På kanten av meg selv

I går var planen at jeg bare skulle lage et lite, simpelt “shopping-innlegg” og thats it. Men på slutten av innlegget ble det så jeg valgte å skrive noen små “notater” om hvordan jeg har det mer generelt for tiden. At jeg har problemer med å orke noe særlig på dagtid fordi jeg føler meg stadig trett og tappet for energi, og når jeg først skal sove så blir jeg gjerne liggende våken en god stund før jeg endelig sovner inn.

Helt siden nyttårsskiftet har jeg stort sett lagt meg mellom 22. og 01.30-tiden, for så å våkne igjen, og lese ca. en times tid på senga fra klokken 09. eller 11, før jeg deretter står opp “sånn på ordentlig”. I dag ble det til at jeg brøt med dette mønsteret da jeg i natt slo av lyset på soverommet bare få minutter før 03, og slo det på igjen og for så å sto opp først i 14-tiden.

For tanken har jo vært at kanskje det vil hjelpe om jeg blir liggende under dyna litt lengre igjen, men så er det jo noe med at blir man liggende for lenge er jo det heller så bra. Så for å si det sånn, når dette innlegget skrives føler jeg meg ikke akkurat mer våken og til stede enn jeg f.eks følte i går.

Også er det en annen ting.. Særlig nå om vinteren er ikke akkurat luften her i leiligheten den aller beste. Spesielt nå som det stort sett har vært sånn omtrent 5 “VARMEGRADER” ute, og jeg samtidig har på den ene ovnen i stua (fordi 5 “varmegrader” er jo ikke SÅ varmt heller liksom), og jeg ikke har noe særlig til ventilasjonssystem etter at varmepumpa døde av “alderdom” for flere år siden (våren 2013), og huseier ikke har giddet å kjøpe ny fordi h*n mener at det er MIN SKYLD da jeg valgte å slå den av om sommeren (noe som skal gå helt fint for pumpa sin del ifølge bruksanvisningen..), og jeg har vært for sta til å kjøpe ny selv fordi da føler jeg vedkommende “vinner”.. Og selvfølgelig så har jeg tenkt på å flytte (i flere år nå), men liksom ikke orket det heller for da kommer denne saken helt garantert opp igjen, og jeg er som kjent altfor konfliktsky når det kommer til sånne ting. Takler mildt sagt ganske dårlig slike ting, og har for lett for å bare gi etter, og gi opp selv om jeg vet innerst inne at jeg har rett, og at jeg har ganske mange folk på min side, noe jeg ihvertfall har fått bekreftet gang på gang av både familie, venner og bekjente i denne idiotiske pumpe-saken.

Ja, som dere skjønner.. I tillegg til utfordringer med søvn for tiden og mangelen på energi, så er det også et og annet som for lengst burde vært ryddet opp i og avsluttet, men som fremdeles flere år etter ligger og ulmer og fremkaller både angst, tristhet, sinne, bekymringer og det som er..

Hmm.. Jeg ser at dette innlegget begynner å bli litt langt nå, men EN ting til før jeg avslutter.. I tillegg til at jeg har prøvd nokså hardt å ha en sunn og akseptabel døgnrytme i ukesvis nå, har jeg også forsøkt å bli enda flinkere til å spise mer variert igjen, og samtidig flinkere til å LAGE maten selv i større grad enn før. Og tja.. Det heller føler jeg ikke har vært sånn super vellykket nå.

Forsøkte meg på å koke noen egg som jeg skulle ha i salat i ettermiddag (altså like etter at jeg hadde stått opp). Hadde tatt ut noen egg fra kjøleskapet før jeg la meg “i går”, og hadde troa på at jeg skulle få det til i dag, at eggene ikke skulle bli “ødelagte” når jeg skulle dele de opp.. Men selvfølgelig så måtte deler av plomma i hvert egg vise seg å være våt og ekkel. Ja så var det bare å tilføye enda et punkt på listen over ting som har fått meg til å føle meg mislykka og ganske så hjelpeløs så langt i 2020. 😩

MEN som jeg også nevnte i går. Jeg har ikke gitt opp. Ting er helt ærlig ganske dritt for øyeblikket – og det er flere negative ting som har foregått den siste tiden som jeg av diverse grunner velger å IKKE dele her og nå – men når det igjen er sagt så tror jeg helt sikkert at ting vil bli bedre igjen før eller siden. For når alt kommer til alt så er jeg i bunn og grunn en optimist, hva annet kan man være liksom? 😅

Så.. Jeg får bare fortsette å bite tennene sammen, og være tålmodig en liten stund til.

Hvordan har dere det for tiden??

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Er det slik resten av livet mitt skal være?

Det er ikke akkurat breaking news det som jeg kommer med nå, men vi nærmer oss nok en gang jul og nyttår. Snart er det igjen dags for å gå inn i et helt nytt år, se litt tilbake på de siste 365 dagene som har gått, kanskje sette seg noen nye mål og forsetter, ta i mot litt nyttårsgratulasjoner fra fjernt og nært, muligens gå ut og se på rakettene som enkelte av en eller annen grunn fremdeles på død og liv skal skyte opp, også videre.. Og før vi vet ordet av det har vi rasket oss gjennom både påske, Halloween, Black Friday, og heeeele sulamitten enda en gang, og vipps så.. Ja. Så er vi her en gang til. Antageligvis.

Det er snart gått et år siden jeg gikk alene rundt i Oppdal sentrum og følte meg rett og slett litt trist og nedfor. Jeg var simpelthen ikke fornøyd med meg selv da jeg følte at jeg mer eller mindre hadde sløst bort mesteparten av året på “ubetydelig tull”. Jeg hadde ikke fått truffet NOEN av de vennene jeg har utenfor Oppdal fordi jeg rett og slett heller hadde prioritert helt andre ting. Ikke var jeg så veldig fornøyd med det jeg hadde prestert å legge ut i sosiale media heller. Jeg hadde mer eller mindre stort sett hatt et temmelig rolig, safed og kjedelig år. Og en periode tok jeg meg selv stadig oftere i å tenke; er det SLIK resten av livet mitt skal være??

Heldigvis skulle ting snu seg relativt kjapt. Allerede i mars fikk jeg samlet til meg nok mot til å reise ned til Bergen, det til tross for at jeg denne gangen ikke hadde noen som helst garanti for at jeg kom til å treffe noen der nede jeg kunne tilbringe tid med av venner og bekjente. På bussen ned dit visste jeg ikke om jeg fikk med meg noen til å hjelpe meg med å finne frem til riktig buss på vei hjem igjen – en frykt som i altfor stor grad har holdt meg som gissel i min egen hjembygd i alt for mange år. Frykten for å ikke finne frem. Frykten for å ikke takle og greie det ukjente og det uforutsigbare.

MEN som ihvertfall samtlige av dere nå vet – det hele gikk riktig så fint! Ja faktisk så fint gikk det at jeg på høsten igjen tok meg en ny tur. Denne gangen til Oslo. Store, skumle, kaotiske Oslo. Oslo S. Oslo sentrum. Oslo-alt-jeg-noen-gang-har-ønsket-meg-men-samtidig-også-fryktet Oslo. Nok en gang hadde jeg igjen ikke en særlig stor garanti for at jeg ikke ville ende opp “alene” på turen. Jeg hadde nærmest bestilt reisen dagen før jeg dro, så jeg kom mildt sagt som julekvelden på kjerringa for de aller fleste jeg kjenner og/eller vet om der.

Og ikke nok med det. Denne gangen skulle jeg ikke sove alene på noe hotell, NIKS, når jeg først var så godt i gang med å dytte meg mot det store skumle, ja så klinte jeg gjerne til med å leie en seng på en sovesal hvor det potensielt kunne hende at det også ville være syv andre vilt ukjente mennesker, noe som også ble tilfelle siste natta.

Ja kort fortalt så har jeg virkelig fått utfordret meg og utredet en hel del mer forskjellig nå i 2019 enn hva jeg gjorde i 2018. Det går nesten ikke an å sammenligne lengre, SÅ forskjellige føler jeg at de to siste årene mine har vært. Men likevel sitter jeg her igjen nå og kjenner på flere av de samme triste, litt ensomme, og ikke helt fornøyde følelsene som i fjor. Og nok en gang sitter jeg og tenker – er det slik resten av livet mitt skal være?

Stay goregeous! <3

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos

My secrets – 8 år senere

Hvis vi setter oss inn i tidshjulet og løper hele åtte år tilbake, ja så er det på mange vis en helt annen meg vi vil komme til å finne. Mest sannsynlig noe “gjemt vekk” på en liten, men dog koselig hybel – med gardinene trekt for, tastaturet i fanget, og A LOT med tunge og destruerende følelser og tanker som bare gjennomsyrte og skadet min kropp, og mitt sinn.

For høsten 2011 var på ingen måte mitt livs beste høst. Jeg hadde mye frustrasjon og en hel masse sinne inni meg. Jeg følte ikke at det var noen særlig som forsto meg, og folk som levde et annet liv, eller som trodde og mente noe annet enn meg selv var helst idioter jeg ikke ønsket å assosieres med – sett borti fra at disse individene skulle KRANGLES med i alle mulige kommentarfelt, og gjerne HENGES UT der de henges ut kan.. *kremt*.. Kunne..

Heldigvis er det mye som har endret seg siden da. I videoen over ser jeg tilbake på en gammel video som ble lagt ut 4. oktober 2011. Og sammen med dere skal jeg nå prøve å finne ut av hva som gjorde at ting til slutt gikk såpass galt. Hvorfor mitt indre inferno fikk vare såpass lenge som det gjorde, og sist, men ikke minst; HVORDAN jeg har kommet meg til det punktet i livet jeg er på i dag hvor bortimot alt føles SÅ mye bedre! <3

Take care!! <3

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos

Den dagen..

Ja, nettopp ja – den dagen!

“Hva er vitsen?”-dagen.
Zero Reasons Why-dagen.
Kristen Stewart-dagen.
Flater ut-dagen.

“Kjært barn” har mange navn.

Den dagen hvor ingen ting føles riktig. Motivasjonen og livsgnisten er liksom bare ikke der. Du prøver deg på flere “gøye” og “spennende” ting, men uten at følelsene og engasjementet gidder å dukke opp for å holde sjela di med selskap. Du stiller deg selv spørsmålet om hvorfor. Også begynner du å ransake livet ditt sånn generelt for tiden, dine siste to-tre uker. Du finner ikke noe nevneverdig å klage på. I hele tatt veldig lite å være nedfor for. Ja faktisk har du oppnådd og opplevd ganske mye kult i det siste – så hvorfor føler du deg likevel så tom i dag da?

Jeg antar det rett og slett bare er nok en sånn dag.

Flere som føler´n? :-p

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos

BekmørkT

Her inne er alt blitt gjort til en evig tåke
veien til optimisme, den vibrerende gåte

For nå i kveld jeg frykter for fremtidens syn
og frykten den brer seg, kjapt som et lyn

Mine tanker de fylles med fryktens propaganda
om alt fra et iskaldt anger, til det gloheite klima

Hva er egentlig vitsen, jeg undrer og jeg spør
for alt omkring oss – oss selv – det dør, det dør

Men takk for at du tok deg tid til å lese mitt dikt
gå nå og lev, smil, kom igjen – oppfyll din plikt

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: aylarvonkuklinski

I natten er alle tanker grå

Jeg har veldig, veldig lenge vært av den oppfatning at så lenge jeg ikke har noen spesifikke avtaler eller planer, ja så er det beste for min del å stå opp og legge meg når kropp og sjel føler for det. Særlig etter at jeg ble ung ufør er dette en tanke og holdning jeg har hatt veldig, veldig lenge. Men nå i det siste har ting forandret seg litt. Jeg har lært meg å like dagen bedre, og jeg har også lært meg å sette mer pris på et mer fast mønster som ikke går ut på at jeg i løpet av neste dag skal stå opp og legge meg 2-5 timer senere enn dagen i dag.

Og tro det eller ikke, men jeg har faktisk greid å holde på en noen lunde stabil døgnrytme i nesten hele år. Men helt problemfritt har det selvfølgelig ikke vært. For dette har jo resultert i at jeg har lagt meg enkelte ganger før trettheten har begynt å sige inn, og DET igjen har flere ganger ført til at jeg bare har blitt liggende og tenke. Og da som oftest ikke de aller hyggeligste tankene som oftest går på hvor lite jeg egentlig føler jeg har fått gjort i løpet av livet, og hvor lite tid jeg frykter at jeg har igjen. Ting jeg skulle sagt til den og den personen før vedkommende enten bestemte seg for å blokkere meg på alle mulige plattformer, eller døde.. Eventuelt alt det jeg absolutt IKKE skulle ha gjort opp gjennom, men som jeg gjorde likevel.

Akk nei, tanker og søvn er ikke alltid like lett (fremdeles) altså.

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin! <3

KRISE med verdens største “KVISE”!

ADVARSEL: DETTE INNLEGGET INNEHOLDER BILDER AV EN NOE ØDELAGT VANNBLEMME SOM NOK KAN VIRKE SOM EN NOE RØFF, OG FOR IKKE Å SNAKKE OM EKKEL KOST FOR ENKELTE – SÅ ER DU LITT VAR FOR DEN SLAGS BØR DU KANSKJE IKKE SCROLLE LENGRE VIDERE NED PÅ DETTE, LILLE FINE INNLEGGET SOM DU LESER FRA NÅ!!

Her om dagen så fikk jeg aldri så lite panikk. IGJEN!!.. For, for noen dager siden nevnte jeg såvidt at jeg hadde en episode hvor jeg ble noe svimmel og kvalm da jeg etter mye frem og tilbake bestemte meg for at jeg skulle legge plaster på den største vannblemma jeg har klart å pådra meg de siste par ukene. Vel.. For å si det sånn – den vannblemmen FINNES IKKE lengre. For nå på tirsdag så hadde jeg et lite svakt øyeblikk hvor jeg bestemte meg for å kverke den helt. Hull hadde jeg allerede stukket så da kunne det vel ikke gjøre noe at jeg bare, litt forsiktig, tok og rev av resten av huden som så lenge hadde dekket for og beskyttet den noe oransje-aktige plageånden?..

Og så fort det var gjort, og jeg begynte å studere innsiden av det hele, ja så fikk jeg så til de grader panikk!!.. Det bekymret meg brått hvor lilla det hele så ut, og den lille blodrød-aktige “prikken” på toppen gjorde ikke akkurat magen min mindre kvalm og stram. Men SÅ kom det en liten demon på den ene skuldra mi som begynte å hviske: “Bare ta det helt med ro. Du har opplevd verre før uten å ta kontakt med noen. Det gikk jo over da, og du kan bare ta det helt chill denne gangen også, så vil nok dette gå over av seg selv om noen uker”. Men TRO IKKE at den ene broren hadde forlatt DEN ANDRE skulderen min selv om dens kjære motpart nå hadde “poppet opp”.. “Du bør helt klart ringe til noen som vet mer om sår og sånt no enn deg selv. Det er ALLTID bedre å spørre om hjelp et par ganger for mye, enn for lite. I verste fall, og dette er nok ikke så sannsynlig, men likevel, TENK OM konsekvensene av at du ikke ringer nå blir at du må AMPUTERE foten senere i sommer!..”

Ja.. Og sånn holdt de to brødrene på å diskutere tvers over hodet på meg en liten, god stund før jeg endelig hadde klart å psyke meg opp til å gjøre noe jeg har kviet meg for ganske lenge.. Jeg RINGTE faktisk til de jævla legekontoret. Og for meg som har såpass til “telefonskrekk”, og som er SÅ lite glad i legebesøk, og den slags.. Som LENGE har droppet å gå til lege ved så mange tidligere anledninger, som i bunn og grunn har vært enda skumlere og alvorlige enn denne ene og nå terroriserte vannblemma.. Ja, det at jeg nå på tirsdag etter SÅ mye frem og tilbake faktisk tok opp telefonen og RINGTE etter legehjelp.. Det sier “litt” om hvor jævlig jeg freaket ut der og da.

Heldigvis tok det ikke lang tid før noen svarte i den andre enden. Jeg forklarte situasjonen, hvor lenge jeg hadde hatt blemmen, sånn ca hvor stor den var, at jeg hadde revet av all huden, at jeg nå satt og angret som bare fy, hvordan det så ut på innsiden, og at jeg nå var usikker på om jeg burde ta og legge over plaster ELLER om jeg heller burde gjøre noe helt annet. Men OGSÅ at jeg følte meg nokså fanget i mitt eget hus pga av.. Ja, altså det jeg skrev i ste om at jeg ikke ante hva jeg eventuelt burde, eller ikke burde dekke til denne dritten med. Jeg fikk raskt beskjed om at dette i bunn og grunn var nokså ufarlig, men at HVIS jeg ville så kunne jeg komme og få time hos en lege med en eneste gang. Og tre kvarter senere lå jeg plutselig på en benk inne på Oppdal legesenter, og fikk fastlegen min til å se på det hele.. Og om jeg var flau over meg selv? Tja..

Og eh.. Hva skal jeg egentlig si.. Jo. 1. Dette er uten tvil det kjappeste legebesøket jeg noen sinne har vært på. Jeg var nesten ute igjen før jeg hadde rukket å komme meg inn. 2. Det er absolutt ingen fare for noen amputasjon, for å si det sånn. Alt det lilla som hadde freaket meg sånn ut er heldigvis ikke kjøtt slik jeg først hadde fryktet, men et ekstra lag med hud. 3. Det øverste laget med hud som jeg på tirsdag hadde revet vekk, og fremdeles mangler for å si det sånn, DET vil komme tilbake med tiden.

Så ja.. Det ble altså 200-ognoe kroner “rett ut av vinduet” som jeg godt heller kunne ha brukt på helt andre ting. Eller, nei ikke for det.. Hadde det ikke vært for dette ene panikkanfallet nå, så hadde jeg fremdeles gått rundt og vært småbekymra litt sånn nå og da, så ja.. For å gjenta det samme jeg skrev til den ene bestevenninna mi denne dagen: Ingenting er SÅ gæernt at det ei er godt for noe!!

Og NOK EN GANG – når det kommer til helse, kropp og hud, ja så er det bedre å være littegrann for forsiktig, og føre var, enn å alt for tidlig måtte stå ovenfor sin… “Gud”.

Håper dere ikke ble alt for kvalme her nå, til tross for advarselen dere fikk helt i starten! xD

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!

Jeg har sviktet meg selv

Hei bloggen, hvordan har det? Fint? Godt å høre! Hvordan jeg har det? Meh.. Nei du vet, det er jo en del ting dette året som ikke akkurat har gått min vei. I sommer foreksempel så hadde jeg en del planer og drømmer. Jeg skulle blant annet til Oslo en tur, men den turen ble aldri noe av, den invitasjonen jeg nærmest var blitt lovet kom aldri. Ja, også hadde jeg store ambisjoner om å ta kontakt med diverse Paradise-deltagere i Trondheim, forså å få gjort et intervju eller tre til Youtube-kanalen min. Vel, etter en stund så ga jeg visst opp det prosjektet der. Å ja, så skulle jeg jo melde meg på Paradise selv også, men jeg feiget ut, igjen. Åh!! Også må jeg ikke glemme det store foto-prosjektet som jeg hadde flere gode ideer til. Ja hva skjedde egentlig med det?

Og nå denne helgen så så det ihvertfall en liten stund ut til at det skulle skje noe som jeg hadde gledet meg til i over ET ÅR nå. Men så kom det noe i veien, som det en gang gjør, og her sitter jeg da altså og lurer på om det er SÅNN livet mitt skal fortsette å være fremover.. I skrivende stund så er jeg altså (mildt sagt) “litt” lei av at ting ikke blir noe av. Og ikke minst så er jeg lei at jeg stadig svikter meg selv. For det skal sies, ikke alt den siste tiden er min skyld, eller noens skyld egentlig. Men til syvende og sist så er vi jo alle mer eller mindre ansvarlige for vår egen lykke. Og helt ærlig syns jeg ikke selv at jeg de siste månedene har gjort en god nok jobb med å skape gode nok minner og opplevelser til meg selv, få til ting som gjør at livet virker ihvertfall noen lunde meningsfullt.

Men.. Av en eller annen grunn så har jeg fortsatt ikke gitt opp håpet. En liten del av meg har fremdeles troa på at ting kan forandre seg til det bedre. At jeg snart vil få se igjen flere av de jeg har gått rundt og savnet så jævlig lenge nå. At jeg snart vil få meg et nytt sted å bo hvor jeg trives bedre enn her jeg holder til i dag. At jeg snart vil reise meg, og gjøre det et par hakk bedre på Youtube og bloggen igjen. At jeg snart, på en eller annen måte, vil bli mer fornøyd med meg selv og mitt liv enn det jeg altså er akkurat nå..

Stay goregeous!