Blir det stort stillere fra meg nå enn det har vært de siste årene kan dere ta fanden og banne på at jeg snart kommer til å høre mine egne innvoller rumle, eller hva de enn tar for seg der inne. 😏
Jeg har knapt utrettet noe i sosiale media på lang tid, og det igjen har mye å gjøre med at jeg så vidt har gjort noe særlig i den “virkelige” verden. Og lite variasjon i lengden er som kjent DREPEN på det aller meste. Kreativitet, fantasi.. livsgnist. I just named it.
På flere måter føler jeg meg litt død. Om ikke død så i alle fall langt mer apatisk og flat enn jeg strengt talt liker. Jeg bruker mye tid på å kjede meg i stillhet. Bruker alt for lite krefter på å gjøre noe med det. Går stadig rundt om i den samme grå spiralen, igjen og igjen.
Jeg har også blitt betydelig dårligere på å holde kontakt med folk. 🎃 Og sender jeg først noen en melding så får jeg stort sett svar. Men så har jeg bygget meg opp en stadig større uvane som går ut på at jeg jo åpner meldingen, leser, men ikke svarer. 😖 Oftest ikke fordi jeg ikke bryr meg lengre, eller vil. Men i likhet med så mye annet tenker jeg at det kan vente. Og så har det brått gått såpass lang tid det blir for dumt å plutselig svare i det hele tatt.
Før var jeg superflink til å svare både folk og psykopater. Uansett hvor det måtte være. I dag er alt, og da mener jeg ALT, blitt i større grad mer tiltak. Generelt i livet. 💀
Den siste uken har det vært for varmt etter mine preferanser – opp til 27 grader enkelte dager. 🥵 Jeg har for det meste holdt meg inne, for så fort jeg har trådd bare én kvart meter utenfor huset har det virket som om kroppen har blitt varmet opp til minst det trippelte.
Men i dag er det takk og lov noe kjøligere. I skrivende stund høljer det ned. Det er en grå og kjølig dag. Herrrrlig.
Det som ikke føles fult så herlig er at det er blitt noe grått og kjølig andre steder også. Det stadig så tilstedeværende savnet etter mer likesinnede venner har i det siste virket ganske så uutholdelig. Hvorfor må det være så vanskelig å finne folk jeg deler en viss mengde interesser med i nærheten? Hvorfor må alle de jeg klikker utvilsomt best med bo så langt vekke?
Det er fortsatt svindyrt å overnatte i Oslo og Bergen. I alle fall om jeg ikke bestiller i gooood tid før jeg reiser, eller om jeg ikke skal sove på hostel igjen. Er det slik mesteparten av livet skal fortsette, og fortsette å være?
Har fremdeles ikke så lyst til å flytte sånn egentlig heller. For jeg trives så ekstremt godt her jeg bor nå!! 💕 Jeg er usikker på om jeg noen sinne vil få en like fantastisk leilighet til en like god pris. I Oslo/Bergen-områdene kan jeg i alle fall bare glemme det.
Der ute må det bare fortsette å være kjølig og grått, men på innsiden sitter jeg stadig bare og venter på regnbuen. 🌈
Jeg liker meg best når jeg har et mål å strekke meg etter. Og akkurat som Egon Olsen er det stort sett ikke pengene som betyr noe, men planleggingen og kuppet i forveien. Samt å av og til bevise hva jeg virkelig duger til, og får til.
Nå har jeg lenge gått og følt på en meningsløshet som har sluket til seg det ene etter det andre. Og jeg har blitt sittende og bare sett på mens dagene har blitt til måneder, og månedene har passert.
Foto: pixabay.com
For noen dager siden så jeg noe som kunne minne om håp. Ta den ring-restriksjonene ble dynket ned i sitt eget sorte hull. Først var jeg litt skeptisk, kjente på en ikke helt uvesentlig følelse av déjà vu. Men så tillot jeg meg å endelig glede meg over det hele. Til jeg så gikk tilbake til sluket som nå virker bare mer og mer evigvarende.
For til tross for at påbud om munnbind og avstand nå er “tilbakelagt” så er smittetallene ganske høye. Enkelte steder. De fleste jeg kjenner som har “fått den ring” for så å latt den vandre, har kjent på milde forkjølelsessymptomer. De fleste. Ikke alle.
De siste dagene har jeg nemlig observert flere beskrive sin opplevelse med “ringen” som mildt sagt helt jævlig. Vil igjen minne om at dette er ikke de fleste av de jeg kjenner til. Men samtidig er disse menneskene nå blitt mange nok til at jeg på ny sitter og lurer på om livet mitt og min verden aldri skal gå videre fra der ting er nå.
Én stemme i hodet sier at jeg bare bør dra nå dit jeg aller helst vil. Jeg tenker at hvem som reagerer hardest på “ringen” har en viss sammenheng med hvem som også har reagert verst på nåla. Jeg har hilst på nåla tre ganger, og har knapt følt på noe som helst av “ringvirkninger”, sammenlignet med andre. Og jeg tror dette også vil være tilfelle om jeg en dag skulle bli smittet.
Samtidig er det en annen del av hodet som får meg til å tenke.. hva vil de som har advart mot å reise føle hvis jeg nå trosser deres råd? Eller hva vil jeg selv tenke dersom jeg reiser, blir syk, og siden skulle bli temmelig syk til tross for at jeg er relativt ung med relativt god helse per nå?
Foto: pixabay.com
Men så var det det med å ta sjanser igjen. Det har jeg generelt blitt for dårlig på de siste par årene. Er det én ting jeg vet for sikkert så er det hvor kort og skjørt livet er. Jeg vet at de fleste som jeg kjenner har blitt syke har vært veldig heldige. Jeg vet at påbudene og reglene akkurat nå er ganske “chill”, og jeg tviler på at det er “uten grunn”. Og sist, men ikke minst: jeg vet at det stort sett er bedre å angre på gjort, enn ikke gjort.
Kort oppsummert er spørsmålene jeg igjen nå sitter med..
Vil en potensiell reise i veldig nær fremtid bli et av de ytterst få unntakene? Og om ja – av hvilke unntak?
Hvis jeg fortsetter å “bli hjemme” – hvorfor har jeg så egentlig å valgt å bli?
Hipp hipp!! – de fleste hjerter gleder seg for nå har munnbind og meter-krav nok en gang forfalt. Jeg er en av de aller fleste som har sett frem til dette. Men nå som det (igjen) er blitt et faktum så kjenner jeg at antiklimaksens røst har begynt å gaule – igjen!
Da jeg befant meg i tidlig 20-årene hadde jeg mildt sagt en utfordring med å stole på folk. «Vi kommer til å være venner livet ut. Selv om du sikkert har hørt andre si nøyaktig det som jeg sier til deg nå før, så lover jeg at jeg alltid kommer til å være der». Dette var et løfte som til slutt ble som en episode av «Keeping Up With The Kardashians» – de ble masseprodusert nokså non-stopp av en rekke individer, og for hver episode jeg fikk servert desto større ble overbevisningen om at det hele var at saga komplott.
Nu vel. Hvis du stiller deg foran speilet hver dag og sier at du er stygg og ekkel, at ingen liker deg, og at du har en inngrodd eselhale på venstre kne typ 80 dager på rad, så er sannsynligheten der for at du til slutt tror på dette. Uavhengig av hvor usannsynlig det måtte være at noen som helst måtte anse deg som stygg og ekkel, eller at ingen liker deg.
Det jeg forsøker å si er at mine innstillinger definitivt hadde noe å gjøre med at ting stadig ikke funket mellom meg og andre den gang da. Men greit. Jeg tror dere nå ser hvor jeg vil så jeg kan i grunnen vende tilbake til der vi startet. Korona-restriksjoner.
Denne gangen er det jo noen vesentlige forskjeller.. Samme hvor mye eller lite jeg måtte tro på at de nye fritakene måtte vare så påvirker ikke det det faktiske utfallet i nærheten av like stor grad. Så stort ego har jeg faktisk ikke lengre. Men poenget er like fult: Per dags har jeg ikke fått meg til å glede meg noe som helst. Jeg håper selvfølgelig at NÅ ER VI DER!! Men det var just det jeg TRODDE sist. Ikke 100%, litt skeptisk er man alltids. Men troa var adskillig mer til stede da Bent Høie sa de magiske, kontra når Gahr Støre holdt tale nå til helgen. Og det har ikke noe om hvem jeg støtter, liker eller tror mest på politisk..
“Takk og lov for at jeg har et ekstra munnbind nedentil!”
Jeg er klar over at det finnes noen forskjeller som burde gjøre det mer realistisk denne gangen. Men igjen.. enn så lenge sitter jeg her som jeg gjorde for 10 år siden. Jeg tør ikke trekke på smilebåndet eller legge noe særlig planer fordi jeg er redd for at livet snart vil falle tilbake til sånn det har pleid å være de siste 2 årene.
Det er ikke alltid så lett å vite hva en burde gjøre når ting først er noe kjipt. Noen ganger er det beste man kan gjøre å ikke gjøre noe. For det er mye som vil gå over av seg selv og som brått vil vokse seg større om man fôrer det unødig.
Og når man først bør gjøre noe er det ikke alltid bare-bare da heller. For hvor ligger det egentlige problemet? Er det fast og håndfast, eller er det litt mer “Jesus-aktig”? Og ikke minst; er det noen andre som er problemet, eller er det deg/ meg selv?
I 2012 var livet mitt på mange måter et nokså tilgrisete og rotete bord å sitte inntil. På skuldrene bar jeg minst et dusin tunge usikkerheter rundt meg selv, venner, familie og universet generelt. Livet var et totalt kaos, og det var mye som absolutt ikke var helt okei.
De senere årene har jeg derimot fått tatt noen kraftige oppgjør med både meg selv, og egne holdninger, samtidig som jeg har kvittet meg med mye som ikke akkurat har gjort meg bare godt.
På mange måter er jeg en helt annen person nå enn jeg var da. Jeg omgir meg med helt andre type mennesker. Jeg støtter ikke lengre alle de samme type forbildene og idolene. Jeg bor ikke lengre på det samme stedet.
For en ting jeg også har innsett er at man kan komme langt ved å rydde opp i vennegjengen en gang i blant. Bli flinkere til å utfordre seg selv ved å stadig prøve ut og åpne opp for nye ting og erfaringer. Legge om kostholdet. Bli mer fysisk aktiv. Trene.. Osv.
Men det har også en del å si at man trives med det stedet man har bosatt seg. Og det har jeg helt ærlig ikke gjort helt og fullstendig de siste 9 årene. Nabolaget jeg har holdt til i har vært veldig stille, vennlig og fredelig. Et av de desidert roligste og tryggeste i hele Oppdal, meeeeen..
Ja, kort fortalt har de jeg har leid hos, og som attpåtil har vært de aller nærmeste naboene ikke akkurat vært den beste matchen. Da jeg flyttet inn hadde jeg ganske mange slike relasjoner som ikke var blant de beste for meg og mitt vel og ve – så det er én grunn til at nettopp dette oppgjøret har tatt meg så mange år å ta, i tillegg til en overbevisning jeg hadde satt opp ovenfor meg selv om at det først og fremst var JEG som var problemet, og at det fort ville være enda verre om jeg flyttet til et annet sted igjen.
Det faktum at jeg faktisk ble advart av samtlige før jeg flyttet dit viftet jeg bare bort. Ingen skulle fortelle MEG hva jeg skulle gjøre, og hvem som var bra for meg eller ikke. På dette tidspunktet hadde jeg ikke akkurat det beste ryktet i bygda selv heller, som også ble en faktor for at jeg lukket øynene for de advarslene jeg fikk. Og skulle de som hadde advart meg vise seg å ha rett skulle jeg i hvert fall ikke gi de rett siden, men heller stå i det. Koste hva det nesten kostet vil.
Heldigvis forandrer de fleste mennesker seg over tid, og gjerne til det bedre. I dag innrømmer jeg gjerne når jeg tar feil. Slik jeg ser det er det alt annet enn svakt i å vise sine svakheter, heller tvert om. Jeg vet ikke alltid best. Jeg gjør ofte feil. Ikke oftere enn folk flest, eller mindre for den saks skyld, men jeg som deg gjør feil nå og da. Det å flytte inn i sokkelen i 2012 føltes riktig for meg der og da. Og kanskje var det en grunn til at universet førte meg nettopp dit den gangen også. Men å bli værende SÅ lenge, i så mange år.. Nei, jeg har bodd der på overtid. For å si det mildt!
Nå er det sikkert en del som lurer. Hva var egentlig så galt med å bo der over den perioden som jeg til slutt endte opp med å gjøre? Hva slags folk er det egentlig jeg har bodd og leid hos? Ganske vanlige folk. Snille og fredelige mennesker. Men med visse holdninger og en fremtoning som i og for seg ikke er superuvanlige i lille Norge, men heldigvis ikke i overrepresentativt heller.
Ingen av de har noen sinne gjort meg noe slemt. DET er veldig viktig å presisere. I bunn og grunn er det så enkelt som at noen mennesker passer bedre “sammen” enn andre, og vel… jeg følte virkelig ikke at jeg passet inn der de siste 6-7 årene.
Jeg er som nevnt i tidligere innlegg ganske følsom. Jeg blir lett påvirket, og enkelte type mennesker med en viss type energi og attitude har jeg derfor spesielt lite godt av å ta inn energien til. Noen mennesker er flinkere til å “stenge av” denne antenna lettere enn andre. Men har man først de diagnosene som jeg har (asperger f.eks), er det nærmest en umulighet.
Nå er dette endelig et kapittel som er så godt som avsluttet. Det skulle gå en del overtalelsesforsøk både fra bekjente, familiemedlemmer og venner både i og utenfor bygda å komme dit. For ikke å snakke om eks antall overtalelsesforsøk fra meg selv. Bare det at flere advarte meg en stund før jeg flyttet inn dit burde gjort dette til en ikke-sak i utgangspunktet.
Men nå har jeg lært, og jeg har gjort opp for meg selv, ovenfor meg selv. Det er lenge siden jeg har følt meg så levende som jeg har gjort de siste ukene. Livsgnisten har sakte, men sikkert vendt tilbake. Jeg kjenner at jeg endelig kan puste hel ut, og inn igjen. Og når sant skal sies er den avgjørelsen jeg har tatt nå trolig den viktigste, og riktigste avgjørelsen jeg har tatt i hele mitt liv.
Jeg var litt usikker noen dager etter at den nye leiekontrakten ble underskrevet i slutten av mai. Men da jeg sist var innom sokkelen for å lese av strømmen og jeg omsider fikk slengt litt passiv aggressivt mot meg at “du tåler ikke pain så godt du!” fra noen som vet at jeg har slitt mye med psyken og angsten veldig lenge.. at jeg virkelig har vært langt nede i lange, vonde og ensomme perioder (stort sett av andre ting som ikke har hatt noe med de eller det stedet å gjøre).. Ja da ble virkelig de siste fnuggene av usikkerhet og tvil blåst borte vekk. Han mente muligens ikke noe slemt med det, men samme hvor mye (eller i dette tilfelle lite) forståelse man har for andres problemer, selv om man måtte tenke at det bare er “tull”, at den og den “bare må ta seg sammen”, at det er alt for mange som syter og blir for lett krenket osv… man sier bare ikke sånt. Barn kan finne på å si sånn, og det er ikke greit da heller. Og det er i hvert fall ikke greit at en “voksen” oppfører seg, og sier slikt da det er så ignorant og umodent gjort at jeg vet ikke hva mer jeg skal si…
Og det er dette jeg mener med visse holdninger og en attitude som ja.. Rett og slett ikke hører hjemme noe sted. Og som ikke er spesielt oppbyggende og sunt å omgi seg med og ta til seg i like stor grad som jeg har gjort alt for lenge. En holdning og en attitude som mange nok ville ignorert og ikke tenkt mer over neste dag. Men som har vært veldig, veldig viktig for meg å komme bort og vekk fra da de til tider har bidratt til at jeg har følt meg en del mindre enn jeg har “trengt” å gjøre, og innimellom har ført til at jeg har grudd meg til å gå hjem igjen når jeg har vært ute, i tilfelle flere lignende tanketomme oppgulp skulle vente seg.
Men bare så det er sagt også. Det er ikke slik at jeg har fått slike stikk daglig, eller månedlig for den saks skyld. De mest oppsiktsvekkende kommentarene har heldigvis vært så få og sjeldne at de kan telles på en hånd. Men igjen.. Man sier ikke slike ting til folk som har slitt, og fremdeles sliter, eller til folk generelt. Det er rett og slett bare slemt, uavhengig av hva hensikten måtte være, om man har noe hensikt med det i hele tatt.
Vedkommende var litt ekstra sinna på meg der og da på grunn av de blogginnleggene hvor jeg har skrevet rundt aspergeren og min lydsensitivitet, og de utfordringene dette har bragt med seg ved å bo der da hen mener at det setter de i et dårlig lys, og at disse innleggene (som f.eks dette) for folk flest vil bli mistolket som at de bråker mer enn normalt, i stede for at de faktisk setter lys på hvordan det er å leve med de diagnosene og utfordringene jeg har – noe jeg fremdeles ikke ser eller er enig i, men igjen.. For meg ble dette absolutt siste dråpen som gjør at jeg i dag ikke er det minste usikker på at valget jeg har tatt har vært det eneste riktige.
Grunnen til at jeg nå har valgt å skrive og dele dette innlegget er for å legge et siste punktum en gang for alle. Folk som kjenner de vet jo allerede hvordan de er, hvilke holdninger de har og osv. Og det samme med de som allerede kjenner meg. Og det er kun de som vet hvem de gamle huseierne er. Så det er med dette i bakhodet, samt at jeg fremdeles ønsker å være mest mulig ærlig med dere som følger med meg i tykt og tynt her inne på bloggen at jeg nå velger å publisere dette siste innlegget om boforholdet fra den eldgamle sokkelen.
Helt avslutningsvis vil jeg komme med en oppfordring til andre som lever under forhold som ikke akkurat er de mest givende – livet er altfor kort til at man skal leve med folk man ikke trives, eller går så godt overens med. Så enten det er venner, kjæreste, familiemedlemmer, naboer eller andre relasjoner som nager og får deg til å føle deg liten og nedstemt – ikke finn dere i det!! Kan det løses med dialog er selvfølgelig det det beste, men enkelte mennesker går bare ikke overens.
Så før disse relasjonene rekker å forpeste alt for mye rundt deg, og man enda har livsgnisten og gleden i behold; kutt disse menneskene ut av livet ditt. Bruk heller energien på mennesker som ser deg som det fine mennesket du er, og som ikke kommer med flåsete og tankeløse stikk, men som heller oppmuntrer og gir komplementer, forståelse, ros og kjærlighet.
Omtrent sånn har jeg drevet og teaset meg selv de siste dagene. Jeg har nok en gang greid å holde på en ganske ok døgnrytme i cirkum en måned nå, men i dag har det virkelig klart å skli over til en side jeg ikke foretrekker at den nå ligger på. Igjen: igjen!!
Som vanlig den siste uken ringte også alarmen i dag i 9-tiden. Som vanlig har jeg hørt den – og stoppet den! Og som vanlig har jeg fortsatt bare ligget der, men ikke til 11-tiden sånn som i går, dagen før, eller… Neida. I dag skulle klokken være nærmere 14.00 før jeg klarte å karre meg opp, og WOEH!!!!..
Så hva skal jeg gjøre i natt mon tro? Skal jeg forsøke å legge meg i 3-4-tiden i håp om at jeg i morgen greier å komme meg opp til senest 11-ish, eller skal jeg bare ta en drøy en – holde meg våken så lenge jeg gidder de neste par dagene til “stå opp”-tidspunktet nok en gang ligger rundt.. 6, 7-tiden?
Skal på kino neste uke å se “Spiral”, og så går hver eneste dag nå ut på å vente og håpe på at en ledig leilighet snart skal poppe opp et eller annet sted, og at jeg forhåpentligvis er våken og full rulle da, sånn at jeg rekker å ta kontakt med utleier såpass raskt at jeg forhåpentligvis får dratt på visning, forså å “vinne” dette “nye stedet”.
Generelt går mye av tiden for tiden ut på å vente.. og vente.. ikke “bare” på ny leilighet, men også på at jeg skal få vaksine. Ikke først og fremst for at jeg da kan reise mer med god samvittighet, det også, men mest fordi jeg helt ærlig gruer meg litt. Ikke så mye til selve stikket lengre, men mest til ubehaget jeg har hørt flere gå gjennom særlig 5-8 timer etterpå. Ser veldig, veldig frem til å bare få dette ubehaget bak meg.
Så for å avslutte innlegget med noe mer positivt. Høsten ser jeg virkelig frem til. For jeg har virkelig troa på at jeg i løpet av de neste par månedene, maks tre, at jeg da har klart å finne et nytt sted å bo som ikke gir meg alle disse utfordringene som sokkelen jeg fremdeles bor i av og til kommer med. 🙃 Og at jeg i løpet av høsten er fullvaksinert (forhåpentligvis edru), og simpelthen kan konse enda sterkere på helt andre ting som foregår der og da, OG som ikke føles like.. nervepirrende, utmattende og meh.
Jeg nevnte i denne samtalen noen av de tingene som har plaget meg mest med denne personen, før jeg så skiftet kurs i samtalen. Men da jeg hadde lagt meg kom dette temaet atter en gang på ny, og da jeg først hadde begynt å grave frem litt gammel dritt, ja så kom det brått kjørende en hel snøfreser som bare spylet meg ned og fast til sengen i stadig enda mer skitt.
På et tidspunkt lå jeg og vurderte om jeg bare skulle prøve å stå opp igjen, og heller prøve å legge meg på nytt litt senere. Men jeg ble liggende.
Etter at det var gått enda litt mer tid kom jeg på det med alle sauene. Tidligere har jeg bare sluttet å telle fordi jeg i utgangspunktet ikke har hatt helt troa. Men i natt skulle jeg virkelig gå inn for å bare telle, og telle, helt til jeg….
Så jeg begynte å telle. 1.. 2.. 3.. så langt veldig greit. Men etter at jeg hadde kommet opp i de tresifrede tallene kjente jeg at jeg måtte konse mer og mer. “To hundre og søtten… to hundre og atten… to hundre og nitten”.
På et tidspunkt kom jeg helt ut av det. Jeg hadde mest sannsynlig stoppet opp av en eller annen grunn – kanskje jeg hadde duppet av en liten stund – forså å glemme hvor langt jeg var kommet da jeg omsider klarte å minne meg på det igjen.
Men i bunn og grunn så er det ikke så viktig om jeg kom til 270, 353, eller 1001. Takket være at jeg tvang meg selv til å konsentrere meg om denne tellinga så klarte hodet til en viss grad å slappe mer av enn det det gjorde da jeg lå der og sloss på alle de mer opprivende tankene og følelsene.
Fremdeles skulle det ta en stund til før jeg fikk sovet noe særlig. Men etter alle disse “sauene” merket jeg altså en vesentlig forskjell når det kommer til all den psykiske torturen.
Kjenner jeg meg selv rett vil det nok ta en stund før jeg kommer på å gjøre dette igjen ved en neste anledning. For når man først blir grepet av alt mørket, ja så er det “gjerne” ikke så lett å verken se, eller huske helt klart alt det som vanligvis er så lett å nå frem til “i lyset”.
Jeg har brukt denne beskrivelsen før, og den finnes ikke original, men likevel – livet er som en berg- og dalbane. Følelsene mine, tankene mine. Ja, hele freakshowet. Det swinger seg i stein og roll.
For noen dager siden ble det lagt ut en egenleilighet til leie på Facebook som raskt lokket til seg min interesse. En noe mindre leilighet enn sokkelen jeg nå snart har bodd i på niende året, men av hva jeg har fått inntrykket av – ikke i nærheten av så kald på vinteren, og enda bedre, langt i fra så lytt!!
Som nevnt (til det kjedsommelige) er det det siste jeg har vært mest plaget med de årene jeg har bodd her. Naboene mine er nokså allrighte og greie folk som ikke fester noe særlig ofte, og det skjer så og si “aldri” noe her i nabolaget. Rett og slett fredelig og rolig for det aller meste.
Likevel er det som det er når man har asperger syndrom og har valgt å bo i en sokkel som er såpass gammel som fra 70-tallet – alle lydene som litt småhøy musikk, tapping av vann, gåing, prating, snøfresing, klipping av gress.. Lyder som andre folk utenfor autismespekteret lettere klarer å sortere ut som bakgrunnslyder, kan for en med innen spekteret bli et veldig utmattende og tøft helvete.
Lenge har jeg tenkt at det bare er jeg som må “skjerpe meg”. Men med årene har jeg sett en rekke videoer, og lest et og annet annet innlegg, både faglig, men også fra andre mennesker som selv har asperger. Og jeg har etter hvert skjønt at disse plagene gjør meg veldig normal mtp den diagnosen jeg altså har.
Og trolig vil jeg, så lenge jeg har hørselen i behold, streve med dette resten av livet, til en viss grad. Og selvfølgelig, du kan alltids tenke at jeg bare må ta meg sammen. Men ville du bedt en du visste har adhd om å roe seg ned? Ville du bedt en med kronisk utmattelsessyndrom om å ikke “være så forbanna treg”? Tenkte meg det.
Så i utgangspunktet var jeg mest positiv da jeg kom over denne annonsen for en leilighet som ikke hører til et annet hus, hvor man ikke bor vegg i vegg, eller i mitt tilfelle tak til gulv med andre mennesker. Men så hang jeg meg litt opp i det med plassen, samt at jeg var litt redd for at jeg kanskje ikke har spart nok på flyttekontoen mtp depositum, flyttebil, utvask + husleie til han jeg leier hos nå hvis han ikke klarer å finne en annen overtager innen 3 måneder.
Såååå jeg gikk fra å først være mest positiv, til å så “legge det fra meg”, til å senere innse at jeg faktisk ville fått plass til de tingene jeg eier likevel. Og angående depositum er det jo “bare” å spørre fordi.. Herregud. Men igjen.. “Gøy med asperger”!!
Bedre sent enn aldri, men dog..
Startet gårdagen med å sende en melding på Facebook til ene bestevenninna mi om at jeg hadde bestemt meg for å ikke ta kontakt med utleier, til å faktisk TA KONTAKT med utleier 3-4 timer senere, og deretter hype meg veldig opp, bli veldig glad og optimistisk, for så å falle mer og mer i kjelleren av usikkerhet og pessimisme desto flere timer som gikk og jeg fremdeles ikke hadde fått noe svar.
Til slutt fikk jeg en melding fra utleier om at depositum ligger på månedsleie x2, altså hadde jeg spart meeeeer enn nok på “Flyttekontoen”, men dessverre.. Leiligheten var mest sannsynlig allerede utleid. Dog ikke helt sikkert da, men nå… ca. 12 timer senere er annonsen tatt ned og jeg antar at leiligheten nå har gått til den som tok kontakt før meg.
Så i dag har jeg rett og slett vært litt skuffet og frustrert ene og alene på meg selv. Jeg var tilfeldigvis på Facebook så og si det minuttet annonsen ble lagt ut!! Hadde jeg bare ikke brukt 2-3 dager på å tørre å ta kontakt så hadde livet mitt trolig vært ganske annerledes til det bedre fra og med mai en gang.
Eh, jaja.. Hvis jeg skal dra noe positivt ut av det, for det syns jeg er viktig så langt det lar seg gjøre (og det lar seg stort sett ALLTID gjøre 🙂), så blir det trolig lettere å ta kontakt raskere neste gang en lignende anledning skulle by seg frem. Har hatt så lyst til å finne meg et annet sted i så mange år nå, og dette var første gangen jeg turte å til omsider kontakt. Det er fremskritt det!
Jeg er i det minste stolt over at jeg jeg gjorde det, selv om det denne gangen kom litt for sent. Igjen en ting noen av dere nå sikkert tenker; “men kan det være så vanskelig?” Og ja. For det så mange gjerne tar for gitt og ser på som en største selvfølge kan for mange med en eller annen form for autisme oppleves som det største mareritt.
«Leave A Scar» Den siste uka har vært litt utfordrende, dryg og til tider føltes litt tung.
Anklagene som har rent inn mot Marilyn Manson siden mandag har påvirket humøret mitt litt mer enn hva jeg tenkte det skulle gjøre da jeg satt og skrev på det forrige innlegget mitt rundt hvorvidt jeg tenker han er skyldig i det han er blitt anklaget for, eller ikke – samt hvordan jeg stiller meg til om jeg fremdeles ønsker å støtte han som artist og entertainer, eller ikke.
Med min asperger-diagnose har jeg som kjent en del utfordringer med å begrense meg når det kommer til hvor mye tid og energi jeg skal “svi av” på en ting/tanke, før jeg omsider flytter fokuset over til noe annet. Og tatt i betraktning at jeg har et viss snev av ADD i tillegg, ja så er det ekstra fort gjort at ting som påvirker meg, positivt eller negativt, ofte blir enda mer overveldende enn om jeg ikke hadde de hatt det, og det, og det.
«Så kaldt det er, tiddelibom!» Så er det heller ikke å komme bort fra at det har vært ganske kaldt den siste uken. På ettermiddagen har graderstokken stort sett ligget mellom -13 og -16, mens tidlig på dagen, og nærmere natta har det gjerne ligget og krøpet nærmere – 20.
Jeg er som nevnt i tidligere innlegg glad i vinter, anser meg absolutt ikke som en “hater” der. Men når det blir så kaldt som det har vært nå, og som det ser ut som det fortsatt vil være i hvert fall frem til 15. februar, ja så kjenner jeg at det bidrar til å legge litt ekstra tungt på psyken og humøret. Og heller ikke på vedfronten har jeg fremdeles helt greid å finne en mellomting. For to dager siden hadde jeg fyrt såpass lenge at jeg til slutt kjente at jeg ble veldig varm, energien stupte, jeg følte på en utrettelig tretthet, og et lite snev av vondt i hode.
I går ble det dog litt motsatt igjen. Da var jeg ganske flink til å fyre på starten, men så på kvelden lot jeg meg sitte og fryse stund, før jeg fikk revet meg vekk fra det jeg drev på med der og da, og jeg på ny satt foran peisen, og sakte, men sikkert fikk tryllet frem atter en “varmebølge”.
«Ute var det lyst» Jaja, jojo. Så har ikke denne uken vært den aller beste. Men når det er sagt så ser jeg meg både litt bak, men mest frem, med et smil. 😊 For sammenlignet med tidligere år har jeg absolutt blitt merkbart flinkere på de tingene som innimellom er noe utfordrende for meg. Selv om jeg fortsatt kan bruke noe unødvendig med tid på å “skifte kurs”, enten i form av tanker eller faktiske handlinger, ja så er jeg likevel blitt mye flinkere i dag, enn hva jeg var for 2-3 år siden.
Og selv om det er kaldt ute nå, så er jo dette veldig, veldig midlertidig. Det er helt normalt med kalde vintre i Norge, så akkurat DET gidder jeg ikke å erge meg noe særlig over. Jeg tenker at kulda får bare være som den er, og strømregninga tar jeg når den tid kommer. Selvfølgelig – jeg forsøker å IKKE bruke for mye strøm og sånn, men tatt i betraktning hvor billig strømmen var i fjor, ja så tenker jeg det er helt naturlig at mange nå vil få en som vil svi litt ekstra nå denne vinteren.
Så ja. Det var altså noen refleksjoner rundt ting jeg har tenkt på, og som på sett og vis har preget meg i det siste. Godt og igjen få det sort på hvitt at SELV OM det altså har vært enkelte gråe, kalde skyer, så klarer jeg likevel stort sett å fokusere ganske lyst og positivt likevel, tatt i betraktning hvor mye dystrere jeg faktisk kunne ha malt mine mentale malerier.
De siste dagene har for å si det rett ut vært noe tøffe. På skalaen over de aller verste periodene i livet kommer de heldigvis ikke såååå høyt oppe, men likevel.. Jeg merker at ting har begynt å stramme seg til igjen her nå.
Alt sammen startet da jeg fikk beskjed for snart to uker siden om at det vil bli holdt en viss årlig fest her igjen nå på lørdag, som igjen vil bety en del støy. Høy musikk, roping. Ja, alt som jeg snakket om i den videoen jeg postet i går.
På en nokså så betydelig måte er dette et fremskritt fra tidligere. For tidligere år har festene bare begynt, uten at jeg har fått noe forvarsel i hele tatt. Men tidligere i vår tok jeg en prat med en av naboene, hvor jeg forsøkte å forklare min situasjon litt, og sa at det ihvertfall hadde hjulpet noe på med tid til å forberede meg i fremtiden – og det har jeg jo fått nå! 🙂
Med andre ord vil ikke lørdagens fest komme som et “sjokk” på meg som det har gjort før. Jeg trenger ikke lengre bekymre meg for at disse festene skal ødelegge totalt for noe jeg har planlagt å gjøre hjemme selv denne kvelden, for nå som jeg vet om det, ja så dropper jeg selvfølgelig å legge noen planer som helst, annet enn at jeg har vurdert å snu døgnet slik at jeg blir så trett såpass tidlig at jeg føler meg dautrøtt allerede i 17-18-tiden, og kanskje, muligens, med litt hjelp fra øreproppene kan sove frem til marerittet er over.
Jeg har også tenkt en del på å overnatte hos noen. Hadde det ikke vært for covid19 så hadde jeg lett turen over til noen i Oslo, Bergen eller kanskje Vigrestad denne helgen. Det kommer jeg ihvertfall helt klart til å gjøre i fremtiden – så fort Norge er et tryggere sted å fare rundt i, kontra hva det er nå.
Men enn så lenge så føler jeg på ingen måte at jeg kan det. Og jeg har ingen andre steder jeg føler jeg kan være i Oppdal heller nå. Jeg har tenkt og tenkt. Dette har holdt meg våken om nettene, gjort at jeg har ligget mye våken og grudd meg, tenkt og tenkt, og grudd meg.. Om og om hverandre. Men slik jeg ser det nå så ser det ut som jeg er “tvunget” til å være hjemme lørdag kveld. Eventuelt gå en veldig lang tur fra et tidspunkt jeg ikke vet når starter, til et tidspunkt jeg ikke vet når slutter.. Vi kan fort snakke 4-5 timer. Som igjen fort vil føles som 12.
Så yess.. Jeg sliter en del med å holde motivasjonen, livsgnisten og moralen oppe for tiden. Og det hjelper heller ikke at jeg igjen har begynt å høre sånn middels høy musikk flere dager på rad nå heller. Langt i fra på et slik festnivå som det nok vil bli på lørdag. Men likevel nok til at jeg med min asperger sliter med å fokusere på noe som helst annet når det først står på, og tappes for energi og godt humør rimelig kvikt.
