En reise tilbake og frem

Hadde jeg bare visst…. Da jeg var 15 år…. Da skulle jeg ikke ha….

For en ukes tid siden havnet jeg i en samtale med en kompis om hva vi ville sagt til en yngre utgave av oss selv om vi fikk muligheten. Vel, det var strengt talt jeg som sto for det meste av den samtalen, men..

Uansett. Siden forrige mandag har jeg tenkt litt mer på dette og jeg har kommet frem til at det sånn egentlig ikke er noe særlig jeg angrer på lengre i livet. Likevel er det et par ting jeg godt kunne sett var annerledes.

Så.. Hvis jeg hadde fått muligheten til å møte en yngre utgave av meg selv. Hva ville jeg ha sagt? Hvilke råd, av- og anbefalinger ville jeg ha kommet med? Jeg setter meg herved inn i krystallrommet, skrur tiden tilbake til 30. mai 2006, og shzwopp!!!

– Bruk mer tid på kvalitet fremfor kvantitet! –

© Bildet er tatt fra universitetsavisa.no

Per dags dato (30. mai 2016) har jeg laget opptil 61 filmer som selv de aller færreste som kjenner meg i dag har sett snurten til. Om bare 2-3 uker er det akkurat 10 år siden jeg og småsøsknene mine filmet den aller første scenen til det som skulle bli en filmserie på totalt 58 episoder, en filmserie med den kanskje ikke så veldig kule tittelen “Ken og Morten”.

Det skal sies, de aller siste filmene jeg laget ble ikke så ille. Og det er forsåvidt noe igjen i de eldste filmene jeg kan være ihvertfall litt stolt av en dag i dag, men likevel… Det meste av det som ble produsert anser jeg nærmest som dritt nå.

Hovedårsaken til dette er klar som i måneskinn. Jeg har i alt for mange tilfeller produsert for å produsere. Kort fortalt så har jeg aldri vært en veldig tålmodig sjel. Ting skal helst skje med en gang, og det skal gjerne gjøres så fort som mulig. Jeg har heldigvis blitt flinkere på å prioritere kvalitet ovenfor kvantitet i dag, jeg tar meg mer tid til ting, jeg stresser mindre, og jeg har blitt flinkere til å planlegge litt før jeg setter sånn ordentlig i gang.

Særlig i oppstartfasen av de rundt 61 filmene jeg produserte for Oppdal Movie Makers (“filmselskapet” jeg “hadde” før i tiden), så var det oftest sånn at jeg inviterte et par folk til å møtes et eller annet sted i Oppdal sentrum, så skulle vi når vi møttes bestemme oss for hvor vi skulle gå for å filme, også bare filmet vi noe som vi fant på der og da. Okei, jeg hadde skrevet noen stikkord som vi skulle forholde oss til, men mesteparten var altså bare noe veldig impulsivt tull.

Dette har ikke bare vært i forbindelse med de filmene jeg har laget (og nei, de ligger ikke på Youtube xD), men i veldig stor grad en del andre ting også. Bloggen. Shopping. Tegneserie-produksjon. Venner. Så, et av de aller første rådene jeg kunne gitt til en yngre meg ville med andre ord være å investere mer tid til vært enkelt prosjekt jeg på et eller annet tidspunkt setter i gang. Ikke forhaste meg så veldig. Jeg vet ikke om jeg ville ha hørt så veldig etter, men det ville ihvertfall vært verdt forsøket.

– Pass deg for Pink Helsy! –

© Bildet er tatt fra Sexydevil

Som folk flest har også jeg støtt borti en del blodtørstige vampyrer som ikke evner å gjøre stort annet enn å tappe livskraften ut av deg. “Pink Helsy” er definitivt en av dem..

Høsten 2010 var for meg en ganske sort og dyster høst. Jeg hadde tidenes verste kjærlighetssorg etter at jeg utrolig nok hadde klart å forelske meg i en bilfanatiker av alt i hele verden. Det meste jeg kjente av følelser på et viss tidspunkt var hat, fortvilelse og sjalusi. Men.. En dag dukket det opp en rosablogger fra Kristiansand som ihvertfall for en stund skulle fargelegge tilværelsen litt, altså Pink Helsy.

Jeg husker en dag i dag små glimt fra en drøm jeg hadde den høsten mens jeg enda var på mitt aller mest suicidale. I denne drømmen var det mye klatring opp langs en nærmest endeløs stige som gikk helt opp i himmelen, om ikke lengre. Den dagen følte jeg meg klar. Klar til å dø. I ukevis hadde jeg tenkt på det, men nå var tiden endelig kommet for å forlate alt og alle.

Ironisk nok skulle også dette vise seg å være den eksakt samme dagen Pink dukket opp. Pink hadde fulgt med på meg en stund, for det meste fra avstand, men nå følte hun for å bryte inn, og gjøre noe med det. Og det gjorde hun også, mildt sagt.

Etter bare noen timer var det aller meste jeg hadde av følelser som sinne og hat byttet ut med glede. Glede, og grenseløs naivitet. I begynnelsen føltes alt veldig bra. Men dessverre… Når ting synes å være for godt til å være sant, ja, så er de som regel det.

For en ting var at Pink Helsy ga en god del av seg selv (for å si det litt forsiktig), men hun tok også med seg en del etterhvert. Okei, nå skal jeg ikke gi dere hele denne historien akkurat her iom at jeg faktisk har skrevet om dette forholdet tidligere, men poenget er at hvis jeg hadde hatt muligheten i dag så ville jeg altså advart meg selv om blant annet dette grenseløst frekke kvinnemennesket som hun etterhvert skulle vise seg å være.

Ønsker du å lese mer om min historie med Pink Helsy, kan det la seg gjøre ved å trykke her.

– Vær snill med Sjiraffen! –

© Bildet er tatt fra opplevafrika.no

Og ja, så var det en ting til. Alt i alt tror jeg at jeg ville holdt meg for god til å fortelle for mye til meg selv da det er vel en grunn til at de tingene man opplever i livet faktisk skjer.. Så kort fortalt har jeg sittet jeg med en viss skepsis under hele skriveprosessen av dette blogginnlegget hvor jeg fra tid til annen nå har tenkt at selv de aller verste tingene jeg har gjort i livet likevel har ført noe bra med seg, som de erfaringene jeg har nå som jeg kanskje ikke ville hatt ellers om livslinjen min generelt hadde sett annerledes ut.

Likevel, når jeg først er inne på temaet “hva ville jeg sagt til mitt yngre jeg?”. Det er fremdeles en ting til jeg nå føler for å legge til. I innledningen skrev jeg noe om at det egentlig ikke er noe særlig jeg angrer på, men en del jeg ville skulle vært annerledes, og det er ikke et påstand jeg vil endre på, for det er helt sant.

Faktisk er det egentlig bare EN eneste ting jeg fremdeles angrer noe særlig på en dag i dag. Eller, det er ihvertfall en ting som fortsatt plager meg litt mer enn noe annet, og det er hvordan jeg for noen år tilbake behandlet det beste vesenet som noen gang har vært i livet mitt. Min gode venninne Sjiraffen.

Sjiraffen er utvilsomt den beste vennen jeg noen gang har hatt, ever. En utrolig god venninne som har stilt opp og vært der for meg, og som har valgt å fortsette med det selv om jeg overhode ikke har fortjent det. Hva var det egentlig som skjedde? Oh, kort fortalt: Følelsene i meg tok nok en gang overhånd. Jeg forelsket meg på et tidspunkt i Sjiraffen og den snille, “harmløse” bamsen i meg ble sakte, men sikkert forvandlet til en sint og farlig gorilla.

Jeg har ikke tall på hvor mange dumme ting jeg i den gloheite fortvilelsen klarte å gjøre mens jungelen brant som verst, men det har rett og slett blitt en del… Heldigvis endte denne historien ihvertfall noen lunde bra til slutt, vi er fortsatt venner en dag i dag, men det er absolutt ikke en selvfølge.

Så skulle jeg av en eller annen årsak bare ha mulighet til å gi meg selv et eneste råd hadde jeg nok valgt å droppe de to øverste ganske fort, og forholdt meg ene og alene til dette: Vær god og snill med Sjiraffen!

Hvilke råd ville du gitt til en yngre utgave av deg selv?

Vi reblogges!

Mobilvennlig? Ja, saklig..


© Bildet er tatt fra newton.ac.uk

Kall meg gjerne en snurrekukk, men angående det innlegget jeg postet i går om mobilvennlig design – Jeg har ombestemt meg!

Jeg har gått noen runder med meg selv (hvem ellers?) siden da og kommet frem til at jeg liker det “mobilfientlige” designet bedre enn alternativet. Okei, ja, det går dessverre utover enkelte deler av innleggene mine som da blir tildekket av reklame (snikreklamisering ass..), og det er egentlig ille nok…

Men dessverre så er realiteten sånn at med dette såkalte “mobilvennlige” designet (synes ærlig talt det ikke er så mobilvennlig det heller nå..) så er det første man blir møtt med når man åpner bloggen et hav av det som ser ut som koder. En drøss med tall og bokstaver som ihvertfall ikke sier meg noe særlig.

Man må liksom bla seg tre loddrette sider ned før man omsider finner blogginnholdet, og når man finner det er det ikke det aller vakreste synet. Greit nok, det er ingen reklame som blottlegger seg foran selve innleggene lengre, men i denne alternative utgaven hadde det nesten vært like greit. For du store ramadan så stygt og kjedelige det “mobilvennlige” designet blogg.no har ordnet er…

Så, kort fortalt. Jeg har nå gått tilbake til det “mobilfiendtlige” igjen, dere som er mer utsatt får heller se om dere finner en app som kan gjøre susen. Noe ala AdBlock eller noe..

Jeg kunne sikkert funnet noe spesifikt for dere, men jeg har en mørk følelse av at de verste naziene som styrer denne bloggplattformen ikke hadde satt så inderlig mye pris på det, derfor får dere ingen slike linker av meg her og nå.

Vi reblogges!

Mobilvennlig – inntil videre


© Bildet er tatt fra youtube.com

Tenkte bare å komme med en kort oppdatering angående et valg jeg nettopp har tatt med tanke på dere som foretrekker å bruke mobil når dere titter innom bloggen. Eller som kanskje ikke har noe annet valg.

Den siste tiden har det vært noe problematisk å kunne lese enkelte av mine innlegg, samt enkelte kommentarer da den fordømte reklamen rett og slett har stilt seg foran. Dette kommer av at jeg ikke før nå har valgt å hake av for å gi denne bloggen et mobilvennlig design. For jepp, det er et alternativ.

Årsaken til at jeg har latt være er kort fortalt at jeg syns det såkalte “pc-designet” denne bloggen har er så fantastisk at jeg vil at ALLE skal kunne se det uansett om man er på pc, mobil, nettbrett eller whatever.

Men dessverre så lar ikke det seg gjøre per dags dato, MED MINDRE man altså velger å akseptere at deler av det jeg har skrevet blir tildekket av den skamløse reklamedritten.

Jeg håper at dette bare er veldig midlertidig, at jeg snart kan velge å gi tilbake dere mobilbrukere det “ikke mobilvennlige designet” igjen, UTEN at det går på bekostning av innholdet i innleggene og kommentarfeltet. Men inntil da ser det ut som vi må holde ut med den gråe, stygge veggen. Til syvende og sist er det vel fortsatt ikke det ytre som er det viktigste?

Vi reblogges!

You win, or you die!

Det ville vel vært en liten underdrivelse å si at jeg fra tid til annen kan være litt sær. I løpet av de siste minuttene har jeg nå tatt en dykk i det endeløse bildearkivet og funnet ut at jeg skal kjøre en liten konkurranse igjen. Det jeg vil ha deg til å gjøre burde være såre enkelt. Ta en titt på de 10 forskjellige bildene jeg har lagt til under og fortell meg i kommentarfeltet hvilket av dem du personlig finner mest forstyrrende, og ta gjerne med hvorfor.

Etter en stund kommer jeg til å kåre en tilfeldig vinner. Den “heldige” vinneren kommer jeg deretter til å “reklamere” for mot slutten av hvert eneste innlegg etter at “kåringen” er gjort. Det vil si, hvert eneste innlegg, ti innlegg på rad, ikke hvert eneste innlegg resten av livet xD 

Så, dersom du har en blogg vil det kanskje være en fordel om du legger igjen en adressen til bloggen din, hvis ikke så kommer jeg bare til å skrive “**** (navnet du legger igjen) er kul” eller noe i stede i de ti innleggene 😉

Bilde A:

Bilde B:

Bilde C:

Bilde D:

Bilde E:

Bilde F:

Bilde G:

Bilde H:

Bilde I:

Bilde J:

Let the game begin..

PS: Jeg kommer ikke til å gå rundt og drepe alle og en av dere (som overskriften hinter om) som ikke måtte bli den “heldige” vinneren, DET er et løfte. Jeg mener, det får være grenser for hvor mye dødtid og sadisme selv jeg skulle “sitte på” xD

Vi reblogges!

Stygge, lille Anna!

I stundens nesten-ikke-eksisterende skrivekløe er det like før jeg begynner å gå på veggen. I 3-4 døgn har jeg kjent på en kjedsomhet og rastløshet som jeg knapt klarte å kjenne igjen da de dukket opp hand i hand her om dagen. For altså, jeg har jo hilst på dem begge tidligere, men ja, hva skal jeg si.. Det begynner å bli en stund siden.

Men nå er det altså et faktum, igjen. Jeg føler meg som et bortskjemt lite barn. For det er fremdeles ikke slik at jeg ikke har noe å gjøre. Jeg har jo alle de spillene jeg aldri blir ferdig med fordi samlingen av det uprøvde og uåpna fortsatt bare vokser og vokser. Men akkurat nå er jeg mett. Får jeg i meg stort mer på en stund nå så spyr jeg.

Jeg prøvde å få til en sosial distrahering på mandag. Det funket liksom ikke helt det heller. Kort fortalt kunne det besøket like gjerne vært spart til en annen gang. For akkurat nå så er ikke motivasjonen særlig til stede heller. Nesten hva enn det er snakk om, og det er nå jeg godt kan tusle litt tilbake til det barnet jeg nevnte i ste.

For… Uansett hva jeg måtte komme av forslag så er det ikke godt nok. “Kjedelig!”, “Neeeeiiii, gidder ikke…”, “Naaaiii!”. For å gi dere et mer konkret bilde av hvor ille tampen har blitt nå i natt.. Jeg har begynt å oppsøke Finn Kalvik på Spotify for god sake. Vel, vel, når det igjen er sagt. NÅ kan det vel ikke bli verre?

Jeg mener, hva er det absolutt laveste bunnivået for kjedsomhet sånn egentlig? Finnes det et punkt på skalaen som går lengre ned enn “Lille vackra Anna?”. Forresten, ikke svar på det. Jeg merker at jeg sånn egentlig helst ikke vil vite det likevel.

På en skala fra brødskalk til majones, hvor mye kjeder du deg akkurat nå?

Vi reblogges!

Freddy tok meg som gissel!!

Jeg har talenter!!! Et av dem er å ligge i sengen skikkelig lenge bare jeg enten:

A: Ikke føler jeg har noen grunn til å stå opp i hele verden, what so fucking ever.
B: Føler jeg har en veldig god grunn til å snu døgnrytmen fordi jeg om et par dager skal noe jeg gleder meg en del til.

Heldigvis skulle det vise seg å være B som står og trekker i trådene denne gangen. For neste uke skal jeg ihvertfall forhåpentligvis møte noen. En person jeg aldri har møtt face2face tidligere, men som jeg utifra de inntrykkene jeg har foreløpig syns virker veldig kul og allright. Og så er det jo blitt sånn igjen nå at jeg har faktisk ikke møtt noen jeg har gledet meg sånn til siden sarping-besøket i september. Altså er det åtte måneder siden sist jeg møtte noen nå som jeg har gledet meg en god del til å møte, med mindre man trekker brodern inn i regnestykket, da blir det isåfall bare noen uker siden sist. Men utenom broren min/ nærmeste familie, så er det altså 8 måneder siden nå at jeg har fått møte noen überawesome folk utenom altså min bror.

Såeh, ja, førstkommende uke skal jeg altså møte noen jeg foreløpig bare har skrevet litt med over nett, en person jeg ser ganske så frem til å finne ut hvordan hun er i det virkelige liv også. For Facebook er jo som kjent bare en illusjon, right? Litt sånn Jesus og Galtvort, sant? En ting er jeg ihvertfall sikker på allerede, hun jeg skal møte snart er faktisk noen vinkorker kulere enn Jesus! 😀

Ah, jeg tenker forresten at det nå er på tide å fortelle dere litt om de siste timene fra mitt liv. Jeg har som sagt akkurat sovet, og jeg har også som sagt ligget i sengen veldig lenge (vet ikke hvor lenge jeg har ligget der våken, men blitt noen timer det også, tror jeg). Nærmere bestemt fra 10-tiden i går (på dagtid, hvis ikke hadde det nemlig stått 22.) til klokken 04.05 nå i dag tidlig. Med andre ord, jeg var “bare” seks timer unna å ha ligget der et helt døgn når jeg omsider fant det for godt å forlate soverommet. Så, det er bare å beklage til dere som har prøvd å fått kontakt med meg de siste timene, Eline og Gnoomy. Håper dere kan tilgi en stakkars synder.


Ekstremt klar over at jeg på dette bildet er litt i ufokus, men slapp av, kunst kalles det da dette bildet var ment til å gjenspeile virkeligheten xD

Hva er det forresten som har snudd sånn på rytmen denne gangen? Vel, like etter midnatt i går (06.05.16) så klarte jeg endelig å runde gode gamle Resident Evil 4. Et spill jeg særlig mot slutten ikke trodde jeg skulle klare siden det spillet ikke er blant verstingene i serien når det kommer til å skjemme bort spillerne med ammo, og jeg hadde kort fortalt ikke så mye krutt igjen når jeg nærmet meg de to siste bossene. Likevel, for å gjøre en litt lengre historie kort: Jeg greide det!! PS: Sistebossen i RE 4 viste seg å være sjokkerende lett, det er særlig to litt tidligere i spillet som var minst to trailere med brunost verre.. -_- Og da tenker jeg særlig på Salazar (jævla inngrodde drittunge!!!) siden Verdugo kan man i teorien “bare” stikke av fra.

UANSETT. Da jeg omsider hadde rundet dette spillet vurderte jeg å legge meg, men jeg visste at det ville ikke gå likevel. Liksom, jeg hadde akkurat rundet et spill jeg totalt hadde brukt litt over 22 timer på de siste 3-4 dagene. Jeg vet ikke med andre, men jeg sliter litt med å få sove rett etter noe sånt. Så jeg bestemte meg plutselig for å kaste meg over et annet spill i stede xD Nærmere bestemt indie-spillet The Park (som er delvis “norsk”), som jeg også klarte å runde den natten. Men når det er sagt, The Park er et veeeldig kort spill, hvis man virkelig går inn for det kan man fint fullføre det på en liten time. Jeg brukte litt i underkant av to, da det var en del småting jeg fant en del glede av å undersøke og sånn.

Okei, nå begynner dette å bli et litt smålangt innlegg igjen. Beklager det (ikke så veldig). Når jeg omsider hadde rundet The Park så var vel klokken omtrent det den er i skrivende stund nå (04.52), så jeg kunne ha lagt meg da også, men neida, for da skulle jeg ordne meg med ostesmørbrød, forså å se på det ene etter det andre jeg fant av spill-trailere og visa versa på Youtube. Sååå, med andre ord ble klokken altså 10-etellerannet når jeg endelig hadde lagt meg i sengen, og snipp snapp snute så tok det plutselig 18 timer før jeg av sengen igjen var ute.. xD

Hva har du bedrevet den siste tiden?

Vi reblogges!

Postapokalyptisk post

Hipp, hipp og happy Star Wars-dag alle sammen!

Ah, Star Wars ja. Hittil føler jeg at jeg har feilet bittelitt med å “feire den” dagen slik den kanskje “burde” vært “feiret”. Jeg kan godt komme med et musikalsk eksempel. Når jeg f.eks gjorde unna oppvasken for noen timer siden ble det gjort mens jeg nøt et viss soundtrack. Nærmere bestemt soundtracket til den tredje sesongen av Game Of Thrones (FANTASTISK serie!!!).

Tror ikke det var før etter at jeg hadde tappet ned vannet og hengt fra meg tørkekluten at det først slo meg at jeg kanskje heller “burde” høre på den legendariske musikken til John Williams igjen der og da i stede. Men på en annen side.. Når var det sist jeg egentlig brydde meg noe særlig om hva slags dato vi befinner oss på? Eller hva slags periode vi måtte “leve i”? xD

Uansett, jeg har akkurat vært ute og hentet intet mer enn to pakker nå, og et av de tingene som befant seg i den ene pakka kan i hvertfall gjøre litt opp for denne “tabben” fra i dag tidlig. Mine kjære disipler – dette er hva jeg har fått av post i dag:

Og nei, den dongen (som i bunke, haug – IKKE KONDOM xD) jeg har på sofaen med uspilte spill og usette filmer ser visst ikke ut til å bli stort slankere med det første. Har tenkt på å rydde den litt bort en stund nå, men hittil har den stort sett vært som en feit spekkhogger som lover å gå ned i vekt snart, men som stadig fortsetter å tilbringe vært eneste måltid på MacDonalds.

Enyway. May the fourth be with you, always!

Hva skal du bruke denne Star Wars-dagen til?

Vi reblogges!

Eline Irja Korpi: – Jeg faller for fristelsen å utrydde!

NÅ mine kjære forfølgere skal dere snart få komme tettere under huden på en av mine beste venninner som akkurat har begynt å streame spill på Youtube. Nei, vet dere, dere skal faktisk få lov til å finne frem kirurg-lekene deres allerede nå. Det vil si, hvis dere klarer å finne henne da hun har skaffet seg litt av noen erfaringer i å gjemme seg fra diverse monstre fra Outlast-universet de siste dagene. Da lar vi galskapen starte. Klar, ferdig – jakt!

… Og forresten, jeg håper virkelig ikke dere tar denne presentasjonen 100% bokstavelig xD



© Bildet tilhører Eline Irja Korpi.

Eline, kjempehyggelig at du ville stille opp! Før vi starter sånn helt ordentlig, hvordan har du det for tiden?
– Takk for at du spør, og jeg har det bra! Ser veldig frem til sommeren og fint vær!

I det siste har du vært aktuell med en forholdsvis fersk gaming-kanal på Youtube. Hva var grunnen til at du valgte å starte med dette?
– For noen år siden begynte jeg å se på slike videoer på YouTube av andre som hadde gjort det samme. Redwulfgamer var han jeg så på, og jeg syns det var kjempe moro!

Etter hvert så merket jeg at jeg hadde kjempe lyst til å prøve dette jeg også.
Jeg syns det er spesielt moro å se på at andre spiller horror spill, og siden jeg ikke tør å spille horror spill alene så var det jo selvsagt dette som måtte gjøres! Så da ble det innkjøp av kamera og spill 🙂

Foreløpig er det først og fremst Outlast det har gått i på kanalen din, hvilke andre spill kan man vente seg å se deg spille i fremtiden?
– Etter Outlast tenkte jeg å prøve The Evil Within, og deretter Soma. Hvilke spill det blir etter det er jeg ikke helt sikker på, men det blir nok mange fler! Har veldig lyst til å prøve meg på et spill som heter Rides With Strangers, men det kommer ikke ut før om ett år.


© Bildet er laget av Julie Filion.

Har du noen umiddelbare tanker om spill du ikke kommer til å streame? Og isåfall hvorfor ikke de spillene?
– Hmm. Det første jeg tenker på er vel sånne spill som Fallout og FarCry. Jeg har ikke helt tenkt til å legge ut en video av det, men samtidig så har jeg ikke bestemt meg for ikke å gjøre det heller.

Det er fordi jeg syns ikke det er noe særlig spennende å skulle sitte og se andre spille det, så da tenker jeg at det er nok ikke like interessant og se på at jeg spiller det heller. Men hvis det er noen som kommer med et ønske om et spill, så skal jeg selvfølgelig laste opp 🙂

Per dags dato er ikke kanalen din så veldig stor med tanke på følgere og abonnenter, men hvis den skulle bli en ganske big deal en dag, og du får en god del yngre seere – I hvor stor grad tror du det vil påvirke hva du f.eks sier?
– Hehe, helt ærlig så håper jeg ikke at jeg kommer til å få så mye seere. Det høres kanskje litt dumt ut iogmed at jeg har lasta det opp på YouTube, men først og fremst liker jeg best å bare ha de nærmeste vennene mine som ser på. Hvis det blir noe mer enn det er det selvfølgelig i orden.

Med tanke på hva jeg sier så vet jeg ikke helt hvordan jeg skal begrense meg, jeg har for eksempel prøvd å gi meg litt på den banninga mi, men det kommer like lett som pustinga mi! Så da får jeg nok bare sensurere de styggeste ordene mine 😉

Når vi først er inne på temaet spill og unge har det i flere tiår nå vært en debatt i media om hvor vidt særlig volden i diverse spill er skadelig eller ikke. Hvilke tanker har du om dette?
– Jeg tror nok det er noe skadelig. Spesielt hvis de er veldig unge. Men det er nok forskjellig fra person til person hva som er mest skadelig for dem tenker jeg.

For min del så syns jeg Amnesia var helt forferdelig, og det er pga hele atmosfæren i spillet. Det bare kryper opp under huden på deg, og du er konstant redd for hva som er rundt neste hjørne. Men det er nok også mange som tar fra spillene. Altså at de har sett at hovedkarakteren gjør sånn og sånn. Snakker stygt og er veldig eplekjekk og er glad i å slå, så da vil også de være sånn.

De fleste vet nok at det er en skille mellom spill og virkelighet. Og de som ikke er helt klar over det må rett og slett få en god oppfølgning fra foreldrene syns jeg.

Når du ikke lager videoer til kanalen din, hvilke spill koser du deg først og fremst mest med mer privat?
– Akkurat nå er det FarCry Primal. Fantastisk spill! Eller så er det såklart favoritten over alle favoritter, Fallout! Det kommer veldig an på hva det er jeg har lyst til å spille den dagen, så det er godt mulig det blir Tomb Raider på Ps1 eller Sherlock Holmes spill på PS3. Jeg er veldig glad i gåteløsende spill, men favoritten er Open World RPG.


© Bildet tilhører Eline Irja Korpi.


© Bildet tilhører Eline Irja Korpi.

Hvilke holdninger har du til juks? Er du en som kan tillate deg å jukse i hele tatt, eller er du mer blant de hardcore-gamerne som prøver og prøver til du får det til helt på egenhånd?
– Juksing er jeg ikke noe spesielt glad i, så det prøver jeg å unngå. Hvis jeg sitter fast og blir rimelig frustrert tar jeg en pause, og ser på det igjen senere. Hvis jeg fortsatt sitter fast etter pausen og virkelig ikke finner ut av det og begynner å bli sint, da tillater jeg meg å jukse.

Men jeg er ikke noe fornøyd med det når jeg endelig kommer videre for da føler jeg ikke det er helt fortjent å komme videre. Mye bedre å finne ut av det selv!

Hva er ditt aller første spillminne du har fra da du selv var barn?
– At jeg satt og så på søstra mi som spilte Tomb Raider 1. Hehe. Da husker jeg ho var helt på begynnelsen hvor du ser ulvene første gang.

Har du noen spesifikke forbilder innen spillverdenen?
– Det må vel være Lara Croft. Tøff og intelligent!


© Bildet tilhører Eline Irja Korpi.

Og hva med skikkelser du ABSOLUTT ikke ser opp til, har du noe svarteliste et sted?
– Hmm. Det var et vanskelig spørsmål. Det er nok noen karakterer i forskjellige spill som jeg ikke liker, men jeg kommer ikke på noe annet egentlig.

Duke Nukem syns jeg er teit.

I likhet med det meste annet på denne jord så er også spillindustrien stadig i forandring. Hva syns du om dagens spill sammenlignet med hvordan det var før f.eks 10 år siden? Er det noe spesielt du savner nå, som du føler det var mer av da?
– Hmm. Generelt så savner jeg ikke noe særlig. Er det en ting jeg savner så er det gamle Lara. Det er vel alt. Jeg syns de har ødelagt henne.


© Bildet tilhører Eline Irja Korpi.

La oss gjøre et lite tankeeksperiment. Du blir plutselig tvunget til å flytte til en helt annen planet på ubestemt tid, kanskje for alltid. Du får lov til å ta med deg kun tre spill, fra hvilken som helst konsoll som finnes og har eksistert til nå. Du får også med alt som måtte eksistere av oppdateringer og DLC per dags dato til de spesifikke spillene, men fra og med den dagen du reiser (la oss si i morgen), så blir det stopp på eventuelt kommende oppdateringer til de spillene du har valgt. Hvilke tre spill ville du tatt med, og hvorfor?
– Hehe.. Det var ikke et lett spørsmål!

Førstevalget mitt er helt klart Fallout 4. Fallout blir jeg aldri lei av, og her er det uendelige muligheter! Jeg elsker å lage flere forskjellige karakterer med hver sin personlighet for så å spille utifra det. Og alle de spennende menneskene man møter på, og stedene man kan bygge på.

Andrevalget mitt er Tomb Raider 3. Tomb Raider har jeg vokst opp med, og 3’ern er favoritten. Så det må selvfølgelig med!

Tredjevalget mitt.. Hmm.. Jeg tror nok jeg må velge FarCry Primal som tredjevalget. Jeg elsker det spillet. Det er så deilig å bare gå rundt i naturen og se på dyrene. På Primal så er jeg beastmaster så jeg har jo alle dyrene mine der som jeg er blitt glad i. Der er der også masse gøy å gjøre.

Vi nærmer oss nå tampen på dette intervjuet, men før vi avslutter skal du herved få avgjøre om det skal gjøres med et smell eller ikke. Du får herved ansvaret for en atombombe som ligger plassert i en eller annen random by med mange mennesker til stede, men ingen som du kjenner eller vet av. Du er den eneste som kan desarmere den, men også detonere den. Samme hva du velger vil det ikke gå ut over deg annet enn at du eventuelt vil få noe dårlig samvittighet i etterkant, det er det eneste. Så, hva vil du velge, redde eller utrydde?
– Jeg gjør som min gode venn og karakter på Fallout 3. Jeg faller for fristelsen å utrydde!


© Bildet tilhører Eline Irja Korpi.
 


Og midt i den enorme askeskyen vil jeg herved si tusen takk til Eline for et veldig flott og herlig intervju! ^^

Sååå, tenker dere nå kanskje. Hvordan finner vi denne skjønnheten på Youtube? DET mine kjære disipler er såre enkelt, man kan foreksempel gjøre et aldri så lite søk (kanskje hørt om?), eller så kan man også komme seg inn på kanalen hennes ved å trykke her.

Vi reblogges!