Kontrazter i hverdagen

For en del år siden lot jeg en eks av meg få scrolle gjennom ALT av album som jeg hadde på min kjære, kjære Ipod Classic – R.I.P!

Etter at hun hadde tegnet seg et bilde av som var på den tok det ikke mange sekundene før hun bare måtte erkjenne at hvis hun hadde funnet denne Ipoden (RIP!!!! <3) helt random et sted uten å ant hvem den tilhørte, så hadde hun tenkt at den tilhørte en voksen, med barn.

Og kinda litt sånn kan man vel tenke om mye av det jeg ellers har valgt å ha rundt meg også. “Her MÅ det da bo en satanist, en influencer og et lite barn liksom??”. 🤔 Samtlige av mine interesser er nemlig så på hver sine side av to vidt forskjellige spekter at jeg faktisk blir litt fascinert bare av å tenke på det selv.

For de av dere som har fulgt meg en stund nå kom neppe det som noe sjokk. Og noe annet som nok heller ikke kommer som noe “freelancer på deadline”, er det faktum at jeg også er ganske glad i å ta litt bilder. Så jeg har rett og slett tatt en liten “fotoshot” av et og annet jeg har i leiligheten, gjerne rett ved hverandre, men som i manges øyne kanskje krasjer litt! xD

Eier du noe som “ikke passer helt i hop”! 🙂🙃

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Koronatestet meg i går!

I går gjorde jeg noe jeg I DAG skulle ønske at jeg hadde gjort mye tidligere. Det er ikke akkurat til å stikke innunder et nesebor at jeg ikke er spesielt tøff når det kommer til det aller meste som angår leger og sånt no, så det siste året har jeg virkelig krysset fingrene for at jeg IKKE skal bli syk, ELLER gå rundt og føle meg litt småpjusk – slik at jeg igjen skulle slippe å ta noe koronatest.

Det begynner å bli en liten stund siden jeg hørte to damer som jeg liker ganske så godt utale seg om hvor skrekkelig denne testen er. I podden “Janka og Martes podcast” kunne nemlig Janka Polliani som selv er i tidlig 40-årene, og som har satt to barn til verden, fortelle at ubehaget ved å få den berømmelige bomullspinnen kjørt et godt stykke opp i nesen nærmest var enda verre enn begge fødslene hun har vært gjennom. 😱

Og for en som allerede kan bli såpass nevrotisk såpass fort bare ved tanken på å oppsøke lege eller lignende, ja så var ikke akkurat dette et utsagn ørene mine trengte å høre.

Så.. Da jeg for noen dager siden hadde begynt å kjenne på litt svake symptomer som minner veldig om de man gjerne går rundt med en liten stund før en eventuell forkjølelse aktiveres fult og helt, ja så gikk jeg noen runder med meg selv, før jeg til slutt endte med å ta den endelige beslutningen om at samme hvor mye jeg grudde meg til dette… så skulle jeg være en ansvarlig voksen og TA denne testen. 🤟

Og rundt klokken 12.00 i går var det gjort. Jeg ble først “skrapt” litt i munnhulen av en slags bomullspinne. Jeg var ikke langt unna ved å brekke meg i et lite sekund, noe som for meg er veldig vanlig – bare jeg står og pusser tennene kan jeg fint gjøre nettopp det. Men det var helt greit, liksom – langt i fra det verste jeg har vært med på! Etter ca. 5 sekunder med munnskraping var dog tiden kommet til det jeg hadde grudd meg desidert mest til… jeg skulle få den berømte pinnen kjørt opp i det ikke fult så berømte neseboret.

Jeg skal ikke tøffe meg og si at jeg ikke kjente på noe ubehag i hele tatt. For jeg merket jo at det “svidde” litt i de få sekundene det hele skjedde. Men det var ikke i nærheten av så ekkelt som jeg på forhånd hadde fått inntrykket av. Og det fantes ikke vondt. Jeg anser meg selv som ekstremt lite tøff når det kommer til veldig mye man kan utsette kroppen for, men det å bli pirket litt i det ene neseboret slik jeg ble i går kunne jeg fint taklet flere ganger daglig.

Da jeg så snudde og begynte å gå hjemover så hørte jeg en latter som virket litt kjent. Latteren viste seg å være min egen: «VAR DETTE ALT?» 🤣

Samtidig var jeg på ingen måte overrasket. For listen over ting jeg har svidd av umettelig med tid på å grue meg temmelig heavy til, men som knapt har vært noen sak i hele tatt når jeg først har hoppet uti det har med årene vokst seg til å bli temmelig lang. Så der sto jeg altså, lo litt for meg selv, litt av meg selv, og jeg kjente på følelsen av hvor lettet jeg var for å endelig ha gjort det.

Så til alle som enda ikke har tatt denne testen, og som er nærmest livredde for å en dag måtte gjøre det.. jeg vet hvordan dere har det. <3 På mitt svakeste tirsdag kveld var jeg ved flere anledninger ikke langt fra å feige ut, og rett og slette avbestille hele greia. Tenkte jeg kunne holde meg hjemme til jeg føler helt fin igjen, og gi totalt F i å la noen skyve noe som helst, noe som helst sted. Så nei.. jeg har på ingen måte problemer med å skjønne at folk gruer seg, særlig tatt i betrakting de skrekkhistoriene som blir servert litt her og der.

MEN IGJEN! Jeg har en usjarmerende lav smerteterskel, og når selv jeg ikke synes at denne pirkingen var noe stress, ja så bør det ikke være det for dere heller.

Slik jeg har forstått det så har denne testen blitt noe mildere siden de først begynte med den i fjorvår. Jeg kjenner flere som har tatt testen flere ganger, og det kan virke som at man nå ikke kjører den like langt og hardt opp som man f.eks gjorde i mars/april. Med andre ord – jeg anklager verken Janka Polliani eller noen andre for å ha løyet om hvor ubehagelig denne testen var for de, for vi er alle forskjellige, og igjen – mye tyder på at ting har blitt bedre de siste månedene.

I skrivende stund har jeg enda ikke fått resultatet for testen. Men i og med at det ikke har vært noen i Oppdal som har vært bekreftet smittet på flere uker nå, samt at jeg knapt har sosialisert meg med noen som helst “face2face” det siste halve året, ja så er det vel større sjanser for å vinne milliongevinst i lotto akkurat nå, enn at jeg om noen dager vil bli oppringt fra Oppdal kommune som kan fortelle at; “gratulerer – du har fått korona!!!!”.

Stay goregeous! 💜

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Lyset i kjelleren

«Leave A Scar»
Den siste uka har vært litt utfordrende, dryg og til tider føltes litt tung.

Anklagene som har rent inn mot Marilyn Manson siden mandag har påvirket humøret mitt litt mer enn hva jeg tenkte det skulle gjøre da jeg satt og skrev på det forrige innlegget mitt rundt hvorvidt jeg tenker han er skyldig i det han er blitt anklaget for, eller ikke – samt hvordan jeg stiller meg til om jeg fremdeles ønsker å støtte han som artist og entertainer, eller ikke.

Med min asperger-diagnose har jeg som kjent en del utfordringer med å begrense meg når det kommer til hvor mye tid og energi jeg skal “svi av” på en ting/tanke, før jeg omsider flytter fokuset over til noe annet. Og tatt i betraktning at jeg har et viss snev av ADD i tillegg, ja så er det ekstra fort gjort at ting som påvirker meg, positivt eller negativt, ofte blir enda mer overveldende enn om jeg ikke hadde de hatt det, og det, og det.

«Så kaldt det er, tiddelibom!»
Så er det heller ikke å komme bort fra at det har vært ganske kaldt den siste uken. På ettermiddagen har graderstokken stort sett ligget mellom -13 og -16, mens tidlig på dagen, og nærmere natta har det gjerne ligget og krøpet nærmere – 20.

Jeg er som nevnt i tidligere innlegg glad i vinter, anser meg absolutt ikke som en “hater” der. Men når det blir så kaldt som det har vært nå, og som det ser ut som det fortsatt vil være i hvert fall frem til 15. februar, ja så kjenner jeg at det bidrar til å legge litt ekstra tungt på psyken og humøret. Og heller ikke på vedfronten har jeg fremdeles helt greid å finne en mellomting. For to dager siden hadde jeg fyrt såpass lenge at jeg til slutt kjente at jeg ble veldig varm, energien stupte, jeg følte på en utrettelig tretthet, og et lite snev av vondt i hode.

I går ble det dog litt motsatt igjen. Da var jeg ganske flink til å fyre på starten, men så på kvelden lot jeg meg sitte og fryse stund, før jeg fikk revet meg vekk fra det jeg drev på med der og da, og jeg på ny satt foran peisen, og sakte, men sikkert fikk tryllet frem atter en “varmebølge”.

«Ute var det lyst»
Jaja, jojo. Så har ikke denne uken vært den aller beste. Men når det er sagt så ser jeg meg både litt bak, men mest frem, med et smil. 😊 For sammenlignet med tidligere år har jeg absolutt blitt merkbart flinkere på de tingene som innimellom er noe utfordrende for meg. Selv om jeg fortsatt kan bruke noe unødvendig med tid på å “skifte kurs”, enten i form av tanker eller faktiske handlinger, ja så er jeg likevel blitt mye flinkere i dag, enn hva jeg var for 2-3 år siden.

Og selv om det er kaldt ute nå, så er jo dette veldig, veldig midlertidig. Det er helt normalt med kalde vintre i Norge, så akkurat DET gidder jeg ikke å erge meg noe særlig over. Jeg tenker at kulda får bare være som den er, og strømregninga tar jeg når den tid kommer. Selvfølgelig – jeg forsøker å IKKE bruke for mye strøm og sånn, men tatt i betraktning hvor billig strømmen var i fjor, ja så tenker jeg det er helt naturlig at mange nå vil få en som vil svi litt ekstra nå denne vinteren.

Så ja. Det var altså noen refleksjoner rundt ting jeg har tenkt på, og som på sett og vis har preget meg i det siste. Godt og igjen få det sort på hvitt at SELV OM det altså har vært enkelte gråe, kalde skyer, så klarer jeg likevel stort sett å fokusere ganske lyst og positivt likevel, tatt i betraktning hvor mye dystrere jeg faktisk kunne ha malt mine mentale malerier.

Stay goregeous! 🖤💜

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Marilyn Manson – et narsissistisk monster?

Foto: Interscope / Getty Images / MTV / Empire Musicwerks

I svært mange år har jeg vært en STOR Marilyn Manson-fan.

Da jeg var i tenårene forgudet jeg alt som hadde med bare LITT med han å gjøre. ALT!! Jeg kunne sitte i flere timer og bare se på de samme intervjuene om og om igjen. Det var dager hvor jeg knapt gjorde annet enn å høre på musikken hans, saumfare internett for smått og stort av merchandise jeg ville bruke penger på, og da bloggen fremdeles var rimelig fersk var jeg til og med så fan at jeg endte opp med å lage meg et “alias” ut ifra samme oppskrift som det Manson og originalbandet hadde gjort – ta fornavnet fra en kvinnelig skjønnhet, etternavnet fra et mannlig monster. I mitt tilfelle Aylar Lie og Richard “Ice Cold” Kuklinski.

Siden har “Aylar”-navnet vært det stadig flere (og flere) har brukt når de har omtalt meg i sosiale medier, det navnet folk har brukt når de har snakket til meg – enten man har vært klar over at på passet mitt står det noe helt annet, eller ikke.

Men for noen år siden så begynte ting å endre seg. Det ene etter det andre oppsiktsvekkende videoklippet poppet opp, hvor særlig samtlige har bidratt til at jeg har stilt stadig flere spørsmålstegn bak hvorvidt dette er en mann jeg egentlig bør, eller vil for den saks skyld, støtte.

Etter mye om og men, samt en periode hvor jeg knapt hørte på musikken hans i hele tatt, begynte begeistringen sakte, men sikkert å blomstre opp igjen. Etter en lengre periode med ganske “meh” sceneopptredener og album hadde han endelig begynt å ta seg skikkelig opp igjen som artist – og det har lenge virket på meg som han har blitt til et snillere og roligere menneske privat også. For jeg skal være ærlig med dere – det er særlig rundt det sistnevnte at det brått skrantet “a lot” hos meg, for noen år siden.

De siste par årene har jeg vært mer fan av han generelt enn på ganske lenge, men i går dukket det opp diverse ting i sosiale media som har fått meg til å tenke igjen.. At skuespiller Evan Rachel Wood hadde et turbulent og utfordrende forhold til Manson en gang i tiden er å ingen måte noen hemmelighet. Og at Manson ikke akkurat tok bruddet mellom dem særlig bra var mildt sagt vanskelig å IKKE få med seg, både fordi media skrev om det, men også fordi han i 2009 slapp et album som ikke akkurat oppsummerte… en lykkelig kjærlighetshistorie.

Foto: AP

MEN jeg har lenge tenkt at de drøyeste og rareste utsagnene han kom med der og da, både i form av intervjuer og låter.. At dette først og fremst “bare” var… kunstneren, den misforståtte wierdoen og scenekunstneren som snakket. Det til tross for at jeg for 5-6 år siden (?) så et klipp på Youtube, hvor det virket som Manson og et par andre fysisk torturerte og plagde en “tilfeldig” kvinne som gråt og gjentatte ganger ba dem om å stoppe. Dette klippet var stort sett mest lyd, så for alt jeg visste kunne det være noen helt andre, men likevel.. Jeg følte meg rimelig overbevist om at det var han jeg hørte der og da.

Enyways. I går sto Evan, samt fire andre kvinner frem på Instagram med svært forstyrrende historier med voldtekt, fysisk vold, psykisk terror, ekstreme kontrollbehov, rasistiske utsagn, samt hevndrap på kjæledyr som noen av stikkordene. Og jeg skal igjen være helt ærlig nå. Ikke no av det jeg har lest overrasker meg nevneverdig. Joda, det kan være snakk om nok en sak hvor en noe “snål” kjendis har blitt gjort til lett offer for folk som først og fremst bare er ute etter å skinne mer i rampelyset selv, penger.. hvem vet?.. Men enn så lenge er det svært få bein i kroppen min som tviler på at disse grufulle historiene er faktisk sanne.

Jeg HÅPER jeg tar skammelig feil, at jeg vil angre på at jeg skriver dette i fremtiden, for jeg vil så gjerne at disse anklagene skal være sterkt overdrevet. Helst ha så lite rot i virkeligheten som overhode mulig. Men dessverre.. Jeg har sett så mye forskjellige klipp de senere årene hvor Manson har gjort og sagt det ene nokså oppsiktsvekkende etter det andre.. Alt fra at han skjeller ut en haters i full offentlighet på en konsert, og roper at denne fyren vil bli tatt “prison-style” på vei ut av lokalet igjen, til at han har gått til faktisk fysiske angrep på egne bandmedlemmer, men også en og annen misfornøyd publikummer.

Så ja.. At Marilyn Manson i hvert fall har hatt sine mildt sagt ikke sjarmerende sider – ja det har jeg kjent til lenge.

Likevel sitter jeg her nå igjen og lurer på.. Vil jeg fremdeles støtte musikken hans? Og akkurat her har jeg et nokså klart svar: ja! På samme måte som jeg også støtter filmene og seriene fra The Walt Disney Company som ikke akkurat heller bare har helt rent mel i posen, så kommer jeg fortsatt til å høre på musikken til Marilyn Manson også.

For jeg har lenge ment, og jeg står fortsatt ved at det er viktig og riktig å skille kunsten fra kunstneren. Iblant er det enklere sagt enn gjort, og hadde de forskjellige innleggene fra i går kommet som en faktisk nyhet på meg så hadde jeg nok ikke vært like sikker her og nå. Men som sagt så var dette strengt talt ingen nyhet for meg. Det pluss at det virkelig virker som Manson er på et langt mer “fornuftig” sted i dag, enn for f.eks 5 år tilbake, gjør det dessuten enda litt lettere for meg å forsvare MUSIKKEN HANS.

Når det igjen er sagt.. Skulle anklagene som har poppet opp igjen nå vise seg å være sanne, ja så håper jeg virkelig at et hvert offer får den rettferdigheten de sårt fortjener, og at Manson får sin straff. For uansett hvem man er i denne verden – samme hvor mange trofaste fans man har, hvor mange fantastiske album man har produsert… ELLER hvor vanskelig og tøff oppvekst man selv må ha hatt… – man skal likevel ikke kunne gå ustraffet dersom man har begått slike ondsinnede gjerninger som Mr. Manson nå er anklaget for.

Og en siste ting… Helt uavhenging om han er skyldig eller ikke. Hver så snill og legg fra dere tankene om at mennesker som ser “slik er sånn ut” faktisk er sånn eller slik grunnet utseendet, naturlig eller ei. Man kan uansett være verdens snilleste person som jobber rævva av seg for Røde Kors, eller være en notorisk voldtektsperson som må drepe kjæledyra til nabobarna for å i hele tatt “få den opp”… Slike ting kan man faktisk ikke se på et annet menneske basert på valg av sminke, klær og eventuelle operasjoner. Så jeg ber dere – STOPP med det!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos