Det er ikke alltid så lett å vite hva en burde gjøre når ting først er noe kjipt. Noen ganger er det beste man kan gjøre å ikke gjøre noe. For det er mye som vil gå over av seg selv og som brått vil vokse seg større om man fôrer det unødig.

Og når man først bør gjøre noe er det ikke alltid bare-bare da heller. For hvor ligger det egentlige problemet? Er det fast og håndfast, eller er det litt mer “Jesus-aktig”? Og ikke minst; er det noen andre som er problemet, eller er det deg/ meg selv?

I 2012 var livet mitt på mange måter et nokså tilgrisete og rotete bord å sitte inntil. På skuldrene bar jeg minst et dusin tunge usikkerheter rundt meg selv, venner, familie og universet generelt. Livet var et totalt kaos, og det var mye som absolutt ikke var helt okei.

De senere årene har jeg derimot fått tatt noen kraftige oppgjør med både meg selv, og egne holdninger, samtidig som jeg har kvittet meg med mye som ikke akkurat har gjort meg bare godt.

På mange måter er jeg en helt annen person nå enn jeg var da. Jeg omgir meg med helt andre type mennesker. Jeg støtter ikke lengre alle de samme type forbildene og idolene. Jeg bor ikke lengre på det samme stedet.

For en ting jeg også har innsett er at man kan komme langt ved å rydde opp i vennegjengen en gang i blant. Bli flinkere til å utfordre seg selv ved å stadig prøve ut og åpne opp for nye ting og erfaringer. Legge om kostholdet. Bli mer fysisk aktiv. Trene.. Osv.

Men det har også en del å si at man trives med det stedet man har bosatt seg. Og det har jeg helt ærlig ikke gjort helt og fullstendig de siste 9 årene. Nabolaget jeg har holdt til i har vært veldig stille, vennlig og fredelig. Et av de desidert roligste og tryggeste i hele Oppdal, meeeeen..

Ja, kort fortalt har de jeg har leid hos, og som attpåtil har vært de aller nærmeste naboene ikke akkurat vært den beste matchen. Da jeg flyttet inn hadde jeg ganske mange slike relasjoner som ikke var blant de beste for meg og mitt vel og ve – så det er én grunn til at nettopp dette oppgjøret har tatt meg så mange år å ta, i tillegg til en overbevisning jeg hadde satt opp ovenfor meg selv om at det først og fremst var JEG som var problemet, og at det fort ville være enda verre om jeg flyttet til et annet sted igjen.

Det faktum at jeg faktisk ble advart av samtlige før jeg flyttet dit viftet jeg bare bort. Ingen skulle fortelle MEG hva jeg skulle gjøre, og hvem som var bra for meg eller ikke. På dette tidspunktet hadde jeg ikke akkurat det beste ryktet i bygda selv heller, som også ble en faktor for at jeg lukket øynene for de advarslene jeg fikk. Og skulle de som hadde advart meg vise seg å ha rett skulle jeg i hvert fall ikke gi de rett siden, men heller stå i det. Koste hva det nesten kostet vil.

Heldigvis forandrer de fleste mennesker seg over tid, og gjerne til det bedre. I dag innrømmer jeg gjerne når jeg tar feil. Slik jeg ser det er det alt annet enn svakt i å vise sine svakheter, heller tvert om. Jeg vet ikke alltid best. Jeg gjør ofte feil. Ikke oftere enn folk flest, eller mindre for den saks skyld, men jeg som deg gjør feil nå og da. Det å flytte inn i sokkelen i 2012 føltes riktig for meg der og da. Og kanskje var det en grunn til at universet førte meg nettopp dit den gangen også. Men å bli værende SÅ lenge, i så mange år.. Nei, jeg har bodd der på overtid. For å si det mildt!

Nå er det sikkert en del som lurer. Hva var egentlig så galt med å bo der over den perioden som jeg til slutt endte opp med å gjøre? Hva slags folk er det egentlig jeg har bodd og leid hos? Ganske vanlige folk. Snille og fredelige mennesker. Men med visse holdninger og en fremtoning som i og for seg ikke er superuvanlige i lille Norge, men heldigvis ikke i overrepresentativt heller.

Ingen av de har noen sinne gjort meg noe slemt. DET er veldig viktig å presisere. I bunn og grunn er det så enkelt som at noen mennesker passer bedre “sammen” enn andre, og vel… jeg følte virkelig ikke at jeg passet inn der de siste 6-7 årene.

Jeg er som nevnt i tidligere innlegg ganske følsom. Jeg blir lett påvirket, og enkelte type mennesker med en viss type energi og attitude har jeg derfor spesielt lite godt av å ta inn energien til. Noen mennesker er flinkere til å “stenge av” denne antenna lettere enn andre. Men har man først de diagnosene som jeg har (asperger f.eks), er det nærmest en umulighet.

Nå er dette endelig et kapittel som er så godt som avsluttet. Det skulle gå en del overtalelsesforsøk både fra bekjente, familiemedlemmer og venner både i og utenfor bygda å komme dit. For ikke å snakke om eks antall overtalelsesforsøk fra meg selv. Bare det at flere advarte meg en stund før jeg flyttet inn dit burde gjort dette til en ikke-sak i utgangspunktet.

Men nå har jeg lært, og jeg har gjort opp for meg selv, ovenfor meg selv. Det er lenge siden jeg har følt meg så levende som jeg har gjort de siste ukene. Livsgnisten har sakte, men sikkert vendt tilbake. Jeg kjenner at jeg endelig kan puste hel ut, og inn igjen. Og når sant skal sies er den avgjørelsen jeg har tatt nå trolig den viktigste, og riktigste avgjørelsen jeg har tatt i hele mitt liv.

Jeg var litt usikker noen dager etter at den nye leiekontrakten ble underskrevet i slutten av mai. Men da jeg sist var innom sokkelen for å lese av strømmen og jeg omsider fikk slengt litt passiv aggressivt mot meg at “du tåler ikke pain så godt du!” fra noen som vet at jeg har slitt mye med psyken og angsten veldig lenge.. at jeg virkelig har vært langt nede i lange, vonde og ensomme perioder (stort sett av andre ting som ikke har hatt noe med de eller det stedet å gjøre).. Ja da ble virkelig de siste fnuggene av usikkerhet og tvil blåst borte vekk. Han mente muligens ikke noe slemt med det, men samme hvor mye (eller i dette tilfelle lite) forståelse man har for andres problemer, selv om man måtte tenke at det bare er “tull”, at den og den “bare må ta seg sammen”, at det er alt for mange som syter og blir for lett krenket osv… man sier bare ikke sånt. Barn kan finne på å si sånn, og det er ikke greit da heller. Og det er i hvert fall ikke greit at en “voksen” oppfører seg, og sier slikt da det er så ignorant og umodent gjort at jeg vet ikke hva mer jeg skal si…

Og det er dette jeg mener med visse holdninger og en attitude som ja.. Rett og slett ikke hører hjemme noe sted. Og som ikke er spesielt oppbyggende og sunt å omgi seg med og ta til seg i like stor grad som jeg har gjort alt for lenge. En holdning og en attitude som mange nok ville ignorert og ikke tenkt mer over neste dag. Men som har vært veldig, veldig viktig for meg å komme bort og vekk fra da de til tider har bidratt til at jeg har følt meg en del mindre enn jeg har “trengt” å gjøre, og innimellom har ført til at jeg har grudd meg til å gå hjem igjen når jeg har vært ute, i tilfelle flere lignende tanketomme oppgulp skulle vente seg.

Men bare så det er sagt også. Det er ikke slik at jeg har fått slike stikk daglig, eller månedlig for den saks skyld. De mest oppsiktsvekkende kommentarene har heldigvis vært så få og sjeldne at de kan telles på en hånd. Men igjen.. Man sier ikke slike ting til folk som har slitt, og fremdeles sliter, eller til folk generelt. Det er rett og slett bare slemt, uavhengig av hva hensikten måtte være, om man har noe hensikt med det i hele tatt.

Vedkommende var litt ekstra sinna på meg der og da på grunn av de blogginnleggene hvor jeg har skrevet rundt aspergeren og min lydsensitivitet, og de utfordringene dette har bragt med seg ved å bo der da hen mener at det setter de i et dårlig lys, og at disse innleggene (som f.eks dette) for folk flest vil bli mistolket som at de bråker mer enn normalt, i stede for at de faktisk setter lys på hvordan det er å leve med de diagnosene og utfordringene jeg har – noe jeg fremdeles ikke ser eller er enig i, men igjen.. For meg ble dette absolutt siste dråpen som gjør at jeg i dag ikke er det minste usikker på at valget jeg har tatt har vært det eneste riktige.

Grunnen til at jeg nå har valgt å skrive og dele dette innlegget er for å legge et siste punktum en gang for alle. Folk som kjenner de vet jo allerede hvordan de er, hvilke holdninger de har og osv. Og det samme med de som allerede kjenner meg. Og det er kun de som vet hvem de gamle huseierne er. Så det er med dette i bakhodet, samt at jeg fremdeles ønsker å være mest mulig ærlig med dere som følger med meg i tykt og tynt her inne på bloggen at jeg nå velger å publisere dette siste innlegget om boforholdet fra den eldgamle sokkelen.

Helt avslutningsvis vil jeg komme med en oppfordring til andre som lever under forhold som ikke akkurat er de mest givende – livet er altfor kort til at man skal leve med folk man ikke trives, eller går så godt overens med. Så enten det er venner, kjæreste, familiemedlemmer, naboer eller andre relasjoner som nager og får deg til å føle deg liten og nedstemt – ikke finn dere i det!! Kan det løses med dialog er selvfølgelig det det beste, men enkelte mennesker går bare ikke overens.

Så før disse relasjonene rekker å forpeste alt for mye rundt deg, og man enda har livsgnisten og gleden i behold; kutt disse menneskene ut av livet ditt. Bruk heller energien på mennesker som ser deg som det fine mennesket du er, og som ikke kommer med flåsete og tankeløse stikk, men som heller oppmuntrer og gir komplementer, forståelse, ros og kjærlighet.

Jeg heier på dere.

Stay goregeous! 🖤

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

8.. 9.. 12.. 9.. 11.. halv 9.. 12.. 14!!

Omtrent sånn har jeg drevet og teaset meg selv de siste dagene. Jeg har nok en gang greid å holde på en ganske ok døgnrytme i cirkum en måned nå, men i dag har det virkelig klart å skli over til en side jeg ikke foretrekker at den nå ligger på. Igjen: igjen!!

Som vanlig den siste uken ringte også alarmen i dag i 9-tiden. Som vanlig har jeg hørt den – og stoppet den! Og som vanlig har jeg fortsatt bare ligget der, men ikke til 11-tiden sånn som i går, dagen før, eller… Neida. I dag skulle klokken være nærmere 14.00 før jeg klarte å karre meg opp, og WOEH!!!!..

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Throwback til «Folk uten døgnrytme»:

Så hva skal jeg gjøre i natt mon tro? Skal jeg forsøke å legge meg i 3-4-tiden i håp om at jeg i morgen greier å komme meg opp til senest 11-ish, eller skal jeg bare ta en drøy en – holde meg våken så lenge jeg gidder de neste par dagene til “stå opp”-tidspunktet nok en gang ligger rundt.. 6, 7-tiden?

Skal på kino neste uke å se “Spiral”, og så går hver eneste dag nå ut på å vente og håpe på at en ledig leilighet snart skal poppe opp et eller annet sted, og at jeg forhåpentligvis er våken og full rulle da, sånn at jeg rekker å ta kontakt med utleier såpass raskt at jeg forhåpentligvis får dratt på visning, forså å “vinne” dette “nye stedet”.

Generelt går mye av tiden for tiden ut på å vente.. og vente.. ikke “bare” på ny leilighet, men også på at jeg skal få vaksine. Ikke først og fremst for at jeg da kan reise mer med god samvittighet, det også, men mest fordi jeg helt ærlig gruer meg litt. Ikke så mye til selve stikket lengre, men mest til ubehaget jeg har hørt flere gå gjennom særlig 5-8 timer etterpå. Ser veldig, veldig frem til å bare få dette ubehaget bak meg.

Så for å avslutte innlegget med noe mer positivt. Høsten ser jeg virkelig frem til. For jeg har virkelig troa på at jeg i løpet av de neste par månedene, maks tre, at jeg da har klart å finne et nytt sted å bo som ikke gir meg alle disse utfordringene som sokkelen jeg fremdeles bor i av og til kommer med. 🙃 Og at jeg i løpet av høsten er fullvaksinert (forhåpentligvis edru), og simpelthen kan konse enda sterkere på helt andre ting som foregår der og da, OG som ikke føles like.. nervepirrende, utmattende og meh.

Stay goregoeus! 💜

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

I natt lå jeg på ny i en synkgjørme av frustrasjon og uro.

En liten stund før jeg la meg hadde jeg en samtale med ei veldig god venninne av meg som dreiet seg rundt.. en ikke fult så god venn.

Jeg nevnte i denne samtalen noen av de tingene som har plaget meg mest med denne personen, før jeg så skiftet kurs i samtalen. Men da jeg hadde lagt meg kom dette temaet atter en gang på ny, og da jeg først hadde begynt å grave frem litt gammel dritt, ja så kom det brått kjørende en hel snøfreser som bare spylet meg ned og fast til sengen i stadig enda mer skitt.

På et tidspunkt lå jeg og vurderte om jeg bare skulle prøve å stå opp igjen, og heller prøve å legge meg på nytt litt senere. Men jeg ble liggende.

Etter at det var gått enda litt mer tid kom jeg på det med alle sauene. Tidligere har jeg bare sluttet å telle fordi jeg i utgangspunktet ikke har hatt helt troa. Men i natt skulle jeg virkelig gå inn for å bare telle, og telle, helt til jeg….

Så jeg begynte å telle. 1.. 2.. 3.. så langt veldig greit. Men etter at jeg hadde kommet opp i de tresifrede tallene kjente jeg at jeg måtte konse mer og mer. “To hundre og søtten… to hundre og atten… to hundre og nitten”.

På et tidspunkt kom jeg helt ut av det. Jeg hadde mest sannsynlig stoppet opp av en eller annen grunn – kanskje jeg hadde duppet av en liten stund – forså å glemme hvor langt jeg var kommet da jeg omsider klarte å minne meg på det igjen.

Men i bunn og grunn så er det ikke så viktig om jeg kom til 270, 353, eller 1001. Takket være at jeg tvang meg selv til å konsentrere meg om denne tellinga så klarte hodet til en viss grad å slappe mer av enn det det gjorde da jeg lå der og sloss på alle de mer opprivende tankene og følelsene.

Fremdeles skulle det ta en stund til før jeg fikk sovet noe særlig. Men etter alle disse “sauene” merket jeg altså en vesentlig forskjell når det kommer til all den psykiske torturen.

Kjenner jeg meg selv rett vil det nok ta en stund før jeg kommer på å gjøre dette igjen ved en neste anledning. For når man først blir grepet av alt mørket, ja så er det “gjerne” ikke så lett å verken se, eller huske helt klart alt det som vanligvis er så lett å nå frem til “i lyset”.

Stay goregeous! 💜

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Jeg har brukt denne beskrivelsen før, og den finnes ikke original, men likevel – livet er som en berg- og dalbane. Følelsene mine, tankene mine. Ja, hele freakshowet. Det swinger seg i stein og roll.

For noen dager siden ble det lagt ut en egenleilighet til leie på Facebook som raskt lokket til seg min interesse. En noe mindre leilighet enn sokkelen jeg nå snart har bodd i på niende året, men av hva jeg har fått inntrykket av – ikke i nærheten av så kald på vinteren, og enda bedre, langt i fra så lytt!!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Som nevnt (til det kjedsommelige) er det det siste jeg har vært mest plaget med de årene jeg har bodd her. Naboene mine er nokså allrighte og greie folk som ikke fester noe særlig ofte, og det skjer så og si “aldri” noe her i nabolaget. Rett og slett fredelig og rolig for det aller meste.

Likevel er det som det er når man har asperger syndrom og har valgt å bo i en sokkel som er såpass gammel som fra 70-tallet – alle lydene som litt småhøy musikk, tapping av vann, gåing, prating, snøfresing, klipping av gress.. Lyder som andre folk utenfor autismespekteret lettere klarer å sortere ut som bakgrunnslyder, kan for en med innen spekteret bli et veldig utmattende og tøft helvete.

Lenge har jeg tenkt at det bare er jeg som må “skjerpe meg”. Men med årene har jeg sett en rekke videoer, og lest et og annet annet innlegg, både faglig, men også fra andre mennesker som selv har asperger. Og jeg har etter hvert skjønt at disse plagene gjør meg veldig normal mtp den diagnosen jeg altså har.

Og trolig vil jeg, så lenge jeg har hørselen i behold, streve med dette resten av livet, til en viss grad. Og selvfølgelig, du kan alltids tenke at jeg bare må ta meg sammen. Men ville du bedt en du visste har adhd om å roe seg ned? Ville du bedt en med kronisk utmattelsessyndrom om å ikke “være så forbanna treg”? Tenkte meg det.

Så i utgangspunktet var jeg mest positiv da jeg kom over denne annonsen for en leilighet som ikke hører til et annet hus, hvor man ikke bor vegg i vegg, eller i mitt tilfelle tak til gulv med andre mennesker. Men så hang jeg meg litt opp i det med plassen, samt at jeg var litt redd for at jeg kanskje ikke har spart nok på flyttekontoen mtp depositum, flyttebil, utvask + husleie til han jeg leier hos nå hvis han ikke klarer å finne en annen overtager innen 3 måneder.

Såååå jeg gikk fra å først være mest positiv, til å så “legge det fra meg”, til å senere innse at jeg faktisk ville fått plass til de tingene jeg eier likevel. Og angående depositum er det jo “bare” å spørre fordi.. Herregud. Men igjen.. “Gøy med asperger”!!

Bedre sent enn aldri, men dog..

Startet gårdagen med å sende en melding på Facebook til ene bestevenninna mi om at jeg hadde bestemt meg for å ikke ta kontakt med utleier, til å faktisk TA KONTAKT med utleier 3-4 timer senere, og deretter hype meg veldig opp, bli veldig glad og optimistisk, for så å falle mer og mer i kjelleren av usikkerhet og pessimisme desto flere timer som gikk og jeg fremdeles ikke hadde fått noe svar.

Til slutt fikk jeg en melding fra utleier om at depositum ligger på månedsleie x2, altså hadde jeg spart meeeeer enn nok på “Flyttekontoen”, men dessverre.. Leiligheten var mest sannsynlig allerede utleid. Dog ikke helt sikkert da, men nå… ca. 12 timer senere er annonsen tatt ned og jeg antar at leiligheten nå har gått til den som tok kontakt før meg.

Så i dag har jeg rett og slett vært litt skuffet og frustrert ene og alene på meg selv. Jeg var tilfeldigvis på Facebook så og si det minuttet annonsen ble lagt ut!! Hadde jeg bare ikke brukt 2-3 dager på å tørre å ta kontakt så hadde livet mitt trolig vært ganske annerledes til det bedre fra og med mai en gang.

Eh, jaja.. Hvis jeg skal dra noe positivt ut av det, for det syns jeg er viktig så langt det lar seg gjøre (og det lar seg stort sett ALLTID gjøre 🙂), så blir det trolig lettere å ta kontakt raskere neste gang en lignende anledning skulle by seg frem. Har hatt så lyst til å finne meg et annet sted i så mange år nå, og dette var første gangen jeg turte å til omsider kontakt. Det er fremskritt det!

Jeg er i det minste stolt over at jeg jeg gjorde det, selv om det denne gangen kom litt for sent. Igjen en ting noen av dere nå sikkert tenker; “men kan det være så vanskelig?” Og ja. For det så mange gjerne tar for gitt og ser på som en største selvfølge kan for mange med en eller annen form for autisme oppleves som det største mareritt.

Stay goregeous! 👽

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

«Leave A Scar»
Den siste uka har vært litt utfordrende, dryg og til tider føltes litt tung.

Anklagene som har rent inn mot Marilyn Manson siden mandag har påvirket humøret mitt litt mer enn hva jeg tenkte det skulle gjøre da jeg satt og skrev på det forrige innlegget mitt rundt hvorvidt jeg tenker han er skyldig i det han er blitt anklaget for, eller ikke – samt hvordan jeg stiller meg til om jeg fremdeles ønsker å støtte han som artist og entertainer, eller ikke.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Med min asperger-diagnose har jeg som kjent en del utfordringer med å begrense meg når det kommer til hvor mye tid og energi jeg skal “svi av” på en ting/tanke, før jeg omsider flytter fokuset over til noe annet. Og tatt i betraktning at jeg har et viss snev av ADD i tillegg, ja så er det ekstra fort gjort at ting som påvirker meg, positivt eller negativt, ofte blir enda mer overveldende enn om jeg ikke hadde de hatt det, og det, og det.

«Så kaldt det er, tiddelibom!»
Så er det heller ikke å komme bort fra at det har vært ganske kaldt den siste uken. På ettermiddagen har graderstokken stort sett ligget mellom -13 og -16, mens tidlig på dagen, og nærmere natta har det gjerne ligget og krøpet nærmere – 20.

Jeg er som nevnt i tidligere innlegg glad i vinter, anser meg absolutt ikke som en “hater” der. Men når det blir så kaldt som det har vært nå, og som det ser ut som det fortsatt vil være i hvert fall frem til 15. februar, ja så kjenner jeg at det bidrar til å legge litt ekstra tungt på psyken og humøret. Og heller ikke på vedfronten har jeg fremdeles helt greid å finne en mellomting. For to dager siden hadde jeg fyrt såpass lenge at jeg til slutt kjente at jeg ble veldig varm, energien stupte, jeg følte på en utrettelig tretthet, og et lite snev av vondt i hode.

I går ble det dog litt motsatt igjen. Da var jeg ganske flink til å fyre på starten, men så på kvelden lot jeg meg sitte og fryse stund, før jeg fikk revet meg vekk fra det jeg drev på med der og da, og jeg på ny satt foran peisen, og sakte, men sikkert fikk tryllet frem atter en “varmebølge”.

«Ute var det lyst»
Jaja, jojo. Så har ikke denne uken vært den aller beste. Men når det er sagt så ser jeg meg både litt bak, men mest frem, med et smil. 😊 For sammenlignet med tidligere år har jeg absolutt blitt merkbart flinkere på de tingene som innimellom er noe utfordrende for meg. Selv om jeg fortsatt kan bruke noe unødvendig med tid på å “skifte kurs”, enten i form av tanker eller faktiske handlinger, ja så er jeg likevel blitt mye flinkere i dag, enn hva jeg var for 2-3 år siden.

Og selv om det er kaldt ute nå, så er jo dette veldig, veldig midlertidig. Det er helt normalt med kalde vintre i Norge, så akkurat DET gidder jeg ikke å erge meg noe særlig over. Jeg tenker at kulda får bare være som den er, og strømregninga tar jeg når den tid kommer. Selvfølgelig – jeg forsøker å IKKE bruke for mye strøm og sånn, men tatt i betraktning hvor billig strømmen var i fjor, ja så tenker jeg det er helt naturlig at mange nå vil få en som vil svi litt ekstra nå denne vinteren.

Så ja. Det var altså noen refleksjoner rundt ting jeg har tenkt på, og som på sett og vis har preget meg i det siste. Godt og igjen få det sort på hvitt at SELV OM det altså har vært enkelte gråe, kalde skyer, så klarer jeg likevel stort sett å fokusere ganske lyst og positivt likevel, tatt i betraktning hvor mye dystrere jeg faktisk kunne ha malt mine mentale malerier.

Stay goregeous! 🖤💜

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

De siste dagene har for å si det rett ut vært noe tøffe. På skalaen over de aller verste periodene i livet kommer de heldigvis ikke såååå høyt oppe, men likevel.. Jeg merker at ting har begynt å stramme seg til igjen her nå.

Alt sammen startet da jeg fikk beskjed for snart to uker siden om at det vil bli holdt en viss årlig fest her igjen nå på lørdag, som igjen vil bety en del støy. Høy musikk, roping. Ja, alt som jeg snakket om i den videoen jeg postet i går.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

På en nokså så betydelig måte er dette et fremskritt fra tidligere. For tidligere år har festene bare begynt, uten at jeg har fått noe forvarsel i hele tatt. Men tidligere i vår tok jeg en prat med en av naboene, hvor jeg forsøkte å forklare min situasjon litt, og sa at det ihvertfall hadde hjulpet noe på med tid til å forberede meg i fremtiden – og det har jeg jo fått nå! 🙂

Med andre ord vil ikke lørdagens fest komme som et “sjokk” på meg som det har gjort før. Jeg trenger ikke lengre bekymre meg for at disse festene skal ødelegge totalt for noe jeg har planlagt å gjøre hjemme selv denne kvelden, for nå som jeg vet om det, ja så dropper jeg selvfølgelig å legge noen planer som helst, annet enn at jeg har vurdert å snu døgnet slik at jeg blir så trett såpass tidlig at jeg føler meg dautrøtt allerede i 17-18-tiden, og kanskje, muligens, med litt hjelp fra øreproppene kan sove frem til marerittet er over.

Jeg har også tenkt en del på å overnatte hos noen. Hadde det ikke vært for covid19 så hadde jeg lett turen over til noen i Oslo, Bergen eller kanskje Vigrestad denne helgen. Det kommer jeg ihvertfall helt klart til å gjøre i fremtiden – så fort Norge er et tryggere sted å fare rundt i, kontra hva det er nå.

Men enn så lenge så føler jeg på ingen måte at jeg kan det. Og jeg har ingen andre steder jeg føler jeg kan være i Oppdal heller nå. Jeg har tenkt og tenkt. Dette har holdt meg våken om nettene, gjort at jeg har ligget mye våken og grudd meg, tenkt og tenkt, og grudd meg.. Om og om hverandre. Men slik jeg ser det nå så ser det ut som jeg er “tvunget” til å være hjemme lørdag kveld. Eventuelt gå en veldig lang tur fra et tidspunkt jeg ikke vet når starter, til et tidspunkt jeg ikke vet når slutter.. Vi kan fort snakke 4-5 timer. Som igjen fort vil føles som 12.

Så yess.. Jeg sliter en del med å holde motivasjonen, livsgnisten og moralen oppe for tiden. Og det hjelper heller ikke at jeg igjen har begynt å høre sånn middels høy musikk flere dager på rad nå heller. Langt i fra på et slik festnivå som det nok vil bli på lørdag. Men likevel nok til at jeg med min asperger sliter med å fokusere på noe som helst annet når det først står på, og tappes for energi og godt humør rimelig kvikt.

Stay goregeous! ✌️

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

På lørdag var det som sikkert flere av dere vet, og fikk med dere, den store verdensdagen for psykisk helse.

Tilfeldighetene ville ha det til at jeg nokså sent på natta satt på badet og skrev en liten tekst der og da – helt uvitende om hva slags dag jeg satt og skrev det på.

En tekst jeg for så vidt kunne publisert samme dag, men i og med at jeg føler jeg har brukt opp en viss kvote når det kommer til å publisere ting litt for fort igjen den siste tiden – ting som helt klart burde vært litt mer “polished” før “release” – ja så velger jeg heller å slippe løs tankene mine fra nettopp den natta nå.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Og til de som måtte lure. Det går helt fint med meg. Tankene i videoen under er tanker, og følelser, som kommer og går nå og da. Men jeg kjenner meg litt bedre igjen allerede nå 🙂

Helt avslutningsvis vil jeg bare få understreke viktigheten av å ha noen å snakke med. Ikke alle føler de har det, og det i seg selv er ganske trist. Heldigvis finnes det alltid råd. Man kan blant annet ringe Kirkens SOS. Det er 100% anonymt, og de som jobber der er frivillige med TAUSHETSPLIKT.

Kirkens SOS tlf-nr: 22 40 00 40.

Telefonen er åpen hele døgnet. Også i helligdager. Kø kan oppstå, men du vil få svar til slutt 🖤

Stay goregeous!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Dagen i dag på en skala fra 1-10? Hmm, 4,5 kanskje. I Oppdal har det vært ganske så varmt siden lørdag, og jeg er fremdeles ikke noe særlig glad i slikt. For meg er rundt 20 varmegrader litt som å være forkjøla; 1. Man orker generelt mindre. 2. Vanskeligere å få sove om nettene. 3. Det renner fra flere kroppsåpninger på en gang.

I tillegg har jeg i rundt 14 dager nok en gang vært plaget av at det gjør litt vondt og det kommer blod når jeg to ganger daglig pusser tennene. Noe som sikkert kan forklares med at jeg har vært litt mindre streng med søtsakene etter 12. mars, og jeg har drukket også spist litt mer surt enn vanlig som f.eks smoothie og eple.

Ja, og så har jeg IGJEN begynt å irritere meg litt over enkelte ting “rundt meg”. Men sånn bortsett fra det. Joda.. Men nå håper jeg at det snart blir kjøligere igjen, at tannkjøttet straks får helbredet seg igjen, og at hodet generelt finner seg andre ting å fokusere på enn det det har fokusert på i det siste. Wah!! 😛

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Nei forresten… Dette innlegget skal IKKE få slutte med denne smileyen slik jeg nå originalt hadde tenkt. For at dette ikke skal bli et 110% rent klageinnlegg skal jeg nå i stede avslutte med å adde ei liste over 3. ting jeg kan være glad for.

1. jeg er glad for at jeg faktisk har alle tennene i behold
2. jeg er glad for at jeg ikke bor på et verre sted enn Norge – f.eks i USA – akkurat nå
3. jeg er glad for at… jeg kan unne meg denne luksusen det faktisk er å få klage litt på en plattform som blogg.no hvor jeg vet at ihvertfall noen leser det jeg skriver enda

Stay goregeous!

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Hmm. Hm-hm-hmm. Hva vil jeg egentlig nå? Hvorfor skriver jeg på dette innlegget? Jeg vet ikke. Men det gjør kanskje ikke så mye, for som vanlig, kommer dette innlegget til å bli helt krise så vil jeg trolig ikke publisere det. Så som vanlig får jeg bare ta og kjøre på også ser jeg hvor vi ender. Hvor jeg ender. Nei vi. Jeg. Jeg vet ikke.

Det begynner å bli en stund siden det var noe vi eller oss nå. Jeg har stort sett holdt meg hjemme – i likhet med veldig, veldig mange andre – og per dags dato så har jeg ikke hatt kontakt med noen muntlig, annet enn en sjelden gang når jeg er i butikken. Og selv da stopper jeg ikke opp og snakket med noen, annet enn veldig kjapt med den som har står i kassa.

Bildet er tatt fra: pixabay.com

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For kanskje to uker siden, eller muligens en, så foreslo jeg for ei venninne at vi kan snakkes over Facetime, Skype eller Messenger snart. Min venninne er heldigvis ikke vond å be på noen måte der, så hun svarte ja ganske umiddelbart. Likevel har dette enda ikke blitt noe av. Verken denne samtalen, eller noen av de andre jeg har hatt litt lyst til å ringe i det siste har enda blitt noe av. Ene og alene fordi.. jeg har igjen blitt så skrekkelig dårlig på å ta nevneverdig kontakt med folk.

“Hva om jeg plutselig faser ut og nok en gang forsvinner inn i meg selv mens samtalen pågår?”. Ja, for det er dessverre en greie hodet mitt har.. Vel, ikke akkurat begynt med da dette på ingen måte er en ny ting, men dette har skjedd noe oftere nå etter nyttår (altså FØR covid-19 kom til Norge og var noe nordmenn brydde seg nevneverdig om). Jeg har ikke gjort nevneverdig stor research på dette, men visstnok skal ikke dette være så uvanlig blant folk med aspergers. Og tar jeg ikke helt feil her nå kalles dette for “meltdown”. Men korriger meg gjerne om dere mener jeg tar feil – for dette er som sagt ikke noe jeg har alt for stor kunnskap om, annet enn at jeg vet at disse følelsene og uvanene hodet mitt driver og kjører av og på nå om dagen altså på ingen måte er noe nytt i mitt liv.

Også er det forresten (minst!) en ting til. Og det er det faktum at i den siste tiden har jeg hatt det ganske så bra med meg selv, stort sett. En ting er det jeg skrev om i et tidligere innlegg – at jeg nå ikke føler for å anstrenge meg like hardt lengre med å holde på døgnrytmen på samme måte som tidligere i år. En annen ting er at med SÅ lite kontakt med andre individer så har en rekke påvirkninger utenfra nå i større og større grad “forduftet litt”. I det minste løsnet noe opp. Påvirkninger som rett og slett har føltes litt begrensende til tider, ja til og med kvelende.

F.eks; den siste videoen som jeg la ut for en ukes tid siden hvor jeg snakket om åtte type Youtube-videoer jeg ikke liker å se ville uten tvil satt lengre inne å i hele tatt produsere for.. si en måned tilbake da jeg fremdeles hadde noen lunde tettere kontakt med andre enn hva jeg har nå. For det er jo ikke til å legge skjul på at jeg har noen i litt forskjellige kretser som ikke syns like mye om alt jeg sa i den videoen. Og kanskje ville disse meningene utenfra påvirket meg i stor nok grad til å i det minste sensurere meg selv i enda litt større grad enn jeg allerede føler jeg har gjort nå da denne videoen til slutt ble en greie.

.. og NÅ kommer vi borti et aldri så lite kompleks. For mens disse stadig løsere tøylene har bidratt i å gjøre at jeg føler meg friere enn på en god stund, ja så har jeg samtidig på sett og vis begynt å bli “reddere” for å “tråkke feil” i enkelte situasjoner nå enn før. For en ting er at jeg kinda gir litt mer f inne på blogg, Youtube og eget hjem nå. Men akkurat når det kommer til hva jeg skriver direkte til enkelte enkeltmennesker, ELLER hva jeg skulle si for den saks skyld om jeg mot alle odds skulle somle meg til å ringe noen snart, ja akkurat der føler jeg nå at jeg er litt mer var igjen enn jeg har vært på en stund.

DETTE igjen har bare blitt enda en grunn til at jeg nå har fått litt vanskeligere for å ta kontakt med folk. Jeg tråkka ganske greit i salaten med ei jeg TRODDE var ei slags venninne i romjula.. Og jeg klarte også å dumme meg ut med en kommentar inne på instagramen til en annen venn av meg for.. si en måneds tid siden. En kommentar som har hjemsøkt meg en del siden, og gått litt løs på selvbildet mitt når det kommer til å måtte deale med andre mennesker – hva som er sosialt akseptert å skrive eller si.

Ja, så var det faktisk et faktum til.. “Hvorfor skal jeg egentlig bry andre med meg når jeg til syvende og sist er så flink til å bry meg om meg selv?”. Okei, jeg skal innrømme at dette spørsmålet lød bedre i hodet mitt før jeg fikk det skrevet ned her nå, men.. Ihvertfall. Jeg har det veldig greit med meg selv om dagen. Jeg føler ingen liker meg selv like godt lengre som jeg liker meg selv. Ingen kommer noen gang til å forstå meg selv like godt som jeg forstår meg selv. Ingen har like god humor som meg, eller smak, like gode poenger, like finurlige synspunkter, ja i hele tatt. Vel, ihvertfall stort sett. Noen unntak møter jeg fremdeles på også der, men akkurat nå.. ja så syns jeg helt ærlig at jeg er den beste vennen jeg kan ha. Den gøyeste. Den kuleste. I hele tatt.

Jeg kan selvfølgelig fortsatt bli irritert på meg selv, misforstå meg ikke. Det er ikke full runk rundt eget ego 24/7. Men i det minste – skulle jeg si eller gjøre noe “dumt” så tar jeg ihvertfall ikke og poster en Jodel hvor jeg anonymt spør om råd for hvordan jeg kan blokkere meg selv uten at jeg selv helt skal skjønne at jeg selv har gjort det. (Okei. Den der gir kanskje bare litt mening for 2-3 personer i hele verden, men det får så være.)

Bildet er tatt fra: pixabay.com

Kort oppsummert: følelseslivet mitt, tankegangen min, ALT er i veldig berg- og dalbane om dagen. Det er lenge siden jeg har vært så alene som jeg er nå, men samtidig er det også lenge siden jeg har følt meg så LITE ensom – sett bort ifra når jeg ser alle de My Storyes-postene hvor felles venner og bekjente av meg ser ut til å ha hatt det ganske allright i diverse videogruppe-samtaler over nett, også har ingen og da mener jeg INGEN spurt meg om jeg også vil være med. DA kan jeg kjenne litt på det. Men så går det fort over igjen når jeg kommer tilbake det med at jeg tross alt er den beste vennen og det beste selskapet jeg kan få i denne merksnodige verdenen eny-fucking-ways.

Hmm.. Ja, så var jeg omsider vendt tilbake til start. Hva vil jeg med dette innlegget? Hvorfor har jeg nå endt opp med å publisere dette innlegget? Har jeg noen hensikt med dette innlegget i hele tatt? Jeg vet ikke. Og helt ærlig – akkurat nå gir jeg litt f.

Heheheheheheeeee!.. 🤪

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

I går var planen at jeg bare skulle lage et lite, simpelt “shopping-innlegg” og thats it. Men på slutten av innlegget ble det så jeg valgte å skrive noen små “notater” om hvordan jeg har det mer generelt for tiden. At jeg har problemer med å orke noe særlig på dagtid fordi jeg føler meg stadig trett og tappet for energi, og når jeg først skal sove så blir jeg gjerne liggende våken en god stund før jeg endelig sovner inn.

Helt siden nyttårsskiftet har jeg stort sett lagt meg mellom 22. og 01.30-tiden, for så å våkne igjen, og lese ca. en times tid på senga fra klokken 09. eller 11, før jeg deretter står opp “sånn på ordentlig”. I dag ble det til at jeg brøt med dette mønsteret da jeg i natt slo av lyset på soverommet bare få minutter før 03, og slo det på igjen og for så å sto opp først i 14-tiden.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For tanken har jo vært at kanskje det vil hjelpe om jeg blir liggende under dyna litt lengre igjen, men så er det jo noe med at blir man liggende for lenge er jo det heller så bra. Så for å si det sånn, når dette innlegget skrives føler jeg meg ikke akkurat mer våken og til stede enn jeg f.eks følte i går.

Også er det en annen ting.. Særlig nå om vinteren er ikke akkurat luften her i leiligheten den aller beste. Spesielt nå som det stort sett har vært sånn omtrent 5 “VARMEGRADER” ute, og jeg samtidig har på den ene ovnen i stua (fordi 5 “varmegrader” er jo ikke SÅ varmt heller liksom), og jeg ikke har noe særlig til ventilasjonssystem etter at varmepumpa døde av “alderdom” for flere år siden (våren 2013), og huseier ikke har giddet å kjøpe ny fordi h*n mener at det er MIN SKYLD da jeg valgte å slå den av om sommeren (noe som skal gå helt fint for pumpa sin del ifølge bruksanvisningen..), og jeg har vært for sta til å kjøpe ny selv fordi da føler jeg vedkommende “vinner”.. Og selvfølgelig så har jeg tenkt på å flytte (i flere år nå), men liksom ikke orket det heller for da kommer denne saken helt garantert opp igjen, og jeg er som kjent altfor konfliktsky når det kommer til sånne ting. Takler mildt sagt ganske dårlig slike ting, og har for lett for å bare gi etter, og gi opp selv om jeg vet innerst inne at jeg har rett, og at jeg har ganske mange folk på min side, noe jeg ihvertfall har fått bekreftet gang på gang av både familie, venner og bekjente i denne idiotiske pumpe-saken.

Ja, som dere skjønner.. I tillegg til utfordringer med søvn for tiden og mangelen på energi, så er det også et og annet som for lengst burde vært ryddet opp i og avsluttet, men som fremdeles flere år etter ligger og ulmer og fremkaller både angst, tristhet, sinne, bekymringer og det som er..

Hmm.. Jeg ser at dette innlegget begynner å bli litt langt nå, men EN ting til før jeg avslutter.. I tillegg til at jeg har prøvd nokså hardt å ha en sunn og akseptabel døgnrytme i ukesvis nå, har jeg også forsøkt å bli enda flinkere til å spise mer variert igjen, og samtidig flinkere til å LAGE maten selv i større grad enn før. Og tja.. Det heller føler jeg ikke har vært sånn super vellykket nå.

Forsøkte meg på å koke noen egg som jeg skulle ha i salat i ettermiddag (altså like etter at jeg hadde stått opp). Hadde tatt ut noen egg fra kjøleskapet før jeg la meg “i går”, og hadde troa på at jeg skulle få det til i dag, at eggene ikke skulle bli “ødelagte” når jeg skulle dele de opp.. Men selvfølgelig så måtte deler av plomma i hvert egg vise seg å være våt og ekkel. Ja så var det bare å tilføye enda et punkt på listen over ting som har fått meg til å føle meg mislykka og ganske så hjelpeløs så langt i 2020. 😩

MEN som jeg også nevnte i går. Jeg har ikke gitt opp. Ting er helt ærlig ganske dritt for øyeblikket – og det er flere negative ting som har foregått den siste tiden som jeg av diverse grunner velger å IKKE dele her og nå – men når det igjen er sagt så tror jeg helt sikkert at ting vil bli bedre igjen før eller siden. For når alt kommer til alt så er jeg i bunn og grunn en optimist, hva annet kan man være liksom? 😅

Så.. Jeg får bare fortsette å bite tennene sammen, og være tålmodig en liten stund til.

Hvordan har dere det for tiden??

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos