Jeg har brukt denne beskrivelsen før, og den finnes ikke original, men likevel – livet er som en berg- og dalbane. Følelsene mine, tankene mine. Ja, hele freakshowet. Det swinger seg i stein og roll.

For noen dager siden ble det lagt ut en egenleilighet til leie på Facebook som raskt lokket til seg min interesse. En noe mindre leilighet enn sokkelen jeg nå snart har bodd i på niende året, men av hva jeg har fått inntrykket av – ikke i nærheten av så kald på vinteren, og enda bedre, langt i fra så lytt!!

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Som nevnt (til det kjedsommelige) er det det siste jeg har vært mest plaget med de årene jeg har bodd her. Naboene mine er nokså allrighte og greie folk som ikke fester noe særlig ofte, og det skjer så og si “aldri” noe her i nabolaget. Rett og slett fredelig og rolig for det aller meste.

Likevel er det som det er når man har asperger syndrom og har valgt å bo i en sokkel som er såpass gammel som fra 70-tallet – alle lydene som litt småhøy musikk, tapping av vann, gåing, prating, snøfresing, klipping av gress.. Lyder som andre folk utenfor autismespekteret lettere klarer å sortere ut som bakgrunnslyder, kan for en med innen spekteret bli et veldig utmattende og tøft helvete.

Lenge har jeg tenkt at det bare er jeg som må “skjerpe meg”. Men med årene har jeg sett en rekke videoer, og lest et og annet annet innlegg, både faglig, men også fra andre mennesker som selv har asperger. Og jeg har etter hvert skjønt at disse plagene gjør meg veldig normal mtp den diagnosen jeg altså har.

Og trolig vil jeg, så lenge jeg har hørselen i behold, streve med dette resten av livet, til en viss grad. Og selvfølgelig, du kan alltids tenke at jeg bare må ta meg sammen. Men ville du bedt en du visste har adhd om å roe seg ned? Ville du bedt en med kronisk utmattelsessyndrom om å ikke “være så forbanna treg”? Tenkte meg det.

Så i utgangspunktet var jeg mest positiv da jeg kom over denne annonsen for en leilighet som ikke hører til et annet hus, hvor man ikke bor vegg i vegg, eller i mitt tilfelle tak til gulv med andre mennesker. Men så hang jeg meg litt opp i det med plassen, samt at jeg var litt redd for at jeg kanskje ikke har spart nok på flyttekontoen mtp depositum, flyttebil, utvask + husleie til han jeg leier hos nå hvis han ikke klarer å finne en annen overtager innen 3 måneder.

Såååå jeg gikk fra å først være mest positiv, til å så “legge det fra meg”, til å senere innse at jeg faktisk ville fått plass til de tingene jeg eier likevel. Og angående depositum er det jo “bare” å spørre fordi.. Herregud. Men igjen.. “Gøy med asperger”!!

Bedre sent enn aldri, men dog..

Startet gårdagen med å sende en melding på Facebook til ene bestevenninna mi om at jeg hadde bestemt meg for å ikke ta kontakt med utleier, til å faktisk TA KONTAKT med utleier 3-4 timer senere, og deretter hype meg veldig opp, bli veldig glad og optimistisk, for så å falle mer og mer i kjelleren av usikkerhet og pessimisme desto flere timer som gikk og jeg fremdeles ikke hadde fått noe svar.

Til slutt fikk jeg en melding fra utleier om at depositum ligger på månedsleie x2, altså hadde jeg spart meeeeer enn nok på “Flyttekontoen”, men dessverre.. Leiligheten var mest sannsynlig allerede utleid. Dog ikke helt sikkert da, men nå… ca. 12 timer senere er annonsen tatt ned og jeg antar at leiligheten nå har gått til den som tok kontakt før meg.

Så i dag har jeg rett og slett vært litt skuffet og frustrert ene og alene på meg selv. Jeg var tilfeldigvis på Facebook så og si det minuttet annonsen ble lagt ut!! Hadde jeg bare ikke brukt 2-3 dager på å tørre å ta kontakt så hadde livet mitt trolig vært ganske annerledes til det bedre fra og med mai en gang.

Eh, jaja.. Hvis jeg skal dra noe positivt ut av det, for det syns jeg er viktig så langt det lar seg gjøre (og det lar seg stort sett ALLTID gjøre 🙂), så blir det trolig lettere å ta kontakt raskere neste gang en lignende anledning skulle by seg frem. Har hatt så lyst til å finne meg et annet sted i så mange år nå, og dette var første gangen jeg turte å til omsider kontakt. Det er fremskritt det!

Jeg er i det minste stolt over at jeg jeg gjorde det, selv om det denne gangen kom litt for sent. Igjen en ting noen av dere nå sikkert tenker; “men kan det være så vanskelig?” Og ja. For det så mange gjerne tar for gitt og ser på som en største selvfølge kan for mange med en eller annen form for autisme oppleves som det største mareritt.

Stay goregeous! 👽

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos