Livet føles ekstremt ensomt akkurat nå. Det er ingen å snakke med, ingen. Folk er opptatt med andre ting, og jeg kan bare tenke så mye på hva det er at det bryter meg bare mer og mer ned. Jeg har så og si ingen her i Oppdal. Og de andre jeg har begynner jeg å lure på om de egentlig bryr seg om meg. Selv de nærmeste har jeg enkelte ganger tatt i såpass smålige usannheter, så hvordan kan jeg vite at de er ærlige når de sier de er glad i meg?
Jeg føler meg bare utnyttet, dum, naiv og så ekstremt svak. Jeg har ingen. Jeg blir innbilt det motsatte, men nå har jeg innsett sannheten i ting. Jeg har alltid vært alene, alt annet har bare vært illusjoner. Hvorfor de ble skapt vet jeg ikke.
Uansett, takk skal dere alle ha…
Vi reblogges…
0 kommentarer
