Du, milde, milde september – Jeg skal si at tiden har gått fort. Hvor ble den av? Håper det ikke vil vare alt for lenge til du kommer tilbake, sammen med oktober og november er du en av de aller beste vennene jeg har.
Neimen, hei alle kjære, søte, fruktbare lesere! Sitter dere og glaner inne på bloggen min nå igjen? Neimen så hyggelig 🙂 Det passer forresten ganske bra da det faktisk er noe jeg har tenkt til å spørre dere om.
For noen dager siden kom jeg over et gammelt hverdagsinnlegg (klikk her for å sjekke det ut) hvor jeg blant annet hadde kjøpt boken “Ni liv” (eller Rogue som den heter på originalspråket) av forfatter Rachel Vincent. Når jeg så ble minnet på denne boken kom jeg på at jeg ikke har lest den enda, blant annet fordi den er bok nummer 2 i en serie som består av totalt seks bøker. Og der og da var den den eneste jeg hadde.
Så bestemte jeg meg for å se sjekke innom harpercollins.no for å se om jeg fant resten. Det gjorde jeg, eller nei, faktisk bare to av dem. Så siden jeg altså ikke hadde de to fra før tok jeg og bestilte de, og i dag klarte de jammen å finne frem til soverommet mitt ^^
Men.. Nå er situasjonen engang sånn at jeg fremdeles mangler den aller første boken i serien. Som jeg føler kanskje vil være den viktigste boken å begynne med, også mangler jeg i tillegg fortsatt bok nummer 4 og 6 da “Flokken” og “Opprevet” er bok nummer 3 og 5.
Sååå, det jeg nå egentlig spør om er om det er noen som har disse norske pocketutgavene av denne serien, nærmere bestemt nummer 1, 4, 6, som ikke trenger de lengre, og som til og med kunne tenkt seg å selge de? Så fremt de er pent brukt.. 🙂 HVIS JA – kontakt meg mer enn gjerne her inne via kommentarfeltet, eller så kan dere eventuelt sende meg en privat melding på Facebook. Dere finner meg ved å søke opp Aylar Von Kuklinski.
Det sies at er det en ting disse såkalte gamlissene virkelig angrer på etter at de har nådd et viss stadie i livet så er det at de ikke var flinkere til å si at de var glad i forskjellige medindivider som de har møtt på livets landevei, før de så ble meid ned av dødens advokat forså å bli liggende i satans mørke og ensomme grøftekant og bare ende opp som et skjørt og forfallent minne.
Det begynner å bli en liten stund siden jeg fortalte dere at jeg faktisk setter pris på dere nå. Så før døden tar ut enda flere av dere snille, fantastiske lesere der ute – jeg er oppriktig ganske så, i hvertfall litt sånn derre glad i dere alle sammen. Dere som bare er innom og leser en gang innimellom, dere som sitter støpt som fast avføring, og dere som også tar dere tid til å kommentere enten dere har noe vittig å skrive, eller det stort sett bare er drit.
Hadde det ikke vært for dere vet jeg neimen ikke om jeg hadde giddet å fôre denne bloggen med det som har falt meg inn og ut de siste, OMG – seks årene!! Det har vært en turbulent reise, vi har vært gjennom både opp- og nedoverbakker. Seks år og livet mitt er minst like kaotisk nå som da jeg startet. Okei, nesten ihvertfall. Forskjellen er vel kanskje først og fremst at kaoset mitt er hakket mer organisert nå enn det har vært tidligere.
Ah, ja, så var det en ting til jeg vil si. I går satt jeg og irriterte meg litt ekstra over noe reklame-dritt her inne som har vært i veien for både det ene og det andre jeg har lagt ut en stund. Det har vært en stund nå hvor enkelte reklamer rett og slett har dekket for både deler av innlegg jeg har lagt ut, men også samtlige kommentarer jeg har fått. Og enda verre, og dette her oppdaget jeg beklageligvis først i går kveld; området hvor dere kan skrive inn navn, bloggadresse, forså å legge igjen en kommentar.
Med andre ord… Samtlige av dere har kanskje rett og slett opplevd i det siste at dere har hatt lyst til å skrive til meg her inne, men så har dere ikke fått det til ene og alene fordi reklamen har vært i veien for det området dere skulle ha kunnet skrivet til meg. Det beklager jeg veldig!! Heldigvis så ser det ut til å være løst nå da jeg sendte en mail til hjelpe-gruppen for blogg.no i natt, og nå skal det problemet endelig være ute av verden.
Så ja, nå skal det ihvertfall ikke være noe problem å kommentere her inne igjen. Men HVIS det skulle skje, vil dere være så überkind og fortelle meg om det ved å sende meg en privat melding inne på Facebook? Med mindre dere er en av de jeg har blokkert der inne skal dere enkelt og greit kunne finne meg ved å søke etter Aylar Von Kuklinski. Er ikke alltid jeg merker sånn selv med det første, tydeligvis… xD
Håper alle sammen får en strålefull helg med masse awesome dupleditter og krassefanter. Takk for at dere holder ut med meg fra tid til annen, og takk for at dere fortsatt gidder å stikke innom denne kanskje litt underlige firkanten av en blogg som på mange måter er blitt mitt tredje hjem her i livet.
Sånn, da har jeg akkurat satt middagen i ovnen, herved har jeg sånn omtrent tre kvarter til å skrive et lite blogginnlegg på. Et aldri så lite hverdagsinnlegg, rett og slett. Så, hva har jeg gjort for awesome i dag da? Ikke noe spesielt, sånn egentlig. Men når det igjen er sagt syns jeg at jeg har vært ganske flink til å gjøre unna forskjellige stuffs i dag. Samtidig som jeg også har tatt meg tid til å gjøre litt mer “morsomme” ting i tillegg.
Det er nå litt over et døgn siden jeg sto opp fra sengekanten. Men det betyr derimot ikke at det er over et døgn siden sist jeg sov, for det skal sies at det ble noen timer på sofaen i ettermiddag sånn fra 12ish til 17ish. Men nå tenkte jeg likevel at dette innlegget skulle fokusere på det som har blitt gjort siden sist jeg berørte sengen, for ellers ville dette blitt et veldig kort innlegg da jeg ikke har gjort så alt for mye etter at jeg “powernappet” “litt” i dag.
For meg startet dette døgnet med et aldri så lite oppgjør med bakterier, skitt og lort på kjøkkenet. Det vil si at sånn i går kveld bestemte jeg meg for å ta oppvasken, vaske stålvasken, samt kjøkkenbenken, samtlige av hyllene i kjøleskapet har fått seg en dask, og helt til slutt avsluttet jeg det hele med å gi gulvet en real omgang med moppen. Ikke så veldig lenge siden sist, men det er heller ikke noe om å gjøre. Uansett, godt var det å få det unnagjort igjen, ihvertfall.
Når jeg så var ferdig med “oppdrag kjøkken” tok jeg meg en velfortjent dusj, og husker jeg ikke helt feil så rundet jeg The Last Of Us Remastered etter det igjen. Har ikke spilt det spillet siden det kom ut på PS3 i 2013, så denne uken syntes jeg det var på tide med et aldri så lite gjensyn med Joel og Ellie igjen. Og et hyggelig gjensyn har det så absolutt vært.
Ellers kan jeg også kort nevne at jeg har omsider har fått somlet meg til å se skrekkfilmen Babadook (2014) for aller første gang. Kort fortalt så likte jeg den, personlig syns jeg den var litt teit og rett og slett mer komisk enn skummel, også brukte jeg minst halve filmen på å irritere meg på den jævla ungen som jeg nesten helt fra begynnelsen bare håpet at mora skulle gi en real deng.. For makan til plagsom drittunge har jeg ikke sett på en stund.. Men absolutt en allright film sånn bortsett fra det.
Helt til slutt kan jeg ogsååå fortelle at jeg har tatt meg en lengre gåtur i kveld etter at jeg omsider klarte å karre meg opp fra sofaen igjen, så mens jeg da først var over og forbi dørstokken tok jeg like gjerne å kvittet meg med et par poser søppel som har stått og tatt plass i yttergangen de siste 3-4 dagene.
Da har jeg ikke noe særlig mer å legge til for denne gang. Eller okei, en ting til, hehe.. Har fått sånn skikkelig dilla på Alice Cooper i de siste 2-3 ukene. Så i dag har jeg kjøpt og lastet ned intet mer enn hele seks album fra den mannen som har fått stått på litt i bakgrunnen mens jeg blant annet har sittet noe avslappet i sofaen og velget og vraket det jeg har kommet over av dagens Tinder-tits.
Sånn, NÅ er det omsider på tide å avslutte, for nå er det vel blant annet ikke lenge til jeg må ta ut den paien som står i kjøkkenovnen. Mulig rekkefølgen på hva jeg nå har valgt å skrive om ikke er 100% riktig, men det skal ihvertfall være sånn omtrent. Uansett, jeg er jo fremdeles Mr. Kaos, og dessuten er jo ikke akkurat disse hverdagsinnleggene blant det aller viktigste som produseres i denne fine, syke verdenen heller xD
God natt alle sammen. Ligger dere fint til nå? Er kosen kanskje litt ekstra på stell i lesende stund? Jeg skjønner, dette skal gå fort, skal ikke forstyrre dere så veldig lenge. Det var egentlig bare en bitteliten ting jeg lurte litt på. Når dere skal omtale kvinnens såkalte penis, og dere velger å la grøten stå.. Eller, hmm, det ble litt rart.. Okei, jeg går rett på sak jeg. Hvilket ord foretrekker dere av fitte og vagina? Og hvorfor?
Eventuelt: Er det noen tilfeller hvor dere heller velger det ene fremfor det andre, mens dere i andre sammenhenger ville valgt motsatt igjen? Isåfall, i hvilken sammenhenger bruker dere helst “fitte” og i hvilke andre sammenhenger brukes da “vagina”?
Sånn. Da kan dere gå tilbake til det dere akkurat drev på meg. Ha en fin-fin natt videre. Kjærlig hilsen den alltid så dype og varme favoritt-Kuklinskien deres. Jeg er det, sant?
God mandag alle sammen! Eller er det det? Hmm, jeg antar at det er et veldig individuelt spørsmål. Men for MEG (altså han som denne FANTASTISKE bloggen jo handler om) så har ihvertfall ikke denne mandagen vært så alt for råtten. Jeg har ikke opplevd eller gjort noe som er så veldig spennende å verken lese, eller å skrive om, MEN jeg har likevel noe jeg har lyst til å dele med dere nå.
Det er på ingen måte noe hemmelighet at jeg er glad i litt søtt og litt salt. Jeg har tidligere hatt godtevaner som både burde gitt meg både diabetes og en kropp på størrelse med en spekkhugger.. Jeg får bare takke og prise høy forbrenning for at det ikke har skjedd, enda. Uansett.. Jeg har vært ute og handlet litt i dag. Eller “litt” sier jeg, jeg har faktisk vært ute hele tre ganger i dag. Og dette er bittelitt av det jeg har plukket med meg på vei hjem igjen.
For å si det sånn. Alt det dere ser bilder av nå er så og si nytt for meg. Det vil si, jeg har ikke smakt noe av det på bilde nummer en, og jeg har heller ikke foreløpig lest noen av bøkene på de to nederste bildene. Riktignok så blir det jeg ikke overrasket om f.eks den nye Battery-boksen smaker som en eller annen energidrikk jeg har slurpet i meg en hel del fra før, eller om de funsa fra Pågen minner om noe annet jeg har spist tidligere.
Men jeg har uansett ikke smakt disse variantene av disse produktene før, for å si det sånn. Så med andre ord har jeg brutt meg litt gjennom den ikke så alt for strenge impulskontrollen igjen i dag og rett og slett gått litt amok igjen. Det er jo tross alt “lønningsdag”.
Vet dere hva jeg sitter og savner litt her nå? Den tiden hvor ting som filmer, serier, spill, musikkvideoer og så videre gjorde et større inntrykk på meg enn det meste jeg kommer over nå klarer å gjøre i dag. Kicket fra det mørke, dystre og morbide.
Jeg husker første gang jeg så en Saw-film, nærmere bestemt “Saw IV”. Allerede i åpningssekvensen satt jeg og følte på et viss ubehag når jeg som 16-17 år var vitne til at en viss kropp ble skåret opp med visse verktøy på visse steder av kroppen. Ah, for ikke å snakke om den sekvensen litt senere ut i filmen hvor et noe forfallent kvinnemenneske får dratt håret sitt sakte, men sikkert av ved hjelp av en slags “tannhjul-maskin”.
Særlig den sistnevnte scenen syntes jeg var såpass ubehagelig og jævlig når først så den at jeg faktisk måtte sette den på pause, forså å psyke meg opp før jeg turte, og orket å se videre. Den slags skjer ikke lengre. Det er ikke snakk om. Ok, greit. Jeg skal ikke påstå at jeg har sett absolutt ALT enda, det er fortsatt en liiiten mulighet for at også jeg kan kjenne på følelser som minner om spenning eller ubehag, men det skal faen meg godt gjøres.
I skrivende stund har jeg akkurat sett Eli Roths “The Green Inferno”. En film jeg trolig ville ha skrevet en blogganmeldelse på og rost opp i skyene om jeg hadde sett den som en ganske fersk og uerfaren splatter-fan for noen år siden. Men jeg er jo ikke akkurat det lengre, jomfrua er for lengst skalpert, lemlestet, slaktet og gravd ned. Jeg har fra tidligere sett filmer en god del lignende kannibal-filmer som “Cannibal Holocaust” og “Cannibal Ferox”, og sammenlignet med disse blir “The Green Inferno” noe blek. Den var helt grei laget, men den gjorde ikke noe særlig til inntrykk.
At jeg skal anmelde en film som delvis er til for å sjokkere (i tillegg til å være en hyllest til en rekke andre filmer innenfor samme skuffe) syns jeg blir litt som om noen skal beskrive hvordan det er å knulle samboeren sin etter runde nummer 666 666. Slike filmer gjør rett og slett knapt inntrykk på meg, og det syns jeg faktisk er bittelitt.. Vemodig. Rett og slett fordi jeg savner den spenningen og det ubeskrivelige kicket slike filmer engang ga meg. Nå ser jeg de bare en sjelden gang, ene og alene for underholdningens skyld.
Jeg savner å kunne bla gjennom en eller annen hylle på en og annen butikk i håp om å finne noe “nytt” som kan sjokkere meg, gjøre meg smått litt kvalm, eller noe som rett og slett kan skremme meg litt og sette et og annet spor. Det nærmeste jeg kommer å bli “skremt” i dag er ved hjelp av såkalte Rema 1000-jump scares. Billige og enkle triks som såvidt fungerer noe der og da, men som ikke akkurat er noe jeg vil komme til å huske spesielt godt i etterkant.
Jeg skrev litt tidligere at jeg nok ikke har sett absolutt ALT.. Men både gud og Satan skal vite at det føles sånn. Kannibalisme? Check! Massemord? Check! Incest? Check! Pedofili? Check! Nekrofili? Check! Voldtekt? Check! Langsomme og svært detaljerte tortur-scener som viser det aller meste som finnes i en menneskekropp på troverdig nok måte? Check! Barn som dreper og som attpå til ser ut til å like det? Check! Ekte dyredrap? Check! Også videre, også videre… Jepp, det skal en til for å sette spor i den sorte, dype sjela mi i dag. Og alt i alt er dette helt og holdent min egen skyld. DET skal jeg ikke benekte litt engang.
Men ja.. Jeg har fortsatt ikke gitt helt opp. Jeg ser jo en og annen horror-film, eller spiller et og annet splatter-spill fremdeles. Men som sagt tidligere.. Nå er det mest for underholdningens skyld. For underholdningsverdien finner jeg heldigvis fortsatt der og da, hvis ikke hadde jeg nok virkelig sett mørkt på livet nå.. Hehe. Men jeg savner å kunne bli sjokkert over noe, jeg savner å kunne la meg provosere. Jeg savner det deilige ubehaget som jeg en gang kunne føle på titt og ofte, som nå nærmest er helt utskrapet. Ah, om jeg bare kunne reise tilbake i tid og oppleve disse følelsene og inntrykkene på nytt…
Har du sett, spilt eller hørt noe som har satt sine spor i det siste?
Har man først opprettet en blogg så er muligheten for at man også vil at noen skal vite om den, lese den og gjerne også følge den stor. Selvfølgelig, det finnes noen få som oppretter en blogg først og fremst for seg selv, en blogg som eventuelt bare noen få utvalgte har tilgang til, men det er ikke akkurat disse jeg tenker å skrive til nå.
Når det er sagt. Du trenger ikke nødvendigvis være blogger i hele tatt for at dette innlegget skal “appellere” til deg. Du kan like så godt være en Youtuber, en ivrig Twitter-bruker, eller rett og slett bare være aktiv et eller annet annet sted hvor folk på en eller annen måte kan “følge” deg.
Før i tiden var kommentarer som “Fin blogg, kommenter tilbake?” omtrent like vanlig her på blogg.no som at Donald Trump og/ eller Hillary Clinton på en eller annen måte dekker de fleste store nettavisers forsider i dag. Eller, for alt jeg vet er det kanskje ikke så uvanlig nå heller.. Kanskje jeg er blitt en av få som rett og slett bare er heldig og ikke får disse kommentarene her inne lengre..
Noe jeg derimot fortsatt får en del av er en og annen kommentar på Instagram som gjerne har nada å gjøre med bildet kommentaren har havnet under, men som… Vel, her har dere et eksempel:
Denne “mykese” har helt rett i at jeg har en amazing Instagram-profil, men det å fortelle meg noe jeg allerede vet er egentlig bare å kaste bort tiden min og det liker sjeldent noe særlig i hele tatt. Og vet dere hva jeg liker enda mindre enn å bli gjort oppmerksom på ting jeg allerede vet? Smiger og smisk..
Egentlig burde jeg ha fjernet denne kommentaren for noen dager siden, jeg vet helt ærlig ikke hvorfor jeg ikke har gjort det enda. Og jeg innser at det er en “fare” for at det faktum at jeg nå har tatt screenshoot av denne kommentaren forså å publisere dette bildet her inne nok går litt i mot hensikten jeg nå har ved hele dette innlegget da denne “mykese” nå får en ufortjent reklame for Snapchat-profilen sin, men i det minste har jeg nå et superkonkret eksempel å henvise til.
Dessverre tror jeg nok at den slags skamløs spam er kommet for å bli. Men det kan i det minste hende at jeg nå sparer meg selv for litt fremtidig smisk ved å nå være helt tydelig på et par ting..
Jeg følger generelt veldig få folk. Hvis jeg “følger” eller “abonnerer” på noe(n) noe sted er det simpelthen på grunn av en eneste ting: Den personen/ siden har noe som personlig interesserer meg. Jeg har ikke valgt å følge vedkommende for at h*n var så “søt” å “følge” meg først, jeg har ikke valgt å følge vedkommende fordi vi er nære venner, eller fordi vi deler blod. Jeg har heller ikke valgt å følge noen der ute i håp om å bli fulgt tilbake.
Eller… Okei, før i tiden kunne noen ha arrestert meg på det aller siste der. For det var jo en gang sånn at det å følge noen på blogg.no fungerte på samme måte som å sende venneforespørsel til noen på Facebook, en tid hvor det å følge noen krevde samtykke fra begge parter. Det HAR VÆRT en tid hvor jeg “fulgte” så hinsides mange blogger her inne for å være på flest mulig bloggeres nyhetsfeed at min egen nyhetsfeed stort sett bare var fylt opp med innlegg jeg egentlig ikke kunne brydd meg mindre om.
Så ja, det har vært en periode hvor også jeg var en mer eller mindre skamløs rævslikker. Men det er fortid nå. Det er ikke lengre særlig aktuelt å bringe opp lengre. Nå følger jeg kun noen ytterst få. Bloggere jeg personlig bryr meg om å følge, rett og slett fordi de ihvertfall innimellom publiserer innlegg som jeg enten finner underholdende eller interessant å lese.
Foto: Rune Heggvoll.
Kort oppsummert: Ikke kast bort tiden din på å prøve å overbevise meg om at jeg burde følge bloggen din av en eller annen grunn. Du må gjerne fortelle meg at du har en blogg, men da helst i form av en privat melding på Facebook. IKKE i form av en kommentar på veggen min. IKKE i form av en kommentar noe som helst sted, med mindre jeg har publisert et innlegg hvor jeg etterlyser blogger, Youtubere etc. å følge. Og please – gjør det kort!!
Ikke gidd å bruke tid på å skrive en lengre melding om hvorfor jeg burde følge deg. Det holder at du bare gir meg en link, så skal jeg sjekke det ut når jeg gidder. Liker jeg det jeg ser så følger jeg deg. Liker jeg det ikke, ja så holder det ikke om argumentene dine i den eventuelle meldingen du har sendt er aldri så godt skrevet. Godta det, eller risiker å bli blokkert på livstid. Sjela mi er langt i fra gratis, det samme er tiden min. Du bør virkelig være awesome for å gjøre deg fortjent til den.
Vær så god alle sammen, nå har jeg endelig en ny video til dere. Dessverre, og nå skal jeg nok en gang være helt ærlig med dere om hva jeg selv syns, det er langt i fra den mest interessante videoen dere har sett fra meg.
Saken er.. Sigrid spurte meg for en stund siden om vi kunne ta noen pull-ups i lag. Jeg var ikke særlig gira da, og tenkte at sånt er mer hennes greie. Det er det nok fortsatt, da jeg enda ikke er blitt særlig “frelst” av sånn type fysisk aktivitet.
Likevel, jeg svarte et eller annet om at HVIS vi skulle gjøre det, så skulle det ihverfall dokumenteres på video (ting får liksom ekstra mening hvis det kan foreviggjøres og deles med så mange som mulig). Så i dag gjorde vi et ærlig forsøk, et forsøk som dessverre feilet litt.
Sååå… Etter en stund kom jeg med et forslag om å heller ta noen push-ups i stede.. Så da gjorde vi heller det, det hele ble filmet, og ja, her kan dere som vil altså se hvordan det hele gikk.
Før jeg ganske straks avslutter dette innlegget vil jeg først besvare et spørsmål noen av dere nå kanskje sitter med. Hvorfor velger jeg å publisere noe som jeg tydeligvis ikke er så veldig stolt av?
Jeg har valgt å publisere denne videoen først og fremst fordi jeg ikke ønsker at det hele skal være 100% bortkastet. Også tenker jeg at det KAN jo være NOEN der ute som på en eller annen måte vil finne denne videoen ihvertfall litt underholdende, I dont know..
Ehm, og ja. Skulle det være av interesse så har altså Sigrid nylig startet opp en blogg igjen, og den kan dere finne ved å trykke her.
Det begynner å bli en stund siden sist jeg skrev noe særlig om et eller annet spesifikt spill nå. Og det skyldes på ingen måte at jeg ikke har spilt noen interessante og/ eller gode spill den siste tiden, for visst faen har jeg det. Men jeg har bare ikke tenkt på å skrive om det etterpå, eller ganske enkelt ikke følt for det. Men aller mest bare ikke giddet.
Men i kveld skal jeg ganske enkelt ihvertfall komme med en liten anbefaling, selv om dette innlegget på ingen måte vil bli noen anmeldelse. De siste tre-fire timene har jeg spilt noe så ikke alt for sjeldent som et skrekkspill. Layers of Fear heter det, og skal i følge internett ha blitt utgitt tidligere i år, nærmere bestemt i februar.
Normalt sett så er jeg ikke så skrekkelig glad i skrekkspill. Særlig ikke spill som Outlast hvor man helt forsvarsløst må snike og gjemme seg for å ikke bli tatt av all verdens styggeligheter som GARANTERT river både lem og (under)liv i filler om de får tak i deg. Hvis man kan faile/ bli drept i et spill vil jeg i det minste ha muligheten til å forsvare meg, det har man IKKE i Outlast…
Når det er sagt, man er ikke utstyrt med noen form for våpen i Layers of Fear heller, man er ikke en gang i stand til å slå, eller sparke.. Og man kan på en måte dø i også dette spillet, men jeg er litt usikker her og nå på om de gangene det skjer, om det da faktisk er meningen?
For de gangene jeg jeg “døde” i Layers of Fear så var det liksom som om noe i spillet likevel fortsatte, uten at du ble satt et stykke tilbake og måtte gjøre om igjen ting du allerede har gjort tidligere. Jeg er kort fortalt ikke den mest tålmodige sjela i det mørke kleskottet, så når jeg blir bedt om å snike og være tålmodig, forså å bli drept gang på gang (eventuelt stue), og må gjøre ting om igjen gang på gang (eventuelt kjøkken), da blir jeg lett frustrert og lei.
Men nå skal ikke dette innlegget handle om hvorfor jeg personlig ikke er så glad i å spille Outlast.. Hehe.. Såå, tilbake til Layers of Fear. Dvs. jeg har egentlig ikke så uhyrlig mer jeg faktisk vil legge til, annet enn at man muligens kan faile, uten at jeg egentlig føler det har noe å si, hvis det gir mening…
En annen ting er at jeg føler at.. Desto mindre man vet, desto bedre. Jeg lastet ned dette spillet helt impulsivt fra Play Station Store for noen dager siden, ante absolutt niks og ingenting verken da, eller når jeg satte i gang selve spillinga tidligere i kveld. Og det er jeg glad for. Så derfor vil jeg ikke “ødelegge” ved å si for mye til dere heller, annet enn at spillet fikk meg til å knytte både nerver og lem kraftig igjen gjentatte ganger, og at spillet til tider er mindfucka som faen.
Så budskapet er ganske enkelt dette: Har du lyst til å utsette deg og nervene dine for litt kunstnerisk ubehag, har du lyst på en opplevelse som vil sette nattesøvnen på prøve, har du generelt bare lyst til å ha det litt vondt, men dog på en litt deilig måte? – Spill Layers of Fear!! Retten og sletten.
