at jeg må tørre å stå mer i hva jeg selv føler på. Akkurat her og nå.
Jeg er redd for å bli misforstått. At det i verste fall skal skade forholdet jeg har til de forskjellige individene som måtte “poppe opp” der og da. Og dette igjen antar jeg bare er med å øke stressproduksjonen i meg. Jeg er redd for at folk ikke skal forstå.. eller akseptere.. og i større grad få det til å handle “om seg og sitt”.
Og bare så det er sagt! Jeg VET at det er viktig å omgås andre mennesker! Det har jeg ingen som helst intuisjon om å slutte med! For det farligste er å være for mye alene med seg selv og sitt. Det vet jeg veldig godt fra tidligere erfaringer.
Men akkurat her og nå har jeg behov for å gjøre litt flere ting i mindre mengder enn jeg har gjort på en stund. Ta litt mindre skritt om gangen, også videre.
Og det er ikke sånn at jeg ikke snakker med noen. Men jeg er litt ekstra selektiv nå på hvem jeg velger å prate med, og si forskjellige ting til!
For forskjellige folk har forskjellige effekter og måter å påvirke forskjellige folk på. Også videre. UTEN at det betyr at de jeg ikke velger å si de eller de tingene til akkurat nå er noen dårligere mennesker, eller venner for den saks skyld.. på noen som helst måte. For det er i hvert fall ikke slik jeg mener det, eller tenker.
Og til de av dere som måtte bli litt bekymret for det ene eller det andre nå så vil jeg betrygge med at jeg føler at ting allerede er på vei til å snu til det mer positive igjen. Sakte, men sikkert.
Jeg har allerede tatt flere grep som jeg velger å ikke skrive om her. I hvert fall inntil videre. Kanskje jeg kommer med en oppdatering igjen senere. Kanskje ikke. Akkurat her og nå hadde jeg bare behov for å skrive det jeg nå har skrevet ned.
En ting til er ihvertfall helt sikkert. Ingen ting varer evig. Denne drittperioden som jeg har vært gjennom både fysisk og særlig mentalt skal ikke få vare evig. Men jeg kommer nok til å vandre i hvertfall et par-tre dager til på “bedringens vei”. På det aller mest optimistiske.
Hmm, ja. Jeg tror det får holde for denne gangen.
Jeg kommer forhåpentligvis sterkere tilbake om ikke alt for kjempelenge. Det vil ta den tiden det tar. Men jeg skal klare det. Jeg har klart det før, så det finnes ingen som helst grunn i hele verden for at det ikke skal funke etter hvert denne gangen også.
Og til de av dere som måtte se meg ute de nærmeste dagene: Det er bare å si hei, eller å vinke, smile eller nikke. Men! .. særlig hvis du ser at jeg går med hodetelefoner, så vil jeg mest sannsynlig, der og da, IKKE smal-talke(!), eller prate noe særlig i hele tatt. Men heller.. strekke litt på beina.. trekke frisk luft. Og være alene.
4. oktober 2025 kommer til å stå som et døgn i historien oppdalinger vil huske i lang, LANG tid!
Orkanen AMY skulle forårsake SVÆRE ødeleggelser som vil ta måneder å rydde opp i! Dagen etter at uværet endelig hadde lagt seg var det simpelthen umulig å ikke legge merke til alle de fatale skadene som orkanen hadde etterlatt seg – OVER ALT! Tusenvis av trær har knekt som fyrstikker. Flere hadde måtte evakuere fra sine hjem etter å fått tak og vegger blåst tvert av. I hele tatt – Oppdal er ikke til å kjenne igjen!
Nærmest hele bygda ble også strømløse i svært mange timer. Og for enkelte skulle det ta flere døgn før strømmen var tilbake.
Jeg er blant de mer heldige i bygda. Jo flere timer som gikk, jo mer fikk jeg utfordret psyken, humøret og tålmodigheten. Men til tross for at det stadig ble mørkere og mørkere på et tidspunkt, både i hjem og sinn, kunne ting definitivt utspilt seg SÅ mye verre.
Absolutt ikke et døgn jeg ønsker å oppleve igjen. Men med det sagt; – da dagen nærmet seg slutten, og jeg omsider våget meg en tur ut ble det så alt for tydelig at det er mange andre enn meg som har måtte lide så mye hardere under Amys vrede..
Har dessverre ikke knipset så mange bilder av ødeleggelsene som dere kan se i dette innlegget. Men i videoen under har jeg filmet en del som.. ikke akkurat er noe hyggelig syn, for å si det forsiktig.
Blir det stort stillere fra meg nå enn det har vært de siste årene kan dere ta fanden og banne på at jeg snart kommer til å høre mine egne innvoller rumle, eller hva de enn tar for seg der inne. 😏
Jeg har knapt utrettet noe i sosiale media på lang tid, og det igjen har mye å gjøre med at jeg så vidt har gjort noe særlig i den “virkelige” verden. Og lite variasjon i lengden er som kjent DREPEN på det aller meste. Kreativitet, fantasi.. livsgnist. I just named it.
På flere måter føler jeg meg litt død. Om ikke død så i alle fall langt mer apatisk og flat enn jeg strengt talt liker. Jeg bruker mye tid på å kjede meg i stillhet. Bruker alt for lite krefter på å gjøre noe med det. Går stadig rundt om i den samme grå spiralen, igjen og igjen.
Jeg har også blitt betydelig dårligere på å holde kontakt med folk. 🎃 Og sender jeg først noen en melding så får jeg stort sett svar. Men så har jeg bygget meg opp en stadig større uvane som går ut på at jeg jo åpner meldingen, leser, men ikke svarer. 😖 Oftest ikke fordi jeg ikke bryr meg lengre, eller vil. Men i likhet med så mye annet tenker jeg at det kan vente. Og så har det brått gått såpass lang tid det blir for dumt å plutselig svare i det hele tatt.
Før var jeg superflink til å svare både folk og psykopater. Uansett hvor det måtte være. I dag er alt, og da mener jeg ALT, blitt i større grad mer tiltak. Generelt i livet. 💀
Den siste uken har det vært for varmt etter mine preferanser – opp til 27 grader enkelte dager. 🥵 Jeg har for det meste holdt meg inne, for så fort jeg har trådd bare én kvart meter utenfor huset har det virket som om kroppen har blitt varmet opp til minst det trippelte.
Men i dag er det takk og lov noe kjøligere. I skrivende stund høljer det ned. Det er en grå og kjølig dag. Herrrrlig.
Det som ikke føles fult så herlig er at det er blitt noe grått og kjølig andre steder også. Det stadig så tilstedeværende savnet etter mer likesinnede venner har i det siste virket ganske så uutholdelig. Hvorfor må det være så vanskelig å finne folk jeg deler en viss mengde interesser med i nærheten? Hvorfor må alle de jeg klikker utvilsomt best med bo så langt vekke?
Det er fortsatt svindyrt å overnatte i Oslo og Bergen. I alle fall om jeg ikke bestiller i gooood tid før jeg reiser, eller om jeg ikke skal sove på hostel igjen. Er det slik mesteparten av livet skal fortsette, og fortsette å være?
Har fremdeles ikke så lyst til å flytte sånn egentlig heller. For jeg trives så ekstremt godt her jeg bor nå!! 💕 Jeg er usikker på om jeg noen sinne vil få en like fantastisk leilighet til en like god pris. I Oslo/Bergen-områdene kan jeg i alle fall bare glemme det.
Der ute må det bare fortsette å være kjølig og grått, men på innsiden sitter jeg stadig bare og venter på regnbuen. 🌈
Jeg liker meg best når jeg har et mål å strekke meg etter. Og akkurat som Egon Olsen er det stort sett ikke pengene som betyr noe, men planleggingen og kuppet i forveien. Samt å av og til bevise hva jeg virkelig duger til, og får til.
Nå har jeg lenge gått og følt på en meningsløshet som har sluket til seg det ene etter det andre. Og jeg har blitt sittende og bare sett på mens dagene har blitt til måneder, og månedene har passert.
Foto: pixabay.com
For noen dager siden så jeg noe som kunne minne om håp. Ta den ring-restriksjonene ble dynket ned i sitt eget sorte hull. Først var jeg litt skeptisk, kjente på en ikke helt uvesentlig følelse av déjà vu. Men så tillot jeg meg å endelig glede meg over det hele. Til jeg så gikk tilbake til sluket som nå virker bare mer og mer evigvarende.
For til tross for at påbud om munnbind og avstand nå er “tilbakelagt” så er smittetallene ganske høye. Enkelte steder. De fleste jeg kjenner som har “fått den ring” for så å latt den vandre, har kjent på milde forkjølelsessymptomer. De fleste. Ikke alle.
De siste dagene har jeg nemlig observert flere beskrive sin opplevelse med “ringen” som mildt sagt helt jævlig. Vil igjen minne om at dette er ikke de fleste av de jeg kjenner til. Men samtidig er disse menneskene nå blitt mange nok til at jeg på ny sitter og lurer på om livet mitt og min verden aldri skal gå videre fra der ting er nå.
Én stemme i hodet sier at jeg bare bør dra nå dit jeg aller helst vil. Jeg tenker at hvem som reagerer hardest på “ringen” har en viss sammenheng med hvem som også har reagert verst på nåla. Jeg har hilst på nåla tre ganger, og har knapt følt på noe som helst av “ringvirkninger”, sammenlignet med andre. Og jeg tror dette også vil være tilfelle om jeg en dag skulle bli smittet.
Samtidig er det en annen del av hodet som får meg til å tenke.. hva vil de som har advart mot å reise føle hvis jeg nå trosser deres råd? Eller hva vil jeg selv tenke dersom jeg reiser, blir syk, og siden skulle bli temmelig syk til tross for at jeg er relativt ung med relativt god helse per nå?
Foto: pixabay.com
Men så var det det med å ta sjanser igjen. Det har jeg generelt blitt for dårlig på de siste par årene. Er det én ting jeg vet for sikkert så er det hvor kort og skjørt livet er. Jeg vet at de fleste som jeg kjenner har blitt syke har vært veldig heldige. Jeg vet at påbudene og reglene akkurat nå er ganske “chill”, og jeg tviler på at det er “uten grunn”. Og sist, men ikke minst: jeg vet at det stort sett er bedre å angre på gjort, enn ikke gjort.
Kort oppsummert er spørsmålene jeg igjen nå sitter med..
Vil en potensiell reise i veldig nær fremtid bli et av de ytterst få unntakene? Og om ja – av hvilke unntak?
Hvis jeg fortsetter å “bli hjemme” – hvorfor har jeg så egentlig å valgt å bli?
Hipp hipp!! – de fleste hjerter gleder seg for nå har munnbind og meter-krav nok en gang forfalt. Jeg er en av de aller fleste som har sett frem til dette. Men nå som det (igjen) er blitt et faktum så kjenner jeg at antiklimaksens røst har begynt å gaule – igjen!
Da jeg befant meg i tidlig 20-årene hadde jeg mildt sagt en utfordring med å stole på folk. «Vi kommer til å være venner livet ut. Selv om du sikkert har hørt andre si nøyaktig det som jeg sier til deg nå før, så lover jeg at jeg alltid kommer til å være der». Dette var et løfte som til slutt ble som en episode av «Keeping Up With The Kardashians» – de ble masseprodusert nokså non-stopp av en rekke individer, og for hver episode jeg fikk servert desto større ble overbevisningen om at det hele var at saga komplott.
Nu vel. Hvis du stiller deg foran speilet hver dag og sier at du er stygg og ekkel, at ingen liker deg, og at du har en inngrodd eselhale på venstre kne typ 80 dager på rad, så er sannsynligheten der for at du til slutt tror på dette. Uavhengig av hvor usannsynlig det måtte være at noen som helst måtte anse deg som stygg og ekkel, eller at ingen liker deg.
Det jeg forsøker å si er at mine innstillinger definitivt hadde noe å gjøre med at ting stadig ikke funket mellom meg og andre den gang da. Men greit. Jeg tror dere nå ser hvor jeg vil så jeg kan i grunnen vende tilbake til der vi startet. Korona-restriksjoner.
Denne gangen er det jo noen vesentlige forskjeller.. Samme hvor mye eller lite jeg måtte tro på at de nye fritakene måtte vare så påvirker ikke det det faktiske utfallet i nærheten av like stor grad. Så stort ego har jeg faktisk ikke lengre. Men poenget er like fult: Per dags har jeg ikke fått meg til å glede meg noe som helst. Jeg håper selvfølgelig at NÅ ER VI DER!! Men det var just det jeg TRODDE sist. Ikke 100%, litt skeptisk er man alltids. Men troa var adskillig mer til stede da Bent Høie sa de magiske, kontra når Gahr Støre holdt tale nå til helgen. Og det har ikke noe om hvem jeg støtter, liker eller tror mest på politisk..
“Takk og lov for at jeg har et ekstra munnbind nedentil!”
Jeg er klar over at det finnes noen forskjeller som burde gjøre det mer realistisk denne gangen. Men igjen.. enn så lenge sitter jeg her som jeg gjorde for 10 år siden. Jeg tør ikke trekke på smilebåndet eller legge noe særlig planer fordi jeg er redd for at livet snart vil falle tilbake til sånn det har pleid å være de siste 2 årene.
Det er ikke alltid så lett å vite hva en burde gjøre når ting først er noe kjipt. Noen ganger er det beste man kan gjøre å ikke gjøre noe. For det er mye som vil gå over av seg selv og som brått vil vokse seg større om man fôrer det unødig.
Og når man først bør gjøre noe er det ikke alltid bare-bare da heller. For hvor ligger det egentlige problemet? Er det fast og håndfast, eller er det litt mer “Jesus-aktig”? Og ikke minst; er det noen andre som er problemet, eller er det deg/ meg selv?
I 2012 var livet mitt på mange måter et nokså tilgrisete og rotete bord å sitte inntil. På skuldrene bar jeg minst et dusin tunge usikkerheter rundt meg selv, venner, familie og universet generelt. Livet var et totalt kaos, og det var mye som absolutt ikke var helt okei.
De senere årene har jeg derimot fått tatt noen kraftige oppgjør med både meg selv, og egne holdninger, samtidig som jeg har kvittet meg med mye som ikke akkurat har gjort meg bare godt.
På mange måter er jeg en helt annen person nå enn jeg var da. Jeg omgir meg med helt andre type mennesker. Jeg støtter ikke lengre alle de samme type forbildene og idolene. Jeg bor ikke lengre på det samme stedet.
For en ting jeg også har innsett er at man kan komme langt ved å rydde opp i vennegjengen en gang i blant. Bli flinkere til å utfordre seg selv ved å stadig prøve ut og åpne opp for nye ting og erfaringer. Legge om kostholdet. Bli mer fysisk aktiv. Trene.. Osv.
Men det har også en del å si at man trives med det stedet man har bosatt seg. Og det har jeg helt ærlig ikke gjort helt og fullstendig de siste 9 årene. Nabolaget jeg har holdt til i har vært veldig stille, vennlig og fredelig. Et av de desidert roligste og tryggeste i hele Oppdal, meeeeen..
Ja, kort fortalt har de jeg har leid hos, og som attpåtil har vært de aller nærmeste naboene ikke akkurat vært den beste matchen. Da jeg flyttet inn hadde jeg ganske mange slike relasjoner som ikke var blant de beste for meg og mitt vel og ve – så det er én grunn til at nettopp dette oppgjøret har tatt meg så mange år å ta, i tillegg til en overbevisning jeg hadde satt opp ovenfor meg selv om at det først og fremst var JEG som var problemet, og at det fort ville være enda verre om jeg flyttet til et annet sted igjen.
Det faktum at jeg faktisk ble advart av samtlige før jeg flyttet dit viftet jeg bare bort. Ingen skulle fortelle MEG hva jeg skulle gjøre, og hvem som var bra for meg eller ikke. På dette tidspunktet hadde jeg ikke akkurat det beste ryktet i bygda selv heller, som også ble en faktor for at jeg lukket øynene for de advarslene jeg fikk. Og skulle de som hadde advart meg vise seg å ha rett skulle jeg i hvert fall ikke gi de rett siden, men heller stå i det. Koste hva det nesten kostet vil.
Heldigvis forandrer de fleste mennesker seg over tid, og gjerne til det bedre. I dag innrømmer jeg gjerne når jeg tar feil. Slik jeg ser det er det alt annet enn svakt i å vise sine svakheter, heller tvert om. Jeg vet ikke alltid best. Jeg gjør ofte feil. Ikke oftere enn folk flest, eller mindre for den saks skyld, men jeg som deg gjør feil nå og da. Det å flytte inn i sokkelen i 2012 føltes riktig for meg der og da. Og kanskje var det en grunn til at universet førte meg nettopp dit den gangen også. Men å bli værende SÅ lenge, i så mange år.. Nei, jeg har bodd der på overtid. For å si det mildt!
Nå er det sikkert en del som lurer. Hva var egentlig så galt med å bo der over den perioden som jeg til slutt endte opp med å gjøre? Hva slags folk er det egentlig jeg har bodd og leid hos? Ganske vanlige folk. Snille og fredelige mennesker. Men med visse holdninger og en fremtoning som i og for seg ikke er superuvanlige i lille Norge, men heldigvis ikke i overrepresentativt heller.
Ingen av de har noen sinne gjort meg noe slemt. DET er veldig viktig å presisere. I bunn og grunn er det så enkelt som at noen mennesker passer bedre “sammen” enn andre, og vel… jeg følte virkelig ikke at jeg passet inn der de siste 6-7 årene.
Jeg er som nevnt i tidligere innlegg ganske følsom. Jeg blir lett påvirket, og enkelte type mennesker med en viss type energi og attitude har jeg derfor spesielt lite godt av å ta inn energien til. Noen mennesker er flinkere til å “stenge av” denne antenna lettere enn andre. Men har man først de diagnosene som jeg har (asperger f.eks), er det nærmest en umulighet.
Nå er dette endelig et kapittel som er så godt som avsluttet. Det skulle gå en del overtalelsesforsøk både fra bekjente, familiemedlemmer og venner både i og utenfor bygda å komme dit. For ikke å snakke om eks antall overtalelsesforsøk fra meg selv. Bare det at flere advarte meg en stund før jeg flyttet inn dit burde gjort dette til en ikke-sak i utgangspunktet.
Men nå har jeg lært, og jeg har gjort opp for meg selv, ovenfor meg selv. Det er lenge siden jeg har følt meg så levende som jeg har gjort de siste ukene. Livsgnisten har sakte, men sikkert vendt tilbake. Jeg kjenner at jeg endelig kan puste hel ut, og inn igjen. Og når sant skal sies er den avgjørelsen jeg har tatt nå trolig den viktigste, og riktigste avgjørelsen jeg har tatt i hele mitt liv.
Jeg var litt usikker noen dager etter at den nye leiekontrakten ble underskrevet i slutten av mai. Men da jeg sist var innom sokkelen for å lese av strømmen og jeg omsider fikk slengt litt passiv aggressivt mot meg at “du tåler ikke pain så godt du!” fra noen som vet at jeg har slitt mye med psyken og angsten veldig lenge.. at jeg virkelig har vært langt nede i lange, vonde og ensomme perioder (stort sett av andre ting som ikke har hatt noe med de eller det stedet å gjøre).. Ja da ble virkelig de siste fnuggene av usikkerhet og tvil blåst borte vekk. Han mente muligens ikke noe slemt med det, men samme hvor mye (eller i dette tilfelle lite) forståelse man har for andres problemer, selv om man måtte tenke at det bare er “tull”, at den og den “bare må ta seg sammen”, at det er alt for mange som syter og blir for lett krenket osv… man sier bare ikke sånt. Barn kan finne på å si sånn, og det er ikke greit da heller. Og det er i hvert fall ikke greit at en “voksen” oppfører seg, og sier slikt da det er så ignorant og umodent gjort at jeg vet ikke hva mer jeg skal si…
Og det er dette jeg mener med visse holdninger og en attitude som ja.. Rett og slett ikke hører hjemme noe sted. Og som ikke er spesielt oppbyggende og sunt å omgi seg med og ta til seg i like stor grad som jeg har gjort alt for lenge. En holdning og en attitude som mange nok ville ignorert og ikke tenkt mer over neste dag. Men som har vært veldig, veldig viktig for meg å komme bort og vekk fra da de til tider har bidratt til at jeg har følt meg en del mindre enn jeg har “trengt” å gjøre, og innimellom har ført til at jeg har grudd meg til å gå hjem igjen når jeg har vært ute, i tilfelle flere lignende tanketomme oppgulp skulle vente seg.
Men bare så det er sagt også. Det er ikke slik at jeg har fått slike stikk daglig, eller månedlig for den saks skyld. De mest oppsiktsvekkende kommentarene har heldigvis vært så få og sjeldne at de kan telles på en hånd. Men igjen.. Man sier ikke slike ting til folk som har slitt, og fremdeles sliter, eller til folk generelt. Det er rett og slett bare slemt, uavhengig av hva hensikten måtte være, om man har noe hensikt med det i hele tatt.
Vedkommende var litt ekstra sinna på meg der og da på grunn av de blogginnleggene hvor jeg har skrevet rundt aspergeren og min lydsensitivitet, og de utfordringene dette har bragt med seg ved å bo der da hen mener at det setter de i et dårlig lys, og at disse innleggene (som f.eks dette) for folk flest vil bli mistolket som at de bråker mer enn normalt, i stede for at de faktisk setter lys på hvordan det er å leve med de diagnosene og utfordringene jeg har – noe jeg fremdeles ikke ser eller er enig i, men igjen.. For meg ble dette absolutt siste dråpen som gjør at jeg i dag ikke er det minste usikker på at valget jeg har tatt har vært det eneste riktige.
Grunnen til at jeg nå har valgt å skrive og dele dette innlegget er for å legge et siste punktum en gang for alle. Folk som kjenner de vet jo allerede hvordan de er, hvilke holdninger de har og osv. Og det samme med de som allerede kjenner meg. Og det er kun de som vet hvem de gamle huseierne er. Så det er med dette i bakhodet, samt at jeg fremdeles ønsker å være mest mulig ærlig med dere som følger med meg i tykt og tynt her inne på bloggen at jeg nå velger å publisere dette siste innlegget om boforholdet fra den eldgamle sokkelen.
Helt avslutningsvis vil jeg komme med en oppfordring til andre som lever under forhold som ikke akkurat er de mest givende – livet er altfor kort til at man skal leve med folk man ikke trives, eller går så godt overens med. Så enten det er venner, kjæreste, familiemedlemmer, naboer eller andre relasjoner som nager og får deg til å føle deg liten og nedstemt – ikke finn dere i det!! Kan det løses med dialog er selvfølgelig det det beste, men enkelte mennesker går bare ikke overens.
Så før disse relasjonene rekker å forpeste alt for mye rundt deg, og man enda har livsgnisten og gleden i behold; kutt disse menneskene ut av livet ditt. Bruk heller energien på mennesker som ser deg som det fine mennesket du er, og som ikke kommer med flåsete og tankeløse stikk, men som heller oppmuntrer og gir komplementer, forståelse, ros og kjærlighet.
