Mørke lystigheter

Hvis jeg skal beskrive meg selv med 3 eller 5 ord så vil ingen av de være ond, om jeg må være helt ærlig. Men jeg er likevel på ingen måte uskyldig. Jeg har flere sider ved meg som mange nok vil mene er noe mørk, dyster og litt ekstrem. Jeg er skadefro og hevngjerrig så det holder etter til tider, og jeg har også mine gleder som er basert litt på av at andre blir irritert, provosert eller noe i den dur.

Jeg tenkte rett og slett å presentere noen smålige gleder jeg enda har igjen i livet. Altså, jeg er kun et menneske jeg som deg, selv om vi to garangtert er like forskjellig som et skampult ludder og et nyfødt, helt uskyldig barn. Jeg må vel i dette tilfelle bli ludderet, ironisk nok med at jeg enda er jomfru.

ψ. Unødvendig bruk av trafikklys
Det var faktisk når jeg gjorde dette senest i dag at jeg kom på å lage dette blogginnlegget.

Oppdal er ikke det største stedet man finner, likevel er det faktisk blitt stort nok til at det nå har fått status som småby. Det er per dags dato kun et eneste trafikklys her, og det er ved Kiwi. I dag var altså en sånn dag hvor jeg trykket på knappen som aktiverer rødt lys, til tross for at de få bilene som kom kjørende var såpass langt unna enda at jeg godt hadde rukket å gått over en og en halv gang.

Ikke så ofte jeg gjør dette. Som regel lar jeg være å trykke på knappen om det ikke er nødvendig, men sånn som i dag hadde jeg rett og slett bare lyst til å sinke noen bilkjørere unødig. Og jeg smiler som regel litt smålurt hver gang! ^^

Ψ. Når eldre og religiøse ser stygt på meg
Folk som har omgått meg nok vet at enkelte eldre ser noe stygt på meg mens de passerer. Dette kan jeg på enkelte dager synes er litt gøy, og selvfølgelig frister det å gjøre et lite nummer for å provosere litt ekstra, men det gjør jeg aldri. Har ikke helt guts, eller tror det egentlig handler litt om at jeg tross alt har vett nok og er moden nok til å unngå akkurat det.

Så er det en kategori til som er litt gøy å gå forbi når man ser at de ser stygt på deg, og det er noen av de menneskene i distriktet jeg vet har sin tro. Så religiøse og eldre folk synes jeg kan være litt gøy når jeg går forbi og jeg virkelig ser at de ikke er begeistret for det de passerer. Men når det kommer til de fleste andre så er det enten ikke så gøy eller bare helt likegyldig for meg om jeg skulle legge merke til noe negativ reaksjon.

Ψ. Enkelte personers motgang/bortgang
Jeg skal være den første å innrømme at det finnes en rekke personer jeg liker ganske dårlig. Det er ingen jeg hater. Men det finnes de som for min del kan få brenne langsomt og smertefullt inn i døden. Vel og merke er det ikke så mange som jeg nærmest ønsker akkurat det for, da.

Jeg er for å si det rett ut ganske skadefro enkelte ganger. Jeg kan simpelthen virkelig nyte enkelte personers ganske heavye motgang. For ordens skyld er dette personer som enten har såret meg eller brukt meg på et eller annet tidspunkt, eller personer som jeg vet har gjort noen andre noe. Ja, også finnes det enkelte kjente mennesker som jeg aldri har møtt eller hatt kontakt mer i hele tatt, som rett og slett bare er noen utrolige småe folk etter mitt syn. Konkret eksempel: Jeg ble ganske lettet da jeg fikk høre at Arfan Bhatti er meldt savnet da jeg har mine livlige fantasier om hva som kan ha hendt. ^^

Men, de aller fleste er vel og merke folk jeg har kjent og vært i kontakt med på et eller annet tidspunkt.

Ψ. Når jeg vinner over noen
Enten det gjelder en diskusjon, konkurranse eller et spill så er jeg som oftest en ganske dårlig vinner. Ja, faktisk ikke den beste taperen heller. Noe jeg tror ligger i familien, da både jeg og min bror kunne i hvertfall før i tiden bli litt fysisk irritert om vi tapte i foreksempel et tv-spill. Ikke voldelige, vel og merke.

Men, nå var det å vinne som var greia for dette punktet. Ikke for å skryte, men de aller fleste diskusjoner jeg har hatt, så har jeg som oftest fått rett til slutt. Dersom det er noe jeg ikke er helt sikker på lar jeg som oftest være å diskutere frem til jeg er mer sikker på min sak. Når noen innser at de har tatt feil, og jeg rett, det er virkelig en god følelse. Ikke akkurat noe jeg har behov for å skryte av, for det å være en såpass dårlig vinner som jeg er, er vel strengt talt ikke en spesiell god side.

Jeg har ingen psykologisk forklaring på dette selv. Ikke har jeg tenkt så mye over dette heller, men jeg har alltid satt pris på å være den som har rett. Tanken på at noen skal være bedre i meg i noe er mildt sagt ganske forstyrrende, og når alt kommer til alt er jeg veldig lite glad i noe konkurranse, med mindre jeg virkelig er sikker på at jeg skal vinne eller ha rett. Når jeg har skrevet alt dette må jeg legge til at jeg gir meg hvis tilfellet skulle være at jeg har feil, og at jeg absolutt ikke er en som krangler for å krangle! DET holder jeg meg for god til!

Ellers har jeg ikke flere “mørke sider” som gir meg tilfredsstillelse (ikke seksuell) av det jeg kan komme på. Det betyr ikke at jeg ikke har flere “mørke sider”, for DET har jeg. Men ikke som gir meg noe glede, heller tvert om. Jeg anser jeg meg selv alt i alt som en ganske dyster og mørk person med få og som regel noe ensformige gleder i livet. Jeg avskyr det meste av folk, og jeg har lite tro på fremtiden. For meg er alt i det store bildet ganske meningsløst med tanke på at vi fleste er død innen 70-100 år likevel, og da er også det aller meste av det vi fleste har mestret og feilet med glemt! Men ja, det får jeg eventuelt skrive MER om i et helt annet innlegg, hihi..

Vi reblogges!

God Morgen Norge!

Først vil jeg takke alle som har trykt liker og delt det diktet jeg skrev og publiserte på bloggen i går, cirka på denne tiden her. Andre punkt i første avsnitt er, jeg tror snart jeg trenger ny tekstforfatter til å fikse overskriftene. “God Morgen Norge!”… Jaja, fremdeles en bedre kjærlighetshistorie enn Twillight.

Hø??…

Uansett. Jeg er alt annet enn stabil for tiden. Er så vringlete som jeg kan bli. I går la jeg meg i 09-tiden, sto opp rundt 19. Så døgnrytmen min er det første som virkelig ikke er på plass. Ellers tar det på å være såpass langt borte fra de aller beste vennene jeg har i skrivende stund. Stort bedre blir det ikke når noe jeg har sett frem til en stund, plutselig blir kansellert til fordel for noe annet. Hadde håpet og trodd på at jeg skulle reise bort litt faktisk førstkommende uke. Men det ble ikke noe av.

Jeg hadde virkelig innstilt meg på at det skulle bli noe den uka, om akkurat en uke. Og det virket virkelig på den jeg skulle besøke at det skulle gå bra også. Men så kom Jesus og tok meg i rumpa igjen, og sånt har hard bismak. Og jeg liker ikke å bli tatt så uforbredt og brutalt i rumpa… Sorry. No offence til de som liker det, men.. Og, for de som måtte lure så bruker jeg en metafor for når noe virkelig føles kjipt og hardt nå.

Ja… Metaforer ja… Jeg burde egentlig holde meg for god til å bruke både det og satire, siden jeg sliter såpass og fort blir provosert dersom andre bruker det.

Jeg takler virkelig ikke forandringer. Det gjør sånn at jeg har vanskelig for å tenke positivt på flere måter. Jeg sliter med å tro på noen neste gang noen sier noe, nesten uansett hva det måtte være. Og jeg sliter med å se frem til, og å håpe at det fremdeles skulle skje flere ting som gjør livet fremdeles verdt å leve. For jeg må si det som det er… Det skal på ingen måte være noe jeg legger skjul på. Jeg tenker rett og slett fremdeles alt for ofte på å ta mitt eget liv… Og jeg har begynt å fått en tanke om hvordan jeg vil gjøre det, sånn for å være mest sikker på at det skal gå best mulig smertefritt og raskt…

Akkurat nå tenker jeg ikke på de tankene. Men de var ganske tett på meg i natt. Og om ikke daglig, så har jeg de ukentlig. Så dårlig og lite kontakt som jeg har med folk flest for tiden nå tror jeg heller ikke noen ville blitt spesielt preget av det. Altså hvis jeg hadde lagt meg ned for godt. Jeg vet at noen hadde vært veldig lei seg en stund, som i noen uker… Og det er en av de få motivasjonene til å prøve å ikke gjøre det, fordi jeg ikke vil at noen skal være lei seg. Men, samtidig må jeg fullføre det jeg tenkte å skrive i ste. Folk hadde likevel kommet over det og glemt det veldig kvikt, tross alt.

Men ja… Nok om det.
Livet føles veldig kjipt, mildt sagt. Det er ikke alltid at det synes så godt for folk rundt meg, tror jeg… Sånn utenom når jeg har veldig behov for å snakke om det. Og jeg har skrevet det før, det er virkelig ingen som er i nærheten av å faktisk kan tenke seg hvordan jeg faktisk føler meg og egentlig har det. En av grunnene er nettopp at jeg ofte er så ustabil. Noen ganger kan jeg være veldig energisk og til tider positiv og snakke, snakke, snakke om ting jeg brenner for og sånn… Så det er ikke rart at folk nok ikke helt vet hvordan jeg føler meg, sånn egentlig. Jeg er også blitt ganske flink til å fake til tider. Det holder i hvert fall til at jeg klarer å beholde maska de minuttene det krever å gå på butikken. Det hender at jeg klarer å hilse på folk, prøve meg på et slags smil og en slags vennlighet og at det virker som jeg har en viss gnist.

Jeg tror det er nå det passer å sitere en venninne jeg egentlig snakker litt for lite med som en gang skrev at jeg er mentalt ødelagt. Det er så alt for mye som ikke er på plass. Det er så mye som burde vært annerledes. Det er foreksempel veldig tilfeldig at de som er mine beste venner er det. For det er andre venner jeg har mye mer felles med enn de. Jeg burde rett og slett bli flinkere til å faktisk ha kontakt med de jeg har flere interesser til felles med, fremfor å bruke energi der det meste av grunnlaget for kontakt er at jeg har følelser utenom vanlig vennskap som ikke er gjensidig. Nei, jeg vet ikke om det ikke er gjensidig. Faktisk burde jeg kutte ut vennskap som ikke er gjensidig på et eller annet vis. Altså, vennskapet er gjensidig, men, dere forstår hva jeg mener.

Så fremt det mennesket ikke får følelser for meg er det faktisk det jeg burde gjøre. Men for faen!? Hun er bestevenninna mi. Og selv om hun ikke er blitt knyttet til meg på samme måte, så betyr ikke det at hun ikke er knyttet hun også. Det er andre årsak til at jeg sliter sånn med å sette en stopper for vennskapet, i tillegg til grunnen til at jeg faktisk tenker på å kutte kontakten… Det føles ikke rettferdig å dumpe et så godt og bra menneske som alltid har stilt opp for meg så godt hun har kunnet, selv om jeg ikke har fortjent det bestandig. Følelser er ikke noe man kan bestemme over om man skal ha eller ikke. Men for å ro meg tilbake litt, hvor sunt er det å vente og håpe på at hun skal få likesinnede følelser for meg? For det håpet er også en av de grunnene til at jeg enda ikke har gitt opp. Jeg har ikke troa på et særlig langt vennskap som forblir kun et vennskap så lenge jeg elsker henne så jævlig sterkt. Jeg tenker så vanvittig på henne hele tiden. Om jeg har snakket med henne eller ikke fra dag til dag har lite betydning for savnet og alle tankene.


Bilde tatt av Jannike Grøtte Warberg.

Hun er den jeg har lyst til å debutere seksuelt med. Hun er den som jeg vil dø med. Kall meg gammeldags, men jeg har ikke lyst til å dele livet med noen andre. Faktisk, om så det skulle bli henne og meg og vi skulle gå fra hverandre senere, så ønsker jeg ikke at det skal være flere etter henne. Jeg synes at mennesker skal holde seg til et forhold. Og dersom det ene forholdet tar slutt, så skal man ikke ha flere. En eneste partner hele livet. Intet mer, eller mindre.

Neida, det er på mange måter ikke rart at jeg ikke har hatt kjæreste eller debutert seksuelt enda… Jeg er i det minste ikke religiøs!

Igjen sitter jeg igjen med et eksempel av et innlegg som ikke ble om det jeg tenkte det skulle bli om. Men denne gangen gjør det ikke så mye. For jeg føler at det jeg har skrevet nå er noe jeg har fått mer ut av å skrevet enn det jeg i utgangspunktet tenkte… Faktisk, for en gangs skyld.

Nå må jeg bare fortsette, ta dag for dag. Se hva som skjer. Jeg skulle ønske at alt tok slutt nå og at jeg fikk lov til å dø, men jeg frykter at dere vil høre fra meg igjen, og at dette ikke er siste kapittel på et stort sett bortkastet, ensomt og meningsløst “liv” med STORE hermetegn.

Vi reblogges?

Noen ganger!

Noen ganger.
Ikke alltid, men der og da.
Innimellom skulle jeg bare ønske det.
At jeg var noe gedigent, spesielt, og unikt.
At jeg var uslåelig, best på alle fronter.
Jernmannen, idolet, overleveren.

Noen ganger.
Noen andre ganger.
Ikke alltid, men der og da.
Innimellom vil jeg bare være usynlig.
Ikke-eksisterende, som aldri født.
Mr. Ingenting, luft, tåke.
Helt vekk.

Så hender det andre ganger.
En av de andre gangene.
Der og da.
At jeg skifter spor igjen.
Helt plutselig, uten forvarsel.

Selv venner sliter med å vite hvem de skal forholde seg til.
Han høye med alt motet, gleden, drømmene og energien?
Eller han lave med alle lem parkert i kjelleren, han lille usikre?

Noen ganger.
Ganske ofte.
Ikke bare der og da.
Men så og si hele tiden…
Så håper jeg at uansett humør.
Uansett tanker og skiftende sider.
Så håper jeg de utvalgte aldri gir meg opp.
Tross alle forvirringene.
Tross alt stresset.
Tross alt.
Og ingenting.

Noen ganger…
Og hele tiden.
Alt på en gang.
Du vet.

Russ og rus og sånn.

Det nærmer seg mai, og allerede har det vært noen russedåper rundt om kring i Norge. Jeg kan godt forstå moroa som ligger i å utføre en del av knytene som står skrevet. Det jeg personlig aldri har forstått meg på er det aller meste andre som er med å være russ. Russedåp hvor de mange steder i landet døper russen i sur melk og faens oldemor. Også er fyll, natterangling og festing helt umulig å unngå når jeg først skal ta opp temaet.

Jeg var på en måte russ selv da jeg var 18 år i 2010. Sortruss, med russenavnet “Moviemaker”. Hva gjorde jeg ut av den tiden? Ehm.. Delte ut russekort til barn som jeg hater, gikk med samme buksa ut russetiden… Ehm, og.. Punktum. Det var faktisk det. Jeg gadd rett og slett ikke gjøre mer ut av det. Så hvorfor jeg i hele tatt brydde meg om å være russ kan man stille spørsmålstegn bak. (?) (Sånn :-P)


Foto: Jannike Grøtte Warberg.

Svaret er som så; Jeg tenkte at det kunne være ok å være russ, i tilfelle jeg skulle angre på å ikke ha vært det senere. Nå er jeg snart blitt 22 år og jeg angrer overhode ingenting på at jeg så og si ikke var noe særlig til russ. Jeg angrer ikke på at jeg ikke fikk noe opp i lua, jeg angrer ikke på at jeg aldri deltok på noen møter, fester, arrangementer. Av de sosiale greiene jeg var med på, som jeg ikke forstår hvorfor i dag har vi russedåpen og 17. mai toget. Begge delene tenker jeg nå at jeg kunne droppet.

Jeg som finner på så mye rart på egenhånd trengte aldri den lista over russeknyter. Det blir ikke mer moro enn det man klarer å finne på selv, EDRU! Og det er faktisk det med alkohol jeg tenker å skrive mer om nå. Hvorfor er det i hele tatt lov å selge alkohol i Norge? Hvorfor er det ikke straffbart?

Unger ned til 14-års alderen kan fort få i seg noe i dag. For de aller fleste unge som rører alkohol er årsaken fordi det er noe alle andre gjør. Man gjør det for å være sosial. Vel, er det noe som virkelig er usosialt så er det å drikke, og da tenker jeg på de som blir påvirket. Jeg synes jeg er mye mer sosial som sitter og snakker med folk over nett, enn de som er ute og drikker og blir fulle med andre.

Lite er så falskt så fylla. Fylla i seg selv er ekte. Men når man blir full er folk i mott hode noen helt annen enn den man egentlig er. Jeg hater når folk rører alkohol. Jeg skulle ønske at alkohol var som med enkelte andre rusmidler. For det er rusmidler alkohol faktisk er! Jeg skulle ønske at man fikk bøter som virkelig svidde dersom man drakk noe som helst med alkohol i. Jeg forakter selv mine beste venner når de er så dumme i hodet at de drikker! Og jeg får ikke dårlig samvittighet av å skrive dette.

Jeg er glad i bestevennene mine for den de er! Jeg hater dem for den de måtte bli når de drikker! Jeg er selvfølgelig klar over at jeg bruker sterke ord nå.

Hadde det vært opp til meg så hadde folk skulle fått bøter for å røre det minste av alkohol. Bøtene skulle vært justert ut i fra hvor mye lønn hver enkelt har, sånn at de rikere av oss ikke hadde kommet alt for lett unna, sammenlignet med de som ikke har like god inntekt.

Er det noen unntak? Nei, ikke i mitt hode. Rus er rus, så lenge det er alkohol i noe og det går an å bli beruset av det man har i seg så er det noe jeg ser kraftig ned på. Folk som drikker er tåpelige NÅR de gjør det. Selv ikke et glass vin ved middagen er noe jeg har til overs med, igjen fordi det er rusmiddel!

Hvorfor skal de fleste ofte ha det morro i en annen tilstand enn de er i ellers? Hvorfor tenker så mange ikke lengre enn at man faktisk kan ha det morro og faktisk huske og le av det i ettertid? Hva er greie med noe mange ikke husker? Jeg synes det er feigt å drikke for å kunne føle seg mer fri til å gjøre og si ting man ellers ikke hadde turt! FEIGT, FEIGT, FEIGT! Og igjen, smålig!

Så, der skulle jeg også i år ha markert meg veldig tydelig om både russ og rus!
Det er ikke tøft å drikke, det er ikke tøft å røyke. Dere som driver med sånt, er noen virkelige kvalme vesener når dere gjør det. Og dessverre gjelder det et alt for stort flertall. Absolutt alle vennene mine har drukket, noe som gjør meg svært, svært forbanna, alle skulle fått et hardt slag i magen! Folk flest er ekle, motbydelige, svake sjeler, jeg håper for oss alle at helvete ikke finnes.

Vi reblogges!

Tourist Trap (1979)

Det mange unge ikke vet å ha erfart enda er at det finnes mange gode, gamle filmer. Det som er så synd er at det også finnes en rekke oversette klassikere i en hver sjanger, selv blant de som er noe eldre. Tourist Trap fra 1979 kan udiskutabelt nevnes som en av flere klassikere som hadde fortjent at flere visste om den. Det finnes nemlig en rekke flere gode, gamle skrekkfilmer enn foreksempel de mer kjente som The Shining, Halloween, The Texas Chain Saw Massacre, Friday The 13th og Dracula.

Det er rett og slett skammelig at selv ikke jeg hadde hørt om denne filmen før nå nylig. Vel, la det bli et mysterium. Med denne anmeldelsen skal jeg i hvert fall forsøke å få flere enn meg selv til å mene og synse godt om den.

Faktumet at folk har forsvunnet og aldri blitt hørt fra igjen, er intet nytt. Og det skal ikke nektes for at begynnelsen virker kjent. En gjeng venner er på tur i en jeep i det den stopper på mystisk vis. Mens mannen i flokken bestemmer seg for å finne ut av det, går jentene seg en tur og finner noe de mener må være paradis. De finner blant annet et vann å bade i. Etter de har plasket uti kommer en fremmed, men tilsynelatende høflig mann traskende. Han presenterer seg og forteller at før i tiden tok han betalt for at folk skulle få bade der, men det var før motorveien ble flyttet, og siden da har det vært lite med folk.


© Bildet tatt fra deadlydollshouse.blogspot.no

Mannen, Mr. Slausen, virker noe mystisk, akkurat som den plutselige jeepstoppen, men uten at det skremmer vennene våre. Senere tar han med flokken inn til seg selv, nemlig et museum fult av voksdukker. Han legger ut om gamledager da hans bror laget alle dukkene. Den tiden da også hans kone var i live før hun døde av kreft. Eller gjorde hun?

Det skal vise seg at Mr. Slausens historie ikke helt stemmer, og vi skal snart få bekreftet at noe er alvorlig ute å kjøre med hele opplegget. Når ungdommene om natta blir angrepet av en gal mann med maske begynner adrenalinet å pumpe løs. Natta er enda ung, og flere skjebner skal avgjøres med tette mellomrom.. Og med det stopper jeg å fortelle mer av selve handlingen. Jeg vil nødig røpe for mye, da det faktisk er en del å ta av!


© Bildet tatt fra groovydoom.blogspot.no


© Bildet tatt fra aheroneverdies.com

Tourist Trap er en ganske unik og skrekkslagen perle, spesielt fra sin tid. Heller er det ikke å komme bort fra at flere kjente fjes har medvirket som blant annet James Bond-dama Tanya Roberts og ikke minst stjerna selv; Chuck Connors som også er kjent fra filmer som Airplanet II, Branded og Maniac Killer. Filmen er regissert av David Schmoeller som blant annet har Puppetmaster og The Seduction på samvittigheten.

Musikken er old school og stilsikker, nervepirrende og vakker. Akkurat som filmen. Skuespillerprestasjonene er slik man kan forvente av en god, gammel film. Historien er original og forbløffende. Til syvende og sist finnes det mikroskopiske grunner til å la denne filmen passere usett.

Jeg anbefaler den med god samvittighet, i hvertfall så lenge du tåler en dukke, eller to.. Eller, ehm, mange!

Terningkast 

Vi reblogges!

20 ting å gjøre før jeg dør!

Se det, jeg har bestemt meg for å prøve å fokusere på noe annet enn det negative en liten stund. Den 1. februar 2011 laget jeg en liste over 100 ting jeg ønsket å gjøre før jeg dør. Når man setter krav til seg selv om en liste på 100 punkter, og at innlegget helst skal publiseres i løpet av kvelden sier det seg selv at det blir en del unødvendige punkter.

Når jeg ser tilbake er det noe som er gjort av det jeg ville da. Har blant annet flyttet hjemmefra og funnet meg noe eget. Jeg har også reist ut av Oppdal på egen hånd for å besøke venner.
To år har gått siden det stadig nevnte innlegget ble skrevet, og jeg føler jeg har forandret meg en del. Det er bare å innse at mye av det som står på den forrige lista er ting jeg egentlig ikke hadde lyst til, men som jeg kun skrev for å ha mest mulig.

Derfor synes jeg den trenger en ærlig oppdatering.
Her har dere 20 ting jeg ønsker å gjøre før jeg dør!

1. Ha sex og bli kvitt jomfrudommen.
2. Lage en videoblogg med over 10 000 views.
3. Få 5000 venner på Facebook.
4. Besøke et filmsett.
5. Bli stoppet av fremmede for autograf og bilde.
6. Brenne noe “hellig”.
7. Klare å gjøre min beste venn veldig, veldig glad.
8. Utgi en bok.
9. Eie egen leilighet på over 120 kvd (bor nå på 79 kvd).
10. Få meg hjemmekinoanlegg.
11. Ta fly alene.
12. Male et bilde og få det solgt for en høy pris.
13. Flytte fra Oppdal.
14. Feire jula (som jeg egentlig hater) med Sara (bestevennen min).
15. Slå ned et en drittsekk/slem person, og komme unna det.
16. Brenne en 1000-lapp.
17. Få en blodrasist til å skifte mening.
18. Fjerne meg fra kirkeboken.
19. Bli bedre i å snakke og forstå engelsk.
20. Overnatte utendørs.

Sånn, tenkte det holdt med disse punktene før jeg igjen endte opp med noe alt for overfladisk samt en masse dritt jeg egentlig ikke ønsker å gjøre/oppleve!

Hva ønsker dere å gjøre før døden innhenter dere?
Vi reblogges!

Den tunge ensomheten

Livet føles ekstremt ensomt akkurat nå. Det er ingen å snakke med, ingen. Folk er opptatt med andre ting, og jeg kan bare tenke så mye på hva det er at det bryter meg bare mer og mer ned. Jeg har så og si ingen her i Oppdal. Og de andre jeg har begynner jeg å lure på om de egentlig bryr seg om meg. Selv de nærmeste har jeg enkelte ganger tatt i såpass smålige usannheter, så hvordan kan jeg vite at de er ærlige når de sier de er glad i meg?

Jeg føler meg bare utnyttet, dum, naiv og så ekstremt svak. Jeg har ingen. Jeg blir innbilt det motsatte, men nå har jeg innsett sannheten i ting. Jeg har alltid vært alene, alt annet har bare vært illusjoner. Hvorfor de ble skapt vet jeg ikke.

Uansett, takk skal dere alle ha…

Vi reblogges…

Innesluttet selvplukk!

Først vil jeg berolige alle som måtte tenke det verste når dere leste overskriften; dette er ikke et innlegg om onani.
Faktumet er at jeg sitter og “plukker” på meg selv i en helt annen forstand.

Noen av mine nærmeste venner har mottatt signaler om at jeg sliter med depresjon for tiden.
Jeg tror de har sine tanker om hva og hvorfor, men jeg kan si ganske sikkert at faktisk ingen vet helt konkret hva som egentlig plager meg.
Greit nok, tingene de tror er hovedårsaken er også noe som plager meg, men selve hovedgreiene er ikke fortalt til noen. Selv ikke min absolutt beste venn.

Ingen vet!

Og hvorfor?
Nei si det. Det er ikke bare én spesifikk grunn til at jeg holder kjeft om enkelte ting for tiden. Jeg opplever i alt for sterk grad klisjeen av å ikke bli forstått. Jeg får jo høre folk si at de forstår, men så går det en tid, så dukker det opp en episode som bekrefter at de tydeligvis ikke har forstått en dritt. Fordi da hadde ikke den og den episoden dukket opp. Fuck it!

Akkurat nå føler jeg ikke at det er noe vits i å verken skrive eller snakke ut om noe spesifikt. Jeg gidder ikke skrive noe offisielt nå, her på blogg.no, av den grunn at da er det alltid noen som skriver et eller annet som frustrerer meg. Det hjelper heller ikke å stenge muligheten for at folk kan kommentere det innlegget jeg ikke ønsker å lese hva folk tenker og mener om, fordi da sender de meg bare en mail eller noe annet i stede. Og ikke missforstå; jeg tåler jo at vi er forskjellige og uenige i en viss grad, men enkelte ting er jeg blitt veldig følsom på, og vil helst ikke vite om dersom noen er uenig.

Det siste jeg skrev nå er noe en del vet. Det blir også et problem egentlig. For kan resultere i at folk jatter med meg, dersom det skulle være noe. Og det er heller ikke bra, for da kommer vi jo igjen tilbake til noe jeg skrev over her.

Noe av det verste jeg vet er uærlighet! Uansett nivå! Det aller verste jeg vet er smålige løyner, som foreksempel når noen veldig tydelig er avslørt i noe og det blir benektet uansett! Er det noe som får meg sur så er det sånt; uansett grad! Jeg hater små løyner like intenst som store! Hvite løgner eller ikke!

Men, nå har jeg egentlig sporet veldig av her. Men for en gangs skyld er det helt greit. For greia med at jeg skulle skrive dette innlegget var bare for å gjøre enkelte oppmerksomme på at jeg har det noe vanskelig for tiden. Bare sånn at det i hvert fall finnes håp om at folk ikke tror noe annet dersom jeg skulle være noe kort i mine svar eller lignende en stund, igjen. Jeg har en del problemer med meg selv, det baller seg virkelig på. Jeg vil ikke høre noe om at jeg er sur, jeg vil ikke høre noe om at jeg ikke bryr meg om folk lenger. Jeg har rett og slett problemer med meg selv, og når jeg har det så kan folk (dessverre) ikke alltid kreve at jeg svarer.

Jeg har nok drama inni meg for tiden, om så folk ikke skal være hysteriske “rundt meg”.
Dersom det gjør meg til en dårligere venn at jeg skyver folk vekk når jeg sliter som nå, så får det være, men vennligst ikke gjør meg så veldig ops på det, det hjelper meg veldig dårllig tilbake til rett kurs!

Æhhhh, dette innlegget ble ikke som jeg hadde tenkt… Men shit au.
Nå ble det veldig mye om andre her. Så jeg må bare avslutte med å komme inn på det jeg opprinnelig tenkte å få frem.
Jeg vet at jeg er veldig streng med meg selv til tider. Jeg stiller krav til meg selv, som jeg sjeldent oppfyller i stor nok grad. Jeg tenker perfeksjonistisk, dessverre er det ikke alltid handlingene mine klarer å henge seg på. Dette tror jeg ikke er noe jeg kan gjøre noe annet med, annet enn å faktisk bli bedre på det jeg tenker at jeg skal få til. Et av de som har åpnet døren for flest problemer i det siste har vært at jeg ikke har vært tydelignok når det gjelder å si fra om ting i tide. Ting jeg ikke synes noe om.

Som regel er jeg nok flinkere enn de aller fleste, da jeg synes at alt for mange er alt for snille. Likevel, er det fortsatt et problem for meg at jeg enda ikke er flink nok til å si fra om ting iblant, igjen til tross for at jeg faktisk er mye flinkere enn folk flest! Nå sitter jeg med en del frustrasjon jeg bare har stengt inne, som bør komme ut. Samtidig har det kommet en sperre som er satt sammen av destruktive tanker som “Det er ikke noe vits, folk kommer ikke til å endre seg likevel” også videre. Og for ordens skyld; jeg vil ikke at NOEN skal endre den man er, for DET er jeg en sterk motstander av. Men det er enkelte småting jeg skulle ønske at folk i hvertfall ikke sier og gjør, i alle fall mens jeg “er til stede”.

(Brukte hermetegn fordi jeg ofte ikke er til stede fysisk, da jeg ikke har en eneste nær-nær venn i distriktet jeg bor i)

Huff, for et unødvendig rot av både et blogginnlegg og et slags liv.

Vi reblogges!

P(D)S(M): BESTEVENNINNA MI FEIRER 18 ÅR I DAG! JEG TROR HUN HADDE BLITT GLAD OM NOEN TOK SEG EN TUR INNOM BLOGGEN HENNES OG SKREV NOE FINT TIL HENNE! GJØR DERE HENNE GLAD, GJØR DERE OGSÅ MEG GLAD (SIER VI): sarahelenem.blogg.no