På søndag hadde jeg for første gang på lenge besøk av Rune. Vi gjorde stort sett det vi pleier å gjøre. Helt til vi kinda ikke gjorde det.
I sommer testet jeg ut samtlige av Van Holten’s grønnekle sylteagurker. Og jeg tenkte jeg var fiks ferdig med Van Holten da den siste agurken omsider var “konsumert”. Men den gang njett! For tror dere ikke at det også eksisterer en egen 1 liter juice? 😖 Hell yes!.. så fort jeg fant ut av dette innså jeg at jeg altså IKKE var helt finito med den noe særegne “grønnsaksleverandøren” likevel. Men denne gangen har jeg i det minste hatt gleden av å dele ubehaget med en venn. Tihi. 😊 Og alt i regi av det noe utleverende selskapsspillet “Hvem i rommet?”!
Jeg kan love at det hele ikke akkurat førte til “ingen sure min(n)er”…
I går startet jeg på et prosjekt jeg kinda skulle ønske at jeg hadde begynt med for mange år siden, nemlig å sette opp en digital liste over hvilke filmer jeg har på dvd og blu ray.
Fra før har jeg satt opp en liste over min digitale filmsamling, hva jeg har av 4K-blu ray, samt min fysiske spillsamling, men dvd og (“vanlig”) blu ray har jeg stadig utsatt, rett og slett fordi det er såpass mange titler å holde styr på! 😳 Og samlingen har stadig latt seg forøke, som igjen har ført til at det å sette i gang har virket som et stadig større ork.
Men nå har jeg begynt og takket være mobilappen CLZ Movies så går det mye raskere enn om jeg skulle gjort alt oldschool. Man scanner strekkoden til enhver film man har, og så blir filmen STORT SETT funnet og lagt inn uten noe videre “styr”. Dvs. det er noen ytterst få titler appen enten ikke finner i hele tatt, eller som den registrerer med feil format. 😏 Altså: appen registrert noen ganger dvd-filmer som blu ray, og ved disse tilfellene har jeg valgt å slette scannen, for så å legge inn filmen manuelt.
Er ikke så viktig nøye for meg å ha riktig utgivelse av hver enkelt film registrert, det viktigste er at jeg har en liste over hvilke filmer jeg har på det og det formatet. Har hendt flere ganger når jeg har vært inne på f.eks Platekompaniet at jeg har vurdert å kjøpe en film, men latt være fordi jeg ikke har vært helt sikker på om jeg alt eier den 😅 og DET ønsker jeg å sette en strek for nå – med og uten kode. Også gjør appen det lettere for meg å potensielt begynne å sortere samlingen alfabetisk og etter sjanger, da det også er noe jeg ikke har helt orden på enda..
Nesten ferdig med å scanne dvdene nå, ca. 300 stykk. Har av en eller annen grunn droppet å scanne tv serie-boksene foreløpig. Men planen er at de også skal inn på et tidspunkt. Og så har jeg ikke lagt inn en eneste blu ray-film enda, og det er det som vil ta mest tid. Har ikke det konkrete tallet i hodet, men jeg er rimelig sikker på at jeg har flere blu ray-filmer enn dvder. Når folk har spurt om hvor mye jeg har sammenlagt har jeg svart at det i alle fall ligger på over 1000. Riktignok har et og annet blitt solgt, men føler meg ganske trygg på at det firesifrede tallet fortsatt stemmer. 😎
Men det vil vise seg.. om forhåpentligvis ikke alt for lenge.
Å ja, så har forresten veden jeg bestilte i sommer endelig kommet. Vekst-bilen kom kjørende med en 1500-liter sekk i 10-tiden i dag, så nå kan jeg omsider fyre enda litt oftere uten å være så redd for å gå tom. Noe jeg ikke tror man kan 100% i Oppdal, men dere vet.. jeg er ganske flink til å overtenke visse ting.
Burde ha bestilt litt opptennings-ved også, men det kan jeg bare stikke innom Europris og kjøpe så og si når som helst.
13 år+ med blogging, det er klart at jeg har pådratt meg noen yrkesskader på veien!
1. Skriveleif blir nazi!
Vanligvis foretrekker jeg å gå gjennom stuff før jeg publiserer, både en og tre ganger. Det hender at jeg rusher et og annet, men STORT SETT tar jeg meg tid.
«Hvordan vil det tolkes hvis jeg bruker disse ordene kontra disse ordene?» For hvordan man ordlegger seg har mye å si!
Og selvfølgelig: (grammatikk- og skrive-)Leif skal helst ikke leve!!
«Burde jeg kanskje kuttet ned denne teksten litt?», «Oi, kuttet jeg for mye nå?».
Det er mye å holde styr på! Noen ganger er det selvfølgelig viktigere at budskapet kommer frem enn at teksten ville fått en sekser av norsklæreren. Det er ikke like “katastrofe” å ordlegge seg dust i et innlegg om sitt elsk/hat-forhold til Tine Iskaffe som det fort kan bli om man trykketaster feil i et innlegg om angrepene i Gaza.
Og det samme gjelder også ellers i livet. Så skal det selvfølgelig være lov å trå feil også innenfor de mer følsomme tematikkene uten å bli ditcha, kansellert og faens oldemor, sett at du ikke med vilje har ytret deg hatefullt eller respektløst og står fast ved dine hatefulle ytringer.
Og jeg skal være den første til å innrømme det! Jeg HAR av og til latt denne “skravle-perfeksjonismen” gå litt for langt i situasjoner hvor jeg heller burde slakke mer ned. Jeg har arrestert venner av meg for å bruke ord feil, og jeg har også høyt og tydelig gjort et poeng av det når jeg har sagt noe feil selv, i samtaler hvor jeg heller bare burde “la det gå”.
Har heldigvis blitt chillere med årene, det må sies. Eller nei.. det MÅ ikke.. jeg mener.. eh.. på tide å gå videre?
2. Kan det dokumenteres? KLART DET KAN! HVA er en blogg uten content? Nada kommunelada! Og hva er vel en blogger som ikke har blogget på en stund? En glemt bok på et nedstengt, støvete bibliotek.
Det var en tid hvor “ALT” skulle dokumenteres! “Alt” jeg tenkte og følte på skulle skrives om, “alt” jeg handlet skulle knipses bilder av, og jeg irriterte meg brått litt ekstra over de som jeg ikke fikk slengt inn i bloggen i form av bilder og/ eller video vs. de som var mer som meg på den måten. Sistnevnte tok jeg brått personlig, og jeg kunne raskt begynne å betvile om vedkommende egentlig var flau av å være en venn/ bekjent av meg. For det fantes vel ingen andre grunner til at enkelte ikke hadde så sterkt behov for å bli “udødeliggjort” på nett? Nei. Content skulle ut til en hver tid, koste hva det kostet ville – og ALT var content!
Og selv om jeg ikke har bloggen like sterkt i mente i 2023 som jeg f.eks hadde i 2011 eller 2012, så lar jeg meg fremdeles plages litt av og til når jeg stadig ikke har lagt ut noe på en stund. Dette er en av grunnene til at jeg nesten ALLTID går med sekk når jeg er utenfor huset. Man vet aldri når det dukker opp noe som er verdt å ta bilde av – og speilrefleksen ligger ALLTID i sekken!
Det som derimot er hakket verre er at jeg i nyere tid stadig har unngått folk “på gata” i perioder jeg ikke har hatt noe nytt og spennende å fortelle/ snakke om. Frykten for å fremstå som kjedelig og forutsigbar har bidratt til å gi meg en økt grad av sosial angst. Skal dog ikke gi skylden 100% til “blogghjernen” for dette. Jeg ER “easely bored” av natur, men bloggermentaliteten har ikke akkurat hjulpet på.
Jeg er forresten ikke særlig lett å ha med å gjøre her heller. Jeg blir lett irritert hvis jeg skjønner at folk kjenner til meg “litt for godt”. Da tenker jeg at jeg er blitt for kjedelig og ikke minst forutsigbar. Og jeg blir også fort irritert om folk bommer. Særlig hvis folk slenger ut UTDATERTE påstander om meg. Da går jeg fort ned i tvileboksen og begynner å stille spørsmål hvorvidt vedkommende egentlig kjenner meg i hele tatt.. «Følger du ikke med på bloggen/ Youtube-kanalen/ Instagram/ Tik Tok lengre????»(dette skal vi straaaaks dykke videre ned i.. ⇓). Igjen som jeg også har et ønske og behov for å fremstå som mystisk og Uforutsigbar. Nei, det skal ikke være lett altså. Men for faen.. FØLG MED DA!
3. SE MEG, LES MEG!
Jeg utfordret dere for litt siden til å reflektere over det store spørsmålsfråga: HVA er vel en blogg uten dens content?
Vel, jeg skal nå utvide det litt: Hva er vel en blogg med content uten dens PUBLIKUM??
Innimellom har man rett og slett “uflaks”, eller hva man skal kalle det: Du har lagt ut et innlegg du er rimelig fornøyd med, men av en eller annen grunn er ikke responsen helt som håpet på. Derfra og ut kan veien til kjelleren være både brutal og ikke minst kort. Akkurat som rekkevidden på…
I DAG har jeg vennet meg til tanken om at “ingen” leser eller kommenterer blogger lengre. Men skulle jeg “feile” før, altså da blogg enda var poppis, å Satan i gatan!.. Det var en tid hvor man kunne betale blogg.no 15, 30 eller 45 kroner for en såkalt BLOGGSHOUT! Og for å si det sånn, det var ikke bare sjela det ble dyrt for hvis et innlegg ikke skulle få den responsen jeg mente det fortjente. Og det var ikke sånn at man kunne “shoute” et innlegg bare den ene gangen heller, – nei, nei, nei!! Man kunne “shoute” det samme innlegget så mange ganger man bare ville/ hadde “råd til”!
I dag derimot må jeg nøye meg med å dele et innlegg i 77 forskjellige bloggrupper på Facebook. Og siden “ingen” lengre er på Facebook heller.. og de få unntakene mulig har “unfollowet meg” som en konsekvens av blant annet denne “gruppe-spamingen”.. faen, hva holder jeg egentlig på med?
Kom forresten på nå at det også var en greie å kommentere masse randome blogger en gang i tiden i håp om at folk skulle “gjengjelde tjenesten”. («Fin blogg! Kommenter tilbake?» – Jeg holdt meg heldigvis for god til akkurat den type kommentar, men leste i stede innlegget jeg skulle kommentere, prøvde å kommentere noe relevant, og krysset så fingrene for at vedkommende ville gjøre det samme..)
Var OGSÅ en greie å legge til masse “venner” på blogg.no i håp om at flere skulle se når jeg la ut noe nytt. Nei vet dere hva.. det er mye rart jeg savner fra bloggens gullalder, men VISSE ting håper selv jeg aldri returnerer!!
Men ja.. det å legge ut noe for så å føle på en totalt likegyldighet fra verden rundt. Det kan brått være døden.
4. Ille til mote
BANG!! – Dagens outfit!
Jeg er ingen moteblogger. Jeg har ytterst få “dagens outfit”-innlegg ute. Likevel tar jeg meg stadig i det hvis jeg har på den samme t-skjorten på mitt nyeste innlegg som jeg hadde for to innlegg siden. Og det hjelper ikke nødvendigvis at det er en hel måned mellom disse innleggene og at JEG vet at jeg har brukt ørten førten t-skjorter mellom dette… mellomrommet.
For dere som scroller gjennom bloggen kan dette fort se litt slapt ut. Og er det en ting jeg ikke vil at folk skal tenke på meg som så er det slapp. Vel, nest etter kjedelig og forutsigbar.
Og igjen har dette smittet over til mitt “virkelige liv”. Skal jeg treffe noen prøver jeg ofte å komme på hvilke klær, og da særlig hvilken t-skjorte, jeg hadde på da jeg hadde noe med vedkommende å gjøre sist. Dette gjelder når jeg skal møte folk fysisk, men også når jeg skal prate med folk over f.eks Discord og jeg vet at det er en viss sjanse at kamera skal på.
“Søren. Jeg postet visst en karusell på Insta med disse klærne for noen uker tilbake…”
9. juni 2011; I likhet med Mr. Bean har også jeg klart å forsove meg slik at jeg i en nervete stund risikerer å komme for sent til den rutinerte tannlege-sjekken. Heldigvis vil skjebnen ha det til at jeg rekker det i siste liten. Null hull og mangler i verken avtalebok eller Karius og Baktus Veg. 49.
Etter å ha vinket tannlegen adjø bestemmer jeg meg for å ta turen innom MIX som fremdeles er en greie i bygda. Der får jeg øye på en pocket som raskt fanger min interesse. På omslaget er det en veldig vakker kvinne som stirrer intenst inn i sjela mi. Sporens straks skal både undertegnede og pocket vise seg å være solgt. Boken heter «Ni liv» og er en fiktiv shapeshifter-roman av Rachel Vincent (og ikke en vampyrbok, slik jeg har antydet i tidligere innlegg).
Årene går og mye skal endre seg med tidens løp. Vennskap kommer og går. Jeg får stadig flere erfaringer. Blir stadig sterkere og tryggere på meg selv og mitt. Men «Ni liv» forblir stadig “urørt”. Det har seg nemlig sånn at den er en oppfølger, en del av en serie på totalt seks bøker-ish! 😘 Jeg gjør nå og da noen forsøk på å finne de resterende titlene, stadig uten hell. Lenge skal «Ni liv» være den eneste boken jeg har liggende. Høsten 2016 klarer jeg derimot å sette klørne i bok 3 og 5, men så skal det på ny ta noen år før samlingen igjen blir utvidet.
I det fingrene mine taster ned de ordene øynene dine nå leser viser kalenderen til november måned, året er 2023 og min samling av Rachel Vincents shapeshifter-serie på norsk er endelig komplett! Det skulle ta meg over 13 år, men nå er det altså gjort.
For noen uker siden kom jeg over en fyr på Bookis som hadde bok 4. Og uken som var ble jeg kontaktet av ei dame på Finn som tilbydde seg å selge meg bok nummer 1. Husker ikke når eller hvordan jeg fikk tak i bok 6, men den snek seg også inn på et tidspunkt, og NÅ kan jeg endelig sette meg ned og lese hele serien!! 😍
Dvs. jeg googlet nettopp og visstnok har det kommet en bok til i år, men jeg vet ikke om den er utgitt på norsk enda, så enn så lenge er vel den “NORSKE” serien 100% da jeg stadig ikke har interesse av å lese bøker på andre språk enn til nød dansk eller svensk.
Det føles godt å endelig være “ferdig”. Når jeg derimot begynner å lese disse bøkene er et helt annet spørsmål. Har en del ulest her og der som har ligget og samlet støv.. ganske så lenge. 😏 Kommer nok til å prioritere noen bøker jeg har liggende som ikke er en del av noe serie først. Føles så tiltaksork å starte på noe “så stort”. Som jeg skrev innledningsvis – mye har forandret seg med årene, men tålmodigheten er stadig mangelfull.
Skulle det forresten være noen der ute som har en god boksamler-app å anbefale? Sjekket ut Goodreads i helgen som jeg ikke tror jeg kommer til å vie særlig mer tid til (med det første) da det er STORE mangler der når det kommer til norske utgaver. Vet også at man kan klinke inn boksamlingen på Bookis, men der har jeg et problem med at det ikke går an å sortere bøkene man legger inn etter noen annen rekkefølge enn.. den man har lagt de inn på.. så hvis noen kjenner til en app som er bedre enn de to overnevnte på disse feltene hadde jeg blitt enda litt lettere å ha med å gjøre enn jeg alt er! 🔥🔥
