Uroer meg for en urolig helg!

De siste dagene har for å si det rett ut vært noe tøffe. På skalaen over de aller verste periodene i livet kommer de heldigvis ikke såååå høyt oppe, men likevel.. Jeg merker at ting har begynt å stramme seg til igjen her nå.

Alt sammen startet da jeg fikk beskjed for snart to uker siden om at det vil bli holdt en viss årlig fest her igjen nå på lørdag, som igjen vil bety en del støy. Høy musikk, roping. Ja, alt som jeg snakket om i den videoen jeg postet i går.

På en nokså så betydelig måte er dette et fremskritt fra tidligere. For tidligere år har festene bare begynt, uten at jeg har fått noe forvarsel i hele tatt. Men tidligere i vår tok jeg en prat med en av naboene, hvor jeg forsøkte å forklare min situasjon litt, og sa at det ihvertfall hadde hjulpet noe på med tid til å forberede meg i fremtiden – og det har jeg jo fått nå! 🙂

Med andre ord vil ikke lørdagens fest komme som et “sjokk” på meg som det har gjort før. Jeg trenger ikke lengre bekymre meg for at disse festene skal ødelegge totalt for noe jeg har planlagt å gjøre hjemme selv denne kvelden, for nå som jeg vet om det, ja så dropper jeg selvfølgelig å legge noen planer som helst, annet enn at jeg har vurdert å snu døgnet slik at jeg blir så trett såpass tidlig at jeg føler meg dautrøtt allerede i 17-18-tiden, og kanskje, muligens, med litt hjelp fra øreproppene kan sove frem til marerittet er over.

Jeg har også tenkt en del på å overnatte hos noen. Hadde det ikke vært for covid19 så hadde jeg lett turen over til noen i Oslo, Bergen eller kanskje Vigrestad denne helgen. Det kommer jeg ihvertfall helt klart til å gjøre i fremtiden – så fort Norge er et tryggere sted å fare rundt i, kontra hva det er nå.

Men enn så lenge så føler jeg på ingen måte at jeg kan det. Og jeg har ingen andre steder jeg føler jeg kan være i Oppdal heller nå. Jeg har tenkt og tenkt. Dette har holdt meg våken om nettene, gjort at jeg har ligget mye våken og grudd meg, tenkt og tenkt, og grudd meg.. Om og om hverandre. Men slik jeg ser det nå så ser det ut som jeg er “tvunget” til å være hjemme lørdag kveld. Eventuelt gå en veldig lang tur fra et tidspunkt jeg ikke vet når starter, til et tidspunkt jeg ikke vet når slutter.. Vi kan fort snakke 4-5 timer. Som igjen fort vil føles som 12.

Så yess.. Jeg sliter en del med å holde motivasjonen, livsgnisten og moralen oppe for tiden. Og det hjelper heller ikke at jeg igjen har begynt å høre sånn middels høy musikk flere dager på rad nå heller. Langt i fra på et slik festnivå som det nok vil bli på lørdag. Men likevel nok til at jeg med min asperger sliter med å fokusere på noe som helst annet når det først står på, og tappes for energi og godt humør rimelig kvikt.

Stay goregeous! ✌️

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

KAN JEG? (gjøre noe med det)

På lørdag var det som sikkert flere av dere vet, og fikk med dere, den store verdensdagen for psykisk helse.

Tilfeldighetene ville ha det til at jeg nokså sent på natta satt på badet og skrev en liten tekst der og da – helt uvitende om hva slags dag jeg satt og skrev det på.

En tekst jeg for så vidt kunne publisert samme dag, men i og med at jeg føler jeg har brukt opp en viss kvote når det kommer til å publisere ting litt for fort igjen den siste tiden – ting som helt klart burde vært litt mer “polished” før “release” – ja så velger jeg heller å slippe løs tankene mine fra nettopp den natta nå.

Og til de som måtte lure. Det går helt fint med meg. Tankene i videoen under er tanker, og følelser, som kommer og går nå og da. Men jeg kjenner meg litt bedre igjen allerede nå 🙂

Helt avslutningsvis vil jeg bare få understreke viktigheten av å ha noen å snakke med. Ikke alle føler de har det, og det i seg selv er ganske trist. Heldigvis finnes det alltid råd. Man kan blant annet ringe Kirkens SOS. Det er 100% anonymt, og de som jobber der er frivillige med TAUSHETSPLIKT.

Kirkens SOS tlf-nr: 22 40 00 40.

Telefonen er åpen hele døgnet. Også i helligdager. Kø kan oppstå, men du vil få svar til slutt 🖤

Stay goregeous!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

66% min skyld?!

Dagen i dag på en skala fra 1-10? Hmm, 4,5 kanskje. I Oppdal har det vært ganske så varmt siden lørdag, og jeg er fremdeles ikke noe særlig glad i slikt. For meg er rundt 20 varmegrader litt som å være forkjøla; 1. Man orker generelt mindre. 2. Vanskeligere å få sove om nettene. 3. Det renner fra flere kroppsåpninger på en gang.

I tillegg har jeg i rundt 14 dager nok en gang vært plaget av at det gjør litt vondt og det kommer blod når jeg to ganger daglig pusser tennene. Noe som sikkert kan forklares med at jeg har vært litt mindre streng med søtsakene etter 12. mars, og jeg har drukket også spist litt mer surt enn vanlig som f.eks smoothie og eple.

Ja, og så har jeg IGJEN begynt å irritere meg litt over enkelte ting “rundt meg”. Men sånn bortsett fra det. Joda.. Men nå håper jeg at det snart blir kjøligere igjen, at tannkjøttet straks får helbredet seg igjen, og at hodet generelt finner seg andre ting å fokusere på enn det det har fokusert på i det siste. Wah!! 😛

Nei forresten… Dette innlegget skal IKKE få slutte med denne smileyen slik jeg nå originalt hadde tenkt. For at dette ikke skal bli et 110% rent klageinnlegg skal jeg nå i stede avslutte med å adde ei liste over 3. ting jeg kan være glad for.

1. jeg er glad for at jeg faktisk har alle tennene i behold
2. jeg er glad for at jeg ikke bor på et verre sted enn Norge – f.eks i USA – akkurat nå
3. jeg er glad for at… jeg kan unne meg denne luksusen det faktisk er å få klage litt på en plattform som blogg.no hvor jeg vet at ihvertfall noen leser det jeg skriver enda

Stay goregeous!

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

På randen av meg selv!

Hmm. Hm-hm-hmm. Hva vil jeg egentlig nå? Hvorfor skriver jeg på dette innlegget? Jeg vet ikke. Men det gjør kanskje ikke så mye, for som vanlig, kommer dette innlegget til å bli helt krise så vil jeg trolig ikke publisere det. Så som vanlig får jeg bare ta og kjøre på også ser jeg hvor vi ender. Hvor jeg ender. Nei vi. Jeg. Jeg vet ikke.

Det begynner å bli en stund siden det var noe vi eller oss nå. Jeg har stort sett holdt meg hjemme – i likhet med veldig, veldig mange andre – og per dags dato så har jeg ikke hatt kontakt med noen muntlig, annet enn en sjelden gang når jeg er i butikken. Og selv da stopper jeg ikke opp og snakket med noen, annet enn veldig kjapt med den som har står i kassa.

Bildet er tatt fra: pixabay.com

For kanskje to uker siden, eller muligens en, så foreslo jeg for ei venninne at vi kan snakkes over Facetime, Skype eller Messenger snart. Min venninne er heldigvis ikke vond å be på noen måte der, så hun svarte ja ganske umiddelbart. Likevel har dette enda ikke blitt noe av. Verken denne samtalen, eller noen av de andre jeg har hatt litt lyst til å ringe i det siste har enda blitt noe av. Ene og alene fordi.. jeg har igjen blitt så skrekkelig dårlig på å ta nevneverdig kontakt med folk.

“Hva om jeg plutselig faser ut og nok en gang forsvinner inn i meg selv mens samtalen pågår?”. Ja, for det er dessverre en greie hodet mitt har.. Vel, ikke akkurat begynt med da dette på ingen måte er en ny ting, men dette har skjedd noe oftere nå etter nyttår (altså FØR covid-19 kom til Norge og var noe nordmenn brydde seg nevneverdig om). Jeg har ikke gjort nevneverdig stor research på dette, men visstnok skal ikke dette være så uvanlig blant folk med aspergers. Og tar jeg ikke helt feil her nå kalles dette for “meltdown”. Men korriger meg gjerne om dere mener jeg tar feil – for dette er som sagt ikke noe jeg har alt for stor kunnskap om, annet enn at jeg vet at disse følelsene og uvanene hodet mitt driver og kjører av og på nå om dagen altså på ingen måte er noe nytt i mitt liv.

Også er det forresten (minst!) en ting til. Og det er det faktum at i den siste tiden har jeg hatt det ganske så bra med meg selv, stort sett. En ting er det jeg skrev om i et tidligere innlegg – at jeg nå ikke føler for å anstrenge meg like hardt lengre med å holde på døgnrytmen på samme måte som tidligere i år. En annen ting er at med SÅ lite kontakt med andre individer så har en rekke påvirkninger utenfra nå i større og større grad “forduftet litt”. I det minste løsnet noe opp. Påvirkninger som rett og slett har føltes litt begrensende til tider, ja til og med kvelende.

F.eks; den siste videoen som jeg la ut for en ukes tid siden hvor jeg snakket om åtte type Youtube-videoer jeg ikke liker å se ville uten tvil satt lengre inne å i hele tatt produsere for.. si en måned tilbake da jeg fremdeles hadde noen lunde tettere kontakt med andre enn hva jeg har nå. For det er jo ikke til å legge skjul på at jeg har noen i litt forskjellige kretser som ikke syns like mye om alt jeg sa i den videoen. Og kanskje ville disse meningene utenfra påvirket meg i stor nok grad til å i det minste sensurere meg selv i enda litt større grad enn jeg allerede føler jeg har gjort nå da denne videoen til slutt ble en greie.

.. og NÅ kommer vi borti et aldri så lite kompleks. For mens disse stadig løsere tøylene har bidratt i å gjøre at jeg føler meg friere enn på en god stund, ja så har jeg samtidig på sett og vis begynt å bli “reddere” for å “tråkke feil” i enkelte situasjoner nå enn før. For en ting er at jeg kinda gir litt mer f inne på blogg, Youtube og eget hjem nå. Men akkurat når det kommer til hva jeg skriver direkte til enkelte enkeltmennesker, ELLER hva jeg skulle si for den saks skyld om jeg mot alle odds skulle somle meg til å ringe noen snart, ja akkurat der føler jeg nå at jeg er litt mer var igjen enn jeg har vært på en stund.

DETTE igjen har bare blitt enda en grunn til at jeg nå har fått litt vanskeligere for å ta kontakt med folk. Jeg tråkka ganske greit i salaten med ei jeg TRODDE var ei slags venninne i romjula.. Og jeg klarte også å dumme meg ut med en kommentar inne på instagramen til en annen venn av meg for.. si en måneds tid siden. En kommentar som har hjemsøkt meg en del siden, og gått litt løs på selvbildet mitt når det kommer til å måtte deale med andre mennesker – hva som er sosialt akseptert å skrive eller si.

Ja, så var det faktisk et faktum til.. “Hvorfor skal jeg egentlig bry andre med meg når jeg til syvende og sist er så flink til å bry meg om meg selv?”. Okei, jeg skal innrømme at dette spørsmålet lød bedre i hodet mitt før jeg fikk det skrevet ned her nå, men.. Ihvertfall. Jeg har det veldig greit med meg selv om dagen. Jeg føler ingen liker meg selv like godt lengre som jeg liker meg selv. Ingen kommer noen gang til å forstå meg selv like godt som jeg forstår meg selv. Ingen har like god humor som meg, eller smak, like gode poenger, like finurlige synspunkter, ja i hele tatt. Vel, ihvertfall stort sett. Noen unntak møter jeg fremdeles på også der, men akkurat nå.. ja så syns jeg helt ærlig at jeg er den beste vennen jeg kan ha. Den gøyeste. Den kuleste. I hele tatt.

Jeg kan selvfølgelig fortsatt bli irritert på meg selv, misforstå meg ikke. Det er ikke full runk rundt eget ego 24/7. Men i det minste – skulle jeg si eller gjøre noe “dumt” så tar jeg ihvertfall ikke og poster en Jodel hvor jeg anonymt spør om råd for hvordan jeg kan blokkere meg selv uten at jeg selv helt skal skjønne at jeg selv har gjort det. (Okei. Den der gir kanskje bare litt mening for 2-3 personer i hele verden, men det får så være.)

Bildet er tatt fra: pixabay.com

Kort oppsummert: følelseslivet mitt, tankegangen min, ALT er i veldig berg- og dalbane om dagen. Det er lenge siden jeg har vært så alene som jeg er nå, men samtidig er det også lenge siden jeg har følt meg så LITE ensom – sett bort ifra når jeg ser alle de My Storyes-postene hvor felles venner og bekjente av meg ser ut til å ha hatt det ganske allright i diverse videogruppe-samtaler over nett, også har ingen og da mener jeg INGEN spurt meg om jeg også vil være med. DA kan jeg kjenne litt på det. Men så går det fort over igjen når jeg kommer tilbake det med at jeg tross alt er den beste vennen og det beste selskapet jeg kan få i denne merksnodige verdenen eny-fucking-ways.

Hmm.. Ja, så var jeg omsider vendt tilbake til start. Hva vil jeg med dette innlegget? Hvorfor har jeg nå endt opp med å publisere dette innlegget? Har jeg noen hensikt med dette innlegget i hele tatt? Jeg vet ikke. Og helt ærlig – akkurat nå gir jeg litt f.

Heheheheheheeeee!.. 🤪

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

På kanten av meg selv

I går var planen at jeg bare skulle lage et lite, simpelt “shopping-innlegg” og thats it. Men på slutten av innlegget ble det så jeg valgte å skrive noen små “notater” om hvordan jeg har det mer generelt for tiden. At jeg har problemer med å orke noe særlig på dagtid fordi jeg føler meg stadig trett og tappet for energi, og når jeg først skal sove så blir jeg gjerne liggende våken en god stund før jeg endelig sovner inn.

Helt siden nyttårsskiftet har jeg stort sett lagt meg mellom 22. og 01.30-tiden, for så å våkne igjen, og lese ca. en times tid på senga fra klokken 09. eller 11, før jeg deretter står opp “sånn på ordentlig”. I dag ble det til at jeg brøt med dette mønsteret da jeg i natt slo av lyset på soverommet bare få minutter før 03, og slo det på igjen og for så å sto opp først i 14-tiden.

For tanken har jo vært at kanskje det vil hjelpe om jeg blir liggende under dyna litt lengre igjen, men så er det jo noe med at blir man liggende for lenge er jo det heller så bra. Så for å si det sånn, når dette innlegget skrives føler jeg meg ikke akkurat mer våken og til stede enn jeg f.eks følte i går.

Også er det en annen ting.. Særlig nå om vinteren er ikke akkurat luften her i leiligheten den aller beste. Spesielt nå som det stort sett har vært sånn omtrent 5 “VARMEGRADER” ute, og jeg samtidig har på den ene ovnen i stua (fordi 5 “varmegrader” er jo ikke SÅ varmt heller liksom), og jeg ikke har noe særlig til ventilasjonssystem etter at varmepumpa døde av “alderdom” for flere år siden (våren 2013), og huseier ikke har giddet å kjøpe ny fordi h*n mener at det er MIN SKYLD da jeg valgte å slå den av om sommeren (noe som skal gå helt fint for pumpa sin del ifølge bruksanvisningen..), og jeg har vært for sta til å kjøpe ny selv fordi da føler jeg vedkommende “vinner”.. Og selvfølgelig så har jeg tenkt på å flytte (i flere år nå), men liksom ikke orket det heller for da kommer denne saken helt garantert opp igjen, og jeg er som kjent altfor konfliktsky når det kommer til sånne ting. Takler mildt sagt ganske dårlig slike ting, og har for lett for å bare gi etter, og gi opp selv om jeg vet innerst inne at jeg har rett, og at jeg har ganske mange folk på min side, noe jeg ihvertfall har fått bekreftet gang på gang av både familie, venner og bekjente i denne idiotiske pumpe-saken.

Ja, som dere skjønner.. I tillegg til utfordringer med søvn for tiden og mangelen på energi, så er det også et og annet som for lengst burde vært ryddet opp i og avsluttet, men som fremdeles flere år etter ligger og ulmer og fremkaller både angst, tristhet, sinne, bekymringer og det som er..

Hmm.. Jeg ser at dette innlegget begynner å bli litt langt nå, men EN ting til før jeg avslutter.. I tillegg til at jeg har prøvd nokså hardt å ha en sunn og akseptabel døgnrytme i ukesvis nå, har jeg også forsøkt å bli enda flinkere til å spise mer variert igjen, og samtidig flinkere til å LAGE maten selv i større grad enn før. Og tja.. Det heller føler jeg ikke har vært sånn super vellykket nå.

Forsøkte meg på å koke noen egg som jeg skulle ha i salat i ettermiddag (altså like etter at jeg hadde stått opp). Hadde tatt ut noen egg fra kjøleskapet før jeg la meg “i går”, og hadde troa på at jeg skulle få det til i dag, at eggene ikke skulle bli “ødelagte” når jeg skulle dele de opp.. Men selvfølgelig så måtte deler av plomma i hvert egg vise seg å være våt og ekkel. Ja så var det bare å tilføye enda et punkt på listen over ting som har fått meg til å føle meg mislykka og ganske så hjelpeløs så langt i 2020. 😩

MEN som jeg også nevnte i går. Jeg har ikke gitt opp. Ting er helt ærlig ganske dritt for øyeblikket – og det er flere negative ting som har foregått den siste tiden som jeg av diverse grunner velger å IKKE dele her og nå – men når det igjen er sagt så tror jeg helt sikkert at ting vil bli bedre igjen før eller siden. For når alt kommer til alt så er jeg i bunn og grunn en optimist, hva annet kan man være liksom? 😅

Så.. Jeg får bare fortsette å bite tennene sammen, og være tålmodig en liten stund til.

Hvordan har dere det for tiden??

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Er det slik resten av livet mitt skal være?

Det er ikke akkurat breaking news det som jeg kommer med nå, men vi nærmer oss nok en gang jul og nyttår. Snart er det igjen dags for å gå inn i et helt nytt år, se litt tilbake på de siste 365 dagene som har gått, kanskje sette seg noen nye mål og forsetter, ta i mot litt nyttårsgratulasjoner fra fjernt og nært, muligens gå ut og se på rakettene som enkelte av en eller annen grunn fremdeles på død og liv skal skyte opp, også videre.. Og før vi vet ordet av det har vi rasket oss gjennom både påske, Halloween, Black Friday, og heeeele sulamitten enda en gang, og vipps så.. Ja. Så er vi her en gang til. Antageligvis.

Det er snart gått et år siden jeg gikk alene rundt i Oppdal sentrum og følte meg rett og slett litt trist og nedfor. Jeg var simpelthen ikke fornøyd med meg selv da jeg følte at jeg mer eller mindre hadde sløst bort mesteparten av året på “ubetydelig tull”. Jeg hadde ikke fått truffet NOEN av de vennene jeg har utenfor Oppdal fordi jeg rett og slett heller hadde prioritert helt andre ting. Ikke var jeg så veldig fornøyd med det jeg hadde prestert å legge ut i sosiale media heller. Jeg hadde mer eller mindre stort sett hatt et temmelig rolig, safed og kjedelig år. Og en periode tok jeg meg selv stadig oftere i å tenke; er det SLIK resten av livet mitt skal være??

Heldigvis skulle ting snu seg relativt kjapt. Allerede i mars fikk jeg samlet til meg nok mot til å reise ned til Bergen, det til tross for at jeg denne gangen ikke hadde noen som helst garanti for at jeg kom til å treffe noen der nede jeg kunne tilbringe tid med av venner og bekjente. På bussen ned dit visste jeg ikke om jeg fikk med meg noen til å hjelpe meg med å finne frem til riktig buss på vei hjem igjen – en frykt som i altfor stor grad har holdt meg som gissel i min egen hjembygd i alt for mange år. Frykten for å ikke finne frem. Frykten for å ikke takle og greie det ukjente og det uforutsigbare.

MEN som ihvertfall samtlige av dere nå vet – det hele gikk riktig så fint! Ja faktisk så fint gikk det at jeg på høsten igjen tok meg en ny tur. Denne gangen til Oslo. Store, skumle, kaotiske Oslo. Oslo S. Oslo sentrum. Oslo-alt-jeg-noen-gang-har-ønsket-meg-men-samtidig-også-fryktet Oslo. Nok en gang hadde jeg igjen ikke en særlig stor garanti for at jeg ikke ville ende opp “alene” på turen. Jeg hadde nærmest bestilt reisen dagen før jeg dro, så jeg kom mildt sagt som julekvelden på kjerringa for de aller fleste jeg kjenner og/eller vet om der.

Og ikke nok med det. Denne gangen skulle jeg ikke sove alene på noe hotell, NIKS, når jeg først var så godt i gang med å dytte meg mot det store skumle, ja så klinte jeg gjerne til med å leie en seng på en sovesal hvor det potensielt kunne hende at det også ville være syv andre vilt ukjente mennesker, noe som også ble tilfelle siste natta.

Ja kort fortalt så har jeg virkelig fått utfordret meg og utredet en hel del mer forskjellig nå i 2019 enn hva jeg gjorde i 2018. Det går nesten ikke an å sammenligne lengre, SÅ forskjellige føler jeg at de to siste årene mine har vært. Men likevel sitter jeg her igjen nå og kjenner på flere av de samme triste, litt ensomme, og ikke helt fornøyde følelsene som i fjor. Og nok en gang sitter jeg og tenker – er det slik resten av livet mitt skal være?

Stay goregeous! <3

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos

My secrets – 8 år senere

Hvis vi setter oss inn i tidshjulet og løper hele åtte år tilbake, ja så er det på mange vis en helt annen meg vi vil komme til å finne. Mest sannsynlig noe “gjemt vekk” på en liten, men dog koselig hybel – med gardinene trekt for, tastaturet i fanget, og A LOT med tunge og destruerende følelser og tanker som bare gjennomsyrte og skadet min kropp, og mitt sinn.

For høsten 2011 var på ingen måte mitt livs beste høst. Jeg hadde mye frustrasjon og en hel masse sinne inni meg. Jeg følte ikke at det var noen særlig som forsto meg, og folk som levde et annet liv, eller som trodde og mente noe annet enn meg selv var helst idioter jeg ikke ønsket å assosieres med – sett borti fra at disse individene skulle KRANGLES med i alle mulige kommentarfelt, og gjerne HENGES UT der de henges ut kan.. *kremt*.. Kunne..

Heldigvis er det mye som har endret seg siden da. I videoen over ser jeg tilbake på en gammel video som ble lagt ut 4. oktober 2011. Og sammen med dere skal jeg nå prøve å finne ut av hva som gjorde at ting til slutt gikk såpass galt. Hvorfor mitt indre inferno fikk vare såpass lenge som det gjorde, og sist, men ikke minst; HVORDAN jeg har kommet meg til det punktet i livet jeg er på i dag hvor bortimot alt føles SÅ mye bedre! <3

Take care!! <3

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos

Den dagen..

Ja, nettopp ja – den dagen!

“Hva er vitsen?”-dagen.
Zero Reasons Why-dagen.
Kristen Stewart-dagen.
Flater ut-dagen.

“Kjært barn” har mange navn.

Den dagen hvor ingen ting føles riktig. Motivasjonen og livsgnisten er liksom bare ikke der. Du prøver deg på flere “gøye” og “spennende” ting, men uten at følelsene og engasjementet gidder å dukke opp for å holde sjela di med selskap. Du stiller deg selv spørsmålet om hvorfor. Også begynner du å ransake livet ditt sånn generelt for tiden, dine siste to-tre uker. Du finner ikke noe nevneverdig å klage på. I hele tatt veldig lite å være nedfor for. Ja faktisk har du oppnådd og opplevd ganske mye kult i det siste – så hvorfor føler du deg likevel så tom i dag da?

Jeg antar det rett og slett bare er nok en sånn dag.

Flere som føler´n? :-p

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos

BekmørkT

Her inne er alt blitt gjort til en evig tåke
veien til optimisme, den vibrerende gåte

For nå i kveld jeg frykter for fremtidens syn
og frykten den brer seg, kjapt som et lyn

Mine tanker de fylles med fryktens propaganda
om alt fra et iskaldt anger, til det gloheite klima

Hva er egentlig vitsen, jeg undrer og jeg spør
for alt omkring oss – oss selv – det dør, det dør

Men takk for at du tok deg tid til å lese mitt dikt
gå nå og lev, smil, kom igjen – oppfyll din plikt

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: aylarvonkuklinski