.. samt diverse blogger og minnebank – på jakt etter ting som irriterer “folk flest”, men som jeg på min side ikke er, eller har vært nevneverdig plaget av! 👻
Det har ikke vært bare-bare. Stort sett har jeg kjent meg veldig igjen. 😅 Mest sannsynlig har jeg også irritert meg kraftigere over visse forskjellige ting, enn de som har skrevet og skreket om det her og der.
Dog ingenting er klin umulius! For tro det eller ei: DET FINNES ting som en “god” del av befolkningen forakter, men som jeg har null og niks problemer med. 😄 Ja, som jeg til og med kan være så “syk” at jeg setter litt pris på! 😊
Aller helst skulle jeg bare glemt alt rundt de forskjellige målene og reglene jeg hadde satt meg for dette året. Generelt ser jeg mest frem til å få dette året langt bak meg!.. 💩 Hvor rævva det har gått skal jeg nok gjøre et lite innlegg på i romjula, men ikke belag dere på å bli spesielt imponert – for å si det mildt sagt pusemuseforsiktig.
En ting som derimot har gått bra, enn så lenge, er å følge mine egne ord om å kjøpe/ støtte/ finansiere maks6 filmer per batch fra Norske Filmklassikere-prosjektet, som fortsatt ruler og går annenhver måned på Facebook og platekompaniet.no.
Da batch syv ble rullet ut i vår ble jeg for å si det som det er litt letta over hvor få filmer jeg ha interesse av. Av batchens totalt 12 (eller 13? (er “egentlig” 12 filmer i en batch, men det hender av og til at Christer og Co smeller til med en “bonusfilm”)) filmer er det sikkert flere jeg kunne likt om jeg ga de en sjanse, eller bare badet i hellacash. Men jeg kan ikke fortsette å støtte like mange titler som jeg har gjort i tidligere runder hver gang. Jeg liker norsk film. Jeg liker FILM! Men selv jeg må sette visse grenser.
Anybays! Nå har alle filmene som jeg var med å spleisefolkefinansiere i mars omsider kommet! 😊
Med pappcover.Uten pappcover.
Av disse fire er det kun «I onde dager» jeg har sett alt. Mener jeg så den på Netflix da den var rykende fersk, og at jeg likte den ganske godt. Den føles på flere vis litt “unorsk”, og det er tydelig at regissør Tommy Wirkola er en Tarantino-geek!
Det eneste som irriterte meg litt er det jeg vil kalle “FRP-vitsing” på bekostning av hvor “rævva” elbil er. Muligens litt teit å irritere seg av den slags da jeg ikke har noe erfaring med elbiler selv. Kanskje er jeg bare allergisk når det kommer til litt konservative mennesker som skal drive og hale ut alt som er feil med det som er litt nytt og/ eller ukjent for en. Kan være det ikke egentlig var elbiler filmene mente å tulle med, men mer kritikerne av den, men jeg tolket det veldig som at filmen hadde fuckyou-fingeren mest rettet mot.. elbiler.
Av de tre jeg ikke har sett enda er det veldig lett å fortelle dere hvilken jeg er mest spent på denne gangen!: «I ungdommens makt».
Basert på det jeg har hørt om den burde jeg nærmest gitt fra meg det ene domenet besitter – fullstendigkaos.no.
Den ble i sin tid ansett noe kontroversiell og rar. Rar er det visst de som mener den fortsatt er, og det kan være at en og annen religionrunker fortsatt mener den er kontroversiell, selv om jeg tror nok det gjelder langt færre i dag enn da filmen først kom i 1980.
Og så skal den i følge en kilde som vanligvis ikke har til vane for å skuffe meg sånn veldig et eneste kjedelig øyeblikk i seg, mer eller mindre? Jeg tror jeg mener å huske å ha hørt nettopp det. Via Norsk Kultfilm❤️, podden.
Ja, nå er forresten første “etasje” i “NFK-hylla” full. Så det er bare å krysse fingrene for at det vil ta litt lengre tid å fylle opp “overetasjen”, og at det ikke kommer sykt mange interessante titler i batch ni som går av hengslene på Facebook og Platekompaniet I MORGEN!! 😁
PS: jeg mente ikkebatch åtte der jeg har skrevet batch ni. Batch åtte er alt ferdigfinansert, og lander trolig i folks postkasser og hjem nærmere Halloween.
.. bare sånn i tilfelle noen skulle overgripe seg på tastaturet for så å anklage MEG for å skrive noe feil. For da må du i så fall påpeke på noe helt annet. Og da mener jeg ikke filmen.
Nå skal jeg skrive litt om noe jeg har hørt at en stor nok del av befolkningen synes er gørr kjedelig å høre om. Drømmer! 🤓
Heldigvis driver jeg fortsatt ikke å slave-skriver for “folk flest”, så til de av dere som måtte rømme langt av gårde til et helt annet sted nå. Kos deg. Nei, virkelig. Kuuuus deg.
Vel, jeg har altså drevet og drømt litt. Som det sies at man gjør hver gang man sover, selv om man ikke bestandig husker det etterpå. Og jeg skal ikke skryte på meg å huske så forferdelig mye, men jeg mener stadig mindre bestemt at noen hadde forsvunnet.
Hvor vedkommende var blitt av vites ikke. 😶 Og hvem som eventuelt har bortført, i verste fall DREPT, vedkommende fikk jeg vel heller ikke svar på før jeg våknet. Hvem denne forvunnede personen måtte være kan jeg heller ikke lokke frem fra hukommelses-hatten.
Og det hender jeg kan irritere meg litt over sånt! Men i dag kom jeg til å tenke at tross alt er MITT EGET HODE som fabrikkerer det jeg drømmer i sovende tilstand. Med andre ord!! – jeg kan fint ta meg friheten til å bare bestemme meg for hvor, hva og hvem her og nå.
Men det vil jeg ikke gjøre! 😎 I stede vil jeg forsøke å utnytte de ytterst få av dere som fortsatt tar dere tid til å iblant lese og kommentere – i håp om at dere vil “stemme frem” en fasit basert på noen alternativer som jeg måtte komme opp med her og nå.
Alternativ 1:Nabobygdas lokale aubergine-importør har kjørt på Mr./ Mrs. Savnet!
Aubergine-importøren klarte fra det skjebnesvangre øyeblikket ikke å tenke klart så h*n fikk sin MYE bedre halvdel til å begrave Mr./ Mrs Savnet under et aubergine-tre i hagen.
Det “Aubergine” ikke var klar over var at avdøde var halvt menneske, halvt frø. Så da h*n sto opp neste dag ble h*n mildt sagt forskrekket! Hele bygda var blitt forvandlet til en gedigen regnskog bestående av mango-trær og blodappelsin-busker.
Skal også sies at avdøde hatet aubergine! Så man kan jo si det ble en viss rettferdighet da alle aubergine-trærne som sto så pent dagen før hadde måtte vike for bygdas nye kjempestore mango- og blodappelsin-jungel.
Og så er det litt koselig å tenke på at ihvertfall halvparten av henne fikk levet videre de neste 100 og noe årene som fulgte, da regnskogen umiddelbart ble en vernet turistattraksjon!
Alternativ 2:Mr. Mrs Savnet haraldrieksistert! Årsaken til at samtlige deler av befolkningen leter etter han/ henne skyldes ganske enkelt at bygda for en tid tilbake ble utsatt for et hypnose-eksperiment arrangert av.. ja nemlig, STATEN!
Hva årsaken til dette eksperimentet skyldes er en helt annen sak.
Alternativ 3:Den savnede har rømt til utlandet uten å si fra, grunnet de stadig forvoksende prisene!
I retrospekt får folk og tannfe veldig lett for å si “selvfølgelig!”, med tanke på alle FRP-posterne vedkommende som kjent hadde prydet hjemmet sitt med. Men frem til sannheten en dag kommer frem i lyset retter de samme menneskene mistanken mot den utenlandske grønnsakshandleren som Mr./ Mrs. Savnet tydelig mislikte, ene og alene fordi han ikke solgte epler.
Og hvem kan klandre vedkommende? Folk flest liker jo epler, tross alt.
Alternativ 4:Mr. Savnet viser seg å være det som en gang i tiden var blogg.no`s store rockeblogger – Aylar Von Kuklinski!
Aylar har lenge sett seg lei av blogg.no`s dalende popularitet og har nå tatt et stort skritt.. et bokstavelig talt kjempestort skritt på flere mil!!.. for å få blogg.no til nye høyder igjen. Han har simpelthen iscenesatt sin egen forsvinning!!
Etter noen uker i Rennebu reiser han omsider igjen til Oppdal, hvor det første han gjør er å skrive et blogginnlegg som viser seg å balleknuse ALT av lesertall blogg.no tidligere har høstet på noen bloggere noen sinne.
Hele norge gråter av glede, og interessen rundt bloggen hans viser seg å bli GEDIGEN i flere tiår i etterkant. Dette er også det som skal til for at blogg.no-folka setter i gang en megasvær PR-kampanje for å få bloggplattformen tilbake til enorme høyder. Og det lykkes!! OG GUD BEDRE SOM DET LYKKES!!!!
Og fra den dagen skjønte universet endelig at Aylar Kuklinski er et geni verden ikke til nå har sett, hørt eller luktet maken til. Verden derimot skjønte dette “litt” senere.. Etter han død. TYPISK!
Alternativ 5:Mr./ Mrs. Savnet ble brutalt drept av ordførerens kelner!
På nyttårsaften åpner kelneren opp og forteller ordførerinnen ALT – etter å først ha snublet 113 ganger i det jævla saueskinnet! Dessverre er ordførerinnen senilkonfus, og kelneren bestemmer seg 1. nyttårsdag for å aldri røre et glass igjen, som igjen fører til at han (kelneren) aldri forteller sannheten til noen flere da han tross alt er verdensmester i å holde kortene tett til sitt bryst i edruhetens navn.
Mr./ Mrs. Savnet var uansett en stor dritt som ingen likte. Så alt i alt har ordførerens kelner gjort bygda en tjeneste. Burde helt seriøst fått ordførerinnen og hele kommuneriket på åstedet!
Og jeg syns ikke vi skal dømme de som hakker opp avføringen før den tappes den, heller!
Sånn! Nå har jeg gjort mitt! 😅 Nå er det opp til DEG kjære leser å bestemme hvilke av disse fem alternativene som fortjener å ende opp som den FASITIELLE løsningen!!
Så skjedde det som måtte skje.. før eller stadig siden – headeren som ble headhuntet i januar har gått pensjon!
Etter 5733 dager med den stadig samme bloggen begynner det å merkes at det blir mer og mer vrient å skvise ut noen edle dråper av kreativitet i det jeg skal mekke noe som gir mening-ish med tanke på hva hva bloggen er vs. ikke er – SAMTIDIG som det helst ikke skal føles som en nedgradering fra det forrige, og ikke minne for mye om noe gjort før og.. ja, i hele tatt.. masse overtanker! 🤪
Men jeg syns, føler og mener sånn medium alvorlig at jeg på ny har fått til noe jeg kan stå inne for!
For HVA ER denne bloggen? HVEM ER JEG?? Hvem er du?.. akkurat det siste driter jeg fint i (i denne sammenheng). Ingen offens.
Ganske lenge siden jeg skrev og delte noveller, eller andre fiktive skriverier med dere nå. 😶 Hatt lyst til skrive noe lenge, men har stadig ikke fått den berømte fingeren ut.. på noen år.
Men her har dere omsider min første novelle på syv og førti evigheter. «Vi – jeg, meg og de andre» er barnets navn, og jeg har ikke så fryktelig lyst til å gå inn på hvor jeg vil med den, da det fort ville ført til at historien.. “døde”.
Jeg husker ikke hvordan det skjedde. Eller når det skjedde. Men det må ha skjedd en gang. For jeg husker at jeg var blant de levende. En gang i tiden. Jeg skulle likt å si at jeg lever på minnene, men det ville vært en løgn. For jeg har vært død ganske så lenge nå.
Sovnet jeg stille inn i min sofa? Jeg husker ikke. Kan det være at jeg ligger begravd i flere deler av landet? Jeg vet ikke. Sørger familien over meg. Trolig, men igjen.. Jeg vet ikke.
Forgjeves har jeg forsøkt å finne navnet mitt i dødsannonser og blant gravsteiner rundt om i det ganske land. Forgjeves har jeg forsøkt å ta kontakt med de som en gang sto meg nær i håp om å få et svar på de alt for mange spørsmål jeg stadig går og haler rundt på. Det er ikke det at de ikke har svart meg. Eller jo, det er jo det. Men hvordan besvarer man spørsmål man aldri har mottatt?
Det kan være jeg aldri får svaret på når B. Tubenes Jr. gikk bort. Det er til å bli sprø av, men i det minste har jeg sluttet å gå på veggen. Og sakte, men sikkert har jeg blitt flinkere til å akseptere situasjonen. Tiden legger ikke alle sår. Tidvis sår den bare mer tvil. Men i lyset av det lille jeg vet, i dag.. så ser jeg ikke like mørkt på det som da jeg akkurat hadde stupt inn i mørket.
Akkurat nå sitter jeg på en benk. Alene. Tre meter til høyre sitter et par. Jens og Jenny. For et år siden var de det søteste paret i hele nabolaget. De holdt hender. Kysset. Klemte. De sang sammen.. spilte spill sammen.. men i dag sitter de bare på den samme, stadig mer nedslitte benken. Og for meg virker det som de ikke kunne sittet lengre vekk fra hverandre. Han glaner litt til høyre, mens hun.. jeg vet ikke. Det virker ikke som hun egentlig sitter der i hele tatt.
De har sittet der en tre kvarters tid. Alt jeg har hørt dem si er “her?”. Ja, det var forresten henne, før hun fem lange sekunder senere fikk til svar: “mm”.
Tre meter foran meg sitter en gammel mann. Helt alene. På alle tenkelige vis. Og det er ikke meningen å virke innbilsk, men hadde det ikke vært for at jeg vet bedre skulle jeg tro at han fulgte etter meg. Hvor enn jeg måtte bevege meg er også han. Alltid noen meter foran meg, vel og merke. Sånn sett skulle man tro det var jeg som var stalkeren her. Men jeg håper og tror at det ikke er tilfelle. For hvorfor skulle det det?
Bildet er “tatt” fra pixabay.com
Jeg burde vel sette pris på friheten ved å.. “leve” sånn.. noen ganger gjør jeg jo det. Men sånn som nå føles det bare veldig meningsløst.
Nei.. på tide å vandre hjem igjen. Hvor enn “hjem” er. Og se det. I det jeg reiser meg for å fare videre så gjør gamle Are Vidd Knutsen det samme. Nok en gang er det som vi følger hverandre hjem til vårt. Med noen få meters avstand. Det er som han vet at jeg er der. Samtidig som han umulig kan vite noe som helst.
Kultfilmen «The Texas Chain Saw Massacre» fra 1974 er og blir en av mine ABSOLUTTE favoritter all time!💛 Og lenge var dette en film som KRF elsket å trekke frem i den en gang så opphetede debatten om videovold! Mange ønsket å totalforby den til tross for at de ikke en gang hadde sett den selv. Er ofte sånn for enkelte – at det holder med det de har hørt fra “venner” og “venners” “venner”.. Og mange som var så heldige at de så filmen den gang da skulle så gå i årevis og huske den som langt mer grufull enn den faktisk er. Kall det gjerne “the Texas chain-effekten”.
Få filmer har hatt like mange myter ved seg som den originale Motorsagmassakeren, som den kalles blant nordmenn. Ikke “bare” var den langt voldeligere i folks “hukommelse” enn den strengt talt var/er – den hadde også lenge rykte på seg for å være en “sann historie”.
Sannheten er dog at den er løstinspirert av historien til seriemorderen Ed Gein. Men der hvor fiktive Leatherface hadde med seg en hel familie på “moroa”, opererte Gein mutters alene (pun intended). Og Gein var heller ikke en like ivrig forbruker av motorsag. I følge Wikipedia skal Ed faktisk aldri ha brukt motorsag i hele tatt.
Enkelte likheter mellom fiksjon og virkelighet finnes riktignok. Men de aller fleste likhetstrekkene ligger helst i… hjemmeinteriøret. ☠️ Og “fashion”.
Og apropos ting å piffe opp hus og hjem med! Jeg bestilte meg nylig soundtracket til den ganske så omstridte kultperlen da jeg fant ut at noen endelig hadde fått fingeren ut – og musikken med den!
Vinyl, cd eller kassett? 🤔 Hadde jeg vært aldri så økosmart hadde jeg forholdt meg til et format, i første omgang. Meeeeen jeg endte med å bestille en av hver. Ikke noe poeng i å stanse kontoslakteriet når det først ruller og går.
KASSETT-utgaven:
CD-utgaven:
VINYL-utgaven:
Velkomstkomiteen som sitter klar i det man bretter opp coveret.… i den ene lommen følger det med et lite blad som tilbyr en rekke flotte og ikke minst HISTORISKE bilder – deriblant dette rumpebildet som senere skulle føre til at Tobe Hooper ble hooket som regissør på Steven Spielbergs “Poltergeist” som kom ut i 1982.
Side ASide B
Både kassetten, cden og vinylen har sine sjarmerende sider! Men skal jeg peke ut EN favoritt så blir det nok vinylen. Den ser helt klart lekrest ut. Og uten å ha telt over så tror jeg det er enda flere bilder i bladet som følger med den, enn det som er å finne i cd-heftet. (er man interessert i mest mulig bilder er kassetten helt klart den store lille taperen på alle tenkelige måter.)
Men med det sagt er det nok cden som vil bli mest spilt!
Status er fortsatt at jeg har TO kassett-spillere – hvor ingen av de spiller som de skal (den ene spiller treeeeeeigt og den andre spiller smurf). Og jeg eier per nå null vinyl-spillere. Aldri hatt noe vinyl-spiller i hele mitt omsuste liv. Men hele 20 plater – det har jeg da!
Så.. jeg bør få tak i en spiller også, sånn ikke alt for langt uti fremtiden. Når er og forblir usikkert, men jeg tror jeg skal garantere såpass at jeg ikke blir å skaffe meg en som er i stand til å snu skivene for meg, da jeg ser for meg at det er en ekstra kostnad som ikke er verdt penga for min del. Så igjen: det er nok cden som skal få kjørt seg mest av disse tre.
Kom forresten til å tenke på nå at mens jeg har soundtracket på både kassett, cd og vinyl, så har jeg “kun” to utgaver av filmen. En utgave på VHS og en på blu ray.
Ikke bli alt sjokkert hvis det blir å endre seg.
Og apropos flere versjoner. I tillegg til den vinyl-utgaven jeg har kjøpt så er eksisterer det også et litt mørkere alternativ, om ikke den lyserøde blodsprut-versjonen skulle fengsle øynene dine.
