Tilbake i svart?

Hele Norges favorittblogger har igjen begynt å rangle litt på den mørkere siden av garasje-taket. Klarer han å komme seg ned igjen på det trygge og idylliske bakkeplan, eller kommer han nok en gang til å falle utfor stupet?

Ingen vet. Bare gud – som angivelig ikke egentlig finnes.

Men hvem vet om gud egentlig finnes?

Bare gud.

Stay goregeous!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: aylarvonkuklinski

BekmørkT

Her inne er alt blitt gjort til en evig tåke
veien til optimisme, den vibrerende gåte

For nå i kveld jeg frykter for fremtidens syn
og frykten den brer seg, kjapt som et lyn

Mine tanker de fylles med fryktens propaganda
om alt fra et iskaldt anger, til det gloheite klima

Hva er egentlig vitsen, jeg undrer og jeg spør
for alt omkring oss – oss selv – det dør, det dør

Men takk for at du tok deg tid til å lese mitt dikt
gå nå og lev, smil, kom igjen – oppfyll din plikt

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: aylarvonkuklinski

I natten er alle tanker grå

Jeg har veldig, veldig lenge vært av den oppfatning at så lenge jeg ikke har noen spesifikke avtaler eller planer, ja så er det beste for min del å stå opp og legge meg når kropp og sjel føler for det. Særlig etter at jeg ble ung ufør er dette en tanke og holdning jeg har hatt veldig, veldig lenge. Men nå i det siste har ting forandret seg litt. Jeg har lært meg å like dagen bedre, og jeg har også lært meg å sette mer pris på et mer fast mønster som ikke går ut på at jeg i løpet av neste dag skal stå opp og legge meg 2-5 timer senere enn dagen i dag.

Og tro det eller ikke, men jeg har faktisk greid å holde på en noen lunde stabil døgnrytme i nesten hele år. Men helt problemfritt har det selvfølgelig ikke vært. For dette har jo resultert i at jeg har lagt meg enkelte ganger før trettheten har begynt å sige inn, og DET igjen har flere ganger ført til at jeg bare har blitt liggende og tenke. Og da som oftest ikke de aller hyggeligste tankene som oftest går på hvor lite jeg egentlig føler jeg har fått gjort i løpet av livet, og hvor lite tid jeg frykter at jeg har igjen. Ting jeg skulle sagt til den og den personen før vedkommende enten bestemte seg for å blokkere meg på alle mulige plattformer, eller døde.. Eventuelt alt det jeg absolutt IKKE skulle ha gjort opp gjennom, men som jeg gjorde likevel.

Akk nei, tanker og søvn er ikke alltid like lett (fremdeles) altså.

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin! <3

KRISE med verdens største “KVISE”!

ADVARSEL: DETTE INNLEGGET INNEHOLDER BILDER AV EN NOE ØDELAGT VANNBLEMME SOM NOK KAN VIRKE SOM EN NOE RØFF, OG FOR IKKE Å SNAKKE OM EKKEL KOST FOR ENKELTE – SÅ ER DU LITT VAR FOR DEN SLAGS BØR DU KANSKJE IKKE SCROLLE LENGRE VIDERE NED PÅ DETTE, LILLE FINE INNLEGGET SOM DU LESER FRA NÅ!!

Her om dagen så fikk jeg aldri så lite panikk. IGJEN!!.. For, for noen dager siden nevnte jeg såvidt at jeg hadde en episode hvor jeg ble noe svimmel og kvalm da jeg etter mye frem og tilbake bestemte meg for at jeg skulle legge plaster på den største vannblemma jeg har klart å pådra meg de siste par ukene. Vel.. For å si det sånn – den vannblemmen FINNES IKKE lengre. For nå på tirsdag så hadde jeg et lite svakt øyeblikk hvor jeg bestemte meg for å kverke den helt. Hull hadde jeg allerede stukket så da kunne det vel ikke gjøre noe at jeg bare, litt forsiktig, tok og rev av resten av huden som så lenge hadde dekket for og beskyttet den noe oransje-aktige plageånden?..

Og så fort det var gjort, og jeg begynte å studere innsiden av det hele, ja så fikk jeg så til de grader panikk!!.. Det bekymret meg brått hvor lilla det hele så ut, og den lille blodrød-aktige “prikken” på toppen gjorde ikke akkurat magen min mindre kvalm og stram. Men SÅ kom det en liten demon på den ene skuldra mi som begynte å hviske: “Bare ta det helt med ro. Du har opplevd verre før uten å ta kontakt med noen. Det gikk jo over da, og du kan bare ta det helt chill denne gangen også, så vil nok dette gå over av seg selv om noen uker”. Men TRO IKKE at den ene broren hadde forlatt DEN ANDRE skulderen min selv om dens kjære motpart nå hadde “poppet opp”.. “Du bør helt klart ringe til noen som vet mer om sår og sånt no enn deg selv. Det er ALLTID bedre å spørre om hjelp et par ganger for mye, enn for lite. I verste fall, og dette er nok ikke så sannsynlig, men likevel, TENK OM konsekvensene av at du ikke ringer nå blir at du må AMPUTERE foten senere i sommer!..”

Ja.. Og sånn holdt de to brødrene på å diskutere tvers over hodet på meg en liten, god stund før jeg endelig hadde klart å psyke meg opp til å gjøre noe jeg har kviet meg for ganske lenge.. Jeg RINGTE faktisk til de jævla legekontoret. Og for meg som har såpass til “telefonskrekk”, og som er SÅ lite glad i legebesøk, og den slags.. Som LENGE har droppet å gå til lege ved så mange tidligere anledninger, som i bunn og grunn har vært enda skumlere og alvorlige enn denne ene og nå terroriserte vannblemma.. Ja, det at jeg nå på tirsdag etter SÅ mye frem og tilbake faktisk tok opp telefonen og RINGTE etter legehjelp.. Det sier “litt” om hvor jævlig jeg freaket ut der og da.

Heldigvis tok det ikke lang tid før noen svarte i den andre enden. Jeg forklarte situasjonen, hvor lenge jeg hadde hatt blemmen, sånn ca hvor stor den var, at jeg hadde revet av all huden, at jeg nå satt og angret som bare fy, hvordan det så ut på innsiden, og at jeg nå var usikker på om jeg burde ta og legge over plaster ELLER om jeg heller burde gjøre noe helt annet. Men OGSÅ at jeg følte meg nokså fanget i mitt eget hus pga av.. Ja, altså det jeg skrev i ste om at jeg ikke ante hva jeg eventuelt burde, eller ikke burde dekke til denne dritten med. Jeg fikk raskt beskjed om at dette i bunn og grunn var nokså ufarlig, men at HVIS jeg ville så kunne jeg komme og få time hos en lege med en eneste gang. Og tre kvarter senere lå jeg plutselig på en benk inne på Oppdal legesenter, og fikk fastlegen min til å se på det hele.. Og om jeg var flau over meg selv? Tja..

Og eh.. Hva skal jeg egentlig si.. Jo. 1. Dette er uten tvil det kjappeste legebesøket jeg noen sinne har vært på. Jeg var nesten ute igjen før jeg hadde rukket å komme meg inn. 2. Det er absolutt ingen fare for noen amputasjon, for å si det sånn. Alt det lilla som hadde freaket meg sånn ut er heldigvis ikke kjøtt slik jeg først hadde fryktet, men et ekstra lag med hud. 3. Det øverste laget med hud som jeg på tirsdag hadde revet vekk, og fremdeles mangler for å si det sånn, DET vil komme tilbake med tiden.

Så ja.. Det ble altså 200-ognoe kroner “rett ut av vinduet” som jeg godt heller kunne ha brukt på helt andre ting. Eller, nei ikke for det.. Hadde det ikke vært for dette ene panikkanfallet nå, så hadde jeg fremdeles gått rundt og vært småbekymra litt sånn nå og da, så ja.. For å gjenta det samme jeg skrev til den ene bestevenninna mi denne dagen: Ingenting er SÅ gæernt at det ei er godt for noe!!

Og NOK EN GANG – når det kommer til helse, kropp og hud, ja så er det bedre å være littegrann for forsiktig, og føre var, enn å alt for tidlig måtte stå ovenfor sin… “Gud”.

Håper dere ikke ble alt for kvalme her nå, til tross for advarselen dere fikk helt i starten! xD

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!

Jeg har sviktet meg selv

Hei bloggen, hvordan har det? Fint? Godt å høre! Hvordan jeg har det? Meh.. Nei du vet, det er jo en del ting dette året som ikke akkurat har gått min vei. I sommer foreksempel så hadde jeg en del planer og drømmer. Jeg skulle blant annet til Oslo en tur, men den turen ble aldri noe av, den invitasjonen jeg nærmest var blitt lovet kom aldri. Ja, også hadde jeg store ambisjoner om å ta kontakt med diverse Paradise-deltagere i Trondheim, forså å få gjort et intervju eller tre til Youtube-kanalen min. Vel, etter en stund så ga jeg visst opp det prosjektet der. Å ja, så skulle jeg jo melde meg på Paradise selv også, men jeg feiget ut, igjen. Åh!! Også må jeg ikke glemme det store foto-prosjektet som jeg hadde flere gode ideer til. Ja hva skjedde egentlig med det?

Og nå denne helgen så så det ihvertfall en liten stund ut til at det skulle skje noe som jeg hadde gledet meg til i over ET ÅR nå. Men så kom det noe i veien, som det en gang gjør, og her sitter jeg da altså og lurer på om det er SÅNN livet mitt skal fortsette å være fremover.. I skrivende stund så er jeg altså (mildt sagt) “litt” lei av at ting ikke blir noe av. Og ikke minst så er jeg lei at jeg stadig svikter meg selv. For det skal sies, ikke alt den siste tiden er min skyld, eller noens skyld egentlig. Men til syvende og sist så er vi jo alle mer eller mindre ansvarlige for vår egen lykke. Og helt ærlig syns jeg ikke selv at jeg de siste månedene har gjort en god nok jobb med å skape gode nok minner og opplevelser til meg selv, få til ting som gjør at livet virker ihvertfall noen lunde meningsfullt.

Men.. Av en eller annen grunn så har jeg fortsatt ikke gitt opp håpet. En liten del av meg har fremdeles troa på at ting kan forandre seg til det bedre. At jeg snart vil få se igjen flere av de jeg har gått rundt og savnet så jævlig lenge nå. At jeg snart vil få meg et nytt sted å bo hvor jeg trives bedre enn her jeg holder til i dag. At jeg snart vil reise meg, og gjøre det et par hakk bedre på Youtube og bloggen igjen. At jeg snart, på en eller annen måte, vil bli mer fornøyd med meg selv og mitt liv enn det jeg altså er akkurat nå..

Stay goregeous!

Sint og jævlig!

Burde jeg skrive dette innlegget egentlig? Kanskje ikke, men jeg gjør det nå likevel. Akkurat nå er jeg litt sint. Ikke så sint som jeg var for noen timer tilbake, men fremdeles sint. Kanskje kunne det hele vært unngått. Noen mener nok at jeg nå har valgt denne reaksjonen selv, at det ikke er hvordan man har det, men hvordan man TAR det som faktisk gjelder, hvis det gir noen som helst mening i hele verden. Og dette skremmer meg litt.. For dagen startet jo igrunn ganske bra. Og den tingen som gjorde meg så rasende er kanskje ikke en veldig big deal i det store bildet.. Så med tanke på hvor fort alt plutselig snudde da den ene “lille” tingen plutselig “skjedde”, hvor brått jeg gikk fra å befinne meg i en helt okei sinnstemning, til å kun føle på hat, sinne, frustrasjon, fortvilelse, samt en viss anelse angst.. Det er rett og slett litt skremmende.

Og en ting er hvor kjapt sinnstemningen min kan forandre seg. Men en annen ting som skremmer meg er hvordan jeg blir når jeg først har begynt å føle de mørkere skyene. Hvor blendet jeg blir for alt godt som ellers virker så logisk og lurt. Hvor langt bort i glemselen enkelte ting blir begravet for en stund når jeg først er på mitt verre. Hvor lav terskel jeg plutselig får for å gjøre eller si dumme ting jeg ellers neppe ville ha gjort. Og denne frykten gjør igrunn ting bare enda verre. For den personen jeg blir når jeg først har begynt å briste litt, er ikke akkurat en god venn av verken meg, eller de andre jeg har i livet mitt nå og da. For på sitt aller verste så kan dette monsteret være truende til å ta fra meg ganske mye som jeg gjerne har brukt veldig mye tid på å oppnå, skaffe meg, få til.. Enten vi snakker fysiske ting. Venner.. Familie.. Eller noe helt, helt annet.

Stay goregeous!

Jeg har kollidert!!

Ja.. Jeg hadde ikke helt trodd at jeg noen sinne skulle komme til å skrive et blogginnlegg fra mobilen, men det er visst blitt det eneste alternativet mitt nå.. For greia er at for noen timer siden sa jeg ja til en ny oppdatering fra Windows. Jeg satte den i gang, og gikk så ut i natta for å ta noen bilder som jeg opprinnelig skulle ha sittet og redigert nå. Men den gang ikke.

For nå har det vist seg at noe galt har skjedd i forbindelse med den nye oppdateringen og samme hva jeg prøver å gjøre kommer jeg stadig tilbake til dette:

Og nå, i denne skrivendes stund har jeg forsøkt alle alternativer.. Men samme hva jeg prøver, sluttresultatet blir alltid det samme. Så nå sitter jeg her og tenker at jeg bare må vente til pappa logger seg på Facebook Messenger senere i dag. Cause he is maybe my only hope right now.. Uansett, hører dere ikke noe mer fra meg på en stund, så vet dere ihvertfall hvorfor..

Stay goregeous!


 


#windows10 #teknisksvikt #it #windows #pc #oppdatering #windowsupdate #tekniskeproblemer #harddisk #utfordringer #data #morgenstemning #hverdag #utfordring #nedtur #operativsystem

JÆVLA NOIA-FAEN!!

Jeg vet ikke helt hva som skjer med meg for tiden, men fakta faen er.. Jeg har ikke helt de samme tankene til livet og døden nå som jeg hadde for bare noen måneder tilbake. Jeg vet ikke helt hvor lenge dette har pågått nå, og jeg vet heller ikke helt hvorfor – men greia er at jeg særlig de siste timene før jeg får sovnet inn har ligget og vridd meg, mens jeg har tenkt på hvor kjedelig jeg syns at livet mitt stort sett har vært – og fremdeles er. Og jeg har blitt enda mer bevist på det faktumet at jeg ikke kommer til å leve evig. Før var døden noe jeg ikke brydde meg noe særlig om, men nå så plager det meg faktisk en del. Eller, mer enn det strengt talt “burde” siden det ikke akkurat er noe jeg får gjort noe med uansett.

Jeg vil så veldig gjerne tilbake til den samme mentaliteten jeg stort sett hadde i fjor. For da hadde jeg nærmest en pervers takknemlighet rundt det med at jeg lever alene, jeg ELSKET det. Mens nå i det siste er det blitt mer til en ting som gjør meg litt nedfor når jeg tenker over det. Og som ikke det er nok har jeg også begynt å hakke en del på meg selv igjen. Flere ganger om dagen blar jeg gjennom de eksakt samme bildene på Instagram og diverse. Og jeg fokuserer helt sykt på alt jeg ikke liker så veldig. Og det er ikke “bare” utseendet mitt det går i, mest det, men jeg kaster også bort en del energi på å irritere meg over de forskjellige valgene jeg har gjort med tanke på redigering, (mangel på) lys, vinkel, posering, også videre.

Og dette er ikke bra. Jeg er 26 år, og allerede nå har jeg begynt å deppe over det faktum at jeg ikke er udødelig, at jeg i teorien kan dø når som helst, OG at jeg nå føler meg stygg og ekkel, noe som igjen ikke akkurat er med på å gjøre det lettere for meg å finne noen i nærheten som jeg kan stifte et godt og intimt bekjentskap med. Og vel, mens jeg nå er så godt i gang kan jeg forsåvidt også legge til at disse tingene har litt med å gjøre at jeg ikke har vært så flink til å fylle bloggen og YT-kanalen min med stuff de siste par ukene.. Men, tja, nei, jo.. Det går vel over dette også. Jeg vet bare ikke helt hva jeg må gjøre for at det skal skje, da fint lite her i verden går helt over av seg selv.

Er du fornøyd med livet ditt akkurat nå?

Konfliktene bare de aller færreste kjenner til


Bildet er tatt fra: pixabay.com

Først og fremst vil jeg bare få sagt at jeg på ingen måte er i nærheten av å befinne meg på mitt livs verste stadie nå. Men likevel er det et par ting jeg har holdt noe igjen på en stund. I går kveld fant jeg ut at tiden var moden for å bytte profilbilde på Facebook igjen, og nok en gang var det INGEN som hadde reagert på det etter at den første timen var gått. Da ble det nok en runde med meg selv og mitt i den stadig så kalde kjelleren, og det ble ikke akkurat bedre av at jeg igjen hadde reklamert for bilde-byttet på blant annet Snapchat (My Story), at jeg merket meg flere navn på flere nære venner og familiemedlemmer som hadde sett posten – samtidig som ingen av de hadde ofret bildet så mye som et eneste lite museklikk. Ikke noen tommel opp, ikke et eneste hjerte, ikke en gang et sint fjes. Ikke et eneste et. Ingenting.

Slikt gjør vondt. Jeg tror egentlig ingen av de som kjenner meg sånn noen lunde vet hvor vondt dette faktisk er for meg, men det føles der og da ut som et lite svik, som et hardt slag i magen vær eneste gang. Men igjen så kan jeg ikke si at jeg klandrer folk heller. For jeg selv av den oppfatning av at man skal ikke like og kommentere på hva som helst, og folk bør heller ikke reagere og kommentere på ting bare fordi ting er lagt ut av nære venner av seg. Såpass ærlig og bevisst må man liksom være. Så når jeg ikke helt oppnår den responsen jeg hadde håpet på står det ene og alene på meg selv. Det jeg legger ut, det jeg gjør er ikke bra nok, rett og slett. JEG er ikke bra nok, så da må jeg bare først som sist igjen ta meg selv i nakkeskinnet, og jobbe videre med å forbedre meg som både medmenneske og “kunstner”.


Bildet er tatt fra: pixabay.com

Men ja, det med profilbildet mitt var jo i går. Men som sagt har det egentlig vært litt vanskelig i en lengre periode nå, grunnet  helt andre ting som ikke har noe som helst med min hobby og liv i sosiale media å gjøre. Det har vært ting som har opptatt tankene mine egentlig ganske så lenge. Ting som til tider føles så utfordrende at de har gått på bekostning av livskvaliteten min tvers gjennom. Ting jeg faktisk kan gjøre noe med, men som jeg foreløpig ikke har våget å ta helt tak i, fordi jeg frykter konsekvensene. Akkurat nå er det først og fremst jeg som lider pga disse tingene, og hvis jeg først skulle ta ordentlig tak i dem, ja så er det en viss sjanse for at jeg bare gjør vondt enda litt verre for meg selv. Samtidig som jeg også vil risikere å såre noen andre. Forhåpentligvis har jeg kanskje overanalysert ting litt vel mye (igjen), men enn så lenge er det ikke en sjanse jeg har vært særlig villig til å ta.. Enn så lenge får jeg prøve så godt jeg kan, å lide mest mulig i stillhet..

Stay goregeous!


#psykiskhelse #tanker #depresjon #depressiv #selvforakt #problemer #problembarn #samfunn #sosialemedia #uoverensstemmelser #bråk #konflikter #konfliktsky #fremtiden #bekymringer