Jeg har heldigvis aldri levd et liv på flukt. Ihvertfall ikke bokstavelig talt. Derimot har jeg brukt mange dager av mitt liv på å være å være en psykisk flyktning, på flukt fra egne tanker. Og jeg har også levd mye i frykt for hva mine innerste, mørkeste krefter kan komme til å gjøre av betydelige skader i forhold til meg selv både fysisk og psykisk, men også ovenfor andre.
Så sånn sett kunne jeg ihvertfall delvis klare å sette meg inn i situasjonen til den 35 år-ish gamle Andy McGee, og hans åtte år gamle datter Charlie som gjør det de kan for å ikke la seg fange av den noe korrupte organisasjonen The Shop som har satt alle kluter til for å få fakket dem, for deretter å bruke dem til å oppnå verdensherredømme.
For det har seg nemlig sånn at far og datter McGee begge sitter på vær sin gave/ forbannelse: Far McGee er i stand til å manipulere enkelte type mennesker til å se for seg ting som ikke finnes, skifte mening, gjøre ting – ved å ganske enkelt gi de et mentalt “jedi”-press. Mens datter McGee kan få temperaturen til å stige noe helvetes høyt da hun basically er en flammekaster på to føtter.
På veien må de begge gjøre ting de ikke har så veldig lyst til, og som dessverre får følger som er noe “uheldige”. For det å leke med andre menneskers mentalitet er helt klart en risk. Plutselig kan det oppstå et uønsket “ekko” i mottakerens sinn som i verste fall vil ta livet av den eller de det gjelder. Og når vi nok en gang er tilbake til datter Charlie sine krefter.. Vel, la oss bare nøye oss med å si at man fortsatt skal være høyst forsiktig med å leke med ilden..
For meg var “Ildbarnet” (eller Firestarter som den heter originalt) stort sett en god leseopplevelse. Den største utfordringen jeg hadde da jeg leste den er litt som med den siste King-boken jeg leste tidligere i vår – at den er på noen hundre sider mer enn jeg stort sett foretrekker. Men når det igjen er sagt så tror jeg likevel at jeg foretrekker “Ildbarnet” fremfor “22.11.63”. Ikke bare fordi “Ildbarnet” ligger på 440 sider, og “22.11.63” på 880, men også fordi “Ildbarnet” føles lettere når det gjelder tematikken.
For mens “22.11.63” serverte litt i overkant mye politiske snork, snorketti snork fra 60-tallet som jeg slet med å bry meg om, så er det stort sett relasjonene mellom far og datter, og de forskjellige skapningene som de treffer på turen og blir tvunget til å forholde seg til som er satt i høysetet denne gang. De aller fleste karakterene er helt greie. Ingen av skikkelsene anser jeg som spesielt minneverdige, jeg tror dessverre at mesteparten vil være mer eller mindre glemt om noen uker. Men de fungerte ihvertfall helt ok der og da mens lesingen enda var et faktum.
Og dette observerer også generelt min oppfatning av denne boken. Den er ikke spesielt kjedelig, men den er heller ikke altfor spennende og unik. Den faller litt mellom barken og vedkubben som en grei leseropplevelse jeg kunne sette pris på mens den enda varte, men som jeg allerede tror har begynt å smelte litt i glemmeboka – tiltross for dens inferno av en trist og dramatisk slutt.
Jeg skal ikke være vond til å erkjenne det – jeg har svært lenge hatt en del fordommer mot å kjøpe brukt. Særlig når det kommer til cder, filmer og spill. Men heldigvis har jeg modnet de senere årene, blitt langt mer åpen for litt av hvert som nærmest var fullstendig utenkelig en gang, den gang da.
Den siste måneden har jeg nemlig fått meg en ny venn som har hjulpet meg litt ekstra med å fjerne skylappene enda litt mer når det kommer til bruktkjøp. Og i dag kom det ikke bare én pakke i posten via finn.no, men tre!! Og ja, det er utvilsomt en veldig synlig, rød tråd her. Alt jeg har vært bestilt meg i de siste par ukene har nemlig en utrolig sterk connection til min kjære barndom 😀
I skrivende stund kan jeg forøvrig legge til at jeg sitter og hører gjennom denne julekalender-cden, og bryr meg fint lite om at vi “straks” er i juli. For, hvorfor skulle jeg bry meg om sånt som tross alt feirer Halloween hele året rundt? 😄 Ja, jeg bare undrer meg, altså!
Det er ikke alt for ofte jeg tar dere med “behind the scenes” når det kommer til prosjekter for blogg- og/eller Youtube-innlegg jeg ikke engang har fått begynt ordentlig på en gang, men noen ganger må man simpelthen krydre tilværelsen med et og annet unntak, og en av de gangene er visst nå.
For noen uker siden – eller når jeg tenker meg om skjedde dette før et viss virus kom til Norge, så vi snakker ihvertfall en måned+ nå – så spurte jeg ei god venninne av meg om hun ikke har noen forslag til et tema jeg kan kjøre i ny “ting som irriterer meg”-video.
Og for å si det sånn, utfordringene som siden skulle pepre opp står på ingen måte og henger på at hun ikke har innfridd enda. For hun hadde en ide hun som hun delte med meg rimelig brennkjapt. Jeg likte ideen umiddelbart, tok noen screenshots av samtalen for at jeg ikke skulle glemme det bort, og ja.. 😅 Altså har jeg fremdeles ikke glemt det da jeg sitter og skriver om det nå, men det er likevel et MEN her.
For når sant skal sies så sliter jeg med å komme på noe som helst til denne videoen. Det er ikke det at det ikke har “poppet opp” noen forslag i tankene mine, men skal denne videoen være noen lunde ærlig så kan jeg likevel ikke trekke frem de eksemplene som har blafret foran hjernehinna mi til nå – ene og alene fordi jeg ikke irriterer meg over disse tingene. De bare oppfyller alle andre kriteriene som er blitt satt, så.. Ja.
Likevel har jeg på ingen måte gitt opp. Denne videoen SKAL bli laget en dag, og den skal bli publisert og delt alle mulige steder slik at dere skal få se og høre på. Jeg er helt sikker på at hvis jeg bare lar dette kverne litt til så kommer jeg sikkert på ihvertfall tre eller fem ting(!!) som vil funke, tre eller fem ting som jeg faktisk kan finne irriterende nå og da. Så det er bare å vente i spenning først som sist. 😌
Helt til slutt vil jeg bare få ære min venninne som har klart å gi meg en såpass solid utfordring. Man skulle kanskje ikke tro at jeg ville slite nevneverdig med å komme på ting som irriterer meg med noe som helst. Men denne gangen har jeg rett og slett fått en nøtt som er noe vrien for meg å knekke. Så Jeanette – jeg tar munnbindet av for deg. Inntil videre er du nå min overkvinne. (Men bare inntil videre)
For lenge siden hos en gal Axe langt, langt borte…
AKT 1: – “Den glemte trussel”
Det begynte å bli sent på kveld da den unge opprøreren Axe Peps vandret gatelangs på vei hjem etter en meget fuktig kveld på den lokale baren Mos Eisley Bahr 69. For vært skritt han tok kjente han at føttene stadig ble noe tyngre å bære, men han holdt seg fremdeles oppreist, så vidt det var.
Hva var det egentlig som skjedde der inne på det lille lukkede rommet? Jo, han hadde møtt noen jenter, det var klart. Og de hadde hygget seg. Veldig. Men likevel, det kunne umulig ha blitt noe på dem? Ikke en gang Lila Humh Bugh hadde fått kjenne på lys-sabelens kraft denne gangen. Lila som vanligvis var den løseste på hele Tatooine og på ingen måte vond å be om verken det ene eller det andre. Eller det tredje for den saks skyld.
Ja, det var vel også forøvrig hovedgrunnen til at det ikke skjedde noe mellom Axe og Lila i kveld. Axe hadde ikke bedt henne ned på kne slik som tidligere. Helt ærlig hadde han mistet respekten for henne etter at hun lot seg “romstere” i tre forskjellige åpninger, av tre forskjellige stormtroopere, samtidig, for en knapp uke siden.
Den hersens askaji-megga. Hadde det ikke vært for dette ene tilfellet så kunne ting helt klart vært veldig annerledes nå. Ja, kanskje hadde han også fått somlet seg til å kjøpe den gifteringen i Mos Espa som hun hadde ønsket seg så lenge. Men etter dette forkastelige sviket hadde alle varme følelser for henne rent ut av han, og siden aldri kommet tilbake.
“Se deg for ditt avskum!”. Ah, det var like før. Bare en halv meter til, og så hadde Axe ligget der i sanden, like landflat som en slapp og totalt ubrukelig droide-kuk. Axe hadde overlevd litt av vært de siste fire årene som opprører, men hadde denne landspeideren først truffet han.. Nei, best å ikke dvele mer ved det. Han kjente han ble uvel bare ved tanken.
Og det skulle mye til for å føle seg verre enn han allerede var. En ting var at han knapt var i stand til å stå, og at hodet, storehodet altså, verket som om hundre tusen tuskenrøvere hadde dundret løs på det. Som ikke det var ille nok hadde han attpå til noen ubegripelige smerter der bak i “Endors mørkeste hule”.
Nei, dette gikk ikke lengre, han måtte sette seg ned nå med det samme. Han fant seg en stålbenk og gikk god for den. Så fikk det bare være at benken ikke akkurat var av den mest behagelige typen.. Behagelige type ja. Hadde det ikke kommet en eller annen i rommet like etter at de siste jentene hadde takket for seg? Eller var det bare noe han innbilte seg? Det hadde tross alt vært litt av noen drinker han hadde styrtet i seg, og de space-pillene han hadde fått tilbudt, og etter litt om og men takket ja til, fra den noe lugubre bartenderen hadde han vel heller ikke helt godt av når alt kom til stykket.
Idet Axe forsøkte å huske hvor mange av pillene han hadde kjørt ned i løpet av kvelden svevde et skrikende romskip bare en snau meter meter over han. KATASTROFE!! Nå var det like før det sprengte seg helt. Axe kunne simpelthen ikke utstå disse voldsomme smertene!! Og med et så gikk alt i sort. Alle verdens lyder og sanser forduftet med vinden.
AKT 2: – “Kåt(sk)apen angriper”
Men hva var nå dette? Var han tilbake til det lille rommet han for 5-10-15, kanskje 20 minutter siden hadde forlatt? Og hvem var det som satt og stirret så intenst der borte i hjørnet på andre siden av rommet? Hendte dette virkelig nå, eller var det hele bare en ganske merksnodig drøm?
Nå så han forresten at det satt to stykker der. Et menneske, og et dyr av noe slag. Var det en hund som satt der litt til venstre? En romape?? Neimen om Axe visste. Og samme kunne det være. Brått var det som om leppene til dette fremmed-mennesket begynte å bevege på seg, og vips så kjente Axe en dirrende kraft gjennom hele kroppen som gikk løs på alt han hadde klart å skrape sammen av skam og moral den siste tiden.
Han kjente seg plutselig så fri. Fri for alle hemninger galaksen hadde forsøkt å tillært han gjennom et lite, levd liv. Fri for alle verdens bekymringer for hva alle andre måtte si og mene. Og før han visste ordet av det lå han der på den glattbarberte, tynnmagre magen med villdyret over seg. Axe lukket brått øynene i det han skjønte at romapen var på vei til å hale ut halen, for så å stikke den langsomt og prøvende inn i han selv.
AKT 3: “(M)oral-krigen”
“Hei gutt. Du kan ikke ligge her. En av byens dewback-øgler kunne komme til å tråkke på deg vet et uhell, eller det kunne være at noen av de forbanna tullingene fra sør fant deg liggende. I begge tilfellene ville du ligge meget tynt, bare på litt forskjellige vis. Hei gutt, hører du meg eller?!”
Axe åpnet opp øynene igjen. Men i all verden.. Stjerner så langt hans øyne maktet å se, og ikke hallusinerte han heller, dette var virkelige stjerner på Tatooines deiligste stjernehimmel. Axe forsøkte å reise seg opp, men det gjorde så alt for vondt at han bare ble liggende.
“Det går helt fint.. Jeg skal bare ligge her litt til så forlater jeg denne benken og går hjem igjen om..”. Denne benken igjen. Hvordan hadde han havnet der, igjen?
“Haha!! Ja det kan jeg se med mine egne to små det. Ikke pokker om det går fint. Gutt – ta noen råd fra en gammel gubbe. Ja, jeg er kanskje gammel, men jeg ikke helt senil, enda.. Jeg kjenner igjen en slagen lus når jeg ser en. Og denne lusa er aldeles ikke helt okei.”
For en utrolig teit ting å si. Hadde de gamle ingen respekt lengre?
“Ha deg vekk!! La meg være i fred!! Det går helt fint sier jeg jo!”.
“Det gjør ikke det vet du. Men skal det være sånn får du bare ha det så godt. Til syvende og sist er det ikke min bisniss uansett. Må kraften være med deg sønn!”. Og med de ordene snudde gamlefar han ryggen og gikk.
Axe kjente det raste i hele kroppen. Han var da slettes ingen lus. Kanskje hadde han ikke utrettet noe særlig på svært, svært lenge, men det fikk da være grenser. Ikke pokker om noen skulle få kalle han for en lus, og så komme unna med det ustraffet. Han stakk høyre hånd ned i høyre bukselomme, men alt han fikk tak i der var penis.
“Er det denne du fisker etter?”.
Foran han sto nå det samme mennesket han kunne sverge på at han hadde truffet tidligere med dette apevesenet. I venstre hånd holdt han en pistol. Axels pistol. “Hadde jeg vært deg, noe jeg er temmelig glad for at jeg ikke er, så hadde jeg ikke brydd meg med å blåse av denne tullingen verken det ene eller det andre.”
“Hvem er du egentlig?”.
“Ben Hard-Y blant venner. Men du kan kalle meg for Obi-Wank, for du er blitt mer enn bare en helt alminnelig venn, eller hva sier du søta?”
Før Axe i hele tatt rakk å tenke hva i huleste det skulle bety hørte han et brøl han umiddelbart dro kjenselen på. Det samme maskuline brølet han hadde hørt for kanskje bare en halvtimes tid siden. Og så sto også den hårete apen foran han på ny.
“På tide at vi avslutter det vi begynte på tidligere” hvisket Obi-Wank med et fårete glis. “Og ikke vær redd for potensielle skuelystne. Ingen med vettet i behold ville engang våge å tenke tanken på å tulle med en som har blitt observert i hyggelige omstendigheter med en jediridder og hans wookie.”
Selvfølgelig. Axe hadde hørt om wookier en gang. De dyriske sex-beistene som for et millennium siden hadde erobret så og si hele galaksens, og tatt alt som kunne krype og gå til sine ydmyke slaver. Det var ihvertfall det han var blitt fortalt. Men han hadde også fått høre at wookiene var blitt utryddet av imperiet for.. Var det 800-900 år siden? Uansett var det ikke bare-bare å stadfeste hva som egentlig var sant, og hva som bare måtte være en myte.
AKT 4: “Jeg har en sæd følelse..”
Jediridderen begynte med ett å le. “Du har hørt de eldgamle sagnene skjønner jeg. Og nå lurer du altså på om det du ble fortalt som ungpjokk stemmer eller ikke.”. Obi-Wank så bort på wookien i noen sekunder før han så vendte blikket tilbake til Axe. Nå var det som om Axe kunne kjenne wookien puste på han, enda det fremdeles var en beskjeden meter som skilte dem. Først kom blåsingen i et mer rolig og noen lunde behersket tempo, men så var det akkurat som om wookien skrudde opp temperaturen et hakk, og så enda et hakk, og så..
“Så, så, ro deg nå litt ned. Du vil ikke skremme bort vår nye venn, vil du vel?”, sa Obi Wank. Wookien ristet litt fortvilt på hodet, og så så ned på den steinharde pelsstaken sin, noe brydd, men samtidig; så veldig, helt utrolig sulten på å stikke romormen i nok et fuktig hull. Wookien slo seg på magen som om den var en tromme og slapp så løs nok et brøl.
Obi-Wank merket at Axe ikke var helt klar for et nytt eventyr enda, så han løftet den ene hånden han ikke holdt Axes pistol med, og gjorde noen små og rolige bevegelser. “Det du ønsker deg mest av alt her og nå er å smake på litt deilig wookie-melk”.
“Det jeg ønsker meg mest av alt her og nå å er smake på litt deilig wookie-melk”. All tvil var igjen blitt borte. Ja faktisk føltes det ut som det hadde gått et helt liv siden Axe ikke egentlig hadde sånn kjempelyst til å la dette hårete beistet kjøre stasen sin ned i halsen på han. Nå kunne han simpelthen knapt vente på å gurgle i seg den varme melka bamsefar måtte ha brygget klart for han. Og ikke bare det, nå var også den hersens hodepinen fullstendig borte.
Axe reiste seg fra benken, og satte seg så på kne foran den store, deilige og maskuline wookien. Han ofret et lite blikk mot Obi-Wank som nå sto og dro forhuden sin rolig frem og tilbake før han igjen så på Chefucka og sa; “Kom igjen apegutt – må kraften være med oss!”.
Hmm. Hm-hm-hmm. Hva vil jeg egentlig nå? Hvorfor skriver jeg på dette innlegget? Jeg vet ikke. Men det gjør kanskje ikke så mye, for som vanlig, kommer dette innlegget til å bli helt krise så vil jeg trolig ikke publisere det. Så som vanlig får jeg bare ta og kjøre på også ser jeg hvor vi ender. Hvor jeg ender. Nei vi. Jeg. Jeg vet ikke.
Det begynner å bli en stund siden det var noe vi eller oss nå. Jeg har stort sett holdt meg hjemme – i likhet med veldig, veldig mange andre – og per dags dato så har jeg ikke hatt kontakt med noen muntlig, annet enn en sjelden gang når jeg er i butikken. Og selv da stopper jeg ikke opp og snakket med noen, annet enn veldig kjapt med den som har står i kassa.
For kanskje to uker siden, eller muligens en, så foreslo jeg for ei venninne at vi kan snakkes over Facetime, Skype eller Messenger snart. Min venninne er heldigvis ikke vond å be på noen måte der, så hun svarte ja ganske umiddelbart. Likevel har dette enda ikke blitt noe av. Verken denne samtalen, eller noen av de andre jeg har hatt litt lyst til å ringe i det siste har enda blitt noe av. Ene og alene fordi.. jeg har igjen blitt så skrekkelig dårlig på å ta nevneverdig kontakt med folk.
“Hva om jeg plutselig faser ut og nok en gang forsvinner inn i meg selv mens samtalen pågår?”. Ja, for det er dessverre en greie hodet mitt har.. Vel, ikke akkurat begynt med da dette på ingen måte er en ny ting, men dette har skjedd noe oftere nå etter nyttår (altså FØR covid-19 kom til Norge og var noe nordmenn brydde seg nevneverdig om). Jeg har ikke gjort nevneverdig stor research på dette, men visstnok skal ikke dette være så uvanlig blant folk med aspergers. Og tar jeg ikke helt feil her nå kalles dette for “meltdown”. Men korriger meg gjerne om dere mener jeg tar feil – for dette er som sagt ikke noe jeg har alt for stor kunnskap om, annet enn at jeg vet at disse følelsene og uvanene hodet mitt driver og kjører av og på nå om dagen altså på ingen måte er noe nytt i mitt liv.
Også er det forresten (minst!) en ting til. Og det er det faktum at i den siste tiden har jeg hatt det ganske så bra med meg selv, stort sett. En ting er det jeg skrev om i et tidligere innlegg – at jeg nå ikke føler for å anstrenge meg like hardt lengre med å holde på døgnrytmen på samme måte som tidligere i år. En annen ting er at med SÅ lite kontakt med andre individer så har en rekke påvirkninger utenfra nå i større og større grad “forduftet litt”. I det minste løsnet noe opp. Påvirkninger som rett og slett har føltes litt begrensende til tider, ja til og med kvelende.
F.eks; den siste videoen som jeg la ut for en ukes tid siden hvor jeg snakket om åtte type Youtube-videoer jeg ikke liker å se ville uten tvil satt lengre inne å i hele tatt produsere for.. si en måned tilbake da jeg fremdeles hadde noen lunde tettere kontakt med andre enn hva jeg har nå. For det er jo ikke til å legge skjul på at jeg har noen i litt forskjellige kretser som ikke syns like mye om alt jeg sa i den videoen. Og kanskje ville disse meningene utenfra påvirket meg i stor nok grad til å i det minste sensurere meg selv i enda litt større grad enn jeg allerede føler jeg har gjort nå da denne videoen til slutt ble en greie.
.. og NÅ kommer vi borti et aldri så lite kompleks. For mens disse stadig løsere tøylene har bidratt i å gjøre at jeg føler meg friere enn på en god stund, ja så har jeg samtidig på sett og vis begynt å bli “reddere” for å “tråkke feil” i enkelte situasjoner nå enn før. For en ting er at jeg kinda gir litt mer f inne på blogg, Youtube og eget hjem nå. Men akkurat når det kommer til hva jeg skriver direkte til enkelte enkeltmennesker, ELLER hva jeg skulle si for den saks skyld om jeg mot alle odds skulle somle meg til å ringe noen snart, ja akkurat der føler jeg nå at jeg er litt mer var igjen enn jeg har vært på en stund.
DETTE igjen har bare blitt enda en grunn til at jeg nå har fått litt vanskeligere for å ta kontakt med folk. Jeg tråkka ganske greit i salaten med ei jeg TRODDE var ei slags venninne i romjula.. Og jeg klarte også å dumme meg ut med en kommentar inne på instagramen til en annen venn av meg for.. si en måneds tid siden. En kommentar som har hjemsøkt meg en del siden, og gått litt løs på selvbildet mitt når det kommer til å måtte deale med andre mennesker – hva som er sosialt akseptert å skrive eller si.
Ja, så var det faktisk et faktum til.. “Hvorfor skal jeg egentlig bry andre med meg når jeg til syvende og sist er så flink til å bry meg om meg selv?”. Okei, jeg skal innrømme at dette spørsmålet lød bedre i hodet mitt før jeg fikk det skrevet ned her nå, men.. Ihvertfall. Jeg har det veldig greit med meg selv om dagen. Jeg føler ingen liker meg selv like godt lengre som jeg liker meg selv. Ingen kommer noen gang til å forstå meg selv like godt som jeg forstår meg selv. Ingen har like god humor som meg, eller smak, like gode poenger, like finurlige synspunkter, ja i hele tatt. Vel, ihvertfall stort sett. Noen unntak møter jeg fremdeles på også der, men akkurat nå.. ja så syns jeg helt ærlig at jeg er den beste vennen jeg kan ha. Den gøyeste. Den kuleste. I hele tatt.
Jeg kan selvfølgelig fortsatt bli irritert på meg selv, misforstå meg ikke. Det er ikke full runk rundt eget ego 24/7. Men i det minste – skulle jeg si eller gjøre noe “dumt” så tar jeg ihvertfall ikke og poster en Jodel hvor jeg anonymt spør om råd for hvordan jeg kan blokkere meg selv uten at jeg selv helt skal skjønne at jeg selv har gjort det. (Okei. Den der gir kanskje bare litt mening for 2-3 personer i hele verden, men det får så være.)
Kort oppsummert: følelseslivet mitt, tankegangen min, ALT er i veldig berg- og dalbane om dagen. Det er lenge siden jeg har vært så alene som jeg er nå, men samtidig er det også lenge siden jeg har følt meg så LITE ensom – sett bort ifra når jeg ser alle de My Storyes-postene hvor felles venner og bekjente av meg ser ut til å ha hatt det ganske allright i diverse videogruppe-samtaler over nett, også har ingen og da mener jeg INGEN spurt meg om jeg også vil være med. DA kan jeg kjenne litt på det. Men så går det fort over igjen når jeg kommer tilbake det med at jeg tross alt er den beste vennen og det beste selskapet jeg kan få i denne merksnodige verdenen eny-fucking-ways.
Hmm.. Ja, så var jeg omsider vendt tilbake til start. Hva vil jeg med dette innlegget? Hvorfor har jeg nå endt opp med å publisere dette innlegget? Har jeg noen hensikt med dette innlegget i hele tatt? Jeg vet ikke. Og helt ærlig – akkurat nå gir jeg litt f.
I en tidlig høstkveld i 1998 lærte Georg Anker-Hansen det norske folk at noen flyplasser skal man fortsatt beholde i selskapet selv, om de ikke lengre tjener inn noe særlig. Dere vet, av følelsesmessige årsaker.
De siste dagene har jeg tenkt litt på dette. Ikke at jeg eier så mange flyplasser å beholde men det er i det minste en og annen nettbutikk jeg har lyst til å se puste og pese ihvertfall noen år til.
Dragens Hule f.eks. Ikke en butikk jeg har handlet fra selv på flere år, bortsett fra noen sorte bomullspinner nå og da. Men likevel – det var en tid jeg handlet derifra nærmest daglig, altså har Dragens Hule hatt en ikke helt ubetydelig plass i mitt mørke hjerte. Og det har det fremdeles.
Så derfor tenkte jeg at jeg skulle sette opp en aldri så liten liste nå over ting jeg kan kjøpe fremover i håp om at min kjære ex vil klare seg ihvertfall en liten stund til. Men så er det liksom sånn at.. Det er så og si ikke noe å kjøpe lengre. Litt hårfarve og piercing-utstyr, og det er basically det.
Og en annen ting.. Livet er sårt og trist til tider. Folk du er glad i kommer til å dø, serier du liker kommer til å ha sin siste sesong, og samtlige av dine favorittbutikker kommer en dag til å legges ned og sakte, men sikkert gå kraftig i den stadig tykkere glemmeboka.
Man kan ikke ta vare på alt og alle. Slik er livets gang og denne gangen er av og til jævlig kald, uhyggelig og klaustrofobisk. Så med andre ord; Selv om jeg har funnet litt jeg muligens kunne bestilt meg her nå så har jeg likevel bestemt meg for å innse at Dragens Hule dessverre tilhører fortiden. Og fortiden skal man helst holde bak seg og se tilbake til minst mulig.
Så.. R.I.P Dragens Hule, I guess? 🖤
Har dere noen spesifikke minner/ følelser til Dragens Hule? Noen bedrifter dere frykter skal gå konk ganske så snart?
