Noen husker kanskje at jeg for en tid tilbake skrev et lengre blogginnlegg om horror-tvillingene Jen og Sylvia Soska. I slutten av mai skrev jeg en mail til de hvor jeg spurte om muligheten for å få tilsendt en personlig hilsen i posten. Som jeg har skrevet før ble jeg tidlig frelst av disse herlighetene etter at jeg så American Mary for første gang, en fantastisk film etter mitt horror-hjerte. Jeg fikk svar cirka i midten av juni om at det skulle de mer enn gjerne gjøre. Og siden har tiden gått, det har blitt oktober, snart november, men i dag kom det omsider. Jeg er så glad 🙂
I tillegg til tre bilder med personlig hilsen fra dem begge har de også lagt til en liten overraskelse. Nemlig en autograf fra Tristan Risk som også medvirker i filmen. Herlige kvinner jeg forguder alle sammen! 🙂
Måtte selvfølgelig henge opp på veggen, særlig siden jeg alt har en ramme til overs! 🙂
Og her er autografen fra Tristan Risk. Vel og merke ikke med personlig hilsen, men jævlig kult uansett bare å tenke at hun mest sannsynlig har tatt i samme bilde som jeg nå eier! Dere kan godt ta og google henne forresten i bildearkivet, hun ser nemlig ikke helt sånn i virkeligheten som i filmen “American Mary” som da dette bildet er fra.
Har vært på posthuset i dag og hentet et nytt og litt større bur til rottene enn det de hadde fra før av. ^^ Fire etasjer. Skal nok fylle de øvrige etasjene med noe litt senere.
Det er ingen hemmelighet, jeg elsker slashere og jeg har voldsom respekt for Kane Hooder. Og mellom oss, det er litt rart at jeg ikke før nå har sett Hatchet II. Desto mer tragisk er det at jeg enda ikke har sett den første filmen i serien. Sånn, da var det sagt!
I Hatchet II møter vi på den skrekkslagne Marybeth som er en av få som har møtt og overlevd den grufulle skikkelsen Victor Crowley som har drept både hennes far og bror. Hun kommer seg helskinnet hjem igjen og får overtalt den tvilsomme voodoo-presten Reverend Zombie til å bli med henne tilbake slik at hun får hentet faren og broren. Men egentlig er hun mest ute etter å plante en øks i hodet på Crowley, en gang for alle.
Mr. Zombie får overtalt en gjeng bygdetullinger til å bli med på jakten, mot at den som flår Crowley får utbetalt 5000 dollar i kontanter. I og med at folk flest tror historien om Crowley bare er noe overtroisk piss er det ingen som er spesielt vanskelig å overtale. Sammen ender de opp med å reise til Honey Island, uvitende om at de aller fleste snart vil omkomme en svært brutal og makaber død.
La det være sagt. Det er lite ved Hatchet II som skiller seg ut fra andre slasher-filmere jeg har sett oppgjennom årene. Og man trenger heller ikke å ha sett så mange av de for å se at Hatchet II i bunn og grunn har lite originalitet i blodet. Likevel har det ikke så mye å si. Når man er så glad i sjangeren som det jeg er er dette uansett en ganske underholdende og god film. Altså en god film innen sjangeren.
Jeg skal ikke benekte det faktum at skuespillet KUNNE vært noe mer troverdige, effektene KUNNE vært noe mer realistiske, og historien KUNNE hatt litt mer kjøtt på bena. Men samtidig så mener jeg at disse “manglene” (et ord jeg forsåvidt egentlig ikke vil bruke) er mye av sjarmen med denne mindre selvhøytidelige sjangeren som nettopp jeg forguder. Nettopp fordi mange av disse filmene er slik som de er.
Det er Kane Hooder som spiller monstermorderen Victor Crowley. Kane Hooder burde egentlig ikke trenge noen introduksjon, men siden jeg vet at mange av dere her inne er noe uvitende av dere kan jeg legge til at noe av det Hooder er mest kjent for er at han har spilt Jason Voorhees i intet mer enn fire av “Friday the 13th”-filmene.
I rollen som Reverend Zombie finner vi den legendariske Tony Todd som har medvirket i filmer som “Candyman” (1992), “The Rock” (1996) og samtlige av “Final Destination”-filmene. Og sist, men ikke minst er det Danielle Harris fra filmer som “Halloween IV” (1988) og “Halloween 5” (1989) som denne gang har den kvinnelige hovedrollen som Marybeth (som i den første filmen ble spilt av Tamara Feldman).
Når jeg nå skal rulle terning har jeg først og fremst valgt å dømme den utifra den sjangeren den er innenfor. Den sjangeren som jeg igjen må gjenta at jeg ELSKER! Kort fortalt mener jeg at Hatchet II er en sadistisk god slasher-film, og derfor fortjener den nå den dommen jeg har bestemt meg for å gi.
Voldtekt er et tema som har vært svært jevnt skrevet og snakket om de siste årene. Det siste jeg leste var en sak hvor Solveig Horne fra FRP har uttalt at jenter har et ansvar for hvilken situasjon de setter seg i. Hun har også lagt til at gutter har også et ansvar for å respektere et nei. Dette er en uttalelse som har frustrert og provosert enkelte, blant annet Mia Gundersen som skal ha blitt brutalt voldtatt på en fest som 22-åring.
I et blogginnlegg på kjentfolk.no skriver Mia Gundersen blant annet dette: «– La oss ha det klart at en voldtekt er et alvorlig voldsbrudd på et annet menneske og et nei betyr nei uansett. Venne og festvoldtekter er det en alvorlig og trist økning av. Det er tegn som peker mot at flere unge mennesker får et forkvaklet syn på sex.»
Jeg er selvfølgelig enig i det Mia Gundersen har skrevet her. Samtidig vil jeg si det er en forskjell på å si at man har SKYLD for en voldtekt, og det at man har ANSVAR for å forhindre en. Hvilket betyr at jeg er enig i uttalelsen til Solveig Horne om at jenter har et viss ANSVAR de også, samtidig som jeg mener at de ikke har SKYLDEN dersom en voldekt skulle skje.
Dersom noen skulle være i tvil om hva jeg mener nå så skal jeg selvfølgelig være litt mer konkret. Jenter har et viss ansvar for hvor de går, et ansvar for at de helst har med seg en eller flere i nærheten som de kjenner og stoler på, de har et ansvar for å IKKE ta imot noe fra ukjente eller folk de så vidt har møtt… Også videre. Men dersom et overgrep skulle skje er det likevel ene og alene OVERGRIPERENS SKYLD! Ikke offeret!
Og akkurat nå skal jeg komme til en ting jeg tror kan virke litt forvirrende med tanke på det jeg har skrevet hittil. Dersom en jente sier ja i en beruset tilstand mener jeg det likevel er voldtekt hvis “overgriperen” er så og si edru.
Selvfølgelig, de samme tingene gjelder også i tilfeller hvor gutter er offeret, da jeg er klar over at det ikke bare er jenter som blir voldtatt. Men jeg har valgt å bruke ordet “jenta” i overdelen rett og slett av den enkle grunn at det er helst jenter vi hører om.
For å oppsummere; jenter og gutter har like mye ansvar for å forhindre en eventuell voldtekt, men skulle det skje ligger SKYLDEN ene og alene hos overgriperen. Et nei betyr aldri ja. Og er “offeret” beruset har det ingen betydning om man har sagt ja eller ei, hvis overgriperen altså er mindre beruset enn offeret.
Og en siste ting: Uansett hvor lettkledd man er, har det ingenting å si! Om en jente (eller gutt) har veldig lite klær er det INGEN unnskyldning overhode for å forgripe seg på vedkommende. Folk som mener det er en unnskyldning burde vært lagt inn over lengre tid, bare for å mene det!
Det har snart gått ti år siden sist, og da nyheten om en ny Childs Play-film ble kjent er det klart at mange ble noe skeptisk. Til alle skeptikere har jeg nå en ting å si; Curse Of Chucky er uten tvil en av de bedre oppfølgerne som man ikke blir skuffet av. I alle fall ikke mye.
Dette er film nummer seks i serien og det er naturlig å tenke at handlingen foregår etter “Seed Of Chucky” (2004) noe som denne gang ikke er tilfelle. Plottet i Curse Of Chucky foregår nemlig en stund etter Childs Play 3. Med andre ord; De som har forventninger om å igjen se (eller i det minste høre) Jennifer Tilly som Tiffany vil nok litt skuffet. Hun er knapt med denne gang da hun så vidt har noen sekunder på slutten.
Filmen åpner med at en pakke blir levert på døren til den unge rullestolbrukeren Nica. Pakken viser seg å være til hennes mor Sarah som ikke er helt begeistret for det som viser seg å være i. Det viser seg (ikke overraskende) å være en Good Guy-dukke. Sarah ender opp med å kaste den i søpla noe som skal koste henne dyrt da hun blir funnet av datteren like etterpå, drept. Og ja, selvfølgelig er det Chucky som står bak.
Kort tid etter at politiet har vært til stede ankommer Nicas søster Barb(ie) sammen med datteren Alice og kjæresten Ian. I tillegg blir vi også introdusert for barnevakten Jill og presten Frank. Barb foreslår raskt at huset som moren har testamentert til Nica og henne selv skal gå for salg. Til tross for at Nica er sterkt uenig i dette og gjerne vil fortsette å bo der fortsetter den egoistiske søsteren med sitt, og legger til at hun ikke vet hva som er best for seg selv for øyeblikket.
Når lille Alice plutselig spør hva det blir til middag reiser Barb seg for å lage mat, men Nica insisterer på at hun skal gjøre det, med litt assistanse fra Alice. Under middagen begynner presten å føle seg dårlig og ser seg nødt til å gå. Ikke lenge etterpå blir han funnet svært så død.
Leken har nettopp begynt og Chucky nøyer seg som vanlig ikke med bare to liv på samvittigheten. Som vanlig lar han ingen slippe unna. Etter min mening er Chucky blitt nifsere enn noen gang. Ja, det er noen scener hvor man udiskutabelt kan se at han er data-animert, men til tross for det må jeg gjenta meg selv: Han har aldri vært skumlere!
Med tanke på at jeg likte de to siste filmene bedre enn de tre første mye på grunn av humoren, er det nesten så jeg er litt overrasket over meg selv over at Curse Of Chucky nå har blitt min favoritt av alle seks filmene. For det er ikke like mye humor og heller ikke like mange blodige drap denne gangen som i “Bride Of Chucky” og “Seed Of Chucky”. Men når det er sagt så må jeg si det igjen; denne filmen er skumlere enn noen gang! Sånn, to ganger får være nok.
Det er faktisk kun to bagateller jeg har å pirke på denne gang og det er enkelte av de animerte scenene, samt det faktum at Chucky er litt lite med den første delen av filmen. Men disse tingene er så små bagateller at de for min del nesten ikke er verdt å nevne, når man ser på den store helheten av et mesterverk Curse Of Chucky ellers er.
Jeg elsker at filmer har en kul kjenningsmelodi. Etter min mening er det ikke mange horror-filmer de siste årene som har hatt et veldig huskbart soundtrack. Derfor var det med en stor begeistring jeg i kveld fikk høre kjenningslåten til denne filmen for første gang, den beste kjenningslåten jeg har hørt i en film siden den aller første Saw-filmen.
Ellers skal denne filmen også ha litt ekstra skryt for måten den er regissert og filmet på. Kameravinklene er profesjonelt planlagt og gjennomført, og sammen med udødelige bakgrunnsmusikken blir man forført i en film som man utenom få unntak faktisk kan glemme er en film.
Før jeg avslutter denne anmeldelsen må jeg ikke glemme å legge til at den kvinnelige hovedrollen Nice er spilt av Fiona Dourif, datteren til Brad Dourif som altså her har lånt bort stemmen sin til Chucky for sjette gang. Og la det være sagt, det er tydelig at Fiona er datter av sin far.
Er noen litt usikker på hvordan Brad Dourif ser ut, fortvil ikke. Man får nemlig SE (og ikke bare høre) han også i løpet av filmen da det dukker opp noen flashback fra livet til den avdøde seriemorderen Charles Lee Ray før han bare ble “Chucky”. Det skal blant annet vise seg at Charles/Chucky hadde noe å gjøre med moren til Nice i sin tid, og også noe med å gjøre at Nice er lam fra under beltestedet.
Curse of Chucky er etter min mening ikke bare den beste filmen om Chucky, men også en av de absolutt beste skrekkfilmene de siste 40 åra. Chucky er og blir min venn til det helt siste.
Det skal igjen handle om speil når jeg nå skal anmelde “Mirrors 2”. Konseptet er i stor grad det samme som i “Mirrors”, som jeg anmeldte i helga.
I starten av denne filmen tenkte jeg at den er mer laget for pengenes skyld. De første minuttene byr på en rekke morbide og ganske voldelige scener, selvfølgelig med en del blod. Og innvoller. Uten å ha tenkt så nøye på det tror jeg det er mer innvoller og flere dødsscener i denne, enn den fra 2008.
Men etterhvert som filmen går begynner det også å bygge seg opp en historie. Det skal sies, for mange av dere mer kresne der ute er nok dette nok en film med et ikke tykt nok plot. Uansett, plottet er ikke det tykkeste jeg har sett heller, men for min del holder filmens historie som vi blir mer og mer satt inn i, etterhvert.
For min del var den største skuffelsen med denne at Kiefer Sutherland ikke er med, som altså hadde hovedrollen i film èn. Når det er sagt er ikke Nick Stahl så ille han eller, her i rollen som Max.
Filmen åpner med en skjebnesvangert bilulykke som ender med at Max mister sin forlovede og så vidt klarer å overleve selv. Etter at legene har klart å vekke han til live er ting ikke lenger helt de samme. I tillegg til at han har mistet sin forlovede har han samtidig fått en helt ny evne til å se ting folk flest ikke ser. Da særlig ting i speil og lignende elementer som reflekterer lys.
Hans far ønsker gjerne at sønnen skal begynne å jobbe som nattvakt på et kjøpesenter da det kan være godt for han å komme seg i arbeid igjen etter den tragiske hendelsen. Max tar jobben, men finner tidlig ut at han kanskje kunne jobbet på et annet sted. Etterhvert får han stadig se speilbilder av en kvinne som er meldt savnet, noe som gjør at han tar kontakt med den savnede sin søster.
De finner etter en stund en vennlig tone til tross for at hun i starten virker litt kald og vanskelig å komme inn på. Sammen klarer de å finne ut ting politiet ikke har klart og kommer stadig nærmere en sannhet.
Til tross for at jeg personlig ikke likte denne like godt som den første så mener jeg likevel at dette også er en ganske bra film. Jeg elsker effektene denne filmen har å by på, og dødsscenene er rett og slett kule. Særlig liker jeg scenen hvor en kvinne får skilt hodet fra resten av kroppen av et glass som faller mot henne i dusjen. Skuespillerne har heller ikke slurvet nevneverdig med jobben sin, og til slutt skal soundtracket ha ros for å være både emosjonelt og episk på samme tid.
Jeg har alltid likt tegneserier. Som barn gikk det helst i Donald og Fantomet. Ja, også “Superheltene” da, serien jeg laget selv i en lengre periode på fire år. Den gang var det mest om å gjøre at seriene hadde mest mulig humor, spenning og om det i tillegg var noe action, blod og gørr var det ikke et minus for å si det sånn.Det er rart hvordan man forandrer seg. I dag kan jeg ikke akkurat si at det går så mye i tegneserier som det en gang gjorde. Jeg leser nesten ikke serier lenger, og min egen avsluttet jeg sommeren 2006.Men, det er noe det går i nå også. Men nå er Donald og Fantomet byttet ut med to norske serier. Nemlig Nemi og Veslemøy, to serier jeg går utifra at de fleste kjenner til på en eller annen måte. Og det er sistnevnte dette innlegget skal handle om.
Da jeg for første gang ble presentert for Veslemøy gjennom Side2.no ble det så og si kjærlighet ved første blikk. Jeg har siden da fulgt med denne serien støtt, og er av seriens flere tilhengere på Veslemøys facebook-side.Uttrykket vil ha det til at “bak enhver mann står en sterk kvinne”. Men jeg vil også legge til at “bak enkelte sterke kvinner står det også en annen sterk kvinne”. I dette tilfellet heter den andre sterke kvinnen Vantina Andreassen, hjernen bak Veslemøy. Hun har jeg gjort et intervju med.
Helt i starten, veldig hyggelig at du vil stille opp på dette intervjuet. Hvordan går det med Vantina for tiden?
– Bare hyggelig! Det går stort sett greit med meg. Litt stresset på grunn av Veslemøyboken, men ellers bra.
Du har helt klart din egen tegnestil når det kommer til Veslemøy. Hvor lenge har du tegnet sånn rent generelt?
– Jeg har tegnet hele livet med noen kortere opphold nå og da
Hvor henter du inspirasjonen til ideer fra?
– Inspirasjon kommer fra alle kanter egentlig… En god film, en god samtale, generelt tanker som svirrer rundt i hodet og plutselig manifisterer seg som en ide til en stripe. Det er helt sprøtt hvordan hjernen trener seg opp til å finne frem til ideer. Det har bare blitt lettere med årene!
Hvem er dine største forbilder? Hvilke type mennesker ser du mest opp til?
– Akkurat nå beundrer jeg nok Edward Snowden og Chelsea Manning mest. Jeg beundrer mennesker som er i stand til å ofre sin egen velvære for å gjøre noe verdifullt. Noe som er større enn dem selv.
Hvilke saker engasjerer deg mest? Har du en favorittsak?
– Jeg er engasjert i planeten. Jeg er engasjert i mennesker. Jeg er interessert i hvorfor ting er som de er, hva som egentlig ligger bak det vi ser. Jeg kan bli veldig oppgitt og trist over hvor skjevt ressursene er fordelt og virkningen det har på oss alle. Jeg vil ikke binde meg opp mot en sak. Det er så mye som er verdt å kjempe for.
Hva er de største forskjellene på deg og Veslemøy? En ting jeg er ekstra nysgjerrig på er det faktum at Veslemøy i likhet med meg selv heller vil tilbringe helgene mer rolig hjemme med en god film fremfor å være på fest, pub, etc. Er du også slik?
– Veslemøy er et speilbilde av meg. Å lese Veslemøy er på en måte å lese tankene mine. Men hva man tenker om ting forandrer seg forhåpentligvis en del gjennom livet, og mange temaer jeg tar opp belyses fra ulike vinkler ettersom årene går.
Det er striper jeg laget for 3 år siden som jeg ikke nødvendigvis er så enig i lenger. Jeg prøver å fange tanker og poenger som virker sanne der og da. Det er ikke alltid jeg treffer eller får frem det jeg vil si. Og det er vanskelig å belyse temaer fra flere sider på en stripe. Da kan man fremstå som noe trangsynt til tider, men sånn må det nesten bli innenfor en begrenset rute.
Veslemøy liker seg best hjemme med en god film eller i sofaen med en god bok fordi jeg også liker det best.
Hvem tror du hadde vunnet dersom dere hadde arrangert paintball-krig mot hverandre?
– Jeg tror jeg bare hadde lent meg tilbake og tenkt på England.
Veldig mange tegnefigurer blir aldri eldre uansett hvor lenge de lever. Kommer du til å gjøre noen forandringer med Veslemøy sin alderdom i løpet av fremtiden?
– Veslemøy opptrer allerede i mange ulike aldre i serien. Det finnes ingen begrensning på hvor gammel eller ung hun kan være. Så hun er eldgammel og ung på samme tid. Litt som jeg føler meg selv.
En del tegneserier har der og da “limt inn” virkelige bilder i tegningene. Selv Nemi mener jeg å huske en gang brukte et virkelig bilde av Bondeviks hode i en av stripene? Har du noen gang vært fristet til å gjøre slik selv?
– Jeg har gjort det i et par striper, men da har det vært bilder til Veslemøys tv eller pc-skjerm.
Etter at man har holdt på en stund med noe har man gjerne fått utdelt både litt ros og kjeft. Hva har du fått mest negativ tilbakemelding på, og hvordan takler du som tegneserieskaper “kjeft”?
– I starten fikk jeg mest kjeft og lite ros, men nå er det mest positive tilbakemeldinger. Når man produserer noe fra eget hode er det veldig sårbart. Samtidig må du tåle at folk reagerer når du stikker hodet ditt frem. Jeg holder meg bevisst unna å lese tilfeldige kommentarer om serien på nettet. Folk må få mene hva de vil om serien, men jeg orker ikke å forholde meg til usaklig og negativ kritikk. Jeg er likevel glad for at serien vekker følelser. Hadde ingen blitt provosert hadde jeg ikke gjort jobben min!
Har du blitt stoppet på gata noen gang av folk som kjenner til arbeidet ditt? Skrevet noen autografer?
– Jeg blir heldigvis ikke gjenkjent uten videre og skal jeg være helt ærlig hadde jeg ikke trivdes så godt med det. Jeg liker å være anonym. Men når jeg møter nye mennesker, er det en del som har hørt om eller lest Veslemøy, og det er sprøtt! Men det er deilig også- man slipper lettere unna kjedelig småprat.
Har du noen gang i ettertid angret noe på en stripe du har gjort offentlig? Isåfall hvilken/hvilke, og hvorfor?
– Det var høsten 2012, og jeg hadde sagt ja til å tegneblogge for Amnesty om ytringsfrihet i forbindelse med tv-aksjonen. Etter en del grubling kom jeg frem til teksten: “Ytringsfrihet handler om å gi ordet til folk du er totalt uenig med”. Jeg tegnet Veslemøy som sitter i fengsel og snakker med Breivik. Jeg ville lage en stripe som virkelig tok stilling til begrepet ytringsfrihet og hva det faktisk innebærer. Jeg er 100% for ytringsfrihet, men det er viktig å forstå hva det vil si. Du må støtte at alle har rett til å si det de mener, enten du er enig eller ei!
I alle fall, denne stripen fikk jeg ikke bruke. Jeg ble sensurert av Amnesty i forbindelse med en tv-aksjon om ytringsfrihet. Det ble så ironisk! Noen dager senere blogget Rune Gerhardsen også for Amnesty om ytringsfrihet. Han skrev: “I disse dager diskuteres også om monsteret fra 22. juli skal få anledning til å utbre sine tanker til sine tilhengere og nettverk, hvor de nå finnes. Fri og bevare oss, vil de fleste si. Jeg også. Men på den annen side; gir det mening å ha en ytringsfrihet som ikke er absolutt?”.
Han bruker altså nøyaktig det samme poenget som jeg illustrerte i min stripe. Da jeg forhørte meg om hvorfor det ble sånn, fikk jeg til svar at bilder er sterkere enn ord. Jeg endte opp med å lage en stripe for Amnesty likevel. Den er så dårlig at det vrir seg litt i magen når jeg leser den. Så akkurat den stripen angrer jeg på. Jeg hadde ikke trengt å gi dem en dårlig stripe når de sensurerte en stripe jeg mener var bra.Link: http://www.forlagsliv.no/blog/tag/tv-aksjonen-2/
Hva er den flotteste tilbakemeldingen du har fått?
– Det er vanskelig å svare på. Jeg er utrolig heldig og har fått veldig mange flotte tilbakemeldinger. Det er vanskelig å plukke ut DEN flotteste. Men jeg blir veldig glad når folk skriver at Veslemøy får dem til å føle seg mindre alene. At det har fått dem til å tenke over noe på en ny måte, eller åpnet øynene deres for noe. Det er det aller fineste jeg får høre.
Dersom noen en gang hadde vært interessert i å kjøpe rettigheter til å “kaste” Veslemøy inn i tegnefilmens verden, hadde du gått med på det? Hvem hadde du isåfall helst sett hadde kjøpt de rettighetene? Og, har du noen mening om hvem du ville foreslått som Veslemøys stemme?
– Hmm… Jeg elsker tegnefilm. Et slikt prosjekt hadde vært veldig spennende. Men det er mye luft og tomme ord der ute, så det viktigste måtte være å finne noen som var seriøse og som virkelig skjønte hva Veslemøy handler om. Aner ikke hvem som burde hatt stemmen, men det kunne ikke vært en lys stemme. Den måtte vært ganske mørk.
Hvor lenge ser du for deg at du kommer til å fortsette å tegne Veslemøy?
– Aner ikke. Det er andre ting jeg også drømmer om å gjøre. Jeg har alltid hatt lyst til å skrive bøker, og jeg tror jeg kommer til å gjøre det. Jeg hadde slitt veldig med å legge Veslemøy helt vekk. Kanskje jeg kommer til å trappe ned antall striper noe, men jeg håper på å kunne fortsette i mange år til!
Helt til slutt, liker du de røde eller grønne eplene best?
– Det spørsmålet kvalifiserer som småprat, og det er jeg svært allergisk mot, så jeg tror jeg må unngå å svare på det.
Den 24. oktober er ingen helt vanlig dag. Da er det både FN-dagen og ostens dag for å nevne noe. I tillegg er det også bursdagen til Hotel Cæsar da serien hadde premiere nøyaktig den datoen på en lørdag i 1998. Med andre ord 15 års jubilant om ikke lenge.
En serie som har gått så lenge har selvfølgelig en del trofaste fans. Blant dem finner vi unggutten Ole Johannes Ferkingstad som har en egen blogg han aktivt holder oppdatert om nettopp Hotel Cæsar. Han har jeg tatt en liten prat med i forbinnelse jubileet, nærmere bestemt et intervju!
Først og fremst, hvor lenge har du vært fan av Hotel Cæsar. Hva var det som gjorde deg hekta? – Jeg begynte å se på Hotel Cæsar for fullt i slutten av 2008. Jeg hadde tidligere småsett litt serien, men det var da jeg begynte for fullt. Nå husker jeg ikke akkurat hva som fikk meg til å bli hekta. Men det var vell det at jeg måtte følge med hver dag, og få med meg hva som skjedde videre. Så skaffet jeg meg tv2 sumo, og begynte å se alle episodene.
I de siste årene har du ikke bare fulgt med på serien, du har også utmerket din interesse ved å blant annet blogge. Hvor mye tid bruker du på serien i løpet av en normal uke? – Det er jo ikke til å stikke bak en stein at jeg bruker veldig mye tid på Hotel Cæsar. Jeg bruker dagene mine til blogging, diskusjoner, og selvsagt ser jeg jo episoder og sånne ting. Selv om jeg ikke nå kan se like mye Cæsar som før med tanke på skolearbeid, så går fortsatt tiden min mye på Hotel Cæsar. Ganske vanskelig å si ett eksakt tall, men kan kanskje si veldig mye da. Er så utrolig dårlig på tall.
I tillegg må det jo nevnes at du også har vært på settet noen ganger. Hvor mange besøk har det blitt? – Om vi teller med de gangene jeg bare har vært utenfor settet så blir det tre. En gang i fjor sommer, settet i september, og i februar hvor jeg og “Cæsargjengen” var borte ved settet og kikket inn vinduene. Arne nevnte faktisk at han hadde sett noen snoke i vinduene den dagen, fordi han hadde visst vært på jobb da. Det var jo litt flaut, men gøy. Også blir det jo settet på åpen dag nå den 19. Oktober. Og 2. desember skal jeg og “Cæsargjengen” tilbake på privatbesøk igjen. Gleder meg.
Hvem er denne “Cæsargjengen”? – Den opprinnelige “Cæsargjengen” består av bloggere. Men har i ettertiden blitt litt utvidet med noen få personer som vi har blitt godt kjent med som er store Cæsarfans. Så har det bare blitt til at vi kaller oss for “Cæsargjengen”.
Når du har vært på settet har du jo også naturligvis fått møtt noen av de som jobber der. Har du noe jevnlig kontakt med noen fra settet? – Jeg har jo jevnlig kontakt med informasjonslederen. Både den nye og den gamle. Så har jeg jo snakket litt med diverse statister og sånn. Men er for det meste informasjonlederen jeg har snakket en del med, og spurt om diverse ting. Drømmen er jo selvsagt å jobbe på settet.
Når man er så opptatt av noe er det normalt å gjerne ha noen effekter og lignende. Hva har du? – Jeg har håndklær, såper, dvd, nøkkelknippe, penner, autografer, kopp, t-skjorte. Men skulle gjerne hatt mer. Som en morgenkåpe eller tøfler, selv om jeg bruker verken morgenkåpe eller tøfler. Gøy og ha.
Har du tall på hvor mange autografer du har i dag? – Fjorten, men har to av noen. Pluss noen bilder uten autograf også, men vil selvsagt ha flere.
Hva tror du er årsaken til at serien har overlevd i nå 15 år og faktisk endt opp som skandinavias lengstlevende dramaserie? – Det tror jeg har noe med at de har holdt på så utrolig lenge. Klart seertallet har gått ned, men de har overlevd. Og de har jo hatt ett tidspress de må følge. På Cæsar er det ett stort tidspress. De har så og så lang tid på hver episode som gjør at de ihvertfall må ha stoff til en episode hver dag. Hvis ikke havner de bak skjema. Hotel Cæsar/Metronome Spartacus har stor så på vilje, med andre ord som gjør at serien har blitt skandinavias lengstlevende såpeserie.
Smaken er som baken. Mens noen mener at serien var bedre før har vi også de som mener den aldri har vært bedre enn det den er nå. Hva mener du? – Jeg mener serien bare blir bedre og bedre jeg for tiden da. Serien blir jo mer og mer modernisert, og jeg mener kvaliteten nå er mye høyre enn tidligere. Ikke bare på bildekvalitet og slikt, men også på skuespill. Alle kan jo se at Hotel Cæsar blir bedre produsert nå enn tidligere. Jeg elsker Cæsar i “gamledager” også, men synes det er like bra nå som før. Kanskje bedre.
Har du en spesifikk episode som du liker ekstra godt? Noe favoritt høydepunkt? – Da vil jeg gjerne trekke frem de episodene hvor det skjer mye drama som feks skytedrama, brann, eksplosjon, kidnapping, død også videre. Men jeg liker også de episodene der de tar opp personlige drama. Liksom sånne ting som vi selv kan oppleve i virkeligheten. Kanskje ikke like dramatisk, men Cæsar må jo ha litt drama for at folk skal følge med videre..
Mange mener at serien har gått for langt til enkelte tider. Har du noen gang ment det? – Har jo merket at noen ganger, så kan de jo dra ut noen ting ekstra langt, men det kan jo på mange måter være spennende også. Men jeg kan innrømme at jeg selv har blitt litt lei når en story har blitt for langdratt av og til, eller om noe skjer som jeg ikke liker. Men noen ganger antar jeg at det er noe de må gjøre. De må jo lage spenning ut av det også.
Finnes det en spesiell karakter, enten av de som er med nå, eller som har vært med tidligere som du har kjent deg ekstra godt igjen i? – Jeg kom jo som du sikkert vet ut av skapet i sommer. Så karakteren Måne har jo selvsagt vært en karakter som jeg har kjent meg utrolig godt igjen i. Dette med hvor vanskelig det faktisk er å tørre å si det til folk også videre. Så må nok si Måne.
Hvem savner du mest av de som har vært med før? – Savner jo selvsagt Runa for hun var så omsorgsfull og snill. Men jeg vil også si at jeg savner Måne litt selv om han kunne være irriterende. Andre jeg savner er Benedicte, Ninni og Alexandra av de jeg kommer på akkurat nå.
Har du noen gang vært betatt av noen i serien? Er det noen av karakterene du rett og slett skulle ønske du var kjæreste med? – Har jo selvsagt vært betatt av noen av karakterene der inne. Før jeg innså at jeg er homofil så hadde jeg jo ett lite crush på Runa, men vet jo aldri om det var ekte. Ellers vil jeg jeg si at Stellan virket som en utrolig søt og koselig gutt når han var med. Av de som er med nå er jeg ikke så utrolig betatt av noen akkurat nå, men kanskje i fremtiden? Hvem vet?
Som alt annet så har også Cæsar en del “haters”. Har du noen gang fått noen kommentarer som ikke har vært like positive? Har du blitt ertet av noen fordi du er så åpen om at du liker serien? – Ja, det har jo selvsagt blitt litt av det. Har jo fått kommentarer på det liksom, men jeg er en sånn person som prøver så godt jeg kan å respektere andres meninger. Jeg vet at Hotel Cæsar har haters. Og det er selvsagt utrolig trist, men alle har jo forskjellige meninger. Det at jeg har blitt litt “erta” for at jeg ser på Hotel Cæsar bryr jeg meg egentlig ikke så mye om. Jeg må da få se hva jeg vil uten at folk skal drive å erte sånn, men dessverre er ikke dagens samfunn slik..
Tenk deg at du en gang får full makt for en hel sesong. Du kan bestemme absolutt alt. Hvordan ville den sesongen blitt? – Det var et utrolig vanskelig spørsmål, men jeg ville vel prøvd å ikke gjort for store endringer. Jeg ville nok lagt inn litt mer drama kanskje, men tror ikke det hadde blitt så utrolig store endringer. Det hadde vært en utrolig gøy oppgave å få da, men det hadde nok vært et utrolig stort ansvar.
Er det noen skuespillere eller andre kjente fjes som enda ikke har vært med, men som du kunne tenkt deg å se i Hotel Cæsar en eller annen gang? – Hadde vært kult å kanskje se Troye Sivan i Hotel Cæsar. Tror ikke det er så mange som vet hvem han er, men han virker som en utrolig kul person som det hadde vært kult om hadde hatt en rolle i Hotel Cæsar. Men det er jo mange her i Norge som kunne fått rolle eller gjesterolle også. Som Stian Blipp hadde vært kult, eller Ane Dahl Torp. Det er ihvertfall de jeg kommer på nå.
Kim Daniel Sannes, bedre kjent som Storm er for tiden med på Skal Vi Danse. Er det noe du følger med på, hvordan synes du i såfall Kim har greid seg hittil, og hvordan tror du han vil klare seg videre? – Jeg følger ikke med på selve Skal vi Danse, men har jo sett litt og sånn. Og jeg ser jo på hans danser. Jeg synes Kim Daniel har greid seg kjempebra til nå. Det virker som at han er en av favorittene også så det ser lyst ut. Og jeg synes han er kjempeflink til å danse jeg da så energisk som han er.
Den 24. oktober fyller Cæsar 15 år. Hvordan skal du feire den dagen? – Nå er jo den dagen en vanlig hverdag som for øvrig er utrolig travel for meg med tanke på at jeg er med å styre skolefoto dette året. Men jeg skal mest sannsynlig spise kake og se den aller første episoden. Hovedfeiringen blir for min del den 19. Oktober på åpen dag.
Helt til slutt. Hvor lenge tror du Hotel Cæsar vil fortsette? – Nå er det jo ikke så mye som tyder på at Hotel Cæsar er nær sin siste episode enda. Enda godt er det. Men jeg tror Hotel Cæsar ihvertfall holder på frem til 2016, for da går avtalen med Tv2 ut. Men jeg håper selvsagt det blir skrevet ny avtale slik at vi får nye episoder av Hotel Cæsar i 15 år til. Men man vet aldri. Tv-verdenen som den er idag er at det kommer nye konsepter og tv kanaler hele tiden, så alt kan skje.
Takk Ole Johannes for at du ville stille opp på dette intervjuet! Bloggen hans er virkelig verdt å ta turen innom om man har en interesse for Cæsar.
De fleste har trolig hørt myten om syv års ulykke dersom man skulle knuse et speil. Ikke like mange har hørt om faren ved å la være å ødelegge de fleste speil man kan komme over.
Det er ikke mange filmer hvor jeg underveis og særlig i ettertid tenker, “hvorfor er det ikke laget flere filmer som denne?”. The Mirrors har for min del sneket seg inn på den listen. Det er ingen hemmelighet at mange har et eller annet paranoid forhold til nettopp speil. Årsakene kan være så mange. Vi har de som har noia for å se monstre og andre skumle ting. Så har vi også de som er redd for å se seg selv, av forskjellige årsaker.
I The Mirrors møter vi ekspurken Ben Carson som spilles av 24-stjernen Kiefer Sutherland. Ben sliter på flere fronter. For tre måneder siden hadde han problemer med alkohol etter at han uheldigvis drepte noen for en tid tilbake. Han sover for tiden på sofaen til søsteren Angela (Amy Smart), da kona ikke lenger ønsker han i nærheten blant annet da hun mener det er best for de to barna de har sammen.
Ben starter en rutinejobb som vekter på det som før var det berømte stormagasinet Mayflower i New York, før det ble rammet av en intens storbrann. Og det er nå ting virkelig begynner å skje, selv om man allerede fra første scene før servert en del dramatikk, frykt, blod og mere blod. Ben bestemmer seg umiddelbart for å komme til bunns i storsenterets fortid, og desto nærmere han kommer desto mer alvorlig blir det både for han og de rundt.
Jeg liker veldig godt at denne filmen kombinerer to type skrekksjangre på en gang. Samtidig som vi får mye av den grafiske delen får vi også i minst like stor grad den mer overnaturlige delen. Så enten du liker den ene eller andre type siden av sjangeren best, er det uansett større sannsynlighet for at du vil reflektere et positivt forhold til denne her.
Den er effektmessig veldig kul. Det er vel og merke et par scener som man kunne gjort mer ut av, men det er i alle fall for min del bare bagateller i det større bildet. Nå er jeg nesten ikke i stand til å synes at noe er skummelt lenger, men hadde jeg vært hakket mer “normal” hadde jeg nok blitt litt skremt av denne. Det spørs om jeg faktisk hadde måtte pusset tennene i stua de nærmeste dagene hvor jeg ikke har noe, ja nettopp, speil.
Kiefer Sutherland har utført et meget profesjonelt arbeid. Det er tydelig at han ikke bare er med for pengene og berømmelsens skyld, for han har virkelig lagt en betydelig del av sin sjel i denne filmen. Som i så mange andre prosjekter. Det samme kan man også si om de fleste andre vi blir presentert for, men særlig Kiefer har denne gang ingen synbare sprekker eller riper å klage på.
Til tross for at stort sett hele denne filmen er en gledelig sinnforstyrrelse så skal det sies at sluttscenen likevel er den mest spektakulære. Ofte er jeg veldig flink på å røpe en større del av handlingen når jeg anmelder noe, men dette er en sånn film jeg heller vil fokusere minst mulig på den biten, da dere bare må se den selv. Må med stor M, både speilvendt og… Rettvendt!
